Dag Herbjørnsrud hadde nylig en frustrert lederartikkel i Ny Tid, om hvor vanskelig det har blitt å fordømme rasister i Norge. Han påpeker at etter rasismeanklagene mange medier rettet mot ambulansesjåførene i Sofienbergparken, var det til sist nettopp ambulansesjåførene som endte opp med folkets sympati. Og etter moccagate på Spellemannsprisen i januar, synes visst mange at Plumbos ugjennomtenkte hudfargevitser tross alt er bedre enn Kaizers Orchestras ølmoralisering og Madcons dobbeltmoral.

Herbjørnsrud mener dette viser at det finnes en moralsk tyngdekraft i Norge som sørger for at det til sist alltid er offeret for rasisme som får skylda, ikke rasisten selv.

Jeg tror det viser noe annet: At moralsk fordømmelse, det å peke på noen og si at “du, du er et dårlig menneske”, er et upålitelig retorisk våpen. Når det virker, så virker det bedre enn alle andre argumentasjonsmåter. Ingen liker dårlige mennesker, ingen vil være som dem, eller høre på hva de har å si.

Men plutselig en dag slutter den moralske fordømmelsen å virke. Fordømmelsen virker bare så lenge tilhørerne stoler på deg som anklager, og er enige i at anklagen er alvorlig.

En gang var “kommunist” det verste du kunne bli anklaget for å være, men etter hvert kom mange frem til at det ikke var så ille å være kommunist allikevel, mens andre kom frem til at selv om det nok var ille å være kommunist, så var kommunistjegerne så fanatiske og uvitende at du ikke kunne stole på dem. Da sluttet fordømmelsen å virke. Du kunne si “se, en kommunist!” så mye du ville, men det var færre og færre som brydde seg.

Hvis “rasist”-anklagen har mistet mye av den makten den hadde, er det ikke fordi vi alle har blitt rasister, men fordi vi har mistet tilliten til rasistjegerne. De fremstår som fanatiske og uvitende, og ikke minst overmodige, som når Herbjørnsrud mener at ikke bare var ambulansesjåførene i Sofienbergparken rasister, (og altså ikke normale mennesker som gjorde en feilvurdering), denne rasismen farger også av på hele det norske folket, gjennom vår uvilje mot å erkjenne dette.

Rasistjegerne reagerer altså på tilhørernes apati på samme måte som kommunistjegere og andre korsfarere mot ondskapen: Ved å rope enda høyere. Men det var nettopp derfor de mistet tilliten vår i utgangspunktet, fordi de misbrukte makten til å fordømme, brukte den ukritisk, mot alt og alle, alt for lenge.

Kampen mot ondskapen
Jeg plukker ikke opp dette for å begå enda en oppsummering av årets så langt flaueste vannglassorkan, eller for å mane til kamp mot overmodige antirasister, for det trengs ikke. Antirasistene interesserer meg bare fordi de er blant de ivrigste benytterne av moralsk fordømmelse som retorisk våpen.

Men de er langt fra alene om det.

Moralsk fordømmelse handler om å identifisere og bekjempe Ondskapen – ondskapen i samfunnet, ondskapen i oss selv. Det handler om å tro at motstanderne dine er mer onde enn de er dumme, altså at problemet deres ikke er at de tenker feil eller har feil fakta, men at de er dårlige mennesker.

Ingen ønsker å fremstå som moralister, derfor er det få som sier rett ut at de er gode, og at motstanderne deres onde. Det minner for mye om fariseeren i Lukasevangeliet, som ba “Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der”. Du kan tenke det, men å si det høyt er uraffinert.

Argumenter som bygger på moralsk fordømmelse lar derfor ofte selve fordømmelsen være usagt. Men formen er lett å kjenne igjen når du først blir oppmerksom på den. Den ser slik ut:

«Noen mener A, B og C. Det avslører dem som en X.»

Hvor “X” er noe de fleste er enige om er noe riktig ille, som rasist, ekstremist, sjåvinist, kommunist, nasjonalist, fascist, homofob, mørkemann, kvinnehater, islamofob, eller islamist.

Og her stopper også argumentet, for det er ikke nødvendig å si noe mer. Er du en slik en, så sier det seg selv at du bør skamme deg, og at andre bør markere avstand til deg.

Et argument som bygger på moralsk fordømmelse går altså ut på å vise at motstanderen tilhører en avskyelig kategori.

Argumentet finnes også i andre varianter:

-        «Noen er en X. Nå skal vi samle oss om å markere avstand til dem.»

-        «Jeg mener A, B og C, og er bekymret for X’en i mitt indre.»

-        «Vi må gjøre mer for å bekjempe X.»

-        «Noen gjør ikke nok for å markere avstand til noen som er en X. Derfor har de litt X i seg de også.»

Neste gang du leser et debattinnlegg om et opphetet tema, se om du kan oppsummere det på en av disse måtene. I så fall har du å gjøre med et argument som bygger på moralsk fordømmelse.

Her er noen eksempler:

- I følge Framtiden i våre hender er Olje- og energiminister Ola Borten Moe en av fjorårets etikkverstinger, fordi han er uenig med dem i miljøpolitikken. (“Noen mener A, B, og C. Det avslører dem som en X.”)

- I følge Snorre Valen er Bruce Bawer en rasist, og Knut Olav Åmås burde ikke anbefalt en av bøkene hans. (“Noen gjør ikke nok for å markere avstand til noen som er en X. Derfor har de litt X i seg de også.”)

- Lars Gule og flere andre oppfordret nylig til å møte opp og vende ryggen til islamistene som skulle demonstrere mot krigen i Afghanistan, på samme måte som tusenvis vendte innvandringsmotstander Arne Myrdal ryggen i 1991. Abid Raja omtalte de samme personene som skadedyr, som norske muslimer må markere avstand til. (“Noen er en X. Nå skal vi samle oss om å markere avstand til dem.”)

Galt å moralisere?
Du er unnskyldt hvis du trodde at poenget med eksemplene over er å vise at disse personene er moralister, og dermed er dårlige mennesker. (“Noen mener A, B og C. Det avslører dem som en X.”) Langt i fra. Jeg ønsker bare å vise hvordan et argument basert på moralsk fordømmelse ser ut, slik at du kan kjenne det igjen når du ser det. Kjennetegnet er altså at argumentet ikke handler om å forklare hvorfor noen tar feil, men om å understreke at de hører hjemme i en avskyelig kategori.

Jeg liker ikke å blande moral inn i faktadebatter på denne måten. For meg er det handlingene dine som gjør deg til et godt eller dårlig menneske, ikke det du sier.

Men jeg gjør et unntak når ytringene er rettet mot enkeltpersoner. Du gjør deg ikke til en drittsekk i mine øyne ved å mene at muslimer utgjør en kulturell, økonomisk eller politisk trussel mot Norge, selv om du kanskje tar feil. Det som gjør deg til en drittsekk er når du går opp til en jente med hijab på gata, og roper “jævla søppelmenneske!” Det første er en virkelighetsoppfatning, det andre er drittsekkoppførsel.

Når folk oppfører seg som drittsekker på denne måten, synes jeg det er helt greit å møte dem med moralsk fordømmelse. Her er noen eksempler på ytringer som har gjort meg selv moralsk forarget:

- Bloggeren som etter 22/7 laget en liste over navngitte samfunnsdebattanter han mente var medskyldige og hadde “blod på hendene”.

- Tjen Folket-medlemmet som oppfordret en tenåringsjente som var kritisk til partiet til å henge seg.

- Facebook-venner som i forbindelse med de republikanske primærvalgene i USA gjenopptok kampanjen om å bruke Google-bombing til å definere “santorum” som en form for avføring.

- Sofahelter som hånlo da de leste om hvordan noen av de overlevende oppførte seg på Utøya.

Fellestrekket er det personlige, det konkrete.

Ekstreme virkelighetsforståelser
Jeg vet ikke om jeg er konsekvent, og jeg er klar over at det finnes en gråsone hvor drittsekkytringer mot enkeltpersoner glir over i faktapåstander om grupper.

Hvor jeg trekker grensen vet jeg ikke, men jeg vet at jeg som regel ikke reagerer moralsk på “ekstreme” virkelighetsforståelser i seg selv, så som ideen om at noen raser er intelligensmessig underlegne, ideen om at muslimer er i ferd med å overta makten i Europa, ideen om at homofili er skadelig for samfunnet, eller ideen om at personlig, politisk, eller økonomisk frihet fører til samfunnskollaps.

Riktignok er disse virkelighetsforståelsene ofte knyttet til idealer jeg ikke nøler med å kalle onde, så som idealet om at vi bør behandle enkelte som laverestående mennesker, eller idealet om at gruppen er viktigere enn enkeltmennesket.

Men dette blir en mer abstrakt form for ondskap, og det er ikke alltid jeg er i stand til å avsky den som tror på disse idealene. Det er handlinger som for meg utgjør den ypperste formen for ondskap. Da har til gjengjeld motivasjonen lite å si. Det har ikke noe å si at noen som sprenger en bombe i sentrum av Oslo, Tel Aviv eller Oklahoma City tror de gjør det for en god sak. De som gjør det er onde.

Idealene som ligger bak kan også være onde. Men det er ikke i seg selv ondskap å dele virkelighetsforståelsen til den som sprenger denne bomben. En virkelighetsforståelse i seg selv gjør meg ikke sint, det blir jeg ikke før den kobles til onde idealer eller onde handlinger.

Og det er det tross alt få av oss som gjør, i sammenhengen jeg snakker om nå: De politiske debattene i Norge. Få av de som har avvikende virkelighetsoppfatninger har onde idealer, og kun ytterst få av disse igjen begår onde handlinger.

Toleranse med tenner
Er jeg en uhyggelig kald person, som har vanskelig for å bli sint av ekstreme ideer? Det kan hende, men det har en fordel: Det gjør det lettere å være tolerant.

Det kan høres underlig ut, siden det i dag som regel er de som kaller seg tolerante som går rundt og er forarget hele tiden. Toleranse, i deres øyne, handler om at du skal ha de riktige inkluderende idealene, og hvis du ikke har det skal alle markere avstand til deg, slik at du forstår hvilket fryktelig menneske du er.

Denne toleransen er grenseløst aksepterende ovenfor tradisjonelle “svake” grupper, men grenseløst uforsonlig ovenfor de som ikke vil ta del i denne aksepten.

Men de har misforstått. Ekte toleranse er det motsatte. Ekte toleranse handler om hvordan du forholder deg til alle de du ikke kan fordra, de som i dine øyne mener eller lever helt feil. Det handler om at du riktignok dømmer dem, men allikevel anerkjenner retten deres til å tenke selv, og avstår fra å bruke press og tvang til å gjøre dem til bedre mennesker.

Frank Furedi skriver i sin nye bok On Tolerance om forskjellen mellom den gamle og den nye formen for toleranse. Han anklager dagens toleranse for å være tannløs, relativistisk, og gruppeorientert, og minner om at den opprinnelige hensikten med toleranse ikke var å gjøre oss alle til snille mennesker som levde i henhold til de samme gode idealene, men å gjøre det mulig for oss å leve sammen med enkeltmennesker vi er dypt uenige med.

Å gjøre alle mennesker rettskafne og rett-tenkende var målet til de intolerante. Toleransen vokste frem fordi vi skjønte at dette ikke var mulig, og bare førte vondt med seg, og fordi vi innså at det å velge og tenke riktig må komme innenfra, av egen fri vilje, hvis det skal ha noe verdi.

I dag kalles du intolerant hvis du er mot homofili, eller mot bruk av hijab, men i den tradisjonelle betydningen er du intolerant først når du vil bruke rettslige eller sosiale sanksjoner for å bekjempe homofili eller hijab-bruk. Sånn sett finnes det ingen mer tolerant person enn en som sier at homofili er umoralsk, eller at hijab-bruk er kvinneundertrykkende og promoterer islamisme, men som samtidig erkjenner at hver og en må ha friheten til å velge dette selv, selv om de kanskje velger feil.

Den tolerante er ikke redd for å fortelle deg at du tar feil, og lever feil, men respekterer din rett til å tenke og velge selv. Dagens intolerante “tolerante” er redde for å dømme, men når de først gjør det, er avskyen total. ­

Toleranse bygger altså på tanken om at hver og en av oss er moralsk selvstendige individer, og må velge det riktige av egen fri vilje, ikke tvinges til det av et offisielt eller uoffisielt moralpoliti.

Verdien av å bli motsagt
Budskapet i On Tolerance ligger tett opp mot det jeg snakker om her. Min innsigelse mot moralsk fordømmelse som retorisk våpen i politiske debatter er nemlig ikke at den er moralsk, men at den er intolerant.

Å mene at det finnes rett og galt er både uunngåelig og nødvendig, så vi kan like gjerne ha et gjennomtenkt forhold til det. Pass opp når du møter noen som tror de er hevet over moralske vurderinger, for når de først finner noe å være forarget over, har de ingen hemninger, de blir som en avholdsmann på fylla.

Moral er ikke problemet. Problemet er når vi vinkler politiske debatter på en måte som primært handler om å identifisere og markere avstand mot dårlige mennesker. Dette er en form for myk intoleranse, som ikke anerkjenner verdien av motstridende meninger, og ikke er interessert i å argumentere mot dem, bare sanksjonere dem vekk.

Den tolerante dømmer deg, men bruker ikke moralsk fordømmelse for å peke deg ut og bekjempe deg. Den intolerante er ute etter å avsløre deg som et dårlig menneske, den tolerante kan du føre en samtale med.

Derfor er toleranse en viktig del av ytringsfriheten, ikke bare som begrunnelse for den men også og som et ideal for hvordan den bør brukes.

Debatter om ytringsfrihet kjører seg lett fast i en evig løkke av beskyldninger om sensur og motsensur, men det hele er egentlig veldig enkelt. Ytringsfrihet handler i første rekke om at du ikke skal være redd for å bli arrestert når du sier noe kritisk om regjeringen, eller være redd for å bli myrdet når du slår en vits om Muhammed, men som ideal handler det også om noe mer: At når du mener noe mange er uenig i, skal du bli møtt med motargumenter, ikke sosiale sanksjoner.

Ytringsfriheten lever altså ikke bare i lovverket, men i hodene våre, i måten vi behandler hverandre på.

Intoleranse i en politisk debatt er å si “fordi du mener dette er du et dårlig menneske, og ingen bør ha noe med deg å gjøre.” Toleranse er å si “det du mener er helt feil, eller attpåtil ondt, og nå vil jeg forsøke å forklare hvorfor”. Det handler om den grunnleggende respekten for dem du snakker med som moralsk selvstendige mennesker, som hverken kan eller bør tvinges til å bli som deg.

Toleranse er også i vår egeninteresse. Furedi trekker fram John Stuart Mill, som mente at meningsmangfold har en verdi også når det slipper til ideer som er alldeles feil, fordi også riktige ideer har godt av å bli motsagt. Ensretting er en form for intellektuelt selvmord.

De som har en helt annen virkelighetsforståelse enn deg selv, gjør deg altså en tjeneste ved å kritisere deg, fordi de tvinger deg til å tenke klart gjennom hva du mener, og hvorfor. Toleranse er ikke bare en plikt, men en glede.

Du kan selvsagt velge å bruke ytringsfriheten din til å være intolerant, til å formulere moralske fordømmelser som har til hensikt å markere grensen mot det uakseptable, men det er bedre å bruke den til å være tolerant: Angripe ideene og faktaene så brutalt som de fortjener, men med et stille takk til personen som hevder dem, for at de hjelper deg med å holde dine egne ideer i god form.

Avhengig av tidsånden
Gjør du ikke det, visner ideene dine bort. Men det kan ta en stund før du merker det.

Tilbake til Dag Herbjørnsrud, som er frustrert over at de han beskylder for rasisme ender opp med å få folkets sympati. Nå har jeg aldri helt forstått hva anklagen om rasisme i våre dager går ut på. Jeg får ofte inntrykk av at det dreier seg om en form for svevende ondskap du ikke kan observere direkte, bare gjenspeilet i hverdagslige handlinger, omtrent som Djevelen. Men hva det nå enn betyr, tror jeg han overdriver. «Rasist» er fremdeles en beskyldning med makt, makten er bare ujevnt fordelt: Noen bryr seg, noen bryr seg ikke, men det er mange nok av de riktige personene som bryr seg til at det å bli fordømt som rasist fremdeles er noe du helst vil unngå.

På samme måte er det fremdeles makt i andre velbrukte fordømmelser, som «miljøversting» og «høyreekstremist», og ikke minst er det mye makt i en nyere generasjon av fordømmelser, som «islamofob» og «islamist». «Kommunist»-anklagen har derimot aldri gjenvunnet makten den en gang hadde, det har gått fra å være avskyelig, til ideelt, til ulidelig kjedelig.

Moralske fordømmelser brukes mye nettopp fordi de gjør argumentene dine mer effektive. Men de har én stor svakhet: Makten er avhengig av tidsånden. Når tiden er riktig for det, får du mye igjen for å trene opp evnen til å identifisere de slemme – enten de er rasister, kommunister, islamofober eller islamister. Da behøver du ikke å trene opp evnen til å argumentere mot disse ideene på en saklig måte. Alt du behøver å gjøre er å bli flink til å rope “se, der er den av dem!”, og så brøler folkehavet med deg i sinne.

Men når tidene endrer seg, og du kommer i utakt med den nye tidsånden, sitter du igjen uten noe som helst. Ingen tilhørere, ingen ideer, bare frustrasjonen over at ingen lenger skjelver når du bruker skjellsordene som en gang hadde så mye makt.

I dag sitter antirasister som Herbjørnsrud til dels igjen som tapere, besittere av et ordforråd som for mange er uinteressant, men dette handler ikke om antirasistene. Det handler om dem som i dag er vinnerne, dem som nå i dag har mest makt til å fordømme, og som lyttes til når de gjør det – f.eks. de som peker ut islamofober og islamister.

Mitt spørsmål til dem er: Hvor lenge tror dere det varer? Hvor lenge tør dere å satse på å vinne debatter ved hjelp av moralsk fordømmelse? Er det ikke bedre å allerede nå komme tidsåndskiftet i forkjøpet, og legge bort fordømmelsen til fordel for argumenter som bygger på saklighet, fakta, og respekt for motparten som moralsk selvstendige individer?

• Bjørn Stærk (f. 1978) er fast spaltist i Minerva. Han blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.

For en gangs skyld er jeg enig med Hanne Bjurstrøm og Arbeiderpartiet. Vikarbyrådirektivet må vedtas, og det raskere enn svint.

I dagens arbeidsmarked trenger vi vikarer, og de fortjener gode arbeidsvilkår. Det får de med vikarbyrådirektivet. Og det er ingen oversvømmelse av vikarer. Norge er blant de landene i Europa med høyest andel faste ansatte, hele 88 prosent i 2007. Andel midlertidig ansatte var i 1. kvartal 2011 på 7,4 prosent av alle ansatte.

En liten klargjøring: Vikarbyrådirektivet knesetter et prinsipp om at innleid arbeidskraft (norske eller EØS-borgere) fra vikarbyråer i utgangspunktet skal likebehandles med ansatte i tilsvarende stillinger i innleiebedriften.

Flåthen sier nei fordi det han tror at arbeidsmarkedet vil bli oversvømmet av vikarer, og hvordan skal det da gå med alle de faste ansatte medlemmene i LO?

Landene som innfører direktivet, må også fjerne restriksjoner for bruk av vikarer som ikke er begrunnet i allmenne hensyn, som beskyttelse av vikaransatte, krav til helse og sikkerhet, forebyggelse av misbruk og behov for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.

Strever med å være uenige
Mandagens forestilling på Dagsnytt 18 mellom LOs Roar Flåthen og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm var et eksempel på hvordan de to parhestene strevde med å være uenige. Jeg klarte faktisk ikke å forså hva som var galt med vikarbyrådirektivet, og jeg prøvde.

Flåthen sier nei fordi det han tror at arbeidsmarkedet vil bli oversvømmet av vikarer, og hvordan skal det da gå med alle de faste ansatte medlemmene i LO?

I tillegg bruker han Ammerudhjemmet og Adecco som eksempel på dårlige forhold i vikarbransjen. Det er flaut når Trondheim og Moss kommune, som var offentlige, hadde like store problemer med sin vikarbruk. Offentlige og private bruker vikarer når de trenger det, at begge sektorer får et godt direktiv, er bra.

Bjurstrøm vil heller ikke bli oversvømmet av vikarer, men hun skjønner at de som er her må få ordentlige betingelser.

Bedring av rettigheter
Hvorfor LO går mot vikarbyrådirektivet, er ikke enkelt å forstå hvis man ikke setter det inn i en sammenheng. De vil ikke ha midlertidige ansatte, og dermed vil de heller ikke gå inn for et direktiv som sikrer vikarene gode lønns- og arbeidsvilkår.

LO vil ikke ha midlertidige ansatte, og dermed vil de heller ikke gå inn for et direktiv som sikrer vikarene lønns- og arbeidsvilkår.

Heller ikke Bjurstrøm vil ha midlertidig ansatte, men hun mener fordelene ved en ryddig vikarbransje er større og går inn for direktivet.

Bjurstrøm sa også at erfaringene i alle de EU-landene som har innført direktivet så langt er veldig gode. Norge er faktisk det landet i Norden som har minst regulering av vikaransattes vilkår, og en innføring av direktivet vil innebære en klar bedring av rettighetene.

Heldigvis gode venner
Men heldigvis er Bjurstrøm og Flåthen gode venner. De finner sikkert en løsning, bare Bjurstrøm tar hensyn til alle tiltaksforslagene som LO har foreslått.

Vikarbyrådirektivet kommer til å bli vedtatt, men debatten og vetoet mot direktivet viser hvor langt LOs solidaritet strekker seg.

• Mathilde Fasting (f. 1965) er prosjektleder i Civita og fast spaltist i Minerva. Twitter: @mfasting.

En uke etter framleggelse av Europautredningen møtes en liten gruppe på en kafé. Kaféen har det betegnende navnet Sjakk Matt. Fra ca. 60 medieomtaler den første dagen, var det denne dagen bare to medieomtaler. Erkjennelsen har nå sunket inn. Nok et forsøk på EU-debatt er utmanøvrert.

Hvem er disse ca. 20 kafégjestene som insisterer på å fortsette å bære havreøl til en død hest? De er blant de få her i landet som har lest rapporten. Og kanskje de eneste som har forstått den. Fordi de har selv jobbet i EU-systemet. Det er Brussel alumni, øl- og samtalegruppen for hjemvendte norske Brussel-byråkrater.

De aller fleste av dem er nok for EU. Men det er ikke poenget. De tilhører verken den aktive ja-siden eller nei-siden. De vet godt at EU-spørsmålet rommer mer enn begge sider av saken. Det er fordeler og ulemper med de fleste EU-vedtak. Som i all annen politikk fordeler disse seg fra sak til sak, basert på bedriftsinteresser, organisasjonsinteresser og egeninteresser.

Handlingsrommet
Jeg jobbet selv tre år ved Den norske EU-delegasjonen. Da jeg ankom Brussel traff jeg i døren en norsk diplomatveteran som var på vei hjem. Jeg spurte opprømt hvordan det var å jobbe opp mot EU: ”Joda,” svarte han, ”det er en daglig ydmykelse, det”. Han viste seg å ha rett.

De norske Brussel-byråkratenes fortvilelse gjelder ikke først og fremst medlemskapsspørsmålet. Men misbruket av alle mulighetene som Norge har til å påvirke EU – basert på dagens EØS-modell. Rapporten med det offisielle navnet ”Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU.” snakker om det såkalte handlingsrommet. Drillo-fotball spilles best ”rettvendt i mellomrommet”. Alle kamper innen norsk europapolitikk spilles 2 x 45 ”feilvendt i handlingsrommet”.

Handlingsrommet er ikke stort. Riktignok er Norge i realiteten et uoffisielt EU-medlem. Vi er, som rapporten sier, 3/4 med i EU-samarbeidet. 1/3 av våre lover er berørt av EUs. Vi bindes sammen av langt mer enn EØS-avtalen, hele 74 avtaler har utvalget undersøkt. Og så det poenget som Støre på lanseringen løftet fram fra fotnotestatus: Norge er EUs 5. største handelspartner. Men vi er en lobbyist – mer enn en mellomstatlig samarbeidspartner. På de få møtene vi inviteres til, blir vi som regel presentert for fait accompli’er, vedtak som ble gjort før vi ble sluppet inn i rommet.

Kunnskapsmangel
Utvalget har funnet, fanget, bastet og bundet de to elefantene i rommet som ingen snakker om. Integrasjon og innflytelse. Vi er langt mer integrert, og vi har langt mindre innflytelse enn nordmenn er klar over. Men handlingsrommet finnes, det samme gjør oppskriften for å utnytte den: Kunnskap.

Når det gjelder den manglende kunnskapen om EU i Norge tyr det forskningsbaserte utvalget til ren harselas. Så ille er nemlig situasjonen. Informasjonen om europaifiseringen av Norge, fra barneskolen til og med universitetet, beskrives som nærmest fraværende. Skolebøkene begrenser seg som regel til noen avsnitt om EU-kampene i 72 og 94. Dette forplanter seg selvsagt videre til alle som burde visst mer om temaet: politikere, presse, byråkrater, bedrifter og organisasjoner.

For å spre kunnskap trenger vi debatt. Europautredningen er så bred, grundig og tilgjengelig skrevet at den ikke bare kunne vært en grunnstein i en debatt om Norges forhold til EU. Den kunne også vært grunnmur, tak og vegger for den brede, oppklarende, framoverskuende debatten. Som heller ikke denne gangen vil komme.

Hvorfor kommer ikke debatten? Med et språk både EU-byråkratene og mottakeren av rapporten, utenriksminister Støre, godt forstår: J’accuse. Jeg anklager politikerne, media og byråkratene. Det er et av disse ”Mordet på Orientekspressen”-scenarioene. Alle har hatt en finger på avtrekkeren i EU-debattens død.

Politikernes ansvarsfraskrivelse
Politikere har det klareste ansvaret. En av de teoriene jeg var mest mistroisk til som statsvitenskapsstudent, var den om at politikere er mer opptatt av å bli valgt, og gjenvalgt, enn av sine kjernesaker. EU-saken underbygger dessverre slike mistanker. Selv om nei-politikere lever forunderlig godt med at det er den radikale delen av et parti på 3,2 prosent, SV, som styrer norsk nei-politikk, er de langt mindre inaktive enn ja-politikere. Som lukker munnen bare ved tanken på regjeringslimousiner.

Norge kunne, som Tyrkia, forlangt mer informasjon og innflytelse basert på gjeldende avtaler. Men nei-poltikerne er redde for at det da vil framstå som at vi integreres kjøkkenveien. Og velger dermed aktivt bort muligheten for mer demokrati. Og hvorfor forlanger ikke stortingspolitikerne at alle rådsmøter i EU med norsk deltakelse bør stortingsbehandles? Det vil gi rom for bedrifter og sivilsamfunnet til å lobbye sine saker og dermed mer deltakerdemokrati.

Stoltenberg og Støres ansvar
Vi trenger ikke, som Kristin Clemet nylig foreslo, en egen Europaminister. Vi trenger at statsministeren som tar lederrollen i Norges forhold til EU. Fordi forholdet for lengst er blitt mer innenrikspolitikk enn utenrikspolitikk. Rapporten berører alle departementer og alle stortingskomitéer. De fleste sakene som omtales, sorterer ikke under utenriksministeren, men under de andre fagstatsrådene.

Og det burde ikke være noen grunn til at Stoltenbergs velklingende mantra ”Mer demokrati, mer åpenhet” skulle begrenses til oppfølgningen av 22/7. Det er vanskelig å finne politikkområder hvor det norske samfunnet ville hatt større nytte av mer deltakerdemokrati og større informasjonsflyt enn EU-spørsmålet.

Det bringer oss til utenriksminister Støre. De som faller for fristelsen til å harselere for mye over utenriksministerens evige ”dialog”, bør se hans foredrag på TED Talks nylig. En internasjonal klasebombekonvensjon og en delelinjeavtale med Russland hadde ikke kommet i stand uten nettopp dialog. Så hvorfor skal vi, på det utenrikspolitiske feltet som virkelig representerer norske interesser, nøye oss med monolog? Som det ikke engang er vi, men motparten som fører.

Utvalget krediterer ikke engang Norge for å drive påvirkningen, kun informasjonsinnhenting. Og selv det er vi i følge rapporten svært dårlige til. Bare mer kunnskapsspredning vil gjøre norske diplomater i Brussel i stand til å gjøre den virkelige jobben sin. Nei, ikke å gå i møter i EU, men å åpne døren for at innenriksbyråkratene, næringslivet, sivilsamfunnet og enkeltpersoner selv går i møter i EU.

Feige byråkrater
Byråkratene kan anklages. Handlingsrommet for debatt er ikke overveldende, begrepet selvmordsklausul tilslører ikke akkurat den realpolitiske konteksten. En forsiktig byråkrat kan lett engstes av forestillingen om vekslende regjeringer som klatrer ut på gesimsen om utenforskapet utfordres.

Det bør imidlertid være rom for byråkratene til å gjøre det gode byråkratene skal gjøre: bevege seg og kommunisere i kontroversielle politiske rom. Departementsledelsene kan begynne med å holde bedre kontakt med byråkratene som tjenestegjør som nasjonale eksperter i EU-kommisjonen og gi dem relevante stillinger ved hjemkomst.

Næringslivet slipper ikke unna. Etter UD jobbet jeg ett år med internasjonale relasjoner i konsulentselskapet Burson-Marsteller. Jeg tok kontakt med ulike bedrifter og sa at nå burde dere følge med, om noen år kommer det et direktiv på deres område. Svaret var som oftest det samme. ”Norske myndigheter følger med for oss”. Nei, norske myndigheter følger med for norske myndigheter.

Noen trodde de uansett ikke ville ha innflytelse. Jo, om en er tidlig ute og jobber systematisk over tid. Noe deres europeiske bransjeorganisasjoner uansett gjør, og som bedriftene bør ha godt av å vite mer om. Fordi sammen med implementeringen av et direktiv kommer som regel parallell norsk tilleggslovgivning.

Apokalyptiske journalister
Hva med pressen? Norsk presse ser ut til å spare sine mest apokalyptiske overskrifter til EU-stoffet. I Brussel er det tilsynelatende alltid krise, noe som dokumenteres i saker om EUs hektiske møtevirksomhet. Spørsmålet er imidlertid: Er hektisk møtevirksomhet i EU utelukkende et tegn på krise, eller kanskje et tegn på at organisasjonen jobber hardt med å utbedre krisen?

Det ser aldri elegant ut når 27 land skal bli enig, men det gjør de faktisk forbausende ofte. Og det vil de til og med gjøre i forhold til euroen, om det så innebærer enighet om å kvitte seg med den. Når alle andre utveier er drøftet, analysert og utprøvd – derav hektisk møtevirksomhet.

På ovennevnte kafémøte holdt DN-kommentator Kjetil Wiedswang et innlegg. Han forsvarte manglende norske medieinteresse om EU med at ”Pressen skriver ikke om fly som ikke faller ned”. Men norsk europapolitikk er vitterlig historien om fly som ikke gjør annet enn å falle ned. Hver gang et direktiv innføres i norsk lov – uten bred, faktabasert debatt med tid og rom for påvirkning – krasjlander demokratiet. Utvalget burde i stedet het Havarikommisjonen.

Mulig det magre antallet artikler og kommentarer betyr at en rapport på 911 sider er for krevende å lese i en verden som også tilbyr det som framstår som innsikt på bare 130 tegn. Vel, les i hvert fall kapittel 26.3, som ikke er lengre enn noen tusen Twitter-meldinger. Her står alt som er verdt å vite om det demokratiske underskuddet.

Medlemskap ut av skapet?
Er norsk EU-medlemskap det eneste som kan gjøre at vi kan utnytte handlingsrommet overfor EU? Nei, har jeg prøvd å forklare ovenfor. Vi kan altså få det til med økt debatt, som vil gi økt kunnskap og som igjen vil føre til økt bevissthet om mulighetene for påvirkning.

Men skulle vi verken ønske eller klare å redusere det demokratiske underskuddet, vel så er det altså fortsatt en måte som garantert virker. Medlemskap.

• Eirik Bergesen (f. 1972) er skribent og rådgiver.

Dette er et redigert utdrag fra Matlarys bidrag til boken Strategi: Mellom Vitenskap, Intuisjon og Etikk, red. Sverre Diesen, Universitetsforlaget, 2012, som utgis i disse dager.

En type militær maktbruk som vi kan anta vil øke i omfang fremover er det som kalles ”coercive diplomacy”, på norsk ’kanonbåtdiplomati’ eller tvangsdiplomati. Bildet på kanonbåten som legger seg utenfor kysten som en trussel og et press er talende.

Tvangsdiplomati defineres som trussel om bruk av militærmakt eller begrenset bruk av dette for å tvinge en motstander til å endre standpunkt i den retning vi ønsker. Poenget er å true effektivt slik at militærmakt ikke må brukes: ”Coercive diplomacy uses force as a bargaining tool” (Jakobsen, 2010:280). Når man bruker massiv makt, er det krigføring. Når man ikke bruker militærmakt som del av en diplomatisk strategi, men bare har denne makten som strukturell makt, er det avskrekking (deterrence) hvor man ikke er aktiv, men likevel avverger å bli satt under press eller angrepet.

Avskrekking er strukturell makt i en stat eller en allianse hvor man vil beholde status quo ved å stoppe andre staters vilje til å forandre dette (Lauren, Craig, and George, 2007). Det er maktutøvelse på det viktigste nivå, kan man si, for det strategiske poeng er at en motstander tenker seg om to ganger dersom den han vil påvirke, besitter makt til å avverge påvirkning. Som en marxist vil påpeke er strukturell makt mye viktigere enn aktørmakt, og den siste avhenger av den første. Bandittens spørsmål når han rir inn i en ny landsby i cowboy-filmen er ikke ”Who’s the sheriff in this town?” men ”Who runs this town?”. Det er den som har den strukturelle makten han spør etter.

Effektiv avskrekking
Avskrekking er en type coercion, men av dyp og generell karakter: man vil beholde og verne statens eller alliansens frihet og selvstendighet. Avskrekkingen er effektiv dersom den skaper den frykt-effekt som trengs for å bevare status quo, dvs. at ingen setter staten under press. I den kalde krigen var avskrekkingen mot en invasjonstrussel; i dag er den mot å bli presset mht nasjonale interesser. En illustrasjon er småstaten med stormaktsnaboen: En konflikt kan eskaleres til militærmakt av stormakten dersom småstaten ikke har avskrekking nok til å forhindre dette. Stormaktens militærmakt vil alltid trumfe småstatens, derfor er småstaten mer avhengig av avskrekking som strategi.

Med dagens trussel- og risikobilde er det altså politisk press med åpen eller dulgt trussel om militærmakt som er aktuell, ikke lenger eksistensielle trusler. Dette betyr kort sagt at vestlige stater, ikke bare USA, igjen må kunne avverge slikt tvangsdiplomati mot seg selv og må kunne utøve det mot andre stater. Det første krever effektiv avskrekking, som ikke lenger kan bestå av å vokte egne grenser mot invasjon, men må bety reell evne til å svare på militært press med militære midler hvis nødvendig. Det andre må bety at europeiske land igjen lærer seg å kunne spille ’sjakk’ når motparten gjør det, selv om vi foretrekker ’bridge’.

Men tvangsdiplomati er en særdeles krevende kunst. Tvangsdiplomati handler om å tvinge en motstander til å endre standpunkt, og da må trusselen om militærmakt eller økonomiske sanksjoner være troverdig og alvorlig. Dette impliserer ikke bare militær evne hos den som truer, men også vilje til å bruke militærmakt dersom det blir nødvendig. Mao. må den som truer også selv risikere mye.

Jacobsen bemerker at det finnes lite litteratur om tvangsdiplomati, mens det er en enorm mengde faglige arbeider om avskrekkingen i den kalde krigen (Jacobsen, 2010: 281). Dette var jo hovedstrategien i denne periodens sikkerhetspolitikk, og svært mye av den sikkerhetspolitiske litteratur ble utviklet da.

Tre akademiske arbeider utgjør den sentrale litteraturen om tvangsdiplomati. Disse er Th. Schellings Arms and Influence fra 1966, A. George og Simons, W.E. The Limits of Coercive Diplomacy fra 1971, og P. V. Jakobsens Western Europe of Coercive Diplomacy After the Cold War fra 2009 som ser induktivt på hva som lyktes. De to første arbeidene er ikke empirisk-induktive, men basert på logisk deduksjon. Jakobsens arbeid forsøker å teste hypoteser fra de andres arbeider.

Suksesskriterier
Schelling oppstiller følgende kriterier for å lykkes med tvangsdiplomati:

Trusselen må være stor nok til at motparten foretrekker å gi etter for presset, den må være troverdig, det må være tid til å gi etter (comply), det må være klart at det ikke kommer flere krav, og det må ikke være en zero-sum konflikt, men noen insentiver for motparten som gjør krig som alternativ mindre attraktivt (Schelling, op.cit., ss. 69-89).

George og Simon har noen flere kritererier: trusselen må være klar, basert på sterk politisk vilje og sterkt lederskap, hjemlig og internasjonal støtte, og saken må være viktigere for den som truer enn for motparten (interest asymmetry). Det må være klare kriterier for å enes om en løsning og alternativet, krig, må være mindre attraktivt for motstanderen enn den foreslåtte løsning (George og Simon, op.cit., 271-292).

Oppsummert: Bruk av tvangsmakt krever enhetlig aktørstatus og politisk og militær vilje til å gjennomføre en trussel dersom ens krav ikke blir innfridd. Tvangsmakt er vanskelig å bruke som trussel fordi det krever gjennomføringsvilje og betydelig risiko. Muligheten for å lykkes med tvangsmakt avhenger av ens troverdighet mht dette, samt at den man skal påvirke, må gis mulighet til å innfri de krav som stilles til ham. Kravet må være klart, det må kunne innfris, det må være tidsbegrenset, og det må ikke være tvil om at den som tvinger også er villig til å bruke makt dersom kravet ikke innfris. Hvis ikke dette er tilfelle, er trusselen tom og derfor uten virkning.

Dynamiske spill
Hovi diskuterer forskjellige typer interaksjon mellom to land i sitt kapittel om spillteori. Han bemerker at ”i dynamiske spill, der en spiller kan observere og reagere på andres adferd, vil i det minste noen strategier (for minst en spiller) foreskrive adferd betinget av hvordan andre spillere har opptrådt tidligere i spillet. En strategi i dynamiske spill forteller hvordan en spiller skal reagere i hver valgsituasjon som kan oppstå i spillet. Baklengs induksjon representerer et viktig redskap til å velge mellom ulike strategier i dynamiske spill” (Hovi, s. 14).

Denne type strategisk situasjon er vanlig i internasjonal politikk: man har en viss erfaring med en politisk motstander, et eller annet land, og det har normalt vært en lengre konflikt før man kommer til et punkt hvor tvangsdiplomati settes inn. Man kjenner motstanderens interesser og aksjonsmønster i noen grad, og kan bruke denne kunnskapen induktivt. Den er også basisen for å kunne gjøre seg noen prediksjoner; altså en ”baklengs induksjon” ut fra antagelser om hvordan motstanderen vil agere ut fra våre egne trekk.

Tre strategiske krav
Jakobsen har undersøkt vestlig bruk av vestlig tvangsmakt i perioden etter 1990 og finner at kun ca. 30 prosent av casene er vellykkede (Jakobsen, 2010 og 2009). USA var den primære aktør her. Tvangsmakt som politisk instrument er altså meget krevende, spesielt mht. trusselen (”the stick”), både i kombinasjon med insentiver (”carrots”) eller uten slike. Han oppstiller det han kaller minimale krav til å kunne lykkes med tvangsdiplomati: man må ha det som kalles ”escalation dominance” – kunne anvende massiv og rask militærmakt for å inngi massiv frykt hos den man truer; man må gi en tidsfrist, og man bør tilby insentiver til motstanderen og forsikre ham om at det ikke kommer nye krav (Jacobsen, 2010:283-284). Disse kravene er svært vanskelige for liberale demokratier å fremsette.

Det første strategiske kravet må virke slik at ”it creates the fear of unacceptable escalation in the mind of the opponent”, men ”opponents will regard Western threats involving a comittment to fight a protracted war..as a bluff” (ibid). Dette er fordi liberale demokratier ikke kan slåss ikke-eksistensielle kriger gjennom valgsykluser og upopularitet. Mens diktatoren kan dominere sitt folk og være enhetlig aktør, kan ikke demokratier opptre slik. Derfor må disse true med massiv og rask militærmakt dersom de skal være troverdige.

Dernest må fristen være klar og innfris, ellers vil den som presses og befinner seg i en ”no-win” situasjon tendere til å unngå en realistisk tolkning av denne: ”The literature on misperception and deterrence failure shows that decision-makers …are likely to interpret the actions and signals made by their opponent in a manner consistent with their own expectations and desires”, says Jacobsen, som siterer den kjente studien av  Robert Jervis from 1976. Videre vil mangel på tidsfrist invitere mot-trusler.

Det siste strategiske kravet er insentiver eller i alle fall sikkerhet for at det ikke fremsettes flere og nye krav. Dette er spesielt vanskelig for liberale demokratier å innfri fordi man stadig oftere krever regime-endring eller at den som trues, skal overgi seg til internasjonale straffedomstoler. Med andre ord kan det gode bli sin egen fiende. En diktator som er ettersøkt for krigsforbrytelser har ingen insentiv til å gi etter for press.

Jacobsen poengterer at disse tre strategiske krav er minimumskrav – uten at de oppfylles, kan ikke tvangsdiplomati lykkes. Han ser på cases av vestlig tvangsdiplomati etter 1990 og finner at det er liten grad av suksess:

Blandede resultater
Truslene mot Irak 1990-91 var mislykkede fordi de endte med krig. Trusselen var reell nok; men Saddam Hussein trodde ikke på den. Truslene mht Bosnia-krigen var vage militært sett og serberne tok dem ikke alvorlig, og de resulterte i ”appeasement” fremfor ”compliance”, mens serberne fikk tid til å sette i verk ”counter-coercion” i form av FN-gisler. Med insentiver og sterkere militære trusler kom endelig et resultat som førte til en forhandlet løsning hvor serberne fikk en egen ”stat”, Srpska, i Dayton-avtalen. I andre cases, som den mot Haiti i 1994, kombinerte amerikanerne insentiv (”golden exile” for militær-regjeringen) med kanonbåtdiplomati i form av effektiv militær trussel, og dette gav ønsket resultat. I Kosovo-caset var det som vi skal se under, liten suksess før den militære trussel ble reell i form av land-styrker, som i kombinasjon med mangel på russisk støtte til serberne, resulterte i at Milosevic trakk seg.

Jacobsen bemerker at tvangsdiplomati mot kjernevåpenprogrammer og statsstøttet terrorisme i Libya, Iran og Nord-Korea kun har hatt resultat i Libya, og at dette kan forklares med kombinasjonen militær trussel og insentiv i form av garantert overlevelse for regimet: ”assurance against regime change was crucial for success” (ibid, s. 289). Jentleson’s forskning om dette caset understreker denne konklusjonen (Jentleson, 2005).

Vestens insistens på å utvikle demokrati og innføring av rettstatens prinsipper er altså et klart problem mht de strategiske krav tvangsdiplomati innebærer. Vi ser at f eks forhandlinger om Darfur er meget vanskelig etter at Sudans president Omar Al-Bashir ble ettersøkt for krigsforbrytelser av Den Internasjonale Straffedomstolen. Det er også blitt umulig å akseptere ikke-demokratiske styreformer i land hvor vestlige land har militære styrker – vi driver regime-endring mot menneskerettigheter og demokrati der vi har innflytelse. Dette er verdimessig riktig, men vanskeliggjør troverdig tvangsdiplomati mot ”verstinger”.

Europa må lære seg tvangsdiplomati
Diplomati består normalt av samarbeid basert på forhandlinger som igjen er basert på makt og interesser. Å true med sanksjoner og straff av økonomisk og/eller militær karakter tilhører unntakene fra vestlige aktørers side. Særlig gjelder dette i Europa. Europeiske stater har ikke militært press som del av sitt diplomati, mens USA er den aktør blant de vestlige stater som holder ”all options on the table” når man forhandler med f eks Iran. Likevel tyder alt på at land i Europa igjen må lære seg tvangsdiplomatiets kunst når verden nå blir mer multipolar og når USAs makt minker. USA vil forvente at Europa tar vare på egne sikkerhetsbehov i langt større grad enn nå i fremtiden, og også at Europa blir i stand til å spille en global politisk rolle. Dette vil betinge evne til å beherske hele ”arsenalet” av diplomatiske virkemidler, både ”carrots” og ”sticks”.

De strategiske krav til den som vil utøve tvangsmakt er altså meget store: Man må være villig til å risikere å bruke militærmakt dersom presset ikke lykkes – er man ikke det, vil det bestemt ikke lykkes. Man må altså inngi nok frykt til å skremme en motstander til å gi etter. Dette er i seg selv meget problematisk i det postmoderne Europa: er ikke det å skulle skremme eller true noen et etisk problem? I følge FN-pakten er tvangsdiplomati ikke tillatt, men de fleste tilfeller av slikt press kommer kun når FNs Sikkerhetsråd er med. Et unntak er Kosovo-ultimatumet i 1999, hvor NATO fremsatte konkrete krav til Milosevic.

Men det fremste eksempel på tvangsdiplomati i Europa er luftkrigen mot Libya som startet i 2011. Denne gangen var det et meget klart og robust FN-mandat (resolusjon 1973) som gav FNs medlemsland autoritet til å bruke ”all necessary measures” for å beskytte sivile mot Ghadaffis angrep. Ved å innføre en ”no fly”-zone, samt stoppe angrep på sivile med alle midler, er dette formelt en humanitær intervensjon som ikke har regime-endring som eksplisitt mål, men middelet for å stoppe Ghaddaffi er et militært pressmiddel, og derfor er dette tvangsdiplomati. Hensikten er å endre motstanderens ”politikk” gjennom tvang. I løpet av noen måneder i 2011 ble Ghadaffis regime gradvis svekket og støttespillerne hans deserterte. Strategisk sett må dette sies å ha vært vellykket.

(…)

Strategisk ledelse av militærmakten?
COIN-operasjonen i Afghanistan er en form for tvangsdiplomati når den nå går inn i en fase der man søker en forhandlet løsning. Man bruker da militærmakten for å legge press på motstanderen til å gi mest mulig ved forhandlingsbordet: man bekjemper motstanderen mens man forhandler med ham. Det er ikke noe ulogisk i dette, selv om man vanligvis innstiller kamphandlinger mens forhandlinger pågår. Det er også normalt at militær styrkeposisjon er viktig som forhandlingsutgangspunkt – man bør ikke forhandle fra en svak posisjon.

Men tvangsdiplomati finner oftest sted før militærmakt brukes, og hensikten er å unngå å måtte bruke den. Likevel er risikoen stor når man truer med slik bruk. Hvordan står det til med europeisk bruk av slikt diplomati?

Som vi har sett, har casene Bosnia og Kosovo stort sett vært mislykkede. Som Jakobsen har poengtert, var trusselen om militærmakt mot Serbia for svak og for lite troverdig til at Milosevic gav seg. Kun da landstyrker ble en trussel mens Russland trakk sin støtte, fikk presset det ønskede resultat. Vi har også sett at svært mye tvangsdiplomati mislykkes selv om kravene til å lykkes er rimelig klare. Men disse kravene er for høye for en allianse av liberale demokratier som verken kan enes om enhetlig aktør-opptreden eller som er fortrolige med militærmakt som politisk virkemiddel.

Bosnia: Bare missiler nyttet
I Bosnia var det en langdryg politisk prosess med et USA som distanserte seg fra denne europeiske konflikten og et EU som initielt ”tok ansvaret” for å løse den. I USA estimerte Pentagon at 100 000 soldater og mange tap var nødvendig dersom man skulle gå inn, og dette var det ikke aksept for i befolkningen (Cimbala og Forster, 2010:100). I Europa var det ingen slike planer overhodet.

Det første forsøket på tvangsmakt overfor Serbia var en økonomisk embargo (UNSC 757/92) og overflyttingen av UNPROFOR til Sarajevo med plikt til å støtte humanitærhjelp og kontrollere våpnedepoter (UNSC 758/92). Videre fikk denne styrken i oppdrag å bruke ”all necessary means” til å støtte disse oppdragene, samt å monitorere en ”no fly” zone over Bosnia (UNSC 781/92). Men UNPROFOR hadde kun våpen til selvforsvar og kunne altså rett og slett ikke utføre oppdraget av denne grunn. I Kroatia angrep serberne FN og stjal tunge våpen, og igjen var FN uten militær evne til å forhindre dette.

Så fulgte Vance-Owen planen som ikke ble noe av fordi amerikanerne var klare på at de ikke ville stille bakkestyrker under noen omstendighet, mens serberne bombet Srebrenica på tross av ”no fly”-resolusjonen – som jo ikke var implementert militært. Etter dette kom NATO på banen med luftmakt i ”Operation Deny Flight”, men serbiske angrep fortsatte. FN vedtok da at en rekke byer i Bosnia skulle være såkalte ”safe havens”, og utvidet UNPROFORS mandat til å avverge angrep på disse (UNSC 824 og 936/93). Medlemsstatene skulle utstyre styrken militært, NATO bidrag med luftmakt.

”Safe havens” var en politikk som til fulle ”exposed (the UN’s) military weakness” (Cimbala og Forster, op.cit., s. 102). Denne politikken var et eksempel på katastrofal strategisk tenkning: mens man påla FN oppgaver uten nødvendige militære virkemidler gav man serberne insentiv til ”counter-coercion” – de tok raskt en rekke FN-gisler for å nøytralisere NATOs luftmakt.

Da et marked i Sarajevo ble angrepet med 68 drepte og mange skadede, gikk NATOs ministre til det skritt å fremsette et ultimatum, men dette var uten klar tidsfrist og adressat, og uten klar makt bak seg. ”The ultimatum …further exposed the Alliance’s differences. Germany supported the ultimatum but would not participate in its enforcement” (ibid., s. 105).

Serbiske offensiver fortsatte og mot slutten av 1994 måtte den amerikanske forsvarsminister William Perry slå fast at ”The Serbs have occupied 70% of the country.. the Serbs are in control of the situation”(ibid, s. 109). Kontaktgruppen for FRY annonserte da vilje til å forhandle – fra en svak posisjon – men serberne ville først konsolidere sin militære stilling ytterligere. Et forsøk på en intervensjonsstyrke, nødvendiggjort av serbiske gisseltaging og ”etnisk rensing”, kom for sent i gang til å spille noen rolle. Srebrenica-folkemordet ble kulminasjonen på dette.

Kun da NATO satte i gang et reelt motangrep på serberne – Operation Deliberate Force – med bl a amerikanske kryssermissiler mot serbiske stillinger rundt Sarajevo, ble det våpenstillstand og forhandlingene som førte til Dayton-avtalen. Tomahawks virket; dvs. at kun overveldende (amerikansk) militærmakt innga den nødvendige frykt hos motstanderen. Alle FNs forsøk på tvangsdiplomati hadde vært uten effekt.

Kosovo: Russerne avgjørende
I Kosovo-konflikten fire år senere var det også langtrukne forhandliner med serberne mens de brukte militærmakt i provinsen. Milosevic ignorerte som før alle ultimata, og sanksjoner virket heller ikke. USA sa at det var utelukket med bakkestyrker, og flyktningestrømmene fortsatte ut av Kosovo. NATOs ultimatum som da ble fremsatt fikk Milosevic til forhandlingsbordet, og en OSSE-observasjonsstyrke ble satt inn. Det ble forhandlet om status i Rambouillet, men serberne nektet å inngå kompromiss.

NATOs ultimatum ble til ACTORD og angrepet startet den 24.3.1999. Det var begrenset til (amerikansk) luftmakt og varte i 10 uker. I denne tiden ble NATOs 19 medlemsland svært splittet og alliansen var på bristepunktet over bombemål og militær strategi, mens USA anså dette som utidig innblanding i en operasjon europeerne ikke deltok militært i. Da russerne distanserte seg fra Milosevic – ”Serbian withdrawal was attributable to eroding Russian support for Milosevic rather than NATO strikes” (Cimbala og Forster, op.cit. s. 117). – gav serberne seg.

Disse to eksemplene på forsøk på europeisk-ledet tvangsdiplomati understreker til fulle hvilke begrensninger som finnes. For det første var det ingen klar, massiv militær trussel i noen av tilfellene – kun frykten for overveldende maktbruk fikk Milosevic til å gi seg i Bosnia, og kun frykten for å miste russisk støtte gjorde utslaget i Kosovo. Bakkestyrker var utelukket i begge tilfeller og dette ble annonsert på forhånd. For det annet var det ingen aksept for at man måtte velge side i Bosnia. FN lot som om man kunne forbli nøytral helt til slutt. Det var totalt inadekvat militærmakt på FN-siden.

De ultimata som ble fremsatt, var uten klare tidsfrister. De kom i mange omganger, der det ene ikke hadde effekt, kom en ny Sikkerhetsrådsresolusjon raskt. Der denne ikke hadde effekt, kom en til – alle preget av misforhold mellom trussel og makt bak trusselen. Milosevic kunne derfor beholde det strategiske initiativ hele tiden og iversette ”counter-coercion”.

Libya: Strategisk suksess
Imidlertid er luftkrigen mot Libya i 2011 et eksempel på tvangsdiplomati der NATO har lykkes med å tvinge Ghadaffi fra makten. Selv om regime-endring ikke var mandatet for operasjonen, men å forhindre Ghadaffis angrep på sivile, ble dette raskt synonymt med regime-endring.

Bakgrunnen for operasjonen var Ghadaffis gjentatte angrep på sivile og direkte trusler om flere slike. Dette utløste politisk vilje til å bruke militærmakt for å stoppe dette, gjennom både en robust FN-resolusjon (1973/2011) og oppfordring fra den Afrikanske Union og Arabiske Liga. Norge var med i den skarpe enden sammen med briter, franskmenn og andre NATO-land. Norge og Danmark har blitt berømmet for å ”punch above their weight” militært sett, og her har altså Norge vært like aktiv som Danmark. Det har ikke vært store protester innenriks, selv om SV har vært tvilende til oppgaven.

Det faktum at FN klarte å vedta en robust resolusjon med R2P (Responsibility to Protect) som basis, og at denne var ønsket av nabolandene i Maghreb, spilte en hovedrolle for norsk beslutningsprosess. Her var det støtte til FN og Sikkerhetsrådet, støtte til NATO, og en ”god sak” samtidig. Det var også ønskelig å få Norge inn i NATOs kjerne igjen, som en sentral politiker sa. Ved å delta i den skarpeste enden av en slik operasjon kunne man oppnå dette samtidig som at operasjonen var klart humanitær og derfor ikke kunne ”skytes ned” fra SVs side. Det var heller ikke mye risiko for egne tap ettersom kun luftmakt brukes.

Skulle målet oppnås raskt, måtte man ha satt inn bakkestyrker og engasjert seg på opprørets side i borgerkrigen. Dette har det ikke vært politisk vilje til. Det kan derfor se ut som om strategisk evne og effekt ikke var tilstede i denne operasjonen når det kommer til stykket. Jo mer tid som gikk, desto mindre vilje var det til å fortsette for vestlige land. I denne operasjonen har også kostnadsfaktoren kommet i forgrunnen. Hva cruisemissiler og bomber koster, diskuteres i både USA og Europa. Byrdefordelingen mht kostnad ligger under som en verkebyll i denne operasjonen, som risiko ligger under ISAF. USA har ikke villet lede an, og det var et lenge et åpent spørsmål om NATO-land satte inn nok militært sett til å nå operasjonens mål.

Dette var uten tvil en operasjon hvor ikke mye sto på spill, hvis noe overhodet, og innsatsen av ressurser stod i forhold til dette. Men utfallet ble altså at Ghadaffi ble styrtet etter at hans militære evne hadde blitt svekket over lengre tid, og slik sett må man konkludere med at det har vært en strategisk logikk i arbeid: Gjennom NATOs angrep har den militære basis for Ghadaffi blitt så svekket at det har ført til deserteringer, og slik fått en selvforsterkende effekt. Det militære angrep kunne ha vært mye sterkere, men NATO valgte begrensning til luft og en meget sterk begrensning av mulige skader på sivile; og derfor har effekten på Ghadaffis regime vært mindre og tatt mer tid. Imidlertid ville det vært uforening med den humanitære innretning på operasjonen å bruke mer militærmakt, og det ville neppe vært politisk mulig å stille mer ressurser fordi operasjonen var uviktig sikkerhetspolitisk sett.

Gitt disse logiske begrensninger, vil jeg bedømme operasjonen som en strategisk suksess fordi det press som ble lagt på regimet, har virket. I dette caset er også norsk politikk strategisk fordi man raskt besluttet deltagelse, hadde et klart mål ut fra mandatet, og viste vilje til å gjennomføre. At man også styrket Sikkerhetsrådets rolle og Norges status i NATO er ‘strategiske’ effekter av stor betydning.

Referanser
Cimbala, S. &. Forster P. (2010)  Multinational Military Intervention. NATO Policy, Strategy, and Burden-Sharing,  Ashgate, UK.

George, A. og Simons. W.WE. (1994) (red.) The Limits of Coercive Diplomacy, Westview Press, Boulder, Colorado

Hovi, J (2011) “Trusler i internasjonal politikk”, I Hovi, J. og Malnes, R., Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk,Abstrakt Forlag

Jakobsen, P.V. (2010) “Coercive diplomacy”, i Baylis & Smith, Globalisation and World Politics, Oxford Univ. Press, Oxford

Jentleson, B. og Whytock, C. (2005) “Who Won Libya? The Force-diplomacy debate and Its implications for theory and policy, International Security, 30,3, vnter, s. 47-86.

Lauren, P, Craig, G, og George, A. (2007) Force and Statecraft. Diplomatic Challenges of Our Time, Oxford University Press, Oxford.

Schelling, T. (1966) Arms and Influence, Yale Univ. Press. New Haven.

Siden den siste Maktutredningen har klisjeen ”rettsliggjøring” vært i omløp i norsk debatt. Begrepet, som verken hadde eller har et positivt fortegn for dem som bruker det, forutsetter at det finnes en nødvendig motsetning mellom folkestyre og rettsstat. Problemstillingen formuleres sjelden så eksplisitt, men tanken om at politikkens handlingsrom innsnevres i takt med at lovgivningen utbygges, forutsetter at motsetningsforholdet er av strukturell art.

I tillegg ligger det en annen forutsetning til grunn for bruken av stikkordet rettsliggjøring, nemlig at fremveksten av et stadig mer omfattende system av forpliktende internasjonale avtaler påskynder prosessen kraftig. Den kumulative effekt av alle de bindingene som dermed etableres, innebærer at politikken både på lokalnivå og riksnivå blir stadig mindre interessant, fordi færre og færre av de beslutninger som former fremtiden, blir truffet av folkevalgte organer.

At beslutninger som for en del tiår siden ble fattet av storting og regjering, i dag fattes andre steder, er ubestridelig. Fastsetting av rentenivå er ett eksempel, organisering av statlig virksomhet i mer og mindre uavhengige selskaper et annet. At vanens makt er stor, viser det forhold at få nålevende husker Stortingets debatter om den løpende programvirksomheten i NRK. Det er grunn til å tro at enda færre savner dem.

At omfanget av det som avgjøres gjennom løpende beslutninger i folkevalgte organ krymper, betyr imidlertid ikke med nødvendighet at den lovgivende og den utøvende statsmakts innflytelse reduseres tilsvarende. Når samfunnsforholdene både lokalt og globalt endrer seg i akselererende tempo, ville det knapt ha vært mulig å holde tritt med antallet beslutninger som må fattes. Og om det hadde vært mulig, er det mer sannsynlig at det hadde medført kvelningsdøden for den politiske styringsevnen enn at det skulle ha styrket den.

Det er forskjell på styre i stort og å styre i smått, og om den folkevalgte styring skal holde mål, må den vise seg i stand til å forstå sin egen oppgave på en måte som gir beslutningenes kvalitet forkjørsrett fremfor kvantiteten.

Maktutredningen var primært et samfunnsvitenskapelig prosjekt, og debatten om rettsliggjøring har hittil påkalt mindre oppmerksomhet i det politiske miljø enn i faglige fora. Kanskje vil det komme til å endre seg når grunnlovsjubileet nærmer seg, og Stortinget skal belage seg på å ta stilling til de forslagene til revisjon som Menneskerettighetsutvalget nylig har lagt frem. En formal, juridisk tilnærming til problemstillingen vil med nødvendighet medføre at de konstitusjonelle spørsmål får ny aktualitet. Poenget med en grunnlov er jo at den skal sette skranker for utfoldelsen av politisk makt.

Når debatten om rettsliggjøring bringes ned på dette grunnleggende nivå, kreves det en kraftig nyansering av problemstillingen rett/politikk. Det bærer åpenbart galt av sted når for eksempel Senterpartiets Per Olav Lundteigen i en forhåndskommentar til rapporten om menneskerettighetenes stilling i Grunnloven hevder at problemstillinger knyttet til Grunnloven er uinteressante sett i forhold til det løpende lovgivningsarbeid Stortinget holder på med.

Tatt i betraktning at den lovgivende statsmakt har hele sin autoritet fra Grunnloven (§ 49), er det en jevnføring som er egnet til å avspore debatten. At Stortinget er den statsmakt som sitter med eneansvaret for Grunnlovens form og innhold, innebærer at man med god grunn kan spørre om hvem Grunnloven skulle være interessant for dersom den ikke påkaller interesse i Stortinget.

Før sommeren skal dagens storting ta standpunkt til de grunnlovsforslagene som er del av det tverrpolitiske forlik om stat/kirke-spørsmålet. Dersom de blir vedtatt – mer treffende er det antagelig å si: når de blir vedtatt, siden samtlige av stortingspartiene står bak forslagene – vil den nye § 2 for første gang introdusere en overordnet formålsbestemmelse for hele Grunnloven. Fra og med 2012 vil formålet være å ”sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne”.

Dette vil innebære at Grunnloven som helhet må leses i lys av denne formålsbestemmelse. Formuleringen forutsetter at de tre nøkkelordene ikke står i noen innbyrdes motsetning til hverandre, men at de snarere betinger hverandre. Demokratiet utelukker ikke rettsstaten, og rettsstaten utelukker ikke demokratiet. Derimot hviler begge på respekten for menneskerettighetene, samtidig som de er innbyrdes avhengige av hverandre. Uten demokrati ingen rettsstat, uten rettsstat intet demokrati.

Når Stortinget med 2/3 flertall skriver nye bestemmelser inn i Grunnloven, innebærer det nødvendigvis en begrensning av fremtidige stortings handlefrihet. Det er jo nettopp poenget ved en konstitusjon, og man må anta at den lovgivende forsamling fatter slike beslutninger med åpne øyne.

Det gir dårlig mening å kalle det som da skjer, for ”rettsliggjøring” i den negativt ladede betydning av ordet. Det er, hvis ordet i det hele tatt skal brukes i denne sammenheng, en rettsliggjøring som den folkevalgte lovgivende forsamling har villet.

• Inge Lønning (f. 1938) er tidligere stortingsrepresentant for Høyre

Blant de mange, for eksempel religionshistorikere, statsvitere, filosofer, Fremskrittspartipolitikere, Klassekampenjournalister også videre, som har gitt seg selv kompetanse til å overprøve de rettpsykiatrisk sakkyndiges vurdering av Behring Breivik som utilregnelig og lidende av paranoid schizofreni, er det særlig ett argument som har vært brukt:

Hvordan kan det være mulig å være utilregnelig når man åpenbart har høyt utviklet rasjonalitet, både når det gjelder evne til langsiktig strategisk planlegging og taktisk logistikk?

For at Behring Breivik virkelig har slik rasjonalitet, er uomtvistelig. Handlingene og hans Manifest taler for seg selv: Han har hatt et bestemt mål, og har vurdert omhyggelig hvilke midler han skulle bruke for å realisere målet. Han har også praktisk vist at hans vurderinger av midlene var riktige: Det meste fungerte slik han i løpet av flere år hadde planlagt. Noen mener åpenbart at en slik rasjonalitet er en tilstrekkelig betingelse for å være tilregnelig og strafferettslig ansvarlig.

Descartes og Kant
Til grunn for koblingen mellom rasjonalitet og tilregnelighet ligger det antagelig en bestemt metafysikk som stammer fra den store europeiske metafysikeren, René Descartes, og som senere har blitt utviklet av andre rasjonalister.

Ifølge Descartes er et menneske i sitt ”virkelige vesen” en tenkende ting, og jo mer det tenker, jo mer er det ikke bare virkelig, men også fritt.

Ifølge Descartes er et menneske i sitt ”virkelige vesen” en tenkende ting, og jo mer det tenker, jo mer er det ikke bare virkelig, men også fritt, og i stand til å forandre de ellers determinerte årsakskjedene i den materielle verden, nemlig ved å la tankene sine styre kroppen og dermed bryte inn i disse årsakskjedene. Tilregnelighet og rasjonalitet blir det samme.

Et drøyt århundre og tusenvis av sider senere sier Immanuel Kant stort sett noe tilsvarende: Selvbevissthet er en funksjon av et tenkende Jeg, som kan tenke at det tenker. Også for Kant er den materielle verden strengt vitenskapelig determinert, men takket være en rasjonell morallov er mennesket likevel fritt og kan gripe inn i årsakskjeder.

Bare metafysikk
Selv om denne rasjonalistiske metafysikken selv inneholder irrasjonelle trekk, ved at den plages av de før nevnte motsigelsene mellom frihet og determinisme, har den i svært mange henseender vært en velsignelse.

Den har, om enn kanskje mest på etterskudd, vært delaktig i Modernitetens frigjøring av rasjonalitet i form av vitenskap, rettsvesen, politikk også videre, alt dette utmerkede ting.

Men det er viktig å huske at dette fortsatt bare er metafysikk. ”Bare”? Ikke alle ser det slik, selvfølgelig særlig ikke metafysikere selv. De tror gjerne at deres metafysikk gir et absolutt fundament for all annen tenkning og forskning, noe som ideelt burde ende med universell enighet og harmoni.

Men som jeg sa ovenfor: Snarere fungerer metafysikk som den gulroten som festes på en stang foran eselet for å få det til å rikke på seg. Eller verre: som et tannhjul i en girkasse som er konstant clutchet fra å gripe inn i de andre tannhjulene.

Det empiriske faktum er at metafysikk aldri har fremmet enighet, snarere tvert i mot.

Karl Jaspers har fortalt en historie som illustrerer dette: En anklaget i en rettssak forsvarte seg med at han var overbevist determinist, og hevdet at alle handlingene hans var forårsaket av tidligere hendelser. Derfor kunne han ikke gjøres ansvarlig og dømmes for dem. Men under domsavsigelsen svarte dommeren at selv om han selv var tilhenger av samme metafysikk, hjalp det lite, fordi tidligere begivenheter likevel ville tvinge også ham, dommeren, til å avsi en dom, noe han også gjorde.

Svever i løse luften
Det empiriske faktum er at metafysikk aldri har fremmet enighet, snarere tvert i mot. I vitenskapen har man hatt perioder med utbredt enighet om paradigmer, men slik har det aldri vært i metafysikken, bortsett fra i senmiddelalderen da pavekirken hersket over den.

Om man skulle være skeptisk til psykiatrien fordi den har en dårlig fortid fylt av feiltagelser, og en problematisk nåtid med en del uenighet, bør man følgelig være enda mer skeptisk til metafysikk.

Ja, hvis filosofien skal være virkelig kritisk, og mye mer enn Kants angivelig kritiske filosofi, burde dette være den viktigste oppgave: Å bekjempe metafysikk ved å vise at den er et traurig fundament som selv svever ubegrunnet i løse luften.

Utilregnelig rasjonalitet
Når det gjelder rasjonalismens metafysiske menneskesyn, har det selvfølgelig blitt utfordret og motsagt av andre metafysiske menneskesyn. Først av skeptisisme og empirisme, dernest av vitalisme (Nietzsche og Bergson), senere av pragmatisme, og i dag av forskjellige varianter av postmodernisme.

Dette har framkalt apokalyptiske reaksjoner både fra verdikonservative, som frykter for sin evige sjel, og fra nåtidens rasjonalistiske metafysikere, for eksempel Jon Elster, som frykter for store katastrofer hver gang postmodernister får den Holbergprisen han selv burde fått.

Men det finnes også en god del overbevisende empiri som undergraver forestillingen om at rasjonalitet er en tilstrekkelig betingelse for tilregnelighet. Det er en utbredt mytologi at hekseprosessene fant sted i den mørke og irrasjonelle middelalderen, men de fant sted i begynnelsen av Moderniteten, på slutten av 1500-tallet og til ut på 1700-tallet. De som drev dem fram, var særlig Dominikanerordenen, den mest intellektuelle av munkeordenene.

Jeg sier ikke at alle heksejegerne var utilregnelige, men spesielt tilregnelige var de i alle fall ikke.

Man kan se på dette som apollinikernes paranoia for de dionysiske kvinnene. Eller som venstre hjernehalvdels paranoia for høyre hjernehalvdel. Eller som en ”paranoid schizofreni.” Jeg sier ikke at alle heksejegerne var utilregnelige, men spesielt tilregnelig var de i alle fall ikke.

Og som jeg allerede har antydet, har jeg selv altfor mye erfaring med moderne rasjonalistiske metafysikere, i dag såkalte analytiske filosofer, til å se på rasjonalitet som en garanti for mental sunnhet. Ved å utsette meg for mild tortur kunne jeg ha røpet navnene på mange slike kolleger, som viser alle tegn på ubalanse kombinert med rasjonalitet.

Men det finnes også psykiatriske skoler som sannsynliggjør slike kombinasjoner, for eksempel den skolen som studerer såkalte ”dissociative disorders”, og patologisk etablering av flere subpersonligheter: Hver av disse kan ha en egen velutviklet rasjonalitet, som altså ikke er tilstrekkelig til å etablere en enhetlig og ansvarlig personlighet. Dette er likevel et fag utenfor min kompetanse, og i motsetning til de innledningsvis nevnte overprøvere av dette fag, skal jeg stoppe her.

La common sense ta over
Derimot er jeg pragmatist. Vi pragmatister er antimetafysiske og mener at metafysikken, og særlig den rasjonalistiske, ikke en gang lenger har noen nytteverdi. Riktignok vil metafysikere forsøke å uskadeliggjøre oss ved å si at antimetafysikk foregår på metafysikkens hjemmebane, og dermed selv blir metafysikk. Vi gjør oss skyldige i å bekjempe tåke med tettere tåke, som Arne Næss beskrev det.

Men det går an å unnslippe slike logiske snarer: Opp gjennom filosofihistorien har det blitt utviklet forskjellige metoder til dette. Mest kjent er såkalt quietisme, det vil si at man gjennomskuer metafysikk så godt at man slutter å snakke om den, for i stedet å la en common sense-diskurs ta over.

Sokrates’ lærde uvitenhet kan ha vært et eksempel på det. Ifølge Aristoteles var det først Platon som tok av opp i metafysikkens idéverden. Den sene Wittgenstein er et annet eksempel, han som ønsket å hjelpe fluen til å slippe ut av det glasset den var fanget innenfor. Eller man kan gjøre som Hume og Dewey, og gå over til å innrømme at alle ens forestillinger bare er foreløpige hypoteser, men de kan brukes i den grad de er praktiske eller inspirerende for vitenskapelige hypoteser.

Et eksempel på det er når pragmatister tror at det ikke er fornuften alene som gjør oss til tilregnelige personer, men at et visst samvirke mellom fornuft, følelser og empati er nødvendig. Hvis samvirket brytes, gir det ikke garantert utilregnelighet, men det er da grunn til å frykte for gradvis utvikling av dette, enten på grunn av en ubalanse i retning av overdrevet fornuft, eller overdrevet empati, og hvor de ekstreme tilfellene gir psykoser.

Kurt Gödel trodde noen ville forgifte ham, slik at han bare kunne spise maten hans kone laget. Da hun døde, sultet han i hjel.

En av de største logikere i forrige århundre, Kurt Gödel, som fungerte utmerket som professor ved Princeton, døde fordi han i alle år trodde noen ville forgifte ham, slik at han bare kunne spise maten hans kone laget. Da hun døde, sultet han i hjel.

Alt jeg har sagt utelukker ikke at de psykiatrisk sakkyndige kan ha tatt feil i sin vurdering av Behring Breivik, eller at alle de syv professorene/spesialistene i Den rettsmedisinske kommisjonen nekter å påpeke slike feil på grunn av kameraderi. Men det argumenterer for at psykoser ikke utelukkes av strategisk langsiktig og taktisk dyktig rasjonalitet.

Livet er mer komplekst enn fulle folks koner og kulturjournalister tror.

• Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Ved juletider for litt over 100 år siden avsluttet professor Torkel H. Aschehoug sitt store verk om sosialøkonomi på over 2000 sider. I julen var han i gang med å redigere sitt arbeid, og 21. januar 1909 dør han 86 år gammel med ”pennen” i hånden.

Aschehoug var Anton Martin Schweigaards arvtaker, professor i jus og professor i økonomi, begge var såkalte ”professorpolitikere”. Schweigaard var først og fremst politiker og nasjonsbygger, eller som Rune Slagstad kaller 1800-tallets embetsmenn: en nasjonal strateg. Schweigaard var Aschehougs lærer i studietiden. Aschehoug kombinerte politisk arbeid med akademia og ble også de konservatives leder da Schweigaard døde i 1870.

Aschehoug var foreningens formann i nesten 20 år til han selv var 81 år, hvor lenge Kristin Clemet velger å holde på, vites ikke.

Som Civita
Aschehoug skrev ikke bare store verk om sosialøkonomi og jus, han grunnla også Statsøkonomisk forening, en arena for samfunnsdebatt utenfor Stortinget, datidens Civita. Så tidlig som i 1883, også en kveld før jul (4. desember), ble det på Aschehougs initiativ, datidens Kristin Clemet, innkalt til stiftelsesmøte.

I Statsøkonomisk Tidsskrift fra 1887 finner man referat fra stiftelsen:

Etter forudgaaende indydelse utstedt af d’hrr. professor Aschehoug, konsul Heftye, professor Hertzberg, direktør Kiær, borgermester Rygh og statsraad Schweigaard samledes den 4de december 1883 paa universitetets juridiske auditorium et antall af omtrent 60 herrer for at drøfte dannelsen af en statsøkonomisk forening. Efterat professor Aschehoug havde angivet mødets hensigt, besluttedes enstemmig at stifte en saadan forening, hvorpaa man efter endel diskussion vedtog foreningens statuter. Af de deltagende eller indikere regnede sig dels paa stedet, dels ved senere henvendelse til bestyrelsen ialt 74 herrer. Til medlemmer af bestyrelsen valgtes paa det samme forberedende møde: professor Aschehoug, konsul Heftye, professor Hertzberg, direktør Kiær og borgermester Rygh. Foreningens første møde holdtes fredag den 25. januar 1884 i Kristiania handelsstands foreningslokale.

Foreningen fikk raskt mange medlemmer fra ulike deler av politikk og samfunnsliv, akademia og næringsliv. Dagens Civita møtes på debattmøter på Café Christiania, nesten rett over gaten fra Kristiania handelsstand. Etter 10 år hadde foreningen 200 medlemmer, og etter 20 år var antallet over 300. Civita har over 4000 nyhetsbrevslesere og nesten 5000 deltakere på ulike arrangementer i løpet av ett år.

Aschehoug var foreningens formann i nesten 20 år til han selv var 81 år, hvor lenge Kristin Clemet velger å holde på, vites ikke.

Temaene for debatten i Statsøkonomisk forening var mange, og favnet både akademiske avhandlinger og praktisk politikk og samfunnsliv.

I statuttene het det:

Foreningens formaal er ved foredrag, diskussion og utdgivelse af skrifter at virke for oplysning om statsøkonomiske og sociale spørgsmaal; Foreningen afholder mindst et møde i hver af maanederne oktober—april; Foreningens anliggender ledes af en bestyrelse, bestaaende af 5 medlemmer, der sig imellem opnævne formand, viceformand og sekretær.

Statsøkonomisk forening la vekt på grundige og gode analyser, flere av bidragsyterne var professorer. Det er også viktig for Civita som har flere akademikere tilknyttet.

Som Minerva
I 1887 startet foreningen utgivelsen av Statsøkonomisk Tidsskrift, dagens Minerva. Aschehoug publiserte ofte og gjerne tekster som tok for seg akademiske problemstillinger og viktige temaer i politikk og samfunnsliv.

I dagens debatt om velferdens historie og borgerlige bidrag er det kanskje overraskende for noen at den konservative Aschehoug argumenterte varmt for 8-timers arbeidsdag, troen på fagorganisering og entreprenørens betydning for økonomisk utvikling.

Det var ikke uvanlig at foreningens medlemmer satt i politiske utvalg og kommisjoner eller var stortingsrepresentanter.

I Statsøkonomisk Tidsskrift kunne økonomer, byråkrater, akademikere og politikere publisere artikler som gjerne ble fremlagt på møtene for diskusjon. Diskusjonene på møtene ble referert etter artiklene i tidsskriftet.

I dag har Minerva nettsider og debattfora, men også et kvalitetstidsskrift på papir. Civita utgir nesten 30 publikasjoner i året som omfatter fire hovedtemaer i samfunnsdebatten: velferd, økonomisk frihet og utvikling, menneskerettigheter og demokrati og politisk filosofi og idédebatt.

Betydelig påvirkning
På møtene i Statsøkonomisk forening kom mennesker fra næringslivet, politikere, akademikere og andre samfunnsinteresserte. Foreningen hadde klar påvirkning i ulike politiske spørsmål, og det var ikke uvanlig at foreningens medlemmer satt i politiske utvalg og kommisjoner eller var stortingsrepresentanter.

I disse juletider, med Civita og Minervas julebord friskt i minne, er det lov å håpe at også Civita og Minervas politiske engasjement vil påvirke den politiske beslutningsprosessen.

Pennene er ikke lagt ned ennå, og skulle flere av oss holde like lenge som Aschehoug, så skal man ikke se bort fra at påvirkningen vil bli betydelig.

• Mathilde Fasting (f. 1965) er prosjektleder i Civita og fast spaltist i Minerva.

For noen uker siden ble jeg oppringt av en lærer som hadde lest en kronikk jeg hadde i VG, hvor jeg nevnte enkelte islamkritikeres beundring for historikeren Bat Ye’or som et eksempel på slurv og lån av ekstreme ideer som gjør det vanskelig å ta dem seriøst. Hun var uenig. Hun fortalte meg at hun selv ikke hadde sans for alt “Eurabia”-begrepet i dag brukes til, og at hun heller ikke deltok i nettdebatten, fordi tonen var så negativ – innvandrere er jo mennesker de og.

Men teoriene til Bat Ye’or mente hun var troverdige: Muslimsk innvandring til Europa, også Norge, startet som følge av at europeiske og arabiske ledere på 1970-tallet gjorde en avtale om å legge økonomisk og kulturelt til rette for et ambisiøst integrasjonsprosjekt – Eurabia. Alt som har skjedd siden har ikke nødvendigvis vært planlagt, men i det minste var starten det – hvorfor ellers begynte det hele akkurat på det tidspunktet?

I dag gjelder det derfor å verne om vår kulturelle identitet, ellers kommer muslimene til å overta makten. Det hjelper ikke at mange av dem hverken er slemme eller ekstreme, for til syvende og sist er det sine religiøse ledere de vil adlyde, ikke vestlige idealer.

Jeg svarte at jeg er skeptisk til historiske forklaringer hvor flere store og komplekse fenomener reduseres til én enkelt årsak: en strategisk beslutning blant franske politikere om at framtiden ligger i et samarbeid med Midtøsten. Bat Ye’or forklarer ikke bare fire tiår med innvandring med dette prosjektet, men også den multikulturelle ideologien, politisk korrekthet og hat mot Israel og USA. Det blir for enkelt.

Noen vil si at det er varseltegn i seg selv når noen ringer rundt til folk på denne måten, men jeg er ikke enig.

Du har vel ikke lest bøkene til Bat Ye’or, anklaget hun.

Nei, det stemmer, svarte jeg. Og så hadde vi en lang samtale om Eurabia, og om hvor mye man kan uttale seg offentlig om ideer man ikke har satt seg dypt inn i selv. Jeg var ikke den første hun hadde ringt. Hun har forsøkt å kontakte alle hun har sett som har nevnt Bat Ye’or i mediene denne høsten, og blitt sjokkert over hvor lite de faktisk kan om ideene hennes.

Akkurat det har hun nok rett i, og siden dette er første gang noen har tatt seg bryet med å ringe meg for å kritisere noe jeg har skrevet, syntes jeg det hele var ganske hyggelig. Spesielt siden hun tok meg på fakta, for da går det an å snakke. Noen vil si at det er varseltegn i seg selv når noen ringer rundt til folk på denne måten, men jeg er ikke enig. Selv har jeg både mailet personer som har sagt noe offentlig jeg mener er dumt, og startet opp en blogg for å skrive om det. Teknologien og generasjonen er forskjellig, men motivasjonen er nok omtrent den samme. Derfor respekterer jeg det, og lyttet til det hun hadde å si.

Underveis mens vi snakket spurte jeg meg selv: Er det noe i det denne personen sier som forteller meg at bøkene til Bat Ye’or virkelig er verdt å lese, som noe annet enn bakgrunnsstoff for å forstå det nye islamhatet? Er det en troverdig anbefaling? Har jeg avvist bøkene for kjapt?

Lesehestens dilemma
Jeg har nemlig et dilemma. Jeg elsker bøker, (jeg drømmer om å gjøre som Onkel Skrue – fylle en hel binge og bade i dem), og leser flere enn de fleste. Men det er vanskelig å rekke mer enn 1,5-2 bøker i uka, og når det er mange uforutsette aktiviteter, kommer jeg fort ned i 1.

Og det er tross alt ikke så mange bøker. I innkjøpslisten min på Amazon ligger det over 100. Så jeg må velge. Skal jeg bruke tid på en bok noen anbefaler, eller ikke? Hvilke anbefalinger skal jeg stole på?

På alle andre områder enn et relativt snevert felt innen programmering av webapplikasjoner er jeg en amatør.

Jeg har også et annet dilemma som jeg møter når jeg skal forholde meg til nye og vågale ideer, så som at alt jeg trodde jeg visste om europeisk innvandringspolitikk er feil: På alle andre områder enn et relativt snevert felt innen programmering av webapplikasjoner er jeg en amatør. Så når jeg leser en bok eller kommer over en teori som sier noe helt annet enn det jeg trodde var sant, hvordan skal jeg vurdere om den er troverdig?

Jeg har trodd på mye rart gjennom årene, fra Jesus til Noam Chomsky, og har lært at ingenting er lettere enn å bli overbevist av gode formuleringer. Det hender også jeg opplever at mine egne gode formuleringer i blant overbeviser andre, og det er enda skumlere, for hvor har jeg det fra? Kanskje burde jeg ikke tro på noe som helst, og heller overlate alt sånt til andre. Til fagfolkene. Men nysgjerrigheten brenner for sterkt i meg til at jeg klarer å leve på den måten.

Grådige ideer og aggressive informasjonsfiltre
I stedet har jeg endt opp med en del tommefingerregler for å vurdere troverdigheten til ideer og skribenter, en måte å kjapt vurdere om det er verdt å gå mer i dybden, eller om det hele er et blindspor. I begynnelsen formulerte jeg dem med utgangspunkt i konspirasjonsteorier, men de fungerer like fint i andre sammenhenger.

Den viktigste er at jeg er skeptisk til små, grådige ideer som ønsker å snu opp ned på store mengder eksisterende kunnskap. Et eksempel er ideen om at Holocaust er en løgn, en idé som, hvis den er sann, ikke bare medfører at vi må endre på noen tall i statistikken over antall dødsofre under andre verdenskrig, men, gjennom de enkle spørsmålene “hvordan” og “hvorfor”, tvinger oss til å snu opp ned på alt vi vet om 1900-tallshistorien, om menneskelig psykologi, og om samfunnsvitenskap. (For eksempel: Hvordan har man (hvem?) fått så mange mennesker til å støtte opp under denne løgnen?) Og det er bare begynnelsen.

De fleste riktige nye ideer er langt mindre ambisiøse. De har et begrenset nedslagsfelt, og utdyper, i stedet for å avskaffe, eksisterende kunnskap.

Det hender små, grådige ideer er riktige, og at de spiser seg ubønnhørlig gjennom allment aksepterte myter. Men de fleste riktige nye ideer er langt mindre ambisiøse. De har et begrenset nedslagsfelt, og utdyper, i stedet for å avskaffe, eksisterende kunnskap. En god historiker kan grave frem informasjon som setter Hitlers liv i et nytt lys, men det tvinger oss ikke til å forkaste alt som har skjedd innen historie og samfunnsvitenskap i nyere tid.

En annen tommelfingerregel er å være skeptisk når ideer og verdensbilder beskytter seg selv med aggressive informasjonsfiltre, filtre som gjør det mistenkelig lett å bortforklare motstridende fakta og teorier. Det vanligste fungerer ved å mistenkeliggjøre de som mener noe annet enn deg selv. “Det der sier du bare fordi du er en virkelighetsfjern akademiker / politisk korrekt / rik / del av kultureliten / sosialist / markedsliberalist / kristen / slem / løgner / ekstremist.” Et annet vanlig filter er å stille ekstra mange kritiske spørsmål til påstander du ikke ønsker å tro på, og få spørsmål til dem du håper er riktige.

Filtrene brukes ubevisst, slik at du tror du ser verden slik den er, men alt du ser er det du innerst inne ønsker å se. Spørsmålet du alltid bør stille deg selv er derfor: Hvis du tar feil, er du i stand til å oppdage det, eller har du stengt alle mulige kilder for korrigerende informasjon?

En annen varsellampe er når tilhengerne av en idé gjør et stort poeng av hvor upopulære og forfulgte de er – og bruker “politisk ukorrekt” som et synonym for “riktig”. Å gå mot strømmen er modig, men tilhengernes mot gjør ikke at en idé blir mer riktig. Derimot gjør det ideen mer overbevisende, som er noe helt annet. “Jammen tenk på Galileo!” sier de, og glemmer at de aller, aller fleste modige og radikale nye ideer gjennom historien rett og slett har vært feil.

Fagfolk som gir opp å overbevise sine egne fagfeller, og henvender seg direkte til det allmenne publikum med sine nye og modige ideer, er også en varsellampe.

I tillegg finnes det en del dårlige tommelfingerregler, som mange tror de kan bruke for å skille gode teorier fra dårlige, men som i virkeligheten ikke forteller deg noe som helst. En teori blir ikke troverdig fordi det finnes mange bøker som støtter opp om den. Det er lett å gi ut bøker. Den blir ikke troverdig fordi den støttes av enkelte fagfolk eller andre tilsynelatende pålitelige personer, for det finner du alltid noen som gjør.

Virkeligheten er ikke så snill mot oss at den fordeler alle de snille til de riktige ideene og de slemme til de gale.

En teori blir heller ikke troverdig fordi noen av de som tror på den er gode og hyggelige, og noen av de som er uenige er noen ordentlige drittsekker. Virkeligheten er ikke så snill mot oss at den fordeler alle de snille til de riktige ideene og de slemme til de gale.

Tidskostnadseffektive strategier
Det betyr ikke at du nødvendigvis skal stole på alle faglige autoriteter, og aldri mene noe som bryter med vitenskapelig konsensus. Hvor mye du skal stole på autoriteter, og hvor mye du skal tenke selv, er et enkelt spørsmål om tid. Hvor mye tid er du villig til å investere i kunnskap? Her finnes det tre strategier.

Den første strategien følger du når du vil bruke minst mulig tid på å sette deg inn i et emne. Da gjelder kun én eneste regel: Finn deg en autoritet, og tro på alt de sier. Det kan være en fagperson, et leksikon, NRK, eller statsministeren. Ikke hør på skeptikerne. Ikke tenk selv. Gjør som autoriteten sier. Det kan høres ut som om jeg gjør narr av denne strategien, men det gjør jeg virkelig ikke. Jeg følger den ofte selv – når jeg ringer en elektriker, går til legen, eller vil ha en kjapp innføring i et emne jeg ikke vet noe om.

Den andre strategien følger du når du ønsker å bli en ekspert selv. Da må du studere fagfeltet, og bruke årevis på å bygge opp all den erfaringen og kunnskapen du trenger for å uttale deg som en autoritet. Dette er så tidkrevende at de fleste av oss aldri blir eksperter på mer enn ett emne: Faget vi selv jobber med.

Ett av kjennetegnene på ekspertkunnskap er at desto mer du lærer, desto mer oppdager du at du ikke vet. Selv har jeg jobbet som programmerer i over ti år, og lærer stadig vekk ting som gjør at jeg gremmes over arbeid jeg har gjort tidligere. Og når jeg møter en ivrig amatør med sterke meninger om min lille krok av dette fagfeltet, er det ikke alltid lett å korrigere dem på en høflig og tålmodig måte.

Det er ikke så mye man kan si om disse strategiene. Den første er unøyaktig, men enkel, og god nok i hverdagen. Den andre er nøyaktig, men meget dyr. Det er den tredje strategien som er interessant: Den følger du når du ønsker å gjøre opp din egen mening om et emne, samtidig som du ikke har tid eller evne til å bli ekspert på det selv. Det er her du trenger tommelfingerregler av den typen jeg beskriver, tidskostnadseffektive måter å vurdere troverdigheten i en teori på, uten å kjenne alle detaljene, og uten å ha brukt årevis på å sette deg inn i fagfeltet.

På mange måter er den første strategien, å tro blindt på faglige autoriteter, den tryggeste. Du bommer sjelden grovt om du antar at det “alle vet” ikke ligger alt for langt unna sannheten. Men selv har jeg ikke noe valg: Jeg vil lære litt om det ene, og litt om det andre, og jeg vil tenke selv, men samtidig ikke fly av gårde i en fantasivirkelighet.

I strid med konsensus
La oss si at du kommer over en ny idé som overlever de første tommelfingerreglene jeg beskrev over: Den er ikke alt for grådig, den har ikke stengt døren for motstridende fakta, og den bruker ikke irrelevante argumenter, som at den er “politisk ukorrekt”, for å overbevise deg.

Det betyr fremdeles ikke at ideen er verdt å tro på. Kanskje oppdager du at den er stikk i strid med konsensus blant ekspertene innen fagfeltet, og hva skal du som ivrig amatør gjøre da?

Den triste beskjeden til alle ivrige amatører er at når et fagfelt bygger på ekte vitenskap, og de fleste ekspertene der er enige, er det sannsynligvis med god grunn.

Det viktigste spørsmålet er om fagfeltet drives etter vitenskapelige prinsipper, eller om det består av ren synsing. Det er en gradvis overgang. Avviser vi all ekspertkunnskap som ikke bunner i fagfellevurderte, dobbeltblinde, kontrollerte studier, sitter vi igjen med fint lite. Den “vitenskapelige metoden” er en forenklet modell. Ulike fagfelt har ulike måter å nærme seg virkeligheten på, som forsøker å gjøre det beste ut av begrensningene fagfeltet opererer innenfor. Å være for skeptisk til “myke” vitenskaper, er like naivt som å tro at enhver person med en akademisk tittel vet hva de snakker om.

Noen fagfelt er i stor grad synsing, mens andre har en bunnsolid eksperimentell basis. De i mellom er vanskeligere for oss utenforstående å vurdere, men dette er allikevel en lettere oppgave enn det er å bli ekspert på hver og en av de spesifikke teoriene.

Den triste beskjeden til alle ivrige amatører er at når et fagfelt bygger på ekte vitenskap, og de fleste ekspertene der er enige, er det sannsynligvis med god grunn.

Derfor: Hvis et fagfelt fremstår som vitenskapelig troverdig, og hvis det finnes en konsensus innenfor fagfeltet, bør jeg som amatør akseptere konsensusen. Hvis ikke, står jeg friere til å omfavne det som for meg fremstår som mest troverdig.

Bat Ye’or
Hvordan fungerer tommelfingerreglene i praksis? Her er noen eksempler på tankeprosessen jeg følger i den del aktuelle saker.

Jeg innledet med læreren som ringte meg for å anbefale Bat Ye’or. Den viktigste grunnen til at jeg ikke vurderer bøkene hennes som interessante, er at jeg aldri har kommet over en troverdig anbefaling, altså fra noen som viser at de forstår forskjellen på god og dårlig historie. (Derimot har jeg kommet over troverdige anbefalinger av hennes tidligere bøker.)

Bawer konstaterer bare at Bat Ye’or har vist at det er slik det henger sammen. En troverdig anbefaling? Ikke veldig.

Et godt eksempel er Bruce Bawer, som i While Europe Slept fremstår troverdig når han beskriver sitt eget møte med Europa, men slurvete i helhetsbildet. Han bryr seg ikke med å forklare hvordan et stakkars EU-prosjekt skal stå bak politisk korrekthet, antisemittisme og antiamerikanisme i europeiske skoler og medier, eller engang å anerkjenne at det er en ambisiøs påstand.

Bawer begrunner ikke hvordan analysen er relevant for Norge, som mye av boken handler om, og som ikke er EU-medlem. Han konstaterer bare at Bat Ye’or har vist at det er slik det henger sammen, gjennom studier av de hemmelige aktivitetene til Euro-Arab Dialogue. En troverdig anbefaling? Ikke veldig.

Det samme inntrykket fikk jeg i telefonsamtalen. Jeg avsluttet med å forklare at selv om det hadde vært en interessant samtale, hadde den bare bekreftet inntrykket jeg hadde av at Bat Ye’or primært appellerer til ukritiske lesere. Alle som snakker om emnet bør selvsagt vite hva teoriene går ut på, og der tar jeg gjerne kritikk, men måten de som tror på dem argumenterer på, bidrar ikke til å plassere bøkene langt fremme i lesekøen min.

Raseteori
I samme VG-kronikk nevnte jeg også Ole Jørgen Anfindsen, som er en artig fyr, en av Norges få vaskeekte rasister, og så hyggelig og ydmyk at antirasistene ikke vet hva de skal gjøre med ham.

Hver gang de skjeller ham ut eller sletter artiklene hans, viser det bare hvor lite futt det er igjen i antirasismen. Alle vet at de ikke liker rasister, men ingen kan helt huske hvorfor de er uenige med dem, så fordømmelsen går på autopilot. Som politisk ukorrekt mobbeoffer blir Anfindsen omfavnet av den innvandringskritiske høyresiden, som ikke nødvendigvis er enige, men mener det er viktig at han “slipper til”.

For meg er det hele mye enklere: Hovedideen til Anfindsen er at genetiske forskjeller mellom verdens folkeslag slår ut i markante IQ-forskjeller, som gjør at for eksempel somaliere og deres etterkommere nærmest må regnes som mentalt tilbakestående, og han mener at dette bør vektlegges i innvandringspolitikken. Dette er rasisme og politisk ukorrekt, men det er ikke feil fordi det er rasisme, og det er ikke riktig fordi det er politisk ukorrekt. Ingenting av dette er det minste relevant.

Det eneste interessante ved teoriene til Anfindsen, er hvor lang tid det tar før antirasistene oppdager at de må bekjempe dem ved å argumentere.

Derimot er Anfindsens ideer høyst spekulative, og de går mot konsensus i et fagfelt jeg ikke vurderer som uvitenskapelig. Anfindsen framstår for meg som en glad amatør som er så heldig å ha gode formidlingsevner og politisk ukorrekte meninger om et kontroversielt emne. Sånt blir det oppstyr av.

Det eneste jeg finner interessant ved teoriene hans, er å se hvor lang tid det tar før antirasistene oppdager at de har brukt opp rasiststempelet, og at de nå må bekjempe det lille som er igjen av vitenskapelig rasisme på den gode gamle måten: ved å argumentere for at det er feil. Spørsmålet er bare om det er noen som husker hvordan man gjør slikt.

Klimaendringer
Et langt mer spennende spørsmål å navigere i er klimaendringene: Blir jorden varmere, er dette i så fall forårsaket av menneskene, og hva bør vi eventuelt gjøre med det?

Jeg satt lenge på gjerdet. Miljøbevegelsen fremstår som vitenskapelig lite troverdig, mer opptatt av å overbevise enn å være etterrettelige. Miljøspørsmålene har blitt så infisert av politikk at det er vanskelig vite hvor vitenskapen slutter og aktivismen begynner. Det virket i utgangspunktet troverdig at det også kunne være store svakheter i klimavitenskapen.

Jeg endret mening etter å ha satt meg inn i noen av teoriene i klimaforskningen. Ikke fordi jeg er i stand til å vurdere at disse teoriene er riktige – hvordan skulle jeg gjøre det? – men fordi jeg er i stand til å vurdere at de ligner på vitenskap.

Skeptikerne fremstod som godtroende, og klimaforskerne som forskere.

Vendepunktet kom da jeg så en dokumentar mange klimaskeptikere anbefalte for noen år siden, The Great Global Warming Swindle (2007), og innså at filmen misforstod flere av teoriene den angrep. Det reduserte troverdigheten ikke bare til de som stod bak filmen, men til alle de som anbefalte den. Skeptikerne fremstod som godtroende, og klimaforskerne som forskere.

Det betyr ikke at klimaforskningen ikke også er politisert, eller at ikke deler av den er feil. Klimaspørsmålet er gjenstand for en så sterk dragkamp mellom forskere, politikere, aktivister og medier, at jeg føler jeg har god grunn til å være skeptisk til dommedagsscenarioer og andre medievennlige fremstillinger.

Det er heller ikke gitt at klima er det viktigste problemet i vår tid, eller at det er verdt kostnaden ved å tvinge gjennom en reduksjon i karbonutslipp. Men min vurdering er at klimaendringer skjer, at de er menneskeskapte, og at det er viktig (men hvor viktig?) å gjøre noe med dem.

Paranoid schizofreni
Jeg var faktisk halvveis i denne artikkelen da temaet plutselig ble mer aktuelt enn jeg hadde planlagt. Det med ett ble veldig viktig for Norges glade amatørallvitere å avklare sitt forhold til faglige autoriteter: Er Anders Behring Breivik paranoid schizofren, og bør han dermed anses som utilregnelig?

Selv vet jeg ikke ennå. Det er flere ting som undrer meg. Det undrer meg at rettspsykiaterne vurderer troen på en europeisk borgerkrig som en “bisarr vrangforestilling”, for hva sier de da om ideene til Fjordman? Det undrer meg at de anser ord som “nasjonaldarwinist” som et symptom, for jeg tror jeg forstår utmerket godt hva det betyr. Det undrer meg at de anser det som et symptom at han var redd for å bli overvåket, for det tror jeg de fleste terrorister er.

Jeg befinner meg i den overraskende behagelige tilstanden hvor jeg ser to sider av saken samtidig, og ikke har det travelt med å velge en av dem.

Jeg undrer meg over at vår definisjon på utilregnelighet kan omfatte en gjerningsmann som var klartenkt nok til å planlegge og gjennomføre et så komplisert angrep, i stand til å forstå at handlingene var gale i øynene til resten av samfunnet, og rasjonell nok til å overgi seg når han var ferdig. Det gir meg en uggen følelse at en del av behandlingen av Breivik eventuelt vil være å endre på hans politiske ideer.

Men jeg har ikke landet på noe. Jeg befinner meg i den overraskende behagelige tilstanden hvor jeg ser to sider av saken samtidig, og ikke har det travelt med å velge en av dem.

Det eneste jeg er sikker på, er at jeg vil bruke tommelfingerreglene mine til å vurdere spørsmålet. Jeg er ikke ekspert, og jeg klarer ikke å stole blindt på autoritetene. Kanskje er denne trangen til å tenke selv om ting jeg ikke er ekspert på, en karaktersvakhet. Men nysgjerrigheten brenner for sterkt til at jeg har noe valg.

• Bjørn Stærk (f. 1978) er fast spaltist i Minerva. Han blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.

Jeg kjenner ikke Geir Lippestad. Men vi bor i samme nabolag. I de første ukene etter at han tok på seg forsvareroppdraget, utvekslet vi noen korte ord i gata. Hans alvorlige ansikt ble enda mer alvorlig da han sa: ”Noe av det mest skremmende med denne saken er hvor mange brev jeg mottar som støtter ham.”

Hvordan kan noen, som ikke er gal, støtte de politiske idéene til Norges galeste mann? Det kan være nyttig å hente fram Sigurd Hoel. I Møte ved milepælen (1947) problematiserte han hvorfor så mange nordmenn ble nazister under andre verdenskrig.

Kimen lå i oss alle, selv hos fortellerstemmen, motstandsmannen ”Den plettfrie”.

Skyldspørsmålet var nemlig mer komplisert enn vanskelig barndom, medfødt grådighet, misforståtte visjoner, uhell i kjærlighet – eller ren ondskap. Kimen lå i oss alle, selv hos fortellerstemmen, motstandsmannen ”Den plettfrie”.

En gal, politisk handling
For kanskje var Hitler gal. Men alle nazister var ikke det. I systemet som drepte 6 millioner jøder var de fleste uten kliniske psykoser. Og de som snudde ryggen til eller ikke snakket høyt nok, da deportasjonen av norske jøder fant sted, var såkalte ”vanlige nordmenn”.

At Breivik var sinnssyk, var trolig en utløsende faktor for hans gjerninger, men han er ikke alene om å mene at islam er en apokalyptisk trussel mot det vestlige samfunnet. En trussel som tilsynelatende krever umiddelbar og ikke-demokratisk handling.

22/7 var kanskje en gal handling, men det var en gal, politisk handling. Den rettet et varig søkelys på det skremmende faktum at holdningene blant enkelte nordmenn har gjort det mulig for gjerningsmannen å tro at han gjorde dem en tjeneste.

Debatten om debatten
Vi kan ikke endre det som skjedde 22/7. Ifølge de rettsoppnevnte psykiaterne, kan vi ikke engang forklare det politisk. Men vi kan påvirke vår egen samfunnsdebatt slik at den skaper større forståelse for temaene som omgir 22/7. Dessverre har nyansene har begynt å glippe, godt beskrevet av Kjetil Rolness i Dagbladet på lørdag.

La oss først legge til side debatten om at ord kan, eller ikke kan, skape handling. Eller Frps variant om at ord ikke er handlinger, men at ord likevel kan ”kneble”. Vel er Eivind Trædal noen runder briller og et arr unna Harry Potter, men han besitter ikke en bok med magiske trylleformularer.

Og Frp er ikke Smygard, selv om enkeltpolitikeres opportunisme innimellom roter dem opp i slike retoriske paradokser. Hatske ord skaper uansett et hatsk debattklima, og det er grunn god nok til å la være. Vi trenger et åpent debattklima for å bearbeide de tunge psykologiske og juridiske problemstillingene saken reiser.

Vi må rekalibrere ”vår alminnelige rettfølelse”. Og det er ikke rart at vår moderne offentlighet har problemer med å definere galskap.

Vi må rekalibrere ”vår alminnelige rettfølelse”. Og det er ikke rart at vår moderne offentlighet har problemer med å definere galskap. Et raskt blikk på medienes debattsider kunne lede en til å tro at samfunnets fremste sykdomstegn er middelaldrende menn på sykkel i Nordmarka. I hvert fall om de er iført sykkelklær.

Fornuft vs. følelser
Kunne gjerningsmannen nitidig planlegge massemord og samtidig være gal? Det vet bare de rettsoppnevnte psykiaterne og bare dem. Før retten av hensyn til en bredest og mest tillitsvekkende prosess, eventuelt velger å utnevne nye psykiatere, som får den samme tilgangen til gjerningsmannen.

Kan en tragedie som 22/7 igjen ramme landet vårt? Dessverre, tross statsministerens løfte i Rosemarkeringen om ”Aldri mer 22/7”. Politikere som velger å omgjøre slike trøstende ord til politikk, vil ende opp med å frarøve oss fundamentale friheter. Og selv da vil vi ikke ha noen garanti.

Burde Norge hatt en liknende straffeordning som de andre nordiske landene, slik at gjerningsmannen i tillegg til behandling også ble dømt? Reaksjonene etter psykiaternes rapport kan tyde på at det er det befolkningen ønsker seg. Og som en konsekvens kanskje en dag vil få. Men i dag må gjerningsmannen behandles i henhold til det systemet vi har.

Det er ikke vanskelig å forstå at Norges viktigste straffesak siden rettoppgjøret etter Den andre verdenskrig skaper følelser som innimellom trumfer fornuften.

Bør en være flau over at følelsene noen ganger tar overhånd i reaksjonene på denne tragedien? Det er ikke vanskelig å forstå at Norges viktigste straffesak siden rettoppgjøret etter Den andre verdenskrig skaper følelser som innimellom trumfer fornuften. Med mindre du leder PST og ender med å skape forvirring og uro. Eller om du leder justiskomitéen på Stortinget og ender med å undergrave rettsstaten. Da er det ingen unnskyldning.

Meningsutveksling vs. meningsbrytning
Gjør mediene nok for å skape meningsutveksling og ikke bare meningsbrytning? Gjør iveren etter at ”begge sider skal bli hørt”, at en mister av syne at de fleste saker har mer enn to sider? Og hva skjedde med kravene til dokumentasjon?

Det er disse mekanismene som gjør at så mange mediedebatter om klima fortsatt spør: ”Finnes det menneskeskapte klimaendringer eller finnes det ikke?” Samtidig som vi vet at 98 prosent av klimaforskere er enige om at menneskeskapte klimaendringer eksisterer – og er farlige.

Trenger riksaviser i 2011 å gi plass til Ole Jørgen Anfindsen, som er forsker på et helt annet felt, sine teorier om raser og intelligens?

Trenger riksaviser i 2011 å gi plass til Ole Jørgen Anfindsen, som er forsker på et helt annet felt, sine teorier om raser og intelligens? Samtidig som 100 prosent av sosiologiforskere ikke støtter ham. Hvis raseteorier ikke er rasisme, hva er da igjen av begrepet? Greit nok at vi ikke lenger benytter oss av straffelovens rasismeparagraf, men la ikke det frata oss evnen til å identifisere rasisme.

At SOS Rasisme må fabrikkere medlemmer, betyr ikke at rasisme ikke finnes og setter sitt tydelige preg på samfunnet vårt. Og at ikke mange nordmenn daglig jobber hardt for å bekjempe den. Rasisme er basert på manglende informasjon. Som den jødiske teologen Abraham J. Heschel sa: “Racism is man’s gravest threat to man – the maximum of hatred for a minimum of reason.”

Magefølelsen metter ikke
Bemerkelsesverdig mange av dem som mener Den arabiske verden ikke kan lyttes til før de har gjennomført Opplysningstiden, ser ikke ut til å forstå hvorfor vi selv gjennomførte Opplysningstiden. Vi kan ikke basere samfunnsdebatten på magefølelsene våre, som allerede gneldrer mot lavkarbodiettene vi utsetter dem for.

Folkflestfiende nr. 1 i nettavisenes kommentarfelt er ”eksperten”. Men forskning er altså veien videre fra magefølelse. Magefølelse vil ikke kunne forklare oss hvordan bilen vår er med å smelte polene. At å sprøyte sykdom inn i kroppen vaksinerer oss mot nettopp sykdom. At mennesket stammer fra apene. Eller hvilken psykiatrisk diagnose Breviks handlinger medfører, eller hvordan han skal straffes.

La oss ikke, når straffesaken nå skal gjennomføres, la slike følelser undergrave rettsstaten vår.

Stolt tiltrakk vi oss verdens beundring da vi etter 22/7 tok et skritt tilbake og ikke endret samfunnet vårt basert på frykt eller hevngjerrighet. La oss ikke, når straffesaken nå skal gjennomføres, la slike følelser undergrave rettsstaten vår.

Vi er alle født med frykt og fordommer, det er i den faktabaserte meningsvekslingen vi videreutvikler oss. Holdninger, eller mangel på holdninger, blant de som ikke er gale, kan være med å rettferdiggjøre de gales handlinger. For å lykkes må vi – selv om vi er drittleie av å tørre å ta debatten – fortsatt tørre å ta debatten.

• Eirik Bergesen (f. 1972) er skribent og rådgiver.

Om få uker, nærmere bestemt den 10. januar 2012, overleveres et stort arbeid om Grunnlovsrevisjon til Stortingets presidentskap.

Det er det såkalte Lønning-utvalget, bestående av tre jurister, en statsviter (undertegnede) og tre politikere, som har gjort ferdig sin mer enn 600 siders rapport. Under ledelse av professor Inge Lønning har utvalget arbeidet i mer enn to år med et konkret forslag om å skrive inn menneskerettighetene i Grunnloven.

Hvorfor menneskerettigheter?
Mandatet fra Stortingets presidentskap var å styrke menneskerettighetene i Grunnloven. Dette kunne synes både logisk ettersom det er få av dem i Grunnloven nå; men også unødvendig, ettersom Menneskerettighetsloven sikrer at sentrale konvensjoner har grunnlovs rang allerede.

Det er uhyre viktig at vi ser systematisk på både forholdet mellom statsmaktene nasjonalt og mellom det nasjonale og internasjonale nivå.

Menneskerettighetene (MR) gjelder altså for alle norske borgere ettersom Norge har tilsluttet seg disse konvensjonene. Men presidentskapet påpekte at det var viktig med en gjennomgang av hele problematikken foran Grunnlovens 2014-jubileum.

Vi har en av verdens eldste grunnlover, kun den franske og den amerikanske er eldre. Men vår Grunnlov inneholder lite om borgerrettigheter og enda mindre om menneskerettigheter. I vår tid hvor det har foregått en veritabel revolusjon omkring både menneskerettigheter og internasjonal håndheving av disse, er det uhyre viktig at vi ser systematisk på både forholdet mellom statsmaktene nasjonalt og mellom det nasjonale og internasjonale nivå.

Tar saken til Sarpsborg
Denne revolusjonen i rettighetsbevissthet har nådd Norge for flere år siden. Folk har oppdaget Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, og utsagn om at saker og ting skal tas dit – eller til Sarpsborg, som en uheldig sjel uttrykte det – er blitt vanlig kost i avisene. I løpet av kort tid har de fleste blitt kjent med menneskerettighetene, og «alt» blir plutselig menneskerettigheter.

Denne «rettsliggjøringen» eller «politiseringen», som Maktutredningen påpekte som et problem, har også en annen dimensjon: forflytningen av rettslig beslutningsmakt fra det nasjonale til det internasjonale plan, fra nasjonale domstoler til EMD i Strasbourg og i noen tilfelle til FN-organer som skal monitorere at MR overholdes. De villeste utslag av politisering av MR finner vi når diktatorer som Irans president taler i FNs MR-råd og forsøker å begrense ytringsfriheten med blasfemistraffer.

Kort sagt er MR ikke bare blitt utbredt, plattformen alle vil stå på, som det eneste felles referansepunkt i en verden der globaliseringen visker ut avstand i tid og rom, men MR er også blitt det gjeveste trofé i den politiske jungel. Alle vil påberope seg MR for sine interesser fordi det gir legitimitet i den politiske prosess. Samtidig er stater bundet av internasjonale konvensjoner og til dels av internasjonale domstoler.

Innfører en reell rettsstat
I denne virkeligheten har utvalget utført sitt arbeid. MR er allerede bindende for norsk rett og Norge, men det trengs en synliggjøring av hva MR er – de viktigste, de mest fundamentale rettighetene, og det trengs en maktbalansering mellom jus og politikk, mellom lovgiver, utøver og dommer.

Vi vil ha en solid og meningsfull samfunnskontrakt hvis Grunnloven nå får en MR-katalog som er rettslig etterprøvbar.

Ved å foreslå en inkorporering av de viktigste MR i Grunnloven, sikrer vi at norske domstoler dømmer i MR-saker og at den politiske makten temmes, at vi innfører en reell rettsstat i landet.

Fra før av har Høyesterett selvsagt prøvingsrett overfor Stortinget, noe den har brukt flere ganger i den siste tiden, men med MR som del av Grunnloven er denne retten styrket. For oss borgere er dette av den største viktighet, for vi vil ha en solid og meningsfull samfunnskontrakt hvis Grunnloven nå får en MR-katalog som er rettslig etterprøvbar. Vi kan med Grunnloven i hånd gå til domstolene og be om deres vurdering av om regjeringen har brutt våre MR.

Makt og motmakt
Det kan ikke finnes en reell rettstat uten et system for «checks and balances». Det er dette som innføres i Norge i sterkere grad enn før hvis MR gis en sentral plass i Grunnloven. Denne er en samfunnskontrakt, men i en slik skal det være en klar basis for borgernes rettigheter. Dette har det ikke vært i den norske Grunnloven hittil.

Premisset for alt dette er at MR ikke er politiske produkter, men postulater om at noen verdier og rettigheter er medfødte, ”inherent” og ”inalienable”, som det står i FNs Verdenserklæring om MR av 1948. Som Thomas Jefferson sa det, «we regard it as self-evident that man is born free and equal..».

MR er derfor utenfor og over politikken. De er menneskets vern mot statens makt og mot politisering. Slik vil de sette grenser for norsk politikk og regjeringers lyst til å gripe inn både her og der.

”Ta MR hjem”
I Norge er ikke tankegodset om «checks-and-balances» og rettstaten særlig fremtredende. Dette er imidlertid det viktigste vi kan utvikle, for maktfordeling og skillet mellom MR og politikk er helt avgjørende. Ved å «ta MR hjem» får de også plass i et system med slik maktbalansering, noe som er viktig.

Internasjonale fora er ofte preget av tilfeldigheter og liten kompetanse, og det er derfor ikke uten problemer å gjøre seg avhengig av slike, spesielt i en tid der FN har majoriteter som ikke er fra vestlige land.

Internasjonale fora er ofte preget av tilfeldigheter og liten kompetanse, og det er derfor ikke uten problemer å gjøre seg avhengig av slike, spesielt i en tid der FN har majoriteter som ikke er fra vestlige land. Med det mener jeg at forståelsen av et liberalt demokrati, som er en del av MR, lett kan bli omdefinert.

EMD er også ofte under kritikk for sine dommer, men dømmer stort sett riktig, så langt jeg kan se – med noen unntak, som i krusifiksdommen mot Italia tidligere i år. EMD har stor viktighet overfor land uten demokratisk tradisjon i Europa.

Vårt forslag vil ikke gjøre EMD mindre viktig i norsk rettspraksis, allerede nå er Høyesterett meget klar over EMDs dommer og bruker dem i sitt arbeid. Men EMD er overarbeidet og ønsker selv at det nasjonale nivå implementerer MR i mye større grad enn nå.

Nasjonens liv
I sum: Vårt forslag vil ha stor betydning dersom det vedtas, så mye kan jeg si på forhånd. Det er å håpe at det vil lede til en debatt om det norske demokratiet og statsmaktene, en debatt om hvem som skal ha makt over oss og om hvordan den makten skal begrenses.

Dette er ikke bare indrefilet for en statsviter, men det dreier seg om hele nasjonens liv nå og enda mer; i fremtiden.

• Janne Haaland Matlary (f. 1957) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.