The Iron Lady
Phyllida Lloyd
20th Cetury Fox, 2012

Den såkalte Great Man of History-teorien er ideen om at det er store enkeltindividers karakterer og avgjørelser som styrer historien.  The Iron Lady er fullstendig lojal mot denne teorien. Dette er historien om hvordan Thatcher, den enerådige, tilkjemper seg makt og utnytter den.

Kultene som dyrker og forakter Thatcher, er begge preget av Great Man-teorien. Teorien har klart sin psykologiske appell. Som art er vi mennesker svake for enkle historier og gjenkjennelige narrativer, med karikerte helter og skurker. Således er filmen vennlig mot seerne. Den utfordrer ingen av de eksisterende stereotypier, men viser historiske glimt av oppturer og nedturer, fremskritt og feilskritt.

Venstresiden ser menn miste jobben, soldater dø, grov politivold og nådeløse innsparinger – tross sterke protester. Høyresiden ser en som tør ta vanskelige valg, vant Falklandskrigen, slo ned på sosial uro og reddet den britiske økonomien.

Om Thatcher er god eller ond avgjøres før man ser filmen, ikke etter. Det er nært knyttet til hva psykologer kaller glorieeffekten: Nye karaktertrekk tolkes i lys av hvordan vi i utgangspunktet har vurdert en person. Positive førsteinntrykk forsterker seg, negative det samme.

Hun er, i hver scene som statsminister, en ”great woman of history”.

Problemet er at det ikke er slik verden henger sammen. Great Man-teorien skal særlig ha blitt popularisert av Thomas Carlyle, som bemerket at “The history of the world is but the history of great men.” Herbert Spencer, en av hans kritikere, kontret: “Before [a great man] can remake his society, his society must make him.”

Ideologen Thatcher
I The Iron Lady ser vi en Margaret Thatcher som i statsministerembetet aldri viker fra den karakter filmens tittel gir henne. Enhver utvikling i britisk politikk og økonomi knyttes til en avgjørelse tatt av Thatcher. Løsningene kommer fra henne alene. De andre er uenige, men hun kjemper sin ideologiske visjon gjennom. Hun er en kvinne med visjoner og prinsipper, fullstendig upåvirket av sine omgivelser. Hun er, i hver scene som statsminister, en ”great woman of history”.

Den eneste ideologiske impulsen vi ser Thatcher motta, er når hun i ung alder overværer en tale holdt av hennes far. Etter dette ser vi bare Thatcher som en hard ideolog som slåss for sine idealer, og gradvis overtaler eller overkjører sine motstandere blant velgere og politikere.

Thatcher var utvilsomt viktig som person, men hennes makt kom ikke fra hennes karakter alene, men også fra den intellektuelle, politiske og historiske konteksten hun styrte i. Det illustrereres kanskje best ved å se på den økonomiske politikken, thatcherismens virkelige essens.

The Iron Lady ignorer dette, og viser oss en ikke-økonom som krever deregulering og statlig tilbaketrekning fra økonomien, som om ideene er hennes egne alene, og alltid møtte motbør hvor enn hun dro.

Det er riktig at Thatcher var mer radikal enn sine forgjengere, og at hennes økonomiske program ble mer radikalt enn valgmanifestet fra 1979, som ikke engang nevnte privatisering. Thatcher var intuitivt frimarkedsentusiast, skeptisk til statlig styre og stell. Men én statsministers ideologiske magefølelse klarer ikke i seg selv å reformere en finanspolitikk i en vestlig stormakt. Skal vi forstå thatcherismen, må vi glemme Thatcher et øyeblikk.

Et politisk paradigmeskifte
For det første var ikke Thatcher alene på den internasjonale scenen: overgangen til 80-tallet så høyrekrefter slå seg frem gjennom et oppgjør med et stivnende og rigid sosialdemokrati i en rekke land – herunder også Norge. Selv om Jimmy Carters ene periode bare var et kort demokratisk interim, var republikanernes Reagans valgseier i 1980 en del av samme trend.

I Peter A. Halls “Policy paradigms, social learning and the state: The case of economic policy-making in britain” fra 1993 studeres forklaringen bak den makroøkonomiske politikken i Storbritannia fra 1970 til 1989. Denne fasen, skriver Hall, “was also marked by a radical shift from Keynesian to monetarist modes of macroeconomic regulation, which entailed simultaneous changes in all three components of policy: the instrument settings, the instruments themselves, and the hierarchy of goals behind policy.”

En slik endring kan ikke forstås uten at man også ser på ideene bak politikken. Hall lanserte her begrepet  om et politisk paradigme, for å forklare hvordan verdier og ideer ikke bare preger synet på hva som er målene med politikk, men også hvordan problemer defineres. I følge Hall var det nettopp et slikt paradigmeskifte man så i overgangen til monetaristisk politikk:

“Inflation replaced unemployment as the preeminent concern of policy-makers. Active fiscal policy to moderate the fluctuations in the economy was rejected in favor of the paired goals of achieving balanced budgets and direct tax reductions. Monetary policy assumed new importance as an instrument of policy, and it was reoriented toward fixed targets for the rate of monetary growth. Regulatory instruments, such as incomes policies, exchange controls, and quantitative limits on bank lending were eliminated.”

Selv om Thatcher flere ganger siterte Hayek, var det usikkerhet om hun noen gang hadde lest ham.

Big Bang
I 1986 ble Londons finanssektor i The City deregulert, i det såkalte “Big Bang”. Dette store smellet omtalte Thatcher slik: “Gone are the controls which hampered success, it is you, the City, who are making London the place to be.” Hun hadde en klar idé om hvem som skaper samfunnets virkelige verdier – de som beveger verden.

Thatcher hadde utvilsomt en ideologisk kompatibilitet med endringene, men skyldtes de hennes vilje alene? I følge Hall så 70-tallet en diskreditering av Keyniasnismen gjennom en serie uforutsette utviklingstrekk, bl.a. inflasjonen ble underestimert, oljekrisen ble ikke forstått ordentlig skatteøkninger for bedrifter ble etterfulgt av nødstøtte, med mer. En rekke keynesianske botemidler på problemene ble foreslått, men uten mye effekt.

Det gikk så langt at Labours statsminister, James Callaghan, i 1976 innrømte: “We used to think you could just spend your way out of the recession and increase employment … I tell you in all candour that option no longer exists…” Erfaringen var at den rådende politikken ikke fungerte. Ikke bare løsnet dens ideologiske appell, den klarte heller ikke å løse samfunnets økonomiske utfordringer.

På slutten av 70-tallet blomstret det opp økonomiske tenketanker, samtidig som makroøkonomi ble en del av den offentlige samtale og den politiske enigheten blant myndighetsorganene ble brutt opp. Thatcherismen var i emning i god tid før 1979-valget.

Keith Joseph var mannen som introduserte Thatcher for Chicago-økonomene, og spilte en sentral rolle i utviklingen av den såkalte thatcherismen – både som parlamentariker og del av hennes regjering. Thatcher støttet aktivt opp om tenketankmiljøene som hun følte delte sine verdier, men John Gray, som var en del av det intellektuelle miljøet rundt Thatcher, har skrevet at selv om Thatcher flere ganger siterte Hayek, var det usikkerhet om hun noen gang hadde lest ham. I ettertid ser monetarismen mer ut som en kompatibel strømning, enn en grunnleggende inspirasjon for Thatcher, i Halls fremstilling.

Én del av en lengre historie
Når Thatcher først kom til makten, fikk hun imidlertid en sjeldent innflytelsesrik posisjon i den økonomiske politikken, involverte seg heftig og trakk med seg rådgivere som delte hennes syn – på tross av mye motstand i embetsverket hun arvet.

Likefullt, hvor viktig enn Thatcher var, så er hun bare én del av en lengre historie. Hall konkluderer: “it began with a shift in the locus of authority away from the Treasury toward a growing marketplace in economic ideas outside the state. The ensuing struggle to replace one policy paradigm with another was a society-wide affair, mediated by the press, deeply imbricated with electoral competition, and fought in the public arena.”

Økonomiske trender, endringer i industriell produksjon, økonomisk globalisering, integrering av internasjonale finansmarkeder, nye innovasjoner og fremvoksende markeder – alt dette er trender som påvirket Thatcher-administrasjonen mer enn de selv var påvirket av dem.  Det samme med opplevelsene av manglende uttelling for sosialdemokratiske programmer innen den økonomiske politikken, voksende byråkrati og manglende omstillingsevne i offentlig sektor. Det betyr ikke at thatcherismen var uunngåelig, nødvendig eller heller riktig – men snarere at det hadde en historisk forklaring utover en kvinnes visjonære sinn.

Problemet er at ideen om The Great (wo)man of history leder oss til å ta feil av hva som driver historie, politikk og økonomi.

At så få av Thatchers reformer ble reversert, må tolkes hovedsaklig som at de var nødvendige, og fungerte, men også dels med at de bygde på et intellektuelt fundament, historiske erfaringer og et syn på økonomiens utvikling som ble delt av langt fler enn bl.a. The Iron Lady gir inntrykk av. Om man leser biografier, analyser eller historiske skildringer av Thatcher, hennes administrasjon eller Storbritannias politiske historie vil man se at Thatcher ikke var alene. Men antallet som gjør det, er mindre enn antallet som vil kjøpe billett for å se The Iron Lady.

Thatchers ensporede personlighet og ukuelige tro på sin egen ideologi var så klart viktig for hennes kompromissløshet. Thatcher var ikke en tilstrekkelig forutsetning for Storbritannias thatcheristiske reformer. Selv om disses intensitet kan knyttes til henne, er det heller ikke åpenbart at hun engang var en nødvendig forutsetning for at disse reformene kom på plass. Kontrafaktisk historieskrivning skal man alltid være varsom med, men ideen om at de store lederne er historiens eneste drivkraft er rett og slett feil.

Feilslutningen
Dette er også det rådende synet på Thatcher på både høyre- og venstresiden i det daglige språket: Thatcher er den sentrale aktøren, og uten Thatcher ingen thatcherisme. Problemet er at ideen om The Great (wo)man of history leder oss til å ta feil av hva som driver historie, politikk og økonomi. Vi ender opp med å dyrke eller forakte enkeltpersoner, snarere enn å se den rolle ideer, demokratisk politikk, teknokratisk styre og økonomiske realiteter spiller. En slik feilslutning kan i verste fall smitte over på dagens demokratiske landskap, der politikk reduseres til personlighet, ikke substans, og der de viktige drivkreftene ikke oppdages i tide.

Thatcher som person vil fortsatt splitte høyre- og venstresiden i applaus og buing, og The Iron Lady vil ikke gjøre noe for å endre dette. Som et bilde av kvinnen er filmen så glimrende som kritikerne skal ha det til. Om man derimot vil forstå Thatchers politikk, dens drivkrefter og konsekvenser, måtte rollelisten og spilletiden blitt utvidet radikalt.

Det blir det kanskje færre Oscarer av, men også færre mistolkninger av komplekse historiske prosesser.

• Fredrik Wang Gierløff (f. 1984) er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP

Den nenvte artikkelen av Peter A. Hall ligger bak en paywall, men et tidligere working paper finnes på denne adressen.

Liberty Defined — The 50 urgent issues that affect our freedom
Ron Paul, Hachette Book Group 2011
352 sider

Ron Paul er en konsekvent libertariansk politiker, som idet minste jeg hadde undervurdert som tenker. Problemet er at hans politiske program, som hos alle andre konsistente ideologer, er helt virkelighetsfjernt. Men om hans presidentkampanje, slik Snoen påstår, først og fremst motiveres ut i fra et ønske om å få spredd sine ideer, skal jeg her prøve å gi et lite bidrag.

Frihet, eiendomsrett, republikk.
Den mest spennende presidentkandidaten som ikke kommer til å få stille i selve valget er Ron Paul. Hans libertarianske Amerika ville vært et radikalt annet enn alle de andre kandidatenes. Mens flere andre republikanere ønsker å kutte i offentlige utgifter, er det ingen andre som ønsker å tillate at hvem som helst skal kunne gifte seg med hvem og hvor mange som helst. Som grunn oppgir Paul at dette er noe staten ikke skal være involvert i. Det er rett og slett ikke et område for politikk.

Skal jeg velge noen ideologiske pilarer, er det verdt å peke på at hans økonomiske politikk er basert på ideene til den østerrikske økonomiske skole (Han nevner oftest Mises og Hayek), utenrikspolitikken er bygget på å ikke involvere seg, og mest radikalt: Han er prinsipielt imot alle politiske tiltak som ikke er foreskrevet etter den amerikanske grunnloven.

Bindeleddet i hans politiske tenkning er hans libertarianske frihetsbegrep, noe som er tema i hans siste bok Liberty defined. I denne boken har Paul gjennomgått 50 temaer med utgangspunkt i hvordan man skal håndtere dem politisk for å skape et friere Amerika.

Med sin strenge definisjon av at de politiske rammer er konstitusjonelt gitt, er i praksis Ron Pauls politikk revolusjonær. Høyres gode poeng om at det burde finnes grenser for politikk, er for Ron Paul selve mantraet som foreskriver hvordan friheten skal vokse mest mulig. Politikere skal nemlig ikke organisere samfunnet ut i fra et ønske om hvordan det burde vært.

Valget står mellom å gå tilbake til republikkens røtter, nemlig grunnloven, eller å fortsette utviklingen mot en autoritær styreform. Ingen mellomposisjoner eksisterer.

Å tro på frihet innebærer:

”… to trust in the spontaneous order that emerges when the state does not intervene in human volition and human cooperation. It permits people to work out their problems for themselves, build lives for themselves, take risks and accept responsibility for the results, and make their own decisions.”(XII)”

Statens oppgaver er å beskytte borgernes rettigheter, punktum finale. Staten har rett og slett ikke lov (juridisk definert) til å involvere seg i noe annet. Om vi løfter blikket, kan vi karakterisere de fleste vestlige regjeringer de siste femti år som lignende en liberal Rawlsianisme, der man i større og mindre grad har forsøkt å utjevne sosiale og økonomiske utkommer som evner og arv produserer. I Norge formuleres det som at vi alle er sosialdemokrater. Hos Rawls formuleres det i hans andre prinsipp for rettferdighet, som sier at i et rettferdig samfunn må alle individer ha ”fair equality of opportunity”.

Denne typen fordelingspolitikk ser Paul på som et angrep på eiendomsretten, og med bakgrunn i veksten i regjeringers omfang og virke de siste hundre år, karakteriseres samme periode som en frihetsmessig forfallstid. Valget står derfor mellom å gå tilbake til republikkens røtter, nemlig grunnloven, eller å fortsette utviklingen mot en autoritær styreform. Ingen mellomposisjoner eksisterer.

I grunntrekk ligger han dermed mye nærere Rawls kollega Robert Nozick (Anarchy, state, utopia), men der denne hadde som agenda å argumentere for at rettferdighet ikke var å fordele økonomisk utkomme, men å beholde godene man selv hadde ervervet seg, er selvsagt Ron Pauls politiske program mye bredere.

La meg nevne et par tiltak: Han vil legge ned CIA, oppheve narkotikaforbudet, kutte all utviklingshjelp inkludert den Israelske, og han vil trekke Amerika fra en haug internasjonale organisasjoner og traktater som FN, NATO, Sjørettstraktaten osv. Medlemskap i slike organisasjoner kan nemlig true nasjonal sjølråderett, noe som igjen er en trussel mot frihet.

Blant annet ønsker han å oppheve den amerikanske Civil Rights Act fra 1964, den som gjorde diskriminering ulovlig.

Anti-demokratisk hippie?
Det spennende med Ron Paul, er konsistensen ved hans tenkning, selv om sakene bryter med vanlige politiske karakteristikker som demokrat/republikaner, liberal/konservativ osv. La meg ta noen eksempler. Noen ganger fremstår han som den reneste anarko-hippien, som i artikkelen om sionisme og Midtøsten-politikk.

“My advice: Leave the young people alone and they’ll find out that they prefer lovemaking to warmongering and are more anxious to get along with another than the older generations who stir the pots for war. Give government any kind of foothold and it will figure out a way to force or incite people into war making. The old saying is true: Old people and governments start the wars and young people must fight and die in them for all kinds of cockamamie reasons (316-317)”.

Andre ganger vil hans forhold til demokratiet virke svært fremmed, og for norske borgerlige lesere gi assosiasjoner i retning av mer tvilsomme styreformer. Blant annet ønsker han å oppheve den amerikanske Civil Rights Act fra 1964, den som gjorde diskriminering ulovlig. Årsaken? Dersom man eier en eiendom, skal man ha rett til å servere, leie ut til, eller ansette dem man vil selv. At staten skal fortelle deg at du ikke har lov til å diskriminere, bryter derfor med retten til privat eiendom – det ville være som om alt i landet egentlig skal eies av staten.

Den samme definisjonen av eiendomsrett ligger bak hans ønske om en republikk fremfor et demokrati. En republikk defineres av at man velger ledere som administrerer loven, og forsvarer borgernes rettigheter. Mens i et demokrati vil majoriteten stadig vekk kunne bestemme seg for å ekspropriere borgeres eiendom, eller gjøre andre inngrep som gjør at dine rettigheter blir krenket, siden lovene kan endres ved flertallsbestemmelser.

Ron Paul nevner bare to problemer med den amerikanske grunnloven, at den tillot slaveri, og at det demokratiske prinsipp fikk for mye plass – begge er angrep på de naturlige private rettigheter som en republikk skal forsvare.

«…the real danger of democracy is the ability of the majority to arbitrarily redefine individual rights.» (66)

Denne formen for tenkning turneres gjennomgående politisk konsistent, og jeg må innrømme forbløffelse over at synspunkter som i vanlig amerikansk debatt presenteres som motsetninger, hos Ron Paul går relativt sømløst opp i et større hele. Men obs: I en del tilfeller gjør han et lite tricks: Selv om han er mot dødsstraff og abort (pro-life), sier han at dette ikke er noe man kan bestemme på føderalt nivå. Det er noe statene må bestemme selv.

Hva skjer om flere (titalls?) millioner offentlig ansatte mister jobben i løpet av noen få år, blant annet flere hundre tusen soldater?

Dette blir noe merkelig, siden han i flere sammenhenger proklamerer sitt frihetsbegrep som noe som har blitt korrigert og bedre forstått i tusenvis av år, helt siden den romerske republikkens tenkning om individuelle rettigheter. At den riktige styreformen slik skal begrenses av konstitusjonellle inndelinger fremstår i kontrast som helt arbitrært.

Revolusjonen?
Men i det store og hele vil jeg påstå at Ron Pauls tenkning er konsistent. Det som virker helt uforståelig, er hva som kommer mellom idealsamfunnet, som han  selv sier at bare i liten grad noen gang har eksistert, og hva som skjer dersom Ron Paul hadde vunnet presidentvalget I 2012.

Om man kikker på utkastet til fireårsplanen for presidentperioden er det jo konkret, med tall, fine grafer og konkrete kuttforslag, som for eksempel utdannings-, energi- og innenriksdepartementet osv. Men så er spørsmålet: Hva skjer om flere (titalls?) millioner offentlig ansatte mister jobben i løpet av noen få år, blant annet flere hundre tusen soldater? Hva skjer når store mengder av folk avhengig av offentlige støtteordninger får redusert satsene, og gradvis mister dem? Og hva skjer når en (verdens)økonomi bygget på andre forutsetninger plutselig får spillereglene endret? Ron Pauls plan foreskriver nemlig ikke reformer, men en revolusjon.

Skal vi oppsummere, er Ron Pauls viktigste budskap at politikere gjør for mye. De ser et problem, og tenker at dette må fikses, på vegne av folket. Som han sier det i et avsnitt hvor han anbefaler å slutte å bekymre seg for terrorisme, og heller fokusere på hva som skjer innad i Amerika:

“For a little bit of reassurance – even with all the bad mistakes that contributed to the terrorist dangers – it is more likely an American will die from being hit by lightning than from a terrorist attack. I recognize this is a dangerous statement to make – surely there will be someone in Washington who will write legislation to declare a «war on lightning»”. (97)

• Sjur Hevrøy (f. 1979) er utdannet filosof.

Friheten och Fruktan — Tankar om Liberalism
Isobel Hadley-Kamptz
Natur och Kultur, 2011. 207 s.

Som Dantes Guddommelige Komedie er Frihet & Fruktan delt opp i tre deler: inferno (helvete), purgatorio (skjærsilden) og paradisio (paradiset). Hovedpremisset er at den vestlige verden har opplevd en svekkelse av friheten siden 2001. At det går til helvete, for å låne en formulering fra forfatterens eget litterære grep.

Isobel Hadley-Kamptz (f. 1976) er en innflytelsesrik kommentator i Sverige. Det er umulig å sette Hadley-Kamptz i en ideologisk bås, og Frihet & Fruktan er heller ikke en ideologisk pamflett. Forfatteren definerer seg som liberal, men hun har mistet troen på tradisjonell liberalisme, og lener seg mot venstre med tunge innslag av konservatisme.

Frihet & Fruktan er en anti-utopisk bok, til tross for at den avsluttes med en del som kalles paradisio. Fremfor å presentere enkle løsninger for å komme seg fra inferno til paradisio, peker forfatteren på mange viktige spenninger i dagens vestlige liberale stater: overvåkningssamfunnet, urettferdig arbeidsliv, stigmatisering av hele folkegrupper, anti-religiøsitet og vestlig intolerant toleranse, anti-marked, fraværet av reelt universelle menneskerettigheter og fri vilje, menneskets ondskap, graviditet og abort, genmodifisering og immaterialrett.

Boken overbeviser om at aspekter ved friheten i den vestlige verden er truet, men overhodet ikke at man befinner seg i et slags anti-liberalt inferno.

Hadley-Kamptz er for pessimistisk, selektiv og nærsynt til at hennes argument er overbevisende. Men det er vel verdt å tenke over de analysene som presenteres.

Snevert premiss
Først til premisset: Har egentlig den vestlige verden blitt mindre fri de siste årene?

Det er sant at krigen mot terror har pågått siden 2001, at overvåkningen gjennom DLD og CCTV har økt i mange land siden årtusenskiftet, at Storbritannia og USA har gjennomført en del grumsete lovbestemmelser, at finansinstitusjoner har fått massive redningspakker, at Guantanamo-fengslet eksisterer, og at den nåværende norske regjering faktisk ønsket å blåse liv i blasfemiparagrafen.

Hadley-Kamptz er for nærsynt når hun utelukkende fokuserer på det siste tiåret. Det synes klart for de fleste at friheten i den vestlige verden har økt de siste 100, 50 eller 20 årene.

Disse tendensene til ufrihet er alle resultater av tiltak for å styrke eller forsvare staten, og de er, som Hadley-Kamptz understreker, tegn på en mindre fri vestlig verden.

Men samtidig inkluderer ikke forfatteren de store positive utviklingstrekkene som vi har sett.

Hun ser bort fra den enorme frihetsveksten i resten av verden det seneste tiåret, for boken handler kun om vesten. Og hun ser bort fra østutvidelsene av EU på 2000-tallet som brakte halve Europa inn i EU-varmen, og samtidig gjorde dem til en del av ”Vesten”.

Bare i Norge i dag jobber det ca. 200 000 EU-borgere. Rundt 100 000 av disse er fra de nye EU-landene. Dette er sentrale bevis på økt frihet, ettersom det betyr flere og bedre muligheter for enkeltmennesker. At forfatteren ikke har med slike eksempler, er en stor svakhet ved bokens hovedpremiss.

Hadley-Kamptz er også for nærsynt når hun utelukkende fokuserer på det siste tiåret. Det synes klart for de fleste at friheten i den vestlige verden har økt de siste 100, 50 eller 20 årene. Er det ikke naturlig at utviklingen ikke er helt lineær?

Mellom liberalismens idealer og samfunnets realiteter
Selv om man ikke skulle være enig i alle av bokens premisser og konklusjoner, vil man konfronteres med et antall sentrale spenninger mellom liberalismens idealer og samfunnets realiteter i den vestlige verden.  
Blant det mest interessante i boken er forfatterens behandling av det Fernand Braudel (1902-1985) kaller anti-markedet, og som forfatteren mener gjelder for dagens markedsøkonomi.

Hadley-Kamptz aksepterer ikke de store redningspakkene som ble gitt til finansinstitusjoner i kjølvannet av finanskrisen. Dette gjorde at finansbransjen lenge kunne ta ut stor profitt når markedet gikk bra, men dytte tap over på fellesskapet når det gikk dårlig.

Men at folk gjerne sier at disse redningspakkene, er et symptom på kapitalismen, gjør Hadley-Kamptz provosert. Tette bånd mellom myndigheter og næringslivet er et aspekt ved dagens markedsøkonomi som overhodet ikke har noe med kapitalisme å gjøre. Det er snarere et trekk ved anti-marked.

Anti-markeder er det motsatte av det frie marked. I anti-markeder er ikke konkurransen fundamentert på pris og kvalitet, men på makt og kontakter.

Hadley-Kamptz trekker inn et sitat fra Adam Smith (1723-1790) som en treffende advarsel om markedsaktørers oppførsel: ”människor inom samma yrke råkas sällan ens för avkoppling och trevnad utan att samtalet slutar i en konspiration mot allmänheten eller i något påhitt för att höja priserna”. Denne iboende tendensen blant mennesker er noe av det som har inspirert Occupy Wall Street-bevegelsen.

Hadley-Kamptz kunne føyet til at denne konspiratoriske egeninteressen ofte innebærer utpønsking av hvordan ”kapitalistene” kan få lovgiverne og overvåkerne til å dele deres perspektiv og interesser. I stedet skriver hun bare om én side av historien, som viser at man trenger en sterk stat som regulerer for å forhindre anti-markeder.

Det Hadley-Kamptz mener, er at markedene, som liksom skal være frie, er kontrollert av storkapitalen, som dikterer makten dit hen at det frie marked ikke eksisterer. Dermed, mener Hadley-Kamptz, er det noe galt med liberalismen.

Den andre siden av historien er, som Joseph Schumpeter (1883-1950) fremhevet, at det kun er staten som kan sikre reelle monopoler. Dess flere oppgaver staten har, dess mer vil næringslivet forsøke å påvirke myndighetene.

Tendensene til anti-marked er slik sett et godt forsvar for den innskrenkede stat. Vi kan leve godt med noen tidsavgrensede karteller som Adam Smith advarte oss mot.

Slik normene fremstår i vestlige samfunn, er det vanskelig å innta et så pessimistisk menneskesyn som i Frihet & Fruktan.

At kapitalister ønsker å kontrollere myndighetene, er ingen svakhet ved tradisjonell liberalisme. De fleste samfunnsgrupper ønsker på en eller annen måte å kapre staten. Dette gjelder i sosialistiske planøkonomier og nattvekterstaten. Men om myndighetene har få ansvarsoppgaver, er det liten gevinst ved å bruke store ressurser på å kapre staten.

Man kan altså hevde at tradisjonell liberalisme, med en innskrenket stat, vil være til hinder for eksistensen av anti-markeder.

Menneskesyn
Til grunn for Hadley-Kamptz’ perspektiver ligger et fundamentalt negativt menneskesyn. Hun skriver om oss mennesker at ”vi är bara så goda som vi tvingas vara, av normer eller lagar”.

Man kan stille seg spørsmål om hvor de gode lovene kommer fra? Enkeltpersoner, avkoblet fra samfunnskonteksten, som har innsikt i menneskets evige natur? Kanskje. Enkeltpersoner, vokst ut av samfunnet, som evner å sette seg inn i det spesifikke samfunns behov for lover og regler? Mer sannsynlig, men langt fra et tilfredsstillende og endelig svar.

Normer må komme fra menneskene selv. Hvis mennesker har en gjennomført dårlig natur, så vil de antakelig danne normer som oppfordrer til å stjele, voldta og drepe. Om de derimot er mer komplekse, og har litt godt og ondt i seg, så vil de antakelig komme opp med normer som belønner og oppfordrer til harmoni og hjelpsomhet i samfunnet, og som sanksjonerer destruktiv oppførsel.

Friedrich Hayek (1899-1992) viste at det kan være vesentlige forskjeller mellom samfunnets lover og dets lovgivning. Det kan føles mer lovlig å kjøre i 92 km/t i en 90-sone, enn å sette seg på en plass i kantinen som helt tydelig er holdt av.

Man kan si at normer er loven, og at loven ikke alltid er den samme som lovgivningen. Implikasjonen er at loven da kommer fra normer, som igjen kommer fra mennesker. Slik normene fremstår i vestlige samfunn, er det vanskelig å innta et så pessimistisk menneskesyn som i Frihet & Fruktan.

Det finnes ingen enkle svar på hvordan menneskets natur er, og hva man bør gjøre med det. I Fruktan & Frihet savner jeg en mer omfattende diskusjon av et så fundamentalt poeng.

Hva kan vi gjøre for å håndtere dagens verden?
Basert på Judith Shklar (1928-1992) presenterer forfatteren ”skrekkens liberalisme”: En ideologi for å håndtere verden, snarere enn for å oppnå paradisio.

Skrekkens liberalisme er i følge forfatteren en modus viviendi-liberalisme, en skademinimeringsideologi. Hadley-Kamptz mener det viktigste er at staten sikrer fred, og at vi borgere klarer å leve sammen. For å oppnå dette, må man tillate statsmakt ettersom menneskerettigheter kun kan eksistere innenfor en stat.

Hadley-Kamptz presenterer derfor et forsvar for ”den gode stat”. I dette ligger et kontraktsteoretisk perspektiv, inspirert av Thomas Hobbes (1588-1679), der statens makt er ledet ut av borgerne. Dette forsvaret for staten minner noe om Quentin Skinners oppfordring til å realisere statens frihetsskapende potensial.

”Den gode stat” er et interessant begrep, men Hadley-Kamptz evner i liten grad å problematisere eller definere begrepet. Forfatteren benytter seg av sirkulær argumentasjon, der den gode stat blir forklart med at den avholder seg å gjøre de onde tingene.

Hadley-Kamptz mener at en dårlig stat misbruker den makten dens borgere har overført når den ikke beskytter de svakeste, eller enda verre, at den utøver illegitim makt mot samfunnets svakeste.

Altså, den gode stat er god fordi den ikke er slem.

Det er langt mer å frykte av en overivrig stat som skal sørge for ”skademinimering” enn for at samfunnets borgere skal slå hverandre i hjel.

Hadley-Kamptz har et positivt syn på staten, men er ikke en helhjertet intervensjonist. Hun bruker plass på å beskrive Friedrich Hayeks spontane orden, og at ting ikke alltid blir som man har planlagt. Forfatterens beundring for konservative tanker om epistemologisk beskjedenhet og rasjonalismens begrensninger kler pessimismen hennes godt.

Frykt heller en overivrig stat
”Har jag nu kommit någonstans?” spør forfatteren avslutningsvis, og svarer ”jag skulle inte tro det”.

Hadley-Kamptz har kanskje rett i det. Det er grunn til å ha sympatier med et syn som innebærer at liberale verdier i Vesten er under angrep, men det er lite som tyder på en generell tendens til at man er på vei til helvete. Det er trekk som tyder på at personlig frihet har økt de siste årene. Noen mener til og med at denne friheten har gått for langt.

Videre er det få grunner til å tro at ”skrekkens liberalisme” er nødvendig i Vesten. Det er noe unaturlig å basere seg på fredlig sameksistens i den vestlige verden, og særlig i Skandinavia. Steven Pinker har nylig i boken The Better Angels of Our Nature vist at vi lever i den tryggeste tidsalder som noensinne har eksistert, og at vi som individer har blitt mer fredlige.

I den sammenheng er det langt mer å frykte av en overivrig stat som skal sørge for ”skademinimering” enn for at samfunnets borgere skal slå hverandre i hjel.

De fleste av bokens illustrasjoner på at vi befinner oss i et anti-liberalt inferno, skyldes at staten ønsker å styrke eller forsvare seg selv. Da er det vanskelig å se at mer eller sterkere stat er en del av løsningen. Oftest blir man klokere av å innse hvordan ting ikke er eller bør være. På mange måter fremstår ”skrekkens liberalisme” som et skrekkscenario man bør unngå.

• Tom O. Johnsen (f. 1982) er MSc i Political Economy fra Handelshøyskolen BI Nydalen. Han twitrer som @tomojohnsen

En kinesisk paleontolog sa: ”Det er hevdet at man i Kina kan kritisere Darwin, men ikke staten. I vesten kan man kritisere staten, men ikke Darwin uten at det kan få konsekvenser”.

Evolusjon har blitt et følelsesladd tema i kretser som ellers tror sterkt på fornuften. I Norge har vi stor aksept for religioner, men dersom folk faktisk tror på en skaper, med alt det innebærer, blir mange straks mer mistenksomme.

Høsten 2011 søkte jeg på en fast stilling på videregående skole, etter snart 7 år med studier. Undervisningsstillingen omfattet kroppsøving, matematikk og naturfag. Noen dager etter den muntlige bekreftelsen om at jeg hadde fått stillingen, kom en telefon fra rektor. Han lurte på hvorfor jeg ikke hadde snakket om intelligent design (ikke kreasjonisme) på intervjuet. Da svarte jeg at det ikke var relevant for jobben som jeg skulle utføre, og sendte samtidig en epost med et forsvar for min personlige overbevisning.

I eposten argumenterte jeg blant annet for at den biologiske informasjonen som finnes i naturen peker på en skaper, fordi man vet fra erfaring at informasjon har et intelligent opphav.

Mikro-, ikke makroevolusjon
Dermed tror jeg ikke på makroevolusjon, det vil si store endringer i den biologisk programmerte informasjonen (DNA) som kan spores til et universelt opphav betegnet som en ”urcelle”.

Mikroevolusjon har jeg derimot ingen betenkeligheter med. Dette innebærer naturlig seleksjon som virker på tilfeldig variasjon/mutasjoner og som dermed gir små miljøtilpasninger over tid.

Når disse darwinistiske mekanismene brukes til å forklare makroevolusjon, kaller jeg det ”ateistisk filosofi”. Dette fant skolen ut ved å google meg.

Det er ikke nytt at religiøse mennesker tror på en skaper. Faktisk tror mange på både Gud og biologisk evolusjon, men kanskje de aldri har fått høre motargumentene som intelligent design-bevegelsen fremholder.

Med intelligent design kan man argumentere for at livet er skapt uten å referere til hellige skrifter. Troen på en skaper er fremstilt som ufornuftig blant vitenskapsmenn, mens evolusjon er fornuftig.

En ateist tror at man kommer fra ingenting, av ingenting og for ingenting, i den grad det er fornuftig. Noen hevder naturlovene var der først, men naturlover er noe, ikke ingenting. Kristne kan argumentere for at designeren er evig og ikke materiell. Siden skaperen ikke er av materie og aldri har kommet inn i tilværelsen trenger ikke Gud en årsaksforklaring.

Slike rasjonelle argumenter for en designer oppfattes tydeligvis som mer truende enn religiøse tekster som på forhånd kan avskrives som ufornuftige.

Kristne må ligge lavt
I skolen kan pedagoger undervise om islam uten å tro på Koranen, mens det oppfattes som relevant at man tror på evolusjon for å kunne undervise i naturfag. I fremtiden kan ansettelser av pedagoger i naturfag føre til en utsilingsprosess i det stille. Spørsmålet er om dette er et demokratisk samfunn verdig.

Norge har lang tradisjon for å håndtere interne spenninger grunnet religion eller politiske meninger, men hva med de nye fremvoksende kontroversene som utfordrer innarbeide sannheter i samfunnet?

Evolusjonsteorien (etablert forskningsprogram) var i sin tid kontroversiell fordi den hadde ateistiske implikasjoner. Intelligent design (fremvoksende forskningsprogram) har teistiske implikasjoner, noe som er upopulært hos mennesker som på forhånd har forkastet muligheten for at det finnes en skaper.

I praksis betyr denne hendelsen at kristne bør ligge lavt i terrenget i medier og på internett dersom de har meninger som utfordrer etablerte politiske og vitenskaplige sannheter. Selv har jeg som personlig kristen valgt ikke å være hyklerisk på internett og å stå opp for det jeg mener er sannheten.

I likhet med samfunnsborgere som er ”vitenskapelig korrekte” vil jeg ytre meg fritt i medier. Men dette kan altså ha konsekvenser, selv i et land som fremhever demokrati, religionsfrihet og ytringsfrihet som viktige verdier.

Jeg ville aldri brukt arbeidsplassen som en talerstol for mitt syn. Min stilling som pedagog er ikke å spre informasjon i klasserommet som enda ikke er allment kjent eller akseptert i samfunnet. Det er for øvrig vanlig i skolen å se en sak fra flere sider, men evolusjonsteorien har en annen status i dag – dessverre.

Derfor er det mer riktig å debattere intelligent design på arenaer som ikke angår en stilling som pedagog, men ideelt sett burde man også se på motargumentene og selv velge om man vil tror på en skaper eller en naturalistisk forklaring i dette spørsmålet.

Det tjener ikke vitenskapen at elevene læres opp til å godt etablerte sannheter ukritisk. Historien har vist at det nettopp er mennesker som forkaster etablerte sannheter som har sørget for vitenskaplige fremskritt.

Diskriminering i det stille
Jeg fikk jobbtilbudet. Noe annet ville vært brudd på norsk lov. Skolen på sin side måtte sannsynligvis håndtere en intern klage på ansettelsen og trengte dermed en bekreftelse på at jeg ikke hadde noen agenda i klasserommet.

Personlig skjønner jeg at skolen ønsket å beholde roen på arbeidsplassen i denne saken, men strengt tatt er det unødvendig. Hva om noen hadde googlet meg før intervjuet og funne ut hva jeg tror og står opp for? Jeg frykter en utvikling der man lar være å innkalle søker til intervju, dersom søker har ytret kontroversielle meninger på nett.

•    Sigve Brekke (1985) er lærer og student

Muhammad Ali var nesten 40 år da han gikk sin siste boksekamp mot Trevor Berbick i 1981. Kampen markerte slutten på en spektakulær karriere som dessverre hadde vart altfor lenge. Ali fikk påvist symptomer på Parkinsons sykdom, en lidelse boksere er særlig utsatt for å pådra seg.

I løpet av noen år ble den rappkjeftede, hardtslående og grasiøse pugilisten fanget i en skjelvende kropp. Ansiktet ble uttrykksløst og stemmen redusert til en knapt hørbar hvisking. Ali er proffboksingens janusansikt, både en inspirasjonskilde og advarsel. Det er vanskelig å se kamper fra hans storhetstid uten å erkjenne boksingens estetikk, samtidig som Alis tilstand presser frem spørsmålet om boksekarrieren var verdt det; om ikke sykdommen ble en for høy pris å betale for ”The Greatest”.

Samme året som Ali la opp ble det innført forbud mot profesjonell boksing i Norge, den viktigste årsaken var de medisinske skadevirkningene på utøverne.

Det medisinske argumentet
Den europeiske proffboksingen har utviklet seg langt fra amerikansk tungvektsboksing på 70-tallet. Likevel mener den norske medisinske kompetansen at forbudet bør opprettholdes. Det er enighet i forskningsmiljøet om at profesjonell boksing kan gi hjerneskader (punch-drunk syndrome). Dette er kroniske skader som utvikler seg gradvis, og rammer oftest etter endt karriere.

Sett fra utsiden er boksing barbari, en realisering av Hobbes naturtilstand, og da er det lett å se bokseforbudet som en sivilisatorisk seier.

Norges Bokseforbundet mener derimot at den europeiske proffboksingen er sikker nok. Utøverne gjennomgår grundige medisinske tester og møter jevnbyrdige motstandere. Bokseforbundet viser også til at skade- og dødsraten i proffboksing er lavere enn i andre lovlige idretter.

Så hva er det med boksing som rettferdiggjør et forbud?

Du skal ikke slå
Forbudet mot boksing bygger også på et etisk argument: Boksing er en virksomhet som går ut på å skade andre, hvor potensielt skadegjørende handlinger tillates og honoreres. Eller som World Medical Association oppsummerer det: “Verdens legeorganisasjon anser ikke boksing som en sport fordi all aktivitet i boksing har til hensikt å skade motstanderen”(Tidsskrift for norsk legeforening 8/2001). Å bedrive boksing er altså uetisk. Dette er en velkjent og vedvarende fremstilling av boksing; en likestilling av pugilisme med rå vold.

Berkeley-professoren Loïc Wacquant har skrevet om hvordan volden dominerer offentlighetens bilde av boksing. Sett utenfra er boksing en tøylesløs og dyrisk nevekamp, hvor nådeløse slag siktes mot hode til en forsvarsløs motstander, hvor øyenbryn kuttes og ben brekkes, før en kropp etterlates utmattet på boksegulvet omgitt av blodflekker mens publikum roper på mer. Dette er gjenkjennelige bilder for oss alle uten at vi nødvendigvis har vært i en boksehall.

Sett fra utsiden er boksing barbari, en realisering av Hobbes naturtilstand, og da er det lett å se bokseforbudet som en sivilisatorisk seier. (Det er ikke tilfeldig at Tidsskrift for den norske legeforening velger å illustrere en kommentarartikkel om proffboksing med en ape som slår ut en gris.). Denne fremstillingen av boksing som vold er naturligvis ikke ubegrunnet. Boksing er ikke en sport man utøver som rekreasjon. Men volden er heller ikke alt.

Fra innsiden av boksekulturen
Ved å trene, sparre, og gå matcher i tre år som amatørbokser i en bokseklubb på sørsiden av Chicago, har Wacquant forsøkt å komme på innsiden av boksekulturen. Feltarbeidet og et femtitalls intervjuer dannet grunnlaget for boken Body & Soul.

Wacquant beskriver hvordan det i boksehallen eksisterer tydelige normer for oppførsel, rettferdighet og gjensidighet. Man lærer å te seg med høflighet og respekt overfor andre, og det skapes tabuer overfor visse former for vold. Nevekamp er eksklusivt begrenset for oppvisning i ringen mot en motstander som er forberedt. Denne selvkontrollen er en del av boksingens profesjonelle moral og utøvernes selvrespekt. Wacquant beskriver bokseklubben som ”a small scale civilising machine”.

For bokserne selv handler ikke idretten deres om vold, derimot er det et håndverk som forener styrke, strategi og tekniske ferdigheter.

I ringen er boksing en gjennomregulert aktivitet som overvåkes av en dommer, og de voldelige impulsene kanaliseres innen i et kollektivt og regulert rammeverk som gir aktiviteten struktur, formål og mening. Boksekamper kan bli brutale, men de er ikke ”ekte” slåsskamper. Om denne grensen krysses ved for eksempel skalling, biting eller slag under beltestedet, er det bred enighet blant boksere og publikum at dette er usportslig og en skam for idretten.

For bokserne selv handler ikke idretten deres om vold, derimot er det et håndverk som forener styrke, strategi og tekniske ferdigheter. Det krever årevis med trening å beherske de ulike typene slag, kombinasjoner, bevegelser i ringen og utvikle evnen til å analysere en motstander. En prosess som krever disiplin og skaper større selvtillit. Bokserne lærer beherskelse over kropp og sinn; i ringen må de styre frykt og aggresjon, utenfor må de ta større kontroll over sin fysiske og mentale tilstand, sine spise- og søvnvaner, romanser, familieforhold og sosialt liv.

Når bokserne klyver opp i ringen er de alene, det som oppnås her, uansett hvor lite, tilhører dem livet ut. Å bokse krever mot, det utvikler en sterk fysikk, lærer selvforsvar, og danner dype vennskap mellom utøverne. Det er en aktivitet som bringer en følelse av verdsettelse, mening og mestring inn i livene til pugilistene.

Som Wacquant skriver, er det å sette likhetstegn mellom boksing og vold en grov forenkling. Det er å redusere en sammensatt kroppslig aktivitet til bare ett av dets aspekter. Det første en utøver gjør etter endt kamp er å forsikre at motstanderen har det bra, og gi vedkommende en klem – det er ikke slik en aktivitet som har vold som hovedfokus avsluttes.

En absurd situasjon
Den norske bokseren Cecilia Brækhus har bokset siden hun var 14 år, og er kanskje sportens fremste kvinnelig utøver som verdensmester i fire bokseforbund i klassen weltervekt. Hun er mottaker av Folkets idrettspris, men om hun skulle utøve sin idrett i Norge risikerer hun inntil tre måneders fengsel. Det er, som hun sier, en absurd situasjon.

Muhammad Ali syns ikke synd på seg selv, det er ingen grunn til at noen andre skal gjøre det heller.

Den norske debatten om proffboksing har de siste tre tiårene handlet om skadevirkninger. Det gjør den også denne vinteren når det igjen vurderes om proffboksing skal legaliseres. Disse skadevirkninger er velkjente for Brækhus. Likevel trer hun inn i ringen.

Så hva med spørsmålet som ble stilt innledningsvis, om ikke sykdommen ble en for høy pris å betale for Mohammad Ali? Svaret er at dette ikke er en vurdering vi kan ta på andres vegne. At vi ikke kan sette opp et regnestykke over andres sykdom og smerte som skal subtraheres fra deres opplevelse av mestring og mening. Dette er et regnestykke hver enkelt må løse selv, uten at myndighetene leverer fasitsvaret som skal gjelde for alle.

Muhammad Ali syns ikke synd på seg selv, det er ingen grunn til at noen andre skal gjøre det heller.

• Tom C. Varghese (f.1985) studerer juss ved Universitetet i Bergen. Twitrer som @tomcvar

Sammenligninger mellom kommunismen og nazismen har falt mange venstreorienterte tungt for brystet. Noen hver kan selvsagt bli fornærmet over å bli sammenlignet med Hitler, for nazismen er vår tids utvetydige ondskap. Og på sett og vis har venstreorienterte god grunn til å føle seg støtt.

Nazismens grunnleggende idé var basert på en negasjon av menneskeheten – en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi. Kommunismen på sin side sto for en virkeliggjøring av det mange forestilte seg var menneskehetens universelle potensial.

Det gjør kanskje kommunismen bedre på papiret, men kun der, som den danske historikeren Michael Jalving har påpekt. I virkeligheten var det, hvis man teller lik, omvendt. Og vi er også nødt til å forholde oss konkret til det ondes problem: Konkrete handlinger og resultater er viktigere enn intensjoner – samme hvor gode de måtte være.

Ingen statsleder har noensinne forårsaket så mye lidelse mot egen befolkning som Mao. Det er et uomtvistelig faktum.

Historieløshet
I Aftenposten 4.1.2011 (ikke på nett) belærer historiker Åsmund Egge med en fornærmet tone Espen Ottesen for historieløshet når sistnevnte sammenligner Mao med Hitler (og Stalin).

Hvorfor det mon tro? Jo, fordi Egge mener han kan påvise at Mao, på tross av noen uheldige sideeffekter, brakte Kina ”ut av kaos og fornedrelse”. Egge mener at tapstallene som verserer i historikermiljøene rundt Maos regime er useriøse og udokumenterte.

Dette er pussige påstander. Har Egge lest Frank Dikötters oppsiktsvekkende bok fra i fjor: Mao’s Great Famine? Boken har fått strålende mottagelse, blant annet i New York Review of Books.

Temaet for boken er Det store spranget, som ifølge Dikötter kostet 45 millioner menneskeliv. Hong Kong-baserte Dikötter  har vært i de kinesiske arkivene og behersker språket. Her mangler verken kildebelegg eller seriøsitet. Ingen statsleder har noensinne forårsaket så mye lidelse mot egen befolkning som Mao. Det er et uomtvistelig faktum.

Egge mener at historikere blander sammen de som ble regelrett drept og de som sultet i hjel under Maos styre. Poenget her er selvsagt, og det vet nok Egge innerst inne, at sulten i hovedsak var menneskeskapt. Det store spranget var resultatet av ideologisk blindhet og fanatisme, av Maos marxist-leninistiske historieforståelse og en blind tro på industrialiseringen som et ledd på vei mot et jordisk Paradis, og en tvangskollektivisering av de fattige bøndenes jordlapper som senere ble brukt som modell av Pol Pot.

Ut av fornedrelsen?
Først og fremst vitner Det store spranget om Maos grenseløse mangel på respekt for individets ukrenkelighet og hans abstraherte syn på menneskeheten som tannhjul i den stormannsgale ideologiske og totalitære visjonen hans: At Kina ved hjelp av kommandoøkonomi og tvangsbeordring av flere hundre millioner arbeidere (i praksis slavearbeidere) i løpet av få år ville transformeres fra føydalsamfunn til et moderne industrisamfunn på linje med Storbritannia.

Det endte i total forferdelse. Og totalt kaos.

Egge skriver at Mao brakte kineserne ut av fornedrelsen. Under kulturevolusjonen, Maos iscenesatte omskoleringsprosjekt i etterkant av Det store spranget, ble et helt folk satt i skammekroken. Utav Mao selv fantes det ikke et fnugg av anger. I stedet vendte han blikket mot resten av befolkningen.

Oppgaven under kulturrevolusjonen var å overbevise enhver som måtte tvile, om den absolutte sannhet som ikke var gjenstand for diskusjon.

Mao mente at revolusjonens fiender måtte røykes ut en gang for alle. Kulturrevolusjonen var sosialhygiene i praksis. Billedkunst og skulpturer ble jevnet med jorden. Av Pekings 7000 monumenter, ble 5000 ødelagt. Bøker fra vesten eller gammel kinesisk litteratur ble brent. Men én bok ble i alle fall spart.

Sentralt i kulturrevolusjonen sto selvsagt Maos lille røde. Boka har blitt trykket opp i mer enn en milliard eksemplarer. Her finner man mange av Maos tanker om hvordan livet for en sann revolusjonær bør arte seg. Særlig viktig er begrepet selvkritikk (sjølkritikk på AKP-sjargong).

Mao skriver at det er viktig å kunne gi kritikk, og å kunne motta kritikk. Samtidig gir Mao klart uttrykk for at det finnes sann kritikk og usann kritikk. Mao mente for eksempel at mange fremdeles, i 1966, hadde borgerlige tanker, noe som var både unaturlig, farlig og absolutt feil.

Oppgaven under kulturrevolusjonen var å overbevise enhver som måtte tvile, om den absolutte sannhet som ikke var gjenstand for diskusjon. Tilbudet kom i form av ”an offer you can’t refuse”, og den som ikke ble overbevist nok, ble henrettet: Ta selvkritikk eller dø!

I kinesiske byer og på landsbygda ble hundretusener oppstilt til offentlig bespottelse, gjerne på idrettsarenaer, med plakater rundt halsen med påskriften ”folkefiende”, før de ble slept ut til ventende lastebiler, kjørt til et sandtak og summarisk henrettet. Mer fornedrende er det ikke mulig å behandle sitt eget folk.

Totalitarismeapologeter
Det er vanskelig å bli klok på det nesten konstante nærvær av totalitarismeapologeter innen akademia og andre steder. Stalin-dyrkelsen forsvant ironisk nok med maoistene (Egge er selv gammel AKPer) på slutten av syttitallet. Svermeriet for Sovjet og DDR var som blåst bort etter kommunismens kollaps, naturlig nok. Men Mao-apologismen holder stand, og dukker opp med jevne mellomrom, resistent for både kunnskap og erfaring.

Skjønnmaling av Mao finner man også, som Bernt Hagtvet har sagt, «… langt inn i borgerlig-liberale kretser». Dagbladets Ingvar Oja skrev for eksempel et helt ukritisk og nesegrus sørgeskrift for Mao i 1976:

«Mao Tsetung vil for ettertiden bli stående som kineseren og kommunisten som førte sitt land ut av isolasjon, splittelse, nød og utenlandsk dominans fram til en nokså homogen nasjon der alle fikk nok å spise. Dette var et gigantisk løft, og Kina satte et eksempel for den fattige verden.»

Mao-apologismen holder stand, og dukker opp med jevne mellomrom, resistent for både kunnskap og erfaring.

Dagbladet antydet riktignok at Mao brukte harde midler, men lar allikevel spørsmålet henge i luften. I stedet lar de Mao selv begrunne revolusjonens kostnader: «Ingen vet sikkert hva den kinesiske revolusjonen kostet i menneskeliv. Mao har selv vært inne på at når et parti støttes av nitti prosent av folket, er det i orden å gå i gang med hardhendte operasjoner. Hvordan det da gikk med de 10 prosentene, det er tross alt noen millioner, vet man lite om.»

Som en kuriositet kan det nevnes at også pianister var begeistret for Mao. Arbeiderpartimannen Kjell Bækkelund skrev dagen etter Maos død i sin spalte Tramp i klaveret (!) følgende: «Nå da han er død, er det ikke bare den store politiske leder som minnes. Vi bør også huske dikteren Mao Tse-Tung. Han skrev så vakkert om både sol, måne og regn.»

14 285 ganger så mange menneskeliv
Dagbladets nekrolog over Augusto Pinochet var til sammenligning adskillig mer sannferdig enn nekrologen over Mao. Einar Hagvaags nekrolog var lite subtil og massivt fordømmende (for ikke å si ganske «morsom»): «Augusto Pinochet trakk sitt siste sukk og dro til de evige militærparader … Demonstranter jublet i gatene i Santiago etter nyheten om at landets tidligere diktator Augusto Pinochet i går døde av et hjerteattakk.»

Her var også interessen for diktaturets empiri adskillig mer pliktoppfyllende: «I Chile er det offisielle tallet over drepte under diktaturet 3150, mens fem-seks hundre personer anses som «falne». Ingen grunn til å hylle diktatoren altså, selv når diktatoren nettopp har lagt på lokket.

Hagvaags karakterdrap på Pinochet var helt på sin plass, men står i sterk kontrast til samme avis’ naive og rosemalende beskrivelse av en diktator som har kostet minimum 14 285 ganger så mange menneskeliv (45 000 000 delt på 3150).

Når virkeligheten står i for sterk kontrast til ønsketekningen (her: Mao som Kinas frelser), kan man som Magnus Marsdal henvise til sola fide – troen alene: «Så lenge en frigjørende og varig sosialisme ikke er demonstrert i praksis, blir diskusjonen om en annen verden til sjuende og sist et spørsmål om vi tror på den eller ikke.»

•    Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Idealistene – venstresidens reise i det autoritære (2011)

Glädjedödarna,
Mattias Svensson,
Timbro, 2011

Vi drikker for mye alkohol, vi spiser for mye fet mat og godteri, vi trener ikke nok, vi har ubeskyttet sex, vi hopper over tannpussen, vi sykler uten hjelm, og vi gjør det med viten og vilje.

Vi går gjennom livet og gjør ting som ikke er bra for oss. Vi gjør ting vi vet vi ikke burde gjøre, og vi unnlater å gjøre ting vi vet vi burde gjøre, og vi gjør det nettopp fordi vi har lyst og det gir oss glede. Heldigvis passer noen på oss og sørger for at vi ikke går helt til grunne. I hvert fall ikke med mindre vi aktivt går inn for det.

Det er høye avgifter og strenge salgsbegrensninger på alkohol og tobakk, rikskringkastet trenings- og helsetips i beste sendetid på tv, statlige holdningskampanjer for bruk av sykkelhjelm og lovgitt påbud om bruk av bilbelte.

Mattias Svensson, redaktør i Magasinet NEO, skrev i fjor boken Glädjedödarna – En bok om förmynderi, utgitt av den svenske liberale tankesmien Timbro. Han går gjennom formyndersamfunnets natur og eksistensgrunnlag og gir leseren mengder av eksempler på både de mest absurde reguleringer (forbud mot å danse uten forhåndsgodkjenning) til de pragmatisk fornuftige (begrenset tilgang til opplagt helseskadelige produkter).

Det er vanskelig å argumentere mot formynderiet uten å fremstå som blindet av ideologi.

Samtidig viser han i hvert enkelt tilfelle enten hvor absurd forbudet/reguleringen var i seg selv, hvordan det ikke oppfylte de målsetningene som var grunnen til forbudet, eller hvordan forbudet utgjør en faktisk begrensning på individets frihet.

Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde
Det er ikke vondt ment når kirken, leger eller andre personer og institusjoner med autoritet i samfunnet går inn for å forby eller begrense tilgangen til en vare, forby oss å handle på en viss måte eller påby oss å handle på en annen måte. Snarere tvert imot, det er for vårt eget beste.

Förmynderiet startar alltså ofta som god vilja hos en medelklass som upphöjer sin egen moral och sina egna mål till politikens generella och tvingande nivå, men slutar i att förstärka sociala motsättningar, klyftor och orättvisor. (MS 271)

I møte med en slik logikk, og når de tiltak som fattes utvilsomt ofte må sies å være til vårt eget, i det minste kortsiktig, beste, samtidig som de tiltak som fattes isolert sett ikke oppleves som store inngrep i vår individuelle frihet, er det vanskelig å argumentere mot dem uten å fremstå som blindet av ideologi.

Den liberale paternalismen
Det er lett å være enig med Svensson i prinsippet, men ofte vanskelig i praksis. Fra et liberalkonservativt perspektiv er ryggmargsrefleksen å la folk gjøre som de vil, det jo ikke så farlig; marihuana i hyggelig selskap, vin midt i uken, vi har alle våre guilty pleasures, og det må jo være lov?

Samtidig er det en kjensgjerning at ikke alle lever som «oss».

Vi spiser jo uansett stort sett sunt, trener jevnlig, går på ski om vinteren og oppfyller klisjéene om den urbane, liberale middelklassen. (SSB Levekårsundersøkelsen 2011)

Samtidig er det en kjensgjerning at ikke alle lever som «oss». Det er ingen hemmelighet at det er store, om enn minskende, levekårsforskjeller i den norske befolkningen, og at helsetilstanden i stor grad korrelerer med utdanningsnivået.

Lavere utdannede er oftere syke, oftere overvektige, blir oftere uføre og dør tidligere. Hvis det er noe vi med små og enkle grep kan endre på, ikke gjennom tvang, men gjennom å gjøre det enklere å velge og å handle «riktig», bør vi ikke da det?

I møte med denne liberale paternalismen kommer Svenssons prinsipielle ideologi til kort.

Det er i møte med denne liberale paternalismen Svenssons prinsipielle ideologi kommer til kort.  Minervas utgave 03/2009 omhandlet fenomenet «dulting», altså hvordan staten gjennom andre midler enn tvang kan lede befolkningen til å endre handlingsmønster, popularisert gjennom boken Nudge: Improving Decisions About Health, Wealth and Happiness fra 2008 av Richard H. Thaler og Cass R. Sunstein.

Svensson gir «dulting» kredit for å ha et riktig grunnlag, at den er basert på frivillighet og ikke tvang. Samtidig påpeker han, korrekt, at også denne filosofien er basert på et paternalistisk grunnsyn, at noen (les: myndigheter og autoriteter) vet bedre enn andre (les: befolkningen) hvilke valg de må ta og at de andre (altså oss) må ledes til å foreta de riktige valgene.

Förmynderi är, för att låna en av förmyndarnas favoritmetaforer, en inkörsport till tyngre maktmissbruk. (MS 164)

Problemet da, for alle oss som er enige med Svensson i prinsippet, og som gjerne vil la folk i størst mulig grad og på godt og på vondt styre sine egne liv, men som i praksis er uenige, er at vi kun kan sette en vilkårlig og lett brytbar grense for våre inngripener.

Vi har jo ikke tenkt til å gjøre store inngripen i folks liv, bare gjøre det litt enklere for dem å selv finne veien inn på den rette stien. Og vi har jo ikke tenkt til å gripe inn mer enn det som er absolutt nødvendig for å dulte folk i riktig retning. Spørsmålet er også om vi er de rette til å uttale oss og komme med råd og rettledning.

Svenska medier låter regelmässigt nykterhetsorganisationer vara de enda som kommenterar alkoholpolitiska förslag, vilket jag tycker är ungefär lika relevant som att vända sig till ett kloster för att få kommentarer i sexualpolitiska frågor. (MS 141)

Er det så farlig?
Hvis jeg trener jevnlig, drikker kun moderate mengder rødvin, stort sett spiser grønnsaker og fisk og lever et i all hovedsak asketisk liv, vil jeg trolig leve noen år lenger enn om jeg aldri tar på meg joggeskoene, bøtter nedpå med øl og sprit, gafler i meg hamburgere og pommes frites på daglig basis, røyker og fråtser i alt hva livet har å by på av fristelser. Men hvor er moroa da?

Med medellivslängder på närmare 80 år i västervärlden, och stigande för varje generation i de flesta delar av världen, är det kanske inte så dramatisk att på grund av självvalda vanor beräknas leva till 77 år i stället, även om ett sådant konstaterande måhända kan uppröra en och annan svensk socialliberal med skolbetyg 4 i hemkunskap. (MS 115-116)

Problemet med vestlige politikere som konstant lever i medienes søkelys og hvis fremste mål her i livet er å bli gjenvalgt, er at de opererer etter det Sir Humphrey Appleby i den klassiske BBC-serien Yes, Minister beskriver som politician’s logic: «We must do something. This is something. Therefore we must do it.»

Altså, hvis det er noe i samfunnet som kan bli oppfattet som et problem, uavhengig om det faktisk er det eller ikke, må man gjøre noe med det. Hvorvidt det man faktisk gjør har den ønskede effekten, eller noen effekt i det hele tatt, er i bunn og grunn underordnet, all den tid den ansvarlige politikeren faktisk har gjort noe og dermed fremstått som handlekraftig.

Det er en av hovedutfordringene i Svenssons bok, politikernes behov for å gjøre noe.  Og vet de egenlig hva de gjør?

Det är lätt att hitta livsstilar som i epidemiologiska studier är förknippade med ohälsa och förtida död. En sådan livsstil är ett nyktert liv. Jo, du läste rätt. Jämfört med helnykteristerna kommer de flesta som dricker alkohol, särskilt i måttliga mängder, att leva längre, drabbas av betydeligt färre och senare hjärtsjukdomar och ha bättre psykisk hälsa. Om du vill kan du hälla upp et glas vin innan du läser vidare. (MS 127)

Personlig frihet viktigst
Mattias Svensson har skrevet et spennende, tidvis lattervekkende, informativt og særdeles godt angrep på formynderstaten og tilsvarende forsvar for privat frihet. Han har tydelig gjort grundig research, og boken er spekket med eksempler, sitater og kildehenvisninger for å underbygge poenget han ønsker å drive gjennom, at personlig frihet er både moralsk riktigere og mer effektivt i å skape «det gode liv» for de aller, aller fleste enkeltindivider enn det alle former for paternalisme og formynderi er.

En tilsvarende bok kunne raskt vært skrevet fra et norsk utgangspunkt.

Eksemplene er i all hovedsak hentet fra Sverige, og boken er skrevet i en svensk kontekst, men det er veldig mye å kjenne seg igjen i fra et norsk perspektiv også. En tilsvarende bok kunne raskt vært skrevet fra et norsk utgangspunkt, og jeg håper den raskt blir enkelt tilgjengelig her. Minervas lesere vil finne mye å glede seg over, og formyndere av alle farger vil få noe å tenke på.

Det er avslutningsvis på plass å la Mattias Svensson selv få siste ord. Om vi er prinsipielle liberalere, liberale paternalister eller reaksjonære konservative bør vi uansett kunne stille oss bak følgende utblåsning:

Till dig som uppriktigt jublar över att staten «hjälper» dig med dina lastar kommer moralkakan här: Skaffa en ryggrad och ta tag i problemen i stället för att lägga dem i händerna på andra. Vill du inte äta godis? Låt bli. Vill du inte röka? Sluta då, ingen tvinger dig. Kom inte dragandes med att du är «beroende». Har två tredjedelar av alla svenskar som rökt regelbundet klarat av att sluta klarar du det också. Det kanske inte är enkelt, men sånt är livet och du har själv försatt dig i situationen. Man har ett fritt val även när det är svårt. (MS 202)

• Øystein Holm-Haagensen (f. 1985) er konservativ statsviter med europeisk politikk som spesialområde. Twitter: @oysteinholmh.

Like før jul hadde jeg gleden av å høre Phillip Blond snakke på Civita’s  frokostseminar om boka si, Red Tory. Siden da har jeg lest boka med stor interesse. Siden civil society står sentralt, både i Blonds historiske bakteppe og forslag til botemidler, skal jeg her feste på papiret noen synspunkter på Blonds analyse.

Blond har bakgrunn som både teolog og filosof, og boka er tydelig preget av denne bakgrunnen. Blond søker å integrere John Rawls’ (individualiserte) syn på rettferdighet med Taylors dydsetikk, kanskje er han også påvirket av MacIntyres kritikk av Rawls. Blond’s syn på dyd (virtue) og betydningen av moralsk dannelse ligger tett opp til filosofisk tankegods som her hjemme først ble relansert av Rune Slagstad, og senere er søkt omsatt til universitetspolitikk, med Bernt Hagtvet som engasjert anfører.

Men både Slagstad og Hagtvedt vil nok, vil jeg anta, ha reservasjoner til Blonds innovasjon: Den moralske markedsaktøren.

The moral market og the civil state
Dette er en bok som først og fremst handler om hvordan Storbritannia skal håndtere fattigdom og sosial oppløsning i utsatte områder. Slik sett er den kanskje mindre relevant for våre hjemlige utfordringer.

Men boka rommer også prinsipielle, politiske visjoner. Blond ser for seg en framtid der stat marked og sivilt engasjement flyter sammen, eller mer presist: Et samfunn der staten gir fra seg makt og midler til lokale grupper og aktører som handler i markeder, ut fra en blanding av konsuminteresser og moralske preferanser.

Blond introduserer her to nykonstruksjoner, nemlig the moral market og the civil state.

Boka starter med en analyse av tilstandene i det britiske samfunnet, og her er forfatteren sannelig ikke nådig. ”The disappearance of British civil society”, hevder han skyldes at  ”…..civil spaces have either vanished or become subject-domains of the centralised state or the monopolised market”  (s.3).

Organisasjonenes nasjonale paraplyledd, grasrotas spydspisser inn mot staten, er blitt forvandlet til statlige implementeringsorgan: statens spydspisser ut mot sivilsamfunnet.

Tallet på kirkegjengere har gått kraftig tilbake, det samme gjelder medlemskap i fagbevegelsen og politiske partier. Dette går ut over den sosiale kapitalen som skapes gjennom sivil deltakelse, og det har katastrofale følger for det sosiale samholdet i Storbritannia.

Blond støtter seg til Putnam’s analyser her, som for amerikanske forhold viser tilbakegang for foreningsliv og politisk engasjement.

Er sivilsamfunnet utradert?
Påstanden om at sivilsamfunnet er utradert, får vi tilskrive behovet for politisk spissformulering. Viktigere er spørsmålet om Blonds  (og Putnam’s ) analyse er korrekt. Er sivilsamfunnet i ferd med å bli utradert?  Med katastrofale følger for fellesskapsfølelse og sosial tillit?

Et stykke på vei kan jeg følge Blond: At medlemskap i tradisjonelle, verdibaserte bevegelser som kirke, fagbevegelse og politiske partier går tilbake, er hevet over tvil, også hos oss. At staten har styrket sin makt over sivilsamfunnet, er riktig, også i Norge.

Det har skjedd ved at organisasjonenes nasjonale paraplyledd, grasrotas spydspisser inn mot staten, er blitt forvandlet til statlige implementeringsorgan: statens spydspisser ut mot sivilsamfunnet. Nasjonal politikk blir stadig oftere iverksatt gjennom slike paraplyledd, som med statlige midler søker å knytte sivilt engasjement sammen med offentlig oppgaveløsing. Samtidig ser vi et lokalt foreningsliv som er vitalt som aldri før.

Blonde har også rett i at markedets ekspansjon har fulgt svekkelsen av sivilsamfunnet klassiske dyder: Pliktfølelse, ansvar, moralsk styrte valg.

Det er ikke markedet som er årsak til elendigheten, det er individualismen.

Men i sin pessimisme mister Blond (og Putnam) en viktig nyanse. Sivilsamfunnet blir ikke utradert, det blir restrukturert, og det er noe helt annet.

Det er ikke markedet som er årsak til elendigheten, det er individualismen; tendensen til å ville tenke at jeg skaper mitt eget liv på egne premisser, fristilt fra strukturelle forventninger og innarbeidede konvensjoner.

Markedet får økt betydning i det øyeblikk jeg også tenker at veien til selvrealisering for meg skjer gjennom privat konsum.  Da blir mitt forhold til sivile sammenslutninger styrt av mine økonomiske valg, og for medlemskapet i LO og  andre radikale bevegelser (det var ironi) blir rabattene viktigere enn revolusjonen.

Poenget – som både Blond og Putnam mister – er nå å forstå hvordan et av-kollektivisert, individualisert sivilsamfunn fungerer. Facebook erstatter foreningsliv, det betyr ikke at sivilsamfunnet går til grunne, men at det endrer karakter.

Kommende generasjoner
Blonds begrep om moral markets griper viktige tendenser i tiden. Hans idé om at vi som konsumenter skal samles i sosiale fellesskap, ser vi allerede, spesielt innenfor miljø- og bistandsfeltet, der pengegaver til sammenslutninger ofte blir sett på som viktigere enn aktive medlemskap. Også ideene rundt etiske investeringer kan sees som forsøk på å bygge moralske markeder.

Akilleshælen her er selvsagt hvordan vi skal kunne fostre kommende generasjoner av markedsaktører som opptrer moralsk høyverdig. Å revitalisere den humanistiske dannelsestradisjonen i et samfunn som primært etterspør teknisk kompetanse, det er en spennende utfordring.

Her kunne vi nok ha behov for et frittstående sivilsamfunn. For staten er ingen idealist, det er sikkert nok.

• Håkon Lorentzen (f. 1946) er forsker ved Institutt for samfunnsforskning med arbeidsfelt sivilsamfunn i endring.

I anledning Civita og Universitetsforlagets utgivelse av antologien Konservatisme – hvor Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse var redaktører – presenterer Minerva denne høsten bearbeidede utdrag fra antologien. Bearbeidelsen er gjort av antologiens redaksjonssekretær og medforfatter Lars Gauden-Kolbeinstveit. T.S. Eliot, Konrad Adenauer, Margaret Thatcher, Roger Scruton og Francis Fukuyama er tidligere blitt presentert. Nå er det Hegels tur.

Ut fra en overfladisk lesning av Hegels filosofi er det forståelig at han er blitt tolket i en autoritær retning. Det kan synes som om han anerkjenner den makten og de autoritetene som til enhver tid eksisterer som historisk nødvendige, og det kan virke som om han kombinerer dette med et nesten fatalistisk syn på autoritetenes og samfunnets videre utvikling.

En slik tolkning, som vi finner for eksempel i Karl Poppers The Open Society and its Enemies (1945), er imidlertid i de siste tiårene blitt sterkt imøtegått. Å se Hegels tenkning som bakteppe for totalitære ideer er selvsagt ikke uinteressant, særlig gitt innflytelsen Hegel hadde på Karl Marx. Autoritære og totalitære ideologer, både til venstre og høyre, har latt seg inspirere av Hegel og hentet begreper og tenkemåter hos ham. Det gjelder særlig hans syn på historien og synet på forholdet mellom staten og individet.

Men det betyr ikke at Hegel selv hadde totalitære lengsler. Svært mange passasjer hos Hegel peker i en helt annen retning.

Gjennom reformasjonen, den franske revolusjonen og utviklingen av den moderne økonomien trer individet inn i historien.

Individet
Hegels syn på individets fremtreden i historien utgjør en sentral del av hans historiefilosofi.

Gjennom reformasjonen, den franske revolusjonen og utviklingen av den moderne økonomien trer individet inn i historien. Individet får en selvbestemmelse som er vesensforskjellig fra tidligere samfunn. Ifølge Hegel utgjør den subjektive friheten – individets frihet – selve vendepunktet mellom den antikke og den moderne verden, og det er tydelig at dette er en utvikling Hegel ser på som riktig og ønskelig.

Individets rett kommer til uttrykk på flere måter i Hegels filosofi. Han fremhever i sin Rettsfilosofi  (1821) at individets rett til sin egen kropp og eiendom så vel som religions- og samvittighetsfrihet er grunnleggende frihetsrettigheter som er knyttet til selve subjektets person.

Men i motsetning til det vi gjerne tenker på som liberal politisk tekning, har ikke Hegels politiske filosofi som målsetting kun å bygge institusjoner som best kan ivareta denne friheten, med individets frihet som start- og sluttpunkt.

Han ser snarere på individets frihet som innvevd i et system av institusjoner og tradisjoner. Lov og orden må bygges før individets frihet kan bli en realitet. Uten institusjoner med solid rotfeste i tradisjon og Sittlichkeit (”sedelighet” eller ”samfunnsmoral”) forblir individets rettigheter en ren abstraksjon.

Åndløs stat
En stat som eksisterer bare for å sikre individets rettigheter, blir for Hegel en slags maskin uten sjel og ånd. Det må snarere eksistere et etisk liv eller en samfunnsmoral som er manifestert i kultur og tradisjoner der individets frihet kan vokse og trives.

Kritikere har fryktet at Hegel dermed, i siste instans, ofrer individets rettigheter på fellesskapets alter.

Men dét synes ikke å være en rimelig tolkning av det han sier. Hegel søker snarere en balanse idet han ser at det sivile samfunn – menneskets gjøren og laden innenfor institusjoner, arbeid, kultur og familie – lett kan presses fra to kanter: av en rendyrket individualisme og av en mektig stat uten tydelige grenser.

Ifølge Hegel må man bekjempe begge disse farene: faren for atomiserte individer uten forståelse for og følelse av forpliktelse overfor fellesskapet, og faren for en stat som glemmer at den består av individer med sine unike personligheter.

Jeg er fri fordi du er fri – og omvendt.

Hegel stiller seg kritisk til en individuell frihet som er preget av svermeri og føleri. En slik form for individuell frihet er ubestemt og substansløs.

Hegels syn på individet har slik sett røtter i aristotelisk filosofi: Individet er ikke adskilt fra andre individer, men er født inn i polis og er fra naturens side, eller ontologisk sett, et sosialt vesen. Som frie vesener virkeliggjør ikke individer sin frihet før de gjensidig anerkjenner hverandre. Jeg er fri fordi du er fri – og omvendt.

Rettens utilstrekkelighet
I den moderne verden må individet anerkjennes i rettslig forstand. Dette er en nødvendig betingelse, men den er utilstrekkelig i sosial forstand.

Forholdet mellom individene og staten kan med andre ord ikke reduseres til en ren kontrakt. I en hobbesiansk inspirert samfunnskontrakt skjer det ingen kvalitativ endring eller virkeliggjøring av individet i overgangen fra natur- til samfunnstilstand.

Individet er i seg selv fritt, men friheten må realiseres for å få mening, mener Hegel. Når friheten realiseres, går den fra noe ubestemt til noe bestemt. Når en ”bestemmer seg”, og på den måten realiserer sin frihet, opptrer man som et subjekt i verden. I denne verden deltar og involverer man seg i et fellesskap. Man virker i verden, og verden virker tilbake på en selv. Man fungerer ikke bare som et enkeltindivid, men som et selvbevisst og derfor allment og dannet individ.

Essayet er en forkortet og bearbeidet versjon av Lars Gauden-Kolbeinstveit og Henrik Syses ”Georg Wilhelm Friedrich Hegel” i Konservatisme, Universitetsforlaget/Civita (2011). Boken kan bestilles her.

• Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er filosof i Civita
• Henrik Syse (f. 1966) er filosof og forsker ved Institutt for fredsforskning

Robert H. Frank
The Darwin Economy – Liberty, Competition and the Common Good
2011, Princeton University Press

For ikke lenge siden ble jeg presentert for definisjonen av en god sosialist: En god sosialist, det er en som ikke legger noe som helst bånd på luksusforbruket. Hvis du har en diger SUV, og i tillegg er svak for dyr alkohol, høy sigarføring og annen syndig adferd, da bidrar du så det monner til statskassa. Sykler du derimot til jobben og kniper igjen på usunne nytelser, da er du en gratispassasjer og en egoistisk snylter på fellesskapet.

Det er kanskje ikke mange land hvor dette er et logisk resonnement, men et unntak er i alle fall Norge. Norsk politikk i et nøtteskall er å smelle på med avgifter så snart det foreligger mistanke om at en gitt form for forbruk kan være skadelig for individet, felleskapet, en minoritet av misbrukere, miljøet eller noe som helst annet.  

At Norge representerer et unntak i dette henseendet, ble jeg til de grader minnet på da jeg leste boka The Darwin Economy – Liberty, competition and the Common Good, utgitt i høst av den amerikanske økonomiprofessoren og New York Times-spaltisten Robert H. Frank.

Konkurranse om relative fordeler
Bokas tittel rettferdiggjøres av en parallell mellom observasjoner Darwin gjorde i dyreriket og konkurranse mellom mennesker i det moderne samfunnet.

Innledningsvis tas det utgangspunkt i Adam Smiths forestilling om den usynlige hånden. Det vil si en samfunnsteori om at så lenge den enkelte konsentrerer seg om seg selv og egen vinning, vil dette være bra for samfunnet som helhet.

Stadig eskalerende konkurranse vil føre til at alle ender opp i en verre situasjon enn de var i til å begynne med.

Dette må ifølge Frank suppleres av forholdet mellom individ og helhet, slik det noen ganger ble skildret av Darwin. Fri konkurranse kan nemlig lede til uforutsette negative konsekvenser – også når den fungerer som den skal. Det er fordi individets interesse ikke bare gjenspeiles i det som er av interesse for arten, men ofte kan stå i direkte motsetning til det.

Franks hovedeksempel på en dyreart hvor et slikt motsetningsforhold har utviklet seg er den nord-amerikanske hjorten. Fordi store gevir gir konkurransefortrinn for hanndyrene, har evolusjonen sørget for at de stadig vokser mellom generasjonene. Dette er en stor fordel for den individuelle hjorten, men gjør dem samtidig mindre smidige. Slik blir alle artsmedlemmene lettere offer for rovdyr.

Frank gjør ikke som Peter W. Zapffe og trekker fram den forhistoriske kjempehjorten, som ifølge en teori som muligens var gjeldende da Zapffe skrev om den, skal ha endt opp med å bli utryddet fordi de store gevirene til slutt ble for tunge å bære. Poenget er uansett at en stadig eskalerende konkurranse i disse tilfellene vil føre til at alle ender opp i en verre situasjon enn de var i til å begynne med. Når alle hjortene utvikler større gevir, blir ikke fordelen til den som har størst noe større enn den var tidligere i evolusjonsprosessen. Samtidig har arten som helhet måttet gi avkall på en del av bevegelsesfriheten, slik at det beste for alle ville vært å flytte hele prosessen tilbake til start.

Våpenkappløp og statuskappløp
Dette perspektivet kan bli relevant i dagens samfunnsdebatt, dersom vi bruker det til å forstå hvordan mennesker konkurrerer med hverandre.

Kroneksemplet her er våpenkappløpet. Når en regjering putter stadig mer penger inn i forsvaret, har andre land som føler seg truet av dette ikke noe annet valg enn å gjøre det samme. Så lenge dette for lov til å eskalere, blir det stadig færre midler til å dekke andre oppgaver staten har ansvaret for. Alle deltakerne i kappløpet ender dermed opp med å bli fattigere, samtidig som maktforholdet dem i mellom er det samme som det var i starten.

Frank vil angripe de uhensiktsmessige skadevirkningene som er iboende i den frie konkurransen.

Dette kan igjen sammenlignes med den amerikanske medianfamilien som bruker stadig større relativ andel av sin inntekt på å kjøpe større hus, uten at de har fått bedre råd. Det skyldes et statuskappløp hvor økningen i boligstørrelser ikke reflekterer det allmenne velværet, men bare gjør alle mer forgjeldet.  

Akademikere som kommer inn på dette temaet har en tendens til å la det skli ut i moraliserende drøftinger om lykken og hvorvidt den kan kjøpes for penger. Men i dette tilfellet blir ikke leseren tatt med på den galeien.

Frank er økonom og ikke filosof. Ved hjelp av mer eller mindre logiske eksempler og tankeekseperimenter, argumenterer han for at høyt forbruk i noen retninger vil føre til at noe annet nedprioriteres. Han er ikke kritisk til statuskappløp på boligmarkedet fordi det ikke gjør folk lykkeligere, men fordi de for eksempel vil se seg nødt til å akseptere dårligere arbeidsvilkår i bytte mot høyere lønn. Han er også overbevist om at politikere ville skape et bedre samfunn ved å gjøre det mindre attraktivt å konkurrere om slike relative fordeler.

Skattereform
Adam Smith mente, slik mange fortsatt gjør, at svikt i markedsmekanismer først og fremst skyldes hindringer for fri konkurranse. Frank mener at vi aldri har hatt friere konkurranse enn i dag, og at det meste som skapes av den, kommer samfunnet til gode. Derfor kan ikke Frank plasseres entydig på venstresiden, heller ikke i USA.

Han går langt i å forsvare mangedoblingen av lønningene til amerikanske toppledere vi har sett gjennom den siste tida. I dag er det færre store konsern som forvalter større pengemengder enn tidligere. Forskjellen på en riktig eller gal beslutning kan være langt verre for selskapet enn hva noen ekstra hundre millioner i lønnsutgifter innebærer. Venstresidas gamle kongstanke om arbeidstakerstyrte bedrifter aviser han totalt. Dersom slike bedrifter var mer effektive, ville de for lengst ha utkonkurrert de tradisjonelle. Det er heller ingenting som tyder på at folk flest er villige til å bytte mer bedriftsdemokrati mot lavere lønn.

Her må det være underforstått at subsidiering av seriøs litteratur ligger utenfor rekkevidden av det Frank kan forestille seg.    

Frank vil angripe de uhensiktsmessige skadevirkningene som er iboende i den frie konkurransen. Samtidig skal dette skje ute å bryte John Stuart Mills prinsipp om at alle skal få gjøre hva de vil, så lenge de ikke skader andre. Dette skjer ved å tøye definisjonen av hva som indirekte skader andre, i alle fall slik det er vanlig å se på den i USA.

Franks grandiose plan er å erstatte inntektsskatten i USA med en progressiv skatt på forbruk. Dette vil ikke si merverdiavgift, men innrapportert skatt som gradvis stigende andel av de totale utgiftene man har gjennom et år. Dette vil gjøre det livsnødvendige forbruket billigst, mens det vi kan unnvære vil bli dyrere. 

Frank er så begeistret for denne ideen at han erklærer at det vil være som å skape rikdom ut av tynn luft.

Tanken er interessant og verdt å diskutere. Det ville gitt sterkt initiativ til å prioritere sparing framfor luksusforbruk. Men det er litt vanskeligere å følge logikken i at det automatisk ville ledet til verdiskapning og vekst.

Frank gir inntrykk av at han nærmest har funnet oppskriften på et utopisk samfunn. Kan det tenkes at skatt på forbruk i stedet for inntekt er god idé på samme måte som arbeidstakerstyrte bedrifter?

Revolusjonerende avgifter
Kanskje har ikke Frank like stor klokketro på sannsynligheten av denne skattereformen som han hevder.  Han bruker nemlig også plass på en rekke forslag, som avgiftsbelegging av aktiviteter og forbruk som er skadelig for samfunnet, for å finansiere fellesgoder.

Han vil ha kvotehandel på CO2, tobakksavgift, alkoholavgift og avgift på sukkerholdige drikker. Disse ordningene omtales på en måte så leseren skulle trodd Frank hadde oppfunnet dem selv. Bortsett fra noen bemerkninger fra et sabbatsår professoren har hatt i Paris, og et eksempel på rushtidsavgift i London, drøftes ikke erfaringer med denne politikken fra europeiske land.

Etter en drøfting av fordelene med sukkeravgift siterer Frank den konservative økonomen Greg Mankiw, som er bekymret for et en slik skatt vil sette i gang en uhåndterlig dominoeffekt. Mankiw siteres på at å skattlegge brus muligens ville fremmet bedre kosthold og vært til fordel for oss selv i fremtida: “Men det ville også skatt på godteri, iskrem og fritert mat. Å subsidiere brokkoli, helsestudioer og tanntråd blir det neste. Skattlegging av lavpannet fjernsyn og subsidiering av seriøs litteratur kan ikke være langt unna”.

Dette er ikke en presis beskrivelse av dagens norske politikk, men det er ikke langt unna, og høres på ingen måte underlig ut her, slik det tydeligvis gjør for de amerikanske professorene. 

Frank svarer på en slik innvending at det er en “legitim bekymring”, men at det er en bekymring som kan utsettes til vi har latt snøballen rulle en stund. “Å konsumere store mengder brus (…) har åpenbart substansielle skadevirkninger. Og så lenge vi fortsetter å skattlegge sparing, arbeid og andre fordelaktige aktiviteter, er argumentet tvingende for å erstatte slike skatter med skatter på skadelige aktiviteter.”

Spørsmålet er på hvilket punkt dette går for mye utover den personlige friheten

Her må det være underforstått at subsidiering av seriøs litteratur ligger utenfor rekkevidden av det Frank kan forestille seg.    

Skatt i tillegg
Det er ingen tvil om at avgifter hører hjemme i en moderne markedsøkonomi. Tanken om at avgifter på unødvendig forbruk kan legitimere redusert inntektsskatt, er god. Og det er rart at det ikke er et argument man hører oftere. Frank har rett i at det virker intuitivt rimelig, og at de fleste ville byttet høyere avgifter og priser på spesifikke produkter, mot høyere nettoinntekt generelt.

Spørsmålet er på hvilket punkt dette går for mye utover den personlige friheten, for ikke å snakke om arbeidsplasser i næringer som møter en rekke slike restriksjoner, eller at det gjør staten avhengig av aktivitetene den forsøker å beskytte oss mot. Det er en diskusjon for oss som befinner oss på den andre sida av snøballen.

I tillegg viser den erfarte virkeligheten, som Frank ikke forholder seg til, at slike avgifter vanligvis ikke er noe som kommer i stedet for høy inntektsskatt. Det er noe som kommer i tillegg.

• Pål Mykkeltveit (f. 1982) er utdannet filosof.