Les også Nicolai Strøm-Olsen om Bertolt Brechts Det gode mennesket frå Sezuan på Det Norske Teatret: Commies ain’t cool.

Tre av landets teatersjefer, i Oslo, Bergen og Trondheim, har uavhengige av hverandre valgt å la Brecht åpne årets teatersesong, og det i løpet av en snau uke.

Bertolt Brecht. Kommunist, marxist, leninist og dramatiker. Foto: Deutsches Bundesarchiv (German Federal Archive). CC BY-SA 3.0.

Samtlige av disse er i tur og orden stort sett positivt anmeldt i Klassekampen av Amund Grimstad, sist 23. januar av Trøndelag Teaters oppsetning av Uni. Det er de økonomiske nedgangstidene i Europa, ikke ulikt krisen i mellomkrigsårene, som igjen gjør Brecht aktuell, antyder anmelderen.

Men Brecht-oppsetningene har også provosert høyresiden i norsk politikk. På Minervas nettsider skriver redaktøren i Frekk forlag og Kunstforum Nicolai Støm-Olsen at ”verken teatrene eller anmelderne tar stilling til det politiske innholdet i Brechts stykker”, som etter dennes mening er ”forkvaklet”.

Hvordan henger så dette sammen?

Filosofen Hans Skjervheim presenterer Brechts ideologiske ståsted i Det liberale dilemma og andre essays (1968), nedenfor slik jeg summarisk gjengir ham i mitt eget nær 80-siders Skjervheim-essay i boken Eksistensfilosofi, religion og humanisme (2011).

Ideologen Brecht
Bertolt Brecht ble allerede fra begynnelsen av trettiårene doktrinær kommunist, marxist og leninist. Han måtte flykte fra nazi-Tyskland, først til Danmark, så til USA. I 1947 vender han tilbake til Europa, og i 1949 slår han seg ned i Øst-Berlin.

I de tidlige tredveårene forfatter han hva han kalte ”lærestykker”, der han tar for seg politisk-revolusjonære problemer i dramatisk form.

Her grunnla han Das Berliner Ensemble, som gjør ham berømt som en av de fremste innen moderne teater – kanskje den fremste, understreker Skjervheim, som også berømmer ham som ”en stor dikter” – også langt inn i de mondéne vestlige litterære salonger.

Brechts diktning og teater ville være politisk. I de tidlige tredveårene forfatter han hva han kalte ”lærestykker”, der han tar for seg politisk-revolusjonære problemer i dramatisk form. Ett av disse heter Die Massnahme, der det i en fotnote står følgende:

”For noen etiske begreper, som rettferdighet, frihet, humanitet osv. som forekommer i Die Massnahme, gjelder det som Lenin har sagt om moral: ‘Vår moral utleder vi av den proletariske klassekampens interesser.’”

I et avsnitt for koret utdyper han dette:

Den som kjemper for kommunismen
Han må kunne kjempe og ikke kunne kjempe
Si sannheten og ikke si sannheten
Utføre tjenester og nekte tjenester
Holde løfter og ikke holde løfter
Gå ut i farene og unngå farene
Være gjenkjennelig og være ugjenkjennelig
Den som kjemper for kommunismen
har av dygdene bare én:
At han kjemper for kommunismen

Dette stykket handler om fire agitatorer som har vært i Kina og der drevet med undergravingsarbeid for partiet. Den ene av disse har vist medfølelse og derved satt hele partiarbeidet i fare. Han har glemt at det for en kjempende kommunist bare finner én dygd. De tre andre beslutter derfor at det er nødvendig å likvidere ham, og han er til slutt også selv innforstått med nødvendigheten av dette. Hans sak blir så forelagt kontrollkoret av de tre tilbakevendte agitatorene, og koret godkjenner likvideringen av den unge partikameraten.

Han har glemt at det for en kjempende kommunist bare finner én dygd.

For de ikke-troende blir dette ifølge Skjervheim snarere en klassisk tragedie – der helten er den revolusjonære radikalismen – enn et lærestykke etter Brechts intensjon.

Stykket pekte imidlertid fram mot Moskvaprosessene som ble innledet i 1936, og som ifølge Store Norske Leksikon bare dannet de offentlige høydepunktene i de store utrenskningene som fulgte i årene fram til 1939, og der store deler av den eldste partimassen ble likvidert. Også 90 prosent av generalene og 80 prosent av oberstene – halvparten av offiserkorpset – ble eliminert, med fatale følger for de væpnede styrker. Et stort antall av dem som ble anklaget, dømt og henrettet, ”tilsto” i forkant sine tildels absurde ”forbrytelser”, delvis ved familiære trusler og tortur, men også frivillig, i solidaritet med partiet. Så langt fra min bok.

Dramatikeren Brecht
Skjervheim utdyper Bretchs enestående posisjon som dramatiker videre i sitt essay. ”Her som seinare er det diktaren Brecht som gjer den politiske skulemeisteren Brecht til skamme,” skriver han, og gjentar at ”det ikkje er nødvendig å oppfatte Brechts teater i samsvar med hans eigen politiske intensjon”, og at ”det nettopp er dette som gjer han til ein stor diktar […] Det er ikkje på grunn av sin kommunistiske innstilling han vert dyrka, men på trass av den, i høgda tjener den kommunistiske innstillinga til å gjeva eit ekstra estetisk raffinement til det heile”.

Dette raffinementet ble en gang parodiert i en tysk avis. ”Herr og fru generaldirektøren sit i teatret (beste plass) og ser på ei Brechtframsyning. Ved tredje akt tek fru generaldirektøren av seg lorgnetten, vender seg til ektemannen og spør: Friedrich, er det i denne akta vi skal verta kommunistar?”

En parodisk replikk, kanskje med en viss aktualitet nå i kjølvannet av finanskapitalismen fallitt: Er det nå vi skal bli kommunister? Skjervheim advarte, særlig i 1970-årene, skarpt mot den ”teologiske” kommunisme den politiske Brecht representerte – forøvrig sterkt underkommunisert i de versjonene som nå vises på norske scener.

Skjervheim selv argumenterte for en ”avteologisert” sosialisme.

Skjervheim selv argumenterte for en ”avteologisert” sosialisme som sondrer mellom ”det ubestemt mulige” og ”det bestemt umulige”, med en formulering av Dag Østerberg. Marx’ visjon om å oppheve menneskets herredømme over mennesket (ved å oppheve staten, som var det marxistiske endemålet for revolusjonen) er et ”bestemt umulig” fata morgana, men ikke dette å strekke seg mot det som ”det ubestemt mulige”, som en ”regulativ idé”, med Immanuel Kant, vel vitende om at det er et fata morgana.

Senere, mot slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, ble Skjervheim en skarp kritiker av neo-liberalismen med sine bedriftsøkonomiske organisasjonsmodeller. Den selvsamme liberalisme som katastrofalt lenge har fått ”bruke penger som ikke finns”.

• Håkon C. Pedersen (f. 1931) Har skrevet artikler, kronikker og essays om krig/ fred/ kulturpolitikk med moralfilosofisk vinkling, blant annet i tidskriftene Ergo og Agora. I 2006 utkom boken Opprørerne i Hitlers borg om den aktive kjernen innen Abwehr og Wehrmact som forsøkte å lividere Hitler.

The Iron Lady,
Regi: Phyllida Lloyd,
Premiere 3. februar

Filmen begynner i 2008. En aldrende Margaret Thatcher lurer seg ut til butikken for å kjøpe melk, noe hun egentlig ikke får lov til.

Fortellingen tvinger oss dermed umiddelbart til å se Thatcher som liten før vi ser henne som stor, og dermed som se henne som et medmenneske. Den viser oss en Thatcher som kjemper mot glemselen, en Thatcher som forsøker å hanskes med minnene om sin avdøde ektemann Denis (Jim Broadbent), som for henne har fått fysisk form.

Meryl Streep eier lerretet i hver eneste scene.

Rammefortellingen gir filmen en emosjonell kjerne og Meryl Streep rom til å briljere. Streep eier lerretet i hver eneste scene og forsvinner helt inn i rollen som Thatcher, godt hjulpet av sminke- og ansiktsprotesemagi.

Mer enn noe annet er The Iron Lady et eksempel på at en sterk skuespillerprestasjon kan overskygge mer problematiske aspekter.

Ujevnt tempo
Men valget om å forankre The Iron Lady i Thatchers nåtidige kamp mot demensen og minnene om ektemannen har noen uheldige konsekvenser for fortellingens tempo, og for hvor mye kontekst den får plass til.

Ved stadig å veksle mellom fortettede, heseblesende sekvenser fra Thatchers politiske liv og den mer avdempede rammefortellingen, dras tempoet ned i en film som prøver å presse mange år med politisk historie inn i en time og førtifem minutter. The Iron Lady føles ujevn.

Meryl Streep eier lerretet. Foto: Scanbox Entertainment As.

Filmen forsøker å fylle inn historisk kontekst gjennom hyperaktive montasjer satt til dramatisk musikk, noe som av og til gir følelsen av å se på en overfladisk TV-dokumentar om 80-tallets Storbritannia. Klippene fungerer godt som illustrasjoner, men er dårlig integrert i fortellingen.

Komprimert struktur
Vektleggingen av Thatcher anno 2008 hindrer også filmen i å gi oss en sammenhengende framstilling av beveggrunnene under Thatchers elleve år som statsminister, og den gir oss svært begrenset forståelse av grunnene til at det måtte ta slutt. Det blir rett og slett ikke plass til mer enn en stilisert framstilling.

Etter å ha vært innom de viktigste høydepunktene i Thatchers vei til makten, og et sveip over noen av konfliktene som definerte Storbritannia på begynnelsen av 80-tallet, virker det som om fortellingen plutselig innser at den er i ferd med å få dårlig tid. Den hopper fra Falklands-krigen i 1982 til poll tax-fiaskoen som ble hennes politiske endelikt i 1990, uten å gi konkrete indikasjoner på hvor lang tid som faktisk har gått.

Filmen oppfordrer oss til å se Thatchers karriere som en klassisk rise and fall-fortelling. Det er selvfølgelig en brutal overforenkling.

Å hoppe fra 1982 til 1990 gir filmen en gjennomsiktig, lett forståelig struktur som oppfordrer oss til å se Thatchers karriere som en klassisk rise and fall-fortelling. Det er selvfølgelig en brutal overforenkling, men også befriende. Filmen er ellers ganske løs i formen, og grepet gjør det nok lettere for “utenforstående” å få tak på filmen.

Fortetningens kunst
Selv om The Iron Lady kan kritiseres for å være overflatisk og forenklende, er det ingen tvil om at også forenkling og komprimering er en kunst. Noen av de fortettede sekvensene er gode eksempler på hvordan det kan gjøres riktig. Å skildre en tung og usexy politisk konflikt som poll tax-krisen er en stor utfordring, og det løses på en imponerende måte.

Hva krisen gikk ut på, Thatchers håndtering av den, hva håndteringen sa om hennes lederstil, gnisningene innad i partiet, som var et produkt av misnøyen med lederstilen; alle disse komplekse elementene bakes inn i ett stabsmøte hvor Meryl Streep på fem minutter forteller oss det vi trenger å vite gjennom blikk, mimikk og stemmebruk.

Selv om man fortsatt kan kalle behandlingen av temaet overflatisk, er en slik konsentrert og rå dramatisering tilfredsstillende. Thatchers ansiktsuttrykk forteller alt, og blir vi alltid dratt tilbake til henne og minnet på at det er gjennom hennes øyne vi ser historien.

Ingen brannfakkel
The Iron Lady er ingen film for de som ønsker seg innsiktsfull politisk analyse eller en brannfakkel i debatten om arven etter Thatcher. Den er mer opptatt av mennesket Thatcher enn statsministeren, og den er så godt som apolitisk.

Den eneste virkelige kontroversen som har festet seg til The Iron Lady, er framstillingen av Thatcher som dement, og det sier vel det meste om filmens politiske innhold.

Filmen er egentlig det motsatte av kontroversiell, og det er nok tilsiktet.

Den er egentlig det motsatte av kontroversiell, og det er nok tilsiktet. En markert ideologisk slagside ville tatt oppmerksomheten vekk fra det som er fortellingens kjerne: mennesket Margaret Thatcher, med alle hennes styrker og svakheter, hennes standhaftighet og stahet, og hvordan egenskapene både løftet henne opp og senket henne ned igjen.

The Iron Lady kunne tålt å være en halvtime lengre, men som et begrenset portrett av Margaret Thatcher fungerer den godt. Filmen er beregnet på et bredt publikum og tar ingen store sjanser, men holdes oppe av Meryl Streeps enorme prestasjon i hovedrollen.

• Torgeir Aanes (f. 1985) har mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU, og er filmkritiker i Minerva. Twitter: @torgeir_aanes.

Det har vært merkelig lite rabalder i kultur-Bergen etter at byen 31. oktober i fjor fikk ny kulturbyråd, til tross for at han representerer Frp.

– Vi tar et oppgjør med det vi kaller for en kulturelite.

Men det er ikke sikkert kultureliten sitter så trygt som de tror. Tidligere ordfører og nå kulturbyråd Gunnar Bakke har nemlig ikke tenkt å gi ved dørene. Heller ikke fra en krukke på Torgalmenningen.

Fri og uavhengig kultur
– Det snakkes om at Frp ikke har noen kulturpolitikk, selv om Minerva selvsagt vet bedre enn å påstå slikt. Frps kulturpolitikk i korte trekk: Hva er det ideologiske utgangspunktet?

– Vi ønsker mindre politisk styring av kulturen, og vi tar et oppgjør med det vi kaller for en kulturelite der noen bestemmer hva som er god og dårlig kultur. Vi ønsker heller et tilbud som favner bredt, sier Bakke.

– Det viktigste for oss er å holde fokus på barn og unge og bredde. Vi må lære barn opp til å bli gode kulturkunder.

Han innrømmer at ideologien møter hindringer når den skal omsettes til politikk.

– Et av de viktigste kulturpolitiske instrumentene er å fordele midler. Så det liberalistiske utgangspunktet blir kanskje noen ganger vanskelig å omsette i praksis. Det viktigste for oss er å holde fokus på barn og unge og bredde. Vi må lære barn opp til å bli gode kulturkunder. Samtidig må vi dyrke frem noen som kan utvikle kulturen til å bli veldig bra – vi er for elitetenkning i kultursektoren akkurat som i idretten.

Les også Ib Thomsen: FrP er kulturpartiet.

”Kulturen må få være fri og uavhengig av politisk styring, og frivillighet og engasjement må være de bærende drivkreftene for all kulturell utfoldelse,” skriver Frp i sitt alternative statsbudsjett. Bakke mener prinsippet også bør gjelde i lokalpolitikken.

– Ingen skal si hva som er godt og hva som ikke er det. Men jeg styrer jo pengene med våre prioriteringer. I dag er vi forholdsvis ukritiske til hvem som får penger, og prøver å ha en bredde i støtten. Det er jo en balansegang – vi kan ikke sette en krukke med penger på Torgalmenningen og be de som trenger, forsyne seg. Men ideologisk sett ønsker vi minst mulig styring.

– Kunstnerne må levere
Bergen Frps handlingsplan for inneværende kommunestyreperiode inneholdt en kvart side om kulturpolitikk og nevnte ikke de profesjonelle aktørene med ett ord. Bakke sier selv at den bergenske elitekulturen har noe å frykte.

– Det utkrystalliserer seg to retninger av kunstnere. For det første de som jobber for å leve av kulturnæringen. De kan ikke forvente at kommunen vil fø dem inn i en næring. Jeg vil ikke si at de ikke skal få hjelp, men på et tidspunkt må de stå på egne bein. Våre penger kan først og fremst stimulere til økt interesse – særlig blant barn og unge. Videre må vi sørge for at det ikke går unødvendige penger til spille på administrasjon og byråkrati, og at vi får aktivitet for pengene. De som skal leve av kultur, må levere resultater for pengene de har fått.

– Og hvis ikke?

– Da må de gjøre som alle andre som ikke kan leve av ting. Enten er du næringsdrivende, eller så lever du på tilskudd. Vi kan ikke lønne private for å drive med hobbyen sin. Hvis du ikke kan leve av det, er det kanskje ikke et godt nok produkt. Men vi er veldig bevisste på at det trengs drahjelp i enkelte faser. Bergen er en europeisk kulturby. Vi satser på kultur, også som en næring, og vi vil bygge den opp som alle andre næringer.

– Kulturpolitikken har til nå har vært veldig styrt av byråkrater, men det er politikerne som bestemmer. Sånn er det bare.

«Dessuten er byråden forpliktet av den tiårige kunstplanen – og våre venner kulturbyråkratene blir ved sin lest,» skrev Audun Lindholm på Twitter da Gunnar Bakke ble utnevnt. Vagant-redaktøren viste lite tegn til bekymring selv om Frps kulturpolitikk er bannlyst i de fleste kulturkretser. Den ferske kulturbyråden er ikke enig med Lindholm.

– Kulturpolitikken har til nå har vært veldig styrt av byråkrater, men det er politikerne som bestemmer. Sånn er det bare. Vi trenger bevisste politikere som tar gode valg. Samtidig skal vi utfordres av byråkratene.

Bakke peker på at kunstplanen er en ambisjonsplan uten penger, som avhenger av årsbudsjettet.

– Er det penger, blir det gitt. Hvis ikke, blir det ikke gitt penger. Jeg får heldigvis gleden av å være med på rullere planen i 2014, og da har vi mulighet til å gjøre eventuelle kursendringer. Men dette er ikke noe one man show, altså.

– Kultureliten mobber
Frp blir ofte anklaget for å være kulturfiendtlige. Bakke kan forstå at partiet fremstår slik for mange.

– Vi stiller noen kritiske spørsmål til den etablerte måten å definere kultur på. Jeg forstår på mange måter kritikken. Kritikerne tar utgangspunkt i det som er den rette kulturen, og når den blir angrepet, er vi kulturfiendtlige. Jeg opplever samtidig at mange takker oss fordi vi tør å gå utenfor det politiske korrekte.

– Kritikerne tar utgangspunkt i det som er den rette kulturen, og når den blir angrepet, er vi kulturfiendtlige.

Bakke mener Arbeiderpartiet og Høyre har funnet hverandre i definisjonen av den riktige kulturen og at Frp favner bredere. Han vil likevel ikke kalle Frps kulturpolitikk populistisk.

– Populistisk er et belastet begrep. Det folkelige blir ofte sett på som annenrangs. Igjen ser vi kulturelitens mobbekultur. Det skulle bare mangle at vi ikke skulle få med flere sjangere, og man skal ikke føle seg unormal selv om man ikke liker en spesiell type kultur.

Les også Kristian Meisingset: Kulturpartiet Frp.

– Hvor nyskapende blir man av å satse på breddekultur?

– Jeg tror ikke kommunen skal være nyskapende. Vi skal skape arenaer og rammer for at aktører skal bli nyskapende. Det blir kanskje rom for risikoprioriteringer også – ting vi ser at det åpenbart ikke blir noe av, men som vi kan satse litt på for å få i gang nyskapning. Det er som i store selskaper: Man bruke noen prosent på produktutvikling, men mesteparten må gå til det som favner bredest.

– Hva mener du med ting som ikke blir noe av?

– En del prosjekter som starter opp, men som trenger støtte for å fortsette. Det som ikke bli varig.

Ønsker mer penger fra staten
– Hva er kunstens rolle?

– Den skal skape gode opplevelser, irritere, stimulere og gi uttrykk for ting man ikke kan si med ord, men som kan uttrykkes på andre måter.

– Er denne oppfatningen forenelig med synet på kultur som enten næring eller hobby?

– Jeg tror ikke det har noe å si om det er hobby eller næring. Noen kan få en sterk opplevelse å se på et bilde, mens andre ikke kan få det. Vi tar inn kunstbegrepet veldig forskjellig. Et amatørteater kan gi deg et like sterkt inntrykk som en helt profesjonell fremføring. Men når man gjør dette til et virke, må man opprettholde høy kvalitet for å tilfredsstille kundene.

 – Jeg sier at jeg skal opprettholde det budsjettet vi har, med mer penger fra staten.

Frp sentralt ønsker i sitt alternative statsbudsjett å kutte i bevilgningene til kultursektoren, men Bakke vil ikke kutte i budsjettene lokalt.

– Kulturbyråden ønsker selvsagt ikke å kutte i kulturbudsjettet. I dag utgjør det 6 prosent av totalbudsjettet, så vi er et bitte lite kakestykke i den store sammenhengen. Vi skal skape mest mulig aktivitet for pengene vi har, og vi kan bake kaken større ved å samhandle bedre med fylkeskommunen og staten. I dag er det en enorm skjevfordeling på statlig plan slik at osloregionen får det meste, og Bergen får alt for lite.

– Så du vil ta penger fra Oslo?

– Ja. Det er litt ukritisk bruk av midler der borte i forhold til det som skapes av kulturaktivitet ute i regionene, og Vestlandsaksen er en viktig kulturregion.

– Er ikke det en litt billig løsning?

– Nei, jeg sier at jeg skal opprettholde det budsjettet vi har, med mer penger fra staten. Vi skal få mer kultur av de pengene vi har. Vi er et av verdens rikeste land. Den kulturen vi har, er ikke avhengig av offentlig støtte. Kulturen hadde ikke stoppet opp dersom man hadde sluttet å bevilge. Det hadde bare vært et annet kulturuttrykk.

– Dyre vaner er dårlige vaner
Byrådet, som består av Frp, Krf og Høyre, vil også styrke kommunens kunstnerstipendordning. Samtidig ønsker partiet sentralt å avvikle ordningen med statsstipendiater innen kunst, legge ned ordningen med stipend til kunstnere og avvikle garantiinntektordningen.

– Er dere ikke på kollisjonskurs her?

– Frp har ikke villet prioritere kunstnerstipender i eget parti, men vi forhandler frem en felles politikk med resten av byrådspartiene. Jeg ser at stipendene har noe for seg. Jeg er likevel ikke helt sikker på om det er riktig måte å bruke pengene på. Stipender er et av mange gode tiltak som kanskje ikke kan måles. Man skal ikke legge seg til for dyre vaner når man har god råd, enten det gjelder velferd eller kunstnerstøtte.

– Kulturhus koster mye, og alle kan ikke ha sin egen scene. De må samarbeide.

– Hva ser du på som den største kulturpolitiske utfordringen akkurat nå?

– Kulturarenaer. Vi har et veldig behov for kulturarenaer, og et behov for et tettere samarbeid mellom de eksisterende arenaene. Kulturhus koster mye, og alle kan ikke ha sin egen scene. De må samarbeide, samlokalisere og jobbe mer på tvers av sjangerne.

Les også Olemic Thommessen: Høyres posisjon.

Bakke lover at det kommer kulturhus i bydelene.

– Det er et viktig virkemiddel for å få barn og unge til å utvikle kulturinteresse. Men vi må ikke låse alle pengene i bygg. Vi vil finansiere dem som kombibygg med næringslokaler, leiligheter og konsertsal i samme bygg for å få penger til å fylle dem med innhold også.

• Anna Katharina Fonn Matre (f. 1986) er masterstudent i Samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo og medlem av Minervas Kulturråd. Twitter: @fonnmatre.

J. Edgar,
Regi: Clint Eastwood,
Premiere 20. januar

Clint Eastwoods film J. Edgar veksler mellom to tidslinjer: 1919-1935, som handler omheksejakten på kommunister, forbudstidens gangstervelde og Lindbergh-saken. Og fra begynnelsen av 60-tallet til Hoovers død i 1972, som handler om Kennedy-attentatet, borgerrettighetsbevegelsen og Nixon-administrasjonen.

Filmen hopper i tid mellom viktige perioder og hendelser i Hoovers og nasjonens liv. Den tar for seg Hoovers transformasjon av det unge og ubetydelige Bureau of Investigation (BOI) til en av verdens fremste etterretningsorganisasjoner, FBI.

Samtidig har filmen en ambisjon om å “løfte FBI-sjefen ut av skapet”.

Samtidig har filmen en ambisjon om å “løfte FBI-sjefen ut av skapet”, som Aftenpostens Kjetil Lismoen skriver. Filmen skildrer det livslange forholdet mellom Hoover og hans kollega Clyde Tolson (Armie Hammer) som romantisk, men aseksuelt.

Upålitelig forteller
Hendelsene i Hoovers fortid presenteres i en rammefortelling hvor Hoover dikterer et bokmanuskript til en rekke yngre FBI-agenter. Manuskriptet skal være en offisiell historie om FBIs tidlige år, ment for allmenn publisering.

Filmen gjør det tidlig klart for oss at Hoover her opptrer som en upålitelig forteller: Vi ser fortiden gjennom hans øyne, etter hans hukommelse, og kan derfor ikke være sikre på at alt faktisk skjedde slik han beskriver det.

Ved å gjøre Hoover til en upålitelig forteller, kan Eastwood overraske publikum med en uventet vending mot slutten av filmen. Tolson konfronterer ledsageren sin med flere unøyaktigheter i bokmanuskriptet. Han beskylder Hoover for å ha diktet seg selv inn i situasjoner han egentlig ikke var en del av for å tilfredsstille sin egen selvfølelse.

Manuskriptet i rammefortellingen rommer imidlertid bare Hoovers offentlige liv. Likevel skildres også flere personlige elementer, som morens død og det voksende forholdet til Clyde Tolson, langs den samme tidslinjen. Det er ikke hendelser som Hoover ville fortalt andre om, men de blandes likevel sammen i filmen, uten noen avgrensning mellom offentlig og privat.

Uheldig paradoks
Det er ingen grunn til å tro at Hoovers status som upålitelig forteller også er ment å gjelde de dypt personlige sekvensene hvor bare Hoover og Tolson eller Hoover og moren er til stede. I disse sekvensene framstår Hoover følelsesmessig avkledd, og det er klart at filmen forventer at vi skal se dem som uttrykk for hovedpersonens egentlige jeg.

De delene av Hoovers liv hvor spekulasjonen rent faktisk regjerer, presenteres uten forbehold som sanne.

Dermed oppstår et uheldig paradoks: De delene av Hoovers liv som er best dokumentert, presenteres som mangetydige og gjenstand for tolkning, mens delene hvor spekulasjonen rent faktisk regjerer, hvor ingenting er nedskrevet eller engang bevitnet, uten forbehold presenteres som sanne.

Det er spesielt uheldig fordi man fortsatt strides om Hoovers seksualitet. Det er ingen konsensus blant biografer og historikere om hvorvidt Hoover var heterofil, homofil, bifil, seksuelt aktiv eller avholdende.

J. Edgar Hoover og Clyde Tolson (t.v.). Foto: SF Norge AS/ Warner Bros. Pictures.

Ryktene om Hoovers transvestittisme er på sin side godt kjente, men ikke særlig troverdige. Likevel har manusforfatter Dustin Lance Black (Milk, Big Love) valgt å inkludere sekvenser hvor Hoover prøver å konfrontere moren med sin legning, og hvor han ikler seg den nylig avdøde morens kjole og perlekjede.

Ufokusert
Frihetene Black har tatt med Hoovers seksualitet, kunne vært lettere å unnskylde dersom fortellingen hadde vært mer fokusert.

Men i stedet for å velge ett brennpunkt, én sentral hendelse i Hoovers liv som utgangspunkt for å si noe om mannens motivasjoner, ambisjoner og hans plass i historien, presenteres Hoovers liv mer eller mindre som en kavalkade av betydelige øyeblikk, “Hoover’s greatest hits”.

Det livslange vennskapet med Tolson og sekretæren Helen Gandy (Naomi Watts) gir fortellingen kontinuitet på det personlige nivået. Men det gjøres få forsøk på å etablere noen historisk sammenheng mellom Hoovers jakt på kommunister, gangstere og “umoralske” borgerrettighetsforkjempere.

Det er tross alt ikke en fascinasjon for J. Edgar Hoovers privatliv som gjør at jeg er interessert i å se en film om ham.

Jeg skal ikke legge skjul på at filmen appellerte til min sentimentale side. Det er en flott kjærlighetshistorie, en var og følsom skildring av intimitet mellom to menn i en tid hvor slike forhold mellom offentlige personer lett fant veien til en FBI-mappe. Det som plager meg, er at kjærlighetshistorien går på bekostning av historien om Hoovers metoder, hans seiglivethet og hvor viktig han etter hvert ble for landet han ville beskytte.

Det er tross alt ikke en fascinasjon for J. Edgar Hoovers privatliv som gjør at jeg er interessert i å se en film om ham. Særlig ikke når detaljene omkring livet er så usikre. Eastwoods J. Edgar er to personer: en privat Hoover, som i realiteten er en luftig konstruksjon basert på overflatiske observasjoner og løse rykter fra et halvt hundreår siden, og en offentlig, grundig dokumentert Hoover, som jeg ville likt å se mer av.

Å endre historien
Vi forstår at tiden går fordi DiCaprio gjennomgår en fysiske forvandling, gjennom hans egen fortelling og ved repetisjoner (som når Hoover betrakter kortesjen til de nyinnsatte presidentene Roosevelt og Nixon fra samme balkong med 36 års mellomrom).

Men vi får sjelden innblikk i hva det var ved Hoover og hans FBI som gjorde USA til et bedre eller verre land å leve i, eller hva det var ved 20- og 30-tallets USA som gjorde Hoover til den mannen han ble.

Vi får lite innblikk i Hoover og FBIs arbeid. Foto: SF Norge AS/ Warner Bros. Pictures.

Et bredere perspektiv ville ikke skadet filmen. Sekvensene med den offentlige Hoover er noe av det som fungerer best i J. Edgar. Det er herlig å se ham i basketak med den amerikanske Kongressen, eller entustiastisk travende rundt i FBIs korridorer mens han ormorganiserer, sjefer og dominerer alle rundt seg.

Jeg ville likt å se mer av Hoovers samspill med myndighetene, og med de sju forskjellige presidentene han arbeidet under. Det kunne bidratt til en mer sammensatt skildring, og hjulpet oss til å forstå hvordan denne mannen klarte å holde fast ved makten i 48 år.

Jeg savner å se mer av rammen rundt de siste årene av hans liv, hvordan de voldsomme samfunnsendringene i USA og resten av verden påvirket Hoovers syn på seg selv og sitt virke.

Mye av handlingen i filmen foregår i lukkede rom og mørke kontorer. Særlig i det som er filmens “nåtid” savner jeg å se mer av rammen rundt de siste årene av hans liv, hvordan de voldsomme samfunnsendringene i USA og resten av verden påvirket Hoovers syn på seg selv og sitt virke. Vi skjønner at Hoover er på vei til å bli marginalisert når justisminister Robert F. Kennedy ler av hans bekymringer om den kommunistiske trusselen innad i landet, men filmen gir liten plass til historisk kontekst som kunne gjort dialogen forståelig og betydningsfull for seeren.

Når Eastwood skal lage en film om om en person som i nesten et halvt århundre styrte FBI med jernhånd, og som var med på å forme det politiske livet i landet gjennom sju forskjellige regjeringer, forventer man et bredere perspektiv og mindre spekulasjon rundt mannens privatliv.

J. Edgar kunne og burde vært en monumental film om et av århundrets største navn. I stedet framstår den som ufokusert og ubalansert på grunn av en grov feilvurdering av hva som gjør hovedpersonen til et interessant subjekt.

• Torgeir Aanes (f. 1985) har mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU, og er filmkritiker i Minerva.

Det er noe småskummelt med de som er skråsikre på at de frem­mer det gode. Jo mer overbevist man er om å tjene den gode sak, desto mer aggressiv blir tonen. Man tror man har utvidede fullmakter til å handle som moralske vigilanter.

Vigilatene dukket opp etter Spellemannsprisen. Jan Vardøen skrev i Aftenposten at stemningen under utdelingen var «god, varm og inkluderende». Men så skjedde «Mokkamannen». Stemningen var plutselig verken god eller varm – og åpenbart ikke inkluderende.

En krenkelse av hittil ukjente dimensjoner hadde åpenbart skjedd.

Stein Torleif Bjella uttalte at «det var ett eller annet som døde inni meg». Ane Brun ble «fysisk dårlig». Stein Østbø i VG og Jarle Bernhoft formidlet assosiasjoner til drapet på Benjamin Hermansen.

Det ble ampert – en krenkelse av hittil ukjente dimensjoner hadde åpenbart skjedd. Situasjonen formelig ropte etter aktiv handling. OnklP skrev: «Plumbo kommer til å bli smacka! Kødderu?».

Resten av historien kjenner vi.

Lort i punsjbollen
Var det bare bevertningen og mangel på impulskontroll som fikk Tore Renberg og Terje Røthing til å gå så hardt til verks mot nyslått riksharry Lars Erik Blokkhus?

Scenarioet var jo fryktelig selvsagt: Her sto en angrende synder, en «enkel mann fra bygda» (av Jan Vardøen omtalt som «lort i punsjbollen») og ba om nåde. Samtidig la Renberg og Røthing strategien for den totale ydmykelsen. De nikket til hverandre og gikk til verks. Terje helte øl i hodet på Blokkhus og Renberg hyttet med pekefingeren – strengt indignert. Så forlot de åstedet.

Tilsvar hadde Blokkhus mistet både rett til og mulighet på. «Noen må si ifra når ting føles feil, og Terje og jeg bestemte oss for å si fra,» skrev Renberg på Facebook. Slik er det altså. Hvis vi føler at noe er feil, kaster vi øl i hodet på hverandre. Det er visst en form for tale. Og man skal stole på intuisjon som moralsk kompass. Renberg mener tilsynelatende fremdeles at han utførte en ridderhandling. Dette i motsetning til Røthing som dagen derpå meldte sin «anger» på Facebook.

Denne atferden kan oppfattes som en forringelse av det frie samfunn.

Røthing er en sølle rockemusiker, gitarist i Kaizers og frontfigur i et annet band som visstnok heter Skambankt (!). Man skal kanskje ikke forvente all verden av rockemusikere, men hva med Renberg? Er det ikke under en intellektuell humanists verdighet å sparke nedover?

Vi liker ikke mobberne
Min påstand er at denne atferden, foruten å være bøllete, også kan oppfattes som en forringelse av det frie samfunn. Man lytter ikke, men handler på basis av førsteinntrykk og fordommer. I overført betydning: «slår» først og spør etterpå. John Stuart Mill advarte mot samfunnets kollektive moralisering, som for mindretallet kan fremstå som verre enn det verste tyranni.

I sin egen forstillingsverden oppfatter nok både Renberg og Røthing seg som representanter for motstrømmen, for det utålmodige og rettferdige mennesket. Men slik forholder det seg ikke. De representerer konsensus, makten og æren. De har regjeringen, media og det store flertallet av den norske befolkningen på lag.

Det er mange koder å knekke og mange hensyn å ta i et samfunn som preges av kulturell kompleksitet. Det takler tydeligvis både Renberg og Røthing forbausende dårlig. Det er nok et sunnhetstegn at de fleste som aldri likte verken vitsen eller musikken til Plumbo, reagerte på den selvrettferdige retribusjonen. Slik sett er Renberg og Røthing ganske akterutseilte.

I dag er det behov for mer enn subjektets eller gruppens oppfattelse av gode intensjoner for å begrunne hersketeknikker. Folk flest har fått det for seg at rettferdighet ikke lenger er noe man automatisk kan gjøre hevd på i utvalgte kretser av selvoppnevnte refsere.

Mørke strømninger
Forut for flausen under Spellemannsprisen fikk Frode Øverli gjennomgå. Det ble nærmest tatt for gitt at Øverlis kannibalvits var en analogi for alle mørkhudede. Etter Timbuktus voldsomme utfall beklaget Øverli dypt og inderlig:

Jeg tar sterk avstand fra alle former for rasisme, og er knust over denne saken. Noen av rutene i «Rutetid»-serien er et spill på klisjeer og stereotypier fra gamle dager, fra kulturen som fødte vitsetegningene, og de overdrevne detaljene i tegningen er en parodi på disse stereotypene fra den tiden og fra den tidens tegneserier.

Men det var ikke nok for Jan Vardøen. Han fortsatte ufortrødent videre og skrev i Aftenposten at når vår beste tegneserieforfatter «tegner svarte mennesker [noe som raskt kan tolkes som sorte mennesker i alminnelighet, min. anm.], er det med tykke lepper, beinpiper i håret og menneskeknokler i gryten». «Det er noen mørke strømninger der ute,» skriver han og peker bort fra seg selv.

Videre omtaler Vardøen Blokkhus (og antagelig Øverli) som «nesestyvere fra folkedypet». Det lukter av elitisme og en smule forakt for det folkelige.

Er folkedypet mørkt?
Hvor er folkedypet? Så lenge Vardøen ikke utdyper det og åpenbart ikke bruker det som et kompliment, må vi forholde oss til den idiosynkratiske tolkningen av fenomenet folkedyp: en diskreditering av det som er typisk for flertallet av befolkningen, helst assosiert med dannelse og bosted. Kort sagt: Stutum.

Men kan vi være så sikre på at rasismen står så mye sterkere blant ”folk flest” enn i de mer eleverte klasser? Det er en kjensgjerning at det i høy grad er de etniske nordmenn med lavest utdannelse som bor midt i det flerkulturelle fellesskapet. Det kan godt være at du finner mer fordomsfullhet på blendahvite Vindern og Ullern, enn blant etnisk hvite ungdommer på Stovner og Årvoll, helt uavhengig av om de liker Plumbo eller ikke. Her er det reell sameksistens som teller og ikke bevingede ord som man lett slipper unna med på et sinnelagsetisk Grünerløkka.

Dannelse har aldri alene vært synonymt med klokskap.

Bygda er heller ikke hva det engang var. Også der har man i våre dager tilgang på internett og sosiale medier. Folk snakker med hverandre. Det lastes ned all slags musikk for glade livet. Det bor til og med innvandrere der.

Vi kan også bryte opp forestillingen om det udannede og provinsielle med et raskt tilbakeblikk på europeisk historie: Fascismen og nazismen hadde sine viktigste støttespillere i de urbane overklasser, Stalin-apologetene kom som oftest fra det kulturelle bourgeoisis. Dannelse har aldri alene vært synonymt med klokskap.

Riktignok skriver Vardøen også at de fleste som var til stede på Spellemannsprisen var fra bygda, men de er åpenbart sosialiserte (”det er et spørsmål om tone og musikalitet”). De har tatt spranget fra folkedypet – spranget man i gamle dager kalte klassereisen. Og i kulissen lurer arven etter 68-erne.

Kong Salomo og Jørgen Hattemaker
Når vi enkelt ser hva som påkaller spontan kollektiv krenkelse, kan det være interessant å se hvilke krenkelser som er comme il faut i kulturlandskapet. Her skal verken Vardøen eller Renberg stå til ansvar, for jeg aner ikke hva de mener om understående.

Aggressiv slapstick fra ”venstresiden” har lenge vært inkorporert i dagligtalen, akseptert som en naturlig og rocka sjargong, et uttrykk for ekte engasjement. Institusjoner og politikere skal «knuses»! «Fascister, rasister skal hakkes til medister»! ”La raseriet strømme … dypp ditt sinne, så får vi heller sitte inne”, sang Hip Hop-gruppa Gatas Parlament. I 2004 ga Karpe Diem ut låta «Kunsten å være inder» med linjene:

Jeg og Magdi har en bra plan som Egon,
vi trenger bare noen gærninger som tør å være med på’n.
For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar,
da har du mere guts og baller enn hva vi har.

Bergensrapperen Lars Vaular har gjort noe av det samme i låta «Kem skjøt Siv Jensen»:

Kem skjøt Siv Jensen? Vet du ka han heter?
Fra syv og en halv meter
No e snuten ute og leter
de spør meg … vet du ka han heter?
…
men eg bryr meg ikkje om kem det va
for Siv va så tjukk i hodet at kulen bare prellet av.

«Jeg bryr meg ikke om at dette oppfattes som et personangrep,» uttalte Vaular til NRKs Lydverket. At teksten kunne virke både krenkende og skremmende, virket ikke å ha enset ham: «Jeg vil bare vise frem flere sider av meg selv,» sa Vaular, som i tillegg hevdet at han ikke skrev teksten for å provosere frem reaksjoner.

Norske rappere, komikere eller kulturarbeidere er sjelden spesielt intellektuelle. Ikke har de noen klar ideologisk forankring, og få av dem har lest Marx. At grov utskjelling og sjikane av høyresiden, eller av det som omtales som ”folkedypet”, er blitt såpass stuerent, skyldes nok heller en slags sinnelagsetisk sedvane. Det venstreorienterte knyttes til det gode, og høyresiden forbindes intuitivt med det gjerrige, smålige og i en viss utstrekning det rasistisk-folkelige.  Historisk er jo dette slett ikke så enkelt, selv om rockere med Che og Mao t-skjorter oppfatter det slik.

Glemmes skal aldri Clash. Bandets profilerte antikapitalisme og kommunismefetisj fikk et alvorlig skudd for baugen da de lot seg sponse av Pepsi på sin “Combat Rock Tour” i Statene. Her spilte de på fotballstadioner, for svindyre billetter, sammen med andre og mindre opprørske headlinere, som Van Halen.

Samfunnets øvre sjikt
Radikalismen til 68-generasjonen og deres etterfølgere er et slags platonisk symposium hvor idealene – samtalen om Det Gode, i godt selskap med kloke (gjerne pene) mennesker og et godt måltid – teller mer enn den skitne virkeligheten.

For eksempel er en bilfører som kjører mye bil, og som er opptatt av klimautfordringene, et mer aktverdig moralsk menneske enn en bilfører som kjører mye bil og mener klimatrusselen er en bløff. Du kan kjøre mye bil så lenge du tar klimatrusselen på alvor. Jeg tegner til en viss grad en stråmann. Mange grupper forskjønner egne verdenssyn. Altså er ikke livsløgnen absolutt, men delvis (som mye jo er). Men fallhøyden er alltid dypest for dem som sitter på kunnskapen og hever den moralske fanen høyest, men selv ikke er på høyde med situasjonen.

Sinnelagsetikk har preget den eleverte, radi­kale middel- og overklassen i Vesten gjennom hele moderniteten: de franske salongenes revolusjonære romantikere, som ble forsørget av overklassens radikale svermere. De amerikan­ske radikalerne i kretsen rundt den tennisspillende og champagne­pimpende Eugene O’Neill.

Den intellektuelle europeiske venstresiden og kulturradika­lismen har i hovedsak hatt sine røtter i samfunnets øvre sjikt.

Den intellektuelle europeiske venstresiden og kulturradika­lismen har i hovedsak hatt sine røtter i samfunnets øvre sjikt, hvor det ikke mangler på materielle verdier. Samtidig har mange av dem forfektet verdensrevolusjonen. Som eliter flest har de gjerne tråkket nedover for å få bekreftet seg selv som elite.

Arbeiderklassen ble ”folk flest”
Som den franske historikeren François Furet har påpekt, var 68-ernes ideer mer sammensatte enn de revolusjonære kommunistenes forestillinger om klasse og revolusjon.

68-erne var antitotalitære og relativt anarkistiske. Revolusjon var ikke lenger relevant eller interessant for den europeiske arbeiderbevegelsen. Drømmen om det fullkomne samfunn var sveket til fordel for den demokratiske velferdsstaten.

Som et materielt substitutt å hekte ideene på, projiserte derfor raddisene proletariatet over på frigjøringsbevegelser i den tredje verden: Jordens fordømte, de fattige, har alltid rett! Den nye radikalismen bedrev postkolonial selvpisking og aktiv arvesyndslære. Postulatet var at roten til alt som var vondt i verden hadde sin opprinnelse i den vestlige verden. Et historiesyn som ifølge Håvard Rem nå ”hører hjemme på den historiske skraphaugen”.

Dermed hadde ingen større skyld i jordens skjeve fordeling enn den europeiske arbeiderklassen, som forloren av falsk bevissthet snudde ryggen til sinnelagsetikken og ulike bevegelser. Resultatet har blitt utvalgte eliter som har oppfattet den sosialdemokratiske fagbevegelsen og ”folk flest” som kjøpt og betalt av markedskreftene, som uintelligente og uten den rette kulturelle kapital. Til dels forakter de dem.

Vår tids ”kulturradikalisme” er en syntese av avpolitisert sosialisme og markedskrefter.

De nye elitene har i stor grad tilhørt ”en voksende middelklasse som ikke lenger ser noen arbeiderklasse. Selv ikke når den vasker ens gulv, passer ens barn eller tar imot ens penger i kassa”, som Kjetil Rolness har skrevet.

Idealismen finner nye former
Den gamle 68-generasjonen har forlengst vraket katedralen til fordel for børsen. Vår tids ”kulturradikalisme” (og her kan både kultur og radikal settes i anførselstegn) er en syntese av avpolitisert sosialisme og markedskrefter. Kanskje eksisterer den bare som et svakt avtrykk, etisk promiskuøst, i enkelte fariseeres erindring? Filosofen Gunnar Skirbekk har treffende brukt begrepet ”kapitalismens lausunger”.

Politisk korrekt­het har på sett og vis overtatt en del av den idealistiske adspredel­sen som preget elitene som forskanset seg bak velfylte bokhyller på Grünerløkka, Vålerenga og Oslo Vest. Politisk korrekthet er et flokkfenomen, ofte uten stringens, preget av intellektuelle snarveier og uttrykk for ure­flektert sentimentalitet: «…. with the single purpose of feeling good about ourselves,» som den engelske skribenten Theodore Dalrymple har uttrykt det.

Uttrykket «politisk korrekt» sier selvsagt lite om den etiske dimensjonen i debatten, lite om godt eller ondt, rett eller galt. Politisk korrekthet er først og fremst innpakning: politisk og etisk konformitet bygget på frykt for ikke å være en del av inngruppen. Vi er alle politisk korrekte en gang imellom.

Selv om det politisk korrekte er et massefenomen, har det også klare ekskluderende trekk: Enten deler du de rådende godhetsregimentale sjablonger, eller så er du et dårlig menneske.

Det er noe oppløftende over at Renberg og Røthing høster så liten sympati. Heller ikke fra de som er enige med dem i sak, og det gjelder de fleste av oss.

Det er derfor noe oppløftende og befriende over at Renberg og Røthing høster så liten sympati for sine reaksjoner. Heller ikke fra de som er enige med dem i sak, og det gjelder de fleste av oss.

Zappa – heller ikke salonfähig?
Hva skal vi egentlig le av når all lytehumor, alle skjeve blikk på rare fenomener på en eller annen måte blir møtt av et kor av krenkede? Bak hver eneste lille morsomhet vil en tiende alltid være fornærmet. Det er ingenting som er så lett å jazze opp som kollektiv fornærmelse. Bare se på barn og den infantile rettferdighetssansen.

Krenkelsens psykologi, eller humiliated fury, er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologi. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den kan generere uproposjonal stimuli for enkeltindivider og virker samlende for negativ kollektiv adferd. Å være sint på noen og baksnakke noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende. Flokkmentalitet er krenkelsens foretrukne habitat og produktet er det universelle fenomenet ”inn- og utgrupper”.

På tampen kunne det være interessant å spekulere i hvordan den notoriske provokatøren Frank Zappa (RIP) hadde blitt mottatt under dagens ”trå-varsomt”-plakat? Med låttitler som «Jewish Princess», «Catholic Girls», «I Have Been in You (and You Have Been in Me)» og ikke minst legendariske «Brown Shoes Don’t Make It». Hvor ville Renbergs pekefinger befunnet seg – og hva ville Zappa sagt?

• Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Idealistene – venstresidens reise i det autoritære (2011).

Det gode mennesket frå Sezuan,
Berthold Brecht,
Regi: Philipp Tiedemann,
Det Norske Teatret, 13.1-25.2

Vi er inne i 2012. De av oss som håpet at året skulle bli lysere enn 2011, at det skulle vise seg at finansavisene hadde et noe pessimistisk blikk på det kommende året, vi kan starte med å korrigere våre håp.

Alt kommer til å gå til helvete. Det er konklusjonen man kan trekke fra årets åpningsforestillinger på tre av landets offentlige teatre. For her tilbys, åpenbart uavhengig av hverandre: Berthold Brecht (1898-1957).

På Den Nationale Scene i Bergen kan publikum fascineres av Mor Courage (1940), trønderne kan glede seg over Arthoro Uis (1941), et stykke som omhandler Hilters seierrike ferd til makten, og vi som sitter trygt ved makten i hovedstaden, kan reflektere over hva det betyr å være et godt menneske etter å ha sett Det Norske Teatrets Det Gode Mennesket frå Sezuan (1942).

Ikke siden AKP(m-l) hadde sine glansdager på 1970-tallet har Berthold Brecht blitt spilt med samme entusiasme på norske teatre.

Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk. Det er intensjonen.

Det gode blir ondt
Store Norske Leksikon skriver følgende om stykket: ”Det gode menneske fra Sezuan, drama (1942) av Bertolt Brecht, et av hans lærestykker hvor Brecht ved hjelp av den såkalte fremmedgjøringseffekten fremstiller verden som et resultat av konflikter mellom samfunnsklassene. Stykket bygger på en kinesisk legende og skal vise at forholdene under kapitalismen tvinger også det gode mennesket til ondskap.”

Kort fortalt følger Det gode mennesket frå Sezuan den prostituerte Shen Te (Ane Dahl Torp). Shen Te er den eneste i Sezuan som gir tre guder husly når de strander i byen på søken etter et godt menneske, noe de åpenbart ikke har funnet. Gudene er i ferd med å gi opp verden, men hvis de finner et godt menneske, vil verden bestå.

Shen Te er dette gode mennesket. Som belønning for sin godhet får hun penger av gudene. For pengene kjøper hun en tobakksbutikk, som snart blir oversvømmet av mennesker (snyltere, fattige, venner av Shen Te – sett inn det som passer) som vil ha tobakk og mat. For å jage dem unna, kler hun seg ut som sin «onde» fetter. Noe senere treffer hun en mann, Yang Sun (Tobias Santelmann), som hun redder fra å henge seg selv. Men han vil bare lure til seg pengene hennes.

Når hun blir gravid, og Sun har sviktet henne enda en gang, bestemmer hun seg for å starte en tobakksfabrikk. Hun kler seg ut som sin fetter og får menneskene (de fattige, snylterne, vennene av Shen Te) som tror at hun er forsvunnet, til å arbeide. I tillegg utnytter hun barn. Yuan Sun, som har prøvd å lure henne to ganger, blir hennes forretningsfører. Men også han snur seg til slutt mot henne for å ta over virksomheten, og anklager «fetteren» for å ha drept Shen Te.

Shen Tes butikk oversvømmes, hun kler seg ut som sin fetter i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Hun dras for retten og tilstår til slutt at hun har blitt til sin «onde» fetter for å redde seg selv og sitt kommende barn. Hun avslører seg, og stykket har en «åpen» slutt. En epilog kommer med en formaning om at vi må skape et samfunn som tillater mennesket å være godt.

Ingenting med virkeligheten å gjøre
Brecht ønsker at ideene skal stå i sentrum. Han bruker derfor det han kaller det episke teater, eller fremmegjøringseffekten. Det episke teater kjennetegnes, ifølge Brecht, ved å være fortellende i stedet for handlende. Det lar enkeltescener stå for seg selv i stedet for å la dem gli over i hverandre. Publikum skal ikke la seg oppsluke av handlingen, men være kritiske iakttagere. Som en del av fremmedgjøringseffekten lar Brecht skillet mellom Shen te og fetteren være åpenbart, slik at det virker utroverdig.

Det Norske Teater og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller.

Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk, hvilket Shen Te gjør, at settingen er parodisk, at karakterene er ekstreme typer som ikke eksisterer, og at man ikke tror på det som skjer. For det er intensjonen.

Med det i bakhodet må man si at Det Norske Teatret og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller. Med unntak av Shen Te og fortellerskikkelsen har de de fleste karakterene på seg noe som minner om klovnekostymer. De er tykke, og alle har hetter på hodet. Hvorfor, det forstår jeg ikke, men målet oppnås. Jeg trodde ikke på noe av det jeg så og brydde meg ikke om noen av karakterene.

Regissøren gjorde imidlertid en åpenbar feil, spesielt i starten av stykket. Shen Te børster håret i vinduet og holder en monolog om hvor vanskelig det er å være god når prisene er så høye. Shen Te virker her troverdig.

Er det godt å være selvutslettende god?
Spørsmålet man skal lene seg tilbake og stille mens man ser på stykket, er: Hvordan tvinger samfunnet et «godt» menneske til å «herdes» og bli «ondt». Det er et interessant spørsmål. Men stilles spørsmålet i stykket?

Om man aksepterer premisset om at Shen Te er god når hun lar seg utnytte, men blir ond når hun starter en fabrikk og får folk til å arbeide for seg, stilles spørsmålet. Det er den åpenbare tolkningen, og i denne oppsetningen er det den underforståtte meningen.

Selv en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.

I slutten av stykket har de fleste av karakterene snudd seg mot Shen Te og mener hun er blitt ond. Men fellesnevneren for er at alle karakterene utnyttet henne. Selv Brecht lar slutten være åpen i forhold til Shen Tes godhet. Til og med en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.

Man kunne hevde at det er folks ondskap som gjør Shen Tes gode handlinger selvutslettende. Hadde de bare ikke utnyttet henne, ville hun kunnet fortsette å være god. Men det forutsetter at man mener at det å gi til andre helt uten å stille krav til dem, er godhet.

Shen Te gir de fattige mat når de ber om det, uten å stille motytelse – noe som gjør at de aldri forbedrer seg og i stedet fortsetter å utnytte henne. Er det en god handling om den ene part i et parforhold gir alkoholikeren alkohol slik at hun fortsetter å utnytte ham?

Shen Te stilles for retten i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Man kunne også hevde at samfunnet gjør alle onde fordi det tvinger folk til å utnytte hverandre. Men det innebærer i ytterste konsekvens at man ikke har en fri vilje. Det finnes ikke individer som kan velge å være gode, kun et samfunn. I så fall kan man ikke gjøre noe som helst, kun vente på at gudene skal ødelegge samfunnet slik at man kan begynne på nytt. Gudene i stykket vil jo faktisk ødelegge samfunnet hvis de ikke finner et godt menneske.

Enhver annen løsning på problemet vil innebære at vi faktisk har fri vilje til å bryte ut av det «onde» samfunnet. Aksepterer vi det, faller hele stykkets byggverk.

Det er et sørgelig budskap, som jeg er uenig i. Dessverre blir det verre.

Totalitær Sosialisme
For stykket bygger på et premiss om at vi lever i et samfunn der godhet ikke kan forekomme. Men Shen Te er god i begynnelsen. De totalt karikerte skikkelser utsier noe om virkeligheten, og budskapet er, kort sagt: Alle mennesker i dette samfunnet er noen onde svin, her kan man bare være god når man lar seg utnytte.

Jeg skal ikke gå grundig inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk. Men stykkets konklusjon er klar: Frykt ikke, det er noe vi kan gjøre. Shen Te spør hvorfor «de fattige» ikke gjør opprør. De burde gjøre det, er naturligvis det implisitte poenget fra Brecht.

Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige» faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet. Men Europas historie viser at om ikke de fattige gjør det, så utfører en rekke velmenende intellektuelle opprøret for dem, med katastrofale resultater.

På slutten av stykket kommer det en monolog hvor publikum oppfordres til å endre samfunnet nå slik at godhet kan eksistere. Monologen slutter med en formaning om at vi faktisk må gjøre det. Vi MÅ. MÅ. MÅ. For i dagens samfunnet kan ikke et godt menneske leve ut sin godhet.

Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige» faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet.

I tre ulidelig sakte regisserte timer serveres man altså en ekstremt radikal politisk filosofi som er like simpel som den er menneskefientlig, og som ville blitt avkledd i ethvert partiprogram.

Det elskes av pressen
Men anmeldere elsker det. Det gode mennesket frå Sezuan har fått gode kritikker både i Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen.

Før premeren kjøper Dagbladets Terje Mosnes helt uten motforestillinger historien om at Shen Te var god og ble ond. Noe tidligere gjør samme avis en større sak om at Brecht igjen er aktuell fordi samfunnet vårt går av skaftet, og mener at politkere som Clinton, Strauss-Kahn og Berlusconi er typiske Brecht-karakterer. Aksepterer man altså at Clinton og Hitler har likhetstrekk? Riktignok sier regissør Harry Guttormsen i Trondheim at Brechts løsninger er litt naive, men  heller ikke her rettes et kritisk blikk mot det moralske eller politiske innholdet.

Det skrives at Brecht er politisk teater, men stilles ikke spørsmål ved om han har noe interessant å si eller om innholdet er forkvaklet. Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet? Og er det ikke på sin plass å kalle Det gode mennesket frå Sezuan god, gammeldags sosialistpropaganda, å peke på at stykket setter opp en ugyldig allegori, at du tvinges til å kjøpe en totalitær historiefortelling?

Aftenpostens anmeldelse av Therese Bjørneboe virker faktisk ganske begeistret. Anmelderen peker på skyskrapere på scenen som referanser til dagens drabantbyer i Europa og den tredje verden og mener skildringen av barnearbeid er svært god. Monologen på slutten var ifølge kritikeren fantastisk.

Det er ikke noe galt i å spille Brecht. Det er heller ikke noe galt i å like ham, selv om jeg misliker ham (hvorfor er dette stykket i det hele tatt kanonisert?). Men når kulturlivet og kritikere ukritisk sluker budskapet til en mann som lenge trodde han fant det gode samfunn i DDR, mangler de en kritisk holdning.

• Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.

Det er åpenbart for alle som følger med at norsk bokbransje og litteraturpolitikk står overfor store utfordringer i årene framover.

Naive sjeler kunne tro at dette var bakgrunnen for at Kulturdepartementet i høst satte i gang to utredninger for å forbedre informasjonsgrunnlaget for en framtidsrettet litteraturpolitikk. De korte tidsfristene, noen få måneder, ga imidlertid klare signaler om noe annet. Det var meget komplekse problemstillinger som skulle utredes, og ytterst urealistisk å forvente noe særlig av saklig verdi, noe vi sa fra om på forhånd (innlegg i Dagens Næringsliv 17. oktober i fjor).

Det er tidligere gjennomført en rekke analyser av norsk bokbransje og litteraturpolitikk. Med ganske få unntak er alt dette fullstendig oversett.

Vi har gjennomført flere utredninger om norsk bokbransje og litteraturpolitikk og mener derfor å ha et godt grunnlag for en slik påstand. Nå foreligger en av utredningene, og den bekrefter dette til fulle – rapporten leverer lite av saklig verdi. Vi ser her bort fra en juridisk betenkning i forbindelse med fastprisordninger og beslektede reguleringer, som er både velskrevet og informativ.

Manglende bakgrunnskunnskaper
Det er tidligere gjennomført en rekke analyser av norsk bokbransje og litteraturpolitikk av betydelig relevans for utredningens problemstillinger. Det er også etter hvert en god del internasjonal litteratur på området. Med ganske få unntak er alt dette fullstendig oversett av utrederne.

Mest påfallende er det at de ikke har gjort seg nytte av analysene og informasjonsgrunnlaget en finner i evalueringen av bokavtalen av 2005.

Utredningen om norsk bokbransje ved tusenårsskiftet fra 2002 burde heller ikke være uten interesse, spesielt de konkrete forslagene til endringer i litteraturpolitikken. Det gjelder blant annet forslaget om å la medieeierloven også omfatte bokbransjen, slik at Eierskapstilsynet får ansvar for å overvåke konsentrasjonsutviklingen og eierskapsforholdene på linje med det som gjøres for andre medier.

Og hadde utrederne satt seg inn i kunstnerundersøkelsen 2006, ville de kunne presentere mer korrekt informasjon om forfatterne her i landet (s. 10-11).

De har også oversett en etter hvert ganske betydelig norsk og internasjonal litteratur om prissystemer for bøker. Hadde de ikke gjort det, ville de funnet at det er svært få indikasjoner på at faste bokpriser er overlegne frie priser (eller omvendt) litteraturpolitisk. Dette er viktig informasjon om et hovedelement i norsk litteraturpolitikk og et hovedtema i utredningen.

Bra for bokbransjen, bra for Norge?
Hovedhensikten med utredningen var å analysere hvor effektive de ulike virkemidlene er. Hvordan effektivitet skal defineres, sier mandatet ingen ting om. Det må derfor være en sentral oppgave for utrederne å si noe om, ellers vil jo analysen henge i luften, eventuelt vil den bli en ullen masse uklarheter.

En nærliggende definisjon på effektivitet er hvor mye hvert virkemiddel gir igjen per krone i form av måloppfyllelse, for eksempel antall titler eller antall solgte eksemplarer.

I stedet kan det se ut som om rapporten legger verdiskapingen i bokbransjen til grunn som kriterium for effektivitet, jf s. 5 og 67. Det som er bra for bokbransjen er altså bra for Norge? Neppe alle vil være enige i at dette er et naturlig kriterium for litteraturpolitisk effektivitet.

Det kreves i hvert fall en klargjøring av hvilke koblinger det er mellom bransjens verdiskaping, virkemidlene som brukes og målene en søker å realisere. Slik klargjøring foretas ikke. Noen steder trekkes også boklesing inn som en komponent i et slags utvidet verdiskapingsbegrep (s. 5). Det er en analytisk tilnærming som også krever nærmere klargjøring dersom det skal være til noe som helst nytte. Men dette gjøres heller ikke.

Hva som ligger i resultatet, og hvordan de har kommet fram til det, er ubegripelig for oss.

På dette grunnlaget gjennomføres det en slags teoretisk analyse, med et hovedresultat som i sammendraget er presentert som: ”Samlet sett synes virkemidlene på et prinsipielt grunnlag i hovedsak å være effektive.” (s. 5) Hva som ligger i resultatet, og hvordan de har kommet fram til det, er ubegripelig for oss, selv om vi kjenner det internasjonale litteraturøkonomiske litteraturen godt og regner oss for rimelig oppegående når det gjelder økonomiske analyser.

På side 67 får vi også vite at: ”… kulturpolitiske hensyn som ikke fanges opp i et samfunnsøkonomisk overskuddsmål, blir ikke primært gjenstand for diskusjon.” Vi får imidlertid ikke vite hvilke kulturpolitiske hensyn som fanges opp og hvilke som faller utenfor, eventuelt om de blir diskutert sekundært, hva nå det måtte bety. Dermed vet vi heller ikke hva analysen egentlig omfatter og hvilken begrensning den har.

Kvantitet = kvalitet?
Med to spektakulære unntak gjøres det ikke noe forsøk på å belyse koblinger mellom virkemidler og målstørrelser empirisk. Vi ser da bort fra trivielle sammenhenger som at flere stipendier gir flere titler og momsfritak gir større omsetning.

Det ene unntaket er påstanden om at kvaliteten på norsk skjønnlitteratur har økt fordi det kjøpes inn mer gjennom de ulike innkjøpsordningene. Hvorfor det er en rimelig tolkning, sies det ingen ting om. Hvis det var slik at bevilgningene ble gitt etter en forhåndsvurdering av hvilke titler som holdt høy kvalitet, eller bevilgningene ble brukt bare i den grad en hadde titler med høy nok kvalitet, kunne det ha noe for seg.

Men så vidt vi vet er det ikke slik det fungerer. Her som ellers er det vel slik at bevilgende myndighet får til disposisjon et bestemt beløp uten å kjenne kvaliteten på titlene som skal kjøpes inn, og beløpet brukes i sin helhet. Med økte bevilgninger har en derfor kun den trivielle koblingen av det slaget som er omtalt ovenfor: Mer penger til innkjøp medfører flere solgte eksemplarer.

Det andre unntaket er beslektet: Det hevdes nemlig at den sterke økningen i oversettelse av norske bøker til andre språk er uttrykk for økt internasjonal etterspørsel som skyldes økt kvalitet. Igjen snus det hele på hodet. Det er naturligvis økt støtte til oversettelse og markedsføring som har ført til dette resultatet.

1000 kr subsidier per bokeksemplar?
Heller ikke materialet som presenteres om Sverige og Danmark, brukes til noen kvalifiserte empiriske analyser. La oss her være behjelpelige ved å gi et eksempel på hva som kunne vært gjort:

Subsidiebeløpet per ekstra solgte bok, sammenlignet med Danmark, kan altså være betydelig høyere enn 1000 kroner.

Et poeng vi har vært innom i mange sammenhenger i det vi har skrevet om virkemiddelbruk i litteraturpolitikken, spesielt prissystemer, er hvor forbausende små forskjeller det er mellom land når det gjelder sentrale målstørrelser på tross av store forskjeller i virkemiddelbruk. Det gjelder også de nordiske landene. Størst kontrast er det mellom Norge og Danmark. Mens Norge har momsfritak, faste priser og omfattende støtteordninger, har Danmark 25 prosent moms, frie priser og mer begrenset støtte.

Likevel er det bare en forskjell på 0,3 eksemplarer solgt per innbygger i 2010 (5 i Norge mot 4,7 i Danmark, jf s. 52). Hvis forskjellen i virkemiddelbruk betyr noe i denne forbindelse, fører den altså til et ekstra salg på omtrent 1,5 millioner eksemplarer i Norge. I utredningen (s. 3) oppgis provenyet av momsfritaket i 2012 til 1,5 milliarder kr. Hvis det bare er momsen som betyr noe her, innebærer det at det ekstra salget er resultatet av en subsidiering på 1000 kr. per eksemplar.

Men dette tallet kan være lavt. Fastpristilhengerne her i landet vil for eksempel kunne hevde at fordi Danmark sliter med de litteraturpolitiske ulempene som frie bokpriser innebærer, må subsidiebeløpet per ekstra bok solgt være enda større. Om de har rett, skulle jo salget i Danmark med faste priser ha vært større enn 4,7 eksemplarer per innbygger, dvs. at forskjellen i boksalg mellom Norge og Danmark skulle ha vært mindre.

Det samme skulle ha vært tilfelle om Danmark hadde like gode støtteordninger som Norge og like høy kjøpekraft per innbygger. Subsidiebeløpet per ekstra solgte bok her i landet kan altså være betydelig høyere enn 1000 kroner. Det burde gi noen hver litt å tenke på, men mange i bokbransjen vil nok helst tenke på noe annet.

Utredningens rituelle verdi
Bortsett fra noe ajourført materiale for bokbransjen og for Sverige/Danmark, og den juridiske betenkningen som vi nevnte innledningsvis, er utredningen verdiløs som saklig grunnlag for litteraturpolitikken.

Konklusjonene som presenteres, er ren synsing. Det gjelder både valg av prissystem og utfordringene framover, spesielt e-bøkenes inntog.

Konklusjonene som presenteres, er ren synsing. Det gjelder både valg av prissystem og utfordringene framover, spesielt e-bøkenes inntog. At et friere prissystem kan være en fordel for bedre å kunne takle utfordringene, visste vi fra før.

Det betyr ikke at utredningen er uten verdi. Den vil utvilsomt ha en viktig rituell rolle i den maktkampen som ulike særinteresser i bokmarkedet kommer til å utkjempe i tiden framover.

Det skal bli interessant å studere høringsuttalelsene og medieutspillene. Litteraturpolitisk vil det neppe bli spesielt oppbyggelig. Samfunnsvitenskapelig kan det derimot bli uhyre interessant, spesielt for de som liker å studere hvordan det norske blandingssystemet fungerer i praksis.

• Knut Løyland (f. 1961) er samfunnsøkonom og forsker. Vidar Ringstad (f. 1939) er dr.philos, sosialøkonom og seniorforsker ved Telemarksforskning. De har gjennomført en rekke utredninger om bok- og kulturmarkedet i Norge.

”We ain’t in the prisoner-taking business.
We in the killing Nazi business,
and, cousin, business i a-booming.”

Aldo Raine til en tysk offiser i Inglourious Basterds (2009)

Om du vil ha et stort episk drama hvor helten møter den ultimate ondskapen, kan du ikke be om en bedre motstander enn nazistene. Kampen mot nazismen var å se i enhver propagandafilm under 2. verdenskrig. Etter at de allierte hadde vunnet, fortsatte kampen mot nazismen med uforminsket styrke på filmlerretet.

Krigsfilmene har en spesiell undersjanger med kallenavnet ”kicking Nazi ass”, eller ”sparke nazirumpe-sjangeren”, som den kan oversettes som til norsk. Den er akkurat det den kalles: Hele filmens poeng, det overordnede målet, er å la nazistene få gjennomgå mest mulig.

I ”sparke nazirumpe-filmene” er poenget egentlig ikke å vise hvor forferdelig krig er eller at nazismen er en forkastelig ideologi.

I ”sparke nazirumpe-filmene” er poenget egentlig ikke å vise hvor forferdelig krig er eller at nazismen er en forkastelig ideologi. Det er forstått på forhånd. Så vi kan gå rett videre til det viktige, som er å vise hvor mye mer vi skulle ønske at de hadde fått lide.

De to nyeste ”sparke nazirumpe-filmene” er Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (2009) og Joe Johnstons Captain America: The First Avenger (2011). To svært forskjellige filmer, men de har til felles at her ligger det store prøvelser i vente for nazistene.

Hitler slapp for lett unna
Men det er over 70 år siden krigen. Hvorfor har vi fortsatt dette behovet for å se nazister få bank? De fikk bank også i virkeligheten. Vi vant, det tredje riket gikk under, og folk feiret i Europas ruiner. Nazismen var grusom, men de snille vant til slutt. Det vet vi allerede.

Hvorfor lages det filmer som handler om en jødisk geriljagruppe som massakrerer alle de møter i tysk uniform, eller filmer hvor en mann kledd som det amerikanske flagget er ute etter å stoppe en gal nazist verre enn Hitler?

Begge handler i stor grad om ønsket om å kunne gå tilbake i tid og rette opp det som skjedde. Mye fortere og med flere liv spart enn slik det faktisk gikk til.

Edle idealer vs. ren hevnfilm
Captain America og Inglourious Basterds er svært ulike. Captain America har sitt opphav i et tegneserieunivers, er ikke i nærheten av like voldelig og har en uskyld som Inglourious Basterds fullstendig mangler.

Her er fokuset flyttet fra vold til å fronte edle idealer som frihet og rettferdighet for alle.

Der Inglourious Basterds er en ren hevnfilm hvis eneste mål er å vise nazister som blir slått i hjel, stukket i hjel, skutt eller brent til døde, er Captain America en historie først og fremst om å forsvare ”the american way”. Her er fokuset flyttet fra vold til å fronte edle idealer som frihet og rettferdighet for alle.

Inglourious Basterds mangler alt dette. I stedet tar den oss med gjennom to separate planer for å drepe hele nazieliten – Hitler inkludert – ispedd litt sadistiske drap innimellom. Captain America er derimot action med skyting og fancy våpen som absolutt ikke fantes i 1944, ispedd søtladen romantikk og store (og dyre) eksplosjoner.

Frihet, sannhet og rettferdighet
Captain America ble riktignok skapt som en tegneserie som skulle heve amerikansk patriotisme og kampvilje under 2. verdenskrig. Selv om tegneserien inneholder sin andel av vold, er den tross alt for barn, og da kan du ikke gå inn i grafiske detaljer som hvordan du slår livet ut av nazister med et balltre.

Men det ville Captain America heller aldri gjøre. For det er én ting du må vite om Captain America, eller snarere mannen bak masken, Steve Rogers: Han gjør alltid det riktige. Alltid. Steve tror på de amerikanske idealene om frihet, sannhet og rettferdighet. Og selv om du har aldri så mye lyst til å slå inn skallen på en nazist som virkelig har fortjent det, ville Steve Rogers aldri tenkt tanken.

De onde og svikefulle skal bringes for retten. Selvtekt er en tanke så fjern for Captain America og alt han står for som overhode mulig.

Jødehevn som spagettiwestern
Jeg er ikke overrasket over at Tarantino laget en film som Inglourious Basterds. Så mye forferdelig skjedde under krigen at det skulle godt gjøres for en regissør som Tarantino ikke å lage en film av det, selv om alt er fri diktning og ikke har noe som helst å gjøre med virkelighetens historie.

At det til slutt måtte komme en film hvor jødene tar hevn på nazistene, var vel også strengt tatt uunngåelig. Inglourious Basterds handler om hvordan vi ønsker det skulle gå. Den gir oss en alternativ slutt på krigen, og kan ikke på noen måte kalles en historisk film på samme måte som for eksempel Schindlers liste (1993).

Tarantino har selv sagt at han ville lage en spagettiwestern lagt til det naziokkuperte Frankrike.

Tarantino har selv sagt at han ville lage en spagettiwestern lagt til det naziokkuperte Frankrike, og det ser man også i filmen rent stilistisk. Alt fra kameravinkler, stemninger og bruken av vold minner mye om westernfilmer. Men det betyr at han må kaste alt som kan kalles historiske fakta og realisme på båten.

Penger trumfer alt
Men så er det Captain America, da. At denne filmen skulle bli en realitet, var aldri selvsagt. Captain America er en elsket figur og har en stor fanskare, han er et av de viktigste medlemmene i ”The Avengers”, og han har vist seg (forbausende nok) å tåle tidens tann.

Men med tanke på hvordan klimaet for patriotisme er for tiden, hvor det å være patriot stadig kobles til rasisme, fascisme og innvandringsskepsis – også i USA – er det overraskende at filmstudioet ville gå videre med prosjektet. Var det ikke veldig risikabelt?

Jeg tror svaret er veldig enkelt: penger. Inglourious Basterds og Captain America har aldri handlet om å fremme menneskeverdet eller minne om minoriteters behov for beskyttelse. Eller om å fortelle folk at nazismen er ond. Det handler om fortjeneste. Fordi: Kampen mot nazismen som underholdning er en ufeilbarlig investering.

Ingen liker nazisme, så det er lett å lage en klassisk historie om det gode mot det onde om man setter nazister i skurkerollene. Men filmatiseringen av Captain America henger også sammen med at Marvel i samarbeid med Paramount er i ferd med å gjennomføre et av de største prosjektene i filmhistorien: De største superheltene i Marvel-universet, Iron Man, The Hulk, Thor og Captain America har fått egne filmer, og i år skal de til slutt å føres sammen i én stor film (The Avengers, 2012).

Ettersom Captain America er teamets leder, kunne de naturligvis ikke utelate ham. Steve Rogers er også den mest idealistiske av dem, og fungerer på mange måter som gruppens samvittighet. Uten ham ville The Avengers manglet noe vesentlig.

Ren underholdning, ikke politikk
Vi må være forsiktige med å legge for mye politikk i slike filmer. Inglourious Basterds er en ren hevnfilm, som er ment å tilfredsstille det primitive hevninstinktet med øye for øye, tann for tann. Den har ingenting med virkeligheten å gjøre, og gir seg heller aldri ut for å ha det.

Det samme kan sies om Captain America. Den er en popkornfilm ment for å underholde, ikke noe du skal tenke for mye gjennom underveis.

Selv om Europa har opplevd sin lengste fredsperiode noen gang, har vi stadig behov for å høre historier om at ondskap overvinnes og de snille seirer.

Én grunn til at de kan bli laget nå, er at det er lenge siden krigen. Vi har fått den skikkelig på avstand. Samtidig er 2. verdenskrig stadig vårt fremste symbol på kampen mot den ultimate ondskapen. Selv om Europa har opplevd sin lengste fredsperiode noen gang, har vi stadig behov for å høre historier om at ondskap overvinnes og de snille seirer. Helst satt inn i omgivelser vi kan kjenne oss igjen i. Her er 2.verdenskrig den perfekte kulisse. Hvem trenger orker eller aliens når man har nazister? Filmene føyer seg inn i en gammel fortellertradisjon som skildrer kampen mellom rett og urett.

Hovedmålet for både Inglourious Basterds og Captain America er å vise et godt utført håndverk, underholde deg noen timer og å tjene masse penger samtidig. Noe de i aller høyeste grad har klart. Da er vel alle fornøyde, og klare til å betale for billetten til The Avengers?

• Mali Kristine Lunde (f. 1986) har studert antikk historie ved Universitetet i Oslo, og sitter i redaksjonen i Fortid.

Kulturdepartementet presenterte i går en etterlengtet rapport om de litteraturpolitiske virkemidlene i Norge. Rapporten har først og fremst mange mangler. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle den hastverksarbeid, men bare påpeke noen åpenbare svakheter.

Hva er det for eksempel rapporten ikke nevner?

For det første er fastprisordningen evaluert uten å ta høyde for dagens høye prisnivå eller de seneste års liberalisering av bokmarkedet. Det digitale markedet er rett og slett ikke tatt med, og rapporten neglisjerer internettbokhandlenes positive innflytelse på bøkers tilgjengelighet. Dette er mildt sagt merkelig.

Det er i det hele tatt mye merkelig ved Oslo Economics rapport, som ble like lettbent som forventet.

Ja, det er i det hele tatt mye merkelig ved Oslo Economics rapport, som ble like lettbent som forventet. Fire måneders arbeid, som var tiden de fikk, er ikke lang nok tid til å gjøre en ordentlig analyse. Men det er nok den eneste vurderingen av den norske litteraturpolitikken vi får på en stund, så la oss likevel diskutere konklusjonen.

Leserne kan få regningen
Det er ingen tvil om at slaget står om fastprisen – forlagenes rett og plikt til å sette en fast utsalgspris på utgivelsene sine, som varer frem til april året etter utgivelsen. (NRK skriver feilaktig at forlagene i dag har mulighet til å avtale bokprisene mellom seg.) Den nye ordningen som foreslås av Oslo Economics, er verken fugl eller fisk. Kort oppsummert anbefaler rapporten:

1) Bokmarkedet bør ikke reguleres gjennom en egen boklov. Bokloven er foreslått å erstatte dagens ”frivillige” bokavtale. Rapporten er dermed skuffende lesning både for Forfatterforeningen, Forleggerforeningen og boklovsforkjemper Gunn Karin Gjul.

2) Fastprisordningen bør videreføres, men være frivillig og individuell for hver utgivelse. Forlagene kan selv bestemme om de vil sette fastpris og for hvilken periode, altså får de større frihet enn i dag. Ordningen bør kun omfatte skjønnlitteratur og sakprosa, og for eksempel ikke fagbøker.

3) De andre litteraturpolitiske virkemidlene bør i all hovedsak opprettholdes som i dag. Rapporten går imidlertid ikke særlig i dybden på dette punktet.

NRK var kjapt ute med å melde at fastprisordningen nå avvikles. Fastprisordningen skjermer i dag først og fremst bokhandlerkjedene fra priskonkurranse, og tanken er at konkurransen skal vris fra pris til kvalitet og service. Jeg sier -kjedene fordi de uavhengige bokhandlene, som Tronsmo i Oslo, ikke er særlig tjent med dagens bokavtale.

Men NRK har ikke rett. De seneste årene har de største norske forlagene kjøpt opp de store bokhandlerkjedene. De tre store forlagene eier henholdsvis bokgigantene Norli, Ark og Tanum og har dermed stor makt over disse. Med de sterke båndene mellom forlag og bokhandler, er det langt fra sikkert at fastprisregimet faller selv om det blir frivillig.

Vi kan i verste fall ende opp med en ordning der forlagene setter årelang fastpris mens leserne tar regningen.

I forslaget fra Oslo Economics kan forlagene velge så lang fastprisperiode de ønsker. Dermed kan vi i verste fall ende opp med en ordning der forlagene setter årelang fastpris mens leserne tar regningen.

Gruppen er på sin side meget positiv til forlagenes oppkjøp av bokhandlerleddet, og mener oppkjøpene til dels kan erstatte dagens fastprisordning. Derfor er det ganske ironisk at rapporten publiseres samme dag som Aftenposten skriver at Huitfeldt vurderer å begrense eierskapsmuligheter i bokbransjen (kun på papir). Eierskapsforslaget vil ikke påvirke dagens marked, og det vil trolig gå en stund før noen av de store forlagene dunker hodet i taket på 1/3 av markedet (som er begrensningen i mediebransjen).

Men er det mulig at utrederne har mer kløkt enn jeg hittil har tilskrevet dem når de foreslår frivillig fastpris? Kanskje. Det kan meget vel være at en slik hybridordning er eneste måte å få Anniken Huitfeldt til å svelge medisinen som trengs for å flytte bokbransjen nærmere et friere marked. Så får man bare håpe at markedet gjør jobben sin og regulerer seg selv slik at bransjen sakte men sikkert går fra fastpris til fripris. Jeg har mine tvil, men det har ikke styreformannen i Forleggerforeningen.

Forleggerforeningen tåkelegger
”Det er den modellen de hadde i Danmark, og det førte til fripris. Bokhandlerne blir borte, bredden blir smalere og det blir en helt annen kamp. Det var sånn det var i Danmark, og det bare gikk mot fripris. Da går kraften den veien fordi det er så mange krefter som jobber for fripris. Og fripris tar ikke hensyn til språkpolitikk eller til litteraturpolitikk. Fripris er å selge mest mulig bøker til billigst mulig pris,” uttalte Geir Berdahl, styreleder i Forleggerforeningen til NRK Kulturnytt (3. januar).

Enten har ikke Berdahl lest rapporten, eller så driver han bevisst tåkelegging av fakta.

Geir Berdahl tar feil. Ordningen som foreslås, er ikke den samme som i Danmark. Danmark har siden 2006 hatt et tak på 10 prosent for hvor mange av forlagets bøker som kan fastprises. Liberaliseringen av markedet var med andre ord en bevisst strategi fra danske myndigheter. Dette gjøres helt klart i rapporten fra Oslo Economics. Enten har ikke Berdahl lest rapporten, eller så driver han bevisst tåkelegging av fakta.

Berdahl tar også feil når han sier at det ikke er i tråd med språk- og litteraturpolitikken å selge mest mulig bøker til en lav pris. ”Systemet krakelerer,” sier Berdahl. ”Bokhandlerne forsvinner og språket forvitrer dersom fastprisen avvikles.”

Slike dommedagsprofetier har vi hørt før. Men er det noen som helst grunn til å tro at det norske språket vil forvitre bare fordi landets forlag og bokhandlere nesten må forholde seg til den samme konkurranseloven som alle andre bransjer? Det virker helt usannsynlig og absurd at økt salg av norske bøker vil forårsake forvitring av det norske språket.

Et romantisk, elitistisk syn på bøker skinner gjennom hos Forleggerforeningen, men også til dels hos utrederne: Bøker skal ikke slukes, og krim er ikke ordentlig litteratur – i alle fall ikke hvis boken er kjøpt på Rimi og ikke etter rådføring i en bokhandel.

Og hva med e-bøkene? ”Det er ikke noe problem,” slår Geir Berdahl fast i NRK Kulturnytts ettermiddagssending (også 3. januar), mens han i samme åndedrag innrømmer at det er norske forlags frykt for piratkopiering og gratispassasjerer som er proppen i det norske e-bokmarkedet.

I motsetning til Oterholm mener jeg det er oppsiktsvekkende at gruppen ikke tror at dagens prisordning går utover leserne.

Anne Oterholm, leder av Forfatterforeningen, er overrasket over at rapporten ikke anbefaler fortsatt fastpris. I motsetning til Oterholm mener jeg det er oppsiktsvekkende at gruppen ikke tror at dagens prisordning går utover leserne.

Men Oterholm har rett i én ting: Rapportens konklusjon bygger på et for tynt grunnlag. Om bøkene blir billigere eller dyrere av fastprisordningen, avhenger i stor grad av hvor mye prisen påvirker vår etterspørsel etter bøker. Men det er ikke gjort noe forsøk på å beregne denne effekten (priselastisiteten). Det vises kun til prinsipielle analyser.

Status quo
Liberaliseringen av bokmarkedet i Danmark var bevisst og ønsket – både fra politisk hold og fra store deler av bransjen.

Hybridløsningen som foreslås av Oslo Economics, er en løsning svært få vil ha som førstevalg. Bransjen vil kalle den en undergraving av systemet.

Målet bør derfor være en fullstendig avskaffelse av fastprisregimet.

Men uten utsikter til en videre oppløsning av fastprisavtalen, er utredningens forslag kun marginalt bedre enn dagens ordning. Det er vanskelig å forutsi akkurat hvordan de sterke eierskapsforholdene i bransjen vil virke inn på en frivillig fastprisordning. Men med tanke på de store forlagenes solide posisjon, er det slett ikke umulig at forslaget representerer status quo – med litt mer makt til forlagene.

Både dagens løsning og hybridløsningen er i strid med konkurranseloven. Målet bør derfor være en fullstendig avskaffelse av fastprisregimet. Da kan et fastpristak inspirert av den danske modellen være en god start for å få en baktung bransje på gli.

• Anna Katharina Fonn Matre (f. 1986) er masterstudent i Samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo og medlem av Minervas Kulturråd. Twitter: @fonnmatre.

Den kristne seksualundervisningen lærer unge at god sex er en del av ekteskapet. Men hvordan får man god sex i ekteskapet når man ikke har de nødvendige seksualkunnskapene eller kjennskap til sin egen kropp?

Vi trenger ikke et kristent Trekant, hevder ekteparet Trond og Ann-Helen Sætrem, som leder Familiefokus, organisasjonen Ungdom i Oppdrag sitt familiearbeid, i avisen Dagen 9. desember. Det var Minervas kulturredaktør, Kristian Meisingset, som foreslo et slikt program på Minerva 7. desember.

Ekteparet Sætrem tror unge har behov for at det snakkes mer detaljert om sex. Men NRKs program går ifølge Trond Sætrem bare ut på å ”rive ned barrierer og pushe grenser”.

Eksplisitt seksualinformasjon
Som alternativ seksualopplærings trekker ekteparet frem Ungdom i Oppdrags nettside Samliv.info. ”På det nettstedet er det ganske eksplisitte greier”, hevder Sætrem i Dagen. Men med et lite besøk på nettstedet blir det opplagt at Sætrem-parets beskrivelse av siden er ren sjargong.

Sammenlignet med pornosidene, som ofte står for de unges seksualopplysning, kunne Samliv.info vært Penny-klubbens seksualbilag for prepubertale hestejenter.

YouPorn er et eksplisitt “opplysningssted” for sex. RedTube det samme. Sammenlignet med pornosidene, som ofte står for de unges seksualopplysning, kunne Samliv.info vært Penny-klubbens seksualbilag for prepubertale hestejenter.

På nettstedet finner man ulike artikler, blant annet en om mannens seksuelle anatomi og en om kvinnens. Ellers kan høre ulike ”undervisnings”-mp3-er, blant annet om ”Regnbuens åpenbaring om mann og kvinne” og ”Jesus mente det han sa om sex”.

Alt det de ikke beskriver
Samliv.info drives av ekteparet Weum. Maren Weum jobber som helsesøster. Sven Weum er universitetslektor ved Universitetet i Tromsø og jobber som overlege og forsker ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Han er også medlem av the European Society for Sexual Medicine.

Det velutdannede ekteparet skal ha for noe: De tar forholdet mellom mann og kvinne på alvor. De snakker om forbindelsen som kan oppstå mellom to personer som har sex, og hvordan man tar vare på hverandre i et forhold, det vil si ekteskapet. De omtaler konsekvensene det kan få for følelseslivet om man har mye av det de omtaler som ”junkfood-sex”.

Alt dette kan være nyttig informasjon for unge mennesker. Men Samliv.info og Weum-ene fortjener likvel sterk kritikk for alt de ikke beskriver. Med sin inngående medisinske bakgrunn sitter de åpenbart på langt mer kunnskap enn den de deler i artiklene og foredragene.

”Alle passer perfekt sammen”
Mp3-en som heter ”Sex”, formidler alt annet enn kunnskap om sex. Først får vi litt vissvass om at ekteskapet trenger en mann og en kvinne for å passe inn i Guds bilde. Deretter gir de oss en innføring i syndefallet.

Det nærmeste Weum-paret kommer til å snakke om den fysiske akten, er en påstand om at alle menn og kvinners kjønnsorganer passer perfekt sammen.

Det nærmeste Weum-paret kommer til å snakke om den fysiske akten, er en påstand om at alle menn og kvinners kjønnsorganer passer perfekt sammen med hverandre. Det er ingen vits å prøve dem ut før ekteskapet.

Det siste er upresist. En kjapp telefon til sexolog Gro Isachsen avkrefter påstanden. Hun kan fortelle at rundt 6 prosent av kvinner og menn ikke passer fysisk sammen.

Dårlig eller vond sex
Isachsen opplever stor pågang av kristne klienter. Hun mener seksualopplæringen i kristne miljøer er mangelfull, og at det har problematiske konsekvenser fordi manglende kunnskaper gjør at mange har dårlig eller til og med vond sex. Særlig kvinner.

– Sex er ikke stuerent i de fleste kristne miljøene, sier Isachsen, og fortsetter: – Den gjennomgående oppfatningen er at alle skal finne ut tingene på egen hånd. Mangelen på informasjon resulterer ofte i ”pornosex”. Det vil si at paret ikke har lært hvordan de skal ha forspill og kun fokuserer på selve samleiet. Men for mange kvinner oppleves samleiet som uinteressant. Det er i klitoris de kjenner nytelse, ikke i skjeden.

Isachsen forteller om kvinnelige, kristne klienter som har inngått kyskhetsløfte i ung alder og opplever det som svært unaturlig plutselig å skulle ha samleie når de gifter seg. Noen klienter har en skjede som ufrivillig snurper seg sammen, såkalt vaginisme. En slik tilstand kan oppstå fordi kvinnene ikke er psykisk klare for å ha sex.

Sexologen er helt enig med Meisingset i at de kristne kunne trengt et eget Trekant.

– Noen kristne kan oppleve at de er syndige bare de leser om sex i avisen, forklarer hun. – De får aldri grunnleggende kunnskap om anatomi, sanser og hvordan kvinner og menn fungerer. For eksempel at menn i gjennomsnitt bruker 5 minutter på å få en orgasme, mens kvinner bruker 22 minutter. Mye kunne vært bedre om de hadde hatt tilgang på slik informasjon.

I løpet av den timelange forelesningen om sex nevnes ikke ordene penis, klitoris eller orgasme én eneste gang.

Ulike seksuelle verdener
Overlege og forsker Sven Weum hevder, i motsetning til WHOs definisjon på seksualitet, at sex ikke er et grunnleggende menneskelig behov. I løpet av den timelange forelesningen om sex på Samliv.info nevnes heller ikke ordene penis, klitoris eller orgasme én eneste gang. Det snakkes overhodet ikke om hva kvinner eller menn liker eller om forskjellen på kroppene deres.

Trekants episode om underlivet står i klar kontrast til den ”dydige” kristne undervisningen. Den kvinnelige programlederen Johanna, som aldri har hatt orgasme, får opplæring av en av verdens mest erfarne orgasmeveiledere, 82 år gamle Betty Dodson.

På sin medblogger og bussinespartner, Carline Ross, viser Dodson hvordan en kvinne kan gå frem for å få orgasme. I motsetning til hva Johanna trodde, er ikke g-punktet det primære senteret for nytelse for kvinner, men klitoris. Opplysningen hjelper programlederen til å få sin første orgasme. Om hun gikk inn på samliv.info og hørte på sex-mp3-en til Weums, ville hun aldri funnet ut av det.

Idealet er å unngå å ha noe med kjønnsorganene sine å gjøre, helt til man er gift.

For der Trekant lærer ungdommene å bli kjent med egen kropp og seksuelle preferanser gjennom å onanere, oppfordrer sex-mp3-en ungdom til å motstå fra slikt. I hvert fall dersom onani gjør at man får lyst til å se på porno eller tenke på en kvinne man ikke burde tenke på i en slik situason. Idealet er å unngå å ha noe med kjønnsorganene sine å gjøre, helt til man er gift.

Samliv.info og Trekant er altså to ulike verdener av  seksualundervisning. Der Trekant er sexpositivt, nytelsesorientert og fordomsfritt, er Samliv.info rigid, dogmatisk og trangsynt.

Slett ikke opptatt av sex
”Vi tror at Gud planla et suverent seksualliv da han skapte oss”, skriver redaktør Kari Fure på lederplass i Dagen 10. Desember, som en reaksjon på Meisingsets forslag om et kristent Trekant. Lederen kaller hun ”Selvsagt er kristne opptatt av sex”.

Fure hevder videre at mye av den kristne seksualundervisningen er ”modig”. Men skal man dømme ut fra Samliv.info, ser kristne ser slett ikke ut til å være opptatt av sex. Det de er opptatt av, er følelsene knyttet til sex, og ekteskapets forpliktelser.

Samliv.info mangler absolutt all den tekniske kunnskapen om kroppen som mennesker burde bli informert om slik at de kan ha et godt sexliv, om enn innenfor ekteskapets grenser.

Jeg vil ikke fordømme kristnes valg om å ”vente” med sex. Det kritikkverdige er at ikke engang gifte par skal få informasjon om hvordan de kan oppnå orgasme og nyte hverandres kropper. Det er jo ingen synd å ha bra sex innenfor ekteskapet, det påpeker også redaktør Fure. Så hvorfor formidles ikke slik informasjon?

Snytes for et godt sexliv
Både Gro Isacsen og Sven Weum påpeker at mange kristne menn og kvinner blir avhengige av nettporno. Hva skyldes det? Er det ikke opplagt at når man bygger en demning og lar trykket bygge seg større og større, vil murene til slutt briste?

På Samliv.infos mp3 ”Seksualitet” er det forøvrig en i publikum som konkret etterspør et kristent Trekant. Selv om Sven Weum avviser forslaget, får vi håpe det finnes noen tøffe kristne der ute med mot nok til å stå opp for slike gode forslag.

Når ekteparet Weum fortsetter å unndra sitt publikum viktige seksuelle opplysninger, snytes mange kristne par for et godt og tilfredsstillende sexliv.

For når ekteparet Weum fortsetter å unndra sitt publikum viktige seksuelle opplysninger, snytes mange kristne par for et godt og tilfredsstillende sexliv.

Ikke minst er det provoserende med tanke på at seminarene Weum-ene holder både mottar økonomisk tilskudd fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og tar betalt av sine deltagere.

Les også svaret fra Maren og Sven Weum: Om kristen seksualopplysning.

I løpet av våren 2012 lanseres en ny økumenisk seksualundervisningsside som skal hete guttogjente.no Det vil bli svært interessant å se resultatet.

Skam og utilfredshet
Alle mennesker, på tvers av alder, kjønn, samlivssituasjon og religion, har mange spørsmål til egen og partnerens seksualitet og hvordan man får det best mulig sammen med den man har sex med. Mange av spørsmålene besvares av NRKs Trekant.

Samliv.info, med fokus på bibelhistorier og synd, kan på sin side bidra til at flere unge føler skam og utilfredshet over egen seksualitet. Heldigvis mangler nok nettsiden det Trekant så opplagt har, nemlig evnen til å bli en hit blant publikum.

• Karen Thue (f. 1984) er frilanser, sitter i Minervas Kulturråd og skriver spalten ”Feministen” i Minervas papirutgave. Twitter: @KarenThue.