The Iron Lady gir en brutalt forenklet fremstilling av Margaret Thatchers karriere, og de som ønsker seg nyansert politisk analyse, må lete andre steder.

Leonardo DiCaprio skinner som vanlig. Men Clint Eastwoods film feilvurderer grovt hva som gjør J. Edgar Hoover interessant, og tar seg store friheter for å “homofisere” ham.

Det gode mennesket frå Sezuan har et totalt forkvaklet budskap. Men teatrene setter det opp uten problematisering, og media elsker det.

Veldig mye formynderi fortjener kritikk. Men i møte med den liberale paternalismen kommer Mattias Svenssons prinsipielle ideologi og motstand mot all inngripen til kort.

Det er populært å banke opp nazister på film. Ikke fordi vi vil bearbeide historien eller fremme et politisk budskap, men fordi det er god business.

Nationaltheatrets forestilling “Kunst” viser kløften mellom tre typer borgerlighet: Den moderne, den konservative og den dekadente.

Antologien Humanioras Fremtid inneholder flere gode tekstbidrag, men skjemmes av at begrepet ”humaniora” ikke får noen meningsfull avgrensning. Og hvor ble fremtiden av?

Nobelprisvinner Mario Vargas Llosa retter i sin siste bok et kritisk søkelys mot kolonialismen. Like fullt var det modernisering og økonomisk globalisering, den viktigste drivkraften for menneskelig velstand noensinne, som akkompagnerte kolonialismen

SKITTEN SNØ: Et overgrep skjer. Det pakistanske miljøets moral hindrer åpenhet. Fire jenter forener krefter og krever hevn. Men mot slutten beskytter Mahmona Khan dem mot egen brutalitet. Det blir for enkelt og lite kritisk.

Kultur er ofte komplett uinteressant og politisk korrekt statsfinansiert møl. Hans Olav Brenners nye NRK-program er noe annet.

To filmer viser oss svært ulike visjoner for arabisk feminisme. 678 gir et komplekst bilde av seksuell trakassering i Egypt, mens Where do we go now? er en drømmende fabel om kvinner som i kampen for fred snur opp ned på samfunnet. Begge er likevel naive.

CODA er en dansefestival Norge kan være stolt over. Dessverre er det ikke mange som får oppleve den.

HVOR ER SATIREN: For oss er det seriøse blitt for alvorlig, og det morsomme er redusert til tull. Er det derfor teater og opera ikke setter dagsorden? Mozart og Molière viser en vei ut av uføret.