The Iron Lady,
Regi: Phyllida Lloyd,
Premiere 3. februar

Filmen begynner i 2008. En aldrende Margaret Thatcher lurer seg ut til butikken for å kjøpe melk, noe hun egentlig ikke får lov til.

Fortellingen tvinger oss dermed umiddelbart til å se Thatcher som liten før vi ser henne som stor, og dermed som se henne som et medmenneske. Den viser oss en Thatcher som kjemper mot glemselen, en Thatcher som forsøker å hanskes med minnene om sin avdøde ektemann Denis (Jim Broadbent), som for henne har fått fysisk form.

Meryl Streep eier lerretet i hver eneste scene.

Rammefortellingen gir filmen en emosjonell kjerne og Meryl Streep rom til å briljere. Streep eier lerretet i hver eneste scene og forsvinner helt inn i rollen som Thatcher, godt hjulpet av sminke- og ansiktsprotesemagi.

Mer enn noe annet er The Iron Lady et eksempel på at en sterk skuespillerprestasjon kan overskygge mer problematiske aspekter.

Ujevnt tempo
Men valget om å forankre The Iron Lady i Thatchers nåtidige kamp mot demensen og minnene om ektemannen har noen uheldige konsekvenser for fortellingens tempo, og for hvor mye kontekst den får plass til.

Ved stadig å veksle mellom fortettede, heseblesende sekvenser fra Thatchers politiske liv og den mer avdempede rammefortellingen, dras tempoet ned i en film som prøver å presse mange år med politisk historie inn i en time og førtifem minutter. The Iron Lady føles ujevn.

Meryl Streep eier lerretet. Foto: Scanbox Entertainment As.

Filmen forsøker å fylle inn historisk kontekst gjennom hyperaktive montasjer satt til dramatisk musikk, noe som av og til gir følelsen av å se på en overfladisk TV-dokumentar om 80-tallets Storbritannia. Klippene fungerer godt som illustrasjoner, men er dårlig integrert i fortellingen.

Komprimert struktur
Vektleggingen av Thatcher anno 2008 hindrer også filmen i å gi oss en sammenhengende framstilling av beveggrunnene under Thatchers elleve år som statsminister, og den gir oss svært begrenset forståelse av grunnene til at det måtte ta slutt. Det blir rett og slett ikke plass til mer enn en stilisert framstilling.

Etter å ha vært innom de viktigste høydepunktene i Thatchers vei til makten, og et sveip over noen av konfliktene som definerte Storbritannia på begynnelsen av 80-tallet, virker det som om fortellingen plutselig innser at den er i ferd med å få dårlig tid. Den hopper fra Falklands-krigen i 1982 til poll tax-fiaskoen som ble hennes politiske endelikt i 1990, uten å gi konkrete indikasjoner på hvor lang tid som faktisk har gått.

Filmen oppfordrer oss til å se Thatchers karriere som en klassisk rise and fall-fortelling. Det er selvfølgelig en brutal overforenkling.

Å hoppe fra 1982 til 1990 gir filmen en gjennomsiktig, lett forståelig struktur som oppfordrer oss til å se Thatchers karriere som en klassisk rise and fall-fortelling. Det er selvfølgelig en brutal overforenkling, men også befriende. Filmen er ellers ganske løs i formen, og grepet gjør det nok lettere for “utenforstående” å få tak på filmen.

Fortetningens kunst
Selv om The Iron Lady kan kritiseres for å være overflatisk og forenklende, er det ingen tvil om at også forenkling og komprimering er en kunst. Noen av de fortettede sekvensene er gode eksempler på hvordan det kan gjøres riktig. Å skildre en tung og usexy politisk konflikt som poll tax-krisen er en stor utfordring, og det løses på en imponerende måte.

Hva krisen gikk ut på, Thatchers håndtering av den, hva håndteringen sa om hennes lederstil, gnisningene innad i partiet, som var et produkt av misnøyen med lederstilen; alle disse komplekse elementene bakes inn i ett stabsmøte hvor Meryl Streep på fem minutter forteller oss det vi trenger å vite gjennom blikk, mimikk og stemmebruk.

Selv om man fortsatt kan kalle behandlingen av temaet overflatisk, er en slik konsentrert og rå dramatisering tilfredsstillende. Thatchers ansiktsuttrykk forteller alt, og blir vi alltid dratt tilbake til henne og minnet på at det er gjennom hennes øyne vi ser historien.

Ingen brannfakkel
The Iron Lady er ingen film for de som ønsker seg innsiktsfull politisk analyse eller en brannfakkel i debatten om arven etter Thatcher. Den er mer opptatt av mennesket Thatcher enn statsministeren, og den er så godt som apolitisk.

Den eneste virkelige kontroversen som har festet seg til The Iron Lady, er framstillingen av Thatcher som dement, og det sier vel det meste om filmens politiske innhold.

Filmen er egentlig det motsatte av kontroversiell, og det er nok tilsiktet.

Den er egentlig det motsatte av kontroversiell, og det er nok tilsiktet. En markert ideologisk slagside ville tatt oppmerksomheten vekk fra det som er fortellingens kjerne: mennesket Margaret Thatcher, med alle hennes styrker og svakheter, hennes standhaftighet og stahet, og hvordan egenskapene både løftet henne opp og senket henne ned igjen.

The Iron Lady kunne tålt å være en halvtime lengre, men som et begrenset portrett av Margaret Thatcher fungerer den godt. Filmen er beregnet på et bredt publikum og tar ingen store sjanser, men holdes oppe av Meryl Streeps enorme prestasjon i hovedrollen.

• Torgeir Aanes (f. 1985) har mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU, og er filmkritiker i Minerva. Twitter: @torgeir_aanes.

J. Edgar,
Regi: Clint Eastwood,
Premiere 20. januar

Clint Eastwoods film J. Edgar veksler mellom to tidslinjer: 1919-1935, som handler omheksejakten på kommunister, forbudstidens gangstervelde og Lindbergh-saken. Og fra begynnelsen av 60-tallet til Hoovers død i 1972, som handler om Kennedy-attentatet, borgerrettighetsbevegelsen og Nixon-administrasjonen.

Filmen hopper i tid mellom viktige perioder og hendelser i Hoovers og nasjonens liv. Den tar for seg Hoovers transformasjon av det unge og ubetydelige Bureau of Investigation (BOI) til en av verdens fremste etterretningsorganisasjoner, FBI.

Samtidig har filmen en ambisjon om å “løfte FBI-sjefen ut av skapet”.

Samtidig har filmen en ambisjon om å “løfte FBI-sjefen ut av skapet”, som Aftenpostens Kjetil Lismoen skriver. Filmen skildrer det livslange forholdet mellom Hoover og hans kollega Clyde Tolson (Armie Hammer) som romantisk, men aseksuelt.

Upålitelig forteller
Hendelsene i Hoovers fortid presenteres i en rammefortelling hvor Hoover dikterer et bokmanuskript til en rekke yngre FBI-agenter. Manuskriptet skal være en offisiell historie om FBIs tidlige år, ment for allmenn publisering.

Filmen gjør det tidlig klart for oss at Hoover her opptrer som en upålitelig forteller: Vi ser fortiden gjennom hans øyne, etter hans hukommelse, og kan derfor ikke være sikre på at alt faktisk skjedde slik han beskriver det.

Ved å gjøre Hoover til en upålitelig forteller, kan Eastwood overraske publikum med en uventet vending mot slutten av filmen. Tolson konfronterer ledsageren sin med flere unøyaktigheter i bokmanuskriptet. Han beskylder Hoover for å ha diktet seg selv inn i situasjoner han egentlig ikke var en del av for å tilfredsstille sin egen selvfølelse.

Manuskriptet i rammefortellingen rommer imidlertid bare Hoovers offentlige liv. Likevel skildres også flere personlige elementer, som morens død og det voksende forholdet til Clyde Tolson, langs den samme tidslinjen. Det er ikke hendelser som Hoover ville fortalt andre om, men de blandes likevel sammen i filmen, uten noen avgrensning mellom offentlig og privat.

Uheldig paradoks
Det er ingen grunn til å tro at Hoovers status som upålitelig forteller også er ment å gjelde de dypt personlige sekvensene hvor bare Hoover og Tolson eller Hoover og moren er til stede. I disse sekvensene framstår Hoover følelsesmessig avkledd, og det er klart at filmen forventer at vi skal se dem som uttrykk for hovedpersonens egentlige jeg.

De delene av Hoovers liv hvor spekulasjonen rent faktisk regjerer, presenteres uten forbehold som sanne.

Dermed oppstår et uheldig paradoks: De delene av Hoovers liv som er best dokumentert, presenteres som mangetydige og gjenstand for tolkning, mens delene hvor spekulasjonen rent faktisk regjerer, hvor ingenting er nedskrevet eller engang bevitnet, uten forbehold presenteres som sanne.

Det er spesielt uheldig fordi man fortsatt strides om Hoovers seksualitet. Det er ingen konsensus blant biografer og historikere om hvorvidt Hoover var heterofil, homofil, bifil, seksuelt aktiv eller avholdende.

J. Edgar Hoover og Clyde Tolson (t.v.). Foto: SF Norge AS/ Warner Bros. Pictures.

Ryktene om Hoovers transvestittisme er på sin side godt kjente, men ikke særlig troverdige. Likevel har manusforfatter Dustin Lance Black (Milk, Big Love) valgt å inkludere sekvenser hvor Hoover prøver å konfrontere moren med sin legning, og hvor han ikler seg den nylig avdøde morens kjole og perlekjede.

Ufokusert
Frihetene Black har tatt med Hoovers seksualitet, kunne vært lettere å unnskylde dersom fortellingen hadde vært mer fokusert.

Men i stedet for å velge ett brennpunkt, én sentral hendelse i Hoovers liv som utgangspunkt for å si noe om mannens motivasjoner, ambisjoner og hans plass i historien, presenteres Hoovers liv mer eller mindre som en kavalkade av betydelige øyeblikk, “Hoover’s greatest hits”.

Det livslange vennskapet med Tolson og sekretæren Helen Gandy (Naomi Watts) gir fortellingen kontinuitet på det personlige nivået. Men det gjøres få forsøk på å etablere noen historisk sammenheng mellom Hoovers jakt på kommunister, gangstere og “umoralske” borgerrettighetsforkjempere.

Det er tross alt ikke en fascinasjon for J. Edgar Hoovers privatliv som gjør at jeg er interessert i å se en film om ham.

Jeg skal ikke legge skjul på at filmen appellerte til min sentimentale side. Det er en flott kjærlighetshistorie, en var og følsom skildring av intimitet mellom to menn i en tid hvor slike forhold mellom offentlige personer lett fant veien til en FBI-mappe. Det som plager meg, er at kjærlighetshistorien går på bekostning av historien om Hoovers metoder, hans seiglivethet og hvor viktig han etter hvert ble for landet han ville beskytte.

Det er tross alt ikke en fascinasjon for J. Edgar Hoovers privatliv som gjør at jeg er interessert i å se en film om ham. Særlig ikke når detaljene omkring livet er så usikre. Eastwoods J. Edgar er to personer: en privat Hoover, som i realiteten er en luftig konstruksjon basert på overflatiske observasjoner og løse rykter fra et halvt hundreår siden, og en offentlig, grundig dokumentert Hoover, som jeg ville likt å se mer av.

Å endre historien
Vi forstår at tiden går fordi DiCaprio gjennomgår en fysiske forvandling, gjennom hans egen fortelling og ved repetisjoner (som når Hoover betrakter kortesjen til de nyinnsatte presidentene Roosevelt og Nixon fra samme balkong med 36 års mellomrom).

Men vi får sjelden innblikk i hva det var ved Hoover og hans FBI som gjorde USA til et bedre eller verre land å leve i, eller hva det var ved 20- og 30-tallets USA som gjorde Hoover til den mannen han ble.

Vi får lite innblikk i Hoover og FBIs arbeid. Foto: SF Norge AS/ Warner Bros. Pictures.

Et bredere perspektiv ville ikke skadet filmen. Sekvensene med den offentlige Hoover er noe av det som fungerer best i J. Edgar. Det er herlig å se ham i basketak med den amerikanske Kongressen, eller entustiastisk travende rundt i FBIs korridorer mens han ormorganiserer, sjefer og dominerer alle rundt seg.

Jeg ville likt å se mer av Hoovers samspill med myndighetene, og med de sju forskjellige presidentene han arbeidet under. Det kunne bidratt til en mer sammensatt skildring, og hjulpet oss til å forstå hvordan denne mannen klarte å holde fast ved makten i 48 år.

Jeg savner å se mer av rammen rundt de siste årene av hans liv, hvordan de voldsomme samfunnsendringene i USA og resten av verden påvirket Hoovers syn på seg selv og sitt virke.

Mye av handlingen i filmen foregår i lukkede rom og mørke kontorer. Særlig i det som er filmens “nåtid” savner jeg å se mer av rammen rundt de siste årene av hans liv, hvordan de voldsomme samfunnsendringene i USA og resten av verden påvirket Hoovers syn på seg selv og sitt virke. Vi skjønner at Hoover er på vei til å bli marginalisert når justisminister Robert F. Kennedy ler av hans bekymringer om den kommunistiske trusselen innad i landet, men filmen gir liten plass til historisk kontekst som kunne gjort dialogen forståelig og betydningsfull for seeren.

Når Eastwood skal lage en film om om en person som i nesten et halvt århundre styrte FBI med jernhånd, og som var med på å forme det politiske livet i landet gjennom sju forskjellige regjeringer, forventer man et bredere perspektiv og mindre spekulasjon rundt mannens privatliv.

J. Edgar kunne og burde vært en monumental film om et av århundrets største navn. I stedet framstår den som ufokusert og ubalansert på grunn av en grov feilvurdering av hva som gjør hovedpersonen til et interessant subjekt.

• Torgeir Aanes (f. 1985) har mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU, og er filmkritiker i Minerva.

Det gode mennesket frå Sezuan,
Berthold Brecht,
Regi: Philipp Tiedemann,
Det Norske Teatret, 13.1-25.2

Vi er inne i 2012. De av oss som håpet at året skulle bli lysere enn 2011, at det skulle vise seg at finansavisene hadde et noe pessimistisk blikk på det kommende året, vi kan starte med å korrigere våre håp.

Alt kommer til å gå til helvete. Det er konklusjonen man kan trekke fra årets åpningsforestillinger på tre av landets offentlige teatre. For her tilbys, åpenbart uavhengig av hverandre: Berthold Brecht (1898-1957).

På Den Nationale Scene i Bergen kan publikum fascineres av Mor Courage (1940), trønderne kan glede seg over Arthoro Uis (1941), et stykke som omhandler Hilters seierrike ferd til makten, og vi som sitter trygt ved makten i hovedstaden, kan reflektere over hva det betyr å være et godt menneske etter å ha sett Det Norske Teatrets Det Gode Mennesket frå Sezuan (1942).

Ikke siden AKP(m-l) hadde sine glansdager på 1970-tallet har Berthold Brecht blitt spilt med samme entusiasme på norske teatre.

Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk. Det er intensjonen.

Det gode blir ondt
Store Norske Leksikon skriver følgende om stykket: ”Det gode menneske fra Sezuan, drama (1942) av Bertolt Brecht, et av hans lærestykker hvor Brecht ved hjelp av den såkalte fremmedgjøringseffekten fremstiller verden som et resultat av konflikter mellom samfunnsklassene. Stykket bygger på en kinesisk legende og skal vise at forholdene under kapitalismen tvinger også det gode mennesket til ondskap.”

Kort fortalt følger Det gode mennesket frå Sezuan den prostituerte Shen Te (Ane Dahl Torp). Shen Te er den eneste i Sezuan som gir tre guder husly når de strander i byen på søken etter et godt menneske, noe de åpenbart ikke har funnet. Gudene er i ferd med å gi opp verden, men hvis de finner et godt menneske, vil verden bestå.

Shen Te er dette gode mennesket. Som belønning for sin godhet får hun penger av gudene. For pengene kjøper hun en tobakksbutikk, som snart blir oversvømmet av mennesker (snyltere, fattige, venner av Shen Te – sett inn det som passer) som vil ha tobakk og mat. For å jage dem unna, kler hun seg ut som sin «onde» fetter. Noe senere treffer hun en mann, Yang Sun (Tobias Santelmann), som hun redder fra å henge seg selv. Men han vil bare lure til seg pengene hennes.

Når hun blir gravid, og Sun har sviktet henne enda en gang, bestemmer hun seg for å starte en tobakksfabrikk. Hun kler seg ut som sin fetter og får menneskene (de fattige, snylterne, vennene av Shen Te) som tror at hun er forsvunnet, til å arbeide. I tillegg utnytter hun barn. Yuan Sun, som har prøvd å lure henne to ganger, blir hennes forretningsfører. Men også han snur seg til slutt mot henne for å ta over virksomheten, og anklager «fetteren» for å ha drept Shen Te.

Shen Tes butikk oversvømmes, hun kler seg ut som sin fetter i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Hun dras for retten og tilstår til slutt at hun har blitt til sin «onde» fetter for å redde seg selv og sitt kommende barn. Hun avslører seg, og stykket har en «åpen» slutt. En epilog kommer med en formaning om at vi må skape et samfunn som tillater mennesket å være godt.

Ingenting med virkeligheten å gjøre
Brecht ønsker at ideene skal stå i sentrum. Han bruker derfor det han kaller det episke teater, eller fremmegjøringseffekten. Det episke teater kjennetegnes, ifølge Brecht, ved å være fortellende i stedet for handlende. Det lar enkeltescener stå for seg selv i stedet for å la dem gli over i hverandre. Publikum skal ikke la seg oppsluke av handlingen, men være kritiske iakttagere. Som en del av fremmedgjøringseffekten lar Brecht skillet mellom Shen te og fetteren være åpenbart, slik at det virker utroverdig.

Det Norske Teater og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller.

Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk, hvilket Shen Te gjør, at settingen er parodisk, at karakterene er ekstreme typer som ikke eksisterer, og at man ikke tror på det som skjer. For det er intensjonen.

Med det i bakhodet må man si at Det Norske Teatret og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller. Med unntak av Shen Te og fortellerskikkelsen har de de fleste karakterene på seg noe som minner om klovnekostymer. De er tykke, og alle har hetter på hodet. Hvorfor, det forstår jeg ikke, men målet oppnås. Jeg trodde ikke på noe av det jeg så og brydde meg ikke om noen av karakterene.

Regissøren gjorde imidlertid en åpenbar feil, spesielt i starten av stykket. Shen Te børster håret i vinduet og holder en monolog om hvor vanskelig det er å være god når prisene er så høye. Shen Te virker her troverdig.

Er det godt å være selvutslettende god?
Spørsmålet man skal lene seg tilbake og stille mens man ser på stykket, er: Hvordan tvinger samfunnet et «godt» menneske til å «herdes» og bli «ondt». Det er et interessant spørsmål. Men stilles spørsmålet i stykket?

Om man aksepterer premisset om at Shen Te er god når hun lar seg utnytte, men blir ond når hun starter en fabrikk og får folk til å arbeide for seg, stilles spørsmålet. Det er den åpenbare tolkningen, og i denne oppsetningen er det den underforståtte meningen.

Selv en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.

I slutten av stykket har de fleste av karakterene snudd seg mot Shen Te og mener hun er blitt ond. Men fellesnevneren for er at alle karakterene utnyttet henne. Selv Brecht lar slutten være åpen i forhold til Shen Tes godhet. Til og med en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.

Man kunne hevde at det er folks ondskap som gjør Shen Tes gode handlinger selvutslettende. Hadde de bare ikke utnyttet henne, ville hun kunnet fortsette å være god. Men det forutsetter at man mener at det å gi til andre helt uten å stille krav til dem, er godhet.

Shen Te gir de fattige mat når de ber om det, uten å stille motytelse – noe som gjør at de aldri forbedrer seg og i stedet fortsetter å utnytte henne. Er det en god handling om den ene part i et parforhold gir alkoholikeren alkohol slik at hun fortsetter å utnytte ham?

Shen Te stilles for retten i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Man kunne også hevde at samfunnet gjør alle onde fordi det tvinger folk til å utnytte hverandre. Men det innebærer i ytterste konsekvens at man ikke har en fri vilje. Det finnes ikke individer som kan velge å være gode, kun et samfunn. I så fall kan man ikke gjøre noe som helst, kun vente på at gudene skal ødelegge samfunnet slik at man kan begynne på nytt. Gudene i stykket vil jo faktisk ødelegge samfunnet hvis de ikke finner et godt menneske.

Enhver annen løsning på problemet vil innebære at vi faktisk har fri vilje til å bryte ut av det «onde» samfunnet. Aksepterer vi det, faller hele stykkets byggverk.

Det er et sørgelig budskap, som jeg er uenig i. Dessverre blir det verre.

Totalitær Sosialisme
For stykket bygger på et premiss om at vi lever i et samfunn der godhet ikke kan forekomme. Men Shen Te er god i begynnelsen. De totalt karikerte skikkelser utsier noe om virkeligheten, og budskapet er, kort sagt: Alle mennesker i dette samfunnet er noen onde svin, her kan man bare være god når man lar seg utnytte.

Jeg skal ikke gå grundig inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk. Men stykkets konklusjon er klar: Frykt ikke, det er noe vi kan gjøre. Shen Te spør hvorfor «de fattige» ikke gjør opprør. De burde gjøre det, er naturligvis det implisitte poenget fra Brecht.

Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige» faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet. Men Europas historie viser at om ikke de fattige gjør det, så utfører en rekke velmenende intellektuelle opprøret for dem, med katastrofale resultater.

På slutten av stykket kommer det en monolog hvor publikum oppfordres til å endre samfunnet nå slik at godhet kan eksistere. Monologen slutter med en formaning om at vi faktisk må gjøre det. Vi MÅ. MÅ. MÅ. For i dagens samfunnet kan ikke et godt menneske leve ut sin godhet.

Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige» faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet.

I tre ulidelig sakte regisserte timer serveres man altså en ekstremt radikal politisk filosofi som er like simpel som den er menneskefientlig, og som ville blitt avkledd i ethvert partiprogram.

Det elskes av pressen
Men anmeldere elsker det. Det gode mennesket frå Sezuan har fått gode kritikker både i Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen.

Før premeren kjøper Dagbladets Terje Mosnes helt uten motforestillinger historien om at Shen Te var god og ble ond. Noe tidligere gjør samme avis en større sak om at Brecht igjen er aktuell fordi samfunnet vårt går av skaftet, og mener at politkere som Clinton, Strauss-Kahn og Berlusconi er typiske Brecht-karakterer. Aksepterer man altså at Clinton og Hitler har likhetstrekk? Riktignok sier regissør Harry Guttormsen i Trondheim at Brechts løsninger er litt naive, men  heller ikke her rettes et kritisk blikk mot det moralske eller politiske innholdet.

Det skrives at Brecht er politisk teater, men stilles ikke spørsmål ved om han har noe interessant å si eller om innholdet er forkvaklet. Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet? Og er det ikke på sin plass å kalle Det gode mennesket frå Sezuan god, gammeldags sosialistpropaganda, å peke på at stykket setter opp en ugyldig allegori, at du tvinges til å kjøpe en totalitær historiefortelling?

Aftenpostens anmeldelse av Therese Bjørneboe virker faktisk ganske begeistret. Anmelderen peker på skyskrapere på scenen som referanser til dagens drabantbyer i Europa og den tredje verden og mener skildringen av barnearbeid er svært god. Monologen på slutten var ifølge kritikeren fantastisk.

Det er ikke noe galt i å spille Brecht. Det er heller ikke noe galt i å like ham, selv om jeg misliker ham (hvorfor er dette stykket i det hele tatt kanonisert?). Men når kulturlivet og kritikere ukritisk sluker budskapet til en mann som lenge trodde han fant det gode samfunn i DDR, mangler de en kritisk holdning.

• Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.

Glädjedödarna,
Mattias Svensson,
Timbro, 2011

Vi drikker for mye alkohol, vi spiser for mye fet mat og godteri, vi trener ikke nok, vi har ubeskyttet sex, vi hopper over tannpussen, vi sykler uten hjelm, og vi gjør det med viten og vilje.

Vi går gjennom livet og gjør ting som ikke er bra for oss. Vi gjør ting vi vet vi ikke burde gjøre, og vi unnlater å gjøre ting vi vet vi burde gjøre, og vi gjør det nettopp fordi vi har lyst og det gir oss glede. Heldigvis passer noen på oss og sørger for at vi ikke går helt til grunne. I hvert fall ikke med mindre vi aktivt går inn for det.

Det er høye avgifter og strenge salgsbegrensninger på alkohol og tobakk, rikskringkastet trenings- og helsetips i beste sendetid på tv, statlige holdningskampanjer for bruk av sykkelhjelm og lovgitt påbud om bruk av bilbelte.

Mattias Svensson, redaktør i Magasinet NEO, skrev i fjor boken Glädjedödarna – En bok om förmynderi, utgitt av den svenske liberale tankesmien Timbro. Han går gjennom formyndersamfunnets natur og eksistensgrunnlag og gir leseren mengder av eksempler på både de mest absurde reguleringer (forbud mot å danse uten forhåndsgodkjenning) til de pragmatisk fornuftige (begrenset tilgang til opplagt helseskadelige produkter).

Det er vanskelig å argumentere mot formynderiet uten å fremstå som blindet av ideologi.

Samtidig viser han i hvert enkelt tilfelle enten hvor absurd forbudet/reguleringen var i seg selv, hvordan det ikke oppfylte de målsetningene som var grunnen til forbudet, eller hvordan forbudet utgjør en faktisk begrensning på individets frihet.

Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde
Det er ikke vondt ment når kirken, leger eller andre personer og institusjoner med autoritet i samfunnet går inn for å forby eller begrense tilgangen til en vare, forby oss å handle på en viss måte eller påby oss å handle på en annen måte. Snarere tvert imot, det er for vårt eget beste.

Förmynderiet startar alltså ofta som god vilja hos en medelklass som upphöjer sin egen moral och sina egna mål till politikens generella och tvingande nivå, men slutar i att förstärka sociala motsättningar, klyftor och orättvisor. (MS 271)

I møte med en slik logikk, og når de tiltak som fattes utvilsomt ofte må sies å være til vårt eget, i det minste kortsiktig, beste, samtidig som de tiltak som fattes isolert sett ikke oppleves som store inngrep i vår individuelle frihet, er det vanskelig å argumentere mot dem uten å fremstå som blindet av ideologi.

Den liberale paternalismen
Det er lett å være enig med Svensson i prinsippet, men ofte vanskelig i praksis. Fra et liberalkonservativt perspektiv er ryggmargsrefleksen å la folk gjøre som de vil, det jo ikke så farlig; marihuana i hyggelig selskap, vin midt i uken, vi har alle våre guilty pleasures, og det må jo være lov?

Samtidig er det en kjensgjerning at ikke alle lever som «oss».

Vi spiser jo uansett stort sett sunt, trener jevnlig, går på ski om vinteren og oppfyller klisjéene om den urbane, liberale middelklassen. (SSB Levekårsundersøkelsen 2011)

Samtidig er det en kjensgjerning at ikke alle lever som «oss». Det er ingen hemmelighet at det er store, om enn minskende, levekårsforskjeller i den norske befolkningen, og at helsetilstanden i stor grad korrelerer med utdanningsnivået.

Lavere utdannede er oftere syke, oftere overvektige, blir oftere uføre og dør tidligere. Hvis det er noe vi med små og enkle grep kan endre på, ikke gjennom tvang, men gjennom å gjøre det enklere å velge og å handle «riktig», bør vi ikke da det?

I møte med denne liberale paternalismen kommer Svenssons prinsipielle ideologi til kort.

Det er i møte med denne liberale paternalismen Svenssons prinsipielle ideologi kommer til kort.  Minervas utgave 03/2009 omhandlet fenomenet «dulting», altså hvordan staten gjennom andre midler enn tvang kan lede befolkningen til å endre handlingsmønster, popularisert gjennom boken Nudge: Improving Decisions About Health, Wealth and Happiness fra 2008 av Richard H. Thaler og Cass R. Sunstein.

Svensson gir «dulting» kredit for å ha et riktig grunnlag, at den er basert på frivillighet og ikke tvang. Samtidig påpeker han, korrekt, at også denne filosofien er basert på et paternalistisk grunnsyn, at noen (les: myndigheter og autoriteter) vet bedre enn andre (les: befolkningen) hvilke valg de må ta og at de andre (altså oss) må ledes til å foreta de riktige valgene.

Förmynderi är, för att låna en av förmyndarnas favoritmetaforer, en inkörsport till tyngre maktmissbruk. (MS 164)

Problemet da, for alle oss som er enige med Svensson i prinsippet, og som gjerne vil la folk i størst mulig grad og på godt og på vondt styre sine egne liv, men som i praksis er uenige, er at vi kun kan sette en vilkårlig og lett brytbar grense for våre inngripener.

Vi har jo ikke tenkt til å gjøre store inngripen i folks liv, bare gjøre det litt enklere for dem å selv finne veien inn på den rette stien. Og vi har jo ikke tenkt til å gripe inn mer enn det som er absolutt nødvendig for å dulte folk i riktig retning. Spørsmålet er også om vi er de rette til å uttale oss og komme med råd og rettledning.

Svenska medier låter regelmässigt nykterhetsorganisationer vara de enda som kommenterar alkoholpolitiska förslag, vilket jag tycker är ungefär lika relevant som att vända sig till ett kloster för att få kommentarer i sexualpolitiska frågor. (MS 141)

Er det så farlig?
Hvis jeg trener jevnlig, drikker kun moderate mengder rødvin, stort sett spiser grønnsaker og fisk og lever et i all hovedsak asketisk liv, vil jeg trolig leve noen år lenger enn om jeg aldri tar på meg joggeskoene, bøtter nedpå med øl og sprit, gafler i meg hamburgere og pommes frites på daglig basis, røyker og fråtser i alt hva livet har å by på av fristelser. Men hvor er moroa da?

Med medellivslängder på närmare 80 år i västervärlden, och stigande för varje generation i de flesta delar av världen, är det kanske inte så dramatisk att på grund av självvalda vanor beräknas leva till 77 år i stället, även om ett sådant konstaterande måhända kan uppröra en och annan svensk socialliberal med skolbetyg 4 i hemkunskap. (MS 115-116)

Problemet med vestlige politikere som konstant lever i medienes søkelys og hvis fremste mål her i livet er å bli gjenvalgt, er at de opererer etter det Sir Humphrey Appleby i den klassiske BBC-serien Yes, Minister beskriver som politician’s logic: «We must do something. This is something. Therefore we must do it.»

Altså, hvis det er noe i samfunnet som kan bli oppfattet som et problem, uavhengig om det faktisk er det eller ikke, må man gjøre noe med det. Hvorvidt det man faktisk gjør har den ønskede effekten, eller noen effekt i det hele tatt, er i bunn og grunn underordnet, all den tid den ansvarlige politikeren faktisk har gjort noe og dermed fremstått som handlekraftig.

Det er en av hovedutfordringene i Svenssons bok, politikernes behov for å gjøre noe.  Og vet de egenlig hva de gjør?

Det är lätt att hitta livsstilar som i epidemiologiska studier är förknippade med ohälsa och förtida död. En sådan livsstil är ett nyktert liv. Jo, du läste rätt. Jämfört med helnykteristerna kommer de flesta som dricker alkohol, särskilt i måttliga mängder, att leva längre, drabbas av betydeligt färre och senare hjärtsjukdomar och ha bättre psykisk hälsa. Om du vill kan du hälla upp et glas vin innan du läser vidare. (MS 127)

Personlig frihet viktigst
Mattias Svensson har skrevet et spennende, tidvis lattervekkende, informativt og særdeles godt angrep på formynderstaten og tilsvarende forsvar for privat frihet. Han har tydelig gjort grundig research, og boken er spekket med eksempler, sitater og kildehenvisninger for å underbygge poenget han ønsker å drive gjennom, at personlig frihet er både moralsk riktigere og mer effektivt i å skape «det gode liv» for de aller, aller fleste enkeltindivider enn det alle former for paternalisme og formynderi er.

En tilsvarende bok kunne raskt vært skrevet fra et norsk utgangspunkt.

Eksemplene er i all hovedsak hentet fra Sverige, og boken er skrevet i en svensk kontekst, men det er veldig mye å kjenne seg igjen i fra et norsk perspektiv også. En tilsvarende bok kunne raskt vært skrevet fra et norsk utgangspunkt, og jeg håper den raskt blir enkelt tilgjengelig her. Minervas lesere vil finne mye å glede seg over, og formyndere av alle farger vil få noe å tenke på.

Det er avslutningsvis på plass å la Mattias Svensson selv få siste ord. Om vi er prinsipielle liberalere, liberale paternalister eller reaksjonære konservative bør vi uansett kunne stille oss bak følgende utblåsning:

Till dig som uppriktigt jublar över att staten «hjälper» dig med dina lastar kommer moralkakan här: Skaffa en ryggrad och ta tag i problemen i stället för att lägga dem i händerna på andra. Vill du inte äta godis? Låt bli. Vill du inte röka? Sluta då, ingen tvinger dig. Kom inte dragandes med att du är «beroende». Har två tredjedelar av alla svenskar som rökt regelbundet klarat av att sluta klarar du det också. Det kanske inte är enkelt, men sånt är livet och du har själv försatt dig i situationen. Man har ett fritt val även när det är svårt. (MS 202)

• Øystein Holm-Haagensen (f. 1985) er konservativ statsviter med europeisk politikk som spesialområde. Twitter: @oysteinholmh.

”We ain’t in the prisoner-taking business.
We in the killing Nazi business,
and, cousin, business i a-booming.”

Aldo Raine til en tysk offiser i Inglourious Basterds (2009)

Om du vil ha et stort episk drama hvor helten møter den ultimate ondskapen, kan du ikke be om en bedre motstander enn nazistene. Kampen mot nazismen var å se i enhver propagandafilm under 2. verdenskrig. Etter at de allierte hadde vunnet, fortsatte kampen mot nazismen med uforminsket styrke på filmlerretet.

Krigsfilmene har en spesiell undersjanger med kallenavnet ”kicking Nazi ass”, eller ”sparke nazirumpe-sjangeren”, som den kan oversettes som til norsk. Den er akkurat det den kalles: Hele filmens poeng, det overordnede målet, er å la nazistene få gjennomgå mest mulig.

I ”sparke nazirumpe-filmene” er poenget egentlig ikke å vise hvor forferdelig krig er eller at nazismen er en forkastelig ideologi.

I ”sparke nazirumpe-filmene” er poenget egentlig ikke å vise hvor forferdelig krig er eller at nazismen er en forkastelig ideologi. Det er forstått på forhånd. Så vi kan gå rett videre til det viktige, som er å vise hvor mye mer vi skulle ønske at de hadde fått lide.

De to nyeste ”sparke nazirumpe-filmene” er Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (2009) og Joe Johnstons Captain America: The First Avenger (2011). To svært forskjellige filmer, men de har til felles at her ligger det store prøvelser i vente for nazistene.

Hitler slapp for lett unna
Men det er over 70 år siden krigen. Hvorfor har vi fortsatt dette behovet for å se nazister få bank? De fikk bank også i virkeligheten. Vi vant, det tredje riket gikk under, og folk feiret i Europas ruiner. Nazismen var grusom, men de snille vant til slutt. Det vet vi allerede.

Hvorfor lages det filmer som handler om en jødisk geriljagruppe som massakrerer alle de møter i tysk uniform, eller filmer hvor en mann kledd som det amerikanske flagget er ute etter å stoppe en gal nazist verre enn Hitler?

Begge handler i stor grad om ønsket om å kunne gå tilbake i tid og rette opp det som skjedde. Mye fortere og med flere liv spart enn slik det faktisk gikk til.

Edle idealer vs. ren hevnfilm
Captain America og Inglourious Basterds er svært ulike. Captain America har sitt opphav i et tegneserieunivers, er ikke i nærheten av like voldelig og har en uskyld som Inglourious Basterds fullstendig mangler.

Her er fokuset flyttet fra vold til å fronte edle idealer som frihet og rettferdighet for alle.

Der Inglourious Basterds er en ren hevnfilm hvis eneste mål er å vise nazister som blir slått i hjel, stukket i hjel, skutt eller brent til døde, er Captain America en historie først og fremst om å forsvare ”the american way”. Her er fokuset flyttet fra vold til å fronte edle idealer som frihet og rettferdighet for alle.

Inglourious Basterds mangler alt dette. I stedet tar den oss med gjennom to separate planer for å drepe hele nazieliten – Hitler inkludert – ispedd litt sadistiske drap innimellom. Captain America er derimot action med skyting og fancy våpen som absolutt ikke fantes i 1944, ispedd søtladen romantikk og store (og dyre) eksplosjoner.

Frihet, sannhet og rettferdighet
Captain America ble riktignok skapt som en tegneserie som skulle heve amerikansk patriotisme og kampvilje under 2. verdenskrig. Selv om tegneserien inneholder sin andel av vold, er den tross alt for barn, og da kan du ikke gå inn i grafiske detaljer som hvordan du slår livet ut av nazister med et balltre.

Men det ville Captain America heller aldri gjøre. For det er én ting du må vite om Captain America, eller snarere mannen bak masken, Steve Rogers: Han gjør alltid det riktige. Alltid. Steve tror på de amerikanske idealene om frihet, sannhet og rettferdighet. Og selv om du har aldri så mye lyst til å slå inn skallen på en nazist som virkelig har fortjent det, ville Steve Rogers aldri tenkt tanken.

De onde og svikefulle skal bringes for retten. Selvtekt er en tanke så fjern for Captain America og alt han står for som overhode mulig.

Jødehevn som spagettiwestern
Jeg er ikke overrasket over at Tarantino laget en film som Inglourious Basterds. Så mye forferdelig skjedde under krigen at det skulle godt gjøres for en regissør som Tarantino ikke å lage en film av det, selv om alt er fri diktning og ikke har noe som helst å gjøre med virkelighetens historie.

At det til slutt måtte komme en film hvor jødene tar hevn på nazistene, var vel også strengt tatt uunngåelig. Inglourious Basterds handler om hvordan vi ønsker det skulle gå. Den gir oss en alternativ slutt på krigen, og kan ikke på noen måte kalles en historisk film på samme måte som for eksempel Schindlers liste (1993).

Tarantino har selv sagt at han ville lage en spagettiwestern lagt til det naziokkuperte Frankrike.

Tarantino har selv sagt at han ville lage en spagettiwestern lagt til det naziokkuperte Frankrike, og det ser man også i filmen rent stilistisk. Alt fra kameravinkler, stemninger og bruken av vold minner mye om westernfilmer. Men det betyr at han må kaste alt som kan kalles historiske fakta og realisme på båten.

Penger trumfer alt
Men så er det Captain America, da. At denne filmen skulle bli en realitet, var aldri selvsagt. Captain America er en elsket figur og har en stor fanskare, han er et av de viktigste medlemmene i ”The Avengers”, og han har vist seg (forbausende nok) å tåle tidens tann.

Men med tanke på hvordan klimaet for patriotisme er for tiden, hvor det å være patriot stadig kobles til rasisme, fascisme og innvandringsskepsis – også i USA – er det overraskende at filmstudioet ville gå videre med prosjektet. Var det ikke veldig risikabelt?

Jeg tror svaret er veldig enkelt: penger. Inglourious Basterds og Captain America har aldri handlet om å fremme menneskeverdet eller minne om minoriteters behov for beskyttelse. Eller om å fortelle folk at nazismen er ond. Det handler om fortjeneste. Fordi: Kampen mot nazismen som underholdning er en ufeilbarlig investering.

Ingen liker nazisme, så det er lett å lage en klassisk historie om det gode mot det onde om man setter nazister i skurkerollene. Men filmatiseringen av Captain America henger også sammen med at Marvel i samarbeid med Paramount er i ferd med å gjennomføre et av de største prosjektene i filmhistorien: De største superheltene i Marvel-universet, Iron Man, The Hulk, Thor og Captain America har fått egne filmer, og i år skal de til slutt å føres sammen i én stor film (The Avengers, 2012).

Ettersom Captain America er teamets leder, kunne de naturligvis ikke utelate ham. Steve Rogers er også den mest idealistiske av dem, og fungerer på mange måter som gruppens samvittighet. Uten ham ville The Avengers manglet noe vesentlig.

Ren underholdning, ikke politikk
Vi må være forsiktige med å legge for mye politikk i slike filmer. Inglourious Basterds er en ren hevnfilm, som er ment å tilfredsstille det primitive hevninstinktet med øye for øye, tann for tann. Den har ingenting med virkeligheten å gjøre, og gir seg heller aldri ut for å ha det.

Det samme kan sies om Captain America. Den er en popkornfilm ment for å underholde, ikke noe du skal tenke for mye gjennom underveis.

Selv om Europa har opplevd sin lengste fredsperiode noen gang, har vi stadig behov for å høre historier om at ondskap overvinnes og de snille seirer.

Én grunn til at de kan bli laget nå, er at det er lenge siden krigen. Vi har fått den skikkelig på avstand. Samtidig er 2. verdenskrig stadig vårt fremste symbol på kampen mot den ultimate ondskapen. Selv om Europa har opplevd sin lengste fredsperiode noen gang, har vi stadig behov for å høre historier om at ondskap overvinnes og de snille seirer. Helst satt inn i omgivelser vi kan kjenne oss igjen i. Her er 2.verdenskrig den perfekte kulisse. Hvem trenger orker eller aliens når man har nazister? Filmene føyer seg inn i en gammel fortellertradisjon som skildrer kampen mellom rett og urett.

Hovedmålet for både Inglourious Basterds og Captain America er å vise et godt utført håndverk, underholde deg noen timer og å tjene masse penger samtidig. Noe de i aller høyeste grad har klart. Da er vel alle fornøyde, og klare til å betale for billetten til The Avengers?

• Mali Kristine Lunde (f. 1986) har studert antikk historie ved Universitetet i Oslo, og sitter i redaksjonen i Fortid.

Kunst. Foto: Erik Aavatsmark.

Kunst,
Av Yasmina Reza,
Nationaltheatret 16.11-4.2

Å motta en hvit elefant regnes gjerne som en ulykke. Den er stor og helt ubrukelig, og blir derfor bare til bryderi og sorg. Men vi mennesker har en egen evne til å overse problemer.

Derfor har engelskmennene oppfunnet uttrykket ”ingen ser den hvite elefanten i rommet”. I stykket Kunst (1994) av Yasmina Reza er elefanten byttet ut med et hvitt abstrakt kunstverk. Komposisjonen består av en hvit bakgrunnsmaling med hvite malingsstrøk.

Reza er den mest kommersielle franske dramatikeren i dag. Både Kunst og hennes siste stykke The God of Carnage (som Blodig Alvor på Nationaltheatret i fjor) har spilt i lang til på Broadway og i West End. Det antas at Kunst er satt opp profesjonelt 180 ganger i USA siden premieren.

Stykkets utgangspunkt er at det hvite verket er blitt kjøpt av Sigurd (Trond Espen Seim) for 400.000,-. Hans beste venn Martin (Mads Ausdal) liker det ikke. Faktisk blir han såret over at Sigurd kan finne på å bruke 400 000 på “den hvite dritten”. Han går derfor til den tredje vennen, Yngve (Kim Haugen) og klager over kjøpet av verket, som han igjen beskriver som hvitt. Yngve prøver å unngå å ta stilling til om verket er bra eller dårlig. I starten av stykket har vi dermed et utgangspunkt for et klassisk trekantdrama om vennskap.

Ideen om moderne kunst
De fleste kritikere mener Kunst primært handler om vennskap, ikke kunst. Og stykket bruker på mange vis spørsmålet “Hva er kunst?” som en metafor for vennskap. Like fullt er kunst et sentralt tema: Selv om diskusjonene i stykket nærmer seg det parodiske, behandler de på en interessant måte ideen om ”moderne kunst”.

Hva er ideen om ”moderne kunst”? Enkelt sagt kan vi si at et verks verdi ikke bare avhenger av om det er estetisk tilfredsstillende.

Hva er ideen om ”moderne kunst”? Enkelt sagt kan vi si at et verks verdi ikke bare avhenger av om det er estetisk tilfredsstillende, men hvordan verket forholder seg til tidligere verk, hvordan materialiteten synliggjøres og om verket gjør noe spennende i forhold til kunstinstitusjonen.

En betrakter som ikke aksepterer, eller forstår, denne ideen, vil lett henfalle til påstander som: “Det er jo helt hvitt”, “det er bare tull” eller “jeg anerkjenner det ikke som kunst”. Akkurat det gjør Martin. På motsatt side, om du aksepterer premissene for samtalen, vil kritikken gjerne møtes med “dette forstår du ikke”, “du vil ikke sette deg inn i det“, “du er for trangsynt”. Her har vi Sigurds utgangspunkt.

Det interessante er at begge har helt rett. Kunst er i seg selv helt unyttig, slik som en hvit elefant. Verket er jo helt “helt hvitt“ og “bare tull”. Samtidig er det riktig at den som kommer med disse påstandene “ikke vil sette seg inn i det”. Man kan hevde at “det er trangsynt”.

Uansett, når det er konstatert, skulle man tro diskusjonen var ferdig. Blir man servert et mindre velsmakende måltid, blir man forlegen, kanskje grinete, men de færreste går i lange tider og plages over vertens manglende kokkekunnskaper. Kjøper du en iPhone, mens din beste venn sverger til Android, er det ingen katastrofe. Men det er noe med kunsten som gjør at det lett blir en opphetet diskusjon.

Det gjør vondt
Kunst, forstått som litteratur, teater, musikk og kunst, er unyttig, men samtidig krever den oppmerksomhet. For publikum har litteraturen den fordelen at hvis man ikke liker den, kan man legge den bort. Er man først i teateret eller konsertsalen på en dårlig forestilling, sitter man i klistret. Hvis forestillingen er dårlig, er det ikke bare en provokasjon, det er tortur.

Likevel har billedkunsten evnen til å hisse enda mer opp. Jeg kjenner flere som blir forbannet av Joseph Beuys, men ganske få som tenner på alle tolv sylindre av Samuel Beckett. En av grunnene er nok at kunstverket kan kjøpes, det har en fysisk verdi, i dette tilfellet 400 000 kroner, noe boken, musikken og teaterstykket ikke har på samme måte.

En annen grunn er at de fleste har en idé om hva godt håndverk er i billedkunsten, og flere kjenner nok verdenskunst enn verdenslitteratur. Videre appellerer det visuelle umiddelbart til oss. Kunstverket er “in your face”. Du kan se og dømme det i løpet av 20 sekunder. Derfor går det an å skrive stykket Kunst og få alle til umiddelbart å forstå problemstillingen når de ser “den hvite dritten”.

Resultatet er at kunst blir en utrolig sterk identitetsmarkør. Kanskje like sterk som politikk. Det du liker, sier noe om deg, og noe om de som ikke liker det. Vice versa dømmer du lett de som liker noe annet enn deg.

Konservative versus liberale
Det er akkurat det som skjer i Kunst. Martin ser verket, later som han ser etter noe som er bra i verket, men liker det ikke, og blir forbannet over at Sigurd har betalt 400 000 for det. For ham er det noe støtende med at en venn bruker 400 000 på noe han ikke kan fordra.

På fransk går skillet mellom bourgeois og bourgeois boheme. I USA snakker man om “Limousine Liberal”.

Vi er vitne til en klassisk konflikt i den “borgerlige familien”. I stykket er det litt uklart om vi snakker om gamle eller nye penger, men like fullt diskuteres det borgerlige sinnelaget. På fransk går skillet mellom bourgeois og bourgeois boheme. I USA snakker man om “Limousine Liberal”.

Skillet går egentlig mellom den konservative og den liberale legning. Noen ganger går liberaliteten for langt, andre ganger den konservative.

Innen kulturlivet, men ikke så mye i Norge, har vi mange eksempler på de liberale. Leonard Bernstein (1918-1991) er et kremeksempel på Limousine Liberal. Innen musikken er han ikke superradikal, men han samler på samtidskunst og arrangerer radikale arrangementer for “The Black Panters”, en politisk terroristgruppe. Politisk står han langt ute på venstresiden.

På den motsatte siden står Andrew Lloyd Webber (1948-) som samler på Pre-Raphaelite kunst fra 1800-tallet og er medlem av Conservatives. Men både Bernstein og Lloyd Webber har tjent sine penger på Broadway, og de er utpreget borgerlige. Et annet eksempel på skillet er verdikonservative Tom Stoppard (1937-) og radikale Harold Pinter (1930-2008).

Svært ofte blir Limousine Liberals, som Bernstein og Pinter, fremstilt som dobbeltmoralske. Deres “interesser” er i strid med deres interesser. De virker falske.

Den tredje typen borgerlighet
I Kunst fremstår Martin som en typisk konservativ borgerlig. Av yrke er han flyingeniør. For ham er det riktige rett, og avviket feil. I diskusjoner om rett og galt, og derav også kunst, er han ufravikelig. Han er opptatt av klassisk kunst, altså der representasjonen av motivet gjøres med stor grad av faglig dyktighet.

I Nationaltheatrets versjon minner han til tider litt om en kunstfiendtlig Frp-er med “casual” klesstil. I flere internasjonale oppsetninger er han fremstilt i mørk dress. Et paradoks er at Martins kone får ham til å tro på alternativ medisin, noe som kanskje viser en liten karakterbrist.

Nationaltheatrets “folkelige Marin” er ikke helt troverdig. At vedkommende ikke liker moderne kunst er sannsynlig nok, men man skulle tro at han ikke likte kunst i det hele tatt. Og er det troverdig når den kunstfiendtlige Frp-eren refererer til sin favorittpoet?

Sigurd, derimot, er bourgeois boheme. I stykket er han hudlege, men klesdrakten – dress med høyhalser – tyder på at han er arkitekt eller noe annet innen de kreative yrkene. Klesstilen ble først gjort kjent av Noël Coward, men siden blitt varemerket til musikere som Vladimir Ashkenazy, men spesielt for arkitekter.

Slik er Yngve den tredje typen borgerlighet: Den totale dekadanse, som kun er opptatt av seg selv.

Yngve har mislyktes i arbeidslivet, men han gifter seg til penger, noe man merker ved at han har fått jobb gjennom sin forlovede. Familien har penger og hushjelper. I motsetning til sine to “vellykkede” venner har ikke Yngve sterke meninger om kunst, noe Martin mener handler om at han gir faen. Slik er Yngve den tredje typen borgerlighet: Den totale dekadanse, som kun er opptatt av seg selv. I stykket spiller han den rollen, eller rollen som klovn.

Regissør Kjetil Bang Hansen lar Kim Haugen ta ut sitt fulle komiske repertoar i den første scenen, der han møter både Sigurd og Martin. Scenen grenser det mot lav troverdighet fordi ingen virkelige mennesker ville gjort så mye ut av seg. Men det fungerer likevel godt fordi scenen etablerer Yngve som klovnen. Både Sigurd og Martin ler, men det er bare i forakten for Yngves mislykkethet eller mangel på viljestyrke at de finner hverandre.

Uoverstigelig kløft
Sigurd og Martins respektive verdisyn krasjer. Vi blir vitne til en klassisk kulturkonflikt mellom to helt ulike selvbilder.

Den ene er opptatt av å være med i tiden, åpen og moderne. Den andre vil være konsekvent og mener ting beholder sin verdi selv om de ikke er moderne. Kunstsynene deres er viktige identitetsmarkører.

Mellom dem strekker det seg en uoverstigelig kløft. Martin mener samtidskunstverket er kjøpt fordi Sigurd vil bevise noe overfor sine “nye venner”. Sigurds begrunnelser avfeies som falske, akkurat som typen bourgeois boheme i sin natur er falsk.

På sin side mener Sigurd at Martin er uvitende, at han ikke følger med i tiden, og poenget bevises naturligvis med Martins argumenter.

Marcel Duchamp, "Fountain" (1917).

Den hvite elefanten
Senere i stykket kommer det frem at Martin lenge har ment at Sigurd har utviklet seg i feil retning siden han begynte å være sammen med en “viss familie” og gå på gallerier. Sigurd mener at Martin i stadig større grad har stagnert.

Det “hvite maleriet” blir den hvite elefanten de er tvunget til å anerkjenne.

Slik avdekkes problemene som lenge har vært der blant vennene. De har fått forskjellige verdier, eller som man sier i Norge: vokst fra hverandre.

Kunst er troverdig nettopp fordi stykket handler om kunst. Få ting kan få så mange ellers sindige mennesker til å bli så sinna som å vise dem noe de ikke liker og insistere på at det er kunst, for eksempel Marcel Duchamps ”Fountain” (1917), et utstilt og signert pissoar.

• Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.

“Most students will be content with what our present considers relevant; others will have a spirit of enthusiasm that subsides as family and ambition provide them with other objects of interest; a small number will spend their lives in an effort to be autonomous. It is for these last, especially, that liberal education exists” – Allan Bloom

Humanioras Fremtid
– Kampen om forståelsen av menneske og samfunn

Simen Andersen Øyen, Ingrid Birce Müftüoglu og
Finn I. Birkeland (red)
Cappelen Akademiske forlag, 2011

Pål Veiden er en av de vittigste og kvasseste skribentene i norsk akademia. I sitt bidrag til antologien Humanioras Fremtid er han riktignok blitt fagfellevurdert ned på det retoriske terra firma. Likevel er hans essay ”Hvem skal stoppe moderniteten?” et av de beste og mest velformulerte i denne boken. Med henvisning blant annet til Allan Bloom-sitatet over prøver Veiden å besvare følgende spørsmål:

Hvordan kan vi begrunne humaniora?

Mer, fortere, billigere!
Veidens bidrag skjelner klart mellom humaniora og samfunnsvitenskap – et skille som ellers er nærmest fraværende i denne boken. Og Veiden gjør det klart at sistnevnte ser ut til å seire i dagens samfunnsklima. Samfunnsfagene lever i tiden, vet at tiden forventer effektivitet, og gir de kjappe og enkle svarene som mediene og kunnskapsindustrien krever.

Samfunnsfagene tjener ”moderniteten” –  i betydningen kapitalisme og konsumerisme, rasjonalitet og fremtidstro, globalisering og rotløshet.  Humaniora blir nærmest et anneks til alt dette: Lær deg tysk, for det trenger næringslivet!

Og vi kjenner oss igjen. Det økonomistisk-olympiske mantraet ”mer-fortere-billigere” ser ut til å ha seiret over hele fjøla. Alt som er av presumptivt kritiske uttrykksformer innordnes under og ufarliggjøres av dette paradigmet. Marx og Lenins morske åsyn brukes for å pushe en internett-tjeneste. Erkemarxisten Pål Steigan reklamerer for ”seinkapitalistisk forfallslitteratur.”

Veiden sier det slik: ”Pop-frigjørings-venstre har gått i allianse med de kommersielle kreftene og kan gjøre oss alle til objekter under den flytende moderniteten.”

Samfunnsfagene fortolker denne tidsånden på dens egne premisser. Det er samfunnsviterne – ikke filosofene eller filologene – landets journalister ringer til når de vil ha en forklaring på voldtektsbølgen i Oslo, eurokrisen eller andre ting.

De unyttige
Ja, hva skal egentlig humaniora – eller ”humanoia”, som en av mine studiekamerater kalte det – være godt for?

I de sosiale mediene dukker det av og til opp små gledesutbrudd fra folk jeg nesten hadde glemt. Flere år etter at de tok sin mastergrad, jubler de – ikke over å ha fått jobb, men over å ha blitt kalt inn til intervju. En av de heldige som var blitt kalt inn til intervju møtte jeg tilfeldigvis litt senere, i ikke-virtuell form.  Det viste seg at intervjuet gjaldt en jobb som butikkselger.

Nå er det ikke humanisters dårlige karriereutsikter som er tema i denne boken, selv om redaktørenes forord tar opp forskerstandens usikre arbeidsforhold. Derimot prøver de 12 bidragsyterne, med ulike ståsteder innenfor samfunns- og humanvitenskapene, å belyse hvilken rolle disse fagene kan eller bør spille i dagens virkelighet.

I det nevnte forordet, med den megetsigende tittelen ”de unyttige”, pekes det på hvordan tradisjonell, politisk og ”synlig” makt bygges ned. Makt overføres til diffuse aktører, eller sekkebetegnelsen ”markedet”, og akademia er under stadig sterkere press om effektivitet, nytteverdi og lønnsomhet.

Goliats skygge
Det er et spennende utgangspunkt, til tross for det stort sett fraværende skillet mellom humaniora og samfunnsvitenskap. Og for den saks skyld kommer et av de mest leseverdige bidragene fra en samfunnsviter. Gunnar C. Aakvag tar for seg samfunnsvitenskapens utfordringer i det nye århundret, og beskriver et fagfelt som står i et krysspress mellom natur- og humanvitenskapenes teorisystemer, samtidig som samfunnsendringer – særlig globaliseringen –  utfordrer fagets etablerte virkelighetsbeskrivelser.

Vi får inntrykk av at humaniora gisper etter luft i en verden der politiske problemer skriker etter løsninger og vitenskapen reduseres til et instrument for en makt som sitter alle andre steder enn i de akademiske studerkamre.

Mens Aakvag har tro på at disse utfordringene kan overvinnes, er de andre bidragsyterne langt mer pessimistiske. Kari Jegerstedt skriver i sin artikkel om humanistisk kunnskapsproduksjon og undervisning i en stadig mer globalisert og kapitaldrevet verden. Hun prøver å virke håpefull, men Goliats skygge hviler tungt over teksten når det heter at humaniora må etablere en ny kunnskap ”som motsetter seg hele den instrumentelle tenkningen som ligger til grunn for den utbredte byråkratiseringen innenfor dagens utdanningsregime.”

Nils Gilje tar opp ”epistemisk drift,” det vil si hvordan politisk eller annet ytre press kan få vitenskapen til å oppgi sine standarder for sannhet og redelighet. Eksemplene hans, som Arne Næss’ i dag nesten glemte forsvar for maoismen, er tankevekkende, men kanskje noe utdaterte.

Simen Andersen Øyen beskriver på sin side miljøkrisen som en meningskrise, skapt av Vestens overtro på vekst og teknologi. Vi er fanget i denne tenkningen, skriver han, og vi prøver å løse problemene med enda mer teknologi.  Andersen Øyen har ingen løsninger å peke på, siden det er ”vanskelig å se noen utside til vårt teknologisk baserte samfunn.”   Heller ikke miljøbevegelsen klarer å tenke utenfor boksen, og er fanget inn i moralistiske, forbrukersentrerte løsningsscenarier – uten evne til virkelig maktkritikk.

Man kan spørre seg hva Andersen Øyen mener om f. eks. ”Governator” Arnold Schwarzenegger.  Uansett ser fremtiden ut til å være kort og brutal: ”Det er i dag lettere å tenke seg jordens undergang enn alternativer til vårt teknologiske vekstimperativ.”

Arkhimedisk punkt 
Bokens undertittel er kampen om forståelsen av menneske og samfunn.  Det er med andre ord et klassisk, paradigmatisk konfliktscenario som strekes opp her. Denne kamp- og konfliktretorikken går igjen i mange av tekstene.

Et gjennomgangstema er at humaniora må bidra med noe i forhold til vår tids store utfordringer. Miljøet er nevnt; globaliseringen er tema hos svært mange av bidragsyterne.  Forordet tar opp hvordan undervisning i språk, litteratur og lignende fagdisipliner i stor grad har blitt legitimert som et nasjonalstatlig dannelsesprosjekt, noe som stiller disse fagfeltene overfor særlige utfordringer i grenseløshetens tidsalder.

Dermed er vi inne på et kjent spor: dannelsesdebatten. Man kan knapt tenke seg en (akademisk) dannelse som ikke bygger på humanistiske innsikter om kritisk tenkning og vitenskapelig redelighet.

Dette åpner for å se på dette fagfeltet som metavitenskap, som et forum for kritikk av og refleksjon omkring annen vitenskap, eller erkjennelse overhodet. Men dette er lite vektlagt i denne boken. Unntaket er Jan Helge Solbakk, som bruker noen sider på å beskrive hvordan bioetikken i stor grad er i lomma på den medisinske industrien den skal rettlede. Slik blir også dette en fallitterklæring på humanioras vegne.

Jevnt over virker det som om disse skribentene etterlyser en kritikk av de rådende paradigmer, og de økonomiske og teknologiske maktsentra som ser ut til å styre samfunnsutviklingen. Humaniora må etablere en slags ”utside”, et slags arkhimedisk punkt som gjør det mulig å bevege verden utenfra. Eller, om man vil, en kulturkritikk som overskrider kulturens egen selv- og virkelighetsforståelse.

Men hva vil nå dette egentlig si?

Det får vi ikke noe svar på. I stedet får vi inntrykk av at humaniora er på defensiven, ja nærmest gisper etter luft i en verden der politiske problemer skriker etter løsninger og vitenskapen reduseres til et instrument for en makt som sitter alle andre steder enn i de akademiske studerkamre.

H for Humaniora
Det er i lys av disse insisterende nederlagsfortellingene – og det underliggende spørsmålet om humanvitenskapenes relevans –  vi bør lese Gry Brandsers tekst ”H”.

Dette er humaniora på sitt mest ”humanoide”. Brandser tar utgangspunkt i tyske 1700-tallsfilologers forsøk på å fjerne den ”overflødige” bokstaven h. Med henvisning til blant annet Humboldts vitalistiske språkfilosofi blir h et eksempel på et ”eksessobjekt”, selve ”livspusten” eller det uforklarlige meningsoverskuddet som renner over kanten i de ”diskursfornuftige dialoger.”

Dette leder over til en utlegning om Hannah Arendts kritikk av moderniteten. Mot konformiteten og ”politikken” setter Arendt opp verdier som frihet, definert som ”et overskudd av livsnærværende fryd”, eller en ”ubetinget kjærlighet som ligger latent i menneskets evne til å omforme sanseinntrykk til manifeste språklige uttrykk for anerkjennelse av livets vrimlende mangfoldighet.”

Skal humanvitenskapene spille noen vesentlig rolle i kulturen eller offentligheten, kan det virke som om de må komme på banen i de store debattene om klima, globalisering og andre politiske spørsmål.

Det er vakkert og kunstferdig skrevet. Og Brandser avslutter, med stor selvtillit på sitt eget fagfelts vegne, med å fastslå at H naturligvis står for humaniora.

Men som Veiden påpeker: de humanistiske fag er på sitt verste når filosofer spiller sosiologer. Problemet er at dette fremstår som samfunnskritikk, men uten å kunne eller ville innfri de forventninger til etterprøvbarhet eller implementeringskraft – kort sagt vitenskapelig ansvarlighet – som melder seg hver gang vitenskapen kommer ned fra elfenbenstårnet og vil bidra til samfunnslivet.

Brandsers og Arendts retorikk er ullen, nærmest kvasimetafysisk; hvor mye veier for eksempel et begrep som ”ubetinget kjærlighet” i den ”diskursfornuftige dialogens” vektskåler? ”Kjærlighet” ble riktignok gjort til en slags ”politisk” størrelse i noen uvirkelige sommeruker i år, da enhver dialog, diskursfornuftig eller ikke, lå begravet under et fjell av blomster og bamser. Men likevel.

Essensielt menneskelig
Brandsers tekst illustrerer bokens alvorligste mangel, nemlig fraværet av et tydelig skille mellom humaniora og samfunnsfagene. Et humaniorabegrep som omfatter alt fra den klassiske rollesosiologien til Arendts verdensfravendte retorikk, er så utvannet at det blir helt meningsløst.

I den nødvendige dikotomiseringen mellom humaniora og samfunnsfagene ligger samtidig humanioras største utfordring. Skal humanvitenskapene spille noen vesentlig rolle i kulturen eller offentligheten, kan det virke som om de må komme på banen i de store debattene om klima, globalisering og andre politiske spørsmål. Spørsmålet er om det er mulig for humaniora å gjøre dette uten å gi avkall på sine egne, unike fortolkningsrammer, sitt eget høyst spesielle blikk på verden.

Pål Veiden er inne på noe av dette, når han påpeker at humaniora i stor grad fremstår som en ”ideografisk” eller induksjonsbasert vitenskapsgren, mens for eksempel samfunnsvitenskapene bygger på et nomologisk vitenskapssyn, der deduksjon og harde fakta står i sentrum. Humaniora handler om røtter, tradisjon og tilhørighet, samfunnsfagene dyrker den rotløse moderniteten. Humaniora viser oss livets kompleksitet, samfunnsfagene gir enkle, fremtidsrettede løsningsscenarier.

Hvorfor kan vi si at noe er kjempelite, mens ingen ville finne på å bruke ordet ”bittestor”? Kanskje kan vi si det slik: Humaniora studerer mennesket som subjekt, som skaper av tro og tradisjoner, tilsynelatende unyttig skjønnhet og grammatikk med flere unntak enn regler. Humanioras vesen er nettopp å fange inn noe vi intuitivt oppfatter som essensielt og udefinerbart menneskelig, nettopp fordi det ikke lar seg tilbakeføre til de modeller vi bruker for å forklare den ikke-menneskelige virkelighet.

Seg selv nok
Spørsmålet da er om de humanistiske vitenskapene nødvendigvis må kaste seg inn i kampen mot klimakrisen, det pågående euronomiske Armageddon, eller andre store utfordringer. Kanskje er disse fagene i stor grad ”eksessobjekter” i kunnskapsuniverset, kanskje bør de få hvile i seg selv, slik Veiden uttrykker det? Ligger humanvitenskapenes legitimitet i at de gir oss et rikere liv, rett og slett?

For å vende tilbake til innledningen: I en tid da de sosiale strukturene som omga begrepet ”dannelse” ser ut til å forvitre, er det da slik at den virkelige dannelsen ligger i å være et autonomt menneske?  Humaniora kan ikke være seg selv uten å være seg selv nok – det ser ut til å være den rimeligste konklusjonen, etter å ha lest seg gjennom disse 256 sidene.

• Eystein Halle (f. 1968) er skribent.

”In my writing and in my life I have pursued a vision not only to inspire my readers but also to share my dream of what we can aspire to build here in our world” – Mario Vargas Llosa

Mario Vargas Llosa
Kelterens drøm, 2011
Gyldendal, 432 sider

Gjennom en årrekke har Mario Vargas Llosa agitert for internasjonalisme og frihet. Først og fremst som politiker og presidentkandidat i Peru i 1990, men også som forfatter og skribent i El Pais, har Vargas Llosas forsvart den klassiske liberalismen. Hans gnistrende evne til å koble historie og politikk, har gitt han et globalt nedslagsfelt.

Mario Vargas Llosa var blitt et forfatterikon allerede før han fikk nobelprisen i litteratur i 2010. Prisen ble tildelt for hans ”kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag”. Beskrivelsen passer godt på hans siste bok, Kelterens drøm, hvor historien om den irske humanisten og frihetskjemperen (eller forræderen om du vil – mer om det senere) Roger Casement fortelles.

Tradisjonen tro er det de store spørsmålene som drøftes: Kolonialisme, idealisme, nasjonalisme og internasjonalisme. Vargas Llosa ønsker å si noe sant om menneskenes behov for frihet, men ikke uten at det gis rom både for tro og tvil. En av innsiktene forfatteren ønsker å dele er at vi mennesker er komplekse. Vi har ikke bare et ansikt, en identitet eller et karaktertrekk. Vi har mange, og de utvikler seg over tid.

Nettopp det mangfoldige i et og samme mennesket står sentralt når Vargas Llosa skriver om Roger Casement, iren som endte i galgen etter først å ha blitt adlet av det britiske samveldet.

Kongo og Amazonas
Roger David Casement ble født i Dublin i 1864, og vokste opp på samme tid som den europeiske ekspansjonen, bedre kjent som kolonialismen, fant sted. I likhet med mange andre oppfattet Casement denne utvikling som et sivilisasjonsprosjekt, men endret raskt oppfatning da han selv besøkte koloniene.

Casement kom til Kongo som 20-åring, kort tid etter at belgiske Kong Leopold under Berlinkonferansen i 1884 hadde sikret seg landet som sin personlige koloni. De systematiske overgrepene som belgierne praktiserte her, var hovedårsaken til at han justerte sitt virkelighetsbilde. Det var tydelig at det ikke var et ønske om utdanning eller helse som lå til grunn for denne ekspansjonen.

Fra å være Casements ungdomshelt, ble oppdageren og Kong Lepolds håndlanger, Henry Morton Stanley (best kjent for kommentaren ”Dr.Livingstone, I presume?”) selve inkarnasjonen av fordervelsen. Han var grådig, bestialsk og skruppelløs. Ikke ulik karakteren mr. Kurtz i Joseph Konrads Heart of Darkness. For øvrig en bok Conrad mente at Casement burde ha blitt kreditert som medforfatter av.

Det var derimot en helt annen tekst som skulle plassere Roger Casement på kartet: Rapporten for det britiske utenriksdepartementet om forholdene i Kongo (1904), kjent som Casement-rapporten. Her avdekket han kolonialismens grimme ansikt, med påfølgende ramaskrik i europeiske medier. Det tok riktignok noen år før den belgiske kongen måtte gi fra seg Kongo, men det er tvilsomt om det i det hele tatt ville skjedd uten Casement-rapportens påvirkning.

At den europeiske ekspansjonen, som bar med seg konseptet om politisk og økonomisk autonomi, nødvendigvis kom i konflikt med tradisjonelle samfunn, synes historisk uunngåelig. Det var en kamp som moderniteten åpenbart ville vinne – heldigvis.

Etter tre år som konsul i Sør-Amerika ble Casement i 1909 sendt ut på nytt oppdrag for det britiske utenriksdepartement. Alvorlige beskyldninger om overgrep fra Peruvian Amazon Company (PAC) mot Putomayo-indianerne hadde blitt fremsatt i britisk presse.

Ettersom selskapet var britisk registret, ønsket utenriksdepartementet å etterforske anklagene. Kommisjonen ble ledet av Roger Casement, som evnet å manøvrere etterforskningen gjennom mylderet av korrupsjon, overgrep og bestialitet, hvorpå kommisjonen dokumenterte den forferdelige behandlingen av Putumayo-indianerne.

For PAC var rapporten svært uheldig – de gikk etter hvert konkurs som følge av den – samtidig som flere personer ble straffeforfulgt for overgrepene. Roger Casement ble etter innsatsen for Putumayo-indianerne titulert somSir Roger Casement.

Irland
At Roger Casement både ble adlet og heltedyrket i England, hindret ham ikke i å betrakte det britiske styre i Irland som et overgrep. Casements nasjonalistiske utvikling er et av de mest interessante trekkene Vargas Llosa beskriver. Dette kan virke som et paradoks, ettersom Casement gjorde seg bemerket i sitt forsvar for en universell humanisme.

Det er naturligvis ingen nødvendig motsetning mellom nasjonal selvbestemmelse og universelle rettigheter. Men Casements politiske evolusjon, som endte med at han støttet væpnet motstand mot det britiske liberale demokratiet, viser tydelig hvilke dilemmaer som oppstår mellom mål og midler.

Målet, et uavhengig Irland, vil de fleste betrakte som legitimt, skjønt man kan diskutere hvor reelt behovet for uavhengighet virkelig var. Spørsmålet er hvorvidt voldelig opprør er et legitimt middel.

Dilemmaet utbroderer Vargas Llosa gjennom polemiske dialoger. Casements beste venn, Herbert Ward, har i boken lenge en overbærende holdning til Casements nasjonalisme, men anklager ham etterhvert for å støtte opp om den nasjonalistiske ideen på en lite rasjonell, nesten fanatisk måte:

”– Før kom du med argumenter, nå skriker du bare opp med hat i stemmen til et land som også er ditt og som har vist deg sin erkjentlighet, ikke sant? Det har slått deg til ridder, det har gitt deg rikets fineste medaljer.

– Skulle jeg bli kolonialist av ren takknemlighet? avbrøt Casement han. – Skulle jeg godta for Irland det som du og jeg forkastet for Kongo?

– Jeg vil påstå at forskjellen mellom Kongo og Irland er himmelvid. Du kan da ikke mene at engelskmennene på halvøya Connemara kapper hendene av de innfødte, eller skamslår ryggtavlene deres med pisk?

– Kolonialismen i Europa har mer raffinerte metoder, Herbert, men ikke mindre grusomme. ”

Spørsmål og svar
Casements fanatisme fører ham inn i en allianse med Tyskland. I et mislykket forsøk på å involvere keiserriket til fordel for irsk uavhengighet, ender han opp i britisk fangeskap og blir henrettet for høyforræderi i 1916.

Hvorvidt Roger Casement er skyldig i forræderi, kommer helt an på hvordan man griper saken an. Den enes terrorist er som kjent den andres frihetshelt. Casements konsekvente holdning til humanisme og universalisme står uansett som et betydelig bidrag til sivilisasjonen, noe han fikk betydelig anerkjennelse for.

Det absurde, men like fullt historisk interessante, er at de største kontroversene rundt Casement knyttet seg til hvorvidt han var homofil. Skildringer beskrevet i dagboken kunne tyde på det, men de er aldri blitt verifisert. Men det absolutte mest tankevekkende, i hvert fall for denne leseren, er de politiske implikasjonene man kan lese ut av boka. Særlig konsekvensene av kolonialisme og nasjonalisme gir rom for refleksjon.

Mario Vargas Llosas kritikk av kolonialismen er betimelig. Det er åpenbart ingen grunn til å forsvare kolonialismen. Mange, særlig på den politiske venstresiden, vil nok lese boken som en kritikk av globaliseringen generelt og den økonomiske globaliseringen spesielt, slik den beskriver menneskenes grådighet og moralske fordervelse.

Men om det er vanskelig å forsvare praksisene som fant sted under kolonialismen på 1800-tallet, er det like fullt riktig at den økonomiske globalisering som skjøt fart på denne tiden har vært den viktigste drivkraften for menneskelig velstand noensinne.

Som grundig dokumentert av professor Hans Rosling (www.gapminder.org) er det en klar sammenheng mellom velstandsutviklingen og økonomisk vekst. Det er derfor ingen grunn til å idyllisere den primitive livsstilen til stammer i Kongo eller Amazonas. Målt etter HDI-faktorer var disse livene knapt noe å trakte etter (i hvert fall om du kjenner til alternativer).

Igjen, det er ingen grunn til å forsvare kolonialiseringen som sådan, men at den europeiske ekspansjonen, som bar med seg konseptet om politisk og økonomisk autonomi – deriblant eiendomsrett og pengeøkonomi – nødvendigvis kom i konflikt med tradisjonelle samfunn, synes historisk uunngåelig. Det var en kamp som moderniteten åpenbart ville vinne – heldigvis.

Dette er et standpunkt Vargas Llosa deler:

”Det er riktig at moderniseringen fører til at mange tradisjonelle livsformer forsvinner, men samtidig åpner den for muligheter og utgjør i det store og hele et betydelig fremskritt for samfunnet som helhet. Det er derfor folk, når de får velge fritt, går helhjertet inn for moderniseringen, gjerne stikk i strid med hva landets ledere eller tradisjonsbundne intellektuelle ønsker” (El Pais 2000: ”Globaliseringen og kulturene”).

 Hva avgjør hvorvidt det er legitimt av en stat å løsrive seg fra en annen? Og når er det legitimt å benytte vold for å realisere ønsket?

Kritikken av Kong Leopold og Peruvian Amazon Company bør derfor ikke ses på som kritikk av modernitet eller globalisering, men på den koloniale praksis. Kolonialismen har åpenbart vært til hinder for utvikling, men ikke av de grunner som oftest blir postulert fra anti-globalistene.

Den skadelige effekten av kolonialismen har blitt en unnskyldning for afrikanske land i nyere tid. Omvendt proporsjonalt med manglende utvikling har offer-mentaliteten gjort seg gjeldende, forsterket av europeiske klakører som ser ethvert problem i Afrika årsakfestet i kolonialismen. Disse vil garantert lese Vargas Llosa med de samme brillene. Jeg gjør det ikke, av grunner nevnt overfor.

I dag opplever Afrika en økonomisk vekst kontinentet aldri tidligere har sett, takket være sterkere institusjoner, privat eiendomsrett og teknologisk kvantesprang. Til tross for at det er dårlige nyheter som dominerer pressebildet, er det god grunn til å tro at den gode utviklingen i Afrika de facto vil fortsette.

Nasjonalisme
Det andre overordnede spørsmålet som boka stiller, er hvilke implikasjoner og begrensninger som følger med nasjonalisme. Hva avgjør hvorvidt det er legitimt av en stat å løsrive seg fra en annen? Og når er det legitimt å benytte vold for å realisere ønsket?

De fleste vil intuitivt identifisere seg med at en gruppe eller nasjon, som er lokalisert i et felles territorium, ønsker retten til å hevde kollektiv identitet. I så måte er det lett å begripe Roger Casements ønske på vegne av Irland. Men det er mer problematisk å forsvare valget av midler. Irene hadde riktignok ikke selvstyre, men ”undertrykkelsen” var verken spesielt brutal eller omfattende (selv om The great famine var friskt i minne). Irer, som Casement selv var et godt eksempel på, hadde alle muligheter til å lykkes. Det synes derfor vanskelig å forsvare et væpnet opprør.

En allmenngyldig regel om gruppers krav på territoriell suverenitet er uansett vanskelig å utlede, men jeg tolker Vargas Llosa dit hen at han mener at slike saker, uansett utfall, krever en god porsjon rasjonalitet fremfor føleri. Det er knapt noen hemmelighet at Vargas Llosa er en sterk motstander av nasjonalisme. Men denne motstanden er mer subtilt til stede i Kelterens drøm. I andre sammenhenger er hans motstand mot nasjonalismen både tydelig og politisk ladet, som her fra Wallstreet Journal 8.november i år:

”The search for liberty is simply part of the greater search for a world where respect for the rule of law and human rights is universal—a world free of dictators, terrorists, warmongers and fanatics, where men and women of all nationalities, races, traditions and creeds can coexist in the culture of freedom, where borders give way to bridges that people cross to reach their goals limited only by free will and respect for one another’s rights. It is a search to which I’ve dedicated my writing, and so many have taken notice. But is it not a search to which we should all devote our very lives? The answer is clear when we see what is at stake”.

Kelterens Drøm er et litterært mersterverk, noe som synes å være den unisone tilbakemeldingen fra norske anmeldere (NRK, Dagsavisen, BT). Det er ingen enkel oppgave å belyse et historisk tema i form av en roman, ofte må man velge det ene fremfor det andre. Mario Vargas Llosa lykkes godt med å gjøre begge deler. Syntesen av spenning og politikk preger boken fra begynnelse til slutt.

Den anbefales på det sterkeste og vil garantert fungere godt som julegave.

•  Eirik Løkke (f. 1980) er rådgiver i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd.

Skitten snø,
Mahmona Khan,
Aschehoug, 2011

Sumera blir voldtatt. Overgriperen doper henne, penetrerer henne og bruker en tapetkniv for å skjære striper på brystene hennes. Så tar han bilder av den nakne, bevisstløse kroppen hennes for å drive utpressing senere.

Et halvt år tidligere ble Charlotte voldtatt. Hun opplevde de samme traumene, den samme frykten og etter hvert det samme sinnet som Sumera. Alt rettet mot samme person, norskpakistaneren Jamal.

Nå slår de seg sammen for å sette en stopper for dette monsteret av en mann. En gang for alle.

Men frykten deres er ikke helt den samme. Charlotte har etnisk bakgrunn fra Norge, mens Sumera i tillegg har sin pakistanske bakgrunn i bagasjen.

Thelma & Louise
Det danner seg et slags Thelma & Louise-plot i Mahmona Khans nye roman Skitten snø. Sumera, Charlotte og to venninner bestemmer seg for å ta rotta på overgriperen.

En liten del av meg jubler, den største delen tenker at dette er riv, ruskende galt.

Jeg har et elsk-hat forhold til Thelma & Louise. Jeg elsker følelsen filmen gav meg første gang jeg så den. Den frigir en underbevisst glede over at det endelig er noen kvinner som tar igjen mot de sexistiske, voldelige, kvinnehatende drittsekkene der ute. Man føler seg ”empowered”.

Det er den basale siden av meg. Den mer moralskfeministiske siden protesterer.

Det er noe grunnleggende galt i retorikken: Noen utsetter jentene for grove overgrep, men de tror ikke rettferdighet vil skje fyllest om de sier fra til samfunnet rundt. Derfor adopterer de overgriperens atferd. De hermer etter mannens dårligste egenskaper. De tyr til vold.

Han får smake sin egen medisin. Øye for øye. Tann for tann. En liten del av meg jubler, den største delen tenker at dette er riv, ruskende galt.

Utfordrer ikke
Sumera flørtet uskyldig med overgriperen Jamal i forkant av voldtekten. Hun ble med i bilen frivillig. Hun gikk frivillig med opp i leiligheten, selv om det var under falske premisser. Derfor føler hun skyld for overgrepet. Skyld som kvinne, men også som norsk-pakistansk kvinne med ansvar for familiens rykte og ære.

Sumera vil ikke anmelde Jamal. Hun er redd for de sosiale konsekvensene hvis bildene han har tatt av henne kommer ut. Det kan ødelegge familien. Boken sier noe om det pakistanske miljøets vektlegging av dydighet og frykten for sladder. Voldtekt er kontroversielt fordi familiens ære settes på spill.

De vender sinnet sitt mot den største og åpenbare drittsekken, og glemmer at de også burde gjort opprør mot den kvinnefiendtlige kulturen.

Mahmona Khan har noen gode poenger. Men hun utfordrer ikke den sosiale kontrollen som finnes i det pakistanske miljøet. Hun lar jentene ta igjen mot overgriperen, men aldri ta til motmæle i forhold til stigmatiseringen. Problemet forblir uadressert i boken.

De vender sinnet sitt mot den største og åpenbare drittsekken, og glemmer at de også burde gjort opprør mot den kvinnefiendtlige kulturen.

På den måten er boken kanskje en kritikk av samfunnet. Men så mye mer kritisk den hadde vært om Khan ga jentene noen reelle valg! Istedenfor lar hun dem føye seg etter familiekulturen.

Jenters skyld
Boken kan heller ikke leses uten å tenke på de siste ukenes debatt om voldtekt.

Når vi snakker om norske, fulle jenter, knyttes ofte rus, flørting og påkledning til skyldspørsmålet. For Sumera gjelder andre sosiale normer for omgang med det motsatte kjønn. Men grunnspørsmålet er det samme: Hvor mye skyld har kvinnen?

I Thelma & Louise dreper Thelma mannen som forsøker å voldta Louise. Louise vil ringe politiet, men Thelma sier: ”You think they’d believe us when the whole bar saw you dancin’ with him the whole night? We don’t live in that kind of world.”

Vi lever ennå ikke i en verden hvor jenter automatisk blir trodd og beskyttet når de utsettes for overgrep.

Med litt godvilje kan man si at boken spør hvilke valg samfunnet og den norskpakistanske kulturen gir jentene. De kan velge å fortelle og anmelde, men frykten for ”represalier” og skam fra miljøet stopper dem.

Og det er sant.

Kan hende lever vi ennå ikke i en verden hvor jenter automatisk blir trodd og beskyttet når de utsettes for overgrep. Vi lever i alle fall ikke i en verden hvor jenter automatisk tenker at de er uten skyld for voldtekten.

Tenker ikke kritisk
Boken har et spennende anslag her. Men når Khan bruker et så sterkt symbol som grov voldtekt på mannlig dominans og kvinnelig underordning, må det problematiseres mer.

For mange av normene i det pakistanske miljøet og mekanismene bak menns overfall mot kvinner får stå ukommentert. Det gjelder skam, skyld, sosial tvang og forskjeller mellom generasjonene. Prøver boken å endre disse normene hos oss, for de unge jentene, eller for autoritene i miljøet?

Khan viser frem generasjonsforskjellene, opplevelsen av ulikheter mellom kulturer, utfordringene med å være overbeskyttede og litt naive norskpakistanske jenter og den til dels kontrollerende patriarkalske familiekulturen.

Hva er alternativet? Hvem har ansvaret for å fremme endring? Hvordan burde kvinnekulturen være?

Men hun tar ikke skrittet over til å tenke kritisk omkring dette: Hva er alternativet? Hvem har ansvaret for å fremme endring? Hvordan burde kvinnekulturen være?

Mannlig trussel
I boken er det ingen tvil om hva som er trusselen mot jentene: menn. Boken tegner ikke opp en total og fullstendig demonisering av mannen, men det er ikke langt ifra.

Mange av mennene i boken utgjør en eller annen form for trussel. Om ikke direkte ved å være voldtektsmann, så indirekte ved å være gjengmedlem eller fedre som presser jentene til å inngå ekteskap med ”fetteren i hjemlandet”.

Bokens omdreiningspunkt er voldtektsmannen Jamal. Han står i stor grad for det mannlige norskpakistanske innslaget. Jamal ser på jenter som noe han bare kan forsyne seg av og misbruke. Det finnes unektelig slike menn. Likevel synes jeg det er vanskelig at hans syn i boken forblir såpass lite utfordret.

Jeg kjenner jeg nesten blir litt opprørt på menns vegne: Hva slags fiendebilde sitter man igjen med?

Moralen er:
I et intervju forteller Khan at hun er bekymret for hvordan folk vil reagere på det moralske i historien. Hun mener venninnene kanskje går for langt i å beskytte dem de er glade i. Khan mener jentene setter omsorgen for fellesskapet foran seg selv. Men jeg synes det er veldig rart å lese den blodige hevnen deres som indirekte omsorg.

Gode forbilder ville vist at det var tøffe jenter, og ikke bare flere damer som kan sparke rumpe.

Sumera og venninnene banker opp overgriperen istedenfor å finne andre løsninger. Når de tar saken i egne hender, virker det egentlig som om de bare gir etter for hevntanker. Er ikke grunnen til deres hevn nettopp frykten for sosiale konsekvenser, og ikke omsorg?

Gode forbilder ville gått imot det pakistanske miljøets stigmatisering og vunnet frem på annen måte. Virkelig vist at det var tøffe jenter, og ikke bare flere damer som kan sparke rumpe.

Selv om dette er en jentebok – altså en bok med jenter for jenter – så tilbys ikke alternative løsninger eller refleksjoner omkring den store, stygge ulven: den autoritære oppdragelsen av gutter og jenter i pakistanske miljøer, og pakistanske kjønns spillerom.

Det er synd at en roman for unge jenter ikke tilbyr andre, kritiske perspektiver.

Beskyttes mot seg selv
Ikke les videre om du ikke vil vite hvordan hevntokten ender. Den ender i skogen.

De slår ham med et kujern og et balltre, før de kler av ham og binder ham til et tre.

Jentene skal realisere sin plan om å drepe Jamal. De har kjøpt en pistol og leid noen gjenggutter til å kidnappe ham. I snøen i skogen ender de opp alene med Jamal, og det blir slåsskamp. Han er i ferd med å overmanne dem, men de greier å banke ham. De slår ham med et kujern og et balltre, før de kler av ham og binder ham til et tre. Da hører de en bil, får panikk og stikker.

Noen måneder etter leser de i en avis at Jamal er funnet i skogen, skutt. Politiet knytter det til et gjengoppgjør. Overgriperen er borte, og jentene går fri.

Men dét irriterer også når vi har kommet så langt i historien. Feiget forfatteren ut? Hun gir jentene først makten til å slå tilbake, men lar dem ikke gjennomføre sin morbide plan. Hun beskytter dem mot seg selv. Boka snubler, den forsøker å gjenfinne balansen, men ender opp med å falle moralsk pladask.

• Ellen Reiss (f. 1979) Har master i litteraturvitenskap og jobber som skribent og fotograf. I disse dager ferdigstiller hun en reportasjebok om norskmuslimske jenter: Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet. Ellenreiss.no.

Brenner – historier fra vårt land,
Hans Olav Brenner,
Dokumentarserie i seks deler,
NRK1, mandager 20.15

Jeg må innrømme at det var med en noe negativ innstilling jeg tok meg til å kritisere Hans Olav Brenners siste programserie, Brenner – historier fra vårt land. Som programleder i Bokprogrammet synes jeg Brenner kunne bli litt vel andektig overfor litteraturen, forfatteren, og kulturen i bestemt form.

Det er ikke alltid kultur i Norge er ”viktig”. Ikke sjelden er kultur bare komplett uinteressant og politisk korrekt statsfinansiert møl.

Brenners ny programserie er noe annet. Det brenner bra.

Jeg håper imidlertid ikke han er fast ansatt i NRK og fortsetter å lage programmer frem til pensjonsalderen.

Fast i NRK
Hans Olav Brenner har de senere årene bemerket seg som en tydelig norsk programleder innen kulturfeltet. Først var han vikar for Anne Lindmo i Store Studio. Siden ble han programleder i Bokprogrammet i flere år, før han i år har fått en egen serie.

Jeg håper imidlertid ikke han er fast ansatt i NRK og fortsetter å lage programmer frem til pensjonsalderen.

Det er noe utrolig døvt med programlederne i min foreldregenerasjon (68-erne) som, når de først var faste i NRK, ble å se på skjermen livet ut. Programmene til Torkjell Berulfsen ble eksempelvis etter hvert meget intetsigende. Grepene og idene var de samme. Sånn sett er Brenner et frisk pust i NRK-sammenheng.

Reaksjonær nostalgi
Tema for Brenners program er norsk kultur i endring. Fortellergrepet er basert på at Brenner kjører rundt i Norge i en Volvo Amazon fra 1966 (noe nedsettende kalt herregårdsvogn i enkelte pasjonerte Volvo-kretser) og en campingvogn. Brenner er i en roadmovie på jakt etter folk og fenomener som har endret norsk kultur.

Dette utgangspunktet var grunnlaget for min negative innstilling. Journalister (og forskere) jakter stadig på sosiale fenomener som har endret seg, men ofte skjønner de ikke at det ligger en reaksjonær nostalgi bak selve spørsmålet.

Spørsmål forutsetter nettopp at noe har endret seg, et poeng blant annet sosialantropologen Runar Døving har tatt for seg. Han har dokumentert at selv om kokebøker og medier er fulle av nye og eksotiske retter, er hverdagsmaten til folk flest den samme som før.

Når det kommer til stykket, er kulturen i Norge preget av status quo.

Når det kommer til stykket, er kulturen preget av status quo. Vi spiser fortsatt med kniv og gaffel og hilser med høyre hånd, og de første oljepengene ble brukt til å opprettholde bosetningsmønsteret i Norge og landbruket fra 60-tallet.

Egentlig er mye norsk kultur som før. Men, noe er da annerledes, eller?

Norge gror igjen
De tre første programmene tar for seg temaene kulturlandskapet, kunst i offentligheten og norsk matkultur. Alt med utgangpunkt i om noe har endret seg, og det har det.

Det er liten tvil om at det norske kulturlandskapet gror igjen. Selv har jeg de siste ti årene brukt mange dager hver sommer med øks for å hugge trær på den gamle sætervolden hytta vår ligger på. Det er fascinerende å se bilder av området fra 60-årene – det er nesten ingen trær. Årsaken er enkel: Landskapet løpes ikke lenger ned av geiter, og spesielt stølsdrift i utmark er nesten ikke-eksisterende. Resultatet: Norge gror igjen.

Man kunne kanskje vente seg at det ville ligge en viss konservatisme i bygdegutten Brenners behandling av temaet. Snarere tvert i mot: Med sjarm, lun humor og tvisyn slipper han til intervjuobjektene som både doserer, forteller og tidvis konkluderer med hvorfor det er blitt som det er blitt.

Brenner er mer deskriptiv enn normativ i stilen, og undrer seg mer enn å trekke slutninger. Han tar ikke stilling, det er utvilsomt en styrke. Det er intervjuobjektene, som en Bjørn Dæhlie, en ordfører eller et lag på dugnad som trekker slutningene og kommer til ordet. Brenner holder seg lunt i bakgrunn. Det er hans varemerke.

Skulpturer i åpent landskap
Av de tre første programmene er nummer to om kunst i det offentlige rom som hadde tjent mest på en mer kritisk Brenner. Utgangspunktet er Skulpturpark Nordland fra 1992, som var et fikst kunstprosjekt satt i scene av fylkeskommunale kulturbyråkrater. I all hovedsak gikk prosjektet ut på å sette modernistiske skulpturer ut i landskapet.

Å høre de ansvarlige i fylkeskommunen dosere om prosjektet er mildt sagt lattervekkende: Kunstprosjektet var totalt gjennomsyret at det offentlig sosialdemokratiske credo om at ”kunst er viktig for folk.”

Nuvel. Kunst er et overflødighetshorn. Så også modernistiske steinskulpturer i åpent landskap. I 1992 var den lokale motstanden enorm. I dag er den stilnet og folk synes fornøyd med de fleste av skulpturene. Parallellen til dagens debatt om skulpturparken på Ekeberg i Oslo, finansiert av Christian Ringnes, er slående. Og denne debatten flettes intelligent inn i programmet.

Når kritikken er stilnet og kunsten er der, ja, da snur stemningen fra negativ til positiv. Slik var det også med Oslos mest besøkte turistattraksjon Vigelandsparken, som Ringnes så riktig påpeker i programmet.

Det er interessant å høre hvordan fremtidens attraksjoner blir til på bakrommet i stat, kommune og gods.

Det samme var tilfellet for Vebjørn Sands Da Vinci-bro i Ås og Kepler-stjernen ved Gardermoen. Også det delvis finansiert av Ringnes. Det er interessant å konstatere at gangbroen i Ås både er vakker og praktisk, der den ligger på et flatt jorde. Det er et eksempel på en ildsjels visjon, til tross for at prosjektet ble motarbeidet av de halvkorrupte kulturbyråkratene i Kulturrådet. Det er interessant å høre hvordan fremtidens attraksjoner blir til på bakrommet i stat, kommune og gods.

Fjordland vs gourmetmat
Vi er det vi spiser, og slik er det også for nordmenn. Vi er Fjordland – den forhatte og elskede produsenten av ferdigprosesserte tradisjonelle matretter. Men vi er også mye annet. Vi er tradisjoner.

Selve grepet om det tredje programmet ligger på rockekokkene The Flying Culinary Cirkus sin fjøl. De omreisende spilloppmakerne i den norske maten er representanter for en økende interesse for gourmetmat og gode råvarer. Spesielt er rockekokkenes besøkt i urtehagen interessant.

Trendene står mot hverandre. Fjordland på den ene siden. Interessen for det særegne, ekte og økologiske på den andre. Kanskje nettopp i maten vi spiser kommer kulturendringen sterkest og mest dramatisk til syne. Det er strengt tatt dette vi lever for, men ikke nødvendigvis av, som Andreas Viestad poengterer.

Endringene i hva vi spiser er et resultat av det særnorske landbrukskooporativet med fravær av konkurranse i produksjonsleddet, men massiv konkurranse i forhandlerleddet. Resultatet er enretting av norsk matvarebutikker og norsk mat.

Statens rolle i kulturen og samfunnet kunne kommet mer til syne i programmet og blitt problematisert

Statens rolle
Oppsummert ligger det politikk i alle temaene Brenner tar opp. Men som så ofte ellers i norsk journalistikk ligger det og vaker under overflaten.

Selv kunne jeg tenkt meg at det oftere kom opp i dagen. For gjengroing av landskapet, offentlig kunst og mat lever ikke sitt eget liv. Som det meste i Norge ligger statens klamme hånd på rattet, og nettopp statens rolle i kulturen og samfunnet kunne kommet mer til syne i programmet og blitt problematisert. Men Brenner, han brenner bra, og alt i alt en spennende og severdig serie.

Kritikken er basert på de første tre programmene.

• Erik Lundesgaard (f. 1980) er statsviter og Høyremedlem. Twitter: @eriklundesgaard.