Hurtigtog er en flott ting. Det frakter mennesker på en rask og relativt miljøvennlig måte fra bysentrum til bysentrum. Det er behagelig å sitte på tog. Den som ikke vil bruke anledningen til å fortape seg i evige landskap som flyter forbi, kan bruke togets gode lese- eller arbeidsvilkår. Det er klart vi ønsker noe slikt. Skulle man ikke tro at verdens rikeste land skulle kunne få det til når et fattigere land som Kina satser tungt på dette? Viser det ikke at det er et spørsmål om politisk vilje og om politiske visjoner?

Verdens lengste høyhastighetsbane går mellom Beijing og Shanghai. Med sine 1318 kilometer er den snaut fire ganger lengre enn Bergensbanen, der den flyter av gårde i relativt flate omgivelser mellom de to økonomiske sentrene i Kina. Banen er utvilsomt et gode for de rundt 210 millioner menneskene som bor mellom Beijing og Shanghai.

Et annet flott hurtigtog, om enn ikke like raskt og like moderne som det kinesiske, går fra Paris til Lyon. Så betjener de 409 kilometerne med stål rett nok også et område hvor det bare bor 25 millioner mennesker.

Japan har lenge vært i front når det gjelder hurtigtog. Allerede i 1964 åpnet Tōkaidō Shinkansen, de 515 kilometerne som forbinder Osaka og Tokyo. Farten er rett nok heller ikke her like høy som i Kina – rundt 270 kilometer i timen. Til gjengjeld kan passasjerene ofte nyte utsikten utover havet, der toget ruller over det flate kyststrekket i hjertet av Japan, hjem til rundt 40 millioner mennesker. En annen bane går nordover fra Tokyo, de 674 kilometrene til Aomori. Kanskje er dette en mer relevant sammenligning for Norge, for Wikipedia skriver at banen ”runs through the more sparsely populated Tōhuku region”. Og rett nok, her bor kun rundt 30 millioner mennesker, og i de tynnest befolkede områdene er befolkningstettheten ikke mer enn rundt 100 per kvadratkilometer.

Langs de snaue 500 kilometerne der Bergensbanen karrer seg mellom våre to største byer, Norges største infrastrukturprosjekt da den ble åpnet i 1909, bor det snaut halvannen million mennesker. Befolkningstettheten er 8 per kvadratkilometer i Oppland; 18 i Buskerud; og selv i Hordaland bare 31. Alle utregninger viser at kostnaden ved å bygge over fjellet er svært høy, klimaeffektiviteten svært lav.

Jeg er positiv til tog, og positiv til at de skal gå fort. Men jeg er ikke positiv til svermeri. Mellom Beijing og Shanghai bor det 150 000 mennesker per kilometer tog. mellom Oslo og Bergen bor det snaut 3000 per kilometer – og de fleste av dem bor et sted mellom Oslo og Drammen, og har tross alt et moderat behov for stadig å utsette seg for bergensk vær og væremåte.

En trikk er et godt klimatiltak i en storby med mange mennesker som velger kollektivt snarere enn bil. En trikk er ikke et godt klimatiltak mellom to bondegårder. Men vi har mistet vårt sunne bondevett hvis vi tror at verdens dyreste og mest energikrevende tog gjennom høye fjell, bratte svinger, dyre tunneler og harde vintre er den beste måten å løse klimautfordringene på.

Det sannsynlige er at alle politikerne som vil holde døren åpen for dette forslaget, bedriver mer symbolpolitikk enn noe annet. Det gjør politikere ofte, men det er skadelig, fordi det tar oppmerksomheten bort fra viktig klimapolitikk og viktig samferdselspolitikk. Alternativt har det for noen gått litt fort i svingene, så de rett og slett ikke har skjønt at Norge faktisk er et tynt befolket fjelland i verdens utkant.

Og fort i svingene, det er ikke bra. Ikke med tog, men heller ikke i politikken.

Les også jan Arild Snoen “Alle overbuds mor”

•  Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva.

En av tingene som har preget 2012, er en debatt om liv og død i mediene. Debattene er alle vanskelige, noen er etiske minefelt. De avslører også at våre prinsipper slett ikke er soleklare. I mange tilfeller kan prinsippene være til dels motstridende.

KrFUs unge leder i Hordaland høstet storm da han stod fast på sitt standpunkt om å si nei til abort selv etter voldtekt eller seksuelt misbruk. ”Det er mer radikalt å være for abort enn å være mot”, argumenterte han. Reaksjonene var mange – deriblant helt uakseptable trusler. Den unge KrFU-lederen hadde et prinsipielt vanntett utgangspunkt: Et liv er et liv fra unnfangelsen av, og det er derfor galt å ta et liv, selv om det er et resultat av for eksempel voldtekt.

Samtidig har helseministeren ønsket å gjøre tidlig ultralyd til en rettighet for alle gravide kvinner. I dag har opptil 60 prosent av kvinnene som er inne til ultralyd, allerede foretatt en slik undersøkelse i privat regi eller ved å betale selv. Kritikerne advarer mot sorteringssamfunnet, en utvikling som allerede er i gang. Det fødes færre barn med Downs syndrom nå enn tidligere.

Helseministeren og hennes tilhengere avviser problemstillingen. Samtidig var statsråden svært kritisk da det kom en forskningsrapport som angivelig viste at indiske foreldre med flere enn to barn oftere valgte abort dersom fosteret var jente. Kjønnsselektiv abort er galt, det er alle enige om. Men hvorfor er det en prinsipiell forskjell på abort basert på kjønn og abort basert på eugenisk indikasjon (for eksempel Downs syndrom)? Begge tilfeller innebærer abort på grunn av egenskaper ved fosteret.

Det har også gått en debatt om aktiv dødshjelp i avisene. Samfunnsmedisiner Per Fugelli har blant annet tatt til orde for en rett til å dø hjemme. Det avvises på det sterkeste av svært mange. Man har ingen rett til å velge å dø, hevdes det. Samtidig har Norge et lovverk som sikrer for eksempel Jehovas Vitner retten til å nekte blodoverføring. En lege på Sørlandet reddet trolig livet til en kvinne i trettiårene da han igangsatte blodoverføring etter at en fødsel hadde gått alvorlig galt. Men kvinnen og hennes mann hadde eksplisitt bedt om ikke å få blodoverføring. De var Jehovas Vitner, som, basert på en spesiell tolkning av et vers i Apostlenes Gjerninger, motsetter seg all blodoverføring. Hvis man ikke har rett til selv å avslutte sitt liv, hvorfor har man da rett til å nekte livsviktig behandling? Det er naturligvis et skille mellom de to prinsippene. Det ene innebærer en aktiv dødshjelp, det andre bare en passiv dødshjelp. Men er virkelig prinsippene så forskjellige?

Dette illustrerer hvilket etisk minefelt disse diskusjonene er. Bare ytterst få klarer å være prinsipielt konsistente. Hva gjelder aktiv dødshjelp, er det kanskje like nyttig å se på hvilke praktiske konsekvenser en slik ordning kan få. Er det mulig å innføre en rett til å dø uten at det også rammer de som ikke kan ta valget selv? Og vil abortreglene påvirke synet vårt på hvem som ”fortjener” å leve eller ikke?

En kronikkforfatter i Aftenposten viser til debatten i England, og skriver at der er abortpraksis på fostre med avvik så utbredt at leger i The Royal College of Obstetricians and Gynaecology i fullt alvor ønsker å innføre aktiv dødshjelp på nyfødte barn med multihandikap. På denne måten skal foreldrene få mulighet til å vente med å avslutte barnets liv til de har fått holdt det i hendene, sett skadene, og veid for og mot om dette barnet er noe å satse på, eller om de bør kaste det og lage et nytt. Alt dette ifølge Sunday Times 5. november i fjor.

I en bredt anlagt artikkel om aktiv dødshjelp i Nederland, problematiserer Weekendavisen noe av det samme. Avisen viser til et oppsiktsvekkende tall: Mellom 1997 og 2004 har sykehusleger gitt aktiv dødshjelp til 22 nyfødte barn med ryggmargsbrokk (Spina Bifida). Sykdommen regnes som en ”ubærelig” lidelse. I følge avisen har dette aldri blitt en skandale i Nederland. Legene er ikke blitt straffeforfulgt.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg ikke har funnet noen tilstrekkelig troverdig verifisering av påstanden i andre kilder. Like fullt er logikken bak slett ikke vanskelig å forstå. Det er lov å abortere et foster fordi det har en lidelse eller sykdom, og man har rett til å dø dersom man har en ”ubærelig lidelse”. Er ikke det neste logiske steg da at også nyfødte med ubærelige lidelser har en rett til å dø? Burde dø?

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hans hjemmeside er www.konservativ.no og han heter @konservativ på Twitter.

Med grandiose visjoner, smittemetaforer, stadig mer repressive tiltak og økende reguleringsiver, er tobakkslovgivningen på vei mot ta opp i seg de elementene av ruspolitikken som nå anses som skadelige og uheldige.

Formålet med dagens tobakkskadelov er, i følge dens § 1, ”å begrense de helseskader som bruk av tobakksvarer medfører.” I høringsnotatet om endringer i tobakksskadeloven som nå er ute, foreslås følgende endring: ”Formålet med denne lov er å begrense de helseskader som bruk av tobakksvarer medfører gjennom å redusere forbruket og på sikt oppnå et tobakksfritt samfunn.”

Å begrense helseskader som følge av tobakk er viktig og riktig. At færre røyker, er den beste måten å lykkes med det på, og tallene peker i rett retning. Det skaper en optimisme, som pussig nok ledsages av stadig nye tiltak for å ramme røykerne.

Enkelte, som Jan Arild Snoen, har gått lengre enn jeg vil gjøre i å kritisere statens ”mobbing” av røykerne. Jeg sympatiserer med en del av argumentene, men tilhører ikke dem som mener det er illiberalt i seg selv at myndighetene søker å påvirke folks vaner, atferd og holdninger – ikke minst på helseområdet. Derimot er det grenser for hvordan staten bør søke å gjøre dette. En nudge-tilnærming i de aller fleste tilfeller bedre enn drakonisk regulering.

Tiltakene som nå foreslås, går lengre enn hva jeg klarer å føle meg vel med, og verre er argumentene som støtter dem. I myndighetens argumentasjon helliger målet middelet. Individets frihet overkjøres av folkehelsestatistikken. Det representerer en endring, eller i det minste utglidning, i logikken bak helsemyndighetenes autoritet.

Grandiose visjoner har en tendens til å nødvengiggjøre kreative tiltak. Målet helliger middelet-tenkning oppstår når store mål er urealistiske å nå med dagens anerkjente midler. Slik også her. Et tobakksfritt samfunn kan ikke realiseres uten illiberal politikk.

To eksempler illustrerer det tydelig: Tobakksskadelovens invadering av den private sfære i både hjem og på jobb viser begge en invaderende logikk med svært uheldige snøballeffekter.

Røykeforbud i hjemmet?

I høringsnotatet åpnes det for en normativ lovbestemmelse om at barn skal beskyttes mot passiv røyking – om enn uten forslag om noen sanksjoner eller straff. I praksis betyr dette at foreldre ikke skal få røyke med barn i nærheten, altså hjemme, i bilen, etc. Dette er et ekko av anti-røyker Gro Harlem Brundtland, som i 2003, foreslo å forby røyking i hjemme – noe hun sammenlignet med barnemishandling.

Det er lett å forstå kritikken av dem som utsetter barn for helsefare gjennom sin egen manglende evne til å ta vare på helsa si. Men å bevege seg inn i private hjem for å regulere det som er og blir et livsstilsvalg, er en skummel vei å gå. Ikke alt kan rettferdiggjøres av hensyn til ”barnas beste”. Man skal vokte seg for slippery slope-argumenter, men her ser vi en uheldig trend i synet på forholdet mellom lov og det private rom. Noe atferd i hjemmet kan og bør reguleres (som barnemishandling), uten at det skal bety stadige utvidelser.

Yrkesnekt for røykere?

Et annet moment som utfordrer liberale verdier, er regjeringens påpekning av at ansatte i barnehager, skoleverket og helsevesenet har et ”særskilt ansvar som rollemodeller for barn og unge og for pasienter.” Dette er en spesiell forståelsen av hvilke private valg som bestemmer egnethet for disse yrkene.

Departementet går ikke inn for lovfestet tilbud om tobakksfrie arbeidsplasser i denne omgang, men signalet i notatet er tydelig – og i 2006 oppfordret også daværende helseminister Sylvia Brustad alle fylkeskommuner til å forby ansatte i skolen å røyke i arbeidstiden.

Hvor beveger vi oss med slike regler? For et par år siden mistet Ashley Payne jobben sin som lærer på en skole i delstaten Georgia. Hennes utolererbare overtramp var å legge ut bilder på Facebook der hun drakk alkohol, og utfordret sin posisjon som rollemodell for elevene. I følge rektoren skal hennes Facebook-side med dette ha ”promoted alcohol use”.

Det er denne typen historier som hentes fra hukommelsen når man leser departementets høringsutkast, og omtalen av store yrkesgruppers ”særskilte ansvar som rollemodeller”. Argumentet impliserer at deres ansvar ligger i deres karakter og private atferd, ikke deres faktiske yrkesutøvelse. Argumentene regjeringen bruker i høringsutkastet er de eksakt samme som kostet Ashley Payne lærerjobben.

Skadereduksjon i skyggen

En for ensidig politikk klarer heller ikke å ta hensyn til at virkeligheten er kompleks, folks vaner vanskelige å endre og at politikk kan ha utilsiktede virkninger. I SIRUS-rapporten ”Tobakksfritt samfunn eller skadereduksjon?” kritiserer forskningsleder Karl Erik Lund tobakksfrihetsmålet for å hindre nødvendig satsning på skaderedusering. Myndighetenes likestilling av alle tobakksvarer, som ikke anerkjenner at snus er mindre farlig enn røyking, illustrerer dette.

Som nevnt har røyketallene en positiv utvikling. Gunstig politikk har bidratt til færre røykere – men den store, langsiktige trenden har høyst sannsynlig vel så mye å gjøre med generelle holdninger, bevissthet og endringer i sosial status og demografi. I USA har antall dagligrøykere blitt halvert fra 1960-tallet og frem til i dag. Politiske tiltak mot røyk har først kommet helt på slutten av perioden, og kan i beste fall forklare en brøkdel av fallet.

Lunds poeng er bl.a. at vi må erkjenne at ”nytten av å intensivere eksisterende virkemidler er avtakende.” Røykerne som er igjen når kurven går rett vei, er den harde kjerne. Lund avslutter en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening slik: ”Visjonen om et tobakksfritt samfunn kan stå i veien for tiltak som kan redusere tobakksrelatert dødelighet.”

Visjonen om et narkotikafritt samfunn lå lenge som en klam og stram hånd på norsk narkotikapolitikk, fra den først ble formulert i St. meld. nr. 13 (1985-86). Denne utopiske forestillingen og den ruspolitiske tenkningen den manifesterte, var et hinder for viktige skadereduserende tiltak som sprøyteutdeling til heroinbrukere. Det kan ha forverret HIV-epidemien i Norge. Formuleringen er nå anerkjent som både urealistisk og uheldig, og er ute av offentlige dokumenter. Nå dukker en tvilling opp i røykelovgivningen.

Uheldige metaforer

Det er betegnende at høringsnotatet innledes med anerkjennende å sitere Gro Harlem Brundtland, som sier: ”Tobakksepidemien er en smittsom sykdom. Den smitter gjennom reklame, gjennom røykeres eksempel og gjennom den passive røykingen som ikke-røykere – særlig barn – er utsatt for. Vår jobb er å immunisere befolkningen mot denne epidemien.”

Hjerneprosessene bak avhengighet må forstås med en medisinsk tilnærming, men røyking som fenomen er verken epidemi eller sykdom. Å ”immunisere befolkningen” mot en ”epidemi” legitimerer virkemidler av en annen art enn forsøk på å begrense den kulturelle appellen av et helsemessig onde. Ikke minst er oppfatningen av den enkelte røyker som smittekilde en metaforbruk med lite heldige historiske paralleller.

Målet om et tobakksfritt samfunn, i likhet med det forkastede målet om et narkotikafritt samfunn, er ikke et umoralsk eller uetisk mål. Men som et formål med en lov er det radikalt – og midlene som må til, er i strid med liberale verdier. Ikke alle foreslagene fra departementet er så problematiske som de mest høylydte anti-anti-røykerne vil ha det til, men vi beveger oss inn på en linje som bør advares mot.

Totalforbudet skimtes i horisonten. Erfaringene med nulltoleranse, utopiske visjoner og totalforbud for andre rusmidler bør få en på andre tanker. Vi er der ikke, men dagens høringsutkast er et skritt på veien.

• Fredrik Wang Gierløff (f. 1984) er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP

I en artikkel i Washington Post denne uken kommer det klart frem hvor dyp den økonomiske krisen i Hellas har blitt.  Økonomien sank med 6 prosent i 2011; arbeidsledigheten har økt med fem prosentpoeng bare det siste året; hjemløshet, selvmord og kriminalitet er raskt på vei opp. Store deler av middelklassen er på vei ut i den dypeste fattigdom. Sykehus må avvise pasienter på grunn av mangel på personell og utstyr; ifølge lederen for den greske legeforeningen er man raskt på vei fra en økonomisk til en humanitær krise. Og verst av alt: Det er ingen ende i sikte. Optimister anslår at den økonomiske veksten i 2012 vil være på -3 prosent.

Mange – inkludert undertegnende – vil påstå at grekerne først og fremst kan takke seg selv. De har åpenbart levd over evne, særlig det siste tiåret etter de kom med i Euroen. De har bevilget seg selv stadig bedre pensjonsordninger og andre goder uten at man gjorde noe for å gjøre økonomien mer konkurransedyktig. Samtidig har man ikke reformert gjennomkorrupte skatteinnkrevningssystemet, som koster den greske staten 20 milliarder euro i året.

Men langt fra all skyld ligger på grekernes skuldre. Som Aksel Fridstrøm har skrevet om for Minerva tidligere førte euromedlemskapet til at Hellas kunne låne med en implisitt garanti fra resten av EU. Følgelig ble rentene de betalte bare marginalt høyere enn for bunnsolide Tyskland, og langt lavere enn det grunnleggende makroøkonomi skulle tilsi at de burde være. For et svakt politisk system med en statsskeptisk befolkning ble fristelsen til å låne for sterk til at politikerne klarte å håndtere det på en bærekraftig måte.

Dessuten er euroen den fremste hindringen for at Hellas kan komme seg på bena igjen. Uten euroen ville Hellas kunne devaluert, og svært raskt hatt konkurransedyktige lønninger og priser. Sammen med en restrukturering av gjelden ville det kunne ha lagt grunnlaget for fremtidig økonomisk vekst innen en rimelig tidsramme. Nå må konkurransedyktigheten oppnås gjennom en langdryg og smertefull prosess med intern devaluering; og landet er nå i sitt femte år med økonomisk nedgang, uten at det er noen tegn til bedring. Stadig nye runder med såkalte redningspakker – som hver gang er akkurat nok til å holde Hellas unna stupet, og som hver gang krever nye kutt og nye skatter – har ikke hjulpet hverken på å få i gang økonomisk vekst eller på andre måter gjort gjelden mer bærekraftig.

Økte skatter og stadig nye, dype kutt i offentlig sektor midt i en økonomisk depresjon er galskap, og gjør ikke noe for å bedre situasjonen hverken for grekerne, bankene som skylder dem penger, eller Europa forøvrig. Grekerne kommer ikke til å begynne å arbeide eller betale skatt som tyskere over natten, samme hvor hardt de blir presset.  Til det sitter problemene i den greske økonomien og det greske statsapparatet for dypt. ”Let justice be done though the heavens fall” er ikke en oppskrift på god politikk. Før eller siden vil det føre til at Hellas forlater eurosonen – og som Angela Merkel og Nikolas Sarkozy tydeligvis skjønte etter å ha lekt med tanken tidligere i høst, vil det kunne være katastrofalt. Bildet Robert Jenkins fra Bank of England tegnet for hva som kunne skje dersom euroen gjennomgår en ukontrollert kollaps er nok til å ta nattesøvnen fra de fleste.

Det er derfor på tide at resten av eurosonen tar konsekvensene av at de er i en valutaunion med Hellas. Valutaunioner kan fungere, men ikke dersom land i periferien blir tvunget til å føre en prosyklisk politikk ut i den dypeste økonomiske elendighet for sin egen befolkning. Skal man unngå en sosial og politisk kollaps i Hellas, og unngå en dominoeffekt i resten av Sør-Europa er det på tide å slette en betydelig andel av landets gjeld og la dem føre en noenlunde motsyklisk politikk. De dypereliggende problemene får man ta tak i når landet er politisk og økonomisk på bena igjen – om det i det hele tatt er mulig uavhengig av omstendigheter.

Tyskland og de andre kjernelandene har egentlig ikke noe å klage over. I praksis tok de på seg ansvaret for gresk økonomi – enten man kaller det nattklubbregning eller ikke – da de sa ja til en prematur og lite gjennomtenkt felles valuta.

Det er en tragedie at EU har satt seg selv i en posisjon der de må velge mellom det som i verste fall er et fullstendig økonomisk sammenbrudd på den ene siden, og en upopulær kombinasjon av massive overføringer og deflasjonspolitikk på den andre siden. Det blir stadig vanskeligere å se at Euroen var noe annet enn et historisk feilgrep. Men man er der man er. Eurolandene er i et skjebnefellesskap med grekerne enten de liker det eller ikke. Tiden er inne for at man tar konsekvensen av det.

• Magnus Thue (f. 1980) er medredaktør i Minerva.

Kulturminister Anniken Huitfeldt imponerer på et punkt hvor hennes forgjenger Trond Giske skuffet mange. Han ga mye nye kulturpenger, men hadde ingen substansiell kulturpolitikk. Huitfeldt gir også mer penger. Samtidig har hun en politikk, som er ganske klar: Alle skal få. Alle, uavhengig av sosial, økonomisk og geografisk bakgrunn, skal delta i kulturlivet.

Nå skal det kjempes for de etniske minoritetene. Målet fremstår som nobelt og moralsk uklanderlig. Og det resulterer i det minste i produksjon av politikk og rapporter. Før jul kom stortingsmeldingen Kultur, inkludering og deltaking. Organisasjonen Norsk publikumsutvikling har tatt saken og bidratt til at to rapporter nylig ble lansert: Et skritt fram – minoritetene kommer! og Hva vet vi om etnisk norsk kulturkonsum?

Selvfølgelig er minoritetene på vei, i samfunnet generelt. Innvandrerne er morgendagens middelklasse, som jeg skrev om for en stund siden, og unge innvandrere er stappfulle av ambisjoner og optimisme, som Amara Butt skrev om nylig. Innvandrere markerer seg på stadig flere felt: I politikken, media, gründervirksomhet, popkultur også videre.

Interessant nok er det kanskje nettopp i finkulturen, og muligens mest i de offentlige finansierte og drevne finkulturinstitusjonene at innvandrerne er minst synlige. Derav Huitfeldts ambisjoner og tiltakslyst.

Problemet med Huitfeldts strategi er todelt: 1. Det tilsynelatende gode målet er prinsipielt uheldig. 2. Slike strategier har aldri fungert tilfredsstillende.

Til det andre først: I det store og hele følger kulturkonsum fremdeles, som det alltid har gjort, sosiale, økonomiske, geografiske og etniske skillelinjer. Enkeltunntak finnes, og mange individer lar seg heldigvis ikke redusere til gruppeegenskaper, men den overordnete empirien er klar.

Resultatet er en stram detaljstyring. Staten – med Huitfeldt som den rause, omtenksomme heltinnen i front – vil få alle til å jobbe med inkludering av minoriteter, og går langt i å beskrive akkurat hvordan de bør gjøre det. Ettersom svært mange av kulturaktørene lever på offentlige støttekroners nåde, vil de helt sikkert følge standarden for slike aktører: Danse etter ministerens pipe.

Inkludering vil bli, eller er kanskje allerede blitt, en gimmick, noe man snakker om i festtaler og beskriver med flotte ordelag i søknader og rapporter. Men stikker det dypere enn til lysten på offentlige kulturkroner (som i og for seg stikker ganske dypt)?

I regjeringens pressemelding vektlegger Huitfeldt, som andre steder, at det er viktig at alle de kulturkronene som nå brukes fører til at flere inkluderes i kulturlivet. En sterkt demokratisk impuls, altså. Pengene skal ikke gå til en elite, men fordeles på folket.

Så til det viktigste: Målet om inkludering av absolutt alle absolutt hele tiden er prinsipielt uheldig. For det første er selve ”problemet”, at noen er underrepresentert i kulturkonsum, vilt overdrevet. Det vi bør frykte, og jo faktisk frykter, når det gjelder innvandring, er utviklingen av en permanent økonomisk og sosial underklasse.

Det ville overhodet ikke være noe problem om alle innvandrere i all fremtid holdt seg unna moderne kunst, abstrakt dans og opera for å vie seg til hiphop og folkemusikk fra hjemlandet på fritiden. Verken for kunstnerne eller for innvandrerne selv.

At det kan være vanskelig å få tilgang til posisjoner innenfor kulturlivet, er dessuten noe alle opplever, enten de er unge, nyetablerte, minoriteter eller hva som helst. På én måte er det et sykdomstegn, og en grunn til at det er viktig å trekke frem behovet for maktspredning og pluralisme i kulturen. Men samtidig er det helt naturlig og en del av gamet innenfor systemer med strenge kvalitetskrav. Alt skal ikke være demokratisk og likt fordelt hele tiden.

Et ytterligere problem med det sterke fokuset på publikum er at det resulterer i en kulturideologi som tenker på hvem som ser kulturen, ikke hva kulturen selv gir. Man stiller ikke spørsmål ved hvorvidt kulturen faktisk er interessant, utfordrende og faktisk kan (ut)danne oss. Bare hvem som utsettes for dannelsen man antar finner sted. Da blir spørsmålet enkelt: Mottar alle de viktige demokratiske, dannende impulsene kulturen, særlig finkulturen, visstnok gir?

Jeg kjøper ikke prinsippet: Innvandrere, eller andre for den saks skyld, mottar ingen automatisk dannelse av å utsettes for finkulturen. Ikke bare fordi det er helt tullete å forestille seg at en slik kausalitet inntreffer automatisk. Men også fordi svært mye av den kulturen man absolutt skal få alle til å konsumere, særlig finkulturen, er relativt meningsløs.

Kanskje er det viktig å presisere: Jeg er sterk tilhenger av at kulturaktører jobber aktivt for å inkludere minoriteter på utøversiden, og at de gjør en reell innsats for å nå nye publikumsgrupper. Men hvis de gjør det, må de gjøre det fordi det oppleves som en naturlig del av deres egen strategi. For veldig mange aktører er dette helt irrelevant. I dag føler mange seg presset til å innarbeide slike mål i egne strategier, rapporter og søknader, uten at de ser poenget, og – kanskje – uten at det faktisk reflekteres i arbeidet deres.

Det høres politisk korrekt ut, men er det kanskje ikke, når så mye kulturpolitisk retorikk for tiden bryter med det: Minoriteter bør ikke rekrutteres til å være kulturutøvere bare fordi de er minoriteter, men hvis de kan bidra til mer og spennende kultur. De skal ikke rekrutteres til publikum bare fordi de er minoriteter, men hvis de eventuelt er interessert i kulturen.

Vi kan ikke nistirre på etnisk og kulturell bakgrunn til enhver tid. Positiv diskriminering på bakgrunn av gruppetilhørighet er også diskriminering.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.

Det er jul. Grunnlaget for den kristne tro – ispedd doser av romersk saturnalia og norrøn midtvintersblot – markeres, av milliarder av troende, agnostikere og ateister over hele verden. Høytider er god anledning for alle til å tenke gjennom sitt forhold til grunnleggende spørsmål om hva vi tror på eller ikke tror på.

Et viktig spørsmål for mange av dem som tror på en gud, er hvordan man forholder seg til hellige skrifter – som den kristne bibel, den jødiske tanakh eller den muslimske koran. Gjennom de siste tohundre årene har vestlige samfunns holdning til skrift og moral endret seg radikalt. Fra å være et selvskrevent utgangspunkt for moral – om enn ofte etterlevet ufullstendig og hyklersk etterlevet, eller sett som for strengt – har religiøse dogmer og skriftavledede bud i økende grad blitt sett på ikke som bare vanskelige å etterleve, men som direkte umoralske av stadig flere. Spesielt tydelig er dette i spørsmål om seksualitet; men innfallsvinkelen er relevant for hele forholdet mellom religion og moral. I mange tilfeller går ikke bare våre rasjonelle argumenter, men også vår egen moralfølelse, i en annen retning enn det som er blitt forfektet med henvisning til skriften.

Minerva publiserte tidligere i år en artikkel av Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband, som tok opp nettopp dette spørsmålet. Ottosen forfektet at å være kristen betyr å stole på Gud, også når ens egen moralske intuisjon peker i en annen retning, og skrev: ”Jeg mener at det å stå for en kristen etikk – også når jeg kjenner på protester av ulikt slag – handler om lydighet. Og da ser jeg altså på lydighet som noe positivt. Det dreier seg om å lyde Gud.” Nylig publiserte vi også en artikkel om Eid-al-Adha – den muslimske høytiden til minne om Abrahams villighet til å ofre sin sønn til Gud – som diskuterer lydighet mot Gud i islam.

Men religion generelt – og, i hvert fall fra et kristent perspektiv, kristendommen spesielt – inneholder gode grunner til ikke uten videre å være lydig mot budene. Julen minner oss delvis om hvorfor. Jeg tenkte derfor det kunne være passende å bruke julen til å utfordre religiøse som baserer sin etikk i etter mitt skjønn for stor grad på hellige skrifter.

Men la oss først etablere noen rammer for diskusjonen, og la oss anta at Gud finnes, og – i en eller annen forstand – har talt til menneskene gjennom skriftene. En dristig antagelse, selvsagt, men det er jo jul bare én gang i året, så la oss gjøre det likevel. Det er når man tror at Gud finnes og har gitt sine bud i skriftene, at spørsmålet om lydighet mot budene blir relevant. Men tre overordnede problemer er hver for seg tilstrekkelig til å rokke ved tanken om en skrifttro religion, også gitt denne antagelsen (og de som ikke vil resonnere på bakgrunn av den antagelsen, bør kanskje hoppe over de neste tre overskriftene…).

Det tekstkritiske problemet

Det første problemet, som jeg ikke skal bruke mye tid på, er hvordan de hellige tekstene er blitt til. Det er et langt skritt fra profet til ferdig tekst. Dette er tydeligst for den jødiske og den kristne bibel, men gjelder også for koranen. Både den jødiske tanakh og den kristne bibel er redigert over flere hundre år. Alle tekstene er skrevet ned av mennesker, som etter skriftens egen lære er høyst feilbarlige. Noen av tekstene foregis å være direkte nedtegnet av profeter som hører Guds ord, men de fleste gjør det ikke. Moderne bibelforskning antar et utall kilder og redaktører for det gamle testamentet; det nye testamentet baserer seg på fire evangelier som ikke alltid forteller det samme. Det er strid om både opphavet og påliteligheten til selve evangeliene; resten av det nye testamentet foregir ikke i noen egentlig forstand å være Guds ord – det er i stor grad – om enn ikke alltid – Pauli ord, og de er jo som kjent interessante, men bør kanskje heller ikke sees som ufeilbarlige. En rekke interessante skrifter nådde aldri opp hos kirkefedrene, og flere skrifter er gått tapt.

Ikke bare er det ofte slik at små variasjoner i ordvalg, kontekst og andre detaljer kan ha stor betydning for den lære som skal formidles; ofte er det all mulig grunn til å tro at redaktørene har gjort til dels betydelige endringer. Vi sitter på fragmenter og kilder, og troen på en Gud er til liten hjelp for å finne Guds sanne ord.

Kirken har utviklet en egen lære for å omgå hele dette problemet: Man antar rett og slett bibelsk ufeilbarlighet, basert enten på litt spesielle tolkninger av skriften selv (som må forutsette at denne er ufeilbarlig i første omgang), eller ved rare logiske krumspring som i alle fall er sirkulære. En lignende historie gjelder den jødiske tanakh. Ved behov føyer man til lære som at ”den samlede kirke” ikke kan ta feil, fordi man må anta at Gud vil kirken godt, at den hellige ånd veileder den eller lignende. Det er åpenbart at slike antagelser gjør det enklere å være kirke, og enklere å forholde seg til tekster, men at det skulle være noe sannere eller bedre enn andre antagelser, har lite for seg, selv om man altså ukritisk tror på en Gud som har talt gjennom profeter.

Koranen – for dem som måtte foretrekke å tro at Muhammed var Guds profet – prøver å omgå disse problemene gjennom tilblivelsen: Én profet, én åpenbaring (rett nok spredt utover i tid), én tekst. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Kritiske forskere mener at de eldste korankopiene vi kjenner, stammer fra rundt år 700, nesten 70 år etter Muhammeds død. De tidligste uomstridte kopiene er ennå senere. Etter tradisjonen skal kalif Uthman ibn Affan, etter sunniislamsk syn en av de fire rettledede kalifer, ha sørget for å skrive ned én ufeilbarlig tekst i år 653 – allerede en generasjon etter Muhammeds død. Ulike tradisjoner forteller om denne nedskrivningen, og har det til felles at de sier noe slikt som at flere av dem som memorerte teksten, skrev den ned, og at det viste seg at tekstene var helt identiske, hvilket man konkluderte med at bare kunne skyldes gudommelig inspirasjon. Men også dette er en helt urimelig tolkning, selv gitt troen på både Gud og Muhammed som hans profet. Tradisjonen med de rettledede kalifene – rashidun – stammer fra den organiserte religion, ikke fra profeten, og tradisjonen om koranens ufeilbarlige nedskrivning sammenfaller så beleilig med det som må ha vært politisk opportunt, at det er umulig å slutte fra hengiven og absolutt gudstro til tekstens ufeilbarlighet, så lenge man bevarer sin kritiske sans på alle andre felt enn overfor den allmektige Gud alene.

Så står vi her, altså, med en rekke ”hellige” skrifter, skrevet ned av feilbarlige mennesker over tiår og hundreår, herjet med av feilaktig forståelse, hullete hukommelse, og uærlig egeninteresse, utsatt for redigering og avskrivning i ledd etter ledd. Hva finner vi så om vi leser tekstene?

Det eksegetiske problemet

Det andre problemet har nemlig å gjøre med hva skriftene selv sier. Dette er tydeligst i Det nye testamentet, og jeg vil her i hovedsak snakke om kristendommen, som jeg kan diskutere fra innsiden. Gjentatte ganger lærer nemlig Jesus disiplinene å forholde seg skeptisk til den overleverte loven.

En av de mest kjente episodene oppstår når Jesu erkefiender, de skriftlærde fariseerne, ser at disiplene plukker kornaks for å spise på sabbaten. Fariseerne mener det ikke er lov å drive innhøsting på sabbaten. Jesus svarer dem med å henvise til at kong David brøt religiøse regler da mennene hans var sultne, og sier så – i Markus-evangeliets versjon: ”Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.” (Mark. 2:27-28) I Matteus-evangeliet sier Jesus også: ”Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr: ‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’, da hadde dere ikke dømt dem som er uten skyld.” (Matt. 12:7)

Flere steder i evangeliet går Jesus til angrep på skriftlærde og fariseere. Ofte er anklagen at de er mer opptatt av å oppfylle det formelle som loven krever, for å roses av mennesker, enn av lovens ånd (for eksempel i hans verop mot dem i Lukas 11:37-52). Dette kan tolkes som en kritikk av en viss måte å tilnærme seg loven på, snarere enn mot blind lydighet mot budene i seg selv. Mange kristne tolker også diskusjonen om sabbaten inn i en slik ramme. Men Jesus går her ett skritt lenger, og sier noe om forholdet mellom menneske og lov. Han kunne selvsagt ha argumentert mer eksplisitt med at loven ikke sa det fariseerne mente den sa. I stedet er hans tilsvar langt mer generelt: Loven ble til for mennesket, ikke mennesket for loven, er den naturlige tolkning. Og tolkningsnøkkelen han gir i Matteus, er barmhjertighet, ikke offer.

Jesu stadige angrep på bokstavtro tolkninger oppveies for noen av det han sier i Bergprekenen: ”Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig jeg sier dere: Før himmel og jord, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.” (Matt 5:17-18) Og de påfølgende deler av Bergprekenen kan ved første øyekast synes å gjøre loven strengere, ikke mildere: ”Dere har hørt det sagt til forfedrene: Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ”Din idiot!” skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier ”Din ugudelige narr” skal være skyldig til helvetes ild.” (Matt 5:21-22) Og litt senere: Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.” (Matt 5:27-28)

Men for meg synes en mer nærliggende tolkning å være den stikk motsatte: Den dramatiske innskjerpelsen av loven tjener i første rekke den hensikt å vise at vi alle ligger under for krefter som river og sliter i oss. Den som vil fordømme en voldsmann eller ekteskapsbryter, kan gjøre klokt først å tenke etter i sitt eget liv, å se hvordan de samme lastene opptrer hos ham selv. Kanskje er det tilfeldigheter og flaks som gjør at utslagene blir mindre dramatiske enn hos dem vi vil fordømme? Slik avsluttes også Bergprekenen: ”Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?” (Matt 7:3) Og så oppsummerer Jesus sin tolkning av loven og profetene, som han altså skal oppfylle: ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.” (Matt 7:12)

Det synes for meg ualminnelig vanskelig å lese dette budskapet som en oppfordring til lydighet mot skriftlige bud som er skrevet i sten. Jesus, slik han fremstår i de nedskrevne evangeliene, referer ofte til skriften (det gamle testamentet), men kommer ofte med uortodokse tolkninger. Dette var også en av grunnene til fariseernes vrede. I dette var Jesus ikke unik: Å ta enkeltskriftsteder ut av kontekst for å belyse noe helt annet det som opprinnelig var intendert, er tradisjon innen jødedommen, der man i tillegg til en direkte lesning av teksten opererer med remez, drash og sod – hint, søking og mysterium. Derimot gikk Jesu lære mye lengre enn det som var vanlig i å være et opprør mot en skrifttro tradisjon, og i å bruke remez, drash og sod på måter stod i motsetning til en bokstavelig tolkning.

Nettopp denne spenningen mellom lov og nåde er et tema som går gjennom det nye testamentet, uten at det noen gang blir fullt ut avklaret tekstlig. Paulus, den første teolog, som har skrevet brorparten av brevene i det nye testamentet, berører temaet gang på gang, og er nære ved å si at loven er opphevet, for så, nærmest pliktskyldigst, å forsikre at de troende vil følge loven likevel. At det har et slikt element av pliktskyldighet, er ikke historisk helt usannsynlig heller, for Paulus var stundom i konflikt med andre i urkirken – særlig Jakob – om lovens plass i den nye religionen. (Apg 15)

Samtidig finnes det enkeltutsagn fra Paulus som tydelig gir lydighet mot budene en underordnet plass. Tre eksempler: ”Men blir dere dreven av Ånden, er dere ikke under loven.” (Gal 5:18) ”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.” (Efes 2:14-15) ”Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. (Rom 13:8-9)

I lys av en slik skriftforståelse blir det noe pussig i idag å bruke enkeltuttalelser av Paulus som nettopp lovbud som skal følges – slik noen har brukt hans uttalelser om at kvinner skal tie i forsamlinger, eller menn ikke skal ligge med menn. Ikke bare må man altså basere seg på en rekke ad hoc hypoteser for i det hele tatt å mene at Paulus skal tillegges noen ufeilbarlighet i slike spørsmål; men også om man skulle mene at brevene fra Paulus skal regnes som gudommelig inspirerte, får man lyst til å si som Jesus sa: ”Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr: ‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’, da hadde dere ikke dømt dem som er uten skyld.”

For kristendommens del finnes det altså all mulig grunn til å tvile på om skriften selv egentlig ber om lydighet mot skriftlige bud. Man kunne prøve å gjøre et skille mellom det gamle og det nye testamentet, mellom bud som tillegges Jesus og det som formidles via andre – men selv om vi holder alle problemene fra Det tekstkritiske problemet utenfor, må man støtte seg på mengder av sirkulær logikk eller tolkinger inspirert av en slik for å overbevise seg selv om at lydighet til skriftens moral skal settes over menneskets dømmekraft og det henvendte hjertets moral.

Også i jødedommen og islam finnes lignende tolkninger av skriftene, med betydelig autoritet. En av de mest kjente rabbiene gjennom tidene, Hillel, levde faktisk på Jesus tid – han døde etter tradisjonen i år 10. Han formulerte den negative varianten av det Jesus berømt formulerte som den gylne regel, sitert overfor fra Matteus 7:12: ”Det dere ikke vil at andre skal gjøre mot dere, gjør det heller ikke mot dem: Det er hele loven, resten er kommentarer – gå og lær bort.” (Den babylonske talmud, Shabbat 31a)

I islam finnes en hadith som sier: ”Jeg kom til Allahs sendebud, og han sa: Du har kommet for å spørre om hva som er rett?” Jeg sa: ”Ja.” Han sa: ”Spør ditt hjerte. Det rette er det som sjelen finner ro i og som hjertet opplever som fredfullt, og det gale er det som gir sjelen uro og som går frem og tilbake i brystet, selv om folk gjentatte ganger har gitt juridiske betenkninger som aksepterer det.” (An-Nawawi 27)

Jeg skal ikke gå mer inn i skrifttradisjonene i islam og jødedommen, og vil ikke dra det rent eksegetiske poenget for langt for disse religionenes del. Mange teologer vil ikke godta å bruke Hillel og denne hadithen som argumenter for å sette sin egen moralske intuisjon fremfor skriftens bud, og hadithen gis av mange en langt mer avgrenset tolkning enn jeg her har antydet. Det finnes også andre hadither og andre koransteder med helt andre budskap. Men at legitim tvil kan reises også på tekstlig grunnlag, er likevel et faktum, og for å avvise det, må man nettopp velge hvordan man forholder seg til ulike perspektiver i koran og hadith.

Det menneskelige problemet

Det leder oss til det neste problemet: All tekst må tolkes. Teksten gir selvsagt rammer for tolkningen, men tolkes må det like fullt. Og det er ikke bare et spørsmål om betydningen av ord og uttrykk, men av en innfallsvinkel som sjelden kan tas for gitt. Et eksempel fra islam: Apostasi – frafall fra religionen – har av mange vært ansett som en forbrytelse som krever dødsstraff, blant annet basert på hadither som omhandler dette (f.eks. Sahih al-Bukhari 9:83 17) Men ikke bare mener mange muslimer at hadithen skal forstås som omhandlende høyforræderi, ikke alminnelig religiøst frafall; mange vil også mene at hadithen står i motsetning til koranvers om at det ikke finnes tvang i religion. Poenget her er ikke å ta til orde for en bestemt tolkning (som kristen er ingen tolkning av koranen eller hadithene ”gyldig” for meg); bare å påpeke at også en tilsynelatende ”bokstavtro” tolkning er tolkning, som sjelden er den eneste mulige.

Mennesker er feilbarlige i sin tolkning. Man kan prøve så hardt man vil – men også tolkning formes av egeninteresser og menneskets øvrige destruktive sider. Både i kristendommen, jødedommen og islam følger mange tolkninger fra tolkningsskoler eller av religiøse doktriner fastsatt av kirker eller lovskoler. At de som har tolket opp gjennom historien er feilbarlige mennesker, er helt åpenbart og selvsagt. Mange religiøse vrir seg unna dette problemet ved nye ad hoc-antagelser om at Gud ikke vil tillate at det religiøse fellesskapet tar feil. En moderat utgave av en slik tanke finnes i den katolske og den ortodokse kirke, og en strengere utgave finnes i den islamske tanke om ”ijma”. Den kristne varianten er i all hovedsak et påfunn som baserer seg på en svært pussig (men beleilig for kirken) tolking skriften; den islamske tanken baserer seg på en tolkning – men altså nettopp det – av en hadith, som igjen må ha vært svært opportun for religiøse leder i tidligere tider. Ikke desto mindre har slike doktriner ikke kunnet forhindre religiøs oppsplitting og grunnleggende uenighet om grunnleggende spørsmål i religionen – rabbinsk jødedom og karaitter, katolsk, ortodoks, armensk og et utall protestantiske varianter av kristendommen, eller i islam sunni og sjia, alawi og ahmadiyya. Hvem som har stått igjen som seierherre – globalt eller i et avgrenset område for en avgrenset tid – har vært bestemt med verdslig våpenmakt. Den som mener Den hellige ånd eller ummahens mystiske kraft har påvirket utfallet, gjør en tolkning både av historien og de hellige skrifter som synes nokså spesiell.

Det er altså ingen prinsipiell hjelp at en tekst kan synes klar, eller – i katolisismen, ortodoks jødedom eller islam – at noen lærde har hatt en mening om saken. Uansett hvordan man vrir og vender på det, synes det fullstendig åpenbart av menneskets tolkninger av skriftene i sin natur kan være feilbarlige, selv om man altså tar både Guds eksistens og profetisk kommunikasjon for gitt, selv om man ser bort i fra de talløse problemene knyttet til hvordan skriftene er kommet til, og selv om man ignorerer de delene av teologien som faktisk ikke tilsier bokstavtro etterlevelse av budene.

Gitt en slik feilbarlighet står mennesket overfor valget mellom å stole på sin  egen feilbarlige tolkning og sitt eget feilbarlige hjerte. Da blir spørsmålet: Er det moralsk forsvarlig, gitt usikkerhet og feilbarlighet, å legge ansvaret for sin moral på noe annet, noen andre enn seg selv?

Nye problemer post textum

Etter mitt skjønn er altså den samlede kritikken mot å basere sin etikk på skriftsteder også når denne etikken strider med både menneskets fornuft og moralske intuisjon, overveldende, også om man tror på Gud og profetene. Og, som en åtte år gammel jødisk gutt sa da jeg overvar en Jom Kippur-seremoni: Hvorfor vil Gud at vi skal overholde alle disse budene når vi ikke engang kan vite at han finnes? Innsikten er relevant for troende, fordi det feilbarlige mennesket selvsagt også kan ta feil i sin gudstro (eller manglende sådanne), uten at det er klart hvorfor det skal påvirke vår etikk.

Hvor står så den religiøse etikken igjen, post textum? Kan man likevel ha en religiøs etikk? Og er noen av spørsmålene religiøse står overfor relevante også for ikke-religiøse?

Mange religiøse frykter etikkens vilkår post textum, fordi en etikk som ikke bygges på en uforanderlig tekst synes flyktig, tilfeldig, foranderlig. Det er den selvsagt også: Det finnes ingen fast grunn. Men fra et religiøst perspektiv ble denne faste grunn egentlig rykket bort allerede da Adam spiste fra Kunnskapens tre, og fikk egen kunnskap om godt og ondt – eller, om man vil, da han ble menneske av kjøtt og blod, dømt til å leve med tvil og død.

Likevel er noe av denne frykten velbegrunnet: Det er frykten for lettere å falle for sine egne svake sider når bolverkene mot det faller. Å tro på et bud kan gjøre det enklere å motstå destruktive sider i en selv.

Deler av dette minner om en innsikt som har vært viktig også for den politiske konservatismen. Espen Ottosen formulerer i sin artikkel i Minerva argumentet slik: ”Tenk på hva som i tidligere tider har vært gangbar flertallsetikk – sterilisering av tatere, forfølgelse av religiøse avvikere, forskjellsbehandling på grunn av hudfarge. (…) Jeg vil gjerne tro at verden har gått videre, men jeg tror rett og slett ikke at mennesker i dag er fylt av mye mer godhet og visdom enn i tidligere tider. Kort sagt mener jeg derfor det er fornuftig å stole mer på Bibelen enn på vår (vestlige) kollektive fornuft. I tillegg er jeg også skeptisk til at min egen fornuft, og mine argumenter, har nok tyngde til å sette til side det jeg opplever at Bibelen klart fremholder.”

Jeg deler Ottosens bekymring – det er forferdelig lett å unnskylde destruktive sider i seg selv, og tilpasse sin egen etiske refleksjon deretter. At vi alle gjør dette i våre egne liv, bør ikke kreve mer enn et halv minutts ettertanke. Dette er en av de viktigste utfordringene fra den religiøst baserte etikken til liberal sekulær etikk som praktisk disiplin. Men i tillegg til alle de prinsipielle problemene diskutert over, er det faktum at også religiøs etikk opp gjennom historien har vært alvorlig på avveie, slik både religiøse og ateister idag vurderer det, illustrasjon nok på at det forhold at problemet er reelt, ikke gjør å vende tilbake til lydighet mot budene til noen bedre løsning.

Den religiøse etikken står imidlertid ikke helt tom igjen. For det første er det i mange tilfeller slik at skriftene samsvarer med andre kilder til etikk. Skriftene kan da bli en styrke til å hindre at menneskelig svakhet enkelt lar oss se bort i fra det vi vet er rett. Ottosen nevner eksemplet med at Jesus sier at man ikke kan tjene både Gud og Mammon, og skriftstedet som skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt – skriftsteder det er lett å problematisere ved fornuften. Samtidig er det skriftsteder hvis kjerne det er lett å fatte både med fornuft og hjerte – men hvor vi også hele tiden fristes av nettopp kjærligheten til penger. Skriften kan da bli en styrke til å holde fast ved det vi egentlig vil. Det samme gjelder Jesu bud om å tilgi dem som handler galt imot oss.

For det andre innebærer religion en konstant påminnelse om våre etiske forpliktelser. Etter å ha formant oss å elske våre fiender, sier Jesus: ”Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.” (Matt 5:48) Det medfører dessverre ikke at religiøse jevnt over oppfører seg mer fullkomment enn andre; men påminnelsen om å søke å gjøre det rette er viktig både for religiøse, agnostikere og ateister.

Det ble jul allikevel

Hva har så alt dette å gjøre med julen?

Ingenting – eller ganske mye, avhengig av øynene som ser. Julen handler nemlig om et helt annet aspekt ved religion enn lydighet mot budene. Julen sier intet om bud eller om lydighet. Julen handler ikke om at mennesket skal være fullkomment og bli som Gud, men om det motsatte: At Gud ble menneske. Synet på det gudommelige som forestillingen om inkarnasjonen innebærer, er et syn der Gud ikke er den skrevne lovs Gud, med uforanderlige og strenge moralbud overfor menneskene. Det er en Gud som først og fremst ser mennesket som menneske.

Insisteringen på å se og føle med det menneskelige i de verste syndere er ikke bare en bærebjelke i Jesu formulerte etikk; det er også selve inkarnasjonens budskap. En slik etikk er selvsagt ikke unik for kristendommen. Emmanuel Levinas var en – i hovedsak sekulær – jødisk filosof i forrige århundre hvis etikk kan sees som inspirert av Hillel. Levinas formulerte tanken om at å se og ta hensyn til ”den Andre” som grunnstenen i sin etikk. Denne ualminnelig krevende oppfordringen kan sees som en radikalisering av en Hillels kjente maksimer: ”Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem vil være for meg? Hvis jeg bare er for meg selv, hva er jeg?” (Pirkei Avot 1:14) Levinas’ filosofi legger i likhet med Jesu etikk svært mye av vekten på den siste delen av utsagnet.

Hillels poeng er at om man ikke først er for seg selv, er det krevende å være noe for andre. Men kanskje kunne man snu på det: Når man så ofte feiler i å se ”den Andre”, blir det vanskeligere også å være for seg selv. Emmanuel Levinas gjør aldri det poenget eksplisitt. Det gjør heller ikke en navnebror av ham, men kanskje ligger det likevel noen hint knyttet til julen her: ”Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr ”Gud med oss”. (Matt 1:23)

Det er et budskap som står som en ramme for etisk tenkning, samtidig som den står som en ramme for en religion som ikke handler om troskap mot skriften, og ikke engang bare om menneskets etiske forpliktelser.

Ved et pussig sammentreff, og som vår nye bibeloversettelse har vist, siterer Matteus antagelig Det gamle testamentet feilaktig – han har basert seg på en gresk oversettelse som oversetter et ord som betyr ”ung pike” med ”jomfru”. Dertil tar han Jesaja 7:14, som han siterer, helt ut av kontekst – eller, velvillig lest, han ser det som remez – et uventet hint i en tekst om noe helt annet.

Uansett hvor radbrukket Matteus bruker skriften: Det er julens budskap han formidler: Gud med oss. At når ingen er for oss, og vi ikke klarer å være noe for oss selv, eller andre, da skal en ung kvinne bli med barn, og han skal få navnet Immanuel – Gud med oss.

Fortsatt god jul.

• Nils August Andresen (født 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug

Les Ola Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift her. Les Tunanders svar på kritikken fra Strømmen her, og Cathrine Holsts (redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift) svar her.

Ved første gjennomlesning av Ola Tunanders artikkel Inspiratorer, interessenter, innvielsesmestre og investorer i Breiviks verden satt jeg og ventet på at artikkelforfatteren skulle avsløre sitt egentlige formål: Så enkelt er det å lage en konspirasjonsteori som, ved første øyekast, kan virke troverdig. Avsløringen kom aldri. Som Øyvind Strømmen skriver i sin gjennomgang av artikkelen for Minerva, fremkaller artikkelen etter hvert en kvalmefølelse.

Ola Tunander spekulerer i hvorvidt israelerne stod bak Anders Behring Breiviks horrible terroraksjon 22. juli, og han går langt i å bekrefte sine egne spekulasjoner. Den eneste alternativet til at Israel stod bak, som Tunander lufter, er at det var saudiarbere som arrangerte terroren. Dét forutsetter imidlertid, i følge Tunander, at Israel har infiltrert og styrer Al Qaeda.

Fagfellevurdert tidsskrift
Dermed trekkes linjen tilbake til den samme Ola Tunanders skepsis til forklaringene på terrorangrepene 11. september.

Det er ikke første gangen Tunander flørter med – eller fremmer – konspirasjonsteorier, som hos kildene han bruker får merkelapper som ”shadow networks” og ”deep events”. En av de mest siterte kildene i Tunanders artikkel er Peter Dale Scott, i følge Strømmen ”en konspirasjonsteoretiker av rang”.

Les Jan Arild Snoen: Tunanders “forskning”.

Alle som har surfet på nettet, kjenner til utallige konspirasjonsteorier. Det spesielle med Tunanders artikkel, er at den ikke kommer fra et obskurt nettsted dedikert til konspirasjoner, men trykkes i et velrenommert tidsskrift.

Nytt Norsk Tidsskrift er et vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 i henhold til Universitets- og høgskolerådets rangering. Det vil si at publisering gir poeng, men også at tidsskriftet regnes som et fagfellevurdert tidsskrift.

Sitatfusk eller slurv
Det er mildt sagt merkelig at ikke varselsbjellene har ringt i redaksjonen. La meg bare ta ett eksempel. Tunander skriver følgende på side 351:

Breivik skriver at Israel er «vår primære allierte» og at «det har blitt bestemt [når] angrepet skal bli utført» (Breivik, 2011: 1424), som om noen skal ha gitt ham instruks om å utføre angrepet på en bestemt dag. Denne «noen» skulle ha valgt datoen for revansje for fiaskoen i 1973, og samtidig dagen som hedret det første store israelske bombeangrepet, det på King David Hotel: den samme dagen, den 22. juli.

For det første skriver Breivik at Israel er ”vår primære allierte” på side 1373, ikke side 1424. Et raskt søk i dokumentet viser rimelig raskt at ordene ”primary ally” bare står ett sted.

Sett i lys av artikkelens innhold er det spesielt at en hel redaksjon ikke har oppdaget eller reagert på det.

Men setningen om at det har blitt bestemt når angrepet skal utføres, står på side 1423, og da i en helt annen kontekst:

“It has been decided that the operation will be effectuated in Autumn, 2011. However, I cannot go into factors concerning why, at this point. My current funds are running low, and I have less than 15 000 Euro left with a 30 000 credit backup from my 10 different credit cards.” [min utheving]

Det kan være sitatfusk, eller det kan være slurv. Sett i lys av artikkelens innhold er det spesielt at en hel redaksjon ikke har oppdaget eller reagert på det. Særlig fordi de to setningene er en av de få tingene som faktisk knytter ABB til Israel.

Bygger på konspirasjonsteorier
Som Øyvind Strømmen påpeker, blir det hele enda sprøere når man ser på Tunanders kildeliste. Har redaksjonen virkelig gått grundig inn i artikkelen? Det er umulig ikke å stille spørsmålet.

Det blir ekstra alvorlig fordi Tunanders artikkel er preget av svært selektiv kildebruk, løse spekulasjoner, indisier og noen direkte absurde påstander, som at 22. juli skulle være valgt for å hedre et israelsk terrorangrep.

Les Øyvind Strømmen: Konspirasjoner om Israel og 22/7.

Hvorvidt Ola Tunanders artikkel i det hele tatt burde publiseres i et tidsskrift som NNT, er et helt betimelig spørsmål, og redaksjonen må svare for sitt valg. Selv med en velvillig lesning er det liten tvil om at artikkelen bygger på sterk anti-israelske og anti-amerikanske konspirasjonsteorier.

En grov feilvurdering
Men redaksjonen har i tillegg valgt ikke å problematisere trykkingen artikkelen. Snarere tvert i mot. I sin lederartikkel skriver redaktør Cathrine Holst om debatten etter 22. juli. Hun mener debatten ikke:

… vil gå over i historien som en debatt med spesielt høy læringsgrad. Å lære noe krever at man er villig til å sette eget ståsted og tatt-for-gitt-heter på spill og åpne for at motstanderen har rett, også på punkter som gjør vondt. Genuin læring er med andre ord en risikosport, og de færreste tar sjansen. I 22. juli-debatten har risikoaversjonen så langt vært høy, og selvransakelsesgraden tilsvarende lav. Kort sagt synes de færreste av oss å ha blitt mer demokratiske, åpne og læringsvillige. Det er en innsikt som burde være tung å bære. Barbariet slo ned in our neighbourhood, og vi fortsetter som før.

Greit nok, men så fortsetter hun:

Dette rammer på ingen måte de to bidragene om 22. juli i dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift spesielt. Ola Tunander gir oss et innblikk i terroristens mulige inspiratorer og nettverk. (…) Begge artikler bringer inn sentrale, til dels nye, og sannsynligvis kontroversielle perspektiver i 22. juli-debatten. [mine uthevinger]

At artikkelen sannsynligvis er kontroversiell, har redaktøren rett i, og perspektivene er i og for seg nye… men er de sentrale? Én ting er hvis redaksjonen ikke helt har forstått hva innholdet i Tunanders artikkel faktisk er, og i tillegg slurvet med gjennomgangen; en ganske annen er hvis redaksjonen faktisk mener at artikkelen har noe for seg, at ”teoriene” som fremmes er interessante og fortjener å bli gjenstand for videre undersøkelser.

Konspirasjonsteoriene lever i et av Norges mest sentrale forskningsmiljøer. Det må være et problem også for PRIO.

Publiseringen og presentasjonen av artikkelen er etter min mening en grov feilvurdering.

Les også Kristian Berg Harpviken (PRIO): Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift.

Ola Tunander er ansatt på PRIO. Det er lenge siden Johan Galtung forlot fredsforskningsinstituttet. I dag er Galtung for lengst ute av den seriøse samfunnsdebatten, ikke minst på grunn av sin utilslørte støtte til konspirasjonsteorier.

Men Tunanders artikkel viser at konspirasjonsteoriene lever i et av Norges mest sentrale forskningsmiljøer. Det må være et problem også for PRIO.

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hans hjemmeside er www.konservativ.no og han heter @konservativ på Twitter.

Denne lederen er opprinnelig publisert i Minerva nr. 4 2011 og publiseres også som kronikk i Dagbladet 6. 12.

For 40 år siden erklærte Richard Nixon sin ”krig mot narkotika”. For 30 år siden åpnet Norge for lovens strengeste straff for narkotikaforbrytelser. For 20 år siden opplevde Norge det som er blitt kalt ”det første store overdoseåret”. For ti år siden hadde vi det største antallet narkotikaanmeldelser noen gang – over 45 000. Det forhindret ikke at vi hadde mer enn 400 overdosedødsfall det året, nær en femdobling sammenlignet med ti år tidligere.

Ti år med styrket behandlingsinnsats, en tidobling av narkotikabrukere som får metadon, og internasjonale narkotikatrender har redusert overdosedødsfallene litt: De ligger nå på rundt 250 i året.

At stadig strengere straffer og stadig flere anmeldelser på narkotikafeltet ikke har ført til en nedgang i antall heroinbrukere som mister livet, burde være nok til å revurdere politikken. Men problemet er ikke bare at politikken ikke har redusert overdosedødsfallene; og heller ikke bare at forbudet gir svekket helse og livskvalitet for brukerne. Narkotikapolitikk angår nemlig langt flere enn brukere og pårørende.

En grunn til at narkotikaforbudet gjør lite for å redusere forbruket – og forskning viser tydelig at slik er det – er at det skapes en enorm kriminell økonomi der utallige mennesker har alt å tjene på å rekruttere stadig flere brukere. Og det gjør de, både nasjonalt og globalt. Rundt en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler sitter inne for narkotikaforbrytelser. I tillegg kommer all vinningskriminaliteten som utføres for å finansiere brukerdosene med heroin. Store lidelser påføres rans- og innbruddsofrene. Narkotikaforbudet rammer også bredt, og fører til rundt 40 000 anmeldelser årlig. Politimilliarder som kunne oppklart voldtekter, går med til en innsats som dels ikke virker, dels straffer for trivielle forhold, som besittelse av cannabis til eget bruk.

Det globale bildet er enda dystrere. Narkotikahandelen er kanskje på størrelse med Norges statsbudsjett. Pengene ender i lommene på mafiabosser, geriljaledere og terrorister. Taliban får halvparten av sine inntekter fra opiumshandelen. På grunn av forbudspolitikken bidrar heroinbrukere i Oslo daglig til å finansiere en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge og NATO etter den kalde krigen.

I Mexico alene døde i fjor rundt 15 000 mennesker i væpnede konflikter knyttet til narkotikasmugling. Colombia har lenge vært destabilisert av kokainhandel. Ghana, et land Norge har satset mye på i utviklingspolitikken, opplever i likhet med andre vestafrikanske land økende problemer knyttet til narkotikahandel. Opium kan produseres nesten hvor som helst, og som andre varer flyttes produksjonen stadig dit det er billigst i øyeblikket: Der korrupsjonen er høy nok, staten svak nok, og forholdene ellers passende. Det er nok av land som kan bli rovdyrets neste bytte.

For 40 år siden ble narkotikakrigen erklært. For 40 år siden raste debatten også om en annen krig for fullt, en krig stadig flere tvilte på kunne vinnes eller var verd prisen: Vietnamkrigen. Og for 40 år siden stilte Vietnam-veteranen John Kerry sitt spørsmål til Kongressen: ”How do you ask a man to be the last man to die for a mistake?”

Spørsmålet var retorisk godt, subjektivt rimelig for en krigsveteran, men selvfølgelig forferdelig urimelig sett fra myndighetenes synsvinkel. De hadde jo hatt gode intensjoner i Vietnam. Det var de som ville måtte forklare alle som allerede hadde gjort store offer, at det var forgjeves. Det var de som måtte håndtere uttrekningen, prøve å finne alternative måter å påvirke utfallet på, og vurdere globale konsekvenser. Ikke alt dette ville de lykkes med. Likevel tror jeg mange av kongressmedlemmene egentlig visste svaret på Kerrys spørsmål allerede da de hørte det: ”You don’t.”

Også i narkotikapolitikken finnes dilemmaer vi må håndtere, og reguleringer vi må finne frem til ved å prøve og feile. Alt er ikke entydig. Forbindelseslinjene som fører fra norsk lov, via salg av en brukerdose på gata i Oslo til en veibombe i Afghanistan eller til et unødig overdosedødsfall med urent stoff på et toalett på Oslo S, er ikke alltid like klare. Men svaret på spørsmålet om hvordan man skal kjempe en krig man ikke kan vinne, der krigsinnsatsen er mer kostbar enn nederlag, og der selve ondet man vil bekjempe, får næring gjennom krigen, vet vi egentlig: Man lar det være.

I siste utgave av Minerva ber vi politikerne la det være. Det er uendelig mye som kunne sies om narkotikapolitikk utover spørsmålet om totalforbudet: Men så lenge totalforbudet består, er det mye vanskeligere å føre gode diskusjoner om mange av de spørsmålene.

Altfor mange endringstilhengere i norsk politikk har vært redde for å bli stemplet som ”narkoliberalere”, de som ikke forstår alvoret, eller verre: som ikke bryr seg. Minerva har snakket med flere stortingsrepresentanter som ønsker endring, men kvier seg for å si det offentlig.

Alternativet til forbudspolitikken er heldigvis ikke å erkjenne nederlag. Det er regulert omsetning – i tillegg til rusomsorg og sosialpolitikk. For å presisere: Jeg snakker ikke bare om avkriminalisering av bruk, skjønt det kan gi økt verdighet for narkotikabrukerne: Vi må skape legale omsetningskanaler. Det er bare legale omsetningskanaler som reduserer den enorme kriminaliteten, og som gjør det mulig faktisk å regulere feltet. Mens polet stenger klokken seks, alle søndager og alle de helligdager man trenger polet mest, er heroinsalget åpent 24 timer i døgnet, året rundt.

Jeg forstår hvorfor krigen mot narkotika ble lansert. Jeg er ingen liberalist som alltid vil stå opp for den enkeltes rett til i et svakt øyeblikk å ta valg som på langt sikt fører ham til avgrunnen. Jeg tror staten kan veilede, behandle og regulere for å hjelpe oss til å unngå mange av våre selvdestruktive tendenser. Men å erklære krig mot menneskets selvdestruktive sider – og det er det et forbud er i denne sammenheng – skaper en fiende som er altfor formidabel, men også altfor dyrebar: menneskenaturen selv. Derfor klarer ikke engang et land som Singapore, et autoritært regime med alskens sosiale kontrollmekanismer, som har henrettet hundrevis av mennesker for narkotikasalg de siste tyve årene, å stoppe narkotika – ikke brukerne fra å etterspørre, og ikke selgerne fra å risikere livet ved å selge. Når man fører krig mot menneskenaturen, taper både staten, samfunnet og narkotikabrukerne.

Forbudsregimet vil falle. Det er stadig mindre faglig tvil om at forbudet oppnår lite og har mange skadelig virkninger. Men det er et spørsmål om hvor lang tid det tar før det faller. Det tok fire år, rundt tre tusen amerikanske og talløse vietnamesiske liv fra Kerry stilte sitt spørsmål, til den siste amerikanske soldat døde i Vietnam.

Det er 40 år siden narkotikakrigen ble lansert. Jeg vil ikke akseptere at vi skal måtte vente i 10, 20 eller 40 år før vi klarer å endre dagens narkotikapolitikk. La oss starte fredsforhandlingene allerede nå.

Denne lederen er også publisert i Minerva nr. 4 2011, til temaet “Legaliser Narkotika”. 

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva

Minervas debatt om ABBs utilregnelighet: Jan Arild Snoen 29.11: Behring Breivik er tilregnelig. Fredrik Wang Gierløff 29.11:Strafferens psykologi. Nils August Andresen 29.11: Utilregnelige sakkyndige. Ove Vanebo 30.11: Tilregnelighetsreglene må diskuteres. Eirik Vatnøy 30.11: Diskusjon i blodtåke. Einar Sjaastad Nordén 1.12: En viktig debatt, som burde utsettes. Morten Kinander 1.12: Utilregnelig om utilregnelighet. Nils August Andresen 2.12: Tilregnelig misforstått. Jan Arild Snoen 2.11:Massemorderens ansvar.

De to rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim har konkludert med at Anders Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig. Mer enn noe viser deres vurdering hvorfor sakkyndige ikke kan få siste ord i straffesaker; men også hvorfor norsk lov er mangelfull. Jeg er altså svært kritisk til denne vurderingen, og lar det ikke plage meg at jeg er hverken psykiater eller jurist.

Jeg har lenge, og helt uavhengig av Breivik, vært kritisk til sakkyndiges rolle i rettsvesenet, ikke minst psykiateres. Jeg har også lenge vært kritisk til det norske tilregnelighetskriteriet, slik det defineres i loven. Breivik-saken gjør begge disse innvendingene akutte.

La meg begynne med de sakkyndiges rolle generelt og psykiatrien spesielt. Sakkyndige har i noen grad alltid vært en del av rettssystemet; men med utviklingen innen både medisin og samfunnsfagene ble slike fageksperter viktigere i etterkrigstiden. Den samme perioden var preget av sterk tro på vitenskapens muligheter for objektiv kunnskapsinnhenting innen mange felt.

Med positivismestriden, postmodernismen, den språklige vendingen, en rekke nye utviklinger innen hvert enkelt fag, og nye grensedragninger mellom dem, er eksperters autoritet som kunnskapsmonopolister blitt betydelig svekket de siste tiårene. Dette gjelder kanskje spesielt innen samfunnsvitenskapene (tenk Hjernevask); mens de to fagene som i Norge kanskje er minst preget av postmodernismen, er medisin og jus. Dette gir seg utslag både i juristers syn på sakkyndige; og mange sakkyndiges syn på seg selv. Norsk rett er bygget opp  rundt en stor implisitt tillit til den sakkyndige. Det er retten som oppnevner sakkyndige, og funnene sees i hovedsak som objektive. At retten konkluderer i motstrid til de sakkyndige, hører til sjeldenhetene – men det er heldigvis mulig, og denne saken bør aktualisere problemstillingen. I anglosaksisk rett er normen at partene innkaller ekspertvitner; det tydeliggjør at ulike vurderinger kan finnes. Eksempler på dette har vi fått i norsk rett de siste årene særlig i de bitre diskusjonene om det såkalte tannbeviset i Torgersen-saken. Det finnes i det hele tatt få akademiske disipliner der ikke nær sagt en hver viktig konklusjon også er omstridt.

Psykiatrien er likevel et litt spesielt tilfelle: Psykiatere er medisinere, et fag med en overveiende naturvitenskapelig identitet, med alt skinn av objektivitet dette gir sammenlignet med samfunnsvitenskapene. Men ikke bare finnes gode argumenter for å stikke hull på positivistiske myter i medisinfaget; psykiatrien opererer på et felt som i stor grad også er både samfunnsvitenskap og metafysikk. Psykiaternes brødre og søstre, psykologene, er samfunnsvitere. Diagnosene i psykiatrien er symptomdiagnoser basert på konsensuskonvensjoner, der det er tilstrekkelig å oppfylle et gitt antall av en større mengde kriterier; og de mangler i all hovedsak en god beskrivelse av tilstandens årsak. Det betyr at en diagnose i realiteten speiler en rekke helt ulike symptomsamlinger med kanskje enda mer ulike årsaker. Ikke bare det: Diagnosene er også i stadig endring, og viser dermed med all ønsket tydelighet at de ikke beskriver noen form for naturlige kategorier.

Også paranoid schizofreni er en slik symptomdiagnose. At Breivik kan sies å tilfredsstille noen av kriteriene, slik de er beskrevet i de mest brukte diagnosemanualene, er trivielt å fastslå (f.eks. grandiose vrangforestillinger); at han dermed er schizofren, er imidlertid et annet spørsmål, og hvorvidt han er psykotisk i noen meningsfull forstand et tredje. Schizofreni er en diagnoseklasse som er under press fra ulike hold.

Forskere er opptatt av at det binære skillet mellom ”normal” og ”syk” som preger diagnosemanualene, er for enkelt; det er snakk om forflytninger langs en skala uten et naturlig brudd. En helt ledende psykiater og på schizofreni som Anthony David er kritisk til de mest brukte definisjonene på vrangforestillinger. Dette berører Jan Arild Snoens poeng, nemlig at hva vi ser på som politikk, og hva vi ser på som vrangforestillinger, har en betydelig kulturell komponent, som ikke er psykiaternes domene; et problem som ikke umiddelbart løses av at psykiaterne forsøker å se på hvordan en oppfatning dannes og forsvares, ikke bare innholdet i den. En annen anerkjent schizofreniekspert, Nacy Andreasen, fokuserer til dels på helt andre symptomkriterier. I likhet med andre psykiatere er de begge også opptatt av muligheten for at i hvert fall deler av det som i dag beskrives som schizofreni kan ha et nevrologisk korrelat. Behring Breivik har ifølge opplysningene som er kommet frem, motsatt seg MR-scan av hjernen.

I juridisk forstand må termen ”psykotisk”, som altså ikke referer til noen naturlig kategori, i alle fall forstås i en strafferettslig ramme. Her kommer psykiatrien ikke unna en rekke metafysiske spørsmål.  Menes det med ”psykotisk” at en person ikke gjør valg, at valgene ikke er bevisste, eller at alle valgene følger kausalt fra sykdommen snarere enn andre trekk ved personen? Fri vilje er et omstridt fenomen under alle omstendigheter, og kommer neppe i nær fremtid til å gis en akseptabel medisinsk definisjon. Satt på spissen kunne man si at argumentene, for mange, for at psykisk syke ikke har fri vilje ikke er vesentlig sterkere enn argumentene for at ingen av oss har fri vilje. En ting er at jeg er uenig i beskrivelsen; viktigere er det at de politiske og moralske implikasjonene av dette, er normative spørsmål uten fullt ut vitenskaplige svar. Fredrik Gierløff skriver idag om hvordan enkelte psykologer, som Simon Baron-Cohen, ønsker å erstatte en ikke-psykiatrisk term som ”ondskap” med (fravær av) ”empati”. Dette perspektivet har så mange problemer knyttet til seg, av filosofisk, psykiatrisk, nevrologisk, politisk og moralsk art, at det for meg synes som et dypt problematisk spor. Det antyder også at man skal være forsiktig med å akseptere juridiske implikasjoner av for eksempel MR-scan; vi er svært langt fra en situasjon der påvisning av endringer i hjernen er et tilstrekkelig kriterium for fravær av fri vilje; fra et metafysisk perspektiv er korrelasjon mellom for eksempel manglende impulskontroll og hjerneaktivitet litt av samme type som korrelasjonen mellom en dårlig oppvekst og kriminalitet ikke er ensbetydende med at en person overhodet ikke har noen valg.

Norsk lov gir retten siste ord i alle spørsmål som vurderes av sakkyndige; svært mange spørsmål kan og bør nå stilles til diagnoseforståelsen før retten legger den til grunn. For eksempel bør ledende kritikere av denne forståelsen bør få legge frem sitt syn for retten – eksperter både på schizofreni, vrangforestillinger og anti-jihadismemiljøer bør få gi sine sine vurderinger. Retten gjør også klokt i å huske på at sakkyndige kan være uenige og kan ta feil. En av de sakkyndige i denne saken, Synne Sørheim, har nylig vært involvert i en stor kontrovers, der hun bedømte en tiltalt som utilregnelig, angivelig på tynt grunnlag, og i motsetning til den andre oppnevnte sakkyndige.

Derimot ligger noe av problemet i denne saken også i norsk lov. Jeg har allerede nevnt at norsk rett i større grad forutsetter at objektive svar finnes, tilgjengelig i form av sakkyndige, enn for eksempel det anglosaksiske ”expert witness”-instituttet. Dertil er det slik at de norske kriteriene for utilregnelighet, slik det er oppstilt i straffelovens § 20, fremstår rent medisinsk; dette er i følge Aslak Syse nærmest unikt i verden. Etter lovens tekst oppstår utilregnelighet når retten bedømmer det slik at tiltalte var psykotisk i gjerningsøyeblikket; de aller fleste land har et eller flere tilleggskriterier av filosofisk eller kausal art, der det for eksempel må påvises at tiltalte ikke forstod hva han gjorde, eller at han ikke kunne forstå at det var galt eller straffbart. Det er langt fra åpenbart at en hver forbrytelse utført av en som lider av en psykose, ikke minst av typen paranoid schizofreni, vil tilfredsstille slike kriterier.

Mange raser over de sakkyndiges vurderinger. Det er grunn til, som Fredrik Gierløff skriver, å huske på at vårt ønske om at Breivik skal bli dømt, kan spille en rolle for mange. I mitt tilfelle har i hvert fall synet på både rettssakkyndige og diagnoser kommet lenge før Breivik. Jeg har heller ingen problemer med om Breivik slippes ut en gang, etter sonet straff – jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg heller ikke i denne saken ønsker å åpne for livsvarig fengsel.

Og selv om mange raser, er det også mange som forsvarer dagens system. Ellen Holager Andenæs sier for eksempel til Dagbladet at ingenting forandres, fordi erstatningskravene ennå gjelder. La meg forbigå dette i relativ stillhet skjønt utsagnet illustrerer norsk retts inkonsekvente holdning til tilregnelighet, der utilregnelige mennesker kan idømmes erstatningsansvar, et punkt berørt av Aslak Syse for flere år siden, da han også tok til orde for innstramninger i de norske utilregnelighetskriteriene.

Andenæs sier også at Breivik aldri vil slippe ut. Men tas denne sakkyndigvurderingen til følge, kan selvsagt ikke Andenæs vite noe om det; etter loven vil det da måtte vurderes hvert tredje år om han fortsatt utgjør en fare. I teorien kan man selvsagt ikke utelukke nye og bedre behandlingsformer hva det nå er som rører seg i Breiviks hjerne, da må han selvsagt slippe ut.

Imidlertid er det heller ikke det som er mitt problem med hennes uttalelser. Andenæs sier nemlig videre at de sakkyndiges vurdering ”ikke er noe å være uenig i, eller beklage, eller la seg provosere av”. Det er tull. Det er mange grunner til å være uenig i vurderingen, fordi konseptene og kriteriene den bygger er omstridte og normativt fundert. Vi har rett til å håpe at retten bruker de mulighetene den har til en bredere behandling av spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet, og at politikere ser med nye øyne både på sakkyndiges rolle i norsk rett, og tilregnelighetskriteriene i straffeloven.

Og det er grunn til å bli provosert. For oss som har en annen normativ forståelse av juridisk tilregnelighet, straffeansvar og politiske ekstremisme enn disse to sakkyndige, tror jeg faktisk det er ganske tilregnelig at man blir det.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug

Det var på Dagsrevyen tirsdag kveld at det ganske folk fikk bevitne AUF-leder Eskil Pedersens uttalelser om FrPs via-via-via-medvirkning til 22/7. Partiet hadde misbrukt ytringsfriheten, mente Pedersen, i følge NRK. De, og her dro Pedersen et nyord ut ermet, hadde feilet sitt ytringsansvar.

Per Sandbergs pinlige og idiotiske opptreden i Stortingets spørretime druknet ansporet til en prinsipielt viktig debatt om Eskil Pedersens bruk av en retorisk nyvinning.

Pedersen var, ikke urimelig, kritisk til FrPs retorikk om islam, innvandring og (manglende) integrering – eller deler av FrP, for å være presis. Det er vanskelig å være helt uenig. FrP går tradisjonen tro inn i en såret offerrolle, der all kritikk fremstilles som at de forsøkes kvelt.

Men at folk må være bevisste konsekvensene av sine ytringer er så åpenbart at det er banalt. Med frihet følger ansvar, påpekes det korrekt. Men så fort ytterligere konkretiseringer og operasjonaliseringer ønskes, må man trå forsiktig.

Påstanden om at FrP legitimerer radikal islamskepsis og innvandringsfiendtlighet er spekulativ, og vanskelig å dokumentere. Den hviler dels på en kontrafaktisk antagelse om at uten FrP, eller med et annet FrP, hadde alt vært bedre. FrP kanaliserer reelle strømninger i Norge. Det er uklart om FrP radikaliserer eller modererer disse, og det er umulig å si om det blir mer sosial aksept for innvandringsskepsis av FrP.

Samtidig, dette er en kjent vinkling fra AUF, demoniseringen av FrP som fienden. Kristin Clemet spurte presist om når Pedersen skulle kritisere Islam Net, og andre ytterliggående miljøer. Selvsagt er det forskjell på et radikalt studentmiljø, og Stortingets nest største partigruppe, hvilket Pedersen svarte. Men det er også relevant å påpeke at AUFs politisk korrekte meningspoliti har jeg til gode å se utfordre andre enn høyresiden for sine meninger.

Inntil videre ser jeg frem til å høre Eskil Pedersen rykke ut og be muslimske ledere, foreldre og medier ta ytringsansvar, om måten de omtaler jøder og Israel på bidrar til en gryende anti-semittisme blant norsk innvandrerungdom.

FrP har bidratt til en mer hatsk debatt om innvandring, sier Pedersen. Den notoriske “Drømmen fra Disneyland”-kronikken er kremeksempelet. FrP har et ansvar for hvilke holdninger de fremmer, sier Pedersen. Når Eskil Pedersen ber FrP ta ansvar for holdningene de skaper, glemmer han at det ofte er holdninger de selv har. Om det er tilfelle at man mener noe, er ikke sensur, enten ved tvang eller den moralske indignasjonens press, legitimt.

“Drømmen om Disneyland” var et lavmål, en konspiratorisk smørje, som ikke substansierte sine vrangforestillinger. Motforestillingene jeg har til “Drømmen fra Disneyland” handler imidlertid om dette, ikke at Tybring-Gjedde, og hans væpner Andersen, ikke tenkte gjennom konsekvensene av kronikken. Om de mener det de sier, har de lov til å si det. Det de derimot har et ansvar for, er å tenke godt gjennom innholdet i det de sier. Der sviktet den kronikken, fra sine vage insinuasjoner til de rabiate anklager. Siv Jensens kritikk av motbøren kronikken møtte, var nesten mer ubehagelig – da den bar mer preg av taktikk enn overbevisning.

Men Eskil Pedersen gjør selv en tabbe når han går så hardt ut mot FrP. For det første er det urimelig, for det andre avsporer det en viktig prinsipiell debatt om rommet for potensielt subversive og provoserende ytringer. Det både snevrer inn en bred debatt, som handler om langt mer enn ett partis holdninger, og det underkjenner at FrP – før de ble angrepet direkte – faktisk var i gang med en moderering og selvransakelse etter 22. juli. Både Siv Jensen og diverse andre tillitsvalgte, har sagt at de skal revurdere ordene sine. Selv Tybring-Gjedde har beklaget kronikken.

Eskil Pedersen kunne kommet med et reflektert innspill, men reduserer det til en politisk skyttergravskrig. Det gir grobunn for økt polarisering, nettopp det en slik debatt burde forsøke å bevege oss vekk fra.

Men la oss la AUF/Ap versus FrP aspektet ligge, og gå til substansen – i den grad den finnes – av nyordet ytringsansvar – og dets potensielle politiske implikasjoner.

Pedersens krav om “ytringsansvar” er et ekko fra debattene om Muhammed-karikaturene. Da var det nettopp de potensielle voldelige reaksjoner mange redaktører oppgav som årsak for sin selvsensur.

Tok disse et eksemplarisk ytringsansvar, slik Pedersen ser det, disse redaktørene som gjemte seg fra konfrontasjonen? Eller viktigere, hva med redaktørene som turte å forsvare satirens plass i samfunnet og nektet å la trusler kneble ytringsfriheten? Tok de ikke sitt ytringsansvar? Misbrukte de sin ytringsfrihet?

Voltaire sa aldri “Jeg hater det du sier, men vil dø for din rett til å si det.” Det var en biograf som skrev det. Men man kan tilgis for å tro han sa det, fordi hans ånd tilsa at han kunne sagt det. Det kunne ikke Eskil Pedersen. Som for så mange unge Ap-broilere: Pedersens lojalitet ligger til partiet, ikke til noen abstrakte prinsipper.

Sannheten er ubehagelig, og kan ha vonde konsekvenser. Satiren kan provosere og såre, men er av grunnleggende verdi. Retten til å krenke er grunnleggende. Kritikk av makten, både når den misbrukes og sementeres er nødvendig. Å mane til sinne over urettferdighet, er legitimt. Å bruke et målende og emosjonelt språk i sitt politiske budskap er naturlig, selv om man må være bevisst substansen i bunn.

Mellom rimelig kritikk og spekulativt oppvigleri har vi en enorm gråsone for ytringer der definisjonen av begge alternativer dels passer. Beveger vi oss inn på sporet der “misbruk av ytringsfriheten” og “ytringsansvar” blir en del av stemplinger av ytringer man misliker, risikerer vi både inflasjon og utvanning – som rammer de uttrykk der nær alle vil være enige om at de som ytrer må ta ansvar for konsekvenser. Men for de tilfellene trenger vi ikke nye ord, og politiske definisjoner.

Jeg er blant dem som gjerne skulle sett et mer bevisst forhold i FrP til hvordan de påvirker både integreringsdebatten, og selve integreringen. Likevel mener jeg dette best gjøres med å utfordre substansen, og jeg merker at jeg instinktivt skremmes når det er FrPs misbruk av ytringsfriheten, ikke selve innholdet i ytringene, som kritiseres.

Der jeg kan følge Pedersens kritikk av FrP er der de taler mot det som bør være bedre vitende, som Per Willy Amundsens påstander om muslimsk flertall (selv om FrP ikke er alene om å spre myter om innvandringsstatistikk). At disse påstandene følges opp med å så tvil om SSBs politiske agenda, er virkelig uholdbart. Her bør FrP vite at de undergraver tilliten til et felles kunnskaps- og beslutningsgrunnlag, ikke ved metodekritikk, men konspiratoriske anklager om skjulte agendaer. Det bør de holde seg for gode til. Det handler ikke om meninger, men om spekulativ agitasjon. Men fordømmelsen må være moralsk, ikke juridisk forankret.

I dagens Aftenposten avslører Pedersen sine illiberale impulser. For Pedersen hopper for ureflektert mellom kritikk av substansen i FrPs innvandringsskeptiske uttalelser, og dere blotte tilstedeværelse. ”Jeg er i min fulle rett til å si at Siv Jensen aldri burde ha sagt [at Norge snikislamiseres] fordi det er en virkelighet som etter min mening ikke eksisterer…”, skriver han, som om målestokken for hva andre bør si er hva Eskil Pedersen oppfatter som korrekt. Spørsmålet er heller om Siv Jensen står inne for en slik konspiratorisk tenkning, enn om hun vurderte konsekvensene godt nok.

Hverken Ap eller AUF er noen fyrtårn når det gjelder forsvar for personvern og ytringsfrihet. Deres sosiale liberalitet begrenser seg til det mellommenneskelig og amoralske, men står desto svakere der forholdet mellom stat og individ skal reguleres.

FrP må ta “ytringsansvar”, sa Eskil Pedersen, men hva om de ikke gjør det? AUF har tidligere politianmeldt FrP for rasisme. ”Ytringsfriheten er ikke under press i Norge,” sier Pedersen. Det er lett å tolke ham dit at han mener vi har mye å gå på. Hva vil Pedersen gjøre med dem som ikke tar sitt ytringsansvar på alvor? Når blir konsekvensene av ytringer man ikke får bukt med delegert selvdisiplin, så alvorlige at de må bekjempes med andre midler?

“Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke,” tvitret Eskil Pedersen onsdag formiddag. Det kan ha vært forsøk på visdomsord, men det hadde en ekkel eim av trussel.

• Fredrik Wang Gierløff er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP