”Det ble flere deltidsarbeidende kvinner i norsk arbeidsliv i fjor, til tross for målsettingene om å redusere bruken av ufrivillig deltid.”

Det melder NRK på morgennyhetene i dag, og innser åpenbart ikke at det ikke er noen motsetning i dette. Poenget er ganske enkelt at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. NRK viser til Arbeidskraftundersøkelsen som Statistisk Sentralbyrå la frem forleden dag. I denne undersøkelsen spørres det eksplisitt om deltidsarbeidende ønsker å jobbe mer. For ett år siden (4. kv. 2010) var det 51.000 kvinner i denne kategorien. Nå er det 47.000 – altså en nedgang. For å gjøre det ekstra enkelt for journalister, har SSB lagt inn en mellomtittel: Færre undersysselsatte kvinner.

Passet den ganske enkelt ikke å nevne dette?

Twitter: @jasnoen

NTBs USA-skribent Nils Myklebost har sovet i timen. I en artikkel som i dag er publisert blant annet av VG-nett og Dagsavisens nettutgave, er det fremdeles Newt Gingrich som seiler opp i den amerikanske presidentvalgkampen. Det er nesten så man skulle tro den var skrevet forrige søndag, straks etter Gingrichs seier i South Carolina.

Men nei, NTB har faktisk fått med seg at Romney senere har overtatt ledelsen, men de underspiller dette faktum fullstendig:

Men meningsmålingene viser at Gingrich har vind i seilene også der, selv om de siste målingene viser Romney i ledelsen igjen.

Nate Silver har plottet målingene etter når de ble tatt opp, ikke når de ble offentliggjort, og der det er mulig, fått delt opp målingene som går over flere dager. Da ser vi at Gingrich skjøt i været søndagen etter seieren i South Carolina, men allerede fra mandag var klart på vei ned igjen. Romney har ledet på alle de 18 siste målingene, og Silvers modell spår nå en seier på nesten 15 prosentpoeng. Vind i seilene? Det må i så fall være motvind.

NTB gir også en skildring av Gingrich sine fortrinn i TV-debatter som hadde passet bedre for en uke siden:

Gingrichs store fordel i nominasjonsprosessen i et USA der TV-debattene er blitt stadig viktigere, er at han er en slugger i direkte konfrontasjoner.

Men forrige uke ble det avholdt debatter på mandag og torsdag, og det er tilnærmet konsensus blant kommentatorer om at Romney i disse to debattene var den offensive og Gingrich den passive, og at Romney vant klart.

Dersom du først skal lese en eldre analyse av Floridavalget, anbefaler jeg min egen fra 22. januar.

Twitter: @jasnoen

Dagsavisens Åshild Langved har i dag et to siders oppslag om at Apple vil granske selvmord ved en fabrikk i Kina som produserer for dem.

Det skrives om “den hyppige selvmordsraten til Foxconn i mai 2010″ og at 12 arbeidere tok sitt liv der i 2010, ytterligere fire i 2011. I billedteksten vises det til “en dyster selvmordsrate”. Intet om at dette fabrikkkomplekset har flere hundre tusen arbeidstakere.

Jeg skrev om dette i 2010, og påviste at det slett ikke er snakk om noen uvanlig høy selvmordsrate. Om arbeidsforholdene i fabrikkene er tilfredsstillende er en annen sak, som jeg ikke går nærmere inn på.

Artikkelen nedenfor ble først publisert 27. mai 2010.

I forbindelse med at Trond Giske er på besøk i Kina har både Dagens Næringsliv og Aftenposten saker i dag der hovedfokuset er på det Aftenposten kaller en ”selvmordsbølge” ved Foxconns enorme industrianlegg i Shenzhen.

Hittil i år har 9 ansatte tatt sitt liv ved å hoppe ut fra bygningene. DN oppgir at fabrikken har 420.000 ansatte, Aftenposten at den har ”over 300.000”. Bruker vi det laveste tallet og regner fem måneder, gir det en selvmordsrate på 7 pr. 100.000.

Hva er så den gjennomsnittelige selvmordsraten i Kina? Data fra dette landet skal man alltid ta med en klype salt. WHO har ikke nyere tall enn fra 1999, og de er fra utvalgte områder, ikke nasjonale. Her ligger raten omkring 14 pr 100.000.

Kommunistpartiets organ China Daily, som vi vel ikke kan mistenke for å ville overdrive problemet oppga i 2007 en betydelig høyere selvmordsrate, ca 22 pr 100.000. Orginalkilden her synes å være Beijing’s Suicide Research and Prevention Centre.

I september kritiserte jeg Aftenposten for nøyaktig samme vinkling i dekningen av noen selvmord innen France Telecom. Jeg viser til denne artikkelen for en drøfting av hva disse selvmordstallene betyr. En svakhet er at vi ikke vet om de ni selvmordene er de eneste blant Foxconns ansatte, eller om det også er ansatte som tar livet av seg utenfor arbeidstiden. Men uansett er det vanskelig å se at de ni selvmordene i en befolkning litt mindre enn Oslos fortjener betegnelsen ”selvmordsbølge”.

Heller ikke ved France Telecom var det noe spesielt med selvmordsraten, men på samme måte som denne gangen brukes selvmordene av fagforeningene som et argument for å drive frem bedre arbeidsvilkår. Vel og bra, men norsk presse har vel som oppgave å presentere et mer nyansert bilde?

Oppdatert 29. mai

Hege Ulstein i Dagsavisen skriver om samme sak i sin side 2-kommentar i dag. På twitter har hun bemerket at jeg sammenligner epler og pærer, siden de som har tatt livet av seg hos Foxconn alle er mellom 18 og 25 år, bortsett fra en som er 28. De fleste selvmord i Kina begås av kvinner på landsbygda, skriver Ulstein.

Det siste er interessant i seg selv. Riktignok er raten blant rurale kvinner (25-30 pr. 100.000) bare litt høyere enn blant menn, men i de fleste andre land er selvmordsraten blant menn betydelig høyere enn blant kvinner. Hvorfor svømmer ikke norske journalister i stim for å grave frem skjebnene til disse kvinnene, som altså har en selvmordsrate som er fire-fem ganger høyere enn ved Foxxcon? Hvorfor er nærmere hundre tusen kvinner på landsbygda langt mindre interessante for oss enn ti selvmord ved en fabrikk i Shenzhen? Svaret ligger kanskje i Ulsteins undertittel: “Er en iPhone så kul at den er verdt å dø for?” Selvmordene på landsbygda kan ikke skyldes på den internasjonale storkapitalen, begrunne et press mot vestlige selskaper, eller gi oss alle et lite stikk av dårlig samvittighet for å kjøpe en iPhone.

Selv om vi tar hensyn til aldersgruppe og at dette skjer i et urbant område – sammenligner epler med epler, er det fremdeles ingenting oppsiktsvekkende med antallet. Ulstein oppgir over 400.000 ansatte på fabrikken – andre tall har versert. Oppjusterer vi med det tiende selvmordet, får vi dermed en rate på 6 per 100.000 pr. år.

WHO har aldersfordelte tall for 1999, for ”selected urban areas” i Kina. Her er raten for 15-24 år 3,5 og for 25-34 år 6,3 pr. 100.000. Imidlertid er WHOs tall vesentlig lavere enn ferskere tall for hele Kina som jeg viste til ovenfor – raten ligger da mer enn en halv gang høyere enn WHOs tall. Denne artikkelen fra The Lancet tyder også på at WHO-tallene er for altfor lave. Her oppgis raten til 10,2 for aldersgruppen 15-34 år i urbane områder og til 23 pr. 100.000 for hele Kina. Bruker vi Lancets tall blir raten ved Foxconn litt i underkant av sammenlignbare grupper. Bruker vi WHOs ufullstendige tall ligger den litt i overkant, men ikke dramatisk.

Ulstein skriver at ”Kina ligger i verdenstoppen når det gjelder selvmord”. Holder vi oss til WHO, er Kina nr. 26 av 104 land, mens Norge er nr. 37. Bruker vi tallene fra Lancet, rykker Kina opp til omtrent nr. 6, og Ulsteins karakteristikk kan forsvares. Men for å være konsistent, må hun da også legge til grunn at selvmordsraten ved Foxxcon er lavere enn blant samme aldersgruppe i urbane områder.

Og for ytterligere å understreke hvor normal en selvmordsrate på 6 pr 100.000 er, selv blant unge mennesker, kan vi sammenligne med Norge: I 2006 var selvmordsraten i aldersgruppen 15-24 hele 14,8 her i landet – altså det dobbelte av Foxxcon. Dere kan sjekke de aldersfordelte ratene hos WHO selv. Plukk noen tilfeldige vestlige land, og dere vil se at selvmordsraten i tilsvarende aldersgrupper gjennomgående ligger over 6.

Det er ikke altså ikke selvmordsraten ved Foxxcon som er oppsiktsvekkende, men at selvmordene skjer på samme måte. Det kan type på en viss smitteeffekt – at de som sliter mentalt tilskyndes til å kopiere andre. Vi kan også observere at selvmordene skjer hyppigere og hyppigere, og at to av dem har skjedd de siste dagene, etter at verdenspressen har tatt tak i saken. Men situasjonen ved France Telecom har tydeligvis normalisert seg. Muligens kan de tiltakene som arbeidsgiver setter inn ha en viss effekt. Men trolig er dette tilfeldige fenomer som vil forsvinne av seg selv.

Twitter: @jasnoen

Margaret Thatcher er aktuell igjen i forbindelse med den nye filmen om hennes liv. Slik oppsummerer Bodil Fuhr Thatchers 11 år som statsminister:

Som statsminister røk Thatcher uklar med store deler av den britiske befolkningen, inkludert egne partifeller, for sin knallharde innstramming av velferdsstaten og omfattende privatisering av statlige bedrifter. Hennes begrensninger av streikeretten resulterte blant annet i en årelang streik blant gruvearbeiderne. Arbeidsledigheten skjøt i været.

La meg ta dette punkt for punkt.

Upopulær: Thatcher røk altså ifølge Fuhr uklar med folket, og de reformene hun nevner like etterpå må derfor formodentlig ha vært upopulære. Fuhr reflekterer ikke over hvordan Thatcher kunne vinne tre valg, med henholdsvis 44, 42 og 42 prosent av stemmene, når hun var så upopulær. (RETTELSE: Ved en inkure ble resultatet for 1983 og 1987 opprinnelig oppgitt til 46 prosent).

Fuhr har riktignok en referanse til Falklandskrigen, som ”bidro sterkt til brakseieren ved valget i 1983”. Jeg har tidligere skrevet om dette. Ja, Falklandskrigen bidro nok litt, men det var først og fremst Labours venstredreining og splittelse i partiet som ga Thatcher nytt mandat. De konservatives oppslutning i 1983 var litt høyere enn i 1979, og marginalt lavere enn i 1987. Thatcher utlyste ikke nyvalg straks etter Falklandskrigen, men ventet til de økonomiske reformene hadde begynt å gi resultater.

Sommeren 2011 tok IPSOS-MORI opp en meningsmåling som viser at britene i dag anser henne som mer kompetent enn sine fire etterfølgere.

Innstramninger: Det er en uutryddelig myte at Thatcher kuttet hardt i velferdsstaten. Noen endringer ble gjort, men det store bildet er at velferdsutgiftene fortsatte å øke under Thatcher. Institute for Fiscal Studies har en nyttig oversikt. Her ser vi (s. 18) at social security, altså trygder og sosiale overføringer, økte jevnt og trutt i realverdi under Thatcher, med en nedgang på slutten av 1980-tallet. Som andel av BNI var overføringene litt høyere da Thatcher gikk av enn da hun ble statsminister, etter at den hadde vært betydelig høyere i mange av de mellomliggende årene. Svingningene fra år til år skyldes i høy grad konjunkturene. En mindre del av utgiftsøkningen over tid skyldes at arbeidsledigheten steg under Thatcher.

Helseutgiftene, den andre store posten innen velferdsstaten, fortsatte også å øke i realverdi, med ca 50% fra 1979 til 1992. Som andel av BNI økte helseutgiftene imidlertid bare beskjedent (s. 19).

Det er imidlertid riktig at trygdeutgiftene økte kraftigere under Major, og helseutgiftene sterkere under Blair og Brown, noe som for øvrig har bidratt til det nåværende store budsjettunderskuddet.

Privatisering: Ja, de var omfattende under Thatcher, men i motsetning til det man kan få inntrykk av fra Fuhrs artikkel, var de stort sett populære. Dette gjaldt ikke minst privatiseringen av de kommunale boligene, som ga de konservative økt popularitet i en velgergruppe de tidligere hadde hatt problemer med å nå. Senere regjeringer har bare unntaksvis reversert hennes privatiseringer – en varig reform.

Streikeretten: Nei, gruvestreiken skyldtes ikke endringer i lovgivningen som regulerte fagbevegelsens stilling, men at fagforeningene med den Moskva-tro kommunisten Arthur Scargill i spissen forsøkte å stoppe nedleggelsen av ulønnsomme gruver. Igjen var Thatchers politikk populær i folket, selv om mange på venstresiden selvsagt var forbannet. Derfor vant Thatcher.

Det er også verdt å merke seg at mange av endringene i regelverket hadde som formål å demokratisere fagbevegelsen og frata bosser som Scargill makten. Closed shops, der bare fagorganiserte kunne få arbeid, ble forbudt. Bossene måtte få flertall for streik i hemmelige avstemninger, ikke gjennom press slik de var vant til, og ledelsen måtte velges gjennom hemmelige avstemninger. Ut over disse demokratiseringstiltakene ble forbud mot secondary strikes, altså ”solidaritetsstreiker” fra andre fagforbund enn dem som var part i saken.

Arbeidsledigheten: Ja, den økte kraftig da Thatchers satte i gang sin sjokkterapi for å få inflasjonen ut av systemet, og senere gjennomførte reformer som slo ut store deler av britisk industri som ikke lenger var levedyktig. Arbeidsledigheten var omtrent 5,5 prosent da Thatcher kom til makten, lå mellom 10 og 12 prosent i tidsrommet 1982 til 1988, men hadde falt til omkring 7 prosent da hun gikk av. Mange andre europeiske land har for øvrig måttet lære seg å leve med arbeidsledighetsrater som er vesentlig høyere enn de var på 1960- og 1970-tallet.

Videre skriver Fuhr at det var ”saboteringen av EU-samarbeidet som felte henne i 1990”. Lederstriden og hennes fall ble utløst av at Thatcher ikke ville være med i European Exchange Mechanism eller gå med på en timeplan for å slutte seg til en felles europeisk valuta. I lys av dagens eurokrise, kan jeg tenke meg mer passende formuleringer enn ”sabotasje” for dette standpunktet.  Uenighet om EU spilte en rolle, men det er verdt å minne om at Thatchers insistering på den upopulære koppskatten hadde fått hennes partifeller til å tvile på om hun hadde følelse med hva som rørte seg i det britiske folk. Som med Blair hadde hennes eget parti sluttet å se henne som et aktivum.

Twitter: @jasnoen

Det er publisert flere meningsmålinger i USA om hva det amerikanske folket synes om Occupy Wall Street (OWS), og enda flere om Tea Party-bevegelsen (TP). Noen få spør om begge deler. Aftenpostens Alf Ole Ask velger i dagens nyhetsanalyse å skrive om den målingen som gir OWS best resultat – en temmelig ledende måling. På den måten kan han rettferdiggjøre overskriften ”Halve USA støtter dem” og beskrive dem som ”en bred folkelig bevegelse”.

Meningsmålingene
La oss starte med meningsmålingene. Den undersøkelsen Ask viser til er publisert i Time. Her har 54 prosent et positivt inntrykk av OWS, 27 prosent det samme av Tea Party. (Ask oppgir av en eller annen grunn 53 prosent). Problemet er at spørsmålsstillingen er temmelig forskjellig. OWS er forklart slik:

In the past few days, a group of protestors has been gathering on Wall Street in New York City and some other cities to protest policies which they say favor the rich, the government’s bank bailout and the influence of money in our political system.

Også TP er opptatt av pengenes betydning i amerikansk politikk, om enn på en annen måte enn OWS, og var for eksempel sterkt imot redningspakken for bankene og bilindustrien i 2008.

Frank Newport, som er Gallups sjefsredaktør og en nestor innen amerikanske meningsmålinger, er sterkt kritisk til Times spørsmålsstilling:

TIME’s respondents were provided with a description of the protests, and no description of the Tea Party movement. Further, the description of the protests included explicit rationales for their protesting: “. . . policies which they say favor the rich, the government’s bank bailout, and the influence of money in our political system . . . ” Other research shows these types of descriptions test very well, including in particular Americans’ negative views of the “rich” (i.e., Americans favor taxing the rich more), and negative views of the influence of money on the political system. Presumably had the pollsters for TIME included descriptive phrases describing the motives behind the Tea Party movement (e.g., “. . . big government’s trillion dollar deficit and out of control spending . . .”), the results could have been different.

La oss se på den andre ferske meningsmålingen som spør om begge bevegelsene. Den er fra PPP (et institutt knyttet til demokratene, men vel ansett). Her er det ingen ladet spørsmålsstilling.

35% support and 36% oppose the O.W.S. movement, with 29% not sure. But while more (39%) support the aims of the Tea Party, considerably more (45%) oppose them. Only 16% have no opinion. Asked which movement they prefer, voters choose O.W.S. by a 40-37 margin.

Ser vi på målingene som spør bare om den ene av organisasjonene, er de få for OWS, mange for Tea Party. Dersom ikke annet er oppgitt, er målingene nedenfor hentet fra samlesiden til Poling Report. Det er riktig at OWS akkurat nå kommer bedre ut TP. NBC/Wall Street Journal fant at 37 prosent støttet demonstrasjonene, mens 18 prosent var imot. Hele 45 prosent har ikke noe standpunkt. Ipsos fant henholdsvis 38 prosent for og 24 prosent mot, mens 38 prosent ikke svarte.

Støtten til TP er noe svekket. CNN målte 28% støtte i september, lavest noen gang. Quinnipiac fant 29 prosent og AP 28 prosent i august. Gallup, som regelmessig har stilt dette spørsmålet, men der omtrent halvparten verken erklærer seg som støttespillere eller motstandere, viste også et bunnpunkt for Tea Party i september, med 21 prosent mot og 26 prosent for.

Vi kan konkludere med at per dags dato er OWS noe mer populære enn TP, men forskjellen er ikke så stor som i den målingen Ask viser til.

Så er spørsmålet om støtten til OWS’s mål vil synke eller øke ettersom amerikanerne blir mer kjent med dem. Etter min mening er der gode grunner til å tro at den vil synke, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Små demonstrasjoner
Når Ask skriver om bredde kan det også henspeile på størrelsen på demonstrasjonene. I USA har disse vært ganske beskjedne i omfang, og betydelig mindre enn mange av Tea-party-demonstrasjonene. Som Washington Posts Dana Milbank skrev i en svært kritisk kommentar 12. oktober:

By the time they got to Woodstock, they were half a million strong. But by the time they assembled on Freedom Plaza on Tuesday morning to plan the day’s civil disobedience, they numbered only 53.

Men det var ett unntak – demonstrasjonen den 5. oktober, som visstnok samlet omkring 15.000. I går melder noen om 10-20.000 deltakere, mens det mer sannsynlig var 5.000. Norske media gjør med rette narr av de kanskje 150 som samlet seg foran Stortinget. Men husk at New York City har omkring 13 ganger så mange innbyggere som Oslo.

Selv overvar jeg en TP-demo i Washington D.C. i mars i fjor som var minst like stor. Den 15. april 2009 ble det holdt demonstrasjoner omkring 750 steder i USA, med flere hundre tusen deltakere. Demonstrasjonen i hovedstaden 12. september 2009 var vesentlig større enn noe OWS foreløpig har klart å samle. Arrangørene snakker om hundretusener, brannvesenet om 60-75.000. Glenn Becks Restoring Honour Rally den 28. august kan også regnes som en assosiert Tea Party-demonstrasjon. Anslagene over slikt er alltid upresise, og farget av hvem som anslår, men Beck samlet trolig et lavt sekssifret antall. (Beck har for øvrig tapt seg veldig i popularitet etter dette).

Deltakelsen i demonstrasjonene kan altså langt fra tas som et tegn på at dette er en bred massebevegelse.

Amerikanere flest misliker Wall Street
Men bredde kan også bety at OWS tar opp saker som amerikanere flest er opptatt av. Og det er langt på vei riktig, noe jeg allerede har vist til. Wall Street og Big Business har aldri stått sterkt i det amerikanske folk. En fersk meningsmåling i Washington Post viser at 60 prosent av republikanske velgere er negative til store finansselskaper. Det er også et klart flertall i en rekke meningsmålinger som er tilhengere av å øke skattene for de rikeste.

Amerikansk høyreside har stor moro av å gjøre narr av at anti-kapitalistene tar i bruk det kapitalismen har skapt for dem, se bildet nedenfor. Men kapitalismekritikk, særlig når den rettet mot finanshvalpenes grådighet, har altså betydelig klangbunn også på amerikansk høyreside.

Moderate folk?
Ask skriver:

Aksjonistene, slik jeg oppfatter dem etter å ha snakket med mange av dem de siste ukene, er mer opptatt av å restaurere USA som mulighetenes land enn å forandre systemet. De er ikke imot kapitalismen.

Ask har rett til sin egen subjektive tolkning. Jeg ser noe annet på bildene og TV-innslagene fra demonstrasjonene. Demonstrantene er utvilsomt en mangfoldig gruppe. Hvordan man karakteriserer dem er utvilsomt sterkt farget av journalistens eget ståsted, og det bildet man sitter igjen med er derfor svært avhengig av hvem man leser.

Ask skriver videre:

De mener at rike kan betale mer i krisetider, og at USA må kunne ha et visst sosialt sikkerhetsnett.

Det er vanskelig å lese Ask på noen annen måte enn at USA IKKE har noe sosialt sikkerhetsnett. Det er mulig å mene at dette nettet skulle være mer finmasket eller tilby mer sjenerøse ytelser, men at USA ikke har et ”visst” sosialt sikkerhetsnett er ganske enkelt feil.

Det relativt moderate inntrykket som Ask formidler stemmer veldig godt med det man finner i venstreorienterte medier i USA. Høyresiden fremstiller på sin side OWS nesten konsekvent som en gjeng uvaskede bøller som bare er ute etter ”fred, frihet og alt gratis”.

Når Ask i forbifarten skriver at ”det også finnes en rekke politiske svermere blant dem”, har høyresiden moro av å trekke frem de mer ekstreme av disse kravene.

Tea Party blir ofte beskyldt for rasisme, selv om dokumentasjonen er tynn. Blant OWS er det dokumentert en rekke tilfeller av anti-semittisme, se for eksempel her og her og her. Er dette typisk for bevegelsen? Nei, men samme sjenerøsitet bør også vises når det avsløres skrullinger blant støttespillere til bevegelser på høyresiden.

Det er gjort ett forsøk på en mer analytisk tilnærming. Liberale New York Magazine har spurt 100 av demonstrantene. Det er utvilsomt metodeproblemer med en slik måling, men den gir nok et bedre bilde enn reporteres anekdotiske inntrykk, eller det enkeltstående medlemmer av bevegelsen sier og poster på nettet:

• 37 prosent mener kapitalismen er iboende ond og ikke kan reddes, mens 46% bare vil regulere den.
• 75 prosent plasserte seg til venstre for ”strong liberal” (Paul Krugman). Disse består av to grupper: 34 prosent var enig i at den amerikanske regjeringen ikke var bedre enn Al-Qaeda. 41 prosent plasserte seg i en slags Nader-kritikk av staten. Ralph Nader fikk 2,7 prosent av stemmene i presidentvalget i 2000, men bare 0,4-0,6 prosent i 2004 og 2009. Det sier seg selv at slike folk har begrenset gjenklang i det amerikanske folk.

Jeg ser likhetstrekk mellom deltakerne i OWS og de som på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av vårt årtusen dro i gang anti-globaliseringsbevegelsen i USA, som startet med massedemonstrasjoner i Seattle i 1999. Det er vel ikke tilfeldig at det nettopp er anti-globaliseringsdronningen Naomi Klein som her om dagen fikk to sider i Dagsavisen for å forklare OWS.

Volden var på et høyere nivå i anti-globaliseringsdemonstrasjonene. Trefningene med politiet har foreløpig vært beskjedne, selv om 700 ble arrestert da de blokkerte Brooklyn Bridge. Det er liten tvil om at bråk med politiet har hevet OWSs profil, noe Nate Silver viser her. Men i det lange løp er ikke dette en god måte å vinne over flertallet i det amerikanske folk. 

Det gjenstår å se hva som skjer dersom politiet med tiden får ordre om å rydde Zuccotti Park. Fredag ble planer om å rydde plassen avblåst i siste øyeblikk. Ask skriver at dette ”viser at lokale politikere og næringsliv erkjenner denne bevegelsens folkelige oppslutning”.

Vi vet at ”lokale politikere”, og da snakker vi altså om demokrater som dominerer politikken i New York city, har lagt press på ”næringslivet”, altså eieren av området, for å få dem til å unngå konfrontasjon. Jeg har en litt annen tolkning av dette enn Ask. Det demokratiske partiet vet at gatekamper mellom ytre venstre og politiet alltid styrker høyresiden. Eierne av Zuccotti Park vet at de er avhengig av goodwill fra dem som styrer lokalt. Som den uavhengige ordføreren Michael Bloomberg forklarte det:

Brookfield got lots of calls from many elected officials threatening them and saying if you don’t stop this we’ll make your life more difficult,” the mayor said on his radio show Friday morning.

Dette er den sammenblandingen av politikk og næringsliv som OWS (og Tea Party) protesterer mot.

Muligens løser det hele seg opp av seg selv når været blir kaldere.

Politiske implikasjoner
Ask skriver at demokratene vil forsøke å utnytte den bølgen OWS skaper, uten å bli for nært assosiert med dem. Det er jeg enig i. Selv om betydelige deler av det amerikanske folk er enig i viktige deler av OWS kritikk, vil de ha store problemer med å knytte seg til demonstrantene, som ligger mye lenger unna amerikansk mainstream enn Tea Party-folket, og til de metodene som brukes. Den relativt moderate konservative spaltisten George Will skriver:

Conservatives should rejoice and wish for it long life, abundant publicity and sufficient organization to endorse congressional candidates deemed worthy. All Democrats eager for OWS’s imprimatur, step forward. (…)

From 1965 through 1968, the left found its voice and style in consciousness-raising demonstrations and disruptions. In November 1968, the nation, its consciousness raised, elected Richard Nixon president and gave 56.9 percent of the popular vote to Nixon or George Wallace. Republicans won four of the next five presidential elections.

Teaparty har så godt som aldri vært i konfrontasjon med politiet. OWS er det hele tiden. Sentrum-venstre-tidsskriftet The New Republic advarer derfor på lederplass mot at mainstream liberalere skal samarbeide med OWS, mens mange på høyresiden i likhet med Will har et klart håp om at OWS skal kunne knyttes til Obama og demokratene.

Ask viser til at Tea Party påvirket nominasjonen i det republikanske partiet i 2010 og drev partiet til høyre. Det er korrekt, og noen steder førte dette til at en mer høyreorientert representant ble valgt. Andre steder førte det til at republikanerne tapte for demokratene der de ellers kunne ha vunnet, noe jeg skrev om på den tiden. Det er en viktig lærdom også for demokratene.

Twitter: @jasnoen

Heidi Taksdal Skjeseth har i dagens utgave av Dagsavisen snakket med Hanna Rosin, som tidligere i år skrev en artikkel i The Atlantic med den fengende tittelen The End of Men. Essensen i Rosins og Taksdal Skjeseths artikkel er korrekt – kvinner gjør det stadig bedre i arbeidslivet. Men her går det over stokk og stein.

Tjener mer?
La meg begynne med underoverskriften: ”Unge kvinner tjener mest”. Dette gjentas i ingressen – kvinner ”tjener nå også mer enn sine mannlige kolleger”. I brødteksten er dette igjen presisert til at det i 2010 ble kjent at unge kvinner tjener mer enn sine mannlige kolleger. I en kulepunktspalte med ”fakta” står det imidlertid: ”Kvinner under 30 år tjener opptil 17 prosent prosent mer i storbyer i USA.”

Lønnstatistikken for hele USA er temmelig entydig. Bureau of Labour Statistics har data frem til 2010, delt på aldersklasser. Blant de yngste – de mellom 16 og 24 år, tjener kvinner ca 95 prosent av menn. Her var det små endringer siden begynnelsen på 1990-tallet til 2009, men andelen varierer fra år til år, og den var rekordhøy i 2010. I gruppen 25-34 år har utviklingen vært mer entydig positiv over lengre tid, og kvinner nådde nesten 91 prosent av menns lønninger i fjor. For kvinner samlet sett er andelen 81 prosent. Det skjer altså en utjevning, men all forskjell er ikke borte.

Hva med storbyene? Kilden synes å være undersøkelsen omtalt av Time her og Wall Street Journal her. Den viser at heltidsansatte ugifte, single kvinner mellom 22 og 30 år i 150 amerikanske byer i gjennomsnitt tjener 8 prosent mer enn tilsvarende gruppe menn. Interessant nok, men det er altså ikke riktig at unge kvinner i USA generelt tjener mer enn menn.

Jobber mer?
Ingressen forteller oss at amerikanske kvinner ”jobber mer”. Brødteksten: ”I 2010 utgjorde kvinner for første gang i historien flertallet av USAs arbeidere.” I faktaboksen: ”Kvinner utgjør over 50 prosent av arbeidsstyrken i USA.”

Jeg vet ikke hvor denne påstanden er hentet fra. Den stemmer i hvert fall ikke med BLS autoritative statistikk. I gjennomsnitt for 2010 var 73,4 millioner menn sysselsatt, og 65,7 millioner kvinner, eller drøye 47 prosent av totalen. Det bør også nevnes, når det påstås at kvinner ”jobber mer” at 26 prosent av dem arbeidet deltid, mot 13 prosent for menn.

De siste tallene er fra september 2011. 74,4 millioner menn er sysselsatt, mot 65,7 millioner kvinner. Det er for øvrig 7 millioner flere kvinner tilgjengelig for arbeid. Forskjellen skyldes blant annet at statistikken unntar de militære styrker, fanger og lignende. Sysselsettingsgraden er derfor drøye 70 prosent for menn, 58 prosent for kvinner.

I ”faktaboksen” står det at ”arbeidsløsheten er over dobbelt så høy hos menn som hos kvinner i USA”. Dette er reinspikka tøv. BLS beregnet arbeidsledigheten i 2010 til 10,5 prosent for menn, 8,6 prosent for kvinner. I september i år er dette (sesongjustert) henholdsvis 9,4 og 8,7 prosent.

Flest ledere?
Den merkeligste påstanden i artikkelen er likevel at ”i dag er 54 prosent av ledere i USA kvinner”. Dette må bygge på en veldig spesiell definisjon av ”leder”. I Rosins artikkel fremgår det:

According to the Bureau of Labor Statistics, women now hold 51.4 percent of managerial and professional jobs—up from 26.1 percent in 1980. They make up 54 percent of all accountants and hold about half of all banking and insurance jobs.

Jeg antar at Taksdal Skjeseth har blandet sammen disse to tallene. Men ”managerial and professional jobs” er ikke det samme som ”ledere”.  Hele 37 prosent av alle amerikanere i arbeid plasseres i disse to kategoriene. Ser vi på kategorien ”management” som ligger nærmere ”ledelse”, har 12,6 prosent av menn slike jobber, mot 8,7 prosent av kvinnene. BLS har statistikk også for Chief Executives, altså toppledere. En drøy prosent av amerikanske arbeidstakere faller i denne kategorien. Av disse var ca 26 prosent kvinner i 2010.  

Rosin viser selv til et velkjent faktum, at bare 3 prosent av lederne (CEO) for de 500 største selskapene i USA er kvinner. Skjevheten er mindre lengre ned i hierarkiet, men at flertallet av amerikanske ledere er kvinner er ganske enkelt feil.

Rosin skriver også at kvinnelige CEO’er tjener 43 prosent mer enn mannlige, og viser tydeligvis til disse Fortune 500-lederne. Kilden later til å være Bloomberg. Dette avviker radikalt fra hva denne artikkelen i Forbes forteller oss. Men de utgjør uansett en så liten andel at tilfeldigheter og årlige svingninger kan gi slike utslag. I følge BLSs statistikk tjener kvinnelige chief executives 82 prosent av menn, altså nesten nøyaktig samme lønnsforskjell som for alle grupper.  

Twitter: @jasnoen

Det har gått litt fort i svingene for Aftenpostens økonomijournalist Roar Østgårdsgjelten i dag.

”Overskrift: Halvert verdenshandel

Brødtekst: Skipsfarten rammes når verdenshandelen blir mer en halvert fra i fjor til i år. Nær veksten flater ut selges det mindre varer over landegrensene.

Veksten i verdenshandelen var i fjor på 14,5 prosent. Verdens handelsorganisasjon har anslått at veksten i år blir mer enn halvert til 6,5 prosent.”

Faktum ligger selvsagt i avsnitt to. Overskriften og avsnitt 1 er bare tull.

Bergens Tidende har startet opp igjen en interessant nyskapning fra valget i 2009, der to journalister foretok faktasjekk av utsagn i valgkampen. I dag er det Simen Willgohs, SVs andrekandidat til bystyret i Bergen som får gjennomgå for utsagnet: ”Levealderen i Oslo Vest er i gjennomsnitt 10 år høyere enn Oslo Øst.”

Som BT påviser er dette ekstremverdier – vet å ta den beste og verste bydelen i 2005 og bare se på menn. Ser vi på menn i Sagene bydel og Vestre Aker, er forskjellen 12,1 år.

Men Willgohs uttaler seg om vestkant og østkant generelt, og uten å nevne kjønnsforskjeller. For kvinner i de to nevnte bydelene er forskjellen 5,2 år. For alle på vestkanten og østkanten er forskjellen 3,2 år.

Willgohs unnskylder seg så godt han kan, men egentlig er det litt urettferdig å henge ut ham spesielt for dette. For hvor kan han ha fått dette inntrykket fra?

Kanskje fra Aftenpostens Hilde Lundgaard, som i et intervju med Fabian Stang slår fast:

Der en mann på vestkanten, som han selv, kan regne med å leve 12 år lenger enn en som bor i indre øst.

Eller har han lest denne overskriften på TV2s nettsider:

Du lever 10 år lengre i Oslo vest enn i Oslo øst.

Eller har han kikket på denne ingressen i VG:

Menn på Oslos vestkant lever 12 år lenger enn på østkanten.

Stakkars Willgohs: Ikke bare blir han forvirret av pressen. Hans egen parlamentariske nestleder Inga Marte Thorkildsen skriver:

Menn på vestkanten i Oslo lever fortsatt i gjennomsnitt 12 år lenger enn menn på østkanten.

Kanskje var han så uheldig å være til stede på SVs landsstyremøte i februar 2010, der statsråd Audun Lysbakken fortalte at:

Folk på Oslo Vest lever i snitt 10 år lengre enn på Oslo Øst.

Han har muligens også fått med seg årets 1. mai tale fra Rødts toppkandidat i Oslo, Bjørnar Moxnes:

Folk på vestkanten lever i gjennomsnitt 12 år lenger enn folk på østkanten.

Moralen: Stil ikke på pressen, og stol ikke på politikere.

Twitter: @jasnoen

I nesten fem år har jeg skrevet denne mediekritikkspalten hos Minerva.

Men den er bare en mindre del av min skribentvirksomhet. Jeg skriver også meningsbærende og faktapregede artikler og driver litt annen journalistikk, både her hos Minerva og som spaltist og frilanser andre steder. Det gjør meg til kilde for andre medier, særlig i saker som har med USA og norsk høyreside å gjøre.

En slik deling er helt nødvendig. En ting er at jeg ikke kan leve av å være mediekritiker, selv om Fritt Ord har vært så sjenerøse å tildele meg støtte fra sitt bloggprosjekt det siste året. Viktigere er det at det verken er godt for sjelen eller kvaliteten i arbeidet å være ensidig fokusert på å finne feil hos andre. Det er nyttig å være på den andre siden også, og legge seg åpen for kritikk mot egne artikler.

Dobbeltrollen skaper utfordringer. Det er viktig for meg å ha et så godt forhold til redaksjoner og enkeltjournalister at jeg slipper til i spaltene og i eteren. Noen ganger skal det også selges frilansartikler. Innimellom søker jeg stipendier der det sitter journalister blant dem som bestemmer.

Det finnes kameraderi i journalistikken, noe jeg har støtt på flere ganger. Og dette dreier seg ikke om den uskrevne regelen om at man nødig skal kritisere kolleger i egen avis. Nei, det er også en motvilje mot å kritisere andre redaksjoner. En grunn kan være at journalister flyter ganske fritt mellom redaksjonene for tiden – konkurrent i dag, kollega i morgen. En annen er at skarp kritikk mot andre redaksjoner skaper risiko for å få tilbake med samme mynt.

Så hvordan påvirker dette meg? Så godt jeg kan tar jeg ikke hensyn til slike hensiktsmessighetsbetraktninger, ut over at det nok virker disiplinerende på språkbruken. Det er i de aller fleste tilfeller bare av det gode.

Derfor kan jeg avbryte NRKs USA-korrespondent midt i Dagsnytt 18 for å påpeke at det hun sier faktisk ikke er riktig. Derfor kan jeg i dag stille et stort spørsmålstegn ved hvor mye Bjørn Hansen faktisk kan – eller ønske å kunne – om USA, selv om samme Hansen satt i en jury som i 2009 ga meg reisestipend til USA, en ordning jeg sikkert vil forsøke å benytte meg av igjen. Derfor kunne jeg mandag antyde at NRKs Jan Espen Kruse ikke hadde skjønt viktige deler av det amerikanske budsjettforliket, selv om jeg flere ganger har vært gjest i hans program Verden på Lørdag, og forhåpentligvis blir det igjen. Det finnes mange andre eksempler.

Er denne skarpe mediekritikken skadelig for mine muligheter til å slippe til i media? Jeg håper ikke det, og har ingen konkrete holdepunkter for å tro det.

Noen ganger er det nok også slik at dem jeg angriper faktisk ikke er klar over angrepet.

Men generelt tror jeg at de fleste norske journalister, på tross av det jeg har sagt ovenfor om kameraderi, tolererer og attpåtil setter pris på kritikk, så lenge den er faktabasert. Trolig er det også mer akseptabelt at en outsider som meg gjør det, enn at en journalist i Aftenposten skulle skrive om hvor mye feil Dagbladet gjør. Og noen fryder seg nok over at kolleger avsløres.

Min tilgang til media, særlig som USA-kommentator, er i vesentlig grad bygd på at jeg oppfattes som kontrær – en motvekt til den USA-kritiske og demokratvennlige dominansen. I det ligger det også en innebygd toleranse for at jeg vil påstå at de norske journalister tar feil om USA når de selv ikke oppfatter det slik. Jeg aksepterer at noen redaksjoner bruker meg av denne grunnen, selv om jeg personlig mener at jeg saklig sett har mer å fare med enn mange av dem som uttaler seg om dette temaet.

Selv om jeg gjerne opptrer i mainstream media, er det ikke min hensikt å bli tannløs og konform. Så dersom dere synes jeg er blitt for redd av meg, får dere si fra!

Og kom gjerne med tips til saker – jeg får ikke med meg alt. Men unngå detaljer, og husk at denne spalten sjelden tar for seg vurderinger, der det er stort rom for subjektivitet, men konsentrerer seg om fakta.

Twitter: @jasnoen

Jeg kommenterer sjelden meningsbærende innlegg i denne spalten. Denne gangen gjør jeg et unntak, som en oppfølgning til mandagens sak om norsk presses fremstilling av budsjettavtalen i USA.

I sin faste spalte i Dagsavisen i dag leverer Bjørn Hansen et angrep på teapartybevegelsen, og blant annet denne beskrivelsen av dagens USA: ”De rikeste slipper stort sett skatt”.

Hansen har dekket amerikanske politikk for NRK i en mannsalder. Har han aldri sett tabellene som viser hvem som betaler skattene i USA? Har han vært interessert i slike fakta?

Joda, noen rike slipper unna skatt i USA, i hvert fall i perioder, som de fleste andre land, men dette er langt fra det generelle bildet.

Kongressens budsjettkontor (CBO) publiserer jevnlig en oversikt over fordelingen av alle føderale skatter etter inntektsgruppe. De siste tilgjenglige tallene er fra 2007, og publisert i juni 2010. I årene 2005-07 betalte de 20 prosent rikeste husholdningene omkring 69 prosent av alle skatter – det høyeste nivået så langt tilbake denne statistikken strekker seg – til 1979. Den rikeste prosenten betalte omkring 28 prosent av alle skatter, også rekordhøyt, og det dobbelte av nivået under Jimmy Carter.

En grunn til dette er at USA har en uvanlig ulik inntektsfordeling før skatt. Men det forklarer langt fra alt. OECD publiserte i 2009 en rapport om ulikhet som inneholder et par interessante tabeller som viser progressiviteten i skattesystemet. Rapporten- Growing Unequal, ligger dessverre bak en betalingsmur.  Tallene er fra midten av 2000-tallet, altså etter gjennomføringen av Bushs skattelettelser.

Tabell 4.3 viser at USA har det mest progressive skattesystemet av alle land, både for dem som er i arbeidsdyktig alder og for pensjonister.  Tabell 4.5 viser de rikeste 10 prosents andel av inntekt og av skatter. Forholdstallet mellom disse to er et godt mål for omfordelingen fra de rikeste via skattesystemet. Igjen skårer USA høyest, med et forholdstall på 1,35. Norge har for øvrig 0.95, og gjennomsnittet i OECD er 1.11.

På den annen side går en noe mindre andel av de sosiale overføringene til de med lav inntekt enn gjennomsnittet i OECD. Og enda viktigere – nivået på sosiale overføringer i USA er lavest av alle OECD-land, relativt til BNP. Vi kan derfor si at på skattesiden er det amerikanske systemet sterkt omfordelende, mens det på overføringssiden er det lite omfordelende.  

Hansen skriver også: ”Den politikk som nå innledes, må man tilbake til depresjonen i mellomkrigstiden for å finne maken til”. Jeg vet ikke akkurat hva Hansen sikter til, men minner om at statens utgifter som andel av BNP vil forbli betydelig over snittet for 1971-2010 selv om disse kuttene gjennomføres, samtidig som forsvarets andel av utgiftene vil være uvanlig lav.

Twitter: @jasnoen