Det er best å illustrere dette med eksempler.

For en tid siden trengte jeg hjelp i en stor norsk forretning. En ung, mørkhudet ansatt med hijab la merke til at jeg var i villrede og kom bort til meg. Min umiddelbare tanke var “her må jeg finne en annen ansatt, for hun snakker antagelig dårlig norsk og vet lite om varene”. Min neste tanke var at min første tanke var fordomsfull, og jeg la innsats i å stille spørsmålet på en ordentlig måte.

Denne hendelsen forløp slik alle moralhistorier gjør: funksjonæren snakket norsk med plettfri Haugesundsdialekt og var bemerkelsesverdig kompetent. Mine fordomsfulle impulser var gjort til skamme.

Men hva om hun hadde snakket dårlig norsk og ikke var spesielt flink i sitt fag? Ville jeg vurdert henne annerledes enn om hun (for eksempel) var en tysk kvinne som hadde kommet til Norge for et år siden?

Et annet eksempel:

I mellomkrigstiden var det to viktige skikkelser i en norsk handelsby:

Den ene var en ambisiøs forretningsmann som ble beskyldt for ufin markedsføring. Han var glad i damene, overmåte forfengelig, og kunne finne på å kjefte på sine ansatte. Han var sta og påståelig og havnet ofte i verbalt klammeri med sine meningsmotstandere. Han var stolt jøde.

Det var også en mann i den samme byen som tok sine ansattes velvære alvorlig, ga sjenerøst til veldedige formål, var lojal familiemann, og er blitt omtalt som en av det tyvende århundrets viktigste norske intellektuelle. Han var stolt nordmann.

Lesere kan nå først vurdere sine egne reaksjoner på disse to avsnittene. Tegner de hver for seg et helhetlig bilde? Og hvordan hadde de hengt sammen om man simpelthen byttet de to siste setningene i avsnittene med hverandre?

Det hører forøvrig til dette at begge avsnittene omhandler samme person.

Man kan ofte lese meldinger av følgende type i norske aviser: (http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/krim/gjerningsmannen-ferdes-fritt-sju-aar-etter-trikkedrapet-3651661.html)

“Den mistenkte ransmannen er av somalisk opprinnelse, ble arrestert på stedet og sitter i varetekt.”

Hvorfor er den somaliske opprinnelsen relevant? Ville det vært like relevant om man skrev at han var sunnmøring? Eller skåning? Men viktigst av alt: Hvilken effekt har denne opplysningen på folks holdninger til somaliere, eller folk som ser ut som somaliere?

Enda et eksempel: Som ettertanke til et konstruktivt innlegg her på Minerva skrev Torbjørn Røe Isaksen: ““For øvrig synes jeg det er veldig bra at [Abid] Raja, en oppegående og tøff muslimsk mann, er klar og tydelig i fordømmelsen av ekstremisme.”

Abid Raja er muslim og også medlem av Venstre, jurist, og oppvokst i Oslo. Burde det være mer oppsiktsvekkende at han som muslim var mot ekstremisme enn at han er det som jurist, Venstremann eller Oslogutt? Kan det være at Raja følte behov for å trekke sin avsky mot ekstremisme ekstra langt nettopp på grunn av fordommer om muslimer? Hva skal vi synes om at muslimer (for eksempel) blir avkrevd enda tydeligere standpunkt om visse politiske saker enn andre? Hvor godt tåler vi at de har upopulære standpunkter i disse sakene?

Bak slike eksempler finnes reelle problemstillinger: Yrkesdeltagelsen blant enkelte innvandrergrupper er lav; noen kriminelle gategjenger har etnisk tilsnitt; dødelige terrorgruppene bekjenner seg til Islam. Men det gjelder å holde orden på tankerekkene.

Alle var enige om at hets av muslimer umiddelbart etter nyheten om angrepene 22.7 var forkastelig. Men det hadde vært en (angivelig) muslimsk gruppe som sto bak, hadde hets av muslimer vært akkurat like avskyelig. Kan det være at mange i Norge vil se mildere på hets av muslimer om – måtte det aldri skje – en muslim begikk en terrorhandling?

Dette er bare et lite utvalg feilslutninger som bygger på og forsterker fordommer.

Det er verdt å merke seg at fordomsfulle feilslutninger ofte ikke er ondsinnede. Mine umiddelbare tanker om den svært så kompetente butikkansatte (som tilfeldigvis hadde et visst utseende og antrekk) var nærmest ufrivillige. Det inntrykket mange lesere gjorde seg av å lese om de to sidene til Moritz Rabinowitz likeså. Aviser trykker de opplysningene de (oftest med rette) tror leserne anser som relevante. Torbjørn Røe Isaksen er ingen rasist.

Poenget er at rasistiske fordommer er 1) så utbredte at den nærmest kan regnes som universale, og 2) kan bare motarbeides ved å tenke hardt på de tingene vi faktisk tenker og sier. Den letteste måten å få folk ned i skyttergravene er å beskylde dem for å være rasister. Langt mer nyttig må det være å ta opp og diskutere mulige logiske feilslutninger. Det er mye vanskeligere enn å beskylde hverandre for å være på andre siden av hva som er “akseptabelt”, men det er mye mer nyttig.

For dem som er interesserte i hva slike feilslutninger kan bestå i, har Nizkor-prosjektet en utmerket oversikt (på engelsk).

• Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innen flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern.

300 000 nordmenn har privat helseforsikring. Høyres Bent Høie mener det er et utrykk for at tilliten til det offentlige svekkes. Han frykter også at klasseskillet i Norge kan øke som en følge av at noen har råd til å kjøpe helseforsikring. Men blir du akutt alvorlig syk, finnes det knapt private behandlingsalternativer i Norge, og en privat forsikring hjelper deg fint lite.

Privatpersoner og arbeidsgivere kjøper private forsikringer for å sikre seg rask og god helsehjelp ved sykdom. Imidlertid er dekker staten det aller meste av behandling hvis du blir syk, og i de fleste tilfeller innen rimelig tid.

Derfor er det ”bare” 300 000 som har slik forsikring per i dag, de fleste lever godt uten, og får god helsehjelp uten.

Ved akutt og alvorlig sykdom spiller det ingen rolle om du har privat helseforsikring.

Det finnes likevel grunner for å ha privat helseforsikring: Det kan være vanskelig å manøvrere seg gjennom helsevesenet. Her bidrar forsikringsselskapene med konsulenter, for eksempel en sykepleier, som følger din vei gjennom behandlingsapparatet. Å bruke litt tid på å finne seg en brukbar fastlege som kan tale ens sak, er dog et alternativ innenfor de offentliges rammer.

Videre kan et forsikringsselskap sørge for at du får en planlagt operasjon av en mindre alvorlig lidelse raskere enn du ellers ville fått. Og at du får rask behanling på Volvat for en forstuet ankel, og får dekket dette, istedenfor å måtte vente noen timer ved på legevakta i Storgata.

Og forsikring som gir økonomisk kompensasjon ved sykdom, kan for mange være en god ide. Jeg lar det imidlertid ligge siden det handler mer om trygd enn helse. Likeledes helseforikring ved reise.

De fleste pasienter har stor tillit til det offentlige helsevesenet, som stort sett er tilliten verdig.

Tilbake til Høies utsagn om at tallene viser at tilliten til helsevesenet er svekket. Jeg er usikker.

Jeg jobber på sykehus, og ser syke mennesker som er meget takknemlige for den hjelpen det offentlige gir. I min hverdag er både forsikringsselskaper og private behandlingsalternativ nærmest fraværende.

Jeg tenker på den unge gutten med tilbakefall av blodkreften sin. Seksti-åringen med akutt hjertestans. Mannen som brakk syv bein fikk en rift i hovedpulsåra i en trafikkulykke.

Hva dekker dagens helseforsikringer egentlig? Ingen av eksemplene over. Ved akutt og alvorlig sykdom spiller det ingen rolle om du har privat helseforsikring. Da gjelder det offentlige tilbudet.

It’s the economy, stupid: En helseforsikring koster deg om lag 5000 kroner i året. Ett døgns behandling på intensivavdelingen hvor jeg jobber, koster over 30 000. Man får lite helsehjelp for noen få tusenlapper.

De fleste pasienter har da også stor tillit til det offentlige helsevesenet, som stort sett er tilliten verdig.

Hva velger vi når kostnadene må kuttes?

Bent Høie frykter at det kan vokse fram et klasseskille. Det har vi allerede, se bare på folks tenner. Eller studien som viste at høy sosial status økte overlevelsen hos barn som ble rammet av kreft. Men at dette henger sammen med helseforsikringer, tror jeg ikke.

Om klasseskillet skal øke, er opp til Høie og andre politikere, og oss: velgerne. Prioriteringsdebatten vil bli viktig og vanskelig. For hva velger vi når kostnadene må kuttes? PET-scan og antistoffer som kan sikre meget god og fryktelig dyr diagnostikk og behandling ved kreft, eller 3 måneder kortere levetid? Sykehjem til mor, eller å passe henne selv? Lokalsykehus og levende lokalmiljø eller timesvis i ambulanse?

Virkelig klasseskille får vi den dagen det offentlige sier at, nei, den kreftmedisinen du trenger for å leve noen måneder ekstra, må du dekke selv. Da kjøper jeg kanskje helseforsikring. Hvis jeg har råd. For den kommer til å koste skjorta.

En grei oversikt over hva helseforsikring er og omfanget av disse i Norden finnes for øvrig her.

• Berit Sofie Hustad Hembre (f. 1976) er lege.

I kommentaren Hold kjeft, idioter eller «never check a good story» på Frifagbevegelse.no i går, anklager Torgny Hasås Anette Trettebergstuen (Ap) for å spille sex-kortet mot sine politiske motstandere når hun hevder at noen kalte henne hore under demonstrasjonen foran Stortinget.

Hasås har nemlig gjort utmerket, gravende journalistarbeid og spurt rundt 50 personer som var tilstede ved demonstrasjonen om de hørte hore-ropingen. Svarene var nei.

Dersom Hasås er redd for å bli stemplet burde han ikke skrevet sin artikkel. For den er smålig.

Dermed mener Hasås at det er grunn til å tro at Trettebergstuen har politiske motiver for påstanden. Han skriver at det ikke er det spor bedre å sverte noen på denne måten enn det er å rope hore – og at det er lettere å bli kvitt hore-stempelet enn mannegris-stempelet.

Men ærlig talt: Dersom Hasås er redd for å bli stemplet burde han ikke skrevet sin artikkel. For den er smålig.

En kvinne har sagt fra at hun har opplevd sjikane. That’s it. Hva Marie Simonsen har skrevet, er ikke Trettebergstuens ansvar.

Å umiddelbart anklage Ap-politikeren for løgn, politisk sverting, og for ikke å være bedre enn mannegriser – som om det var en konkurranse i å være den moralske verstingen, er dårlig oppførsel.

Det er ikke utenkelig at Hasås kan ha sett sitt snitt til å få en ”good story” selv.

Og hvilke motiver skulle Trettebergstuen ha for å finne på noe slikt? Hvordan skulle det komme hennes politiske agenda til gode? Det blir ikke noe folkebevegelse for vikardirektivet likevel? Ei heller noen aksjon mot LO-tilhengere.

Det er ikke utenkelig at Hasås kan ha sett sitt snitt til å få en ”good story” selv. Bedre det enn å være ydmyk, som LO-lederne Roar Flaathen og Gerd Kristiansen, og beklage noe som kanskje ikke har skjedd.

Det er liten tvil om at Hasås scorer selvmål. Dessuten heller han bensin på en sak det er uforståelig at noen av de involverte vil ha mer fokus på. Det er betimelig at han beklager sine uttalelser overfor Trettebergstuen.

• Karen Thue (f. 1984) er journalist, sitter i Minervas redaksjonsråd og skriver spalten ”Feministen” i Minervas papirutgave. Twitter: @KarenThue.

Nærmere en million seere benket seg ned foran TVen for å få med seg første episode av den mye omtalte dramaserien «Lillyhammer» i forrige uke.

Serien handler om Frank Tagliano, en amerikansk mafiaboss fra New York, som med hjelp fra FBIs vitnebeskyttelsesprogram skal starte et nytt liv på Lillehammer.

I en scene fra første episode ser vi Tagliano møte opp på det lokale NAV-kontoret for å skaffe seg en jobb. Aller helst vil han åpne en bar.

”Du må bare trekke i noen tråder, så jeg får bevilling”, sier han til saksbehandleren og legger en bunke sedler på bordet.

Som seg hør og bør avviser den pliktoppfyllende saksbehandleren Taglianos forsøk på bestikkelse, og inviterer han heller til et jobbsøkerkurs.

”Sånn gjør vi det ikke Norge” er tonen. Og godt er nå det.

Som nordmenn kan vi sitte godt plassert i sofaen og le selvironisk av den verdensvante mafiabossens møte med sære norske tradisjoner og kultur. Kontrastene fra det glamorøse mafialivet i USA til den lille norske byen er slående og ligger hele tiden som et bakteppe til grunn for handlingen for øvrig.

Det hele har en slående parallell til meldingene om at produksjonsselskapet Rubicon har brutt arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser. Nyheten kunne like gjerne vært en scene klippet rett ut fra serien. Mon tro hvordan Frank Tagliano hadde taklet det.

Loven skal følges. Hvis Rubicon har brutt den må de ta konsekvensene. Rapporten (PDF) fra Arbeidstilsynet peker på at det har vært opptil 60-70 timers arbeidsuke og manglende forebyggende HMS-arbeid. Hensynet til helse, miljø og sikkerhet burde være en enkel sak å ivareta. Men gitt at overtidsarbeidet har vært frivillig, føyer lovbruddene seg i en lang rekke av eksempler på at arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtidsarbeid er fullstendig reaksjonære.

Det er blitt sagt og skrevet mye om lovbrudd i helse- og omsorgssektoren. Men hva skjer når mer kreative bransjer må forholde seg til rigide arbeidstidsbestemmelser?

Ville «Lillyhammer» holdt samme kvalitet, eller kunne den i det hele tatt blitt laget hvis produksjonen hadde fulgt dagens arbeidsmiljølov til punkt og prikke? Hadde Knausgård fremdeles skrevet på bind 2 av Min Kamp? Ville den første boken vært like god om han ikke hadde kunnet sitte oppe midt på natten mange timer i strekk, fordi han var underlagt arbeidsmiljøloven?

«Nordmenn er late og jobber lite» påstås det. Jeg tror ikke på det. Om noen velger å jobbe mindre fordi de kan, må de føle seg fri til det. Men glem ikke at mange av egen vilje jobber langt lengre dager enn det Arbeidstilsynet mener er forsvarlig. Lærere, forfattere, toppidrettsutøvere, snekkere, selvstendig næringsdrivende og konsulenter. Eller studenter i eksamensperioder for den saks skyld. Vil du bli god så må du jobbe for det. Resultater krever innsats. Uten at jeg skal påberope meg mye kunnskap om filmbransjen, så vil det forundre meg om ikke en kvalitetsserie også krever hardt arbeid.

Rigide bestemmelser på hvor mye frivillig overtid man kan jobbe, dreper kreativitet, arbeidsinnsats, vinnervilje og skaperlyst. Nordmenn er ikke late. Vi er et stolt hardtarbeidende folk som vil gjøre en god jobb. Hvorfor legge begrensninger på det?

• Fredrik Bjercke Punsvik (f. 1989) studerer juss ved Universitetet i Bergen og er sentralstyremedlem i Unge Høyre.

En arbeidsgruppe fra Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har i disse dager sluppet en rapport med tittelen “Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd”

Rapporten kommer med anbefalinger om hvordan vi kan møte narkotikaproblemet fra et mer helsemessig perspektiv for å redusere skadene som selve narkotikaforbudet påfører brukerne. Det er ikke akkurat den formuleringen de bruker, men det er kjernen i det.

De foreslår å tilby behandling til rusavhengige istedet for å bøtelegge og fengsle dem for innehav eller småsalg av brukerdoser. Samtidig vil de gi unge en vei utenom ødelagte utdannings- og jobbmuligheter ved å tilby motivasjonssamtaler istedet for bøter og anmerkning i rullebladet.

Alt dette er fine tiltak som fjerner enkelte av de uheldige konsekvensene av vår narkotikapolitikk.

Problemet med dette forslaget er at det er et desperat forsøk på å videreføre en feilslått strategi.

Forskjellige grupper av brukere
Rapporten deler illegale rusbrukere inn i tre kategorier.

1. Personer som ikke har, eller står i akutt fare for å utvikle, et problematisk forhold til narkotika, typisk personer som kun har brukt narkotika noen få ganger.

2. Personer som har, eller står i akutt fare for å utvikle, problematisk rusbruk.

3. Med måteholdsbrukere forstår vi personer som aldri eller svært sjelden opplever problemer pga av sin bruk, eller som påfører andre problemer.

Den første gruppen er det hensiktsmessig å ta en snakk med for å forsikre seg om at de forstår konsekvensene av å bruke illegale rusmidler, både helsemessig og juridisk. Motivasjonssamtalen vil riktig nok ha en trussel om straff hengende i luften, men det er vel å forvente når forslaget er utarbeidet av en gruppe med overvekt fra Justis- og politidepartementet.

Den andre gruppen er personer som burde blitt tilbudt hjelp uavhengig av om deres rusmiddel var legalt eller ikke. At vi slutter plage dem med bøter og jevnlig trakassering er kjempepositivt

Den tredje gruppen derimot defineres bare i rapporten. Det står ingenting om at det skal tilbys noe “samtykkebasert hjelp” til disse. Pr. definisjon så trenger jo ikke disse hjelp. Størstedelen av disse er voksne cannabisbrukere som ikke har mer problemer med sin joint enn at de risikerer bøter, bekymringsmeldinger, yrkesforbud osv.

Straffer kun de uten et problem
Vi står nå i den pussige situasjonen at de eneste narkotikabrukerne vi ønsker å straffe, er de som ikke har problemer og som ikke er et problem for andre. Vi skal altså KUN straffe uproblematisk bruk. Hvor ligger logikken i å straffe noen som hverken skader seg selv eller andre?

Den moralinfiserte ruspolitikken vi importerte fra USA har aldri vært logisk, men nå er vi altså klare til å gjøre norsk ruspolitikk til komplett galskap. Det var ikke arbeidsgruppens mandat å ta stilling til hverken avkriminalisering eller legalisering, men de har likevel avdekket et akutt behov for å diskutere det.

• Bjørn Hjelmerud

I et intervju med Minerva nylig skisser Inge Lønning sine tanker om Grunnloven i kjølvannet av rapporten til Menneskerettighetsutvalget som han har ledet.

– Vi plikter å vedlikeholde grunnloven. Det er mange ting som mangler i dagens grunnlov, sa Inge Lønning.

Det er et betimelig poeng. Og Lønning har helt rett når han påpeker at interessen for Grunnloven er minimal både blant folk flest og blant norske politikere. Med det forestående 200-årsjubileet i 2014 har Stortinget, både administrativ ansatte og stortingspolitikerne og ikke minst Kongehuset, en enorm oppgave foran seg med å skape blest rundt landets viktigste dokument.

I dag er det slik at de som interesserer seg for Grunnloven, er politikere på tampen av sin karriere. Snarere burde dette være noe som engasjerte langt flere. Til tross for den grandiose folkefesten 17. mai, engasjerer trolig Grunnloven minst dem den betyr mest for, folket, og mest de den betyr minst for, nemlig den politiske eliten. Det burde være annerledes. Bare da får vi mer åpenhet og mer demokrati, for å bruke det nå ekstremt forslitte slagordet, post 22 juli.

Mitt inntrykk er at mange dessverre ikke oppfatter Grunnloven som relevant for deres liv og karriere, selv ikke politikere. Da jeg studerte statsvitenskap og skrev min masteroppgave om Grunnlovsreformen av 2007, var det et par-tre stykker som fulgte kursene innen disse emnene. Til kursene om bistand og internasjonal politikk var det gjerne ett hundre stykker. Den gjengse statsvitenskapsstudent er nok mer opptatt av sin karriere, enn å lære noe vesentlig om det norske styringssystemet. Det er ikke rart at det er slik.

Professor Gudmund Hernes famøse påstand fra Maktutredningen i 1980 er symtomatisk: “Vil en vite hvordan det politisk-administrative system i vårt land fungerer, er grunnloven det siste dokument en bør lese”. Mer feil kan man ikke ta, for det er ubestridelig at Grunnloven spiller en rolle i dagens Norge. Ingen grunnlov av 1814, ingen moderne stat og demokrati.

Hernes poeng var at det ikke er nok å lese Grunnloven for å vite hvordan Norge styres. ”Oppskriften” er snarere å finne i konstitusjonell praksis og politiske normer i Stortingets, regjeringens, domstolenes og forvaltningens daglige virke, samt lover på lavere trinnhøyde. Både rent generelt, og spesielt i forhold til Norges konstitusjonelle historie, er det sentrale spørsmålet derfor hvilken funksjon Grunnloven skal og bør ha.

Det faktum at Hernes mener at Grunnloven er det siste dokumentet man bør lese, gir grunn til å rope varsko. Rent normativ burde Grunnloven kunne si noe vesentlig om hvordan Norge styres, noe den i liten grad gjør i dag, hvis man leser den rent slavisk.

Viktigere enn menneskerettighetene
Menneskerettigheter er viktig, men det er i mine øyne ikke viktigste for den norske Grunnlovens fremtid. Vi har allerede implementert menneskerettighetene i både Grunnlovens §110c og i Menneskerettighetloven. Det er en rekke andre forhold som er viktigere. Som for eksempel:

- Språket. Er det hensiktmessig at Grunnloven skrives i en språkmal som aldri har eksistert, slik Finn Erik Vinje har dokumentert. Burde man ikke endre praksis, som Thorbjørn Jagland har foreslått, slik at endringer skrives i den til enhver tid gjeldende språknorm?

- Regjeringsdannelsen. Dannelsen av norske regjeringer etter valg, følger en svært uformell sti med forhandlinger på bakrommet. Burde ikke selve regjeringsdannelsen formaliseres i større grad med eksempelvis et innsettingsvedtak? Det vil kunne etablere sterkere regjeringer og forplikte regjerninger sterkere overfor Stortinget og Stortinget overfor regjeringen. Utøvelse av poltikken kan bli både mer real og effektiv.

- Konstitusjonell sedvanerett. “Hva skal vi med Grunnloven, vi har jo juristene”, spurte professor i historie, Jens Arup Seip ironisk. I norsk grunnlovstradisjon har juristenes fortolkning av Grunnloven blitt tillagt stor betydning, som med etableringen for eksempel begrepet konstitusjonell sedvanerett, altså politiske normer som blir etablert som rettsregler. Har juristenes definisjonsmakt over Grunnloven og statsskikk vært for stor? Sist ute var professor Eivind Smith, som i boken Konstitusjonelt demokrati (2008) mer eller mindre avskaffet begrepet ”konstitusjonell sedvanerett” og presenterte begrepet ”konstitusjonell praksis” i stedet for.

I tillegg kommer en rekke andre spørsmål knyttet til religion, kongens rolle og funksjon (jeg tenker da ikke på å innføre republikk, men å spesifisere regentens oppgaver), Stortinget og Domstolenes arbeidsformer, ytringsfrihet og suverenitetsavståelse med mer.

Inge Lønnings ensidige fokus på menneskerettigheter er feil fokus. Det essensielle spørsmålet er hva vi ønsker at Grunnloven skal være? Et symbol eller levende lovdokument? I mine øyne er det sistnevnte å foretrekke.

• Erik Lundesgaard (f.1980) er statsviter med fordypning i konstitusjonelle reformer. Han er også medlem av Høyre og blogger på www.blogg.lundesgaard.no.

De allierte opprettholder beslutningen om at deres nærvær skal avsluttes innen utgangen av 2014, og de afghanske sikkerhetsstyrker skal da etter planen overta ansvaret for landets sikkerhet.

Hvor realistisk fortoner dette seg i dag med en situasjon der de afghanske sikkerhetsstyrkene ikke behersker situasjonen i landet, og der det er lite som tyder på at Taliban har mistet sin kampvilje og kampevne? Hvorfor er oversiktsbildet såpass uklart selv om USA har deployert sin “surge-styrke” og Obama har proklamert at Afghanistan er en “war of necessity” heller enn en “war of choice”?

Dagens utfordringer
Forsøk på å finne en afghansk/politisk løsning har hittil ikke ført frem. De allierte har fremdeles ikke lykkes å “downgrade” Talibans militære slagkraft slik at opprøret ser seg nødt ti lå søke en politisk løsning. Det er mulig at Taliban søker å avvente den allierte tilbaketrekning, for på denne måten å stå sterkere.

Den amerikanske surge-styrken ble hovedsakelig satt inn i de pashtunske kjerneområdene i sør og øst, hvor opprøret står sterkest. De ledsagende afghanske sikkerhetsstyrker ble i stor grad ledet/sammensatt av ikke-pashtunske elementer(hovedsakelig tadjiker). Følgelig ble styrkene betraktet som en slags okkupasjonsarmé som ikke lykkes i å vinne pashtunernes ”hearts and minds.”

Det sentralistiske Karzai-regimet har ikke klart å styrke sin posisjon på den afghanske landsbygd. Man har ikke klart å styrke sikkerheten på landsbygden eller vise til betydelige økonomiske reformer. Korrupsjonen er utbred og narkotikadyrkerene har sine forbindelser til regjeringen i Kabul.

I Pakistan er regjeringen panisk opptatt av å hindre en ytterlig fragmentering og trues av både etniske og religiøse motsetninger. Den pakistanske hæren binder landet sammen, og hæren ser primært konflikten i Afghanistan som et middel til å skaffe seg et forsvar i dybden mot arvefienden India.

Dette fører til at den mektige etterretningsorganisasjonen ISI tillater disposisjoner som gjør det mulig for Taliban å operere fra pakistansk jord. Til tross for sin allianse med USA, motarbeider Pakistan faktisk USA i Afghanistan.

USA kan, av strategiske og prestisjemessige årsaker, neppe forlate Afghanistan som en militært slagen nasjon. Når dette er sagt, bør man likevel tilføye at USA egentlig ikke har mange direkte strategiske interesser knyttet opp til det kystløse Afghanistan, men tilsvarende større interesser i den regionale stabilitet og utviklingen i Pakistan.

USA har naturligvis en klar interesse av å hindre at en terroristorganisasjon som al Qaeda på nytt setter seg fast i Afghanistan. Faren for dette synes imidlertid å være liten eller ikke-eksisterende.

Et fungerende Afganistan
USA ønsker imidlertid å etterlate seg et Afghanistan som kan være sånn noenlunde fungerende. En afghansk løsning tilsier at Afghanistan post USA på ingen måte kan bli noe ”skinnende lys” på klippen, men USA kan heller ikke åpne opp for de lange knivers natt. I ettertid er det tankevekkende at det amerikanske luftvåpen og spesialtropper hadde slått Taliban militært allerede i desember 2001. Men USA gjorde den feil å tillate at Taliban kunne omgruppere og nyrekruttere, og ble i tillegg opptatt av forberedelser til en krig i Irak.

USA kan faktisk klare å forlenge sitt militære nærvær i Afghanistan utover 2014, dersom landet ønsker det og Karzai-regjeringen også er innstillet på det. Dette kan gjøres ved å beholde en mindre garnison i landet, mens de øvrige tropper trekkes ut. USA kan fortsette et utviklings og moderniseringsprogram for landet gjennom fortsatt støtte til Karzai-regimet og direkte støtte til lokale prosjekter. Tradisjonelt har Afganistan fungert best når landet har hatt en kombinasjon av en handledyktig regjering i Kabul og levedyktige lokale og regionale styringsmekanismer.

USA og de allierte kan også redusere sitt militære nærvær i de sentrale opprørdistrikter i Helmand og Kandahar (sør og sørøst) og omplassere dem til de nordlige distriktene. Dette vil kunne redusere spenningen i landet, og bidra til at forhandlinger kommer videre. I en slik situasjon bør ISAF-styrkene også kunne vurdere andre tillitskapende tiltak, som eksempelvis en våpenhvile i bestemte områder. De allierte bør være klar over at vellykkede forhandlinger avhenger at ISAF-styrkenes militære situasjon opprettholdes, og i hvert fall ikke svekkes.

USA bør fortsette sine bestrebelser på å oppnå en avtale med Taliban. Slike forsøk har tydeligvis vært i gang i noen tid. Det ble således primo januar kjent at Taliban har åpnet et kontor i Doha, og at samtaler der skal finne sted med en amerikansk delegasjon. En amerikansk delegasjonsleder er allerede utnevnt.

Dette er nok et steg fremover, men det vil være noe naivt å tro at veien videre er problemfri. For det første er det ikke kjent hvordan Karzai vil stille seg til en forhandlingsløsning hvor han selv spiller annenfiolin. Han skal visstnok i november i fjor ha søkt å sabotere et tilsvarende utspill som da var på trappene.

Dernest vil det være et spørsmål om alle de store betydningsfulle talibangruppene har gått med på forhandlinger, og at de vil forhandle seriøst. Quetta Shura-gruppen skal visstnok være enig, men det er usikkert om den mer aggressive Haqqani-gruppen har sagt seg enig,

Etniske og klanmessige bånd
Så gjenstår også et annet typisk afghansk problem. Vil viktige ikke-pashtunske grupper akseptere at USA vil forhandle direkte med Taliban, slik at disse kan få fortrinn og fordeler som ikke vil komme andre grupper til gode? I Afghanistan spiller politiske partier og nasjonale følelser en tilbaketrukket rolle sammenlignet med etniske og klansmessige bånd. Taliban, som er pashtunere, vil sikkert under de kommende forhandlinger vite og kreve posisjoner som vil gi dem både regional og nasjonal innflytelse.

Både i de militære og i de politiske samtalene er det sannelig sprengstoff nok. Men slike samtaler har i hvert fall et potensial.

Man bør være varsom med å vente en øyeblikkelig afghansk løsning som følge av fredssamtaler. Forhandlinger vil flere steder måtte ledsages av militære operasjoner. Er man heldig, vil situasjonen gå seg til etter hvert.

Det som synes sikkert, er at de allierte i hovedsak vil forlate landet i løpet av 2014. Det vil ikke være lett å harmonisere interessene til de allierte, Taliban og Kabul-regimet. De allierte kan ikke kaste inn håndkleet så lenge deres militære styrker kan ha en positiv effekt på et forhandlingsresultat. Det er riktig at konflikten i Afghanistan ikke kan vinnes militært, men det er også riktig at militære faktorer vil virke inn på sluttresultatet.

Man bør heller ikke tro at Taliban er en anerkjent og respektert politisk kraft i alle deler av Afghanistan. En stor del av Talibans posisjon skyldes terror og undertrykking av den lokale befolkning. Men enkelte steder har Taliban oppslutning og støtte fra den lokale befolkning, kanskje også fordi Kabul-regjeringen flere steder står så svakt og har så liten oppslutning.

• Rolf O. Berg er pensjonert ambassadør

Ja-siden vant søndagens folkeavstemning om EU-medlemskap i Kroatia med 2/3 av stemmene. At dette vestbalkanske landet dermed ser ut til å bli Unionens nyeste medlem, er historisk. For få år siden ble det rasert av krig og diktatur, men har med EUs hjelp beveget seg mot fred og demokrati. Avstemningen er også en påminnelse om at mange mennesker, selv i disse tider, tror at EU kan være positivt for dem.

En vanskelig vei mot EU
Kroatenes løsrivelse fra Jugoslavia i 1990-årene førte til en krig som la store deler av landet øde og kostet til sammen 20 000 menneskeliv. Etterpå var Kroatia lenge isolert i verdenssamfunnet på grunn av president Franjo Tudjmans autoritære styre, og fordi mange etterlyste krigsforbrytere forble på frifot.

Etter Tudjmans død i 1999 førte nye makthavere Kroatia i en mer demokratisk retning og søkte om EU-medlemskap i 2003. EU svarte med en rekke krav til demokrati, rettsstat, markedsøkonomi – og rettsforfølgelse av krigsforbryterne.

Utsikten til å slippe inn i et fellesskap preget av fredelig samarbeid, fri handel og internasjonal anerkjennelse, har appellert til mange kroater og vært et kraftig insentiv til politisk handling. Et av høydepunktene i landets reformarbeid var da general Ante Gotovina, som var etterlyst for krigsforbrytelser, ble arrestert og sendt til Haag i 2005.

Man kan spørre seg om Kroatia vil være like innstilt på å innfri alle kravene til medlemskap også etter at det har blitt tatt opp i EU.

Et annet høydepunkt kan komme senere i år, når et internasjonalt voldgiftspanel avsier kjennelse i en gammel grensekonflikt Kroatia har hatt med Slovenia – en uenighet som ville blitt liggende hvis ikke EU hadde krevet den løst før Kroatia får slippe inn. Begge land har på forhånd lovet å respektere panelets dom, og vi kan håpe at resultatet av folkeavstemningen vil få dem til å holde sitt ord.

Fortsatt krav fra EU
Så EU har utvilsomt hatt en positiv effekt på Kroatia, og landet fikk klarsignal til å slutte seg til unionen i fjor. Likevel nøler man i Brussel med å slippe Kroatia helt av kroken. Det er et faktum at EUs evne til å tvinge gjennom politiske og økonomiske endringer i et land er større når dette søker om medlemskap enn etter at det er sluppet inn, og utviklingen i enkelte østeuropeiske medlemsland har vekket bekymring.

Romania og Bulgaria har gjort mindre for å takle korrupsjon etter at de ble medlemmer, og utviklingen i Ungarn, hvor det regjerende Fidesz-partiet har samlet stadig mer makt i sine hender, bør gjøre oss alle urolige. Dermed kan man spørre seg om Kroatia, med sin enda mer turbulente fortid, vil være like innstilt på å innfri alle kravene til medlemskap også etter at det har blitt tatt opp i EU.

Kroatia vil derfor bli fulgt tettere opp enn tidligere søkerland også nå som medlemskapsforhandlingene er fullført, og EU vil ha mulighet til å innføre sanksjoner hvis landet viser tegn til å «gli bakover». Meningen er at demokratiet og de nyeste reformene av rettssystemet skal få enda litt tid til å konsolidere seg og «gro fast» før Kroatia etter planen blir EUs 28. medlemsland den 1. juli 2013.

Overlegen kampanje
Nei-siden hevdet at Kroatia går fra trelldom under Beograd til trelldom under Brussel. Men det er vanskelig å se hvordan de ville løse landets utfordringer ved å forbli utenfor EU. Som mange andre medlemsland har Kroatia sett EU som en mulighet til å legge fortiden bak seg og bli rehabilitert i verdenssamfunnet, samarbeide med andre europeiske land om felles utfordringer, befeste demokratiet og komme ut av fattigdom ved hjelp av handel og økonomiske støtteordninger.

Kort tid før avstemningen kunngjorde Gotovina fra fengselet at til og med han støttet Kroatias EU-medlemskap.

Derfor ledet ja-siden solid på alle meningsmålinger lenge før den endelige valgkampen. Nei-siden klarte aldri å matche deres overveldende kampanje, med tilstedeværelse i TV, brosjyrer sendt til alle husstander og appeller fra kirken, samtlige partier i parlamentet og de fleste akademikere.

Det eneste tidspunktet motstanderne ledet, var i fjor da Gotovina i Haag ble dømt til 24 års fengsel for sine handlinger under krigen. Mange kroater ser fortsatt på ham som en helt og ble derfor rasende – en påminnelse om at mange av krigens sår fortsatt er åpne. Men etter noen uker gjenvant tilhengerne ledelsen, og kort tid før avstemningen kunngjorde Gotovina fra fengselet at til og med han støttet Kroatias EU-medlemskap!

Fortsatt et fredsbevarende prosjekt
EU er i en alvorlig krise, og selv søndagens valgskred har en bismak, med deltakelsen på lave 43,5 %. Likevel har alle tilhengere av det europeiske integrasjonsprosjektet grunn til å glede seg over resultatet, av to grunner.

Symbolikken i at det første eks-Jugoslaviske landet som ble rasert av krig i 1990-årene snart vil slutte seg til EU, bør ikke gå upåaktet hen. Unionen forblir et fredsbevarende og demokratibyggende prosjekt i Europa. Dette er et stort øyeblikk for Kroatia og en inspirasjon for hele Balkan. Samtidig er det oppmuntrende nyheter for Den europeiske union. Selv i disse dager tror mange mennesker at EU kan utgjøre en positiv forskjell!

• Bernhard Jensen (f. 1985) er statsviter.

For mange år siden, omkring 1980 tror jeg,la BostonConsultingGroup frem en rapport med tilrådinger om hvilke næringer Sverige burde satse på og hvilke næringer landet ikke burde satse på. Utredningen var bestillt av svenske næringslivsledere, med Volvosjefen Peer Gyllenhammar i spissen. Men hva Boston Consulting Group tilrådde er glemt. Det som sitter igjen er kritikken som utredningen fikk fordi den lanserte sine forslag som om den svenske regjering var en konsernledelse for bedriften Sverige AB, og at ledelsens oppgave var å treffe kloke valg om hvilke næringer konsernet burde satse på.

Det er ikke slik ressursallokeringen skjer i et demokratisk markedsøkonomisk samfunn. Den politiske oppgave er en annen. Tilrådingen smakte litt for mye av en sovjetisk femårsplan.

For noen dager siden la TorgeirReveog Amir Sasson frem utredningen Et kunnskapsbasert Norge. I den ga de uttrykk for at Norge har tre fremragende internasjonale næringer. De store ”kunnskapsnavene” er olje og gass, den maritime sektor og sjømatnæringen. Dessuten har Norge tre komplementære kunnskapsnæringer: Finans, IT og kunnskapsbaserte tjenester. Det er i disse næringer vår fortsatte vekst vil finne sted.

Norges konsernledelse
For meg virker utredningen meget overbevisende. Dersom forfatterne har rett, så vil en stadig større del av landets disponible kapital bli satset på de næringer som allerede har overbevist, som har vist sin vellykkethet. Disse næringene vil også stå for meste av den kommende vekst.

Men da utredningen ble presentert på BI torsdag 19. januar, kom det uheldige uttrykket ”konsernledelse” opp igjen. Siste punkt på en lang og interessant dagsorden het: Hva tenker Norges konsernledelse? Det skulle være en debatt mellom politikere og ledere av næringslivsorganisasjoner Jeg tenkte at betegnelsen ”konsernledelse” var en ”slip of the pen”, men det var den ikke. Senere har jeg lest i bokens forord at forfatterne under arbeidets gang hadde kontakt med det de kaller ”hele den norske konsernledelsen” og nevner en rekke departementer og viktige organisasjoner og offentlige etater. Så forfatterne må være av den oppfatning at dette er landets konsernledelse.

Men Norge har heldigvis ingen konsernledelse. Vi har en politisk ledelse. Dens oppgave er å etablere et sett av lover og regler som sørger for at markedsmekanismen virker rimelig godt, slik at landets ressurser finner sin vei til de anvendelser som vil kaste mest av seg

De næringer Reve og Sasson fremholder som fremragende og vekstkraftige, er i det store og hele et resultat av private kapitalisters innsats. Stadig flere aksepterer nå at vi har for få av dem. På kort sikt er det ikke lett å få gjort noe med det. Staten er vår største kapitalist. Den store stat skviser andre ut. Det er å håpe at de politiske myndigheter klarer å motstå sine tilbøyeligheter til å ”styre” ressursanvendelsen i den politisk riktige retning, og at de i praksis aksepterer at ledige midler søker dit de kaster mest av seg. Vi kan ikke vente ganiale vedtak fra de politiske myndigheters side. Det meste vi kan håpe på, er nok at de gjør minst mulig skade, at de ikke i altfor stor grad hindrer vår ledige kapital å finne frem til de mest lønnsomme anvendelser.

Det er derfor det er farlig å omtale vår politiske ledelse som Norges konsernledelse. Ordbruken vil kunne lokke entusiastiske politiske aktivister til å misforstå sin oppgave, til å tro at deres plikt er å oppføre seg som konsernledelse, og fremfor alt til at de konsentrerer sin interesse om løsningen av enkeltsaker i stedet for å sørge for at rammebetingelsene rundt markedet virker som de skal.

Andres penger
En kjent senterpartipolitiker kritiserte i en debatt for noen år siden de øvrige deltakere for at de ikke ga uttrykk for en klar oppfatning om ”hva vi vil med Norge” Hva fikk svar. Det ble påpekt at dette stalinistiske spørsmålet er farlig. Vårt ideal er et pluralistisk samfunn, hvor hver enkelt kan søke å realisere sine egne mål og sine egne idealer. Vi trenger ingen nasjonal konsernledelse som staker opp kursen for oss. De fleste vil nok innse riktigheten i Reves og Sassons analyser, men det utelukker ikke at enkelte gründere vil se muligheter hvor ingen andre kan se dem.

Det vi må unngå er at politikere, som tror de sitter i konsernledelsen, satser på sine favorittformål med andres penger.

• Egil Bakke (f. 1928) er tidligere konkurransedirektør.

Denne kronikken er opprinnelig publisert på Sveinung Rotevatns blogg.

For første gong på fleire år gjennomførte i går norske fagforeiningar ein politiske streik. Altså ikkje ein streik på grunn av usemje om lønsforhandlingar, men ei rein politisk ytring. Tusenvis av arbeidarar over heile landet la ned arbeidet i protest, og tok til gatene i poltisk misnøye. Dette er ikkje daglegkost, i alle fall ikkje utanfor Frankrike.

Kva fekk landets arbeidarar til å forlate arbeidsplassane sine? Det var kampen mot at vikarar skal ha like løns- og arbeidsvilkår som fast tilsette. Ja, det er heilt sant. Denne merksnodige kampen mot EUs vikarbyrådirektiv, som sikrar likebehandling av vikarar og fast tilsette, har tiltatt i styrke dei siste månadane. Fleirtalet av LOs medlemsforbund krev at Noreg brukar reservasjonsretten, det same gjer SV og Senterpartiet. Arbeidarpartiets stortingsgruppe har likevel vore fornuftige nok til å godta direkivet, noko som har utløyst mykje sinne på venstresida.

Redd for å miste makt
Eg har for mitt beste liv forsøkt å forstå kva fagforeiningane har imot dette direktivet. Eg har etter kvart fått to svar:

1) Hovudproblemet er ikkje innhaldet i direktivet, men at dette kjem frå EU (sic!). Sidan EØS-avtalen er ein dynamisk avtale, fryktar dei at EF-domstolen potensielt skal kunne kome til å tolke direktivet i arbeidarfiendtleg retning i framtida.

2) Fagforeiningane er redde for at ei styrking av løns- og arbeidsvilkår for vikarar vil føre til meir vikarbruk. Vikarar er sjeldan fagorganisert, og dermed kan fagforeiningane som sådan miste noko av maktbasen sin.

Oppsummert handlar altså streiken om at fagforeiningane er redde for å miste si eiga makt, at dei mislikar at forslag til styrking av arbeidarrettar skal kome frå andre enn dei sjølve, og at dei er usikre på korleis ei eventuell framtidig utvikling i EØS-avtalen vil bli. Som Aftenposten kommenterer på leiarplass i dag: «Hvis usikkerhet og tvil om om hvordan fremtiden kommer til å arte seg skulle være streikegrunnlag, ville det ikke bli gjort mange arbeidsslag her i landet».

«LO-pampar»
Dette er bakgrunnen for at eg skreiv følgjande twittermelding i går ettermiddag: «LO-pampar over heile landet streikar for å hindre like arbeids- og lønsvilkår for vikarar. Dei burde kome seg tilbake på jobb». Svara lot ikkje vente på seg, og frå alle baugar og kantar hagla det med skuldingar om at eg (og Unge Venstre) «hatar» fagforeiningar.

Det gjer vi ikkje. Fagforeiningar spelar ei viktig rolle i samfunnet, og det er grunnleggjande bra at arbeidarar kan organisere seg til felles innsats for gode løns- og arbeidsvilkår. Det eg derimot er djupt kritisk til er korleis fagforeiningar alt for ofte er meir opptekne av å styrke si eiga makt enn kva som er bra for samfunnet og den enkelte arbeidar.

Streiken mot vikarbyrådirektivet er eit sterkt døme på det. Eit anna døme er den fullstendig misforståtte kampen mot postdirektivet (som eg har skrive om tidlegare). Eit tredje døme er den dogmatiske motstanden mot å gjere det lettare å arbeide i alternative turnusordningar, eller å arbeide som midlertidig tilsett. Slike tiltak vil gjere det lettare å kome inn på arbeidsmarknaden, og det vil gjere det lettare for fleire å arbeide i heiltidsstillingar. Men fagforeiningane er diverre meir opptekne av dei som allereie har to føter godt innanfor arbeidsmarknaden enn dei som står utanfor og treng ein fot innanfor. Det er ikkje spesielt solidarisk, for å seie det mildt.

Pengar i byte mot innflytelse
Det som likevel provoserer meg mest med rolla norske fagforeiningar generelt, og LO spesielt, er alle særordningane dei nyt godt av. Det fremste dømet er sjølvsagt fagforeiningsfrådraget på skatteseddelen, som gjer at alle som er fagorganisert kan trekke frå 3750 kroner på skatten kvart år. Eg er oppteken av organisasjonsfridom, herunder retten til å ikkje vere organisert, og meiner det er ganske grovt at dei som ikkje er organisert må betale meir i skatt for å subsidiere medlemskapen til dei som vel å organisere seg.

Dette frådraget vart for øvrig dobla då den raudgrøne regjeringa vart vald i 2005, noko som gjer at fagforeiningane kan skru opp kontingentsatsane. Jens Stoltenberg, som lova på tru og ære at han ikkje skulle gje eitt øre i skattelette før det skein av eldreomsorgen, starta altså regjeringsperioden med å gje ein halv milliard i skattelette til sine eigne i fagrørsla. Når ein tek med i reknestykket at LO har fast representasjon i Arbeidarpartiets sentralstyre, og gjev millionar i valkampstøtte til dei raudgrøne partia, er det vanskeleg å ikkje kalle dette korrupsjon. Ja, det skjer i det opne, og det er ikkje ulovleg. Men det er like fullt pengar i byte mot direkte politisk innflytelse.

16 millionar på valkamp
Då eg for første gong skulle vere med og vedta eit kommunebudsjett i fjor haust, oppdaga eg nok ein særfordel som blir fagforeiningane til gode. For medan vi som folkevalde måtte sitje og kutte i lærarstillingar på grunn av eit trangt kommunebudsjett, var kommunen forplikta til å betale lønna til Fagforbundets hovudtillitsvalde i kommunen. Dette er eit fast punkt i Hovudavtalen, og var ikkje mogleg å rikke på. Her snakkar vi altså om eit Fagforbund som brukte over 16 millionar kroner på valkamp for dei raudgrøne under fjorårets kommuneval. Fagforbundet brukte med andre ord meir pengar på valkamp enn Høgre og Frp til saman, og hadde eit annonsebudsjett som åleine var større enn Venstre og KrFs samla valkampbudsjett. Men sine eigne tillitsvalde kan dei altså ikkje betale lønna til, det skal veljarane gjere over skatteseddelen. Det er ikkje berre urettferdig, det er rett og slett frekt.

Så – er eg ein fagforeningshatar? Nei, det er eg ikkje. Men som liberalar er eg er djupt kritisk til den enorme makta fagforeiningane har, og ikkje minst til korleis dei brukar denne makta. Det burde fleire vere.

• Sveinung Rotevatn (f. 1987) er leiar i Unge Venstre, studerer juss ved Universitetet i Bergen og twitrer som @Rotevatn.