Forrige uke skrev jeg en bloggpost om at taxinæringen er dårlig til å følge opp et pålegg om at drosjene skal ha et prisoppslag som kan leses fra utsiden av bilen.

Siden konklusjonen var basert på en liten stikkprøve på en enkelt holdeplass forrige onsdag ettermiddag, gjorde jeg en oppfølging ved åtte holdeplasser etterfølgende torsdag mellom klokka 10 og 11. Hvor mange hadde oppslaget på plass?

Oslo Taxi: 14 av 21. City Taxi: 0 av 1. Christiania Taxi: 9 av 12. Norgestaxi: 5 av 10. Taxi 2: 1 av 5. Bytaxi: 1av 1. Uspesifisert selskap (onsdag): 1 av 7. Samlet: 31 av 57

I tillegg kommer fem biler fra utenbys selskaper, alle uten oppslag. Fem av de Oslo-taxiene som manglet merking, hadde riktignok sticker med pris Oslo-Gardermoen, men det hjelper jo ikke stort for dem som skal ta taxi i hovedstaden.

Ikke bra nok
Kommunikasjonssjef Atle Hagtun i Norges Taxiforbund, er ikke fornøyd: – Dette er for dårlig, og både sentraler og drosjeeiere må skjerpe seg. Forbrukerombudet håndhever forskriften, og i verste fall bør saker meldes dit, sier Hagtun. – Siden jeg er i sluttfasen med bladet TAXI, vil jeg ta med en sak om din sjekk, og minne medlemmene på bestemmelsene. Men alle er jo ikke medlemmer hos oss.

Fagdirektør Anne Rygg i Forbrukerrådet har gjennom flere oppslag i mediene kritisert manglende konkurranse i dette markedet. – I Forbrukerrådets taxitest før jul så vi samme tendens, sier hun til Minerva. – Da fant vi at 15 av 24 biler hadde prisoppslag i bilen. Vi mener dessuten at pristabeller må være synlige på holdeplass og tilgjengelige på internett. I dag må man manøvrere seg gjennom taxisentralenes nettsider for å finne prisene. Ikke alle sentraler har prisene tilgjengelig, og ikke alle som legger ut prisene benytter seg av standardtabellen. Myndighetene bør følge opp at reglene følges. Det bør ha konsekvenser for selskaper som ikke følger reglene, slår hun fast.

Oslo samferdselsbyråd Ola Elvestuen (V) sier: – Det er ikke bra at drosjeeierne unnlater å opplyse om sine priser. Riktig og tilgjengelig prisinformasjon er en forutsetning for reell konkurranse. Vårt problem er at kommunen per i dag ikke har noen selvstendig kontrollmyndighet i forhold til drosjenæringen. Bystyret har bedt om at Oslo kommune får drive kontroll med drosjenæringen, men staten har så langt sagt nei.

Les det med liten skrift
Norges Taxiforbund har anbefalt sine medlemsbedrifter å oppgi en ”jamførpris” for standardiserte reiser, og fra 1. september 2011 er det innført en slik regel som et ledd i overgangen til såkalt parallelltakst.

Prisoppslagene består av en lang rekke komponenter og er slått opp med liten skrift. Taxiforbundet legger til grunn at ”oppslaget skal også tilfredsstille et generelt krav om lesbarhet, slik at alle priser skal være lesbare med normalt syn på 2 meters avstand.” Erfaringen fra min undersøkelse er at kunden må lene seg tett inntil hver enkelt taxi og bruke lang tid for å få med seg prisbildet. Det er det ikke mange som vil gjøre.

Jeg spurte Hagtun om det ikke ville være bedre om det var bare jamførprisen taxiene måtte oppgi på vindusruten, og i en slik størrelse at kunden på god avstand kunne lese den? Hagtun viser til at jamførprisen skal utheves på gul bunn – Vi mener vel at dette burde være tilstrekkelig.

Elvestuen gjentar at selv om det helt sikkert er mulig å forbedre kravene til prisopplysning, er hovedproblemet at de kravene som faktisk gjelder, ikke blir respektert.

Også Rygg viser til den gjeldende standarden: – Samtidig tror jeg de færreste forbrukere går langs rekken av biler og prøve å regne seg frem til hvilken bil som blir billigst på den gjeldende turen. Vi trenger prisinformasjonen før reisen, lett tilgjengelig på mobil, på internett, og på holdeplass.

Selskaper som Taxistation jobber med å utvikle en app som sammenligner prisene, men har problemer med å få tilstrekkelig informasjon fra selskapene.

Twitter: @jasnoen

Redaktør Nils August Andresen skrev om hvordan disse vanskelige debattene skulle kunne føres uten å føre til en ny og vond polarisering.

Les: Den vanskelige debatten

Før angrepene rakk Minerva å gi noen eksempler på hvordan vi tenker at noen av disse debattene kan føres. Kristian Meisingsets reportasje om islamsk teologi i Norge illustrerer at norsk islam ikke er noen monolittisk blokk. Det finnes både elementer som kan uroe oss, moderate og reflekterte muslimer vi kan ha en god dialog med og en liberal og kunstnerisk islam som kan inspirere oss. Og da har vi ikke engang nevnt alle de norske muslimer som rett og slett ikke er spesielt religiøse.

Les: Guds sanne ord

Politikken og verden er full av overlappende enighet og uenighet. På de fleste områder samarbeider vi med mennesker for å nå mål vi er enige om, også om det er mangt vi er uenige i. For noen er islamdebatten blitt så betent at enhver dialog eller kanskje respekt for meningsmotstandere er suspekt. Nils August Andresen skrev tidlig i juli om en homofil kusk som ble drept av en rasende mobb i London i 1780. Edmund Burkes respons på hendelsen kan være grunnlag for noen refleksjoner om hvordan religiøs intoleranse kan bekjempes.

Les: Edmund Burke, Fatwarådet og homsehat i gapestokken

August: Store deler av august var også for Minerva preget av 22. juli. Men det var også en måned hvor vi mente det var viktig å forsøke å vise at de alminnelige demokratiske debattene om alskens større og mindre saker, innenlands og utenlands, kunne fortsette som før.

Vår tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, skrev om behovet for å endre strukturen i Forsvaret. Norge er et av svært få land med det såkalte ”enhetsbefalssystemet”, der sersjant bare er et kortvarig steg på vei mot å bli kaptein eller oberstløytnant. Resultatet er at vi mangler rutinerte underoffiserer med lang erfaring i alt det praktiske arbeidet som er så viktig for en soldat i felt.

Les: Gjenreis underoffiserssystemet

En tilbakevendende Minerva-klassiker er å avdekke feil, unøyaktigheter, misforståelser, overdrivelser, elendighetsbeskrivelser og politiske slagsider i norske mediers dekning av USA. Våre største medier meldte at budsjettkompromisset som hindret default i USA skulle dekkes inn nærmest utelukkende ved velferdskutt. Jan Arild Snoen gir en av sine leksjoner i hvordan amerikanske budsjetter skal forstås.

Les: Store forsvarskutt

Denne høsten har det gått en debatt om bokbransjen i Norge. Bransjen har i mange år fått fornyede unntak fra konkurranseloven. Det er nå tatt til orde for en lov som fritar bransjen permanent. Bokbransjen i Norge er i stor grad regulert etter innspill fra de største aktørene i bransjen, som har betydelig markedsmakt i alle ledd i markedet. Anna Katharina Fonn Matre skriver om hvordan en friere bokbransje kan gi bedre resultater på mange områder.

Les: Kulturpopulisme

September: Denne måneden var Minerva åsted for et stor islamdebatt. Debatten begynte da Kristian Meisingset oppdaget at et nettdebatt mellom muslimer utartet til det punkt at noen av deltagerne kalte andre vantro, fordi de forfektet mer liberale tolkninger av religionen. Slike stemplinger kan være et hinder for en sunn debatt, og må konfronteres.

Les: Motstandere av dødsstraff kan ikke være muslimer

Minerva innhentet svar fra Islam Net, som forsvarte sin rett til å stemple andre som vantro. Men vi fikk også stor respons fra norske muslimer som ville vise andre sider av islam. Debatten avdekket at det foregår mye spennende utvikling i ulike norske muslimske miljøer. Usman Asif skrev om nødvendigheten av å bruke sin egen fornuft i møte med tekster, fordi all tolkning av tekst er nettopp tolkning, og fordi alle tolkninger i prinsippet kan utfordres.

Les: Alle tolkninger kan utfordres

Brått temabytte: September var også måneden da stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud søkte god stemning og full pakke i Latvias hovedstad Riga. Anne Siri Koksrud skrev om hvorfor man skal være svært varsom med lover som forbyr nordmenn å gjøre noe som er tillatt i landet de er i. Ikke minst er det tilfellet med morallover som sexkjøpsloven.

Les: Moralens høyborg

Oktober: I oktober gav Klassekampens Mímir Kristjánsson ut en pamflett på Manifest forlag om hvor fæle de ”superrike” er, hvor mye de syter, og hvor lite de bidrar. Tidligere i år utgav tenketanken Manifest en rapport om ulikhet i Norge, og konkluderte med at løsningen var høyere skatt for de rike. Slike argumenter finner gjenlyd i en venstreside som er sulten på skatteøkninger etter seks år med rødgrønt styre. Nils August Andresen skriver om hvorfor ulikhetsdebatten er viktig, men hvorfor Kristjánssons, Manifests og store deler av venstresidens innfallsvinkel har feil fokus.

Les: Likt og ulikt på venstresiden

Filmen Oslo 31. august har vært årets største norske filmsuksess, og har i alle hovedsak mottatt strålende anmeldelser. Minervas anmelder, Karen Thue, ga filmen mer motstand.

Les: Vakker, skjønn, fin og fullstendig uinteressant

I september la regjeringen frem forslag om ytterligere innstramminger i røykeloven. Røyking skulle forbys på uteserveringer, for ansatte i visse yrker i arbeidstiden. Nils August Andresen tar et oppgjør med en trygghets- og helsediskurs som har gått amok.

Les: Kan jeg bomme en røyk?

November: TV-serien Taxi av Ulrik Imtiaz Rolfsen har vært en av høstens TV-suksesser. TV-serien tar opp konfliktfylte identiteter hos annengenerasjonsinnvandrere i Norge. Tom C. Varghese skrev om disse temaene for Minerva.

Les: Vestlig og fullstendig annerledes

Aftenpostens kommentator Kathrine Aspaas skrev ned sine tanker om problemene med kapitalismen. Jan Arild Snoen dissekering av artikkelen hennes og forsvar for kapitalismen ble en durabelig leserhit. Den minnet også at norske kommentatorer på at man ikke lenger kan skrive hva slags som helst svada i en større norsk avis uten å risikere Snoens nådeløse penn.

Les: Våre venner menneskene

November var også måneden da Anders Behring Breivik kom tilbake for fullt i mediene: Sakkyndigerapporten om hans psyke ble lagt frem. Minervas redaktør Nils August Andresen markerte sin skepsis til den norske måte å organisere sakkyndigordningen på, og på den særnorske juridiske definisjonen av utilregnelighet.

Les: Utilregnelige sakkyndige

Desember: Årets siste måned stod i konspirasjonsteorienes tegn i Minerva. Utgangspunktet var en svært spesiell artikkel i det velrenommerte Nytt Norsk Tidsskrift av forsker Ola Tunander, som minnet om en samling av konspirasjonsteorier og som søkte ulike typer forbindelser mellom 22. juli og blant annet Israel, europeiske kriminelle nettverk, CIA og Saudi-Arabia. Minerva fikk Øyvind Strømmen, som har spesialisert seg på konspirasjonsteorier av Eurabia-typen, til å artikkelen etter i sømmene. Minervas avsløring ble gjenstand for betydelig debatt i mediene og forskermiljøene.

Les: Konspirasjoner om Israel og 22/7

I julemåneden skrev også spaltist Bjørn Stærk om hvordan han forholder seg til ekstreme teorier eller konspirasjonsteorier i debatt og nettdebatt. Et problem kan være at konspirasjonsteoretikere ofte har betydelig kunnskap om sære detaljer som den alminnelige debattant ikke kjenner. Av og til kan det være vanskelig å vite både hva man skal tro, og hvordan man eventuelt skal kunne diskutere. Dette temaet har opptatt mange etter 22. juli, men få har gitt så gode svar som Stærk.

Les: Hva skal man tro

Minerva avslutter året som vi begynte: I årets siste papirutgave satte Minerva søkelys på den feilslåtte narkotikapolitikken, som finansierer en enorm global kriminalitet, Taliban, en lavintensistetskrig i Mexico, som ikke reduserer forbruket, som bidrar til vanskeligere liv for narkotikabrukere og som ikke henger på greip helsepolitisk. Det har vært vanskelig for politikere å stå frem med slik syn, fordi alle er redde for å bli stemplet som narkoliberalere som ”sender gale signaler” til barn og unge. Men Minerva har likevel fått flere stortingsrepresentanter til å fronte alternative tanker til dagens system.

Les: Dissidentene på Løvebakken

Januar: Minerva begynte året omtrent som vi avsluttet det: Med et kraftfullt angrep fra redaktør Nils August Andresen på dagens narkotikapolitikk, og en oppfordring til regulert omsetning.

Les: Legaliser. Alt. Nå.

Januar var også måneden da Maria Amelie-saken kom. Redaksjonen delte seg i saken, men det var Torbjørn Røe Isaksens artikkel som trakk det lengste strået lesermessig.

Les: Ulovlige Maria

Spaltist Simen Markussen skrev i januar om noen av utfordringene knyttet til trygd i globaliseringens og EØS-avtalens verden. Den debatten kan komme til å bli mer og mer aktuell i en tid der eurolandene er inne i en økonomisk krise.

Les: Harrytrygd

Februar: Februar var måneden da opprøret i Libya brøt ut. Minerva var blant de aller første i Norge som tok til orde for væpnet intervensjon. Jan Arild Snoen anbefalte NATO-bombing en måned før den ble en realitet. Artikkelen ble begynnelsen på flere debatter mellom daværende statssekretær Espen Barth Eide og Minerva.

Les: Bomb Gaddafi

Samme måned angrep Torbjørn Røe Isaksen Iver B. Neumman og Thomas Hylland Eriksen og tanken om at det norske knapt nok finnes, og kom med et forsvar for det norske, som et konkret – om enn ikke stivnet og fastlåst – fellesskap.

Les: Myten om Nisseluelandet

Skribent Eystein Halle anmeldte Gunn Hild Lems bok om de store spørsmålene som melder seg i møte med døden.

Les: Kvinnen og det svarte intet

Mars: 11. mars rammet et enormt jordskjelv Japan. Skjelvet og den påfølgende tsunamien drepte rundt 20 000 mennesker. Tsunamien skapte også problemer for et av Japans atomkraftverk. Dette atomkraftverket, snarere enn de enorme menneskelige lidelsene tsunamien skapte, stjal snart førstesideoppslagene i vestlige medier. Minerva var den tydeligste stemmen som tok til motmæle mot hysteriet, og Nils August Andresen benyttet anledningen til å ta til orde for mer atomkraft. 16. desember annonserte japanske myndigheter at man hadde lyktes med såkalt ”cold shutdown”. Ingen mennesker har hittil mistet livet som følge av radioaktiv stråling.

Les: Lærdommen fra Japan: Bygg atomkraft

I mars gjestet James Randi, en av verdens mest kjente skeptikere, Norge. Minervas Amara Butt intervjuet ham om homøopati og alternativbevegelser.

Les: – Homøopater er små barn som prater om avansert matte

Mars var også måneden da NATO begynte sin operasjon mot Libya. Etter å ha vært en brems i prosessen hele veien, snudde Norge på hælen da FN ga sin autorisasjon. Nils August Andresen kritiserte utenriksminister Jonas Gahr Støres vurdering av begivenhetene.

Les: Støres største feilvurdering

April: En viktig debatt i april handlet om voldtekter i Oslo. Innvandrere er sterkt overrepresentert i overfallsvoldtektssaker; i såkalte ”nachspielvoldtekter” er fordelingen noe mindre skjev. Flere i kommentariatet mente at fokuset på overfallsvoldtekter nærmet seg rasisme. Minervas medredaktør Fredrik Wang Gierløff skrev om forskjellen på de to typene voldtekter. Jo, begge er alvorlige, men det er forskjeller både i årsak og i virkning på samfunnet, og da må vi også kunne diskutere utfordringer knyttet til overfallsvoldtekter separat.

Les: Overfallsvoldtekt uten nyanser

I april skrev også den konservative teologen Espen Ottosen for Minerva om hvorfor han vil bygge sin etikk på Bibelen, også når ting i ham protesterer. For den som (for?) sjelden utsetter seg for teologiske resonnementer, er Ottosens essay et sted å starte. Sjekk også ut det forsinkede tilsvaret fra Minervas redaktør, som det linkes til øverst i saken.

Les: Blind lydighet? – om å bygge sin etikk på Bibelen

Som en kontrast både til fokuset på voldtekter og til konservativ teologi publiserte Minerva i april også en reportasje av Karen Thue om hvordan kvinnelig seksualitet har endret seg. En av dem som intervjues, konkluderer slik: ”Tross alt har vi bedre sex nå enn noensinne.”

Les: Tidenes beste sex

Mai: I mai kom Marte Michelet med en bannbulle mot innvandringskritikk – og ikke bare av den mer radikale sort, men også av den type beskrivelser av innvandringens velferdsutfordringer som ble gitt i for eksempel Brochmann-utvalget, i et høyst personlig innlegg i Dagbladet. Eirik Løkke oppfordret Michelet til å skille lort og kanel i sin analyse av debatten.

Les: Føleri

I mai skrev Paul Chaffey et bokessay om Frank Rossaviks historie om SV. I bokessayet beskriver den tidligere SVeren partiets fire mest fremtredende personlighetstrekk. De to som idag kjemper om ledervervet i partiet – og de som skal stemme på dem (om enn et mindretall av Minervas lesere) – bør lese og grunne over Chaffeys beskrivelser.

Les: SVs fire personlighetstrekk

Minerva publiserte også en artikkel fra papirutgaven om islam: Olav Elgvin skrev om hvordan begrepet sharia i Norge og Europa er i ferd med å ”snikprivatiseres”: Mens sharia i muslimske land og historisk i stor grad er blitt forstått som et politisk og statlig anliggende, er det flere og flere muslimer i Europa som først i praksis, men etter hvert også teologisk, ser på budene i sharia som privatmoralske normer, snarere enn statlige juridiske bud. Hvis Elgvin har rett, er dette en utvikling av sentral betydning ikke bare for Europa, men også for islam.

Les: Privatisering av sharia

Juni: Noen måneder etter Maria Amelie-saken kom et teaterstykket om saken. Magnus Thue anmeldte stykket og skrev om hvor ille det kan gå med kunsten når den gjør seg til talerør for politiske standpunkter.

Les: Velmenende makkverk

I forbindelse med papirutgaven om islam gjorde Jan Arild Snoen et dykk ned i islamsk teologisk og økonomisk historie. Han skriver om hvordan fornuftens selvstendige rolle i islamsk teologi endret seg over tid. Fornuften som en selvstendig kilde til religiøs filosofi ble presset ut; utfordringen i dag er å få den tilbake.

Les: Tusen års stagnasjon

Redaktør Nils August Andresen skriver mer optimistisk om mulighetene for integrering av også fremmedartede religioner i Norge og Vesten. Ja, religioner kan inneholde bakstreverske elementer, stundom ekstreme og stundom på kollisjonskurs med demokratiets verdier. Men ikke bare har vi svært lett for å overdrive, mistolke og essensialisere disse holdningene hos vanlige mennesker; vi har også lett for å undervurdere vårt eget samfunns påvirkningskraft på dem som flytter hit. Det er ikke mer enn 150 år siden tilsynelatende liberale og demokratiske amerikanere så irske bønder som flyktet fra hungersnød som den store katolske fare som truet det amerikanske demokratiet; paven stilte i rollen som datidens al-Qaradawi. Men den gikk ikke så aller verst til slutt, integreringen.

Les: Mer katolsk enn paven

Del II følger imorgen.

Les også Øyvind Strømmen kritikk: Konspirasjoner om Israel og 22/7. Ola Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift kan leses her. Cathrine Holsts (redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift) svar på kritikken kan leses her.

Ola Tunander har kommet med et tilsvar på min kritikk mot hans konspiratoriske artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Der skriver han blant annet: «Jag insinuerar inte att Israel skulle vara involverat og jag tror heller inte at Israel skulle ha legat bakom Breiviks angrepp om man nu ska spekulera».

Da er det mildt sagt underlig at Tunander velger å bruke store deler av sin artikkel på nettopp å spekulere i at Israel skal ha spilt en rolle i 22. juli-angrepene. At en forsker med en omfattende CV «för ett resonemang om alternativa tolkningar av vad som kan ha skett» kan neppe sies å unnskylde at han i sin opprinnelige artikkel for eksempel skriver:

“Vi har diskutert den høyreekstreme israelske og jødisk-kristne siden av Breiviks nettverk, israelske interesser i å disiplinere Norge og israelsk feiring av bombeattentater. Breiviks angrep fremstår her som en ny King David Hotel-operasjon: den 22. juli.”

Dersom dette ikke skal tolkes som insinuasjoner om en israelsk rolle, kan man jo lure på hva som ville være slike insinuasjoner. Som Johannes Due Enstad påpeker i et tilsvar til Tunander i Aftenposten, er imidlertid den logiske sammenhengen i Tunanders artikkel fraværende. Tunander hopper – som jeg skrev – som en Snurre Sprett fra et punkt til det neste. Etter å ha fokusert betydelig på Israel, men med avstikkere til en rekke andre land, lanserer Tunander også en annen forklaring enn «den israelske», nemlig at 22. juli-angrepene skulle være en del av et saudisk spill for å diskreditere kontrajihadistene. Denne muligheten – som Tunander bare «för ett resonemang» rundt, antar jeg – forklares med en mulig saudisk hevn mot at israelerne angivelig har infiltrert «vesentlige deler» av al Qa’ida for å bruke terrornettverket til å «diskreditere islam».

Igjen kan Tunander sikkert gjøre et forsøk på å gjemme seg bak kildene han bruker, og svare – som rimelig ordinært er når konspirasjonstenkning utfordres – at han bare resonnerer eller bare stiller spørsmål. Det er imidlertid noe påfallende at de alternative «tolkningene» rundt 22. juli Tunander velger å lansere alle har en sterkt konspiratorisk karakter, og alle involverer enten USA, Israel eller begge landene i avgjørende roller. Uten dette ville det være ganske vanskelig å trekke linjer fra 22. juli til Iran/Contras-affæren og Shimon Peres!

Bør studere kildene nærmere
Det er ikke underlig at PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken reagerer slik på Tunanders artikkel:

“Grunnleggende krav om solid og etterprøvbar dokumentasjon er ikke oppfylt. Det er etisk dypt problematisk når artikkelen indikerer at ansvaret for 22. juli-terroren ligger hos navngitte stater og enkeltpersoner. Tunander vektlegger at dette bare er mulige forklaringer, men implisitt levner artikkelen etter mitt syn liten tvil om hvor han mener søkelyset bør rettes.”

Fordelen med at Tunander forsøker å gjemme seg bak kildene sine er imidlertid at det gir oss en anledning til å studere disse kildene nærmere. Da finner man at Tunander for det første baserer seg på høyst tvilsomme kilder, og for det andre driver med rent fusk.

Et eksempel på det sistnevnte er Tunanders påstand om at PLOs sikkerhetstjeneste på 2000-tallet fant at al-Qa’idas kontaktoffiser for aktivister i Palestina tilhørte Shin Bet – den interne, israelske sikkerhetstjenesten. Her viser Tunander til en artikkel i Middle East Online fra 2002, men de som leser artikkelen vil oppdage at den forteller en ganske annen historie. Her hevder Rashid Abu Shbak, kjent som en av Mahmoud Abbas’ allierte, at et israelsk plott har blitt avslørt, og dette plottet skal ha gått ut på å sette opp en falsk al Qa’ida-gruppe, under dekke av å være tilknyttet nå avdøde Osama bin Ladens terrornettverk. Israelerne avfeier på sin side anklagene som absurde. Det interessante er imidlertid at heller ikke Abu Shbak påstår det Tunander påstår. Han avfeidde tvertimot at det ekte al Qa’ida skulle være aktive i de palestinske områdene.

Selv om Tunander velger å konstruere en stråmann i sitt tilsvar mot undertegnede, og å påstå at undertegnede har «svårt att tro at underrättelsestjänster deltar i et smutsigt spel som terrorism», kan jeg ikke avvise at palestinernes påstander i denne sammenheng er korrekte. At det foregår skittent spill fra fleres side i Midtøsten er en kjent sak, og slett ikke noe man trenger å gå til Tunander for å lese om. Det er imidlertid interessant at de palestinske påstandene – som hos Tunander har blitt til en uomtvistelig sannhet – i seg selv sier noe annet enn det Tunander påstår.

Dette kalles sitatfusk. Man bør imidlertid merke seg at en del nettsider som jevnlig forfekter konspirasjonsteorier av det heller outrerte slaget har forfektet en tolkning som ligner Tunanders. Jeg skal derfor ikke hevde at sitatfusket et resultat av hans egen kreativitet.

Flere av Tunanders kilder hører selv til i dette universet. Blant dem han refererer er – som nevnt i min forrige artikkel – Peter Dale Scott, en forsker som mener at Dick Cheney må mistenkes for å hatt noe med al-Qa’idas angrep mot WTC og Pentagon den 11. september 2001 å gjøre. Fem artikler av Scott er referert, inklusive en artikkel der Scott hevder at Breiviks terrorangrep kan være det han kaller en deep event, «attributed to marginal outsiders, but intersecting with large and powerful but covert forces having the power and the intent to influence history», i dette tilfellet spesifikt «the dark quadrant of systemic destabilization [...]and the milieu of the international drug traffic», som knyttest til «the illicit shadow elites that are part of the world’s elite superclass».

Tunander kan selvsagt «resonnere» rundt dette, men det er verdt å minne om at Scott er en forfatter Tunander tidligere har funnet det verdt å anbefale, og da i form av en varm omtale av Scotts konspirasjonsteoretiske verk The Road to 9/11. Tunander kan heller ikke akkurat sies å forkaste Scotts noe spesielle fortolkninger i sin artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift; han argumenterer ikke imot dem. Han simpelthen gjentar dem.

Konspiratorisk
Men det stopper ikke der. Tunander refererer også til en artikkel på nettstedet Wayne Madsen Report. Artikkelen er skrevet av Wayne Madsen selv og har den fengende tittelen «After Oslo: Time to Crack Down on Mossad Terrorism». Man må være registrert bruker for å lese artikkelen der, men den er (u)heldigvis å finne andre steder – og man vil da oppdage et konspiratorisk makkverk av de sjeldne, der skylden for 22. juli-angrepene helt spesifikt legges på den israelske etterretningstjenesten Mossad. Det er imidlertid ingen grunn til nordmenn å føle seg som spesielt utvalgte for Mossad-terror: Israelerne får også skylden for terrorangrepene 11. september 2001, samt for terrorbombene i Madrid i 2004 og i London i 2005. Madsen konkluderer med at målet for angrepet var å ryste den norske befolkningen, samt å skade statsminister Jens Stoltenbergs omdømme. For å si det på en annen måte: I Madsens verden er ikke Mossad bare ubeskrivelige onde, men også ubeskrivelig dumme.

I sitt «resonnement» – der han blant annet inkluderer en «tidslinje» som er påfallende lik en tilsvarende hos Madsen – velger Tunander å omtale denne amerikanske konspirasjonsteoretikeren som en av flere «observatører» som spør om Israel lå bak angrepene. Det ser ikke ut for at kildekritikk er fredsforskeren Tunanders sterkeste side.

Dessverre ser ikke Nytt Norsk Tidsskrifts redaktør Cathrine Holst ut til å forstå problemet. I et tilsvar til flere kritikere av tidsskriftets publisering skriver hun at artikkelen «har en spekulerende karakter» og at den «introduserer og diskuterer en del hypoteser og mulige forbindelser». Javisst, den introduserer og diskuterer en del hypoteser og mulige forbindelser fra ikke ubetydelige konspirasjonsteoretikere; uten å si hvor de kommer fra og uten å avvise dem som det de er, nemlig ubegrunnet tøv. Holst skriver også at det var viktig for redaksjonen «å åpne opp for ulike og til dels sterkt avvikende syn», og at beslutningen om å publisere Tunanders artikkel i et velrenommert vitenskaplig tidsskrift var «et resultat av ordinære redaksjonelle prosedyrer».

Jeg må innrømme at jeg er usikker på hvor ordinært det er å slippe til et sammensurium av dårlig funderte påstander – med utgangspunkt i konspirasjonsteorier som verserer på nett – i vitenskaplige tidsskrift. Jeg tillater meg imidlertid å spørre om redaksjonen også ville ha sluppet til et «resonnement» rundt en annen «alternativ tolkning» av 22. juli, en tolkning som også verserer på nettet – nemlig at det var Arbeiderpartiet selv som stod bak.

Svaret er antagelig nei. Takk for det, Holst, om ikke annet.

• Øyvind Strømmen (f. 1980) er journalist, oversetter og forfatter.
  Ingressfoto: Øyvind Strømmen. Av Thor Brodreskift / Cappelen Damm.

For kun 200,- (vanlig pris 250,-) kan du gi famile og venner ett års abbonement på Minerva. Alt du trenger å gjøre, er å fylle ut skjemaet nedenfor, så sørger vi får at de får et pent innpakket eksemplar av Minerva i god tid innen julaften.

Høsten 2011 er det ti år siden Tidsskriftet Minerva ble relansert som det eneste liberalkonservative tidsskriftet i Norge, og fem år siden minervanett.no ble etablert. I den anledning inviterer Minerva til debatt om norsk borgerlig offentlighet anno 2011.

Norsk presse har blitt kritisert for å være for ensartet, der de aller fleste plasserer seg i et vagt sentrum-venstre. Det er få aviser med en klar borgerlig profil. På dette punktet skiller Norge seg fra land som Sverige og Danmark.

Er dette en rimelig beskrivelse av norsk presse? Hvorfor er det slik? Og er mangelen på en borgerlig presse et demokratisk problem?

Innledning: Redaktør i Gyldendal, Aslak Nore.

I panelet: Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, debattredaktør i VG, Elisabeth Skarsbø Moen, kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, og politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen.

Moderator: Redaktør i Minerva, Nils August Andresen.

Påmelding gjøres til post@minervanett.no

Arrangementet er gratis og åpent for alle.

Velkommen!

Israels motvilje mot å akseptere en palestinsk stat innenfor 1967-grensene fremstår for mange nordmenn som irrasjonell og bakstreversk. Det virker nesten ufattelig at israelere ikke har innsett det vi andre har forstått for lenge siden: At en palestinsk stat er bra også for Israel, som på den måten kan normalisere sitt forhold til sitt nabolag, styrke sin egen sikkerhetssituasjon og unngå å styre over et palestinsk flertall. Et voksende antall nordmenn har tilsynelatende gitt opp troen på at det er mulig “å snakke israelerne til fornuft”, og mener tiden er inne for det internasjonale samfunnet å diktere en løsning.

For det andre blir israelsk argumentasjon ofte fremstilt som grunnleggende irrasjonell. Dette er lite konstruktivt, og tåkelegger framfor å fremme forståelse.

Dette er en legitim posisjon, og mye av kritikken mot Israel er forståelig. Det israelske lederskapet har over lang tid ført en bevisst politikk for å undergrave muligheten av en palestinsk stat på 1967-grensene. Landet har ofte stemplet berettiget kritikk som fiendtlig, for ikke å si antisemittisk. Dette har bidratt til å svekke Israels støtte i Europa. Også i regionen har Israels liste over støttespillere skrumpet inn, og siden desember 2008 har alliansene med Tyrkia og Egypt smuldret hen. Geopolitiske tilbakeslag har imidlertid ikke avfødt en strategisk nyorientering. Tvert imot har opplevelsen av internasjonal fiendtlighet hardnet den israelske posisjonen, forsterket de miljøer som motsetter seg å imøtekomme ytre press, og bidratt til å overbevise israelerne om at de ikke kan stole på andre enn seg selv. De vrange israelerne har derfor snarere trukket seg enda lengre inn i bunkersen, og virker hjelpeløst i utakt med resten av verden.

Dette til tross er analysen av Israels motiver ofte mangelfull og til dels feilaktig i norske medier. For det første er mangfoldet i den israelske diskursen underrapportert. For det andre blir israelsk argumentasjon ofte fremstilt som grunnleggende irrasjonell. Dette er lite konstruktivt, og tåkelegger framfor å fremme forståelse.

Så hvordan kan vi forstå israelernes motvilje mot en palestinsk stat innenfor 1967-grensene? Den gjengse forklaringen legger vekt på Israels manglende vilje til å oppgi land, primært som et produkt av religiøse føringer. Denne modellen har åpenbart stor forklaringskraft. Majoriteten av de drøyt 300 000 bosetterne på Vestbredden (Øst-Jerusalem ekskludert), begrunner da også sitt valg av bosted med både religiøse og ideologiske argumenter. At det største regjeringspartiet, Likud, har programfestet sin motstand mot en palestinsk stat, skyldes først og fremst spørsmålet om land.

Hva slags Palestina?

Forklaringsmodellen er likevel mangelfull. En rekke meningsmålinger viser at et flertall av israelere støtter en tostatsløsning. Hvordan kan israelerne være for en tostatsløsning, men samtidig forsøke å blokkere en palestinsk stat i FN? En del av forklaringen er relatert til statsutformingen: Mange av dem som støtter opprettelsen av en palestinsk stat, argumenterer for en annen type stat enn den særlig palestinerne, men også verdenssamfunnet, ser for seg.

En sentral innvending mot modellen er av geografisk natur, og er primært relatert til det spesifikke kravet om at en palestinsk stat må grunnlegges innenfor 1967-grensene. Mange oppfatter en slik løsning som svært risikabel, ikke minst fra et militært perspektiv. Hvis hele Vestbredden tilfaller den palestinske staten, vil Israel være snaut halvannen mil bredt på det smaleste. Israels “strategiske dybde” vil bli svekket, hvilket angivelig vil redusere Israels forsvarsevne. Mange av de som støtter en tostatsløsning promoterer derfor opprettelsen av et mindre Palestina, med begrenset suverenitet over egne grenser og luftrom.

Et av Israels hovedproblemer er at mye av landets politiske diskurs ligger utenfor det etablerte paradigmet for hvordan Palestina-spørsmålet skal løses.

Andre – ikke minst innenfor den israelske hæren og etterretningstjenesten – etterlyser en regional dimensjon i fredsprosessen: Jo større geografisk utstrekning og grad av autonomi Palestina får, jo viktigere er det å sikre Israels sikkerhet gjennom parallelle avtaler med andre regionale aktører. Og tilsvarende: jo mer flytende den sikkerhetspolitiske situasjonen er i Midtøsten, jo mindre sjanser kan Israel ta overfor palestinerne. Den ”arabiske våren” har dermed minsket Israels appetitt for en ny risikabel fredsprosess med palestinerne, i hvert fall på kort sikt. I tillegg er det også viktig for Israel at en avtale skal være endelig: Den må ideelt gi fred med alle araberlandene, og alle palestinske grupper. Viljen til å oppgi den ”strategiske dybden” på Vestbredden er minimal så lenge mange sentrale aktører – som Hamas – ikke er del av prosessen.

Et av Israels hovedproblemer er at mye av landets politiske diskurs ligger utenfor det etablerte paradigmet for hvordan Palestina-spørsmålet skal løses. Siden 90-tallet har det vokst frem en sterk internasjonal konsensus, og USA, EU og Den arabiske liga jobber alle innefor det samme rammeverket. Hovedingrediensene er opprettelsen av en palestinsk stat på 1967-grensene (med små justeringer), inkludert en deling av Jerusalem. Palestinske flyktninger skal kompenseres, men ikke vende tilbake til Israel. Et betydelig antall bosetter skal evakueres fra Vestbredden, mens palestinere i Israel skal forbli israelske statsborgere.

Mange israelere – også de som støtter en tostatsløsning– reagerer på asymmetrien i at jødiske bosettere på Vestbredden skal evakueres, mens Israels arabiske befolkning skal fortsette å bo i Israel. Argumentet går som følger: Den nåværende modellen vil gi et Palestina for palestinere, og et Israel for både jøder og palestinere, ettersom 1,3 millioner arabere vil forbli i Israel. Denne befolkningens relative størrelse (om lag sytten prosent) er stigende. Den åpenbare palestinske innvendingen – at man ikke kan sidestille Israels palestinske befolkning med jødiske bosettere, som nylig har bosatt seg på Vestbredden i strid med internasjonal lov – ser anerledes ut fra et Israelsk perspektiv: For israelske jøder er deres permanente historiske tilknytning til landet et ubestridt premiss.

Palestinske israelere

Mange av dem som ønsker en palestinsk stat er bekymret for en avtale som gir ”for mange” palestinere i Israel. Omkvedet er at palestinere i Israel med tiden vil fremme nye krav, og at den israelsk-palestinske konflikten dermed vil kunne fortsette inne i Israel, selv etter en eventuell avtale med PLO. Den palestinske motviljen mot å gi opp kravet om ”right of return” for palestinske flyktninger – et krav som også fremmes av det arabiske politiske lederskapet i Israel – styrker denne bekymringen.

Frykten for dette scenarioet blir primært artikulert av det høyreorienterte Yisrael Beiteinu, det nest største partiet i den nåværende regjeringskoalisjonen. Partiets leder, utenriksminister Avigdor Lieberman, har derfor fremmet en alternativ løsning: Han støtter opprettelsen av en palestinsk stat, men kun hvis grenselinjene trekkes opp på nytt, slik at flere hundretusen arabere i Israel ender opp på palestinsk side. Ingen skal bli kastet ut av sine hjem, men det såkalte “arabiske trianglet” inne i Israel skal hektes på den nye palestinsk stat.

Liebermans konsept har appell langt utenfor hans egen menighet. Et økende antall politikere fra Likud, Kadima og andre partier har gitt uttrykk for lignende ideer. Samtidig møter Israels venstreside seg selv i døra. I årevis har man legitimert en tostatsløsning ved å spille på demografisk frykt, og argumentert for at Israels jødiske majoritet og identitet bare kan opprettholdes ved å oppgi okkupert land. Liebermans nyvinning består av å bruke samme argumentasjon inne i Israel, hvilket har paralysert deler av venstresiden.

Liebermans argumentasjon kan sees som rasistisk, og sender et svært fiendtlig signal til Israels arabiske befolkning. Ikke minst siden meningsmålinger viser at over åtti prosent av palestinere i Israel ønsker å forbli israelske statsborgere. Det er imidlertid essensielt å erkjenne at Liebermans logikk ikke nødvendigvis er irrasjonell. Å løse en etnisk konflikt ved å trekke en ny grenselinje som i størst mulig grad separerer stridende parter er ikke helt uten internasjonal presedens (Kosovo, Eritrea, Øst-Timor). En rekke israelske politikere spør seg: Hvis det internasjonale samfunnet har promotert slike løsninger andre steder, hvorfor kan ikke samme strategi anvendes i Israel/Palestina?

Ikke irrasjonelt

Slike innvendinger avfeies imidlertid unisont av verdenssamfunnet, men som en vestlig diplomat i Jerusalem nylig uttrykte det: “Årsaken til at vi marginaliserer Lieberman er ikke at hans visjon er syk eller mangler presedens fra andre konfliktområder, men snarere at han undergraver den internasjonale konsensusen vi har brukt to tiår på å bygge opp”.

Og nettopp dette er symptomatisk for vårt forhold til israelsk opinion: De standpunktene som faller utenfor det rådende paradigmet, blir gjerne avfeid som irrasjonelle, ekstreme og rabiate. Mange greier rett og slett ikke å forholde seg til dem. Paradigmet er så fastlåst – gjennom et utall FN-resolusjoner, EU-deklarasjoner og uttalelser fra amerikanske og europeiske statsleder – at avvik umiddelbart oppfattes som en krigserklæring.

“Årsaken til at vi marginaliserer Lieberman er ikke at hans visjon er syk eller mangler presedens fra andre konfliktområder, men snarere at han undergraver den internasjonale konsensusen vi har brukt to tiår på å bygge opp”.

Det finnes et mange sterke argumenter mot de israelske oppfatningene vi har presentert her. Mange forsvarsanalytikere mener betydningen av den ”strategiske dybden” er overvurdert. Man kan mene Israel kunne og burde gjort mer for å involvere Hamas i den såkalte fredsprosessen, og vist mer godvilje i forholdet til andre land i regionen. Og man kan mene langt mer kunne gjøres for å integrere palestinske statsborgere i Israel, og derved minske det som ikke i noe fall fremstår som en umiddelbar demografisk trussel. Flere hevder også at israelske argumenter tidvis er vikarierende, og snarere reflekterer en uvilje mot å ta et nasjonalt oppgjør om bosetningenes fremtid. Men at det finnes motargumenter mot de israelske oppfatningene, og at de ikke alltid er genuine, betyr hverken at de uten videre er irrasjonelle, eller at ikke mange bruker dem med genuin overbevisning. Og slike oppfatninger kan ikke uten videre endres ved forsøk på å diktere betingelser som ikke tar hensyn til israelske bekymringer.

Dette reflekterer også et paradoks ved den såkalte fredsprosessen: Mens den internasjonale konsensusen styrkes, betviler et betydelig antall lokale aktører (både israelere og palestinere) at den nåværende fredsmodellen er ønskelig. Dette er problematisk: For selv om PLO og Israel skulle komme frem til en avtale innenfor det nåværende paradigmet – noe som imidlertid ikke synes veldig sannsynlig idag – kan motkreftene vise seg å være så store at det er vanskelig å se for seg en vellykket implementering.

•  Hanne Røislien er Israel-forsker ved Institutt for Forsvarsstudier.
• Andreas Indregard var inntil nylig senioranalytiker i International Crisis Group.

Tom Sudmann Therkildsen

Frem mot valget vil Cecilie Staude, Thor Bjarne Bore og Tom S. Therkildsen  kommentere valgkampen her hos Minerva.

Lokalvalget i Bergen finner sted under ekstraordinære omstendigheter. Byen har ikke noe lovlig budsjett for inneværende år. Det mangler om lag 250 millioner kroner til driften. Flertallet i bystyret (Høyre, FrP og KrF) ønsker å dekke dette gapet ved å bruke et ekstraordinært utbytte fra kraftselskapet BKK. Men det er ikke lov, mener fylkesmann Lars Sponheim, som i juni erklærte byens budsjett for ugyldig. Han har støtte fra opposisjonen i bypolitikken, mens flertallet protesterer og ber staten irettesette sin egen representant i fylket.

Hvis fylkesmannens avgjørelse blir den endelige – noe som ikke er usannsynlig – vil det nye bystyret i Bergen møte en stor budsjettutfordring allerede fra første dag. I så fall har dagens flertall på en utilgivelig måte satt byens befolking i en alvorlig knipe, med vitende og vilje. For også budsjettet for 2010 ble underkjent av fylkesmannen av nøyaktig samme grunn: Byrådet roter mellom penger til drift og penger til investeringer.

Alle veier fører dermed tilbake til staten. Fylkesmannen mener han har støtte hos Kommunaldepartementet, det samme departementet som byrådet har klaget til. Og saken har i alle fall to perspektiver. For det første: Om ekstraordinært utbytte fra et kraftselskap kan brukes til å finansiere kommunens drift. For det andre, og mer generelt: Hvor grensene går for det kommunale selvstyret.

Staten passer på

Konflikt mellom forvaltningsnivåer er en politisk klassiker. Professor Frank Aarebrot har spøkefullt uttalt at byfolk i Bergen synes det er smertelig å bli irettesatt av en ”stril” som Lars Sponheim. Men i følge Aarebrots egen læremester, professor Stein Rokkan (1921-1979), har den relevante konfliktlinjen en adskillig mer langvarig dimensjon.

Ordet ”kommune” ble trolig benyttet første gang i tidlig fransk middelalder, da enkelte byer greide å tilegne seg visse friheter fra overordnede instanser som fyrster og føydalherrer. I løpet av middelalderen klarte flere byer i land som Spania, Italia, Tyskland og Nederland å gjøre det samme. Dermed fungerte de, i følge Rokkan, som en bremsekloss på den europeiske nasjonsbyggingen.

Ofte gikk de mer selvstendige byene i allianse med hverandre, i sammenslutninger som for eksempel Hansaforbundet. Og da er vi tilbake i Bergen, der Det Tyske Kontor kom til byen i ca. 1360. Hanseatene og Bergen hadde lenge betydelig selvstyre. Over tid ble den danske kongemakten likevel for sterk, og i 1687 forsvant siste rest av lokalt selvstyre i Norge. Vi fikk amtmenn, fogder og magistrater. Alle var lokale representanter for Kongen i Danmark, ikke alle var like populære.  

Revolusjonene i Frankrike og USA banet veien for mer demokratiske idealer. I Norge fikk vi grunnloven i 1814, og formannskapslovene i 1837 (en for byene, en for landsbygda). Økt lokalt selvstyre var fra første dag et demokratiprosjekt, og et skritt på veien mot nasjonal uavhengighet. Men hele tiden har staten sørget for å ha sin ”mann” på plass. Fylkesmannens viktigste oppgave er å føre tilsyn med at kommunene gjennomfører statens politikk. Den er ikke – som mange synes å tro – å være fylkets og kommunenes talsperson i forhold til staten.

Kommunene står for en vesentlig del av vår felles velferd. At hver kommune har en trygg økonomi, og at standarden på tjenestene er noen lunde sammenlignbar, er en naturlig nasjonal målsetting. Men det er krevende, for forskjellene mellom norske kommuner er enorme – på nær sagt alle områder: Geografi, næringsliv, befolkning og infrastruktur. Fylkesmannen har som oppgave å sikre at felles nasjonal politikk ender opp som likeverdige, om enn ikke helt like, lokale løsninger. Da kan ikke det kommunale selvstyret være absolutt. De siste tiårene har det heller blitt redusert gjennom stadig flere statlige pålegg og øremerking av midler.

Å leve i uvisshet

Bergen kommune er ingen ”normal” kommune. Med sine 260.000 innbyggere er den landets klart nest største. Kommunen har betydelige eierinteresser innenfor en rekke områder, som kraftproduksjon, parkering, kultur, catering, eiendom, renovasjon og samferdsel. Formålet med eierskapet kan variere fra selskap til selskap. Nylig la byrådet fram en egen eierskapsmelding, – et uttrykk for profesjonalisering av kommunens eierrolle. Det er bred oppslutning om at kommunen skal være en solid eier, selv om det ikke er politisk enighet om utøvelsen av eierskapet på alle områder.

Bergen ser nok på seg selv som en kompetent eier, som burde ha frihet til å utnytte inntektene fra eierskapet sitt slik kommunen selv ser seg best tjent med. Og helst uten innblanding fra statens mann i fylket. Men kommuneloven dikterer at driftsutgifter ikke kan dekkes ved bruk av ekstraordinære inntekter. Slike inntekter skal benyttes til investeringer eller til å betale gjeld. Årsaken er hensynet til stabiliteten i tjenestetilbudet, også for den dagen de ekstraordinære inntektene ikke lenger er der.

Dette er strengt tatt ikke vanskelig å forstå. Det som imidlertid er vanskelig å forstå er at fagdepartementets jurister bruker en uendelighet av tid på å gi tydelige signaler om hva som er den rette lovforståelsen. Det er uheldig, både for kommunen og for fylkesmannen, men ikke minst for velgerne som må gå til valg under full forvirring om hva som egentlig er den økonomiske situasjonen i byen. Dagens byråd har satset alt på at staten ikke vet hva den driver med. Men det er innbyggerne i Bergen som står for innsatsen.

• Tom Sudmann Therkildsen bor i Bergen. Han har vært leder av Norsk Studentunion, statssekretær i Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor (Stoltenberg I).

Francis Fukuyama har skrevet læreboken i statsvitenskap som han selv savnet. Ifølge Fukuyama er det særlig ideér og biologiske bånd som har formet verdens politiske historie.

Francis Fukuyama
The Origins of Political Order
Profile Book 2011

”Dette er noe fordømt tull”. Det var min matteprofessors reaksjon da fakultetsstyret vedtok å kutte studiepoeng fra innføringsfaget i matematikk for å få plass til et ”Innføringsemne i naturvitenskap”. Pensum bestod ene og alene av ”Våpen, basiller og stål”, Jared Diamonds bejublede bok menneskeartens utvikling, der han farer med harelabb over en rekke fagtradisjoner innen geografi, biologi, zoologi og så videre, og gir et fascinerende bilde av hvorfor vi mennesker lever som vi lever.

Hvis Diamond kunne få en sindig matteprofessor til å si slikt, er det grunn til å tro at verdens akademikere har lagt detaljerte attentatplaner for å kvitte seg med Francis Fukuyama én gang for alle.

Fukuyamas nyeste bok, ”The Origins of Political Order (OPO) er et idehistorisk koldtbord av dimensjoner. Det er vanskelig å bestemme seg for om Fukuyama med denne boken utraderer historie og statsvitenskap som fag, og gjør de til en slave av psykologi, biologi, teologi og samfunnsvitenskapene, eller om han setter de opp som opplyste eneherskere, som plukker og velger og tolker som de vil fra andre, for å gjøre menneskehetens utvikling mest mulig forståelig.

Ex-con
Mottagelsen av OPO har handlet vel så mye om mannen som om boken. Den akademiske superstjernen ble verdenskjent som opphavsmannen til strofen ”The end of history”. Hans essay fra 1989 og senere bok med (nesten) samme tittel utgjorde en markant del av det intellektuelle fundamentet til neocon-bevegelsen som styrte USA under Bush.

Den tabloide versjonen av tesen var at Sovjetunionens kollaps hadde gjort liberale, kapitalistiske demokratier til ”the only game in town” rent ideologisk. Det var bare å lene seg tilbake og vente på at verden skulle falle i Vestens armer, glade for å endelig være trygt i havn som fullkomne samfunn.

I den grad den jevne verdensborger ser for seg et utopia, er det i våre dager en demokratisk rettsstat, politisk sett trygt plantet et sted mellom Tea Party-bevegelsen i USA og norske SV.

Fukuyama har etterhvert både blitt forsøkt gjort til syndebukk for de lidelser Rumsfeld & co har påført Irak, samt forsøkt latterliggjort etter at 11. september viste at verdenshistorien på ingen måte har nådd sin ”ende”. Det er snarere Fukuyamas mentor fra studiedagene på Harvard, Samuel Huntington, som har fått mest vind i seilene som global krystallkuleleser, med sitt ”Clash of civilizations”-begrep.

Fukuyama selv har brutt både faglig og personlig med neocon-bevegelsen og flyttet fra østkysten til California. Der har han meldt seg ut av det republikanske partiet, det endelige tegn på politisk frafallenhet i USA. I sin nyeste bok snur han altså blikket i retning historiens begynnelse, heller enn ende. Det er likevel ingen ydmyk, angrende synder vi møter i lanseringsintervjuene og forordet til boken. Snarere tvert om.

Historien som evolusjon
Fukuyama var aldri den beinharde ideologen han i enkelte sammenhenger ble karikert ned til. En grunnleggende årsak til hans brudd med neocon-bevegelsen, var deres triumfalisme og blinde tro på at de hadde den beste og eneste løsningen, enten det gjaldt deregulering av suspekte hedge-fond eller krigføring i Irak.

Tittelen på Fukuyamas opprinnelige essay var ikke ”The end of history”. Det var ”The end of history?” Kloke markedsføringsfolk fikk selvsagt fjernet spørsmålstegnet i boktittelen, men hovedpoenget til Fukuyama var både nyansert og forsiktig formulert: I den grad den jevne verdensborger ser for seg et utopia, er det i våre dager en demokratisk rettsstat, politisk sett trygt plantet et sted mellom Tea Party-bevegelsen i USA og norske SV. Et stort ideologisk sprang sett med våre øyne, men globalt og verdenshistorisk sett er det en forbløffende spesifikk visjon om hvordan det gode samfunn skal være. Over tiår eller hundreår, gjennom krig, kaos og fredelig demokratisk utvikling, ville verdens stater bevege seg i denne retningen, ettersom ingen hadde et særlig tiltrekkende alternativ å tilby.

Hovedpoenget har vært å nøste frem til hvor våre moderne institusjoner kommer fra, uten å ta for mange hensyn til hvilke imperier og folkeslag som eventuelt forsvinner tomhendt ut i irrelevans i løpet av jakten.

Lest på én måte kan hele OPO leses som et forsvarsskrift for et av de viktigste premissene bak tesen i ”The end of history”: Stater og samfunn utvikler seg i en evolusjonslignende prosess med prøving, feiling og gjensidig påvirkning. Prosessen er sammensatt, multifaktoriell, ofte styrt av tilfeldigheter, endog ned til enkeltpersoners beslutninger. Verken økonomi, religion, geografi eller krigføring kan alene forklare utviklingen, og det som er sant ett sted kan være helt irrelevant et annet sted. Fukuyamas utgangspunkt har vært å skape orden i dette kaoset. Som han selv sier: ”Dette er innføringsboken jeg selv skulle ønske jeg hadde da jeg begynte med statsvitenskap.”

Det moderne politiske samfunnet
Fukuyama destillerer det moderne, politiske samfunn ned til tre punkt:

1. Eksistensen av en moderne stat. Her lener han seg i hovedsak på Max Webers definisjoner. En moderne stat må ha maktmonopol over sine borgere, i sitt område. Den må også ha en administrativ klasse som er kontrollert av sentralmakten, det vil si et nøytralt byråkrati.

2. En rettsstat, i form av et lovverk som står over de styrende. Dette trenger ikke være noe så handfast som Magna Carta eller den amerikanske grunnloven. Det viktigste er at det finnes ”noe” som står over herskeren, det være seg gud, forfedre eller den kosmiske orden.

3. Metoder for å holde de styrende til ansvar (”accountable government”)

Han går nøye gjennom hvor, hvordan og hvorfor disse tre institusjonene oppstod første gang, og velger med det vekk mye verdenshistorie. Store sivilisasjoner i Mesopotamia og Arika er kun løst referert til, og Sør-Amerikas mayaer og inkaer er ikke nevnt med et eneste ord. Hovedpoenget har vært å nøste frem til hvor våre moderne institusjoner kommer fra, uten å ta for mange hensyn til hvilke imperier og folkeslag som eventuelt forsvinner tomhendt ut i irrelevans i løpet av jakten.

I Kina kom staten først, og den har siden hatt et jerngrep om samfunnet. Ingen kinesisk keiser har bekymret seg for eller blitt anklaget for å sette seg over loven. Keiseren laget de lover han ville.

Den viktigste av teorikampene Fukuyama tar opp, er idéen om at den moderne verden kom i én pakke, med Reformasjonen, Opplysningstiden og etterhvert Industrialiseringen og Kapitalismen.

I India oppstod kastesystemet veldig tidlig. Dette brakte med seg en streng sosial organisering, i hovedsak styrt av brahminene, og dermed regler som selv kongene ikke kunne overstyre. Samfunnet fikk dermed en innebygd motstand mot sterke keisere og imperier som har holdt seg gjennom så godt som hele landets historie.

I England oppstod, gjennom en rekke sammenvevde utviklingstrekk, alle tre elementene samtidig.

Enkelte vil trolig være for høyt utdannet til å verdsette de innsikter og det overblikk OPO gir. Har du et grunnfag eller to i historie eller statsvitenskap, kan nok indignasjonen over utelatelsene og nytolkingene bli i overkant.

Konflikter
Fukuyama har en del høner å plukke med ulike statsvitenskaplige teorier, samt enkelte han ønsker å ribbe og svi.

For eksempel mener Fukuyama det er en misforståelse at at den engelske Common Law oppstod gradvis og evolusjonslignende ut fra folkeviljen. Dette er teorien til Friedrich Hayek og mange nåværende økonomer, som mener at Common Law, på grunn av sitt nærmest organiske opphav, er mer markedsvennlig og fleksibel. Fukuyama peker på at den katolske kirken og fremveksten av den engelske staten selv står for to store diskontinuiteter i utviklingen av Common Law.

Den kanskje viktigste av alle teorikampene Fukuyama tar opp, er idéen om at den moderne verden kom i én pakke, med Reformasjonen, Opplysningstiden og etterhvert Industrialiseringen og Kapitalismen.

Individualismen og kjernefamilien tok over for storfamilien og landsbysamfunnene langt tidligere enn man før har regnet med. Det var ikke kapitalismen som kom og reduserte familien til ”en simpel handelsrelasjon”, slik Marx akket seg over. Kirken hadde allerede for lengst brutt opp slektsbånd ved å gjøre det vanskelig for kvinner å gifte seg igjen innad i slekten, og samtidig gjøre det mulig for dem å arve eiendom. Resultatet ble, sett fra kirken sitt ståsted, masse enker som døde med mye gods de kunne donere til kirken. En bieffekt ble at viktigheten av og samholdet i den utvidede slekten ble kraftig redusert, og individet viktigere.

Rettsstaten har langt sterkere religiøse røtter enn økonomiske. Den katolske kirken stod for etableringen av en slik konsensus allerede så tidlig som ellevehundretallet.

Rettsstaten var heller ikke noe som ble presset frem av økonomiske hensyn fordi kjøpmenn krevde forutsigbare lover om skatt og eiendomsrett. Et viktig poeng for Fukuyama er at politisk utvikling og økonomisk utvikling ofte, men slett ikke alltid, følger hverandre. Rettsstaten, forstått som en konkretisering av en bred, sosial konsensus om hva som er rettferdig og riktig, har langt sterkere religiøse røtter enn økonomiske. Den katolske kirken stod for etableringen av en slik konsensus allerede så tidlig som ellevehundretallet. Først senere viste denne seg, sammen med økt individualisme å ha økonomiske konsekvenser.

Ideer driver utviklingen
Vel så spennende som de historiske handlingsreferatene og kritikk av enkeltteorier, er de generelle utvilingstrekkene Fukuyama mener å se i menneskehetens historie. To supertrender peker seg ut. Den ene er viktigheten av idéer for få i gang politisk forandring. Den andre er hvor totalt dominerende biologiske bånd er for de fleste enkeltmennesker, og dermed hvordan samfunnselitenes nepotisme uunngåelig blir årsak til politisk forfall når den blir for sterk.

Ideer er sentrale for et samfunns tilblivelse og eksistens.  Også om idealsamfunnet Danmark skriver Fukuyama at ”Idéer var kritiske for den danske historien”. Flere steder understreker han på nærmest inntrengede vis hvor avgjørende normative tanker er i menneskelige samfunn.

Særlig slående er dette når han diskuterer hvorfor sivile myndigheter i Kina alltid har hatt så sterk kontroll over militæret. I tidlig kinesisk historie ”oppstod ideen om at sann politisk autoritet ligger i utdannelse og opplysthet, heller enn militær dyktighet.” For de som mener det er lite tilfredsstillende å bare si at pennen er mektigere enn sverdet, viser han til at ”all kontroll sivile myndigheter utøver over militære, til syvende og sist baserer seg på normative ideer om legitim autoriet”. Det amerikanske militæret kunne ha kastet Obama på dør når som helst dersom de ønsket det. Grunnen til at det ikke skjer er respekten amerikanske soldater og offiserer har for grunnloven og demokratiet: En amerikansk general som prøvde å få med seg folk på statskupp ville nærmest bare gjort seg selv til latter.

Samtidig kan vi sett at i samfunn der slik ”ideologisk kontroll” ikke ligger i bunn, får militæret gjerne en mer grumsete mellomrolle, slik vi har sett i Tyrkia tidligere og i Egypt nylig, eller hæren tar despotens side, som i Syria.

Man kan her spørre om denne tankegangen betyr at de samfunn som har slitt med stadige militærdiktaturer dels har seg selv å takke.

Kongen vs familien
Den andre store konstanten i Fukuyamas historie er den evige, bølgende kampen elitene i samfunnet fører for egen vekst og vinning. Det som gjorde opprettelsen av den kinesiske enhetsstaten mulig, var en drastisk, voldelig utradering av adelskapet og deres privilegier. Det som til slutt knekte nesten samtlige kinesiske dynastier opp gjennom årene var at adelen og de regionale styrerne gradvis kjempet seg tilbake til sine gamle maktposisjoner.

Biologiske bånd er de sterkeste vi har, og ulike regimer har brukt mer eller mindre kreative løsninger for å bryte disse båndene og sørge for at lojaliteten ligger hos staten i stedet for hos foreldre eller etterkommere.

Motivet bak elitenes kamp for seg selv, er ikke så enkelt som ren griskhet eller maktsyke, slik Fukuyama ser det. I stedet handler det om det urgamle behovet for å prioritere familie og slekt. Biologiske bånd er de sterkeste vi har, og ulike regimer har brukt mer eller mindre kreative løsninger for å bryte disse båndene og sørge for at lojaliteten ligger hos staten i stedet for hos foreldre eller etterkommere.

I Kina opprettet man et meritokratisk eksamenssystem som i teorien, om enn ikke alltid i praksis, gjorde det mulig hvermansen å oppnå høye posisjoner. Det ottomanske rike, og andre, opprettet et sinnrikt system der de kidnappet sterke, dyktige gutter fra utkantene av riket, lærte dem opp i statskunst og satte dem til å styre ting. Disse glorifiserte slavene ante ikke hvor de kom fra, og hadde i tillegg strenge begrensninger på hva de kunne ha av familie. Slik ble Staten deres eneste slekt. Den katolske kirken innførte sølibatet for sine prester, og fjernet med ett slag alle andre lojalitetsbånd enn det til paven.

Til slutt klarte selvsagt rike kinesere å kjøpe seg gode eksamener, de kidnappede slavene fant måter å videreføre arv til sine barn på, og systemene kollapset sammen med sentralmakten i den aktuelle staten.

Fukuyama ser på dette som en av de største, om ikke den største, trusselen mot politiske systemer. Han er ikke snauere enn at han i første kapittel trekker frem sammenligninger mellom den finansielle adelen i USA og de russiske oligarkene, og insinuerer at USA er på vei mot samme kanten-av-stupet situasjon som Det ottomanske rike eller Ming-dynasitet var før de falt.

Vi skal ikke her fremstille det som om disse to punktene er de eneste sentrale drivkreftene i politisk utvikling; befolkningsvekst, teknologi, klima og mye annet har spilt inn. Men koker man Fukuyamas historie ned til essensen, sitter man på mange måter igjen med disse to: filosofi og biologi.

• Ingebjørn Bleie (f. 1980) er fra Hardanger og studerer medisin ved Universitetet i Bergen.

BOKESSAY: Siden annen verdenskrig har USA dominert verden som den fremste blant likemenn. Etter Bush-administrasjonens neo-imperalistiske politikk har landet igjen innfunnet seg i den liberale verdensorden.

G. John Ikenberry:Liberal Leviathan.
The Origins, Crisis and Transformation of the American World Order.
Princeton: 2011.

G. John Ikenberry er tilbake med ny bok og fornyet optimisme etter at Bush-administrasjonens dager er over. I Liberal Leviathan tar Ikenberry for seg de positive sidene ved USA sin rolle som tilrettelegger for den liberale internasjonale orden (liberal international order), og hvordan USA gjennom denne formen for organisering ble en liberal hegemon etter andre verdenskrig.

USA – den liberale hegemon
Mektige stater har til alle tider forsøkt å lage internasjonale kjøreregler som passer deres egne interesser. Dette kan de gjøre enten som imperialister eller som hegemon.

Innen statsvitenskapen blir en hegemon karakterisert som et lands fredelige dominans over andre land. En komplett hegemon har ofte både militære, økonomiske, geografiske og kulturelle fordeler, noe den har oppnådd gjennom historiske tilfeldigheter og ”enighet” med andre nasjoner.

Denne posisjonen tok USA etter andre verdenskrig, men ikke med stort engasjement. De vesteuropeiske landene lå radbrekket etter krigen som hadde kostet enormt økonomisk, militært og menneskelig. Begge parter så nødvendigheten av å stabilisere og bygge opp verdenssamfunnet økonomisk.  USA innså at den beste måten å gjøre det på, var å være en fremste av likemenn, og ikke en diktator som fortalte andre hva de skulle gjøre. De gjorde seg til en liberal hegemon, i stedet for en imperialist.

Ved første øyekast kan dette virke både oppofrende og idealistisk av USA, men Ikenberry er rask til å påpeke at rollen som hegemon ble tatt på bakgrunn av to faktorer. For det første var ikke USA i posisjon til å ”regjere verden” som imperialist. For det andre så USA at muligheten for å hevde seg og øke sin innflytelse ville være størst ved å innta rollen som den store vennlige kjempen.

En legitim hegemon gjør ikke bare som den vil, men innser at den må forsake noe for å få troverdighet blant andre nasjoner.

Ikenberry peker på at USA har ført en politikk preget av tro på institusjoner og avtaler, som FN, WTO, IMF og Verdensbanken, hvor de har deltatt, og helst ledet, som den ”fremste av likemenn” (first among equals). Dette kunne de ikke gjort uten at de hadde legitimitet blant medlemslandene.

En slik legitim og liberal hegemon, som Ikenberry kaller det – må gjennomføre ”trade offs” og prioriteringer i egen politikk for å få andre stater ”med på laget”. En legitim hegemon gjør med andre ord ikke bare som den vil, men innser at den må forsake noe for å få troverdighet blant andre nasjoner. Imperativt i denne øvelsen er at de viktige samarbeidslandene føler de får noe igjen for sitt engasjement.

Dette er viktig for at samspillet mellom landene skal fungere. Engasjementet og politikken basert på at alle skal bli hørt, er ikke nødvendigvis den mest effektive i det korte løp, men den eneste måten et verdenssamfunn kan fungere på i det lange løp. Ikke nok med at denne politikken har gitt verdenssamfunnet en forutsigbarhet som har vært nødvendig for forhandlinger og samarbeid, den har også gitt verden økt sikkerhet og velstand. Det er vanskelig å si noe om hvordan verden ville sett ut uten at USA hadde tatt på seg lederrollen, men at alt har vært rosenrødt økonomisk og politisk siden slutten av andre verdenskrig, er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Fra Westfalen til Bush, og tilbake igjen ….
Ikenberry trekker linjer tilbake til freden i Westfalen (1648) og hvordan denne avtalen formet våre tanker rundt staters suverenitet og oppbygging. Freden i Westfalen understreket to viktige momenter: Man anerkjente staters uavhengighet og suverenitet. Før freden ble fremforhandlet, var utenrikspolitikken preget av ekspansjon og den sterkestes rett. Målet med forhandlingene var fred mellom statene. Og selv om verden opplevde kriger i ettertid, har likevel prinsippene om suverenitet og uavhengighet stått sterkt.

Introduksjonen av krigen mot terror viste at USA ønsket å stå ved siden av det verdenssamfunnet de hadde fremforhandlet og ledet, og at de ville ha med seg andre på denne utviklingen.

Ikenberry mener at USA har fulgt disse prinsippene, spesielt i sin rolle som liberal hegemon, helt til George W. Bush overtok som president i 2001. I følge Ikenberry gikk Bush-administrasjonen bort fra systemet som ble etablert i Westfalen, og mot et system hvor noen lands suverenitet ble utfordret og begrenset. Med Bush’ sin koalisjon av villige (coalitions of the willing) ble plutselig hegemonisk dominans en egen doktrine. Du var enten med eller mot USA. Dette gjorde at USA mistet legitimiteten og autoriteten blant sine likemenn. Plutselig ble verden som vi kjente den, med fremforhandlede avtaler og løsninger, kastet på båten. Dette førte til usikkerhet og frustrasjon blant de andre landene, og satt det internasjonale systemet under press.

USA ønsket ”plutselig” å stå ved siden av det verdenssamfunnet de hadde fremforhandlet og ledet, og de ville ha med seg andre på denne utviklingen. Denne perioden har Ikenberry vært sterkt kritisk til, og har ved en anledning karakterisert den som Bush administrasjonens neo-imperialistisk strategi. Ikke nødvendigvis fordi en imperialistisk strategi er et onde, men fordi USA ikke var i en posisjon til å ta denne rollen, verken internasjonalt eller nasjonalt. Bush administrasjonen blir ikke kritisert på et prinsipielt grunnlag. Man kan komme til å tro at om det hadde lønt seg for USA hadde Ikenberry vært positiv til en slik ekspansiv politikk. Leser man diskusjonen rundt britenes imperialistiske politikk er det likevel tydelig at det kun er handelspolitikken Ikenberry er positiv til. Ikke minst siden dette er et område Storbritannia var i en posisjon til å dominere. Det er likevel interessant at Ikenberry er såpass pragmatisk i sin argumentasjon; mener han virkelig internasjonale avtaler og organisasjoner er det beste alternativet, men kun når det imperialistiske alternativet ikke er gjennomførbart?

Et snevert perspektiv
Ikenberry kommer fra den realistiske skolen innen internasjonale relasjoner (international relations). Her er fokuset i stor grad på nasjonale interesser og sikkerhet over ideologi, moral og sosial rekonstruksjon. Denne skolen er av mange forbundet med maktpolitikk (power politics). Ikenberrys fokus er på de overordnede institusjonene og USAs rolle i dem.

Det er både fordeler og ulemper ved å se på verden ut fra så få faktorer. Fordelene er at du kan holde et stramt og konsentrert fokus. Ulempen er at man overser nyansene og de forskjellige lagene som former USAs utenrikspolitikk og deres rolle i verden. Her tenker jeg på spesielt på økonomiske, historiske og teknologiske faktorer. Ikenberrys bok blir dermed mest interessant hvis du har gode kunnskaper om amerikansk utenrikspolitikk og institusjonsbyggingen etter andre verdenskrig, siden den er utfyllende, men langt fra komplimenterende.

Samtidig er det flere kritiske punkter i Ikenberrys resonnement. Spesielt gjelder dette tesen om USA som verdens liberale hegemon. La det ikke herske noen tvil om USA sin rolle i å forme verdenssamfunnet etter andre verdenskrig. Det blir likevel for enkelt å se på USA som eneste og viktigste aktor. Ikenberry nevner ikke den europeiske kull- og stålunionen som et eksempel på grep tatt for å unngå fremtidige konflikter på europeisk jord. Han nevner heller ikke Warsawa-pakten, som ble opprettet som en ”motpol” til NATO. Nå ble Warsawa-pakten mindre viktig enn man trodde i årene etter krigen, men EU har derimot vist seg å være et svært vellykket fredsprosjekt.

Det er også grunn til å spørre om Bush egentlig representerer en historisk ny retning, slik Ikenberry hevder. Her overser han USAs engasjement i blant annet Vietnam, Sør-Korea, Latin-Amerika og sine by-proxy kriger under den kalde krigen. Det er ikke før Bush invaderer Irak, hevder han, at prinsippene om staters autonomi og selvstendighet blir kastet på båten. Denne bortprioriteringen av viktige hendelser i verdenshistorien kan vanskelig forklares med at verden stod samlet. De som husker det, kan vel ikke ha vært borte i kraftigere protester enn da USA var i Vietnam. Det Bush administrasjonen viste, var et godt forsøk på å stå på siden av systemet. Men dette har mange andre presidenter gjort før ham.

Ikenberry gir også en for overfladisk behandling av den økonomiske fremgangen til BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina), og spesielt Kina. Kina som stormakt, og utfordrer i verdenssamfunnet blir ikke vurdert som noe som vil gi store endringer, fordi Kina er konforme: De blir medlem av WTO, de handler med verden og har ingen planer om å være en internasjonal politisk aktør.

Problemet er bare at finansielle og økonomiske muskler lett lar seg overføre i politikk, om Kina og verden vil det eller ikke. Det ser vi først og fremst i deres valutapolitikk og deres oppkjøp av amerikanske dollar. Videre er Kina svært ekspansive på det afrikanske kontinent og i Sør-Amerika. De blander seg verken inn i lands innenrikspolitikk eller har ønske om å eksportere eget styresett. Denne utenrikspolitikken kan likevel være en svært effektiv måte å skaffe seg makt på. Kina vil fort kunne utfordre USA utenfor institusjonene hvor utenrikspolitikken i dag blir utformet. Ikke bare kan de bli utfordret, det kan også vise seg at disse institusjonene blir mindre viktig, dersom Kinas makt øker og deres interesse i institusjonene avtar. Alle disse aspektene, kombinert med USAs rolle (som liberal hegemon), hadde fortjent en egen bok, eller bøker.

Obama administrasjonen har vist fornyet interesse for, og forpliktelse til løsninger forhandlet gjennom de store organisasjonene.

Fornyet håp med Obama
Obama administrasjonen har vist fornyet interesse for, og forpliktelse til, løsninger forhandlet gjennom de store organisasjonene. Dette viste seg sist under debatten om intervensjon i Libya, hvor USA nektet å gjøre noe uten en fremforhandlet løsning i FN. Dette kan selvsagt også problematiseres. Denne ganen var det i stor grad europeiske land som var pådrivere, og ikke nødvendigvis USA.

Obama-administrasjonen har vist at man fort blir innlemmet i varmen igjen. Utenrikspolitikk er tydelig rask å endre, men de institusjonelle reglene og organisasjonene lar seg ikke lett endre. Dette blir i noen grad dobbeltkommunisert av Ikenberry, som bruker hele første delen av boken på å teoretisere rundt stabiliteten, forutsigbarheten og bærekraften til det internasjonale systemet, mens han konkluderer sin analyse av Bush med at ”the hidden costs of the Bush-era transformational agenda are potentially unlimited” (side: 276).

USA har på mange måter modellert og formet den liberale verdensorden vi ser i dag. Dette er gjort gjennom et aktivt utenrikspolitisk engasjement siden andre verdenskrig. Det er heller ingen tvil om deres viktige rolle i gjennomføring av internasjonale avtaler. Dette er spesielt tydelig i WTO, hvor USA av mange blir sett på som en bremsekloss. Verden er for avhengig av USA til å gjennomføre avtaler uten dem. Dette på godt og vondt. Det er betryggende å se at Ikenberry er optimist fordi Bush administrasjonen ikke lenger styrer skuta, men jeg lurer på om han hadde vært ved like godt mot om han hadde tatt seg tid til å gå i dybden på momentene nevnt ovenfor.

• Maria Østerhus Lobo (f. 1982). MA International Political Economy fra University of Warwick. Østerhus Lobo sitter i Minervas redaksjonsråd.