Dagens og gårsdagens store mediedebatt dreier seg om hvorvidt noen ropte ”hore” til Anette Trettebergstuen da hun talte til en fiendtlig innstilt forsamling foran Stortinget 18. januar. Hele greia startet med en artikkel i Dagbladet av Marie Simonsen på tirsdag, altså nesten to uker etter demonstasjonen. Simonsen skrev:

Hore! hore! hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Anette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon i forbindelse med EUs vikarbyrådirektiv.

Simonsen har ikke hørt dette selv, men hevder å ha gode kilder, utover Trettebergstuen selv.

Hun får svar fra Torgny Hasås på Frifagbevegelse.no, som har forsøkt å finne noen som kan bekrefte ropene. Det har han ikke funnet.

Til sammen, enten direkte eller indirekte, har jeg vært i kontakt med rundt 50 personer som var til stede på demonstrasjonen. Fotografen i HK-nytt, Martin Guttormsen Slørdal, tok opp video fra demonstrasjonen. Han har sett nøye igjennom den, også de opptakene som ikke er offentliggjort.

Hendelsen ble grundig dekket av LO Media. Det var rundt ti journalister og fotografer fra ulike redaksjoner til stede. I tillegg var det grafiske personalet ut i den politiske streik. Noen sto i mengden, noen sto i front, én sto på Løvebakken. Jeg har snakket med leder i EL & IT Forbundet, Hans Felix. Han sto tett ved Trettebergstuen. Jeg har snakket med leder i LO i Oslo, Roy Pedersen. Som møteleder brukte han samme mikrofon som Trettebergstuen.

Ingen har hørt at noen har ropt «hore».

Simonsen står på sitt, men jeg har ikke klart å bringe på det rene hvorvidt hennes kilder er sekundær- eller primærkilder. Hun viser til LOs nestleder Gerd Kristiansen som primærkilde, men så vidt jeg kan skjønne var Kristiansen ikke til stede, og har hørt dette av andre.

Det er for meg ganske åpenbart at Simonsen har fargelagt og overdrevet hva som skjedde. Det er i hvert fall ingen av de tilstedeværende som kjenner seg igjen i at Trettebergstuen nærmest ble overdøvet av hore-skrikingen, heller ikke Trettebergstuen selv. Til Journalisten leverer Simonsen en mer nedtonet versjon:

– Det er et fakta at tilrop fra demonstrasjonen overdøvet henne, og at hore var en av disse skjellsordene.

Men det sentrale er hvorfor Simonsens kilder ikke kan stå frem. Dette er tross alt ikke noe som har foregått i konfidensialitet, i et lukket rom, der det kan innebære sanksjoner å lekke. Nei, dette har skjedd i full offentlighet. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at Simonsens kilder skulle måtte være anonyme.

Jeg tror ikke at Simonsen lyver, men inntil det motsatte er bevist, må jeg anta at hennes kilder ”har hørt” dette, og altså ikke er primærkilder. Det minste vi må kunne forlange er at Simonsen svarer på om hun har snakket med primærkilder, eller bare sekundærkilder. Men for henne er det tydeligvis irrelevant. Det er nok at en eneste person, nemlig Trettebergstuen, som er part i saken, mener å ha hørt dette.

- Hvor mange kilder trenger man når Trettebergstuen selv bekrefter det, spør Simonsen, som også hevder at episoden skal ha blitt diskutert på Stortinget før den sprakk i mediene.

Er det dette som går for kritisk journalistikk i Dagbladet?

Også Siv Jensen er kritisk til Hasås, og har skrevet om det på Facebook:

- Jeg reagerte instinktivt da jeg hørte på Politisk Kvarter på radio i dag tidlig, på måten LO-journalisten oppførte seg på. Det lå hele tiden bak at han trodde hun løy, og jeg synes det var en ekkel og nedverdigende måte å oppføre seg på, sier Siv Jensen til Dagbladet.

Å mene at Trettebergstuen har hørt feil, innebærer ikke å mene at hun lyver, altså sier noe som hun vet er galt, bare at hun tar feil. Og i en slik opphetet situasjon er det lett å ta feil. Det er allerede dokumentert i at hun tok feil i at hun på samme demonstrasjon så flust med plakater mot EØS.

Det har vært tilløp i dagens debatt til å spille offerkortet – når ord står mot ord, må vi altså tro på Trettebergstuens versjon. – Når en kvinnelig Ap-politiker står frem og sier at hun blir hetset, så må man tro henne på det, sier Simonsen til NRK. Nei, Simonsen. Hun kan ha tatt feil.

Jeg hører et ekko av argumentasjonen som blant annet brukes i overgrepssaker. Men denne saken er selvsagt helt annerledes. Dette er ikke Trettebergsstuens ord mot påståtte ”overgripere”, der ingen andre er til stede og kan verifisere. Det er hennes ord mot en svær menneskemengde som også omfatter mange presumptivt nøytrale personer og journalister.

Et annet eksempel på dette er kulturminister Anniken Huitfeldt:

Hasås bruker vanlige hersketeknikker mot Trettebergstuen: Hun var presset, hørte feil og spiller offer. Ekte mannfolk sier unnskyld!

Det er riktignok forskjell på å mene at Trettebergstuen kan ha hørt feil, og å beskylde henne for å bruke sex-kortet, slik Hasås gjør. Det siste kunne han ha spart seg, og denne debatten hadde blitt mindre sølete dersom han hadde nøyd seg med å sannsynliggjøre at Trettebergstuen tar feil, fremfor å spekulere i motiver og strategier.

Helt siden 22/7 har vi gjentatte ganger hørt fra AUF, innvandrere og andre om innvandrere som ble utsatt for hets like etter terroraksjonen. I et skikkelig stykke journalistisk arbeid forsøkte Kjetil Østli å spore opp primærkildene til påstanden. Han fant ingen, og publiserte resultatet i Aftenposten 28. januar. Inntil primærkilder står frem, må vi derfor regne det som sannsynlig at disse historiene var vandrehistorier.

Simonsen må innse at bevisbyrden ligger på henne, ikke på en journalist som, riktignok i mindre skala, har fulgt i Østlis fotspor og forsøkt å finne andre primærkilder enn Trettebergstuen selv.

Twitter: @jasnoen

Mens mange andre stater har gjennomgått omfattende økonomiske kriser og begredelig økonomisk vekst, og har vært nødt til å kutte i velferdsgoder, er Norge ganske uberørt av problemer. Velferdsutgiftene øker jevnt og trutt. Svært mye av pengestrømmen er knyttet til rettigheter som er lovfestet, og som utbetales nær sagt automatisk, uten særlig politisk debatt.

Bred enighet – lite kunnskap
FAFO-forskere har i en bok om den norske velferdsmodellen understreket hvor stor konsensus det er om velferdsstatens eksistens og ekspansjon i følgende formulering: «Det er […] på tide å begrave forestillingen om at velferdsstaten er i krise – så vel økonomisk som politisk. Velferdsstaten har knapt noen gang hatt bredere oppslutning blant velgere og partiene enn i dag, og den politiske uenigheten dreier seg i all hovedsak om innretting av virkemidlene.»

Til og med når man ser på innretting av virkemidlene, er det stor enighet mellom partiene, selv om regjeringer med Høyre rendyrker arbeidslinjen i større grad enn gjennomsnittet. Et sentralt kjennetegn ved norske velferdsordninger fra 1960-tallet og utover, er en utstrakt vilje til å rettighetsfeste sosiale goder. Dette innebærer at man får et krav på en ytelse, og man kan gå til domstolene i siste instans for å få den realisert – for eksempel rett til sosialhjelp eller rett til skolegang.

Hva som er konsekvensene av en omfattende rettighetsbruk er det forholdsvis lite forskning om her til lands. Velferdsforskerne Irene Nese og Eli Feiring lagde en gjennomgang av vitenskapelige rapporter i en skandinavisk sammenheng, og påpekte at «vi vet lite om hvorvidt rettighetsbestemmelser får de virkninger som tilstrebes av lovgiver eller om det er meromkostninger knyttet til å bruke dette styringsmiddelet».

En rett til et gode sier tydelig at ytelsen skal gis, koste hva det koste vil, uavhengig av økonomisk situasjon.

Feiring og Nese trekker også frem at vi vet altfor lite «om hvorvidt administrative og økonomiske konsekvenser svarer til konsekvensutredninger i lovenes forarbeider.» Kort sagt er vanskelig å ha oversikten over hvor godt rettighetene fungerer, og ikke minst om fagre løfter knyttet til likebehandling og reell adgang til velferdstjenester virkeliggjøres best gjennom bruk av rettighetslovgivning.

Flere fordeler
Det er klart at innføring av rett til velferd i utgangspunktet har flere fordeler. For det første kan det sikre bedre behandling uavhengig av bosted og byråkratisk skjønn. I tillegg slipper man å bli saldert bort i årlige budsjetter i for eksempel kommunale planer. Svake grupper kan få styrket sine rettigheter og delta mer i samfunnet, uten å måtte stå med lua i hånden og vente på at det blir sin tur. Rettigheter er et trumfkort på brukerens hånd.

På enkelte områder er det helt klart forbedrede kår for vanskeligstilte grupper. Dette gjelder bl.a. spesialundervisning og oppfølgning av elever med lese- og skrivevansker. En gjennomgang fra 2003 viste at to tredjedeler av rettssakene som gjelder manglende hjelp til barn med dysleksi, er skjedd mellom 1995 og 2002. Rettighetsinstituttet kan tvinge lite ansvarsfulle offentlige institusjoner til å endre praksis og i verste fall yte erstatning.

Den norske maktutredningens sluttrapport uttrykte en frykt for «forvitring av demokratiet» med mer rettighetslovgivning, siden beslutninger og prioriteringer da blir unndratt politiske avgjørelser – og domstolene vil da får mer makt. Dette er jeg uenig i. Det er riktig at politikerne har sagt fra seg avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker. Tidligere satt det folkevalgte i sosialhjelpsutvalg og delte ut støtte. Men de lange folkevalgte linjene er i behold, siden lovgivningen jo er et resultat av politiske vedtak i demokratiske organer.

Interessant nok var den danske maktutredningen langt mer positiv, der man anså rettighetsfesting av velferd som en måte å styrke brukerinnflytelse på og heve utsatte personers status. Hvorvidt rettigheter blir ansett som viktig eller nyttig kommer også an på hvor man står hen. Det er klart at verken byråkrater eller lokalpolitikere liker direktiv ovenfra som svekker deres handlingsrom.

Dersom rettighetslovgivning skal fungere tilfredsstillende, må imidlertid både byråkrater og lokalpolitikere holdes i ørene med tilfredsstillende kontroll- og tilsynsmekanismer. En svensk undersøkelse fra 2002 påviste at forvaltningen la vekt på helt andre ting enn juridiske normer under tildeling av velferdsgoder, som regel økonomiske eller faglige hensyn. Ofte så man vekk fra en helt klar ordlyd. Konklusjonen var at man må ha effektive sanksjoner dersom gjennomføring av rettigheter skal være vellykket.

Økte utgifter
Men noe vet vi ganske sikkert dersom rettighetsvirkemiddelet brukes mer aktivt: Kostnadene vil øke. En rett til et gode sier også tydelig at ytelsen skal gis, koste hva det koste vil, uavhengig av økonomisk situasjon. Av den grunn er det helt opplagt at rettighetsbruk er nødt til å koste mer penger enn mer skjønnsbaserte ytelser som er gjenstand for prioritering. Forvaltningen må som sagt også innrettes slik at rettighetene kan bli omsatt i ekte tjenester.

Merkelig nok er dette noe nesten hele Stortinget er enig om. I 2005 uttrykket det på prinsipielt grunnlag følgende: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at stadig økende rettighetslovgivning kan medføre at det skapes press mot offentlige budsjetter ved at det kan være vanskelig å innfri alle enkeltkrav på samme tid». Allerede i dag ligger vi skyhøyt når det gjelder en rekke offentlige utgifter – The Economist viser til at vi ligger på topp i utgifter til trygd og sykelønn.

Rettighetstankegangen er egnet til å skape en holdning om at det er fellesskapet som har ansvaret for alle problemer, og man har krav på at andre ordner opp for seg.

Praktiseringen av denne grunnleggende erkjennelsen om økte utgifter er imidlertid mildt sagt sprikende. Mange kjører en skikkelig politisk slalåmrunde i spørsmålet om rettighetsfesting. Arbeiderpartiet har ved flere anledninger vært skeptisk til rettighetslovgivning, men har vært pådriver for to av de større utgiftspostene etter uttalelsen, nemlig rett til barnehageplass og rett til frukt og grønt i skolen.

Andre ordner opp for deg
En annen side ved rettighetsbruken som det foreligger for lite forskning på, er hva flere rettigheter gjør med folks verdier eller holdninger. På den ene side kan rettigheter styrke enkeltmennesket oppfatning av seg selv som et handlende, myndiggjort individ.

På den annen side er rettighetstankegangen egnet til å skape en holdning om at det er fellesskapet som har ansvaret for alle problemer, og man har krav på at andre ordner opp for seg. Forskeren Anne Lise Fimreite har også påpekt enkeltes frykt for at en rettighetsmentalitet kan undergrave fellesskapsorienterte løsninger:

«Selve utløsningen av rettigheten blir en individuell rettshandling på linje med det å kreve sin rett i hht en kjøpskontrakt. En slik individualisering og privatisering av forholdet mellom den enkelte borger og det offentlige apparat vil skyve velferdsstatens kollektive og solidariske grunnlag i bakgrunnen […]».

Ut fra det forskningen kan fortelle oss, er det liten tvil om at rettighetsbruken har bidratt til å gjøre oss mer individualistiske. I Norge er rettighetene i liten grad retten mot lokalsamfunn og familier, men mer mot enkeltmennesker. Man blir frigjort fra alle avhengighetsforhold, fremhever historikeren Francis Sejersted: Velferdsstaten medfører at man tilhører et kollektiv, men på samme tid har det vært «velferdsstatens ambisjon å sørge for den enkeltes økonomiske og sosiale uavhengighet av de sosiale kollektiver».

Kanskje er denne individualismen kommet på bekostning av svekket solidaritet og svekket vilje til å stille opp for andre? Undersøkelser fra bl.a. forskeren Wim van Oorschot viser at man kan finne mindre solidaritetsfølelse med trengende i europeiske land der velferdsutgiftene er store: «informal solidarity is lower among people who live in countries that spend more on social protection». Det er imidlertid vanskelig å vite om dette skyldes bare en stor velferdsstat eller om rettighetsbruk sørger for at solidariteten ytterligere. Det er vanskelig å skille faktorene fra hverandre.

Vet ikke utfallet
Selv om det er komplisert å finne sammenheng mellom rettigheter og svekkelse av det personlige ansvar og solidaritet, er det likevel gode grunner til å anta at rettigheter til velferdsgoder i det minste kan styrke folks holdninger til at man har krav på noe fra staten. Dermed trenger enkeltmennesker ikke gjøre så mye selv. En undersøkelse av syv europeiske land, viser at Norge kommer svakest ut når det gjelder befolkningens vilje til selv å yte omsorg til de eldre.

På spørsmålet om man er villig til å la de eldre bo hos seg når man blir gammel, svarer bare 13 prosent av nordmenn positivt. Tallene for Frankrike og Tyskland er tre ganger høyere, og enda høyere i østeuropeiske land. Dette skyldes bl.a. svakere ansvarsnormer og aldersforskjellene i Norge.

Det sentrale poeng er dermed at politikere bør være forsiktige med å sette i gang store rettighetsreformer man ikke vet utfallet av. Det må være et mål at rettighetsfesting løser flere problemer enn det skaper. Og ikke-intenderte konsekvenser må kartlegges ved å se på den forskningen som foreligger. I så måte er det vanskelig å konkludere med at våre folkevalgte på Stortinget har tenkt seg nok om før de gjorde velferd tilgjengelig i form av rettigheter.

• Ove Vanebo (f. 1983) er leder i Fremskrittspartiets Ungdom og medlem av Minervas redaksjonsråd.

– Vi plikter å vedlikeholde grunnloven. Det er mange ting som mangler i dagens grunnlov, sier Inge Lønning.

Han er leder av menneskerettighetsutvalget som la frem sin rapport den 10. januar. I rapporten foreslår de et eget kapittel om menneskerettigheter inn i grunnloven. Mandatet til utvalget tar utgangspunkt i 200-års jubileet i 2014.

– Konstitusjoner har aldri vært gjenstand for folkekrav. Det var det ikke i 1814 heller. Hadde opinionen styrt, hadde vi aldri hatt noen grunnlov. Når interessen er så minimal for dette i dag, har det sammenheng med at vi seiler i medvind, og da er det lett å oppfatte det som at vi ikke har menneskerettighetsproblemer som er aktuelle. Konstitusjonelle spilleregler trengs mest i ruskevær, i dårlige tider, men de må lages under normale værforhold, sier han.

Grunnloven blir en museumsgjenstand i bevisstheten
Han mener kritikken av rapporten så langt har vært lite treffende.

– Mange sier at vårt forslag er unødvendig fordi dette er gjeldende rett gjennom de internasjonale konvensjonene som allerede er inkorporert i norsk rett. Men forskjellen er at dersom det skrives inn i Grunnloven, kan ikke et tilfeldig politisk flertall reversere disse rettighetene. Vi har ingen som helst garantier mot politiske konjunktursvingninger. Fristelsen for et politisk flertall å overkjøre minoritetsrettigheter vil alltid være der.

– Grunnloven blir en museumsgjenstand i bevisstheten.

– Sammenlignet med våre naboland som nettopp har hatt grunnlovsrevisjon, hvordan skiller Norge seg ut her?

– Ingen av våre naboland har en like gammel grunnlov. Danmark er eneste land som har en lignende situasjon. Til forskjell fra andre land, har danskene en prosedyre som gjør at de i praksis ikke kan endre grunnloven. De må ha folkeavstemning først, og minst 40 prosent av de stemmeberettigede må si ja. Det er et krav som er svært vanskelig å oppfylle i praksis. De andre nordiske landene har omfattende menneskerettighetsbestemmelser. Norge er en sinke i sammenligning.

Lønning mener dette henger sammen med grunnlovens alder.

– Grunnloven blir en museumsgjenstand i bevisstheten. Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet sa at grunnloven er uinteressant fordi komitearbeid i Stortinget er viktigere. Men Stortingets legitimitet kommer fra grunnloven, derfor er det et merkelig utsagn. Det er et illevarslende tegn. Hvis ikke Stortinget skal interessere seg for grunnloven, hvem i all verden skal gjøre det da?

– Blir grunnloven brukt mer aktivt i våre naboland?

– Har ikke helt statistikk på det. Men både svensker og finner har en mekanisme jeg mener vi også burde ha, og som innebærer en mer aktiv bruk av grunnloven. Det er en forhåndskontroll med den løpende lovgivning for å være sikker på at den ikke er i strid med grunnloven. Ved tvil kan forslag sendes tilbake. Det gjør at en unngår at Høyesterett dømmer staten ned som i Norge, sist med saken om rederibeskatningen og Opplysningsvesenets fond. Tvilsomme lovvedtak bankes igjennom under en flertallsregjering, det ville en mindretallsregjering aldri ha tatt sjansen på.

Først mat, så moral
Utvalgets mandat har vært å hente ut det de mener er de sentrale menneskerettighetene. Her er det en dissens i utvalget fra Carl I. Hagen, som problematiserer en blandingsgrunnlov, der klare individrettigheter blandes med mindre forpliktende, generelle programerklæringer. ( Se rapporten side 62 og utover)

– Vi har gjort et forsøk på å utøve et begrunnet skjønn. Hoveddelen av de 25 forslagene vi fremmer, dreier seg om de grunnleggende politiske og sivile rettigheter. Men de økonomiske og sosiale menneskerettighetene har vært med i FNs menneskerettighetsarbeid fra begynnelsen av.

– Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden.

– Retten til arbeid og retten til et sunt livsmiljø finnes allerede i dagens § 110, men bestemmelsene er utformet som pålegg til statens myndigheter mer enn som en rettighet for den enkelte. Frykten for rettsliggjøring, at domstolene skal begynne å overprøve statsbudsjettet, er ubegrunnet. Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden.

– Carl I. Hagen peker i sin dissens på faren ved at den dynamiske fortolkningsutviklingen i EMD kan føre til en rettstilstand som fjerner seg fra det som er akseptabelt for et flertall i Stortinget blant norske velgere.

– Dissensen til Carl I Hagen har lite med Høyesterett og norske domstoler å gjøre. Det er i forbindelse med EMD at temaet dynamisk fortolkning har vært et problem. Dersom han skulle ta konsekvensene av sitt forslag, måtte han strengt tatt foreslå å oppheve menneskerettsloven. Å skrive rettighetene inn i Grunnloven er nettopp å sette en stopper for dynamisk fortolkning. Et viktig poeng er å ta flere av disse sakene hjemme, ikke i Strasbourg.

Lønning er også skeptisk til å bruke begrepene første og andre generasjons menneskererettigheter.

– Betegnelsen er misvisende. Tanken om fundamentale økonomiske og sosiale rettigheter har vært der hele tiden. Hvis vi i Norge tenker at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er luksusrettigheter, er det fordi det er lite aktuelt for oss. Men for andre er dette ytterst brennbart. Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?

– Vi har bestemmelser som ikke er spesifiserte individrettigheter. Men de overordnede mål som skal ligge til grunn for myndighetenes politikk, skal ivareta prinsippene og ånden Grunnloven er bygget på. Menneskerettighetsbegrepet er et fanebegrep, og det blir tydeligere når Stortinget denne våren vedtar en ny § 2 der begrepet sammen med begrepene demokrati og rettsstat utgjør selve formålsbestemmelsen for vår norske grunnlov, sier han.

Makta rår
Rapporten fra utvalget har stort sett fått støtte fra politikerne, men noen kritikere har innvendt at de frykter en økt rettsliggjøring av samfunnet. Lønning kritiserer i et innlegg i Minerva det han mener er en feilslått debatt.

– Makta rår, og den som sitter med flertallsmakt, har sjelden noen sans for Grunnlovens maktfordelingsprinsipp.

– Det er en debatt som har mening når det gjelder den alminnelige lovgiving. Men det er en misforståelse å flytte den opp på grunnlovsnivået. Skal man stryke menneskerettigheter fordi de vil medføre en rettsliggjøring? Skal vi si: ”Dette er en menneskerettighet, men vi velger å ikke respektere den”?

– Kommentarene fra blant andre Martin Kolberg er på siden av det saken faktisk dreier seg om. Det er bedre å begrunne hvorfor man er imot å skrive den og den rettigheten inn i Grunnloven enn bare å referere til et diffust rettsliggjøringsbegrep. Dette er en ureflektert ryggmargsrefleks fra Ap. De har ingen tradisjon for å interessere seg for konstitusjonelle spørsmål. Makta rår, og den som sitter med flertallsmakt, har sjelden noen sans for Grunnlovens maktfordelingsprinsipp.

Lønning mener likevel at kritikerne vil endre mening etter hvert.

– Når vi kommer så langt som til 2014, gjenstår det å se om noen har mot til å stemme imot å ajourføre Grunnloven i forhold til dagens menneskerettslige standard, avslutter han.

• Amara M. Butt (f. 1988) er journalist i Minerva

Norske Aisha Shezadi Kausar (20) har holdt foredrag for skoleungdommer, med økonomisk støtte av foreningen !les og Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFF). Aisha bruker niqab, og snakker til skoleelevene om hvorfor hun går helt tildekket og ser dem gjennom en liten glippe ved øynene.

– La meg utdype, sier Wanda Voldner, daglig leder ved !les – vi har inkludert teksten hennes ”Du, jeg og niqab” som én av 16 tekster i en antologi. Lærerne ved videregående skoler har fått muligheten til å bestille skolebesøk av forfatterne i boken. Aisha har så langt besøkt to skoler, og det er ikke kommet noen nye bestillinger til henne, sier Voldner.

Siden har reaksjonen i media vært sterke. Hege Storhaug anklaget foreningen for kultursvik, mens Hilde Sandvik mente !les legitimerte antidemokratiske holdninger og vold, og for noen dager siden leverte forfatter Morten Skårdal tilbake UPrisen han hadde mottatt av foreningen.

Interessante meninger
– Forandrer reaksjonene på !les sin beslutning om å la Aisha besøke skoleklasser? 

– Nei, vi forholder oss prinsipielt til dette spørsmålet. Siden hun er med i antologien kan hun bestilles til skolebesøk. Vi kan ikke gjøre unntak for Aisha bare fordi hun går i niqab, sier Voldner.

– Er du overrasket over reaksjonene?

– Jeg er overrasket over at det må understrekes at når vi gjør det mulig for skolene å bestille en forfatter, så betyr ikke det at vi står inne for innholdet eller deler forfatterens standpunkter.

– Hvor er tilliten til læreren og elevene på skolen?

– Så på hvilken bakgrunn er Aishas tekst tatt inn i antologien?

– Teksten er godt skrevet, og den tar tak i et tema som er høyaktuelt og diskuteres i storsamfunnet – nemlig bruken av religiøse plagg.

– Men skiller ikke niqab seg fra de øvrige religiøse plaggene vi diskuterer?

– Jo, selvfølgelig er niqab annerledes, men det er en pågående debatt om vi skal forby det. Og her har vi en jente som sier at hun tar det på seg frivillig, noe som for de aller fleste nordmenn er en helt fjern tanke. Det gjør teksten interessant å lese og diskutere.

– At hun har et uvanlige synspunkt; er ikke det en begrunnelse som åpner for å gi hvilken som helst ekstremist en talerstol i klasserommet? Kunne man ikke inkludert Fjordmann på slike premisser?

– Vi er ikke blinde for den problematikken, sier Voldner. – Når vi likevel har valgt å inkludere teksten er det fordi den er ikke-misjonerende. Aisha sier ikke noe om hva andre skal gjøre med livet sitt, i den grad hun snakker om andre mennesker så er det hvordan hun ønsker at vi skal forholde oss til henne.

– Dessuten kommer hun ikke med hatefulle ytringer, slik for eksempel Fjordmann gjør.

– Imidlertid har hun kommet med kontroversielle ytringer om Taliban og Sharia, og gitt sin støtte til ekstremisters demonstrasjon foran stortinget.

– Vi har vurdert Aishas bidrag til antologien med utgangspunkt i hennes tekst. Hvilke andre personlige meninger våre bidragsytere har kan vi ikke ta stilling til. Vi hadde tatt på oss et vanvittig sensurarbeid om vi skulle gå inn og kontrollere for forhold som ikke berører det hun skriver i teksten eller tar opp i klasserommet.

Voldner viser til Kristian Fjellangers tekst i antologien og spør retorisk: Har han i sin ungdom hatt meninger som har vært antidemokratiske? Skulle vi av den grunn ikke latt ham prate om det å være overvektig? Vi må forholde oss til det mandatet som er gitt forfatterne i klasserommet, sier Voldner.

Skolen er riktig arena
– Kan man likevel se niqaben uavhengig av dens politiske kontekst? At det er et segregerende plagg, og at bruken fremmes av radikale religiøse grupper? 

– Her er vi er nødt til å forholde oss til hennes tilnærming i teksten. Dette er også et spørsmål om hvilke debatter vi skal tåle i samfunnet. Jeg har inntrykk av at folk er ekstremt redde for klasseromssituasjonen. Hvor er tilliten til læreren og elevene på skolen?

Voldner påpeker at Aisha har valgt å ikke bare sitte på IslamNet og diskutere med sine likesinnede. Hun stiller derimot opp på en arena der de aller fleste ikke forstår hennes valg.

Og det er jo nettopp det som er styrken i den demokratiske kulturen: At vi tåler stemmene som er uenige, sier Voldner.

– Om noen mener hun har udemokratiske meninger må man faktisk være villig til å møte dem og forholde seg til dem, og ikke bare fryse holdningene ut og late som de ikke eksisterer.

Det er mye snakk om at muslimske jenter må få en stemme i offentlig debatt, da må vi også være forberedt på at det vi får høre ikke alltid passer inn i på forhånd definerte rammer.

– Er skolen den rette arenaen for disse diskusjonene?

– Ja, dette er elever i den videregående skolen i stand til. Aisha har møtt mange kritiske spørsmål i de skolene hun har besøkt. Vi mener dette er ting vi skal lære i den norske skole; hvordan man møter andre holdninger og debatterer andres meninger. !Les har også en tett dialog med aktuelle skoler om hvordan foredraget legges opp med diskusjon før, under og etter besøket, legger Voldner til.

– Fremtredende muslimer, som Akhtar Chaudhry, har sagt at de ikke vil støtte skolebesøk av Aisha. Har dere motforestillinger mot å gjøre henne til en representant for norske muslimer?

– Foreningen !les har ingen agenda her. Vi står som videreformidlere av litteratur, og vi forsøker å være så pluralistiske i den videreformidlingen som vi kan. Vi er, som Knut Olav Åmås skriver, en infrastruktur. Det er ikke noe mål for oss å gjøre henne til talsperson.

– Men dere tilbyr en struktur som gjør at hun, enten dere vil eller ei, inntar en slik rolle?

– Jeg så at Kjell Lars Berge var ute i Klassekampen og sa at norske muslimer ikke må bli assosiert med Aisha Kausar. Men det tror jeg ikke at de blir. Det er mange markante muslimske stemmer i samfunnet vårt, og det er det vi bygger på, ikke en gruppetenkning. Hun er én stemme og snakker fra sitt ståsted, og hun sier noe interessant. Det er det vi forholder oss til.

– Mener du dere bidrar til å vise frem pluralismen som eksisterer blant norske muslimer?

– Ja, det vil jeg håpe. Det er mye snakk om at muslimske jenter må få en stemme i offentlig debatt, da må vi også være forberedt på at det vi får høre ikke alltid passer inn i på forhånd definerte rammer. ’

• Tom C. Varghese (f.1985) twitter: @tomcvar

Etter at jeg ytret meg skeptisk til demonstrasjoner mot vikardirektivet og generelt om mas knyttet til arbeidsmiljø, hevder Rød Ungdoms leder Iver Aastebøl at jeg hater fagforeninger, og at man må være døv, blind eller dum for ikke å dele hans åpenbare begeistring. Mon det.

La meg allerede i starten gjøre det helt klart at jeg respekterer fullt ut retten til å være fagorganisert. Som liberalist anerkjenner jeg alle menneskers rett til å kjempe for bedre vilkår for seg selv, og kontraktsfrihet innebærer også at folk må kunne inngå avtaler med andre om å kjempe for felles mål. La meg også legge til at fagorganisering kan være en fordel, for eksempel i større bedrifter hvor det er tungvint og kanskje komplisert å forhandle med hver enkelt person.

Når det er nevnt, er det heller ingen tvil om at omfattende fagorganisering til tider skaper betydelige utfordringer og kan være negativt i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det bør også være på det rene at fagforeninger ikke kjemper for alle arbeidere, men for dem som er med i fagforeningen. Man vil verne «sine interesser». Solidariteten har nemlig sine grenser.

Karteller
Ikke tilfeldig uttaler en rekke økonomer at fagforeninger er en slags type karteller – man ønsker å få til en konkurranseregulerende ordning, for å styrke sin egen posisjon. Et typisk ønske er at bare de med en viss type utdanning eller kompetanse kan utføre et arbeid. Dette gjelder for eksempel Sykepleierforbundets kritikk mot bruk av ufaglærte i omsorgssektoren. Dersom man strammer inn der, vil dette styrke de som er innenfor, i forbundet med relevant utdanning, som får en monopollignende posisjon.

Fagforeninger er i all hovedsak mest opptatt av sine medlemmers interesser, ikke alle arbeidere.

Utdanning og spesielle krav kan naturligvis være positivt og nødvendig. Andre ganger kan det være direkte uheldig, særlig for dem som ikke innehar den aktuelle kompetansen. Monopoler er sjelden positivt for økonomien, siden de kan presse opp prisene når etterspørselen er langt større enn tilbudet. Et godt eksempel er hvordan heismontørene i dag nyter godt av at de er enerådende når det kommer til installasjoner og vedlikehold av heiser. Resultatet er en svært god lønn for en forholdsvis kort utdanning.

Som sagt, så er fagforeninger i all hovedsak mest opptatt av sine medlemmers interesser, ikke alle arbeidere. Det er ikke så mange år siden en viss LO-leder irriterte seg over gratispassasjerer, de uorganiserte, som nøt godt av fremforhandlede goder organisasjonene hadde dratt i land. Hun ønsket derfor en egen «LO-avgift» som de ikke-organiserte måtte betale, slik at det ikke skulle lønne seg å stå utenfor foreningen.

Ved andre anledninger har fagforeninger gått ut og krevd at organiserte skal ha høyere lønn enn dem som ikke er tilsluttet en forening. Rettssystemet har hatt nok av saker der organiserte har prøvd å presse arbeidsgiver til kun å ansette fagorganiserte eller krevd at det skal være obligatorisk å melde seg inn i foreningen, med en såkalt «closed shop»-klausul i alle arbeidsavtaler. Da forslaget om lovfestet minstelønn ble drøftet for en tid tilbake, skinte det tydelig gjennom at det var fagforeningenes egne interesser som var viktigere enn at folk fikk skikkelig lønn.

Fagforbundets Jan Davidsen gikk knallhardt ut mot en slik lovendring, og erklærte at det «vil være et angrep på det organiserte arbeidslivet fordi veldig mange lavtlønnede da vil se at de får lønnen sin fastsatt av Stortinget. Hva skal man da være organisert for?» Ytterligere kommentarer er overflødig.

Noen ganger blir vernet av egne medlemmer så intenst og hysterisk at det er på grensen til det tåpelige, særlig ut fra sosialfunnsøkonomiske vurderinger.

Ødeleggende for bedriften
Verre er det når fagforeningsønsker blir direkte ødeleggende for bedriften, slik at det til syvende sist er de ansatte som blir skadelidende. Tilstanden i SAS er stjerneeksempelet på en slik situasjon. Totalt 37 fagforeninger, fordelt på ulike oppgaver og kompetanse, har enormt mye makt, samtidig som det er en svak ledelse. Hver fagforening kan blokkere arbeidet og tjenestene gjennom streik, slik at man ikke kan støte noen av dem fra seg. Dermed er det vanskelige forhandlinger og sterke krav fra de ansatte. Nylig kom det frem at beregninger viser nærmere 80 prosents sjanse for at SAS vil gå konkurs.

Noen ganger blir vernet av egne medlemmer så intenst og hysterisk at det er på grensen til det tåpelige, særlig ut fra sosialfunnsøkonomiske vurderinger. Japanske fagforeninger har lenge motarbeidet teknologi og roboter i produksjonen, selv om dette kan få ned prisene på biler, som lavtlønte ville tjene på. Krav om at man ikke skal permittere ved introduksjon av teknologi er blitt akseptert.  I California har fagforeninger ønsket å stoppe bruk av alkoholautomater, siden de som står bak kassen eller pakker varer kan miste jobben.

Det mest parodiske utslaget av medlemsbeskyttelsen kom nok til syne da LO-kongressen i 1925 gikk inn for å hindre kvinners yrkesdeltakelse, siden dette kunne true de organisertes stilling. I vedtaket lyder det: «Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og dets tillitsmenn, å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide.» Gifte kvinner og gravide ble sagt opp i kjølvannet av dette vedtaket.

Uhensiktsmessig lønnsvekst
Hva så med det området hvor fagforeningene virkelig blir regnet som gode leverandører: Arbeidernes lønnsnivå. Det er godt mulig at organisasjonene har vært med på å sikre arbeidstakere bedre lønnsbetingelse og mer utjevning av lønninger. På den annen side er heller ikke dette noe som er en gratis lunsj. Ikke-intenderte konsekvenser oppstår også for dette feltets del.

Det oppstår fort en større utfordring ved at man kjemper frem likere lønn for de organiserte. Det er ikke sikkert at dette er positivt for lønnstakerne som er mindre produktive, og som dermed kan bli mindre verdt økonomisk sett hvis man ser hva de produserer. Særlig innvandrere og personer med nedsatt funksjonsevne blir fort taperne med slike ordninger.

Det hjelper lite å ha et høyt lønnsnivå dersom man ikke har jobb.

Forskerne Peter D. Linnemann, Michael L. Wachter og William H. Carter har undersøkt forholdene for den amerikanske jernbanens del fra 1973 og til og med 1986. Konklusjonen var at fagforeningenes stadige press for å få opp lønningene, hadde stor skyld for nedgangen i ansatte tilknyttet jernbanesektoren. I perioden mellom 1973 og 1987 økte avstanden i organiserte og uorganisertes lønn fra 32 til 50 prosent. I den samme tiden sank antallet ansatte fra 520 000 til 249 000.

Da man nådde 2002, var tallet ytterligere redusert til 216 000, ned 13 prosent fra 1987, samtidig som andre sektorer opplevde stor vekst. Resultatet viste særlig at det var fagorganiserte som mistet jobben, trolig fordi de ble uforholdsmessig dyre. Forskerne mente at opptil 64 prosent av nedgangen i organisert arbeidskraft kunne tilskrives fagforeningenes stadige krav om å skru opp lønnen. Det hjelper lite å ha et høyt lønnsnivå dersom man ikke har jobb.

Til syvende og sist er det også et spørsmål om hvor mye av lønnsforskjellene mellom organiserte og uorganiserte som skyldes fagforeningene. Korrigerer man for alder, utdanning, individuelle ferdigheter osv., er det godt mulig at noe av den høyere lønnen skyldes annet enn organiseringen. En canadisk undersøkelse fastslo at over tre femtedeler av den ekstra lønnen kan være forårsaket av attributter ved den enkelte arbeider, verdsatte egenskaper, ikke fagorganiseringen per se.

For mye makt
Avslutningsvis vil jeg nevne at Aastebøls kontrafaktiske redegjørelse for hvor ille det hadde vært uten fagforeninger neppe holder vann. Han hevder følgende: «Hadde ikke fagbevegelsen tatt kampen for arbeidernes rettigheter, hadde det ikke vært noe betalt ferie i det hele tatt. Det hadde vært jobbing hele året og ferie uten lønn, akkurat som i ditt drømmeland, USA.»

I Norge er nok pendelen gått for langt i favør av fagbevegelsen.

Dette blir direkte feil på mange plan. For det første er ikke USA mitt drømmeland. For det andre er det ikke slik at folk er fullstendig uten betalt ferie, selv om dette ikke er rettighetsfestet. 3 av 4 amerikanere har en eller annen ordning med betalt ferie, etter avtale med sin arbeidsgiver. Det er heller ikke slik at folk jobber livet av seg. I en undersøkelse presentert i boken Time for life, viser en nitidig registrering av 10 000 amerikaneres arbeidshverdag at folk jobber i gjennomsnitt 40,4 timer i uken. Altså ikke noe man utmattes fullstendig av.

Fagforeninger kan gjøre en viktig jobb for å styrke arbeidstakeres stilling. Men organisasjonenes posisjon må ikke bli så sterk og sammenblandet med politisk makt at man gir dem særfordeler eller ser vekk fra utfordringer som kan oppstå. Det må være en balanse mellom fagforeningers rolle og politikernes uavhengighet.

I Norge er nok pendelen gått for langt i favør av fagbevegelsen. Friedrich Hayek hadde rett da han uttalte at «[w]e have now reached a state where [unions] have become uniquely privileged institutions to which the general rules of law do not apply.»

• Ove Vanebo (f. 1983) er leder i Fremskrittspartiets Ungdom og medlem av Minervas redaksjonsråd.

Demonstrasjonen utenfor Stortinget fredag ble mildt sagt meget glissen, og var et kraftig skudd i baugen for dem som står bak gruppen ”Muslimer mot okkupasjon”. Utfallet er en seier for mainstream og tradisjonalistisk islam. For demonstrasjonen var ment ikke bare som en protest mot norsk Afghanistan-deltakelse, men også et forsøk fra ekstreme krefter på å skaffe seg definisjonsmakt over islam i Norge. Det forsøket ble mislykket.

I riksmediene advarte jeg unge muslimer mot å delta i denne demonstrasjonen og oppfordret til boikott av den, på samme måte som jeg gjorde før karikaturdemonstrasjonen mot Dagbladet i 2010.

Det må understrekes at det er helt legitimt og en demokratisk rett å demonstrere mot at Norge har soldater i Afghanistan, på samme måte som det var legitimt å demonstrere mot at Dagbladet publiserte en vulgær karikatur på førstesiden.

Når jeg likevel har advart mot å bli en del av disse protestmarsjene, er grunnen at initiativtagerne til disse demonstrasjonene – som delvis har vært de samme ved begge – fremviser holdninger, fremferd og ordbruk som bryter med våre felles islamske, kristne og humanistiske verdier.

For meg, og for tradisjonalistisk islam, er vi/dem-tankegangen de fremmer, og den hatefulle retorikken de bruker, i strid med islamsk teologi. Om muslimer hadde stilt seg bak disse initiativtagernes paroler, ville det uintendert ha bidratt til å gi dem øket definisjonsmakt i samtalen om islam.

For selve motstanden mot Afghanistan-deltagelse favner bredt blant muslimer i Norge, og slik sett var det fare for at intetanende, unge muslimer som ikke deler initiativtagernes holdninger, ville bli tatt til inntekt for ekstremisme og ubevist sluttet opp om slikt tankegods.

Uholdbare holdninger
Fra et islamsk perspektiv må det ikke være tvil om at holdningene til ”Muslimer mot okkupasjon” er uholdbare. Blant annet er det på den aktuelle Facebook-gruppen blitt brukt svært grove karakteristikker av ikke-muslimer og muslimer de er uenige med.

Det er blitt benyttet ukvemsord som ”vantro svin”, ”esel” og andre uttrykk som ikke egner seg på trykk. Det mest graverende har vært hvordan sentrale aktører på denne Facebook-siden har sjikanert og truet voldtektsofferet Louiza Louhibi.

Profeten Mohammad advarte folk mot ekstremisme

I denne stadige stemplingen av andre muslimer – både konservative og liberale – som vantro, ligger et forsøk på å tilrane seg definisjonsmakten over islam i Norge, da andre muslimer kan bli redde for å bli definert som vantro, og ikke-muslimer kan sitte igjen med inntrykket av at det er ekstremistene som representerer ekte islam.

Ledende, tradisjonalistiske islamske teologer fremhever viktigheten av å elske medmennesker uavhengig av deres religiøse bakgrunn. Shaykh Muhammad Al-Yaqoubi er blant de mest autoritative sunni-teologene med internasjonal slagkraft, og understreker i mange av sine taler viktigheten av å elske sine ikke-muslimske medmennesker og ikke fremme hat for dem.

En av vestlig islams viktigste tenkere og teologer, den ortodokse amerikaneren Hamza Yusuf, som har grunnlagt Zaytuna College i California, har på sin side i sterke ordelag kritisert ekstreme muslimers hatefulle retorikk overfor jøder. Han er også engasjert i antiradikaliseringsarbeid.

I en artikkel i det muslimske magasinet Q-magazine etter 11.september 2001 skrev Yusuf at islams verste fiende kommer innenfra, og siktet til de radikale. Videre skriver han at islam er blitt forsøkt kapret av ekstremister med hatsk retorikk, og at muslimer må finne tilbake til sine teologiske røtter for å utdefinere ekstremistene. Yusuf minner om at profeten Mohammad advarte folk mot ekstremisme: “Vokt dere for ekstremisme i religionen; for de som var før dere, ble bare ødelagt av ekstremisme” (Sunan Nasa’i og Musnad Ahmad).

Han identifiserer ekstremistene som personer som ikke har en tolkningsbasert tilnærming til de hellige tekstene, bryter med den akademiske tradisjonen innenfor islamsk teologi og aktivt gjør ”takfir” – det vil si at de erklærer muslimer med andre meninger enn dem selv som ikke-muslimer. De har ofte et religiøst ytre med rikelig bruk av religiøse uttrykk i språket, men innvendig er de blottet for den islamske spiritualitet.

Ikke vesten mot islam
Det typiske for disse ekstremistene er ikke minst at de mangler teologisk utdannelse og akademisk kompetanse i islamologi. I en teologisk sammenheng har de ingen kredibilitet. Imidlertid bruker de betente politiske temaer til å tiltrekke seg unge muslimer og sosiale medier fungerer godt i den sammenheng.

Selv om krigen mot Irak var basert på løgn og var uriktig, var ikke den en krig mellom USA og islam.

Disse kjennetegnene finner vi igjen i gruppen ”Muslimer mot okkupasjon” der eks-kriminelle og andre tilfeldige voldsromantikere utgjør kjernen. Teologisk utdanning glimrer med sitt fravær. Disse bruker også polariserende politiske saker som lokkemiddel, mer presist norsk deltagelse i Afghanistan-krigen.

Arfan Bhatti sa under sin famøse appell foran Stortinget fredag at Norge er i krig med islam, hvilket er karakteristisk for ekstremistene – de globaliserer lokale konflikter til å gjelde alle verdens muslimer og tolker enhver konflikt der muslimer og vestlige land er innblandet som en krig mellom Vesten og islam.

Slike tolkninger av internasjonale konflikter er det viktig at muslimske miljøer problematiserer, for selv om krigen mot Irak var basert på løgn og var uriktig, var ikke den en krig mellom USA og islam, like lite som NATOs diskutable krigføring i Afghanistan er en konflikt mellom Vesten og islam. Disse mytene er imidlertid veletablerte og har betydelig utbredelse i en del muslimske miljøer – og de nærer ekstremismen.

Slik produseres antivestlig hat og generaliseringer om Vesten. Den antivestlige propagandaen og konspirasjonsteoriene om Vesten må utfordres.

For å få bukt med ekstremisme blant muslimer påhviler det et spesielt ansvar på de etablerte muslimske miljøene. Muslimske ledere, intellektuelle og trossamfunn må intensivere den teologiske og intellektuelle krigføringen mot de ekstreme. For teologien har vært, er og vil alltid være krystallklar på at det finnes ingen plass for ekstremisme og hat blant rettroende muslimer. Ekstremistene må ikke få kapre samtalen om islam.

Norsk identitet
Et annet viktig punkt i muslimenes kamp mot radikalisering er identitetsbygging. Muslimer må være bevisst på at de har flere identiteter. De er muslimer, men også europeere og nordmenn. De må bygge ideen om norsk islam – der det ikke er noen motsetning mellom å være en lojal nordmann og en praktiserende muslim.

Forfølgelsen av alminnelig islamsk praksis fungerer fremmedgjørende og gir ekstremistene vann på mølla.

Ideen om norsk og vestlig islam er den sterkeste motgiften mot radikale holdninger. For det er mulig å være en patriotisk nordmann og samtidig være aktiv og praktiserende muslim – med skjegg, praksis av bønner, halalmat og hijab. Muslimer må ikke være redde for å kjempe for sin religionsfrihet, retten til å praktisere troen både privat og offentlig, men samtidig ha nulltoleranse for hat mot Norge og kongehuset, ekstremisme og antidemokratiske holdninger.

Denne ideen om norsk islam krever imidlertid også et bidrag fra storsamfunnet og politikere, for dette handler ikke bare om muslimenes vilje. Storsamfunnet og politikere må erkjenne og se den grunnleggende forskjellen mellom radikalisme og det å være en praktiserende muslim. Forfølgelsen av alminnelig islamsk praksis fungerer fremmedgjørende og gir ekstremistene vann på mølla.

At det dukket opp så få demonstranter foran Stortinget fredag, tyder på at den åndelige kampen fører frem. Det gir grunn til optimisme.

• Mohammad Usman Rana (f. 1985) er spaltist, islamkommentator og tidligere leder av Muslimsk Studentsamfunn

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at Unge Høyres primære mål er et flatt skattesystem som også vil innbære fjerning av fradragene med unntak av et høyt bunnfradrag. Det er nok et stykke frem til dette er en realitet i Norge, og jeg mener derfor det må være mulig å diskutere hvilke skatter og skattefradrag jeg er tilhenger og motstander av, på tross av det overordnede målet om flatere skatt.

Det er ment mye om rentefradraget på den brede høyresiden etter at Civita la frem sitt forslag. Lars Gauden-Kolbeinstveit skrev i sitt innlegg 13. januar at ”Rentefradraget er omfordelingsmessig meget urettferdig.” Min gode kollega i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, har også uttalt at partier på høyresiden har ”et nærmest religiøst forhold til retten til å eie egen bolig.”

Bedre privatøkonomi
Jeg er ikke spesielt religiøs av meg og mener heller ikke det er noen rettighet å eie egen bolig. Men jeg mener det er en stor styrke ved det norske samfunnet at svært mange eier stedet de bor. Det fører til en maktspredning og at mange mennesker med en helt normal inntekt også sparer i eiendom og på den måten har en mer robust privatøkonomi.

Mye av argumentasjonen for å fjerne rentefradraget går ut på at folk investerer i eiendom fremfor i f.eks aksjer. For det første er det ikke slik at de fleste i Norge står mellom å kjøpe aksjer i Aker eller å kjøpe en leilighet. De aller fleste ser på boligkjøp som den store investeringen de gjør i livet. En fjerning av rentefradraget vil dermed bety fjerning av fradrag til de med store lån i forhold til egen inntekt, særlig unge i etableringsfasen.

Det beste vi kan gjøre for å unngå spekulasjon i bolig er derimot å fjerne formueskatten fremfor å skjerpe skatten på boligeiere med gjeld. Ligningsverdien på en bolig er i dag latterlig lav, og det er dermed enkelt å unngå formueskatt ved å investere i nettopp eiendom.

En bjørnetjeneste for næringslivet
Civitas forslag er også laget for å hjelpe de næringsdrivende med økte investeringer i Norge. Jeg tror forslaget om å fjerne rentefradraget i en slik sammenheng vil være å gjøre småbedriftene en bjørnetjeneste.

Jeg har tidligere redegjort for hvorfor jeg mener en høy andel av boligeiere i Norge skaper en mer robust privatøkonomi, men dette kan også trekkes over i det private næringsliv. Mange som starter sin første bedrift, finansieres oppstarten ved å belåne nettopp boligen sin. På den måten kan de bruke sin egen eiendom til å starte bedriften de alltid har hatt tro på. Rentefradraget fungerer derfor for mange som et fradrag på investering i sin egen bedrift.

Rentefradraget er også et generasjonsfradrag. Forslaget til Civita er å fjerne hele rentefradraget mot å bruke de økte skatteinntektene på å fjerne formueskatten på arbeidende kapital og kutte i inntektskatten. Men dette hjelper lite for nyetablerere med høy gjeld, negativ formue og null næringsformue. Mange i denne fasen har også ganske lav inntekt.

Noe av det underliggende i argumentasjonen for å fjerne rentefradraget er at for mange rett og slett eier sin egen bolig. Resonnementet er at den beste måten å stanse prisveksten på, er å strupe tilgangen på kapital og å gjøre det mindre gunstig å ha lån.

Det er for så vidt en ærlig sak å mene det, men jeg mener det er en gal vei å gå. Så lenge vi har skattefradrag, er fradrag på å investere i egen bolig et av de bedre.

•  Henrik Asheim (f. 1983) er leder i Unge Høyre.

– Noen ganger handler selvforsvar om å redde livet, men like ofte dreier det seg om ikke å bli skadet og komme deg hjem trygt. Et viktig element er å forhindre at den voldelige konfrontasjonen i det hele tatt skjer. Inkludert de vi har trent i militæret, er det tusenvis av eksempler på at slik trening redder liv, sier Eyan Yanilov til Minerva.

Etter et år preget av voldsbølge, overfallsvoldtekter og terror, er Krav Maga Academy en av de mange tilbyderne av selvforsvarskurs i Oslo som opplever økt interesse. Særlig har klubbens egne selvforsvarskurs for jenter hatt enorm pågang.

For den som ikke er oppdatert på de forskjellige formene for selvforsvar: Krav maga er det israelske forsvarets nærkampsmetode, utviklet i Europa på 1930-tallet og videreutviklet av det israelske forsvaret i tiden etter 1948. Siden 1960 – tallet har metoden også hatt en sivil gren. I Norge har man drevet med Krav maga siden 1996.

I dag sitter det israelske selskapet Krav Maga Global på unike innsikter innen selvforsvar, noe de blant annet lærer bort til norsk politi.  I tillegg tar de kunnskapen l i nye retninger, gjennom å holde seminarer om stress og ledelse for internasjonalt næringsliv.

14. januar i år holdt klubben seminar med en av verden fremste eksperter, israeleren og lederen for Krav Maga Global, Eyal Yanilov. Undertegnede deltok selv på seminaret, hvor vi i over fire timer øvde på forsvarsteknikker i alle mulige posisjoner. Stående, fra siden, sittende, liggende, angrep med og uten kniv.

– På midten av 30-tallet begynte det å handle om å beskytte jødiske kvartaler fra fascister. Farlige situasjoner med flere motstandere fant sted på daglig basis.

Allerede under oppvarmingen ble det åpenbart at femtitoåringen Yanilov har en kroppsbeherskelse ut over det vanlige. I flere år var han nærmeste assistent til Krav magas grunnlegger, Imi Lichtenfeld. Siden den gang har han vært sentral i utviklingen og den internasjonale utbredelsen av teknikkene.

Fighting mentality
– Krav maga er et system, teknisk og taktisk, som handler om å forhindre voldelige situasjoner. Dersom du ikke kan forhindre situasjonen, må du håndtere den fysisk. Krav maga handler om å bygge elevene, det være seg militært personell, sivile, kvinner eller barn, både teknisk, taktisk, mentalt og fysisk i stand til å håndtere stress og konfrontasjoner. 

– Når man ser på jødenes historie, er det åpenbart at mange har hatt behov for selvforsvar. Hvilke faktorer gjorde utviklingen av Krav Maga mulig?

– En blanding av situasjoner og personer. Grunnleggeren, Imi Lichtenfeld, var først og fremst en sportsmann og hans far var politisjef med sterk interesse for selvforsvar og forsvarstaktikker. Dette var i tiden før Holocaust. På midten av 30-tallet begynte det å handle om å beskytte jødiske kvartaler fra fascister. Farlige situasjoner med flere motstandere fant sted på daglig basis. Senere, på 1940-tallet, trengte den israelske hæren å opparbeide en ”fighting mentality”. Soldater i hæren trengte et verktøy for å håndtere nærkamp. Det handlet også om å kontrollere kriminelle, noe som var, og er, nødvendig i Israels ustabile region.

Imi Lichtenfeld var en av de som emigrerte til den nye staten Israel, og ble der sentral i treningen og utviklingen av forsvaret i tiden etter 1948. Fortsatt har han høy status blant de militære. Bilder av ham henger på veggene, hallen for nærkamptrening er oppkalt etter ham og hans instruksjonsmanualer er fortsatt i bruk.

I starten handlet Krav Maga om forsvarsteknikker for soldater. På 80-tallet fikk Eyal Yanilov ansvaret for å utvikle en mer taktisk gren av basislærdommen, til et system for å knytte sammen teknikker, scenarioer og prinsipper.

– Vi gjør simuleringer av svært stressende og nye situasjoner, for eksempel ved at vi plasserer personer i situasjoner på busser, i biler, i store eller små rom, utendørs, en angriper eller flere angripere, og setter dem i stand til å håndtere disse situasjonene. Du kan ikke lære opp soldater bare til å være soldater, de må også kunne fungere i samfunnet og lære kontroll. Så Krav Maga handler også om mental forberedelse for kamp, og om å håndtere stress og situasjoner som ikke er krigsrelaterte.

– Parallelt med utviklingen av Krav Maga har verden sett utviklingen av internasjonal terrorisme. Har terrorens utvikling hatt en påvirkning på hvordan man i Krav Maga tenker på nye scenarioer og teknikker?

– I Israel har terroren gått igjennom ulike faser. Fra angrep med steiner, kniver og økser, til angrep med våpen, kidnapping, selvmordsbombere, angrep på sivile og så videre. Krav Maga har alltid ligget i forgrunnen i utvikling av strategier for å håndtere ulike typer terrorangrep. For det første har vi fokus på løsninger. For det andre ønsker vi å forstå fienden og forutse hans neste steg. Doktoren kan ikke komme etter at pasienten er død. Ideen er å ha et verktøy for forberedelse før ting skjer.

Et samfunn klart for krig
– Du har skrevet om hendelsene i Norge 22. juli og sammenliknet dem med angrepet i Ma’alot i Israel i 1974. Etter denne hendelsen utviklet dere ulike taktikker for å håndtere en angriper som skyter på grupper eller individer. Kunne kunnskap i selvforsvar begrenset det tragiske utfallet på Utøya?

– Om du er trent for slike situasjoner, er du i stand til å handle. Da finnes det manøvre det er mulig å gjennomføre.  Ser du en person som skyter på andre, anbefaler vi angrep, helst fra siden og helst i samarbeid med andre. Men dette kan du ikke gjøre uten trening og forberedelse.  Unge mennesker mellom 15 og 25 som aldri har trent eller blitt forberedt på noe slik, vel, da kommer katastrofen.

– Det er som det gamle romerske ordspråket: ”Vil du ha fred, forbered deg på krig”.

– Slike forferdelige hendelser kan skje i hvilket som helst land. Men skjer det i et land som er vant med krig, hvor folk har gjort mentale forberedelser og forstår omstendighetene og konsekvensene, kan personer fungere i slike brutale situasjoner og redusere konsekvensene. Da kan de angripe i stedet for å gå i dekning.

– Men da er altså trening og forberedelser helt nødvendig?

– Ja, helt klart. Uten trening er det kun unike mennesker som vil handle. Vi har hatt slike situasjoner i Israel, hvor folk har angrepet og tatt ut motstanderen. Hvis samfunnet kun er trent for fred, vil man ikke være forberedt på dette. Det er som det gamle romerske ordspråket: ”Vil du ha fred, forbered deg på krig”. Uten trening er du forsvarsløs og legger livet ditt i hendene til angriperen.

I Norge har Politiets Fellesforbund fryktet mer vold i forbindelse med at flere tar selvforsvarskurs. I Israel ble Krav maga tidligere undervist på skolen, i tillegg til i den obligatoriske militærtjenesten for både jenter og gutter.

Yanilov er ikke redd for at et samfunn vil bli mer voldelig dersom alle har kunnskap om selvforsvar. I følge ham har det hatt en positiv effekt både på voldsstatistikken og på folkets holdninger i Israel.

– Da Krav maga ble undervist på skolene, gikk voldelige konfrontasjoner ned, personer fikk mer selvkontroll og kunne samtidig forsvare seg bedre. Statistikken viser at dette virket, volden ble redusert. Treningen folk får i militæret i Israel, gjør også at de kan forsvare seg senere. Dette inkluderer jenter som dermed kan forsvare seg mot for eksempel voldtekt.  Du ser ikke en økning i volden som følge av treningen, du ser i stedet mer kontroll og bedre løsninger i vanskelige situasjoner.

– En norsk reporter som ble vist selvforsvarsteknikker mot en overfallsvoldtekt, kommenterte at dette var en ganske voldelig tilnærming. Folk jeg kjenner identifiserer også ofte Krav Maga med det voldsomme. Hva er din kommentar til dette? 

– En penn er for skriving. Du kan skrive kjærlighetssanger, fascistiske tekster eller bruke den som stikkvåpen. Den er et verktøy. Akkurat som Krav Maga. Du kan ikke forklare til en voldtektsmann at du ikke vil bli voldtatt, og han vil heller ikke spørre pent om han kan voldta deg. I det øyeblikket den voldelige konfrontasjonen er der, trenger du å avslutte den. For å fungere under slikt stress, trenger personen å forandre sin mentale tilstand, slik at man ikke bryr seg om omstendighetene. Det handler om her og nå. Er det behov for å angripe? Angrip. Er det behov for å forsvare? Forsvar.

– Du kan ikke forklare til en voldtektsmann at du ikke vil bli voldtatt, og han vil heller ikke spørre pent om han kan voldta deg.

– Men vi fokuserer på å gjøre det maksimale innen det minimale. Ikke gå for langt slik at du kan havne i fengsel, og ikke gjøre for lite slik at du blir skadet. Når vi utvikler er fighter, gir vi ham muligheten til å avslutte problemet. Problemet er avsluttet når angriperen ikke lenger kan eller er villig til å slåss, enten fordi han har gitt opp, jeg har løpt av gårde eller jeg har uskadeliggjort ham. Det beste er å bryte ned motstanderen mentalt i stedet for fysisk. Men kan jeg ikke bryte han ned mentalt, så…

Angrep det beste forsvar
– Et av prinsippene i Krav Maga er at ”action beats reaction”. Er dette et prinsipp som også gjelder i Israels forsvarspolitikk?

– Ja, noen ganger er angrep det beste forsvar. Men man må samtidig ha en ide om når kan man begynne et angrep. Man kan ikke angripe helt uten videre. Om motstanderen har intensjonen, muligheten og våpnene, kan man angripe, eller hvis det er synlig og umiddelbar fare. Men også om man ikke kan gjøre noe annet. Som sivil kan du løpe unna i enkelte situasjoner, men som soldat kan du ikke flykte. Du beskytter landet, befolkningen, familien eller eiendommen din.

– Men en krigssituasjon handler ikke bare om å forsvare seg. Angrep bak fiendens linjer er et alternativ. I seksdagerskrigen ble dette benyttet med hell. Yom-Kippur krigen kom mer som et sjokk på Israel. Vi var nok litt for selvsikre, selv om det var tegn på at noe var i gjære. Krigen fungerte på den måten som en alvorlig virkelighetssjekk.

– I forordet til boken du og Lichtenfeld har skrevet om Krav Maga, bruker tidligere statsminister Rabin begrepet ”muscle bound judaism”. Hva ligger i dette begrepet?

– I diasporaen, der jødene var mer undertrykt, handlet det mye om å gjøre slik man ble fortalt. Det fantes en underdanig holdning. Det var hele tiden begrensninger på hva jøder kunne gjøre. De ble sett ned på. Å komme til Israel og få bygge landet på nytt, gjorde det mulig å lage et mer ”muskuløst samfunn”.

– I diasporaen handlet det om å ta jobber som gjorde at du kunne flytte på deg raskt: skomaker, maler, skredder og så videre. Israel derimot, er et virkelig samfunn. Vi ligger i forkant av entreprenørvirksomhet i verden. Vi kan nå gå andre veier nå enn vi kunne i diasporen.

– Om noen vil lage problemer, må vi angripe, for det er ikke noe annet sted å dra.

Yanilov referer her til boken ”Start-Up Nation”, som handler om hvordan Israel har en unik entreprenør-ånd. Et av poengene i boken er da også hvordan militærtjenesten gir unge mennesker nyttige utfordringer og teknologisk kunnskap som de tar videre med seg etter endt tjeneste. Og det er denne lærdommen Krav Maga Global bruker i sine kurs for næringslivet, og omsetter den til ledelse, teambygging og stressmestring.

– Så ”muscle bound judaism” handler om stolthet?

– Ja, om stolthet og eksistens. Og om å beskytte seg selv. Dette er mitt land, om noen angriper meg, skal jeg hoppe i sjøen? Hvem vil ta i mot meg? De fleste kom til Israel etter Holocaust. Seks millioner jøder ble drept. Så vi må være i stand til å beskytte oss selv. Om noen vil lage problemer, må vi angripe, for det er ikke noe annet sted å dra.

Og hvordan gikk det med seminaret? Vel, denne reporteren hadde mye moro, men også tydelige blåmerker etter fire timer med trening på effektive blokkeringer.

Ingressfoto: Wikimedia Commons, Tzahal

• Ole Michael Bjørndal (f. 1982) er statsviter. Twitter: @OleMichaelBjo

Mennesket er et flokkdyr. Vi føler oss trygge i omgivelser som er kjente for oss. Vi blir kjent med miljøet rundt oss gjennom oppvekst og tilegning av kunnskap. Fravær av kunnskap gir redsel.

Redselen kan få forskjellige utfall, men i det vesentlige manifesteres den i underbevisst motstand mot det fremmede. Det kan være et nytt design på Facebook eller innvandring av mørkhudede mennesker.

Selv om de fleste forakter ekstreme organisasjoner (militante eller ikke) med etnisk norske, skaper de ikke særlig redsel.

Sakte, men sikkert tilegner vi oss kunnskap. Den naturlige prosessen fører til at vi får en aksept for det som tidligere førte til redsel, utrygghet og motstand mot endring.

Fremmede ekstremister
Det er den primære grunnen til at selv om de fleste forakter ekstreme organisasjoner (militante eller ikke) med etnisk norske, skaper de ikke særlig redsel. Vi gjenkjenner medlemmene som mennesker. Vi vet at deres ekstreme holdninger skyldes søken etter identitet, makt og respekt.

Det samme fører til at vi blir veldig redde når muslimske ekstremister med ukjente arabiske kallenavn og bustete pubertal skjegg provoserer oss. De er fremmede, ukjente og skremmende.

Denne gangen skulle det en video med hatpropaganda og selekterte koranvers til for å vekke redselen.

Reflekterte, fornuftige motsvar
Selvsagt er videoen usmakelig. Men siden frykten dominerer, reflekterer debatten frykten. I slike situasjoner viker fornuft for følelsesladd retorikk.

Det er imidlertid viktig at frykten ikke kupper debatten. Da kommuniserer en ekstrem pol mot en annen ekstrem pol. I midten sitter folk som mellom dagligdagse aktiviteter kommer over utsagn og artikler med merkverdig innhold. Hva lærer de da?

Vi har et ansvar som samfunn for at rekrutteringsgrunnlaget reduseres ved intellektuelle motsvar.

Hatideologi og hatretorikk må i stedet bekjempes med reflektert og fornuftig diskusjon.

En kjerne i alle ekstreme grupper kan aldri ”omvendes” eller innlemmes i fellesskapet. Men vi har et ansvar som samfunn for at rekrutteringsgrunnlaget reduseres ved intellektuelle og gode svar på identitetsløse ungdommers vanskelige spørsmål (ikke ved internering av minoriteter eller muslimer).

Fugleperspektiv
Refleksjon og fornuft vil møte motstand: Hva skal vi med visvas som dialog, forståelse, empati og dermed rasjonell kartlegging av et problem? Alle ”vet” jo at problemet er en forskudd ideologi fordekt som religion.

De ekstreme selv ”vet” at makteliten slår hardt ned på dissens. De gir grundige beskrivelser av seg selv som forkjempere på barrikadene og beskriver alle oss andre som nyttige idioter for makten.

Men når alt kommer til alt og støvet har lagt seg, innser vi at problemet kun kan løses ved rolig og reflektert kartlegging av situasjonen. Vi må være i et fugleperspektiv for å analysere bakenforliggende årsaker til ekstremismen. Og vi må se at den større samfunnsutviklingen og de siste tiårenes hendelser har endret holdninger og tankeretninger blant muslimer.

Politiske motiver
Ekstreme muslimske grupper refererer mye til Koranen. De maner til kamp og forening av muslimer. De trekker frem krigen i Afghanistan og viser sympati for de lidende sivile. Videre gir man inntrykk av å være ydmyke sjeler som ikke gjør noe for egen del, men alt for den allmektiges skyld.

Samtidig er ekstremistene de første til å hylle vold mot andre muslimske sekter og grupper.

For eksempel er den etniske, hovedsaklig sjiamuslimske gruppen Hazara et yndet terrormål for Taliban. Det er hyklersk først å mane til samhold blant muslimer gjennom budskapet fra Koranen, og deretter å oppfordre og hylle drap på de samme muslimene.

Det er arrogant å gjemme det politiske bak en hel religion, og samtidig påstå at man er en fanebærer for islam.

Bak slike tanker er det et politiske motiver. Det er arrogant å gjemme det politiske bak en hel religion med dens vide filosofiske og teologiske idétradisjon, og samtidig påstå at man, til tross for ens begrensede kunnskap, er en fanebærer for islam.

”Det er arroganse i falsk ydmykhet.” Shams Tabrez

Intern kamp mot ekstremisme
Når det har gått noen år, vil ungdommen som nå er så opphengt i en ekstrem ideologi, se tilbake og angre på sine kommentarer på Facebook eller andre forumer.

Samfunnets utfordring er derfor å holde sammen i en situasjon hvor frykten kan spre seg. Vi må holde oss reflekterte og rasjonelle. Vi må være fornuftige selv om meningsmotstandere er i en følelsesladet stemning.

Det innebærer ikke et ønske om snillisme eller naivisme. Man skal være nådeløs, kanskje nærmest frese mot hatretorikk, men samtidig må en ha i bakhodet at offermentaliteten blant motstanderen også gir sympati.

Imamer, aktivister, engasjert ungdom og organisasjoner jobber hardt på alle arenaer hvor ekstremistene tidligere rådet fritt.

Folk må også forstå at selv om muslimer ikke hadde tatt avstand fra ekstreme videoer og uttalelser, så pågår det en storstilt kamp mot slike ideer internt.

Imamer, aktivister, engasjert ungdom og organisasjoner jobber hardt på alle arenaer hvor ekstremistene tidligere rådet fritt. Det er kanskje enklest og mest effektivt at holdningsendringer gjøres internt, men selvsagt spiller impulser fra verden rundt en viktig rolle.

Forsøker å kuppe en posisjon
For muslimer flest er ikke islam en moraliserende religion. Islam oppfordrer snarere til å vise godhet og høflighet i ens handlinger. Menneskesynet bygger på at vi er selvstendige, tenkende mennesker som tar egne valg, og som derfor ikke kan tvinges til et spesifikt verdisett.

Koranen nevner det ganske klart:

”For deg er din tro, og for meg er min.” (109:6)

Det finnes motstandere av norsk militært nærvær i Afghanistan, det finnes også dem som ønsker fortsatt tilstedeværelse. Noen har holdt fast på sine meninger siden krigen startet, andre har endret meninger underveis.

Så godt som ingen er tilhengere av menneskelig lidelse. Skal det føres debatter om og arrangeres demonstrasjoner mot krigføring, vil det være destruktivt for alle om en posisjon kuppes av en gruppe med svært snever forståelse av islam og politikk. Hvis noe forsøker å kuppe ens egen posisjon, må man forsvare den med alt man har av intellektuell kapasitet.

Rettferdigheten vinner alltid, Inshallah.

• Usman Asif (f. 1984) er student og skribent og medlem i Arbeiderpartiet. Han skriver om den politiske utviklingen i Sør-Asia og Midtøsten, samt om det spirituelle og samfunnet generelt på sin nettside www.usmanasif.wordpress.com.

Humor kan være så mangt – men en eller annen form for spill på gruppekjennetegn er en av de vanligste formene. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen har hatt sine runder med blant annet blærums-sosser og småbygutter, fagbevegelsen, homofile, og nordlendinger (til, som mange vil huske, Lars Andreas Larssens store forargelse). God humor holder hele tiden en distanse til fordommene – den spiller halvveis på dem, halvveis latterliggjør den dem. Men stereotypier er en nødvendig bestanddel i svært mye god humor.

Men når det kommer til etnisitet, går vi tilsynelatende inn i et minefelt. Det er lett å forstå hvorfor: Vi har en historisk erfaring med raseteorier, kolonialisme og fordommer; det finnes diskriminering og rasisme i Norge idag; og det er problemer både knyttet til arbeidsmarked og kriminalitet blant enkelte innvandrergrupper som gjør stereotypisering betent.

Likevel er vi nødt til på en eller annen måte å bevege oss inn i minefeltet. Etnisitet forbindes med stereotypier, og kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid. Hovedgrunnene til det er at etnisitet i mange tilfeller er enkelt synlig og for mange en viktig faktor i identitetsbygging; og at det eksisterer gjennomsnittsforskjeller mellom etniske grupper. Det finnes andre grunner også, selvsagt – vi/dem-tenkning eller mørkere tankegods, rare teorier fra historiens skraphauger. Og at stereotypier kan forklares og forstås, betyr ikke at de ikke kan være urimelig, fordomsfulle eller ha betenkelige konsekvenser. Stereotypier kan også bidra til en rekke forhastede slutninger om årsaksforhold, og dermed ha konsekvenser for politikk. For eksempel er det avgjørende om man tolker store forskjeller i sosioøkonomiske vilkår mellom ulike etnisiteter som en forklaring på forskjeller på mange andre felt; om man tenker på kulturelle forskjeller som opphavet til de økonomiske forskjellene; eller som et vekselspill.

Men målet kan ikke være å utrydde stereotypiene. Det målet kan ikke nås, og forsøk på det vil forutsigbart føre til at folk stadig oftere må bite seg i tungen, med sporadiske skandaler der noen likevel sier det de tenker. Målet må i stedet være å sørge for at stereotypiene ikke stivner i negative fordommer, at de kan utvikle seg, at vi kan reflektere over dem. Da kan humor være et virkemiddel.

God humor er, dessverre, sjelden. Mange vitser eller utsagn sagt for spøk som på en eller annet måte bruker gruppekjennetegn, ender opp som plumpe, dumme, eller i verste fall fornærmende. Ikke desto mindre er utsagn som prøver å spøke med gruppekjennetegn en av de vanligste formene for forsøk på å si noe morsomt i alminnelig sosial omgang – og normalt er det også fullstendig harmløst. Det er ikke stor stand-up, men det smører alminnelige sosiale relasjoner og samtaler – ikke minst blant nordmenn, som, i hvert fall i følge stereotypien, er forferdelig dårlige på small-talk.

Slik jeg leser kommentaren fra Lars Erik Blokkhus, forsøkte han å dra en hverdagsspøk på linje med det man kunne gjort med en rekke andre ytre kjennetegn. Hadde låten hett ”Jon Blund” og de to som delte ut prisen hadde vært uekte blondiner, kunne han sagt at han når han så dem, ville han kalt låten ”Jon Fake-Blond”. Ikke ustyrtelig morsomt, litt ubehagelig for noen, kanskje, men helt akseptabelt. Det spiller ikke noen vesentlig rolle i denne sammenhengen at ordet det ble spilt på her var ”møkk” – det gir utsagnet eventuelt et litt røft preg, men det er rimelig tydelig at det ikke i første rekke er det som er ment å være assosiasjonen.

Nei – det er ikke spesielt morsomt. Det er ikke veldig subtilt og får oss ikke til å tenke kloke tanker vi ellers ikke ville tenkt. Det gjorde lite utover å si noe slikt som at ”dere to er sannelig mørkere i huden enn jeg er, og det er søren meg ikke ofte jeg snakker med vaskekte negere”. Provinsielt så det holder, kanskje, men nokså åpenbart ikke vondt ment. Likevel er en av grunnene til at det ikke er morsomt, som i hvert fall jeg kjente på da jeg så opptak av innslaget, at vi vet at temaet er betent. Da blir også reaksjonen: ”Sa han virkelig det? Hva tenker de andre? Oppfatter noen som det rasistisk? Ble noen fornærmet?” Men den reaksjonen følger mer av temaet – hudfarge – enn av innholdet, som ikke lett kan plasseres som rasistisk i noen meningsfull definisjon av ordet.

Akkurat hvilke stereotypier mokkakommentaren skulle fremkalle, er ganske uklart for meg. Uansett kan vi ikke snakke om rasisme hver gang noen legger merke til hudfarge, eller har noen oppfatninger om at noen fenomener er mer utbredt blant visse etnisiteter enn blant andre. I så fall er vi rasister så å si hele bunten, i hvert fall i overskuelig fremtid. Den sentrale utfordringen er altså å sørge for at negative stereotypier ikke får utvikle seg i et vakuum der de ikke blir utfordret, at de ikke blir så sterke at de dominerer i møtet med enkeltmennesker og at de ikke leder til forskjellsbehandling.

Om Blokkhus ikke er en stor humorist, rammet en lignende sak Frode Øverli forrige uke. Timbuktu (artisten, ikke byen i Mali) reagerte sterkt på en vitsetegning av Øverli som situerte en kannibalismespøk i en relativt mytologisk utseende negerlandsby. Timbuktu hevdet han var krenket og svært lei seg over å se dette på trykk.

I noen grad er det selvsagt helt greit å reagere på det man mener er ukloke formuleringer. Men det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at mye av forargelsen er på et metaplan. Noen vil være opptatt av insensitiv bruk av ord speiler en slags ubevisst rasisme. Men en slik tilnærmingsmåte er normalt lite fruktbar. I tilfellet Øverli skal man være rimelig innstilt på å finne rasisme på forhånd for å ha noe håp om å finne den. Et eller annet sted må man situere kannibalismevitsen (som for øvrig er ganske morsom), og en lett mytologisk Donald-aktig negerlandsby er et brukbart sted, litt på samme måte som når vi plasserer andre fenomener vi egentlig kan lite om i mytologiserte fortider, enten det er Håreks den Harbaldnes vikingtid, Asterix’ romertid eller alle de forferdelige Jane Austen-filmene med en mytologisk viktoriansk tid bestående av avstumpede, snobbete engelskmenn.

Kannibalisme som historisk fenomen er en mer krunglete affære, og har for så vidt forekommet over store deler av verden – de siste århundrene dog mest i Polynesia, hvis vi ser bort fra kannibalisme under hungersnød. Men rundt forrige århundreskifte opererte en gruppe kjent som The Leopard Society kannibalisme i Vest-Afrika, og medieoppmerksomheten rundt dette kan ha gitt opphav til den mer Donald-aktige tegneserievarianten som Øverli spiller på.

Ikke desto mindre har flere kommentatorer akseptert premisset om at slike tegninger er problematiske. Sigve Indregard skriver for eksempel at han er ”enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo-mannen viser frem, er problematiske.” Han begrunner det blant annet med at Øverlis vitsetegning aldri ville stått i en større amerikansk avis, og skriver at det ikke er umulig ”å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet.”

For meg er det en helt virkelighetsfjern uttalelse, som hverken forstår USA, humor, rasisme eller uttalelsene det refereres til. Det er rett nok at USA kan fremvise den samme berøringsangsten for etnisitet – særlig i forhold til svarte – som vi kan her. Det har de også langt bedre grunn til enn vi har i Norge, fordi raserelasjonene har vært så politisk betenkte, og fordi rasismen har vært så omfattende, så institusjonalisert.

Ikke desto mindre er det slik at du knapt kan overvære fem minutter av et stand-up show i New York uten å høre etniske vitser. Fulle irer og agiterte italienere, fryktelige jødiske mødre og enda verre kinesiske mødre, skremmende, blingbekledte svarte menn (og deres lillebrødre, non-threatening black men) og koreanere som sykler midt i veien.

Det er også et utall vitser om hva man kan si eller ikke si – ”negro” er rett nok ikke lenger ok for (hvite amerikanere), men forvirringen er stor på hva som er det nyeste som ikke er lov i hvilke sammenhenger. Dette ble komisk tydelig under kontroversen knyttet til presidentkandidat Rick Perrys landsted som tidligere hadde hett Niggerhead. Hvite programledere måtte henvende seg til svarte for å uttale ordet.

En episode av komiserien 30 Rock tar opp dette problemet med spansktalende amerikanere fra Latin-Amerika.

-       I’m sorry, what do you call your self?
-       A Puerto Rican.
-       No, I know you can say that, but what do I call you?

Den jødiske komikeren Sarah Silverman behandler problemstillingen på en annen måte i en vits der hun snakker om hvordan hun skal unngå jurytjeneste. Jurytjeneste er der som her obligatorisk, men man må fylle ut en form som viser at man er egnet:

”So, I’m filling out the form. And my friend said, ”Why don’t you just write something really inappropriate, like I hate Chinks (en negativ term for kineser, red.  anm.)?” And I said, ”Yeah, that’s a good idea.” But I don’t want people to think that of me, you know? I just wanna get out of jury duty. So I just filled out the form, and I wrote, ”I love Chinks.” And who doesn’t?”

Hele vitsen er en parodi på rasisme; ikke desto mindre reagerte Media Action Network for Asian Americans på bruken av ordet ”chink”.

Slik sett har kanskje Indregard rett: Det ville fort kunne blitt skandale også i USA ved bruk av Øverlis bilder, eller ved Blokkhus’ uttalelse. Men så altfor mange av disse skandalene er falske skandaler, med falsk indignasjon og falske eller misforståtte rasismeanklager.

Et ubehagelig faktum med kontroverser rundt etniske stereotypier er at det blir mer betent jo lenger man beveger seg bort fra toppen av det som synes å være et allment anerkjent hierarki for etnisitet: Det hierarkiet ser for eksempel slik ut: Den hvite mannen på toppen, asiater deretter, nordafrikanere og til sist svarte afrikanere. Det er en viktig del av forklaringen på hvorfor Madcon-guttas bruk av ordet ”bleikfis” ikke førte til et løftet øyelokk, mens ”mokkamann” satte Twitter-Norge i kok.

Jeg forstår hvordan det hierarkiet har kommet til: Det korrelerer i stor grad med grad av kolonihistorie, i noen grad med BNP-nivåer, og ofte, om enn ikke alltid, med sosioøkonomiske utfall hos innvandrerbefolkninger i Vesten – og formes i tillegg til ettervirkninger av slaveri, rasisme, segregasjon i USA, apartheid og mye annet.

Likevel bør vi som samfunn strebe mot et punkt der det ikke er slik. Den veien går gjennom å inkludere alle i en humor som aksepterer etnisitet og stereotypier som ingredienser, som av og til er litt plump, som av og til bommer, men som i stor grad også reflekterer hvordan menneskets humoristiske sans virker. I det ligger også en aksept for at det plumpe av og til vil skje, uten at man lager en skandale med mindre det er tydelig at det ligger mer hatske holdninger bak.

Vi har ikke hatt mye god humor basert på etniske stereotypier i Norge rettet mot ”svake” grupper. Det morsomste jeg kan komme på, er terror-sketsjen fra Ut i vår hage. Vi trenger mer. Om du synes Blokkhus var plump eller Øverlis tegninger for lite subtile: Ta en titt på dine egne stereotypier, og se hva du klarer å komme opp med.

Såpass må vi da klare som land. Vi er ikke tyskere heller, akkurat.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug