I Morgenbladet 3/2 skriver Bjarne Riiser Gundersen om den populære TV-serien ”Ingen Grenser”, og kritiserer den for å bygge på “de samme usannhetene som fôrer markedet for selvhjelpsbøker: It’s all in your mind”. Gundersen skriver at “[d]et eksisterer strukturer – økonomiske, sosiale, politiske – som begrenser hvor langt eller høyt vi kan nå”. Han klager ovet at programmet reklamerer med at “evner og pågangsmot har ingen grenser”, og hans budskap er at “det er lov å gi opp”.

Strukturalistene kjenner vi så altfor godt fra samfunnsdebatten i Norge. “Systemet er problemet”, og den enkeltes egeninnsats er uansett nytteløs, er budskapet de kommer med. De som ønsker å oppfordre til mer ansvar for eget liv, blir gjerne skjelt ut.

En av deltagerne i fjorårets “Ingen Grenser” ble sykmeldt i et år etter serien. Det er selvsagt veldig trist, og viser at ekstreme fysiske påkjenninger kan være risikabelt. Men kritikken bommer allikevel. Ingen som sitter og ser på ”Ingen Grenser” tror vel faktisk at tittelen er bokstavelig ment? Selvsagt finnes det grenser! Det er vel derfor deltagerne går opp på Snøhetta, og ikke Mount Everest. Det ville bare være litt lite tabloid å kalle programmet “Noen grenser finnes, men de ligger kanskje ikke så fast som man skulle tro”.

Moralen er vel heller at de aller, aller fleste av oss har altfor forsiktige mål, og vi gir som regel opp før vi har forsøkt, i redsel for å mislykkes.

Gundersen hevder at en fjerdedel av befolkningen flokker seg rundt TV-en i en slags selvpisking, “der vi etterpå kan sitte igjen og forakte vår egen selvmedlidenhet”. Kanskje det, men det er vel langt å foretrekke fremfor den motsatte typen reality-konsepter der vi etterpå kan sitte igjen og forherlige vår egen overlegenhet over de fulle, sexgale og skrullete deltakerne.

”Ingen Grenser” er en rørende variasjon over det eldgamle temaet om å utfordre seg selv, og vinne. Dersom det på veien gir folk et inntrykk av at mange begrensninger sitter i hodet, ikke i alt og alle rundt dem, så sier jeg bare: Ja takk, mer av dette.

• Anne Siri Koksrud (f. 1983) er medredaktør i Minerva

Presset mot storting og regjering fra lobbyister og interessegrupper blir stadig større. Er Stortinget i ferd med å bli en påvirkningskanal? Er lobbyister og PR-byråer et tilskudd eller en trussel mot demokratiet?

I panelet: Partner i Geelmuyden.Kiese og tidligere redaktør i Morgenbladet, Hans Geelmuyden,  leder i Civita, Kristin Clemet, parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, og nestleder i Norsk Journalistlag, Thomas Spence.

Møteleder: Medredaktør i Minerva, Torbjørn Røe Isaksen

Frokostmøte er i samarbeid med Geelmuyden Kiese og deres årlige lobbyundersøkelse vil bli presentert på møtet.

Minerva nr. 1-2012 med tema ”Påvirkning” lanseres og selges til redusert pris på møtet

Det serveres frokost fra kl. 07.45, og det blir anledning til å stille spørsmål. Møtet finner sted på Café Christiania, Nedre Vollgt. 19, inngang i Stortingsgaten.

VELKOMMEN!

Meld deg på her.

Denne bloggen er opprinnelig publisert på konservativ.no

PSTs trusselvurdering i går bekreftet at radikal, militant islamisme er den største terrortrusselen mot Norge. PST advarte mot et lite, men voksende miljø av radikale i Norge. La meg bare slå fast det åpenbare: Slike miljøer må bekjempes. Ikke med dialog, men med storstilt ideologisk, politisk og politimessig mobilisering. Men denne bloggposten handler om noe litt annet.

Abid Raja sier i en kommentar at “disse skadedyrene må ikke få operere i frihet”. Det er en språkbruk jeg mener vi må reagere på. Trolig er Raja opprørt og har ikke helt tenkt over ordene sine, men det bør han gjøre ved neste korsvei. Å stemple mennesker som “skadedyr” bør gi ubehag av to viktige grunner.

For det første vekker det svært ubehagelige historiske assosiasjoner. Det tredje riket stemplet jevnlig jødene som skadedyr og fremstilte dem som rotter. Før folkemordet i Rwanda ble tutsier stemplet som kakerlakker.

For det andre, som historien viser oss, har denne stemplingen stort sett hatt et svært klart formål: Den vil dehumanisere andre mennesker. Frata dem menneskeligheten. Det er potensielt farlig, nettopp fordi en kjerne i både kristendommen og humanismen er at ethvert menneske har en ukrenkelig egenverdi som ikke noe flertall kan ta bort. Det er en av årsakene til at vi for eksempel ikke bruker tortur, uansett hvor horribel ugjerningen har vært.

Et siste poeng. Vi bruker ofte begrepet umenneskelig om noe som er så hinsides våre normer for hva som er godt, at det nærmest er ufattelig. Det kan ofte være fristende å stemple onde mennesker eller mennesker som begår onde handlinger, som skadedyr eller monstre. Men vi bør være varsomme. Ikke av hensyn til gjerningsmennene, men av hensyn til oss selv. En av de vanskelige realitetene vi faktisk må konfrontere, er at mennesker kan være ubeskrivelig onde og grusomme. Det ligger som et potensial i menneskets natur. Språket vårt kan ikke endre det faktum.

Som sagt tror jeg Raja rett og slett ikke har tenkt seg om. Det bør han — og vi — gjøre. Også når vi konfronteres med ugjerninger, terror eller ondskap.

PS: For øvrig synes jeg det er veldig bra at Raja, en oppegående og tøff muslimsk mann, er klar og tydelig i fordømmelsen av ekstremisme.

•  Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Han blogger på konservativ.no og twitrer på @konservativ

Denne artikkelen er opprinnelig publisert på Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no

Come gather ’round people
Wherever you roam
And admit that the waters
Around you have grown
And accept it that soon
You’ll be drenched to the bone
If your time to you
Is worth savin’
Then you better start swimmin’
Or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’.

I dag anmelder Aftenposten den nye platen til gangsta-rapperen Rick Ross (for øvrig en anbefaling hvis du liker superpompøs og tung hip hop), Rich Forever. Platen er gratis tilgjengelig blant annet her. Helt lovlig.

Det er ikke første gang en artist gir ut en plate gratis — Prince, Radiohead m.fl. har forsøkt det tidligere. Som anmelderen skriver: CDen fases ut, bransjen må finne nye måter å tjene penger på. Løsningen er gratis eller svært billig musikk som øker artistens profilering.

Som Unge Høyre leder var jeg sterkt kritisk til det nye regelverket for å bekjempe ulovlig nedlasting av musikk, blant annet fordi loven ikke bare skulle ta bakmennene, men kriminalisere den enkelte nedlaster.

Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å stjele musikk. Artister skal ha betalt. Men jeg er grunnleggende skeptisk når en bransje forsøker å bruke politiske reguleringer for å hindre en utvikling som ubønnhørlig vil fortsette.

Platebransjens var håpløst reaksjonær og tilbakeskuende, og jaget sannsynligvis mange unge over til ulovlig nedlasting rett og slett fordi bransjen tviholdt på det som var. Sjelden har vel det konservative slagordet “forandre for å bevare” vært mer aktuelt.

Et skrekkeksempel er den såkalte kopisperren som platebransjen trodde skulle få bukt med fildeling. Jeg har minst en plate med kopisperre, Jane’s Addictions passe gode comebackplate Strays fra 2003. Konsekvensen? Jeg hører sjelden på platen FORDI JEG IKKE LENGER GÅR MED DISCMAN!

Det er en deprimerende typisk historie. Da Store Norske Leksikon ikke fikk statsstøtte, kom det ramaskrik. Jeg var uenig. Leksikonets nettversjon var nærmest ubrukelig. De hadde ikke en gang lenker videre til relaterte saker. Nå har Store Norske tatt konsekvensen og tilpasset seg. Den nye utgaven på nett er langt, langt bedre — og skal utvikles videre.

Les også Torbjørn Røe Isaksen “God bless President Bush”

Det er ganske utrolig at platebransjen brukte så mange år på å forstå hva som var i ferd med å skje. Den norske utfordreren til Spotify, Wimp, kom ikke på markedet før 2009. Da var allerede hundretusener av unge menneskers forbruksmønster lagt.

En gang i tiden brukte jeg flere tusen kroner i halvåret på CDer. I dag er jeg en gammel hund som har lært nye triks. Som de fleste andre middelklassemenn med musikkinteresse har jeg kjøpt platespiller. Det blir et par LPer en gang i blant, særlig musikk som egner seg til lytting. Jeg kjøper klassisk musikk på CD (Wagner og Mahler krever stor lyd), pluss et par artister som jeg har fulgt gjennom mange år. Men det kan godt være at Watch The Throne var den siste hip hop CDen jeg noen gang vil kjøpe.

Er det litt vemodig? Selvfølgelig. Jeg har også en stor eske med kassetter som jeg neppe vil høre på igjen, og jeg savner spenningen ved å vente på en TV-serie hver uke i stedet for å se den på DVD (… som forøvrig også vil måtte bøte med livet innen ikke så alt for mange år). Samtidig hører jeg mer ny musikk enn noen gang.

Det blir vanskelig og utfordrende for platebransjen å tjene like mye penger som tidligere. Det kommer også andre utfordringer. Salget av klassisk musikk stuper, men publikumstallene på konserter holder seg rimelig bra. Det kan tenkes at alternative inntjeningsmetoder vil bety økt kommersialisering av musikken, for eksempel ved at flere artister knytter seg til kommersielle produkter som de også promoterer i musikken sin. Cristal, ya’ll.

Les også Anna Kathrina Fonn Matre “Feil vei for bokbransjen”

Selv om nettet gjør at ny musikk kan spres raskere, kan ikke nye artister regne med den samme oppbakkingen som i dag fra etablerte selskaper. Det kan i høyeste grad tenkes at publikum må betale mer for å oppleve konserter og festivaler. Kulturpolitikken må legges om.

Men musikken blir ikke borte, og den som ikke innser at flommen kommer, vil drukne.

•    Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Han blogger på konservativ.no og twitrer på @konservativ

”Til helvete med Muhammed og muhammedanerne,” skriker vokalist Høst på sporet ”Orkan” fra Taakes siste album ”Noregs Vaapen”. Det får vi tåle, synes jeg. Det er visst ikke en unison følelse. Ifølge Aftenposten har flere reagert.

Det bergenske black metal bandet Taake er nominert til Spellemannsprisen for beste album i kategorien metal. Og oddsen for å vinne bør faktisk være gode.

At religionskritikk i black metal skal skape furore i 2012, hadde vel ingen trodd. Mislik det gjerne, men Taake fortjener nominasjonen – og islamhets endrer ikke det.

Verre er det kanskje at ”Orkan”, se tekst, også går langt i å antyde at islams nærvær gjør at borgerkrig ulmer i landet. Litt ubehagelig, ikke minst, post-22/7. Men diskrediterer det Taake som band?

Provokasjon, kontroverser og, særlig, religionshat, er gammelt nytt i black metal – og for mange ganske utdatert.

Provokasjon, kontroverser og, særlig, religionshat, er gammelt nytt i black metal – og for mange ganske utdatert. Få artister holder fast ved et satanistisk etos, og flere som gjør det, har en ironisk distanse.

Selv i utenriksdepartementet undervises aspirantene i den kulturelle signifikansen av og norske stoltheten over artistene som brant våre stavkirker på 90-tallet, begikk selvmord, truet med å sprenge Nidarosdomen og begikk to drap – et internt og ett mot en homofil. Vi har kommet oss videre, og det har også artistene og sjangeren.

For publikum har overdrevne angrep på religion, gjerne med en god dose obskøniteter, blitt hva vi forventer av sjangeren. Det sjarmerer og underholder mer enn det provoserer. Årets beste norske debutant var for eksempel bandet med det fantastiske navnet NunFuckRitual.

Går vi gjennom låttitlene på noen klassikere i sjangeren finner vi: ”Hvite Krists Død”, ”Chainsaw Gutfuck”, ”Drep De Kristne”, ”Necrolust”, ”En stram lukt av kristent blod”, ”Du Som Hater Gud”, ”Pure Holocaust”… Og det var bare noen jeg kom på nå.

Klarer noen hisse seg opp? Neppe. (Bortsett fra Alta KrF, altså…)

Vokalist Høst er for utsidere mest kjent for å ha gått på scenen under en konsert i Essen, Tyskland, med et hakekors malt på brystet.

Taake er velkjente provokatører. Vokalist Høst er for utsidere mest kjent for å ha gått på scenen under en konsert i Essen, Tyskland, med et hakekors malt på brystet. Bandet beklaget, men ikke uten ytterligere provokasjoner og naziuttrykk:

“…we truly apologize to all of our collaborators who might get problems because of the Essen swastika scandal (except for the Untermensch owner of that club; you can go suck a Muslim)!”

Snarere enn å være problematisk, kanskje har vi godt av litt islamhets i black metal. Vår toleranse for krenkelse av mange tradisjonelt norske holdninger og praksiser i black metal er nærmest total.

At vi tåler kristenhat og voldsromantikk i black metal handler ikke om sympati, men om distanse. Det har ikke så mye å si, det trengs ikke tas så alvorlig. Vi er blitt mindre nærtagende.

Likevel ser flere ut til å gå i fistel av at islam hetses litt. Dette er for øvrig knapt på grensen til hets. Meninger å mislike, så absolutt, men ikke mer enn det – især fordi vi vet at provokasjon er et yndet virkemiddel fra avsenderen.

Ro ned, det går fint. Snarere enn å provoseres av kritikken av islam, bør man minne seg selv – eller andre – på hvorfor vi ikke lenger lar oss provosere av kritikk av kristendom.

Som Per Edgar Kokkvold har sagt: ”Retten til å krenke er ukrenkelig.” I det korte, men fine, essayet ”On the right to satirise, provoke and be downright offensive” skriver Kenan Malik: “…where societies are plural, then it is both inevitable and important that people offend the sensibilities of others. Inevitable, because where different beliefs are deeply held, clashes are unavoidable. And we should deal with those clashes rather than suppress them.”

For lett ender mange med å reagere illiberalt på det man selv mener er illiberalt. Det er ikke konsistent, og veldig uheldig.

En av Aftenpostens tipsere antyder at Spellemannskomiteen ikke visste hvem de var med å nominere. Jeg håper virkelig de gjorde det, og ikke ofret én unødvendig kalori på å diskutere det. Går vi dit at artister ikke kan anerkjennes for hva de gjør bare fordi vi ikke liker deres meninger, er vi hinsides det akseptable. For lett ender mange med å reagere illiberalt på det man selv mener er illiberalt. Det er ikke konsistent, og veldig uheldig.

Selvsagt er det artister innen sjangeren, særlig i Øst-Europa, som lefler med det virkelig ekstreme. Jeg skrev i forbindelse med Burzum, Varg Vikernes’ nom du guerre, sitt album Belus (2010), et lengre essay om ekstremisme i black metal her på Minerva, som fortsatt er aktuelt.

Finnes det ingen grenser for hvor ekstreme ytringer en Spellemannskomite skal godta? Jo, det gjør nok det – og Taake er milevis innenfor.

• Fredrik Wang Gierløff er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP.

Her er for øvrig to eksempler på anti-islamsk black metal fra den arabiske verden:

Seeds of Iblis’ ”No Islam”, fra albumet Jihad Against Islam og Janazas ”Islamic Lies”, fra demoen Burning Quran Ceremony.

Det verste med utviklingen hos republikanerne er kombinasjonen av at de mest uspiselige elementene får mer makt, og deres ekstremt kyniske holdning til det politiske spillet. Hver for seg er dette bekymringsverdige trekk, sammen er det skremmende effektivt – og skadelig, for både dem og USA.

Erfarne republikanere av den mer sympatiske støpningen, som David Frum og Mike Lofgren, har følt seg nødt til å ta harde oppgjør med det republikanske partiet. ”When did the GOP lose its touch with reality?,” spør Frum. Lofgren trakk seg etter 16 år i Kongressen, med følgende dom: ”It should have been evident to clear-eyed observers that the Republican Party is becoming less and less like a traditional political party in a representative democracy and becoming more like an apocalyptic cult, or one of the intensely ideological authoritarian parties of 20th century Europe.”

Nå ser vi at norske politikere omfavner de elementene i det republikanske partiet, som disse gode konservative reagerer på. Aftenposten har spurt FrP og Høyres stortingsrepresentanter hvem de støtter i den amerikanske presidentvalgkampen. Svarene fra FrP bør vekke noe oppsikt.

• Hans-Frode Kielland Asmyhr håper den usympatiske Rick Perry vinner fordi ”Vi trenger en tøffing fra Texas i det Hvite Hus igjen”. (Jeg lurer på hvem ”vi” er, i følge Asmyhr.) Han får støtte av Kenneth Svendsen.
• Både Laila Marie Reinertsen og den mer profilerte Oslo-representanten Peter N. Myhre fra FrP støtter det vandrende freakshowet Michelle Bachmann.
• Den notoriske homohateren Rick Santorum får en klam omfavnelse av FrPs Jan Arild Ellingsen.
• Jon Jæger Gåsvatn støtter riktignok Romney, men sier han håper han får med seg Bachmann eller Santorum, og slår Obama.

Jørund Rytman og Ulf Leirstein uttrykker støtte til Ron Paul. Han er fjern på sin måte, men det overrasker ikke at libertarianismen hans har en viss appell i FrP. Ketil Solvik Olsen, sympatisk som alltid, er den eneste som støtter den solide Jon Huntsman. Enkelte FrPere hadde ikke bestemt seg, nok oversikt eller noen klar preferanse, mens 12 uttalte støtte til enten Romney eller Obama.

Spørsmålet er hva dette sier om de seks representantene som for alvor ser kvaliteter å støtte i Bachmann, Perry og Santorum. Selvsagt har de enkeltpunkter å like, men de deler også en fullstendig forkvaklet tilnærming til politikk – både i innhold og form. At norske folkevalgte kan fremholde disse som lysende håp er rett og slett litt ubehagelig.

Galere enn du trodde mulig

Michelle Bachmann er gal. Virkelig. Ja, det er noe upresist, men jeg klarer ikke finne noe bedre ord for å beskrive denne dogmatiske, inkompetente, usympatiske, løgnaktige, idiotiske og fullstendig skrudde kristenfundamentalisten. I tvil? Les Matt Taibbis gjennomgang av hennes galskap, Daily Beasts av det samme, eller, for de mer seriøse, The New Yorkers Ryan Lizza sin intellektuelle profil av henne. Som Taibbi skriver:

” Bachmann is a religious zealot whose brain is a raging electrical storm of divine visions and paranoid delusions. She believes that the Chinese are plotting to replace the dollar bill, that light bulbs are killing our dogs and cats, and that God personally chose her to become both an IRS attorney who would spend years hounding taxpayers and a raging anti-tax Tea Party crusader against big government.”

Alle som så hennes korte intervju om USAs gjeldstak i Dagens Næringsliv i sommer, skjønte at virkeligheten var irrelevant for henne. Det hun sa, ga rett og slett ingen mening. Det kan ikke kritiseres, for det hadde ingen substans. Det var bare ord som ikke betyr noe, en logisk usammenhengende smørje.

Det er en fundamental forakt for kunnskap i hele det republikanske partiet. Ryan Lizzas profil av Bachmann i The New Yorker knytter dette ideologisk til evangeliske bøker som blant andre Bachmann har skrytt av, der gode kristne advares mot å høre på fakta fra ikke-kristne. La oss minne om at Bachmann selv studerte juss ved en liten og lite anerkjent institusjon som er spesialisert på å tolke loven med et bibelsk grunnsyn.

I debatten mellom de republikanske presidentkandidatene tidligere endte Bachmann opp med å angripe Perry for noe han har gjort som faktisk er bra: Å gi HPV-vaksiner til jenter fra de er tolv år, noe som med sikkerhet – og lite bivirkninger – vil redusere forekomsten kreft. Bachmann kjører på med kunnskapsforaktende kristenpopulisme, der hun anser HPV-vaksiner til unge jenter som seksualiserende og fremstiller det som et overgrep mot jenter og familier. Sannheten er at vaksinen best gis god tid i forveien, og føre var er et gunstig og effektivt prinsipp. Bachmann løy også om sideeffekter av HPV-vaksinen, som at den har gjort barnet til en kvinne hun pratet med mentalt handicappet. Det er feil.

Tøft å ta liv?

Texas-guvernør Rick Perry er beskrevet som en ny George W. Bush, ”only without the brains”.  Vi snakker om en mann som fornekter både evolusjon og klimaendringer. Perry er en person som er i stand til å kalle sentralbanksjef Ben Bernankes ”quantative easing”-programmer (altså monetær økonomisk stimulans for å motvirke resesjonen) for ”treasonous”, altså på grensen til landsforræderi. I Texas, forsikret Perry velgerne, hadde han fått juling.

Han skryter av Texas’ jobbmirakel, men snakker om staten med elendige offentlige tjenester, blant landets høyeste fattigdomsrater og en vekst som dels er drevet av immigranter fra sør.

I boken sin Fed Up! fra 2010 (som hans rådgivere nå mener ikke må tolkes som et signal om hva kandidaten Rick Perry står for) går han langt i å kalle Social Security og MediCare for grunnlovsstridig og levner liten tvil om at han helst skulle brukt lovteksten bak programmene som dopapir.

Rick Perry har antagelig vitende tatt livet av en uskyldig mann, blant de flere hundre som er henrettet under hans ledelse i Texas. Negativt? Nei, det har faktisk vist seg populært blant velgere, i følge én fokusgruppe.

Henrettelsen av en uskyldig mann ble (positivt) omtalt av en velger slik: ”It takes balls to kill an innocent man.” Kanskje er det dette Asmyhr sikter til med ”tøffing fra Texas”.

Homohateren

Rick Santorum skjøt inn fra siden med nesten-seieren i Iowa. At han har klart å fange interessen til FrPere som Gåsvatn og Ellingsen er interessant. Santorum er først og fremst kjent som homohater (i likhet med Bachmann). Santorum mener blant annet at bare å åpne for å la homofile ha sex med hverandre i private hjem, er å sette døren på vidt gap for dyresex, incest, pedofili og bigami. Det oppfattes kanskje urimelig å bruke så mye tid på å kritisere Santorums standpunkt om homofili, men det skyldes selvsagt dels at han – og andre republikanere – bruker så mye tid på temaet selv. Matt Taibbi er alltid fornøyelig, og denne profilen av Rick Santorum fra 2006 lever opp til standarden.

Best of a bad bunch

Hvordan det politiske tyngdepunktet har beveget seg mot ”høyre” er bemerkelsesverdig i seg selv. Sannheten er at erkekonservative Mike Huckabee, de evangelisk kristnes favoritt ved forrige valg, ville virket som en modererende stemme i dagens republikanske suppe. Hvem hadde trodd Palin skulle virke normal i dette landskapet? Mitt Romney fremstår i dag som den moderate kandidaten, selv om han kjørte som det konservative alternativet før 2008-valget. Han har i tillegg måttet gjøre konsesjoner til de mer konservative ved å justere flere av sine standpunkter, blant annet om abort. Muligens humoristisk, Paul Talley har  på FrumForum hevdet at selv Ronald Reagan ville fremstått som en såkalt RINO, Republican in Name Only, etter dagens standard.

I New York Times lørdagsbilag skrev Robert Draper for en tid siden om Tea Party-bevegelsen på Capitol Hill. Han jobber også med en bok om Kongressens innflytelse i amerikansk politikk, og beskriver hvordan det republikanske lederskapet med speaker John Boehner i spissen sliter med å holde orden på de nye kandidatene som ble valgt inn ved siste mellomvalgsår. Mange er uten erfaring, har forakt for tradisjonell politikk og er politisk radikale med dyp mistillit til Det hvite hus.

Gjeldstaksdebatten i USA i fjor sommer viste hvor ille denne formen for politikk er for landets styring. Selv om Standard and Poors nedgradering av USAs kredittverdighet kan kritiseres fra flere vinkler, så må dette først og fremst tolkes som en dom over USAs politiske system. Selv om USAs økonomi reelt sett ikke har, eller burde ha, noe problem med å betjene gjelden sin, viste konflikten at det politiske systemet ikke kan vises tillit til å gjøre det som er godt og riktig for landet i en senere krise.

Én ting i denne saken er hvordan de nyvalgte Tea Party-tilknyttede representantene oppfører seg. En annen er hvordan etablissementet forholder seg til dem. Dessverre ser de ut til å innfinne seg med at de i praksis lever på deres nåde, etter at de har blitt både en betydelig maktfaktor i vippeposisjon og har vist at de er i stand til å mobilisere til og vinne stort i valgår.

I Michael Tomaskys essay ”Republican Days of Wrath”, som nylig stod i New York Review of Books, oppsummerer han: ”…the establishment is cowed, and there are no mainstream conservative Republicans willing or able to stand up to the more rabid faction from a position of strength. […] One keeps thinking that surely this all has to end sometime, but for now there is no end in sight…”

Velgerne får det de vil ha

Michael Tomasky sporer starten på den ekstreme anti-demokratiske holdningen i den republikanske bevegelsen til begynnelsen på Clinton-æraen. Da blomstret det særlig opp en mengde hatlitteratur om daværende førstedame Hillary Clinton. Bøkene hamret inn et budskap om at Clinton virkelig var ute etter å ødelegge USA. Denne sjangeren gjør det fortsatt stort, se særlig bøkene skrevet av sjarmtroll som Ann Coulter, Glenn Beck og deres meningsfeller. De har felles at de selger. Mye.

Media har også noe av skylden. Derfor blir FrPs Aina Stenersen og Brage Baklien sin kommentar på Minerva tidligere i år om å få et norsk FOX News så misforstått. USA har falt i den politiske fellen å besvare en oppfattet venstrevridning (dels korrekt) i media og tenketanker med å stifte høyreorienterte tenketanker og medier som ikke bare bringer den slagside som naturlig følger av journalistenes egne politiske forståelse (som er utbredt på venstresiden), men som mer aggressivt prøver eksplisitt å motvirke andre medier, og som dermed mer bevisst tillater seg å være urimelige selektive i kilder, vinklinger og presentasjon. Dette har polarisert nyhetsdekning, faktadisseminasjon og så videre.

Et eksempel på hvilke velgere republikanerne faktisk skal nå ut til, ser vi i Rolling Stones rapport fra kandidatdebatten på CNN: “The least edifying moment of the night came when Blitzer asked Paul what he’d do if an otherwise healthy 30-year-old man without health insurance needed six months of intensive care to survive: “Are you saying that society should just let him die?” While Paul wrestled with his answer, the audience … didn’t: “Yeah!” came the answer…” Riktignok fra et fåtall.

Hvordan både Tea Party-ferskingene i Representantenes Hus og velgerne som klamrer seg til hvilken som helst Romney-utfordrer , vil forholde seg til den mer moderate Romney, om han velges, er i det blå. En president Romney vil få sitt å slite med fra høyre såvelsom venstre.

En lysende fremtid?

Er det dette FrP-representantene Ellingsen, Svendsen, Asmyhr, Reinertsen og Myhre drømmer om for Norge? Er det dette de mener USA er tjent med, polarisering, ekstremisme, kunnskapsforakt og skitten, skitten, skitten politisk strategi?

Selvsagt har Obama skuffet mange, og ikke levert der folk håpet. Et ønske om et skifte er ikke urimelig – selv om jeg holder en knapp på at gjenvalg er det beste for USA.

Les også Ove Vanebos svar: Presidentvalg er ikke matematikk.

De nevnte representantene representerer ikke hovedstrømmen i FrP, det er klart av Aftenpostens kartlegging. Det er fem og en halv som støtter gærningene Perry, Santorum og Bachmann, og to som støtter den rare, men interessante, Ron Paul. Det er riktignok tretten som går for enten Obama, Romney eller Huntsman. De ubestemte er neppe de mest ytterliggående.

Likevel reiser det noen spørsmål om deres syn på politikkens form, innhold og regler, at såpass mange representanter FrP i landets lovgivende forsamling kan omfavne de mest ytterliggående elementene i et parti som for mange tidligere lojale også har blitt uspiselig radikalt.

• Fredrik Wang Gierløff er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP

Oppdatering 4.4, kl. 17.00: Kilder nær Bachmann har nå signalisert at hun vil trekke sitt kandidatur, i følge National Journal.

Etterforskningen av terroraksjonene etter 22. juli er den mest omfattende kriminaletterforskning i Norge noensinne. Det er verdt å ha i mente når man leser Ola Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift.

Ola Tunander har i tre artikler på Minerva svart på kritikken som er rettet mot hans artikkel i NNT. Det er bra at Tunander deltar i debatten. Cathrine Holst har også svart hos Minerva.

Jeg har behov for å kommentere en del punkter. For enkelhets skyld gjør jeg det punktvis. Jeg vil igjen oppfordre interesserte til å lese Tunanders artikkel som fortsatt er fritt tilgjengelig.

1. Nytt Norsk Tidsskrift skriver i utgavens leder at Tunanders artikkel kan være ”kontroversiell”. Det har blitt gjentatt også andre steder. Det er derfor urimelig å hevde som Tunander gjør, at artiklene i Minerva og i Aftenposten ”utmynnar i en generell diskreditering av mig som forskare”. Artiklene fra henholdsvis Øyvind Strømmen og undertegnede i Minerva, og fra Johannes Due Enstad i Aftenposten, er etter min mening helt innenfor det man kan forvente av reaksjoner på en så kontroversiell artikkel som Tunander har skrevet.

Det er også verdt å bemerke at selv om Minerva bad Øyvind Strømmen om å gjennomgå Tunanders artikkel, ble det ikke lagt noen føringer på hva han skulle mene eller skrive. Naturligvis.

2. Tunander skriver: ”Men med vilken rätt dömer en stortingsrepresentant ut en forskare som har uppnått professorskvalifikation och som har blivit evaluerad som kvalificerad till att inneha tjänsten som forskningsdirektör på NUPI.” Hvis Tunander her sikter til at stortingsrepresentanter bør være varsomme med å blande seg inn i den frie forskningen fordi de også styrer det offentliges midler, er jeg enig i at det er verdt å reflektere over. Men setningen kan også forstås på en annen måte, nemlig at undertegnede – og kanskje også Strømmen – ikke er kvalifiserte til å mene noe om Tunanders forskning. Det er i så fall et svært spesielt standpunkt. Jeg skal ikke bruke tid på å legge ut om mine egne kvalifikasjoner eller begrensninger, men simpelthen konstantere at det er innholdet i en kritikk – ikke avsender – som avgjør dens gyldighet.

3. Både Tunander og Holst gjør et poeng ut av at kritikken kommer hos Minerva (Holst blant annet i debatt med undertegnede på Kulturnytt 16. desember). Jeg viser igjen til punkt 1, men enda viktigere: Kritikken har jo på ingen måte avgrenset seg til medlemmer av Minervas redaksjon. Både Tunander og Holst gjør det for enkelt for seg selv ved å se bort fra blant annet innlegget fra PRIOs direktør Kristian Berg Harpviken. Det er svært uvanlig at en direktør offentlig irettesetter en av sine forskere, men det gjør altså Harpviken i dette tilfellet. Han skriver blant annet:

”Forskerne står selv for sine ytringer i den offentlige debatten. Det et mål i seg selv at forskere hos oss er engasjerte, også i brennbare spørsmål. Samtidig skal kravene til logisk fremstilling, kildekritikk og etisk refleksjon være høye. I mine øyne lever ikke Tunanders artikkel opp til disse kravene. Grunnleggende krav om solid og etterprøvbar dokumentasjon er ikke oppfylt. Det er etisk dypt problematisk når artikkelen indikerer at ansvaret for 22. juli-terroren ligger hos navngitte stater og enkeltpersoner. Tunander vektlegger at dette bare er mulige forklaringer, men implisitt levner artikkelen etter mitt syn liten tvil om hvor han mener søkelyset bør rettes.

Jeg undrer meg over at Nytt Norsk Tidsskrift, som har hatt artikkelen til vurdering, ikke deler mitt syn, men tvert i mot anser artikkelen som faglig solid, og som et vesentlig innlegg i det akademiske ordskiftet.” [min utheving]

4.  Tunander bruker mye plass på sine tidligere akademiske meritter i sitt svar til meg. Jeg understreker at min kritikk ikke gjelder hele Tunanders akademiske produksjon, men er avgrenset til artikkelen som foreligger. Jeg har ikke lest særlig mye av det Tunander tidligere har skrevet. Han har fått kritikk også for tidligere standpunkter, men jeg er ikke i stand til å si noe substansielt om dette.

5. Så til hovedpoenget, selve artikkelen. Det er to store problemer med artikkelen. Det ene er kildebruken, det andre er selve forutsetningen for spekulasjonene.

La meg ta noen eksempler på kildebruken:

Tunander skriver om Israel-sporet han spekulerer i: ”Mer alvorlig er at noen kommentarer ikke kun kan bli beskrevet som oppfatninger, men også som mulige halvoffisielle signaler. Det gjelder ikke minst en kronikk av Barry Rubin i Jerusalem Post den 31. juli.(…) Ifølge Rubin skulle norsk politikk (støtte til «terrorisme») kunne føre til at Norge blir utsatt for terrorisme. Det er lett å lese dette som en trussel. Var det noen som ville markere overfor Norge at den norske Israel-politikken er «uakseptabel»?”

Hvor har han det fra at Rubin kommer med halvoffisielle signaler? Jeg finner ingen kilder. Senere henviser han til et resonnement om at ”Bombingen og massakren i Norge den 22. juli skulle, ifølge dette resonnementet, ha vært et svar på norsk politikk.” Det er en ganske drøy påstand, og man skulle tro at det må begrunnes skikkelig hvorfor det er et interessant spor å følge. Det skjer ikke. Snarere er den eneste kilden til dette en artikkel jeg ikke får tilgang til, skrevet av en Wayne Madsen, som ikke fremstår som en kilde som uten videre kan brukes ukritisk. Kan man virkelig si at Tunander tester sin hypotese skikkelig her? Eller finner han kilder som er bekvemmelige og gjør at han kan flytte seg videre i resonnementet?

Et eksempel til: Tunander skriver: ”På 2000-tallet, da PLO hadde problemer med aktivister fra al-Qaida, fant PLOs sikkerhetstjeneste at al-Qaidas kontaktoffiser for disse palestinerne tilhørte Shin Beth, innenriksetterretningen i Israel (Claudet, 2002).” Kilden Claudet er denne nettsiden. Anklagene fra Gazas sikkerhetsmyndigheter er også brakt videre av for eksempel BBC, en kilde Tunander ikke bruker. Allerede her fremkommer det at israelske kilder avviser påstanden som ”absurd”. Det betyr naturligvis ikke at påstandene er absurde – det er ikke ukjent at stater lyver, det har Tunander helt rett i. Men det betyr ikke at de alltid lyver. Men Tunander fortsetter så: ”Disse faktaene [min understrekning] har ført til en diskusjon om hvorvidt vesentlige deler av al-Qaida har vært infiltrert av israelerne, og om sistnevnte bruker disse gruppene for å diskreditere islam (Veterans Today, 2010).” Han diskuterer ikke påstandene, ikke troverdigheten til kilden, viser ikke til andre som har hevdet det samme, men etablerer påstandene som fakta og det uten å vise til noen andre kilder. Det er tendensiøst. Særlig fordi dette er hovedsporet som leder til spekulasjonene hvorvidt Saudi Arabia kan ha stått bak 22. juli. Ikke bare etableres ”faktaene” basert på altfor selektiv kildebruk; som Øyvind Strømmen påpeker sier heller ikke selve kilden det Tunander utlegger den til å si: PLO-kilden i artikkelen hevder nemlig at israelerne hadde satt opp en falsk gruppe som ikke var tilknyttet al-Qaida, men bare skulle gi inntrykk av det.

Mye av utgangspunktet for Tunanders artikkel synes å være en artikkel av Peter Dale Scott som også er i kildelisten. Scott trekker en del tentative konklusjoner som ligner på Tunanders, men en konklusjon er ikke tentativ: ”Breivik most probably did not act alone, despite the latest official reports (…).” Tunander mener også at ”det er en del som peker mot at Breiviks angrep ikke var et rent solo-utspill.” For å støtte opp om påstanden viser han til den brutale operasjonen, materielltilgangen, Breiviks konto, manifestet på engelsk og videoen til Breivik. Alt dette er løse indisier, noen av dem til og med på grensen til søkte (at to amatørvideoer ligner betyr ikke at det er en sammenheng dem imellom).

Steg for steg kan man gå gjennom Tunanders artikkel og finne lignende eksempler på ukritisk kildebruk, ensidig kildebruk og totalt manglende kildekritikk. Dette er ekstra alvorlig fordi spekulasjonene hans involverer navngitte land og navngitte personer, og dreier seg om en ufattelig tragedie som fortsatt etterforskes av politiet.

Og da kommer vi til det aller viktigste poenget. Det er naturligvis lov å spekulere og formulere hypoteser, men i en akademisk sammenheng må også det gjøres på et solid fundament. Det er ikke slik at enhver spekulasjon basert på enhver tilgjengelig kilde på nettet, har verdi, enn si er etisk forsvarlig. Og omfanget av tragedien 22. juli og den pågående etterforskningen burde tilsi enda større forsiktighet enn normalt med høylytte spekulasjoner som ikke er noe annet enn nettopp det. Offentligheten, men også ofre og pårørende etter 22. juli, må antas å kunne komme til å lese stoff om tragedien også i et tidsskrift. Forskningen skal naturligvis ikke styres av folks reaksjoner, men de etiske problemstillinger som gjelder for spekulasjoner som metode, blir enda viktigere i en slik situasjon.

Et retorisk spørsmål til slutt. Peter Dale Scott lenker til en artikkel i Huffington Post. Der står det følgende setning: ”(…) prosecutors and police have said they are fairly certain that Breivik planned and committed them on his own.” Det har også stått i norske medier. Det er mulig Ola Tunander sitter inne med vesentlige opplysninger som skulle tilsi det motsatte – ja, det er mulig politiet til slutt vil konkludere med noen annet – men i artikkelen til Tunander er det ingenting som godtgjør at så skulle være tilfelle. Og er det ikke uansett et rimelig krav at man nevner det faktum at de foreløpige konklusjoner fra norgeshistoriens største etterforskning, er at ABB opererte alene?

Tabloidavisen Dagbladet presenterer alternative teorier rundt 22. juli slik. Jeg synes det er til ettertanke.

• Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Han blogger på konservativ.no og twitrer på @konservativ

Denne bloggen er publisert på konservativ.no

Siste bind av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, har vært utgangspunkt for en interessant debatt om forholdet mellom litteraturen og det politiske og om forholdet mellom ”jeg” og ”vi”. Jeg har, i likhet med de fleste skulle jeg tro, ennå ikke lest bindet ferdig. Men basert på tidligere bind er det slående hvordan et ”jeg” som i så stor grad velger å bruke sin litterære kraft på å beskrive menneskene rundt seg og samtiden de lever i, kan markere så klar avstand fra et ”vi”. Dersom jeg-personen i Min Kamp ikke følte en tilhørighet til et ”vi” – noe som bandt ham sammen med de andre på en eller annen måte – er det merkelig at deres innflytelse over hans liv skal være så stor. Jeg-et i bøkene rammes av farens alkoholmisbruk nettopp fordi far, mor, søsken, tanter og onkler er en del av et ”vi”, familiens vi.

Dette er kanskje også et bindeledd over til den politiske diskusjonen om fellesskap vi finner hos Jonas Gahr Støre 12. desember. Støre skriver innsiktsfullt at ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det er interessante tanker fra en sosialdemokrat, og en oppfølging av ideer han har tygget på tidligere, blant annet i Minerva hvor Støre sa: ”Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.”

Er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet?

Men på et punkt er jeg usikker på hva Støre mener. Han skriver om ”en moderne tilhørighet”. Det kan forstås dit hen at vi lever i et samfunn hvor de selvvalgte identitetsmarkørene er blitt sterkere, dels på bekostning av våre medfødte markører. Tenk for eksempel på kristendommens stilling. I dag velger de fleste selv hvorvidt man er kristen eller ikke, det er ikke simpelthen noe man er fra fødselen av. Men er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet?

Behovet for tilhørighet ligger sannsynligvis dypt i oss som mennesker, og selv om de ytre formene endres, er selve behovet for tilhørighet det samme. Familiens stilling er en annen i dag enn for femti år siden, men de utopister som dermed har spådd familiens fall, har tatt grundig feil. Denne innfallsvinkelen stiller også Knausgårds sammenligning mellom 30-tallets tyske ”vi” og fellesskapet i dagens Norge, i et litt annet lys. Mange har reagert på sammenligningen, og det er selvfølgelig en himmelropende forskjell på et rosetog og en fascistisk marsj. Men forskjellen og likheten kan illustrere noe viktig: Vårt behov for tilhørighet kan manipuleres. Noe av det vakreste i vår natur, nemlig vår søken etter fellesskap, kan perverteres og utnyttes av onde krefter. I et samfunn hvor store grupper ikke føler tilhørighet til institusjonene og verdiene, er mørket aldri langt unna.

Både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen.

Nettopp derfor er det avgjørende å ta kampen, både for et ”vi” og for innholdet i dette fellesskapet. Litt karikert kan man si at både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen. Høyreekstremismen forvrenger selvfølgelig ideen om et fellesskap, men også en rendyrket liberalistisk individualisme, som ser samfunnet som en nærmest tilfeldig opphopning av enkeltmennesker, vil ha problemer med å identifisere og trygge de felles normene og verdiene som binder oss sammen. En slik individualisme ser vi for eksempel spor av i tanken om at ”har du lyst, har du lov” eller hos dem som svarer på enhver kritikk med å vise til at ”det er ikke mot loven”. Som om det eneste kravet som påhvilte oss som borgere var å følge lovens bokstav.

Men også deler av venstresiden har til tider sviktet. Én ting er selvfølgelig at klassekamp neppe bygger fellesskap; en annen ting er at deler av venstresiden til tider nærmest har satt likhetstegn mellom staten og fellesskapet. Også sosialdemokratiet har hatt liten toleranse for det mangfoldet som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, det være seg friskoler eller uavhengige trossamfunn. Sosialdemokratiet har alt for ofte spurt hvordan fellesskapet bør se ut fra partiprogrammet, uten å ta hensyn til hvordan fellesskapet faktisk er.

Gahr Støre legger avgjørende vekt på at fellesskap er selvvalgt, ikke påtvunget. Det stemmer at vi i stadig større grad velger hvor vi vil høre til, men samtidig er fellesskap også noe vi fødes inn i. Ingen kan velge bort sitt fødested eller sin familie. Vi velger simpelthen ikke oss selv, det er en av modernitetens myter. Vi former oss selv, tar våre valg, men som mennesker fødes vi inn i en sammenheng hvor noen etiske forpliktelser allerede er på plass. Man kan snu ryggen til sin familie, men det etiske ansvaret for sine nærmeste blir ikke borte.

Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen.

Utfordringen i et mer mangfoldig samfunn er spenningen mellom utviklingen ovenfra og utviklingen nedenfra. Det norske fellesskapet er fortsatt knyttet til mange av de samme institusjonene som for to hundre år siden, fremst blant dem nasjonalstaten. Knyttet til tanken om Norge er også en idé – om enn aldri så vag – om hva det er å være norsk. Tidligere har denne ideen også vært knyttet til etnisk bakgrunn, men å tviholde på etnisitetens verdi i et stadig mer mangfoldig samfunn vil gjøre fellesskapet mer fragmentert for hvert år som går. På den annen side er det en like dårlig idé å konkludere med at et mangfoldig samfunn ikke kan ha fellesskap, og at Norge eller nasjonen dermed er utdaterte ideer som er modne for historiens skraphaug.

Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen. Det blir interessant å følge disse ideenes skjebne videre.

Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Han blogger på konservativ.no og twitrer på @konservativ

Israel kritiseres for mye, tidvis til det absurde, som da Mossad ble anklaget for å plante en hai på Egypts kyst – en nyhet Dagbladet.no relativt ukritisk videreformidlet.

I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) mer enn insinuerer PRIOs Ola Tunander at det var Israel som stod bak 22. juli-terroren i Oslo og på Utøya. Har NNT med dette begått sin Mossad-hai historie?

Øyvind Strømmen viser at Tunander faglig er på ville veier. Jan Arild Snoen beskriver og Bård Larsen utdyper Tunanders tendens til konspirasjoner. Torbjørn Røe Isaksen mener at NNT gjorde en feilvurdering ved å publisere artikkelen. Tunander mener seg misforstått  – noe jeg har problemer med å forstå, etter å ha lest artikkelen på nytt.

PRIOs egen direktør Kristian Berg Harpviken undrer seg over hvordan det passerte redaksjonen i NNT. Det gjør jeg også. Spørsmålet som står ubesvart er hvorfor artikkelen ble publisert?

Hva var det de kompetente akademikere og opinionsdannere i NNT fant tiltrekkende og fengende ved en tekst, som ikke er forskningsbasert, er logisk usammenhengende, har uholdbar kildebruk og flagger standpunkter som burde fått varsellampene til å blinke?

I sitt korte forsvar for publiseringen, skriver Cathrine Holst at hun ”ikke er enig i alt som måtte skrives i tidsskrift.” Det har heller ikke vært poenget, at kritikerne har vært uenige, men at dette er slett arbeid, som gis en implisitt godkjennelse.

I lederen roser Cathrine Holst tilsynelatende artikkelen fra Tunander for å bidra til ”genuin læring”, for å gi ”oss et innblikk i terroristens mulige inspiratorer og nettverk” og, sammen med NNTs andre artikkel om temaet 22.7, å bringe ”inn sentrale, til dels nye, og sannsynligvis kontroversielle perspektiver.” Som andre har understreket: NNT anses som et fagfellevurdert tidsskrift, på vitenskaplig nivå 1, som gir publiseringspoeng til forskere som skriver der.

Det er ingenting som tyder på at redaksjonen trykker dette som en exposé av hva en professor ved PRIO er i stand til å lire av seg, at de trykker det for å ”få trollet ut i sola”, eller i det hele tatt innser den ekstreme konspiranoia og faglige uetterettelighet som artikkelen bærer preg av. Hvorfor ikke?

Jeg spør av genuin nysgjerrighet, men drister meg, i påvente av en mer substansiell avklaring fra redaktør eller øvrig redaksjon, til å lufte noen observasjoner.

For det første antyder publiseringen en svakhet for “interessante” ideer, som ser bort fra om de har hold i virkeligheten; sannhetskriterier ofres for det som er “spennende” og “utfordrende”.

Lederen i NNT fremhever adjektivene ”nye” og ”kontroversielle” i sin beskrivelse av Tunander. Jeg kjenner ikke redaksjonens vurderinger, men får følelsen av at motstrømstenkning er gitt en egenverdi, som har blendet en for kritisk granskning av substans.

Det er problematisk fordi det i et tidsskrift med faglighet som ideal, faktisk underkjenner viktigheten av faglighet.

For det andre, publiseringen gir en ubehagelig ettersmak at det er nettopp konspirasjonsteorier som dveler ved Israel, som ble spart for redaksjonens kritiske sans. Spørsmålet er ikke om redaksjonen tror på tullet selv, men om det oppfattes som mindre hårreisende å anklage nettopp Israel.

Det er ikke urimelig å stille spørsmålet om dette blottlegger at redaksjonens, eller deres fagkonsulenters, politiske sympatier overkjører kritiske reflekser. Ikke bare unngår de å steile av artikkelens hårreisende premiss, men de reagerte visst heller ikke på mangler innen kildebruk, logisk sammenheng i tekst eller holdbarhet i resonnementer.

Jeg mener ikke at det er illegitimt å kritisere amerikanske lobbygrupper, israelske påvirkningsstrategier eller Mossads virke. Faren oppstår når en slik kritikk ikke kommer som en konklusjon på en undersøkelse, men snarere motsatt: At det er antagelsen om israelsk renkespill som blir premisset for “analysen”. Alle som har sett på konspirasjonsteorier, vet at når man hvis man først gjør noen antagelser om at en aktør opptrer uærlig og i det skjulte, er det utrolig hva slags tolkninger man kan gi ellers uskyldig empiri.

Det ekstra ubehagelige i denne sammenhengen er selvsagt at tanken om israelsk (og, må man kunne si, jødisk, siden Tunander trekker inn den “israelsk-amerikanske høyreekstremismen”) konspirasjon har lange røtter

Hadde en så dårlig begrunnet og radikal konspirasjonssuppe kommet på trykk, med en annen syndebukk? Jeg håper redaksjonen kan gi et ærlig ja, selv om det kvaliteten, ikke konklusjonen, som er hovedproblemet her.

Helst hadde jeg håpet at NNTs redaksjon heller hadde sagt nei ikke bare til artikler som antyder at europeiske sosialdemokrater bevisst har inngått en avtale om å islamisere Europa, på bakgrunn av løsrevne sitater og referanser til Fjordman eller Bat Ye’or, men også til Tunanders “resonnementer”.

Muligens har NNT og Holst oppfattet det som formildende at Tunander insinuerer, heller enn anklager. Slik jeg ser det blir insinuasjoner vel så problematisk, da den retoriske stilen beveger seg over i det demagogiske, der det forfører leseren mot konklusjoner som ikke gjøres eksplisitte.

Først og fremst er publiseringen pussig. NNT er seriøst, Cathrine Holst er en jeg har stor respekt for, redaksjonen for øvrig er solid. Har dømmekraften sviktet, eller er det oss kritikere som har havnet i blodtåka, og ikke klarer å forstå dette mer åpent?

Cathrine Holst skylder ikke oss noen detaljert utredning om redaksjonens vurdering, og de står i sin frie rett til å publisere hva enn de vil. Men innpakningen og presentasjonen av Tunanders konspirasjoner, og påstanden om at den har vært gjenstand deres faste vurderingsprosedyrer, fra en – som Holst presist skriver – høyt merittert redaksjon, gjør at spørsmål stilles. De må gjerne besvares bedre.

Nils August Andresen kritiserte Dagbladets omtale av Mossad-haien. Det var ikke fordi de videreformidlet et kuriøst rykte, men fordi de ga inntrykk av at det kunne ligge noe i det. Det er den samme feilen NNT gjør når de viderformidler Tunanders feberfantasier.

Spørsmålet som må besvares, er hva som lå bak tanken om ukritisk, tvert i mot anbefalende, å publisere Tunanders konspirasjonsfantasier. Mener NNT virkelig at den bidrar til post-22/7 læringsgraden, og holder den kvalitetsstandard som NNT ellers holder?

PS.

Skulle vi “resonnert” og “spekulert” i Tunanders ånd, ser vi ett tenkelig alternativ til at NNT har utvist dårlig dømmekraft, som enkelte har pekt på: NNT kan være styrt av Bilderbergerne eller ZOG, for å formidle dårlig skrevne konspirasjonsteorier. Alt med det formål å diskreditere dem som er på sporet av å avsløre ZOGs makt, også i Norge. Dette er ikke tilstrekkelig dokumentert, men visse skribenter har påpekt muligheten.

• Fredrik Wang Gierløff er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP

Denne artikkelen er opprinnelig publisert på konservativ.no

Ungdommens demokratiutredning har den blitt kalt, utredningen som ble levert barne- og familieminister Audun Lysbakken i går. Utvalget kommer med mange spennende forslag, men en ting har de ikke klart å bli enige om, nemlig stemmerett for 16-åringer. Det er ikke veldig pussig egentlig. I  motsetning til hva en del later som, har ikke stemmerett vært et folkekrav fra landets ungdommer. Det har også utvalget forstått.

Det mest spesielle er faktisk reaksjonene fra både Barneombudet og LNU.

“Det er ille”, sier barneombud Reidar Hjermann, og fortsetter: “Eg kan ikkje sjå anna at dei bruker dei same argumenta som blei brukt for å hindra kvinner å ha stemmerett.” Den historiske sammenligningen er tøvete, veldig tøvete. Det er en vesensforskjell mellom å ha aldersgrenser og ha kjønnsbaserte grenser. Alle — og da mener jeg alle — støtter i en eller annen forstand aldersgrenser for eksempel for å kjøpe alkohol, tjenestegjøre i militæret eller ha sex. Det er da vitterlig ikke det samme som å si at en gruppe ikke kan stemme fordi de har galt kjønn eller feil etnisitet? Den logiske konklusjonen på Hjermanns argument er at alle burde ha stemmerett — og hvis man er mot at 14-åringer skal få stemme så bruker man samme retorikk som i 1907.

LNU anklager derimot gruppen for å svikte sitt mandat. I følge Martin Østerdal, generalsekretæren, har utvalget sviktet sitt mandat når de er delt i spørsmålet om stemmerett for 16-åringer… Bare les setningen en gang til: Utvalget har sviktet sitt mandat når de er delt i spørsmålet om stemmerett for 16-åringer. Med andre ord mener LNU at et uavhengig utvalg som blant annet består av noen unge og mange som jobber med ungdommer, har sviktet fordi de ikke mener akkurat det LNU synes de skal mene. Kanskje litt grunnleggende demokratiopplæring i LNU ville vært på sin plass før de gikk i bresjen for en ny stemmerettsalder.

•  Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Han blogger på konservativ.no og twitrer på @konservativ