Her følger mitt innlegg på årsmøtet i Oslo Høyre i dag.

Årsmøte!

Høyre har alltid lagt vekt på økonomisk ansvarlighet. Dette er et viktig skille i forhold til vår konkurrent på høyresiden.

Men på landsmøtet før 2009-valget, i et anfall av midlertidig utilregnelighet, vedtok partiet et program som går inn for å bygge ut høyhastighetstog på betingelse av at driftskostnadene dekkes.

Investeringskostnadene kan vi altså se bort fra.

Samferdselspolitisk talsmann Øyvind Halleraker bekreftet overfor Aftenposten på torsdag at dette prinsippet ligger fast.

Hva betyr dette: Jo, at Høyre er villig til å kaste det som nå er beregnet til 800 milliarder kroner rett ut av vinduet.

Hvor kommer den summen fra? I den ferske Lyntogutredningen fra Jernbaneverket er investeringskostnadene beregnet til omkring 1000 milliarder kroner, og bare omkring 20% av dette vil komme tilbake i form av nytte for passasjerer og samfunnet, inkludert miljøfordeler.

Selv på miljøsiden er fordelene tvilsomme, siden det er så store utslipp forbundet med selve utbyggingen at det vil ta ca 60 år med drift før CO2-regnskapet kommer i balanse.

Ciceros forskningsdirektør advarte i går mot lyntog.

Høyres lyntogoverbud er alle overbuds mor. Jeg har ikke regnet på det, men du kan legge sammen alle Fremskrittspartiets overbud gjennom historien – og jeg tviler på at du kommer til 800 milliarder.

Vi vet mer om utbygging av lyntog nå enn da Høyre gjorde sitt landsmøtevedtak. Høyre er helt avhengig av troverdighet i økonomiske spørsmål. Det er på høy tid å snu.

Denne resolusjonen er første skritt.

Neste skritt må bli at Torger Ødegaard får avsatt en time på Høyres landsmøte for å undervise i 4. klasses pensum i matematikk.

Takk.

Årsmøtet vedtok, mot tre stemmer, en resolusjon som avviser lyntog som en avsporing, og en dårlig og urealistisk løsning. Isteden må det satses på utbygging av jernbanen i Intercity-trianglet.

Twitter: @jasnoen

Aftenposten skriver om ulikheter i prisene på taxi til og fra Gardermoen. Det har tidligere vært fokus på at taxi-prisene i den ordinære Oslo-markedet har økt betydelig de siste årene.

En hovedgrunn til at konkurransen i dette markedet ikke har gitt lavere priser er at den vanlige forbruker ikke skiller mellom selskapene, men tar den første taxien i køen. Og for de fleste tror jeg at det er en naturlig reaksjon på at kundene ikke er klar over prisforskjeller mellom selskapene. På sin side har selskapene lite incentiv til å konkurrere på pris, og dermed får vi en tendens til at takstene legges ganske nær hverandre, noe som gjør det enda mindre interessant for kundene å sette seg inn i forskjellene.

Jeg var nylig i Tallinn, en by som har slitt med en useriøs taxi-næring. For å bøte på det, har de blant annet innført et tiltak som også kan hjelpe oss: Alle taxier må oppgi sine takster, klart og tydelig og på estisk og engelsk, på siderutene (altså ikke på et oppslag inne i bilen).

OPPDATERING: I kommentarfeltet opplyser Anne Rygg i Forbrukerrådet om at et slikt pålegg er innført fra 1. september 2011. Det har jeg ikke fått med meg, og etter en liten stikkprøve forstår jeg hvorfor: På Solli plass sto syv taxier. Seks av dem hadde ingenting synlig på sidevinduene. Den ene som hadde det, måtte man ha lupe og lommelykt for å lese. Her har Forbrukerrådet ikke gjort god nok jobb. Det er jo opplagt at kundene ikke vil gå langs rekken av biler og sjekke når det er så vanskelig å lese informasjonen. Informasjonen som skal vises må kokes ned til det essensielle, og blåses kraftig opp i størrelse. Og Atle Hagtun i Norsk Taxiforbund må ta fatt i sine medlemmer. Bransjen har jo en viss tradisjon med et noe avslappet forhold til lover og regler.

Taksten består av to hovedkomponenter – en tidssats og en kilometersats.

Med et slikt enkelt pålegg kan kundene rett og slett gå langs køen av taxier og ta den billigste, dersom han da ikke har preferanser for et annet selskap på grunn av inntrykk av service eller lignende. Fremdeles gjenstår muligheten for at taxisjåførene tar omveier, men det kan bare bøtes på gjennom følgene slik får for selskapets rykte.

Et pålegg om å vise prisen kan forkludres ved at selskapene lager intrikate og forskjellige takstsystemer, slik vi blant annet kjenner  fra mobilbransjen. Kveldstakst kan slå inn til ulik tid av døgnet, man kan ta ekstra betalt for ekstra passasjerer, bagasje etc.

Slike variasjoner kan være saklig begrunnet, og kan til og med ses på som en måte å konkurrere på. Jeg tror likevel at hensynet til enkel prissammenligning må komme foran. Da havner vi trolig på bare tre variabler: Tid, avstand og nattakst avgrenset til et felles tidspunkt.

Venstres samferdselsbyråd Ola Elvestuen skal legge frem tiltak for å styrke konkurransen i taxi-markedet. Forslaget er herved avsendt.

Twitter: @jasnoen

Newt Gingrich vant South Carolina med 12 prosentpoeng. Det hadde ingen i det internasjonale kommentariatet trodd før den nest siste debatten natt til tirsdag. Flere av oss hadde for lengst erklært nominasjonskampen for i praksis å være over. Det er den definitivt ikke. Men det betyr ikke at Gingrich nå er favoritt.

Helt fra Romney tilsynelatende vant Iowa 3. januar har han hatt en solid ledelse i målingene i South Carolina, helt til de aller siste dagene. Men går vi lenger tilbake, ser vi at staten ikke er noen naturlig hjemmebane for ham. Han ble tross alt bare nr. 4 i 2008, og nesten doblet sin stemmeandel siden den gang.

Under den første Gingrich-boomen, i november og desember, ledet han med omkring 20 prosentpoeng. Perry ledet også klart under sin boom. Vi har altså sett at en stat som naturlig lener seg mot en mer konservativ sørstatspolitiker havnet der likevel, og at Romneys momentum ikke holdt helt inn. Romney tapte noe på slutten, samtidig som en del av de konservative stemmene samlet seg rundt Gingrich.

Tøft å være frontrunner
Det ville være overraskende om Gingrich nå ikke får et betydelig løft på de nasjonale målingene og i de neste statene. Men igjen er det spørsmål om hvor langt det holder. Det er tøft å være frontrunner – det har alle, inkludert Gingrich under forrige boom fått merke. Det kan selvsagt diskuteres om Gingrich nå er frontrunner. Etter min mening er det fremdeles Romney som har den tvilsomme æren. Men Gingrich har utvilsomt momentum, og den med momentum granskes ekstra nøye.

Gingrich har med hell stilt Romney i forlegenhet fordi han nødig vil offentliggjøre selvangivelsene sine. Nå krever Romney at Gingrich offentliggjør konsulentavtalen han hadde med Freddie Mac. Det blir vanskelig å nekte nå.

Gingrich dame-problemer klarte han denne gangen å snu til sin fordel, ved å gå til motangrep på pressen. Men det er verdt å minne om at Herman Cain lyktes med dette en stund han også. Det tar litt tid før slikt synker inn. Den umiddelbare reaksjonen – å slutte rekkene rundt en som Fienden - altså pressen – mobber, kan komme til å bli erstattet av ubehaget av innholdet i kritikken. Situasjonen er likevel ikke parallell med Cain-affærene. Velgerne har lenge visst at Gingrich har sølete skillsmisser bak seg – selv om mange av dem ikke har kjent til alle de stygge detaljene. Tilgivelsen kan på dette punktet holde helt inn.

Florida Romneys andre brannmur
Florida er en vanskeligere stat for Gingrich enn den mer tradisjonelle sørstaten South Carolina. Mens omtrent to tredeler av velgerne i South Carolina var evangeliske kristne, er andelen i Florida omkring en tredel.

Romney har også lagt inn mye mer grunnarbeid her enn i South Carolina. Han har hele tiden hatt to brannmurer – New Hampshire og Florida, og forventet i utgangspunktet ikke å vinne Iowa og South Carolina. Noe av det Romney har investert i er å få folk til å forhåndsstemme, siden det er vanlig i denne staten. En av Romneys folk anslo overfor Stephen Hayes at Romney kan ha halvparten av de stemmene han trenger i boks allerede før valglokalene åpner 31. januar. Stemmer det, vil det bidra til å dempe et eventuelt Gingrich-momentum.

Forrige gang Gingrich var frontrunner ble det kjørt massivt mot ham både i debattene og i TV-reklamene. Det samme vil skje igjen. Ron Paul er her en nyttig alliert for Romney, kanskje også Santorum, men nå må han først og fremst gjøre jobben selv.

Romneys penger vil også komme godt med i en stat som er betydelig større og mye dyrere å annonsere i enn South Carolina. Gingrich har hittil vært svært avhengig av en enkelt donor, casino-mogulen Sheldon Adelson, som har spyttet $5 millioner i kassa. Vi får se hvor mye mer som kommer derfra, og hvor mye hans seier for øvrig vil hjelpe finansene.

Før valget i Florida skal det holdes to debatter. Romney er nødt til å gjøre det bedre enn i debattene i South Carolina. Først og fremst må han takle spørsmålene rundt sin privatøkonomi bedre.

I skrivende stund har Santorum tenkt å være med i Florida. På målingene er han ikke så veldig langt bak Gingrich, og resultatet i South Carolina ble tross alt bedre enn det så ut til for noen dager siden.  Men høyst sannsynlig får Gingrich et oppsving på målingene, og dersom en del av dette kommer fra Santorum, kan han befinne seg i samme situasjon som Perry i South Carolina og droppe ut før valget. Det vil tjene Gingrich, både gjennom tilsig av velgere og fordi det blir en mindre til å angripe ham.

Min følelse er at Santorum trolig er med i Florida, i håp om at Gingrich skal ødelegge for seg selv og Romney ikke komme seg ut av sine problemer.

Illusjoner om valgbarhet
Det mest oppsiktsvekkende for meg er at valgdagsmålingen i South Carolina viser at blant de 45 prosent som mente at det viktigste er å slå Obama, vant Gingrich med 14 prosentpoeng over Romney. Siden valgbarhet har vært Romneys sterkeste kort, er dette hovedgrunnen til at Gingrich vant.

Som jeg ofte har pekt på, er denne vurderingen totalt i strid med alle målinger som setter de to opp mot Obama. Den er også i strid med det republikanerne sa i Iowa og New Hampshire, og det de sier på landsbasis, selv om disse målingene svinger mye, og det kan hende at Gingrich etter denne seieren vil utligne Romneys forsprang her.

Når mange republikanere mener at Gingrich er mer valgbar, kan det være fordi de ikke er klar over alle de målingene jeg viser til – og som Romneys folk helt sikkert kommer til å minne dem om – eller ikke tror at de sier noe meningsfullt om utfallet til høsten. De ser Gingrich i TV-debatter og konluderer med at han er bedre til slikt enn Romney. Men jeg mener at de da ikke klarer å sette seg inn i hva vippevelgerne i sentrum ser. Det er stor forskjell på å fyre opp menigheten, noe Gingrich er veldig flink til, og å vinne over dem som er tvilende til det republikanske partiet.

Meningsmålinger svinger over tid, og det har vi virkelig fått bevist i denne valgkampen. Men Gingrichs problem er at anti-patiene mot ham er grunnfestet. Riktignok er det mange velgere som ikke har noe forhold til 90-tallet, men deres foreldre har det, og Obama har uansett et stort overtak blant de yngste velgerne. Det vil være vanskeligere for Gingrich å bryte igjennom et tak på 45-46 prosentpoeng, siden veldig mange av de øvrige aldri kunne tenke seg å stemme på ham.

Denne mistroen forsterkes av at den deles av de fleste republikanere som har hatt noe med Gingrich å gjøre. Han har liten støtte fra senatorer, kongressmenn og guvernører. (Og henger også etter blant ledende lokale partifolk nasjonalt. Her var South Carolina et unntak – Gingrich ledet klart blant disse.) Gingrich vil forsøke å fremstille dette som at han er upopulær blant ”elitene”, men dette argumentet veier mindre tungt når de ”elitene” det her er snakk om er dem som republikanske velgere først har nominert og så har stemt inn, og de som driver partimaskineriet lokalt.

Markedet tror fremdeles på Romney
På markedsplassen Intrade er Romneys sjanse til å vinne nominasjonen nå omkring 70 prosent og Gingrich 25 prosent, noe som faktisk er en liten forbedring for Romney etter at stemmene ble talt opp. Markedet tror altså at Florida var Gingrichs toppunkt. I Florida er Romney knapp favoritt. Vi får trolig den første Floridamålingen allerede i dag. Gallups tracker har vist solid fremgang for Gingrich i det siste, mens Romney har falt betydelig og så flatet ut. I morgen kan Gingrich ha tatt ham igjen. Da blir det spennende frem til Florida-valget.

Jeg og de fleste andre kommentatorer har vekslet mellom å mene at striden vil være over raskt og dra ut i langdrag. Nå peker pilene definitivt mot en lengre prosess, i hvert fall frem til super-tirsdagen 6. mars.

Og denne valgkampen har kanskje enda flere overraskelser på lur. Heiteste spekulasjoner: Dersom Gingrich vinner Florida, vil de republikanske elitene gjøre alt for å stoppe ham og det de ser som et sikkert tap i november – et tap som også vil gi demokratene flertall i Huset og fortsatt flertall i Senatet. Dersom Romney ser alt for svekket ut, kan løsningen bli å fremme en helt ny kandidat.

President Obama skal holde sin State of the Union på tirsdag. Republikanernes svar kommer fra Indiana-guvernør Mitch Daniels – Den Hvite Ridder? (For ordens skyld – jeg tror ikke på dette scenariet).

Twitter: @jasnoen

Lørdag vinner mormoneren Mitt Romney primærvalget i South Carolina, og er i praksis valgt som republikanerens kandidat til presidentvalget i november.

Vårt Land har bedt meg forklare hvorfor det er lettere for en mormoner å bli nominert som republikanernes presidentkandidat enn en kristenkonservativ.

Selv om jeg har innsigelser mot premisset, er spørsmålet interessant, særlig fordi norsk presse i flere tiår har fremstilt det republikanske partiet som dominert av kristenkonservative.

Valg etter valg ser vi at de kandidatene som appellerer mest til kristenkonservative velgere ikke når opp i nominasjonsprosessen, selv om nettopp denne fløyen står sterkt i den første staten som velger, nemlig Iowa, og i den tredje, South Carolina.

Like ofte ser vi at kandidater som ligger til venstre i det republikanske feltet stikker av med nominasjonen. I 2008 var Romney og Huckabee ansett å ligge for langt til høyre, da ble det McCain. I år ligger Romney lengst til venstre, muligens med unntak av Huntsman, og vinner nominasjonskampen klarere enn noen kandidat har gjort siden det moderne primærvalgsystemet ble innført på 1970-tallet.

Unntak finnes. George W. Bush vant klart i 2000 som de kristenkonservatives kandidat mot John McCain. Mer om det nedenfor.

Det er en generell og to situasjonsbestemte grunner til at kristenkonservative sliter med å vinne presidentvalg.

Kristenkonservative i mindretall
Den underliggende grunnen er at evangelisk kristne, en betegnelse som brukes i amerikansk samfunnsvitenskap og er noenlunde overlappende med den norske betegnelsen kristenkonservativ, fremdeles utgjør et klart mindretall av amerikanske velgere. Ifølge Robert Putnams omfattende kartlegging av det religiøse liv i USA i boken American Grace, utgjør evangelikerne omkring 30 prosent av amerikanerne. Selv i det republikanske partiet er de i mindretall med omkring 40 prosent.

Dybdeundersøkelser omtalt i boken The Disappearing God Gap, som jeg har skrevet om her, deler de største kirkesamfunnene inn i tradisjonalister, sentrister og modernister. Tradisjonalistene tilsvarer da det vi kaller kristenkonservative. Forskerne fant at 40-45 prosent av republikanerne tilhører en av de tradisjonalistiske gruppene.

En presidentkandidat som står for deres verdier og snakker de kristenkonservatives språk, må derfor gjøre dette på en måte som ikke skremmer vekk andre velgere. Man skulle kanskje tro at god oppslutning i en gruppe som utgjør 40 prosent av republikanerne ville være nok til å vinne nominasjonen. Men for det første er det mange av disse velgerne som legger vekt på andre ting enn verdispørsmål, og for det andre er det viktig for de fleste av partiets velgere hvem som kan slå den demokratiske kandidaten.

Kulturkampen tapes
Kristenkonservative har i lang tid drevet det de mener er en ”kulturkamp” mot sekulære krefter. USA er fremdeles et uvanlig religiøst land, selv om andelen som ikke bekjenner seg som kristne sakte kryper oppover. Men akkurat som i Norge er opinionen samtidig på vei i liberal retning i disse spørsmålene.

Kampen for det heterofile ekteskapet har stått sentralt, og er et godt eksempel på hvorfor kristenkonservative som legger vekt på slikt ikke når frem. I løpet av det siste tiåret har andelen som enten går inn for homofile ekteskap eller partnerskap økt kraftig, og til sammen er det omtrent to av tre amerikanere som i dag støtter dette. I det siste er det også blitt et flertall for homofile ekteskap. Et overveldende flertall synes nå at det er greit at åpent homofile gjør tjeneste i forsvaret.

Motstanden mot abort holder seg bedre. Det er omtrent like mange som er ”pro-life” og ”pro-choice”, uten noen klar trend det siste tiåret. Men amerikanere flest ønsker ikke at dette skal dominere valgkampene, og selv om en president skulle endre Høyesteretts sammensetning slik at Roe v Wade ble opphevet, ville det bare innebære at saken ble overlatt til delstatene, med ulik praksis og fortsatt strid som resultat.

Faktum er at de kristenkonservative organisasjonene har vært på retur siden 1980-tallet. Det tyder på at selv om evangelikerne er blitt flere, så innser stadig flere at kulturkampen ikke kan vinnes, og retter sin energi i andre retninger.

Verdikonservative kan la økonomi avgjøre
I de siste valgene har verdispørsmål kommet i bakleksa. Vanligvis har Bill Clinton rett: It’s the economy, stupid. Økonomien er nesten alltid dominerende. I 2008 og i år dreier alt seg om å få orden på finanssektoren, og få til økonomisk vekst og redusere arbeidsledigheten.

Og det bringer oss til den første situasjonsbestemte grunn: Hvilke saker er det som avgjør valget akkurat i år?

Unntaksvis spiller utenrikspolitikken en rolle, men det skal veldig mye til. Selv i 2004, da Irak-krigen ikke gikk veldig bra, var den avgjørende for ganske få når de skulle velge mellom Bush og Kerry. Men den hadde betydelig effekt på demokratenes nominasjonsstrid i 2008. Obama hadde større troverdighet enn Hillary Clinton, siden Obama alltid hadde vært imot Irak-krigen.

I 2004 prøvde republikanerne å mobilisere kristenkonservative velgere ved å fremme folkeavstemningsforslag i mange stater omkring homofile ekteskap. Men de gjorde det ikke relativt sett bedre i disse statene enn i de andre. Mobiliseringseffekten uteble. Det skal altså mye til at verdispørsmål avgjør valg.

Det er viktig å få med ta med seg at mange amerikanere som er konservative i moralspørsmål, ikke lar dem avgjøre sitt partivalg. Tea Party-bevegelsen blir ofte misforstått på dette punktet, og fremstilt som kristenkonservative i Norge.

De som støtter Tea Party ligger generelt til høyre i de fleste spørsmål, også moralspørsmål. Men det er ikke dette Tea Party handler om, men en generell misnøye med for mye makt i Washington, og for mye pengebruk og dermed store budsjettunderskudd. Dette er tydelig i møtene og demonstrasjonene som bevegelsen avholder.

Kristenkonservative som vil kjempe for økonomiske spørsmål og mot en for mektig stat gjør det innen Tea Party-bevegelsen. De som vil kjempe for tradisjonell moral, gjør det heller via sine lokale kirkesamfunn eller organisasjoner som Focus on the Family.

Den andre situasjonsbestemte grunnen er at de kristenkonservative, med unntak av George W. Bush, ikke klarer å få frem en kandidat som appellerer bedre enn sine konkurrenter, og samlet sett fremstår med nødvendig tyngde og troverdighet.

Bush favnet vidt
George W. Bush klarte å samle en bred koalisjon.  Han var ”born again”, og ingen var i tvil om styrken i hans tro. Men han fremsto likevel ikke i amerikansk kontekst som en utpreget kristenkonservativ. Ja, han søkte råd og bekreftelse i bønnen, også om svært alvorlige spørsmål som det å gå til krig. Det gjorde ham i enkelte europeeres øyne til ”fundamentalist”, nærmest en bin Laden.

Og han snakket åpent om sin tro og drev aktiv markedsføring blant kristne grupper, selv om han holdt avstand til de mer ytterliggående kristenkonservative lederne.

Men det viktige er at han ikke bygde sin valgkamp omkring de typiske kristenkonservative markeringssakene, som i USA som i andre land har en eller annen forbindelse til sex, og gjorde lite for å fremme dem i sine åtte år som president. Et unntak var at han stoppet finansieringen av alle programmer i utlandet som kunne mistenkes for å bruke abort som en del av familieplanleggingspolitikken.

På denne måten fremsto Bush som en ”regular guy” – en amerikanere flest kunne tenke seg å ta en øl med (rent bortsett fra at Bush ble avholdsmenn da han ble ”født på ny”). Han konservatisme var av den ”compassionate” typen, relativt moderat og velferdsorientert. De kristenkonservative oppfattet ham som ”en av oss”, mens de fleste andre fant andre grunner til å være for eller imot ham.

Santorum, Bachmann, Perry mangelfulle
I 2008 hadde de kristenkonservative en mann som kunne ha lyktes, nemlig Mike Huckabee fra Arkansas. En jovial og folkelig mann med svært gode kommunikasjonsegenskaper. Men han hadde andre mangler. Først og fremst var han blank i utenrikspolitikken, mens landet førte to kriger.

Han ble også mistenkt for å være for liberal i kriminalpolitikken, etter å ha vært rundhåndet med benådningene, og flere av de løslatte myrdet igjen. Og han brøt med republikanernes sterke frihandelslinje til fordel for en moderat proteksjonisme.

I år hadde Rick Perry en god CV: En guvernør i en stor stat som er gjenvalgt tre ganger og har styrt sin stat godt. At han er ganske ytterliggående kristenkonservativ, og organiserte og ledet et stort bønnemøte like før han erklærte sitt kandidatur, behøvde ikke å ha hindret ham. Heller ikke at han i Iowa kjørte de trolig mest homo-kritiske TV-reklamene vi har sett på lenge. Det som felte ham var manglende kommunikasjonsevner og kunnskapsløshet.

Michele Bachmann hadde også store hull i sin kunnskapsbase. Det siste gjelder ikke Rick Santorum, men han ligger rett og slett for langt ute på fløyen, med sine uttalelser om at homofile ekteskap naturlig vil lede til flerkoneri – og hvorfor ikke dyresex? – og motstand mot prevensjon.

Og dermed har vi kommet til Mitt Romney, mormoneren som en gang spøkte med at for ham besto ekteskapet av en forening av mann og kone – og kone, og kone.

Betydelige fordommer mot mormonere
Ifølge en Pew-meningsmåling er det et betydelig mindretall – 32 av de 83 prosentene som svarte på spørsmålet – av amerikanerne som ikke aksepterer at mormonerne er kristne. Blant evangeliske kristne er det et betydelig flertall som ikke aksepterer dette.

Mellom en av fire og en av fem sier at de har betenkeligheter med å stemme på en mormoner – andelen er litt høyere blant demokrater og betydelig høyere blant evangelisk kristne (Pew, Gallup, Quinnipiac).

Dette er langt flere enn dem som har betenkeligheter med svarte, kvinner og katolikker. I slike undersøkelser spørres det ikke etter evangelisk kristne – man antar vel at eventuelle fordommer mot dem er uviktige. (Pew har nettopp offentliggjort en omfattende rapport om hvordan mormonerne ser på seg selv).

Det er verdt å merke seg at uviljen mot å stemme på en mormoner er sterkere i en nominasjonsstrid, der man gjerne har mange akseptable alternativer, enn det er i valget til høsten. Hele 91 prosent av evangelisk kristne republikanere sier de vil stemme på Romney dersom han blir nominert – en høyere andel enn blant andre republikanske grupper.

Romney er CEO, ikke predikant
Hvordan overvinner så Romney disse fordommene? I likhet med mormoneren Jon Huntsman, som trakk seg fra nominasjonskampen på mandag, snakker han minst mulig om sin tro. Derimot snakker han gjerne om familie. Mormonerne er kjent for sine sterke familiebånd, og de er betydelig mer konservative enn gjennomsnittsamerikaneren. Det er med på å gjøre dem ”normale” i andre konservative amerikaneres øyne. Se, de deler våre verdier og praktiserer dem, selv om deres teologi er litt merkelig!

Romney ligger i dag ganske midt i det republikanske partiet i verdispørsmål. Han er altså konservativ: Mot homofile ekteskap, mot fri abort, mot homofile i det militæret. Når det gjelder det siste har han imidlertid gjort det klart at han ikke vil gjeninnføre den gamle praksisen Don’t Ask, Don’t Tell, som nylig ble avviklet.

Men han snakker nødig om dette. Hans agenda er fullstendig dominert av økonomiske spørsmål. Det skyldes både at han ikke vil ha fokus på at han tidligere var mer liberal i enkelte verdispørsmål, eller på tro og verdier generelt, men også at han har en god CV på det økonomiske området og at dette området er helt dominerende for velgerne i år.

I de siste dagene har norske journalister flere ganger sagt og skrevet at Romney har endret standpunkt i mer konservativ retning i løpet av valgkampen. I hovedsak er dette ikke riktig, selv om det er mulig å se en viss skjerpelse når det gjelder ulovlig innvandring og klimapolitikk. Romney ble mer konservativ for mange år siden, noe jeg skrev om allerede i juni i fjor, i min profil der jeg utpekte ham som republikanernes sannsynlige kandidat. Dersom han endret standpunkt for å bli mer valgbar som president, skjedde det i så fall i god tid før 2008-nominasjonen, ikke denne gangen.

Romney har nominasjonen i lomma, og dersom økonomien fortsetter å være dårlig, har han rimelig gode sjanser til å vinne i november. Svært få kommer til å la være å stemme på ham fordi han er mormoner. Men siden det ligger an til et svært jevnt valg, kan disse få likevel bli utslagsgivende.

Artiklen er også publisert på www.verdidebtt.no 

Twitter: @jasnoen

Blant årets highlights er Anders Giævers tilbakeblikk på valgkampen i 2008. Arve Øverland, som nå jobber hos Gambit, men har lang erfaring fra USA, skal snakke om sosiale medier i valgkampen. Valget i november kommer ganske sikkert til å handle om økonomien: Jan Andreassen i Terra Markets sammenligner de økonomiske problemene i Reagans og Obamas første periode, og hva håndteringen betyr for valgutfallet. Et Monticello-panel, inkludert meg selv, ser på hvilke faktorer som vil avgjøre valget.

I tillegg kommer de sedvanlige videosnuttene fra Reagans liv, i år med særlig vekt på hans forhold til Margaret Thatcher, i anledning premieren for filmen om henne noen dager før.

Fullt program og praktiske detaljer finner dere hos Monticello, der jeg er visepresident.

Twitter: @jasnoen

Etter sin knepne seier i Iowa cruiser Mitt Romney mot nominasjonen. Han leder fremdeles med omkring 20 prosent på nestemann i New Hampshire, selv om hans motstandere kan finne et visst håp i Suffolk Universitys tracking poll, der han har falt fra 43 prosent til 35 prosent mellom onsdag og søndag. I gjennomsnittet av målingene er imidlertid fallet svært beskjedent. Huntsman har endelig fått litt valgvind med seg, og gjorde en god debatt søndag morgen. Han kan ta igjen Paul og bli nr. 2, mens Santorum har mistet det blaff av vind han fikk etter Iowa, og må knive med Gingrich om fjerdeplassen.

Minst like viktig er at Romney har hatt en klar, om enn ikke veldig stor, ledelse i alle de fire målingene som er tatt opp i South Carolina etter Iowa-valget. (ARG har en måling som ikke er med i RCPs oversikt). Vinner han den første sørstaten, tar han ganske sikkert også Florida, som har et stort innslag av eldre velgere, der Romney skårer høyt, og færre evangelisk kristne, der han skårer dårlig. Og etter der kommer Nevada, med mange mormonere og der Romney vant klart i 2008.

Så det blir stadig sikrere at Romney kommer til å vinne de fem første valgene, og da er løpet kjørt.

Rivalenes motivasjon
I helgen ble det gjennomført to debatter i New Hampshire. I den første virket det nærmest som om rivalene hadde resignert, og angrepene på Romney var ganske beskjedne. I den andre ble han utsatt for langt sterkere skyts, særlig fra Newt Gingrich.

Tonen i valgkampen fremover vil bli påvirket av de resterende kandidatenes ulike motivasjon. Ron Paul vet med seg selv at han aldri, verken nå eller senere (dersom 76-åringen ikke uansett er inne i sin siste valgkamp) kommer til å bli republikanernes kandidat. Noen av hans tilhengere tror nok det, men ikke Paul.

Han driver valgkamp av to grunner. For å skaffe seg en svært synlig talerstol for å spre sitt libertarianske budskap, og for å trekke partiet i sin retning. Drømmen har vært å samle delegater til Konventet jevnt og trutt og at ingen kandidat vil ha flertall der, slik at Paul kan forhandle frem for eksempel endringer i partiets politiske plattform. Nå kommer ikke Paul på vippen, men han kan likevel håpe at hans entusiastiske tilhengere kan ha en viss effekt på Konventet.

Det spekuleres stadig i at Paul kommer til å stille som uavhengig kandidat, noe som potensielt kunne være avgjørende for Obamas gjenvalg. Et sterkt motargument er at dette ville gjøre livet svært vanskelig for hans sønn, senator Rand Paul. Ron Paul forakter Newt Gingrich sterkt nok til at han nok hadde stilt opp mot ham, men jeg tror ikke han vil ødelegge for Romney.

Newt Gingrich spiller først og fremst rollen som hevner. Han er rett og slett rasende på Romney, som han aldri har likt, men nå føler seg dårlig behandlet av. SuperPACer som støtter Romney har angrepet ham hardt og effektivt – særlig effektivt fordi angrepene jevnt over har vært faktabasert. Men Gingrich er så sur at det virker som at det er viktigere for ham å felle Romney enn å felle Obama.

Newt kjører derfor frem med kraftig kritikk av Romneys rolle i Bain Capital, en kritikk som kommer fra venstre og som vil bli gjentatt av Obama til høsten. Dette er en kritikk som ikke deles av mange republikanere, slik at Gingrich her fremstår som Obamas løpegutt, og det gjør ham etter min mening uvalgbar for republikanerne i all fremtid. Han skal selge bøker, taler og konsulenttjenester etter valgkampen.

De andre tre gjør best i å se fremover. Mislykkes Romney skal det mye til at republikanerne i 2016 ikke vil fravike fra sin vanlige linje, nemlig med å nominere en relativt sentrumsorientert kandidat. Da vil aktivistene hevde med kraft at de nå har prøvd og mislyktes med dette to ganger på rad – McCain og Romney. Time for a true believer! Da hjelper det å ha markert tydelig avstand politisk til Romney, men ikke på en slik måte at det oppfattes som illojalt overfor eget parti, slik Gingrich gjør.

Republikanerne har også en tendens til å nominere en kandidat som har vært runner-up tidligere. Etter Reagan gjelder det alle, bortsett fra George Bush, men han var jo sønn av en president. Å bli en god nummer to er derfor ikke dumt. Santorum sikter seg trolig inn her. Rick Perry trenger å bli en bedre kommunikator, men som Texas-guvernør har han mye bra å vise til, og han kan utrette enda mer på hjemmebane før 2016.

For Huntsman, som har posisjonert seg til venstre for Romney, ser det annerledes ut. True believers vil ikke vende seg til ham i 2016, selv om han faktisk er langt mer konservativ enn han har fremstått i denne valgkampen. Han må derfor håpe på at Romney vinner, og at han kan overta som Son-of-Mitt i 2020, akkurat som Bush den eldre gjorde etter Reagan. Dit er det langt.

VP-posisjonering
I mellomtiden skal Romney ha en visepresidentkandidat, og siden pressen har lite annet å spekulere i etter januar, flyttes fokus fort hit. Egentlig er slike spekulasjoner premature – en dark horse kan fort dukke opp senere, slik det skjedde med Sarah Palin i 2008. Men la gå:

Det finnes to hovedveier – balance the ticket, eller double-up. Den første, som mange tar for gitt blir valgt, er å se etter en kandidat som kan komplementere den nominerte – særlig politisk og geografisk. Ligger den nominerte mot sentrum, velges en som appellerer til ytterfløyen i eget parti, for å sikre at disse velgerne mobiliseres. Ligger den nominerte mot ytterkanten, velges en moderat for å berolige sentrumsvelgerne.

I en slik modell fremstår Rick Santorum som et mulig valg. Det er ikke uvanlig å velge en rival fra
primærvalgkampen til VP, for å samle partiet. Santorums relative forsiktighet i angrepene på Romney kan ses i lys av dette. Perry har uansett ødelagt sine sjanser denne gangen. Et annet aktuelt navn er Marco Rubio, som står sterkt i Tea Party, tilhører en entisk gruppe som republikanerne trenger å øke sin oppslutning i, og er fra vippestaten Florida.

Den andre modellen er å forsterke eget budskap ved å velge en kandidat som har samme sterke egenskaper som en selv. Jeg tror Romney vil gjøre dette i år, fordi dette valget i overveldende grad handler om økonomi, og kompetanse på dette området. USA trenger en økonomisk snuoperasjon – ikke fokus på homser og bønn i skolen.

Romney har erfaring fra snuoperasjoner i privat sektor. Han trenger å supplere med en guvernør som har snudd sin stat. Her er det minst tre gode kandidater. Chris Christie fra New Jersey, som er en svært effektiv talsmann for Romney i valgkampen, Mitch Daniels fra Indiana, som lot være å stille i årets kamp, og Bob McDonnell fra Virginia. Jeg holder en knapp på den siste, både fordi Virginia er en vippestat og fordi McDonnell ikke sliter med moderate “avvik fra den rette lære”, slik Christie og Daniels gjør. Daniels er i tillegg lite karismatisk, og vil forsterke Romneys image på det området.

John Huntsman har også vært en vellykket guvernør, men to mormonere blir i meste laget.

Intrade har Rubio og Christie som favoritter (22 og 16 prosent), mens McDonnell gis 6 prosent sjanse, Santorum 4. Daniels og Huntsman er longshots – 1,5 prosent.

Twitter: @jasnoen

I natt avholder republikanerne sitt første primærvalg, og setter med det tonen for noe som kan bli en lang prosess. Resultatene fra Iowa er ventet omkring 03.00 norsk tid.

De siste meningsmålingene viser at Rick Santorum har kommet i form akkurat til rett tid i Iowa. Han er like i hælene på Mitt Romney og Ron Paul. Tallknuseren Nate Silver vekter målingene etter hvor nye de er, hvor pålitelige meningsmåleren er, og legger til en egen momentumfaktor – hvem er på vei opp? Hans siste beregninger, og nå bør alle målinger være offentliggjort, viser en knapp ledelse til Romney, som gis 42 prosent sjanse til å vinne.

På markedsplassen Intrade, der gamblere kjøper og selger kontrakter på hvem som vil vinne, er Romneys sjanser kl. 10.00 norsk tid anslått til 49 prosent.

Santorum på vei opp
Santurom har altså en stigende formkurve, i motsetning til Paul, som har flatet ut.

Newt Gingrich kom derimot ”for tidlig i form”, og har sett sin oppslutning falle kraftig, sterkt påvirket av negative TV-reklamer fra særlig Paul og Romneys støttespillere. Han gjorde også egne feil, slik Politico oppsummerer her. Santorums store fordel er han har steget på målingene så sent at rivalene ikke rekker å plukke ham ned.

Ingen har lagt ned mer tid og krefter i Iowa enn Santorum, og han er godt organisert med mannskap rundt i hele staten. Are Tågvold Flaten, som rapporter for Minerva direkte fra Iowa, mener riktignok at Romney er enda bedre organisert i staten. Før jul fikk Santorum også viktig støtte fra sentrale kristne ledere i staten. Det ser ut til å ha hjulpet ham til å samle flere stemmer fra den kristenkonservative blokken, særlig på Bachmanns bekostning.

For de kristenkonservative er mektige i denne staten, selv om deres innflytelse kan overdrives, særlig i et valgår der økonomien er viktigst for de fleste velgerne. (En måling viser at ”bare” 45 prosent av dem regner seg som svært konservative i verdispørsmål). Santorum er en av dem. Han er opptatt av abort, ekteskap, kjent for flere uttalelser som kan karakteriseres som homofobe. Da han var senator la han frem et lovforslag, kjent som Santorum Amendment, som ville åpnet for at intelligent design kunne undervises i skolen ved siden av evolusjonslæren.

Men den samme kristenkonservatismen som kan hjelpe Santorum i Iowa gjør det nesten umulig å slå Obama i november. Han ligger rett og slett for langt til høyre i verdispørsmål, samtidig som han langt fra har vært så konsistent konservativ på andre områder som han nå forsøker å fremstille det som.

Santorum elsker å fortelle at han er blitt valgt som senator to ganger fra Pennsylvania, en stat der demokratene normalt har et lite overtak. Han hopper behendig over at han tapte med 18 prosent i 2006. Santorum har vært en så usannsynlig utfordrer at bare Rasmussen har målt ham mot Obama – og da har han ligget 10-14 prosent etter, mens Romney er mindre enn to prosentpoeng bak. Og republikanske velgere er opptatt av nettopp valgbarhet.

Derfor kan Santorum, selv om han skulle vinne, havne i selskap med en annen kristenkonservativ som vant Iowa, nemlig Mike Huckabee i 2008. Huckabee var nok en sterkere kandidat enn Santorum er nå, med sine gode kommunikasjonsegenskaper. Predikanten Pat Robertson kom bakfra og ble en god nr. 2 i 1988, foran George H.W. Bush, men kom ingen vei etterpå.

Valgvinden
Vinneren i Iowa får gjerne medvind frem til valget i New Hampshire, som holdes om en uke. Men Santorum ligger på bare 3-4 prosent i målingene der, så det er for langt frem. Romney leder meget klart, og det skal et overraskende dårlig resultat i Iowa til for å rokke ved hans seier i New Hampshire.

Det eneste scenario jeg kan se der Romney kan vippes av pinnen er at Santorum frem til valget i South Carolina den 21. januar klarer å gjøre det ingen av de andre anti-Romney-kandidatene hittil har klart, nemlig å samle mesteparten av dem som helst vil ha en annen.

Michele Bachmann ser ut til å gjøre det elendig i Iowa, der hun er født og har drevet aktiv valgkamp. Hennes politiske profil passer også godt der. Derfor er det sannsynlig at hun ikke er med til South Carolina. Rick Perry har brent av mye penger allerede, men det skal mye til at han dropper ut før den første sørstaten stemmer. Gingrich holder nok også ut så langt. Men de fremstår som tapere.

En av Romneys folk uttalte at hele poenget med Iowa var å eliminere Gingrich og Perry, de eneste som kunne true Romney, uten å bruke for mye penger. Blant partiaktivistene i South Carolina er Santorum allerede på stigende kurs, og Romney må virkelig kjempe for å vinne der.

På den annen side kan Romney kvitte seg med sin eneste rival i kampen om de moderate republikanske velgerne dersom Huntsman ikke klarer å bli minst en sterk nr. 2 i New Hampshire. Han har riktignok flust med egne penger, men uten et godt resultat i økonomisk konservative, men sosialt moderate New Hampshire, er det vanskelig på se noen vei til målet for ham. Dersom Gingrich også dropper ut, har tidligere målinger vist at Romney ligger best an til å overta dem.

Paul stanger mot taket
Ron Paul kan også vinne i Iowa. Målingene viser at han står særlig sterkt blant unge velgere og ikke-republikanere. (Reglene i Iowa er slik at både uavhengige og demokratiske velgere kan registrere seg som republikanere utenfor valglokalet og få stemmerett). Som Flaten skriver er det en utbredt oppfatning at Paul har de mest entusiastiske velgerne. Det er kanskje derfor at han kostet på seg å tilbringe nyttårshelgen hjemme i Texas, mens hans rivaler holdt folkemøter og hilste på velgerne.

En vanlig oppfatning, som ofte formidles av journalister, er at været spiller en stor rolle for utfallet. Teorien er at dersom det er dårlig vær, vil folk som Paul og Santorum lettere mobilisere sine velgere, mens de mer lunkne velgerne til Romney og Gingrich kan mistenkes for å holde seg hjemme. David Yepsen, som trolig kjenner politikken i Iowa bedre enn noen andre, mener at dette er en myte. Med ett eneste unntak, George McGovern i 1972, kan han ikke se at været har spilt noen større rolle.

Paul vil uansett være med helt til nominasjonsvalgene avsluttes til sommeren. Han har greit med penger, samlet inn fra en bred skare fans, og ser på primærvalgkampen til en gylden anledning til å spre sitt budskap.

Men dette budskapet er samtidig hindringen for at han faktisk kan bli nominert. På den ene siden har han noen standpunkter som ligger langt til høyre for republikanere flest, som når han vil legge ned fem departementer, blant annet utdanning og energi. Han har også alliert seg med folk med rasistiske holdninger, som til og med har skrevet det nyhetsbrevet i hans navn som i perioder har vært hans viktigste inntektskilde. Dette er trukket frem igjen nå i valgkampinnspurten, og selv om det ikke har redusert hans oppslutning særlig, har det nok bidratt til å forsterke det taket Paul stanger i – knapt noe sted når han over 20 prosent av republikanske velgere.

Paul har også flere standpunkter som appellerer til unge velgere og demokrater, men skremmer vekk de fleste republikanere. De viktigste er hans kamp for legalisering av narkotika, og hans isolasjonistiske utenrikspolitikk, der han ikke bare går imot krigene i Irak og Afghanistan, men ikke vil gjøre noe for å stoppe Irans atomvåpenprogram og mener at USA selv må ta en del av skylden for terrorangrepet 11. september.

Romney seiler fra
Mitt Romney er stor favoritt til å vinne nominasjonen. På markedsplassen Intrade handles han til 80 prosent sjanse. Skulle han vinne i Iowa, vil dette lett stige til nærmere 90 prosent. Taper han, men ikke med mye, vil han forbli stor favoritt.

Hvorfor: Fordi han gjør det klart best mot Obama, han har godt med penger, mesteparten av etablissementet i det republikanske partiet og tilknyttede tidsskrifter og tankesmier støtter ham, og han har en bakgrunn som passer godt for årets valg. Det handler om økonomi, og Romney har erfaring med å snu bedrifter som går dårlig og et Salt Lake City OL i 2002 som var på vei i grøfta.

Dette ser ut til å være nok til å overvinne hans svake punkter, som at han tidligere hadde mer liberale standpunkter i noen saker, og at han er mormoner, som et betydelig antall amerikanere sier at de har problemer med å stemme på. (Se for øvrig min omfattende analyse av Romney fra juni).

Og til slutt: Norsk presse elsker å fremstille de republikanske kandidatene som så ekstreme at velgerne vil holde seg til Obama. Gallup har spurt amerikanere. En fersk måling viser at de mener Obama ligger lenger fra sitt eget ståsted enn noen av de republikanske kandidatene. Huntsman og Romney ligger svært nær sentrum.

Twitter: @jasnoen

• Jan Arild Snoen er USA-ekspert og journalist i Minerva. Tilleggsmateriell til denne artikkelen er lagt ut på Snoens egen Minerva-blogg.

Twitter: @jasnoen

Les Ola Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift her. Les Tunanders svar på kritikken fra Strømmen her, og Cathrine Holsts (redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift) svar her.

Øyvind Strømmen avslører i en annen artikkel i dag Ola Tunanders konspirasjonsteorier omkring 22/7. Men dette er langt fra første gang Tunander er ute i konspiratorisk ærend. Han har tidligere markert seg som en sterk kritiker av den militære intervensjonen i Libya, og fortsatte sin kritikk i et innlegg i Aftenposten 17. november. Jeg forventer at en seniorforsker fra Prio er i stand til å gjengi sine kilder på en redelig måte. Det gjør ikke Tunander.

La meg starte med Tunanders påstand om at Gaddafi ikke angrep sivile. For dette fører han to sannhetsbevis. Det ene er uttalelser fra Gaddafi selv. Det andre er at mindre enn 3 prosent av de skadede etter angrep på Misrata i april var kvinner, ifølge Human Rights Watch. ”Dette tyder på at han ikke søkte å angripe sivile”, konkluderer Tunander.

Jeg vet ikke hva HRW mener om å bli misbrukt på denne måten. Det er riktig at organisasjonen viser til en lege som har kommet med et slikt anslag, men i samme artikkel viser de til andre anslag og uttalelser fra leger som tyder på en stor andel sivile døde og skadede, og skriver at de ikke kan verifisere disse historiene. Noen dager senere rapporterer HRW om mange døde i et angrep på Misrata der det bare oppholdt seg sivile, og at Gaddafis styrker skjøt med cluster-ammunisjon inn i boligområder nær sykehuset i byen, en kilometer unna frontlinjen. Det finnes en rekke rapporter fra HRW og andre om at Gaddafis tropper skjøt på ubevæpnede demonstranter. Amnesty Internationals rapport fra september er en god kilde. Tunander jukser.

Tunander skriver at ”USAs forsvarssjef admiral Michael Mullen og forsvarsminister Robert Gates nektet for at Gadafi hadde bombet sitt eget folk”. Tunander kildebelegger ikke dette, men jeg antar at han sikter til en pressekonferanse de to holdt 1. mars, der de viste til presserapporter om flyangrep på demonstranter, men konkluderte med at ”we have no confirmation of that”. En forsker bør få med seg forskjellen på å benekte at noe har skjedd og å si at de ikke kan bekrefte at det har skjedd.

Når det gjelder sakens faktum er det riktig at Gadafi ikke brukte bombefly mot sitt eget folk i opprørets tidlige fase, og det har vist seg vanskelig å verifisere påstandene om at det ble skutt mot demonstranter fra helikoptre og jagerfly. Men det var alltid en slik fare, særlig ettersom opprørerne fikk kontroll over større deler av landet. Etter at Benghazi ble frigjort, var det også åpenbart at fly kunne bli satt inn mot byen. Piloter som deserterte oppga som grunn at de hadde fått ordre om å bombe opprørerne i Bengazi.  Derfor var flyforbudssonen velbegrunnet.

Tunander angriper også Aftenposten for å ha gjengitt påstander fra det nye libyske regimet om at de har funnet en massegrav utenfor Abu Salim-fengselet med restene etter 1270 myrdede fanger. Det er riktig at det senere har fremkommet sterk tvil om dette faktisk er en massegrav tilknyttet fangeopprøret, og dette vil bli etterforsket. Men det er ikke nødvendig for Tunander. Han vet allerede at det bare dreide seg om kamelrester.

Det sentrale er om en massakre faktisk skjedde, ikke om levningene faktisk er funnet. HRW, som har undersøkt saken, viser til vitneutsagn som underbygger antallet, men kan ikke verifisere dette. Men likevel er det HRWs konklusjon i dag at omkring 1200 fanger ble drept. Amnesty International viser til at 1200 ”antas” å ha blitt drept. Protester fra familiene til de drepte var en sentral del av opptakten til opprøret mot Gaddafi.

Opp mot denne angivelig fiktive massakren slår Tunander fast at det er funnet 900 mennesker i massegraver utenfor Tripoli, “blitt til” etter at islamisten Abdel Hakim Belhadj tok over makten der i august. Tunander insinuerer at disse er henrettet av det nye regime. Ingen kilde er oppgitt, men det dreier seg antakelig om funnene ved Gargaresh og Tajoura. Det er sterkt motstridende rapporter om hvem dette er – alt fra ofre for Gaddafis regime før opprøret, via døde i kamphandlingene i byen i august, til henrettelser fra den ene eller andre partens side under opprøret.

Belhadj er ingen engel, og opprørsstyrkene har utvilsomt begått krigsforbrytelser, men en forsker bør ikke fremstille løse spekulasjoner som fakta.

Løse spekulasjoner og konspirasjoner ser imidlertid ut til å være Tunanders måte å jobbe på.

Mange hadde håpet at ånden til Johan Galtung, en annen konspirasjonsteoretiker, var forsvunnet fra PRIO. Men den henger tydeligvis fremdeles igjen i gangene.

Twitter: @jasnoen

Les også:
Øyvind Strømmen: Konspirasjoner om Israel og 22/7.
Torbjørn Røe Isaksen: En grov feilvurdering.
Bård Larsen: Konspiratorisk verdensbilde.
Kristian Berg Harpviken (PRIO): Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift.

Den 30. november skrev jeg at det var på tide å ta Gingrich på alvor. Etter TV-debatten natt til søndag er det fristende å endre dette til at nominasjonen er ”Newt’s to lose”. Men jeg er ikke helt der.

Bettingmarkedene er usikre. Hos irsk-baserte Intrade, der amerikanerne spiller, er Romney fremdeles knapp favoritt – ca 42 prosent mot 37 prosent. På engelske Betfair, der britiske gamblere dominerer, har Gingrich tatt en enda knappere ledelse.

Romneys $10.000 dollar bet
Blant det amerikanske kommentariatet er det enighet om at Gingrich, som denne gangen ble utsatt for kritikk fra alle sine rivaler, kom bra fra det, og at Romney gjorde sin dårligste debatt. (Chris Cillizza er et typisk eksempel).

Spesielt Romneys spontane tilbud til Rick Perry om et veddemål på 10.000 dollar anses som en kjempetabbe.

Kommentariatet er svært opptatt av slike ”YouTube moments”, og både demokratene og Huntsman var raskt ute med å spre Romneys uttalelser. De bekrefter tilsynelatende en av Romneys svakheter – at han ikke skjønner hvordan vanlig folk har det.

Jeg er mer usikker på om dette er så skadelig, nettopp fordi tabben ikke sier noe nytt om Romney. Den kan derfor ikke sammenlignes med Perrys uttalelse om at de som ikke var enig i hans innvandringspolitikk var hjerteløse. (Og Romney ville for øvrig vunnet veddemålet – se Politifacts faktasjekk).

Angrepene trappes opp
Selv om kommentariatet mener at Gingrich svarte godt på angrepene mot ham, tror jeg at det er lett å overse en faktor. For mange som så på debatten, og det var rekordmange 7,6 millioner, var det første gangen de fikk presentert Gingrichs svakheteri så stor bredde. Det kan ha virkning frem mot caucuset i Iowa 3. januar – Særlig fordi TV-valgkampen nå for alvor er i gang og vil gjenta dette budskapet.

Rick Perry later til å ha bestemt seg for å brenne av de pengene han har i Iowa, og kan kanskje ta noen stemmer fra Gingrich. Ron Paul betaler for en ramsalt angrepsvideo mot Gingrich. (Dette er den lange nettversjonen. En kortere vises på TV). OPPDATERING: Ny Paul-video er her - enda skarpere enn den første.

Og en SuperPac som støtter Romney har laget sin egen video – foreløpig ikke vist på TV. En slik negativ kampanje kan selvsagt slå tilbake mot avsenderen, men jeg mener at dette likevel er riktig strategi av Romney.

Romneys støttespillere er blitt langt mer åpne i sin kritikk av Gingrich, og flere av dem fraskriver ham de nødvendige personlige egenskapene til å være president. Det konservative kommentariatet er også temmelig entydig negative til Gingrich.

Gingrich fremdeles svak mot Obama
Min kjepphest er Romneys valgbarhet. Dersom han ikke lenger kan vise til at han har bedre sjanser mot Obama enn noen andre, og underbygge dette med meningsmålinger, faller kampanjen sammen.

Derfor ser jeg på de målingene, nasjonale og på delstatsnivå, der Romney og Gingrich settes opp mot Obama. Gingrich gjør det litt bedre i disse enn før, men fremdeles betydelig dårligere enn Romney. Jeg bruker de målingene som RealClearPolitics har listet de siste to ukene (etter 28. november). Her er differansen i prosentpoeng, altså hvor mye bedre Romney gjør det mot Obama enn Gingrich:

Nasjonal +4

Florida +5, +5, +5

South Carolina +1

Pennsylvania +13, +5

Ohio 0

North Carolina +4

Georgia (Gingrichs hjemstat) +1

Colorado +6

Iowa +3

Arizona +7

New Hampshire +13

Mønsteret er tydelig – Romney skårer omkring 4-5 prosentpoeng bedre enn Gingrich. Alle disse statene, bortsett fra Georgia og South Carolina, er vippestater. I alle bortsett fra Ohio vil forskjellen i oppslutning kunne være avgjørende for hvilket parti som vinner.

Daglige Gallup-målinger
Forrige uke begynte Gallup å publisere en tracking poll. Denne er det grunn til å følge nøye, siden vi får daglige oppdateringer fra samme meningsmåler. Ulempen med slike målinger, som viser et rullerende gjennomsnitt fra de siste fem dager, er at ganske få nye spørres hver dag, og utslagene kan være litt tilfeldige. Det er også rent gjettverk om de resultatene som skyves ut hver dag er gode eller dårlige for en kandidat. Gallups tall viser en fallende tendens for Gingrich. Hans forsprang på Romney har utviklet seg slik: 15, 13, 9, 14, 12, 10. I går fikk han 33 prosent – det laveste nivået på denne målingen. Men det kan skyldes at uvanlig mange ikke oppga preferanse foran lørdagens debatt. Og dermed kan disse usikre være tilbake i folden i målingen som offentliggjøres kl. 19.00 norsk tid i kveld.

Ron Paul!!!
Ron Paul har en liten, men ivrig tilhengerskare i Norge, og jeg får ofte kjeft fordi jeg vier ham så liten oppmerksomhet. Grunnen er, slik Ken Mehlman også forklarte på Civitas frokostmøte på torsdag, at Paul er uten sjanser til å vinne nominasjonen. Hans standpunkter, særlig i utenrikspolitikken, men også på områder som narkotikalegalisering, er så langt unna mainstream republikanere at han ikke kan vinne.

Pauls innflytelse ligger primært i å ta opp saker og meninger som de andre kandidatene må forholde seg til, og i å stå fritt til å levere en kraftig kritikk av sine egne, slik som i Gingrich-videoen.

Det er heller ikke umulig at han kan vinne et caucus eller to, siden valgdeltakelsen der er lavere, og Paul har uvanlig dedikerte tilhengere. Han kniver for tiden med Romney om andreplassen i Iowa. Får Gingrich er smell, er det ikke umulig at Paul kan vinne Iowa.

Paul kan også spille en rolle dersom vi i år får en ”brokered convention”, altså at ingen kandidat har sikret seg nok delegater før nominasjonsmøtet. På grunn av de nye reglene i den republikanske nominasjonen, der alle stater som stemmer før utgangen av mars (og en del av de senere) fordeler delegatene proporsjonalt, er det langt fra utenkelig at dette kan skje.

Vinner Gingrich i starten, men Romney biter seg fast, kan det bli en lang prosess, og da vil Paul være med helt inn og ha en del delegater på nominasjonsmøtet, kanskje nok til å komme på vippen. I en slik situasjon er det lite trolig med en hestehandel mellom Paul og en av kandidatene.

Mer trolig er det at en helt ny kandidat kan bringes inn. Det er mange problemer med dette, først og fremst at den nye kandidaten ikke har fått den nødvendige ilddåp gjennom en lang nominasjonsprosess. Men spekulasjonene pågår for fullt, noe de for øvrig ofte gjør på dette tidspunkt i valgsyklusen når det ikke er åpenbart hvem som kommer til å vinne.

Twitter: @jasnoen