Etter det borgerlige valgnederlaget ønsker noen fortsatt å satse på et bredt borgerlig samarbeid mellom Høyre, FrP, Venstre og KrF, slik Minervas samfunnsredaktør Nils August Andresen tok til orde for i går. Andre antar at Høyre og Fremskrittspartiet må finne sammen før valget i 2013. Jeg deler denne oppfatningen, og avskrev sentrum på tirsdag.

Denne artikkelen handler ikke om hvordan dette skal skje, eller hvilken form et slikt samarbeid skal ha før valget – for eksempel om det skal foreligge noen form for omforent politisk plattform. Jeg tror ikke det er nødvendig.

Isteden vil jeg skissere hvordan de to partiene kan samarbeide om en reformplattform for Norge etter valget. Her må det gis og tas i forhandlinger, og slikt er vanskelig før et valg.

Det kan bli vanskelig å få rent flertall for de to blå partiene. Noen ganger finnes det samarbeidspartnere for deler av reformpakken nedenfor, andre ganger ikke. Vurderinger av dette og mulighetene for å få flertall for en slik politikk faller utenfor rammene av denne allerede lange artikkelen.

I: Betydelige, men profilløse skattelettelser
En blåblå regjering må legge frem skattelettelser som er høyere enn det Bondevik II fikk til. Høyre vil insistere på at en del av disse lettelsene skal bidra til å styrke økonomiens vekstevne og FrP er ikke uenig. Begge partier, men særlig FrP, er opptatt av at skattelettelsene har en ”sosial profil” – dvs. at også dem som ikke betaler særlig mye skatt fra før, får en del av lettelsene.

Innslagspunktet for toppskatt vil bli hevet, men satsene trolig ikke rørt. Særlig FrP er veldig sensitive for avisenes tabeller som viser at ”de rike” får store lettelser. Derfor blir det også gitt solide lettelser i bunnen, trolig i form av økt bunnfradrag, selv om jeg mener at innføringen av et nytt lavt trinn på 15% ville gi bedre incentiver til arbeid, fordi marginalskatten ville bli lavere for flere.

Etter sterkt fokus på formuesskatten i denne valgkampen, vil den stå høyt på kuttlisten også i 2013. Arveavgiften ryker også, men det dreier seg ikke om mye penger, bare omkring 2 milliarder kroner.

En del av disse lettelsene vil øke skattegrunnlaget gjennom økt vekst og høyere sysselsetting, og dermed blir provenytapet mindre enn ved en mekanisk beregning – såkalt dynamisk skattepolitikk. Men skattelettelsene er langt fra selvfinansierende.

Lavere bilavgifter
Gapet mellom den samlede avgiftsbelastningen på bil og hva som brukes på veiene har økt kraftig de senere årene. Her må FrP få noe, og de aller fleste Høyre-velgerne vil juble. I flere tiår har politikerne vært enige om at bilavgiftene bør dreies fra eie og kjøp til bruk, uten at særlig mye har skjedd. Miljøhensyn tilsier at bensinavgiften opprettholdes. Derimot kan man fjerne hele årsavgiften, selv om det er temmelig kostbare – ca 8 milliarder kroner, eller gi tilsvarende reduksjoner i registreringsavgiften, noe som kan selges inn som et miljøtiltak. FrP må få til en nedgang i bruk av bompenger i nye prosjekter, men å ta dem vekk i allerede igangsatte eller ferdigstilte prosjekter blir altfor kostbart.

For øvrig vil FrP trolig få noen symbolske men ikke altfor dyre lettelser i avgifter som irriterer dem. Sin taxes – alkohol, sukker, sjokolade er aktuelle kandidater, mens tobakken nå er blitt så utrendy at den ikke har noen politiske forkjempere.

Et lite bidrag til å finansiere disse lettelsene vil være å fjerne den nedsatte momssatsen for matvarer. Dette er Senterpartiets hjertebarn, og å irritere Senterpartiet samtidig som man skaffer til veie midler til andre avgiftslettelser, vil glede både FrP og Høyre.

II: Innsparinger er vanskelige
Bondevik II-regjeringen var nesten totalt ute av stand til å finne reelle innsparinger på budsjettene. Ingen liker å kutte, og sentrumspartiene aller minst. Men en blåblå regjering kommer ikke utenom å finne betydelige kutt, og er den eneste regjeringskonstellasjon som kan få til dette.

U-hjelpen reduseres og spisses
De siste årene har u-hjelpen økt betydelig. Samtidig har kritikken mot dens manglende effekt økt, og blitt stuerent gjennom at også mange stemmer fra Afrika og andre områder som mottar hjelp har kommet frem med sin kritikk. Høyre har derfor lettere for å være med på å droppe de kvantitative målsettingene (andel av BNP) som har styrt så langt, der vår snillhet måles i hvor mye vi gir bort, ikke i hva vi oppnår. Noen milliarder kan kuttes på dette budsjettet. Det ligger også an til en omfattende omlegging av u-hjelpen, for eksempel med konsentrasjon om færre mottakerland, strengere krav til mottakerne, og færre konkurrerende målsettinger.

Færre, men frie bønder, billigere mat
Det er penger å hente på landbruksstøtten, men Fremskrittspartiets iver etter å kutte her er blitt merkbart mindre i de senere år og gjør det lettere for Høyre å bestemme størrelsen på kuttene – noen få milliarder her.

En blåblå landbrukspolitikk dreier seg om å gjenreise den frie bonde som næringsdrivende, isteden for halvveis statsansatt. Den gjenværende støtten kan endres radikalt fra produksjonstilskudd til betaling for å holde kulturlandskapet i hevd eller betaling for klimagoder.

Det finnes et betydelig effektivitetspotensial i jordbruket, men da må man være villig til å sanere de minst effektive brukene, og godta at jordbruket blir sterkt svekket i deler av landet med dårligst naturlige forutsetninger (bortsett fra der de klarere å lage sine egne unike nisjeprodukter).

Både Høyre og FrP er klare frihandelstilhengere, og jordbruket er det store unntaket fra den generelle norske frihandelslinjen. Liberalisering her vil redusere norske matpriser, og oppveier dermed elegant effekten av at man tar bort den lave momssatsen på mat.

Endelig sykelønnsreform
Det er grenser for hvor lenge man skal vente på effekten av en IA-reform som ikke virker. En blåblå regjering trenger desperat å frigjøre penger, og da kommer sykelønnsordningen under press. Riktignok har Høyre og FrP gått vekk fra tidligere standpunkter om reduksjoner i 100 prosent sykelønn fra første dag, men begge partier er i sine sterke øyeblikk tilhengere av dette. Dersom sykefraværet er enda høyere i 2013 enn i dag, kan en FrP-Høyre-regjering gjennomføre noe som ligner på Sandman-utvalgets balanserte forslag. Det betyr lavere kompensasjon for arbeidstakeren og større ansvar og utgifter for arbeidsgiveren. Begge gruppene kompenseres gjennom skattelettelser, men helst slike som regjeringen uansett hadde tenkt å gjennomføre. En sykelønnsreform frigjør mange milliarder kroner direkte, gjennom at mer av kostnadene bæres av arbeidslivet, og dessuten kan man budsjettere med forventninger om at fraværet faktisk vil gå ned.

Handlingsregelen utvannes ytterligere
FrPs alternative budsjettforslag bryter handlingsregelen så det suser, men er likevel langt fra så sjenerøse som en kan få inntrykk av ved å summere alle partiets løfter utenom budsjettprosessen. Høyre er heller ikke absolutte forsvarere av regelen. En så sterk tilhenger som tidligere finansminister Per-Kristian Foss brøt den i tre av fire budsjetter. Riktignok var konjunkturene ikke så gode under Bondevik II som de tre første årene av Stoltenberg II, men det er tydelig at det er litt å gå på her. Når vi nærmer oss 2013 har Stoltenberg-regjeringen trolig brutt den nesten kontinuerlig, siden det blir for politisk kostbart å jobbe seg ned igjen fra de ekstraordinære utgiftene i 2009.

Det skulle derfor ikke være så politisk vanskelig å møtes et sted mellom en streng oppfølgning av handlingsregelen og et merforbruk i takt med det FrP legger opp til, ca 30 milliarder i året. Høyre kan ha behov for å redde ansikt gjennom ”tekniske” justeringer, for eksempel fond som holdes utenom handlingsregelen. Dynamiske effekter av lavere skattesatser kan også regnes inn.

III: Begrenset rom for økte utgifter
Selv med betydelige innsparinger på disse områdene nevnt ovenfor, og litt småtteri som jeg kommer til nedenfor, og en litt romsligere tolkning av handlingsregelen, vil det etter skattelettelsene være begrenset handlingsrom på utgiftssiden.

Høyres prioriterte utgiftsøkninger er ganske beskjedne, stort sett begrenset til forsvar, veier og forskning. Her kan det klattes med en liten milliard eller noen hundre millioner her og der.

FrPs ambisjoner innen helse og eldreomsorg er derimot enorme. Siden dette også er sentralt i Fremskrittspartiets velgerappell, tror jeg at dette er den største utfordringen for å få en blåblå regjerings budsjetter til å henge sammen.

Omsorgs- og helseutgiftene fortsetter opp
I FrP-samfunnet er lokaldemokratiet ribbet for omtrent alle oppgaver. Her står partiet imidlertid alene, og FrP får ikke gjennomslag for at staten skal overta ansvaret for eldreomsorgen. I posisjon er det ikke engang sikkert at FrP vil presse særlig hardt på for å få det til. Ressursene, som aldri var noe problem i opposisjon, er svært begrenset i posisjon. Det dreier seg både om penger og om hender.

FrP vil oppdage at lokaldemokratiet har en nyttig funksjon som syndebukk. Når FrP-velgeren ikke øyeblikkelig når nirvana, der alle helse- og omsorgskøer er borte, og alle eldre og syke får alt de ber om med det samme, er det naturligvis inkompetente og vrangvillige lokalpolitikeres skyld. Har de ikke nettopp bygd nytt kulturhus?

Helsebudsjettene har økt kraftig i de senere år, og produksjonen har også økt. Men et helsevesen med svært lav egenbetaling blir aldri køfritt, siden ny teknologi hele tiden utvider mulighetsrommet. Og et helsevesen der penger pøses inn, blir ikke mer effektivt, selv om sektoren hele tiden skriker og bærer seg over urimelige effektiviseringskrav. Nordiske sammenligninger viser at det norske helsevesenet er det minst effektive.

En blåblå regjering vil forsøke å få til effektivisering enten gjennom enda en reorganisering som tar vekk dobbeltfunksjoner og utnytter stordriftsfordeler (alltid en oppskrift på lokal motstand) og gjennom endringer i finanseringssystemet. Effekten av dette er imidlertid usikker, og vil i sin helhet gå til økt produksjonsvolum.

En slik regjering vil også ta i bruk private tilbydere, primært for å fjerne køer. Vel og bra, men det kommer til å koste penger. Det er derfor ingen grunn til å tro at veksten i helseutgiftene skal bremses med et regjeringsskifte, særlig ikke fordi eldrebølgen bare forsterkes fremover.

Ingen trygdeinnsparinger
Alle partier på Stortinget med unntak av FrP har vært med på pensjonsforliket. Innsparingene og jobbincentivene i forliket er langt svakere enn opprinnelig tenkt gjennom Pensjonskommisjonens arbeid og senere, men FrP har vært imot av feil grunn: Partiet har hevdet at så mye oljepenger som Norge har, er det ikke nødvendig å stramme inn i det hele tatt. Høyre vil insistere på å opprettholde det forliket partiet har forpliktet seg til. Men FrP kan presse igjennom en større økning i minstepensjonen enn det som ligger til grunn i forliket, for å tilfredsstille sine populistiske instinkter.

Begge partier vil gjerne redusere antallet på uføretrygd. Jeg tviler på om de tør foreta innstramninger som monner. Redselen for å fremstå som usosiale er lammende. Sosialdemokratiet har vunnet kampen om ansvaret for folks velferd: Den tilhører staten, ikke individet.

IV: Andre reformer
Norge er modent for reformer på en rekke områder som ikke vil gi vesentlig utslag på budsjettene. Her dreier det seg delvis om å utfordre sterke interessegrupper, eller om verdivalg.

Færre og mer effektive kommuner
En kommunereform som reduserer antall kommuner og fjerner fylkeskommunen er overmoden. Alle partier sliter med motstand i egne rekker, men en blåblå regjering er den konstellasjonen som har best sjanser til å manne seg opp til å gjennomføre noe slikt. En mer effektiv kommunestruktur vil over tid føre til milliard-innsparinger, men gevinsten tas primært ut i mer og bedre kommunale tjenester.

Nedsalg og konkurranseutsetting
FrP dreide i en periode i retning økonomisk nasjonalisme og såkalt aktiv industripolitikk, men har i det siste vært på vei bort fra dette igjen. Dermed skulle de to partiene fort kunne bli enige om nedsalg i strategiske viktige selskaper innen finans og energi, men slik at staten beholder en kontrollerende post. I andre selskaper, som Yara, Mesta, Entra og kanskje Telenor kan nedsalget bli mer omfattende.

De to kan også lett bli enige om mer markedstenkning innen offentlig sektor – mer bruk av stykkpris og interne markeder innen helse og skole, mer bruk av resultatlønn, fleksible arbeidsvilkår, bedre vilkår for private konkurrenter, mer bruk av anbud og konkurranseutsetting. Her gjelder det først og fremst å bli enige om utformingen av den nye politikken – det er ingen prinsipielle uenigheter mellom de to her.

Friskolesatsing
Bondevik II fikk bare så vidt sådd kimen til større konkurranse og mer privat innslag i skolen. Tiltakene var for svake og kom for sent til at det var mulig å etablere en sterk pressgruppe for å fortsette denne politikken. Fra 2013 må en blåblå regjering sørge for at det blir etablert nok friskoler til at det blir politisk umulig å reversere ordningen senere. Svenskene har klart det.

Fremskrittspartiet har lenge gått inn for å likebehandle privat og offentlige skoler økonomisk, og tillater også kommersielle skoler. Høyre har ikke funnet penger til det første og vært redd for det siste, selv om Kristin Clemet var åpen på at det skyldtes en politisk vurdering, og ikke hadde noen prinsipiell forankring.

Det trengs to store grep. Bondevik II gikk inn for å videreføre den norske praksisen med at friskoler kunne ta skolepenger, men ikke utbytte. Dermed ekskluderes for-profit-kjedene som er pådriver for mye av skoleutviklingen i Sverige, og man kommer alltid opp i trøbbel fordi disse kjedene likevel forsøker å posisjonere seg i markedet ved å skjule at de er profittorienterte. I Sverige er det forbudt med skolepenger, men tillatt med profitt. Det er en mye bedre modell. Men det forutsetter også at det offentlige slutter å diskriminere friskolene økonomisk. De må få en støttesats som er like høy som de offentlige skolene, og kostnader til lokaler må inkluderes i tilskuddsgrunnlaget. Ekstrakostnaden ved en slik reform er overkommelig, og kan finansieres innenfor dagens skolebudsjetter, siden årskullene som kommer inn i skolen i de nærmeste årene er betydelig mindre enn de som går ut av skolen.

Kamp og kompromiss i innvandringspolitikken
Asylpolitikken går i bølger i Norge, og både driver og påvirkes av antallet som til enhver tid strømmer til. Men det er ingen tvil om at en blåblå regjering vil stramme til på kriteriene for å få opphold, på bevegelsesfriheten for udokumenterte asylsøkere og lempe på kravene for utsendelse. Utlendingsnemda blir nedlagt og klage- og utsettelsesadgangen radikalt redusert. Dette gir en ekstraeffekt gjennom at det signaliserer at sjansen for å vinne frem med asylsøknaden i Norge er mindre. FrP får langt fra oppfylt sine kvantitative mål, men de vil kunne vise til en kraftig nedgang i antallet. Det har også en innsparingseffekt.

I integreringspolitikken er partiene ganske uenige, men det er en voksende skepsis innen Høyre. Her ligger det an til kompromisser. FrP må godta at det ikke bare brukes pisk, men også litt gulrot, for eksempel i språkopplæringen, selv om det skulle innebære positiv forskjellsbehandling av innvandrere. Høyre kan kanskje gå med på å gi FrP en symbolseier, for eksempel ved å innføre dansk praksis ved familiegjenforening (24-års-regelen) eller obligatorisk underlivsundersøkelse for å hindre omskjæring av jentebarn i utsatte innvandrergrupper.

På arbeidsinnvandringsområdet må derimot FrP gi etter. Norge vil fortsatte trenge arbeidskraft utenfra, ikke minst innen omsorgssektoren. Høyre bør utforme målrettede tiltak for å rekruttere arbeidsinnvandrere der Norge mangler folk. Det vil bare den mest innvandringsfientlige delen av FrP kunne argumentere imot.

Regjeringssamarbeidet vil føre de to partiene nærmere hverandre også retorisk. Høyre vil skjerpe språkbruken i asylpolitikken, være nyanserte i integreringspolitikken – påpeke problemene, men ikke overdrive dem, mens FrP må tone ned sine mer overspente utspill og snakke pent om innvandrere som vi har bruk for og som gjør en nyttig innsats for samfunnet.

Stillstand i verdispørsmål
Fremskrittspartiet er ikke sjelden mer liberale enn Høyre i sentrale verdispørsmål, men ingen av partiene er konsekvent på den ene eller andre siden. Flere av de mest omstridte spørsmålene vil uansett ha blitt avklart av den rødgrønne regjeringen innen 2013. Statskirkedebatten er trolig lagt død for en tid med det brede kompromisset som nylig er inngått.

Dersom Ap mot formodning skulle gå inn for legalforskrivning av heroin, vil FrP hindre Høyre i å reversere dette. Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven vil ha ”satt seg”, og FrP kan bare glemme å endre den. Det samme gjelder liberaliseringen av gen- og bioteknologi-loven, men her er det Høyre som må glemme innstramninger. Fremskrittspartiet vil ikke kjempe for aktiv dødshjelp, selv om de har allierte innen Høyre. Her må først debatten gå utenom partiene, og flere må slutte seg til FrPs standpunkt, dersom det da ikke er forlatt i mellomtiden.

Energi, miljø og klima
Høyre har i siste periode vært litt på glid tilbake mot å prioritere energitilgang og industrivekst når miljøkonflikter kommer på bordet. Partiets nei til videre vannkraftutbygging er myket opp, og Høyre er entusiastisk tilhenger av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen.

Noe av det første en blåblå regjering vil gjøre er å fjerne hindringene for oljeboring i nord. Utredningene vil trolig være ferdige i 2013. Det er bare å gi klarsignal. Det vil bli gitt grønt lys for et par kontroversielle vannkraftprosjekter, men det vil ikke monne stort i den store sammenhengen.

Fremskrittspartiet har på sin side langt på vei anerkjent behovet for å gjennomføre klimatiltak, selv om partiet fremdeles er usikker på den vitenskapelige basisen. De to kan møtes i en satsing på tekologiske løsninger på miljøutfordringene, og vil finne rom for en viss utvidet forskningssatsing på dette området. Kanskje kommer det også sjenerøse investeringstilskudd til nyvinninger innen fornybar energi dersom Høyre trenger å pusse den grønne profilen og/eller Fremskrittspartiet kan overbevise seg selv om at dette er fornuftig aktiv industripolitikk.

Grønne sertifikater vil være på plass før 2013, og vil sammen med det europeiske kvotehandelssystemet gi vesentlig høyere kraftpriser i Norge enn vi er vant til. FrP vil måtte akseptere at dette er en ”pris” og ikke en ”avgift”. Men utover dette vil regjeringen være forsiktige med ytterligere tiltak som går direkte ut over forbrukerne, slik som avgifter.

Kulturen dreies i privat retning
Jeg er enig med Nils August Andresen når han skisserer et kompromiss der FrP går med på å opprettholde en betydelig støtte til kulturlivet, men slik at private penger i større grad trekkes inn. I den ferske utgaven av Minerva (papir) foreslår jeg at skattebetalerne får direkte styring over en del av sine skatteinnbetalinger og for eksempel kan kanalisere dem til de kulturprosjektene de selv foretrekker, etter samme logikk som grasrotandelen til Norsk Tipping. Økte skatteincentiver for støtte til kulturlivet i en eller annen form vil komme. FrPs oppgave blir å sørge for at dette kommer istedenfor direkte offentlige bevilgninger, ikke i tillegg til dem.

Ingen selvmordsparagraf i EU-saken
FrP blir ingen pådriver for norsk EU-medlemskap, men er heller ikke kategorisk imot, slik SV, Sp og KrF er. I denne saken har FrP alltid fulgt svingningene i folket. Dersom Høyre skal kunne innlede en medlemskapsprosess etter 2013, er det som skal til at folket ikke lenger er klart imot, men i det minste delt omtrent 50/50.

Utenrikspolitikken for øvrig vil preges av en noe mer USA-vennlig og noe mindre FN-naiv linje, men uten store endringer. Afghanistan-engasjementet er trolig uansett avviklet innen 2013.

En blåblå regjering står foran store utfordringer, men jeg tror at mulighetene for å finne frem til en felles politikk i regjering er gode, også uten å forverre den statsfinansielle balansen nevneverdig. En slik regjering vil forandre Norge mer enn noen regjering i hvert fall siden Kåre Willoch. Den vil utgjøre et klart alternativ, selv om den ikke lover eller kan levere noen blå revolusjon.

• Jan Arild Snoen (f. 1964) er tidligere utredningsleder i Fremskrittspartiet og medlem av Høyre siden 1998.

Beskyldningene har allerede begynt å fly: Mot Venstre og partiets garanti mot Fremskrittspartiet; mot Fremskrittspartiet, og partiets garanti mot budsjettsamarbeid. Til og med mot Høyre, for ikke å velge side.

Men det grunnleggende problemet på borgerlig side er ikke valgtaktikkene og samarbeidsspørsmålet: Det er at den politiske avstanden er for stor. Så lenge dagens politiske avstander vedvarer, vil en firepartiregjering ha formodningen mot seg.

Lars Sponheims drøm om permanente mindretallsregjeringer i sentrum er neppe fremtiden. Én grunn er at FrP neppe kommer til å bli særlig mye mer konstruktive til en slik løsning. En viktigere grunn politisk er at det er vanskelig å skape politisk entusiasme for en slalåmregjering. Mindretallsregjeringer i sentrum er mulig fra tid til annen, i fravær av andre alternativer – men de er ikke noe å bygge en langsiktig politisk strategi på.

FrP-Høyre får ikke flertall

Hva er da alternativene? Jan Arild Snoen argumenterer at Høyre og FrP sier farvel til sentrum og jobber for å få flertall for en Høyre-FrP regjering som kan gjennomføre et klart reformprogram etter 2013.

Jeg er grunnleggende uenig. En slikt regjeringsalternativ vil for det første ha svært dårlige odds for å få flertall; for det andre vil det være svært uklart hva slags reformprogram det skal kunne gjennomføre.

Når det gjelder muligheten for flertall, har Snoen ved flere anledninger referert en undersøkelse av Bjørn Erik Rasch som viser at Høyre og FrP styrker seg dersom de erklærer at de ønsker å danne regjering sammen. Det er mange grunner til å være skeptisk til å overtolke resultatene av den undersøkelsen, som blant annet har overraskende stor forskjell mellom vektede og uvektede tall, og er beheftet med mange usikkerhetsmomenter. Argumentene som taler for, er at et samarbeid vil mobilisere de gruppene som ligger nærmest FrP, og kan trekke velgere fra FrP til Høyre. Samtidig kan det mobilisere velgere for FrP som hittil har kviet seg fordi de har ansett partiet som for risikabelt.

Samtidig er det også stor skepsis til FrP i Høyre. Grunnene er stort sett de samme som for Venstre. Men Høyres velgere er normalt mer oppsatt på å få en borgerlig regjering, og tåler mer før de velger bort dette alternativet. Men selv ikke om vi legger Raschs undersøkelse til grunn, er det stor sannsynlighet for at Høyre og FrP skal få flertall alene.

En undersøkelse Norstat gjorde for NRK, viste at en FrP-Høyre-regjering hadde relativt lav støtte i befolkningen – på nivå med Høyre-Venstre-KrF – og, ikke minst, betydelig lavere enn de to partienes velgermasse. Det er vanskelig å tolke også disse resultatene, blant annet fordi spørsmålsstillingen er uklar, men de viser i hvert fall én ting: Det skal ikke mye til før oppslutningen om dette alternativet synker markant.

Jeg er overbevist om at prosessen med å etablere dette som det ene, og faste, regjeringsalternativet på borgerlig side, ville skyve mange Høyre-velgere bort. En prosess som fører de to partiene sammen, og bort fra Venstre og KrF, vil ledes av dem i Høyre som har minst imot FrPs særstandpunkter.

Det er derfor verdt å huske hva som er de grunnleggende politiske forskjellene mellom KrF og Venstre på den ene side og FrP på den andre: De er i liten grad å finne på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Viljen til å kutte offentlige utgifter er ikke markant større hos FrP enn hos Venstre.

Det er fire punkter som utmerker seg: Innvandrings- og integreringspolitikken., kulturpolitikken, klimapolitikken, og handlingsregelen. Det siste punktet er kanskje vel så viktig for Høyre som for de to sentrumspartiene, mens de første tre er blant Venstres kjernepunkter.

Et skifte i Høyres strategi innebærer derfor ikke umiddelbart noen større satsing på å kutte offentlige utgifter; snarere må det innebære en nedtoning av avstanden til FrP på de fire punktene over.

En slik nyorientering ville innebære at den fløyen i Høyre som har mindre imot FrPs særpunkter på integrering, klima og kultur styrker seg. Den fløyen er idag en blanding av folk som tenderer til å være sympatisk innstilt til FrP på disse punktene, og folk som ikke er enige med FrP, men ikke vektlegger disse politikkområdene i særskilt grad.

Mange av dem som har svart de vil stemme på Høyre i Raschs undersøkelse, kan falle av i løpet av en slik prosess. Jeg bør legge til at jeg er blant dem som føler betydelig avstand til FrPs politikk og retorikk på i disse spørsmålene. Jeg ønsker derfor ikke den tilnærmingen, og ønsker derfor heller ikke et flertall for en slik nyorientering. Men hele Høyre er dypt splittet i synet på FrP i disse spørsmålene. Splittelsen går tvers igjennom velgerne, men ikke minst også blant tillitsvalgte og andre aktive i partiet. En tilnærmingsprosess basert på å velge bort sentrum kan ende med å rive Høyre i to. At den skulle ende opp med at de to partiene nærmer seg flertall i 2013, ser jeg som særdeles lite realistisk.

FrP-Høyre er ingen garanti for liberale reformer

Vel så viktig er det tenke på hva slags politikk en slik regjering vil føre. FrP har de senere årene lagt fra seg mange av sine liberale kuttforslag. Ikke alle var fornuftige i utgangspunktet, men totalbildet av den endrede kursen, er at partiet har gått fra å være et kuttparti, til å bli et utgiftsparti. I denne valgkampen røk ytterligere en del saker under Siv Jensens intervju med Aftenpostens Solveig Ruud, i det Snoen har betegnet som FrPs ”faneflukt”.

Det er lite som tyder på at FrP kommer til å gå i bresjen for å gjøre noe med trygdesystemet eller pensjonssystemet, som er de økonomisk virkelig tunge delene av budsjettet. Det er en lang liste med spørsmål hvor FrP ikke ligger i front på borgerlig side i forhold til å ta grep for et mer liberalt samfunn. I beste fall vil FrP sette seg litt mindre på bakbeina enn KrF når det gjelder utgiftskutt.

Høyre har også betydelige problemer med å foreslå kutt i sine budsjetter. Én grunn er at Høyre på grunn av sitt image som et kalkulatorparti ofte får enda mye mer negativ omtale i mediene enn andre partier når kutt foreslås.

Samtidig vil en Høyre-FrP-regjering antagelig, som et resultat av tilnærmingsprosessen på bekostning av sentrum, flytte seg nærmere FrP på de områdene der det i dag er store forskjeller. Det er områder hvor FrP i dag etter mitt skjønn ikke har en god liberalkonservativ politikk.

Noen i Høyre ser for seg at en koalisjon av Høyre og FrP endelig kan få fart på sakene, og gjennomføre betydelige reformer i liberal retning. Jeg er mye mer pessimistisk på vegne av en slik koalisjons politiske grunnlag.

Nye tanker for borgerlig samling

Oppgaven frem mot 2013 er dermed etter mitt syn en helt annen: Hvis man ikke kan lage et sannsynlig regjeringsalternativ uten FrP, og ikke et sannsynlig regjeringsalternativ uten sentrum, gjenstår bare én mulighet: De fire partiene må gå sammen om å bygge en politikk som kan forene dem i noen grad, og som samtidig kan peke ut en klar alternativ kurs til den rødgrønne regjeringen.

En slik politikk kan ikke bare være kompromisser som gjør at partiene må gjøre seg selv utydelige. I stedet må det være reell nyutvikling av politikk.

Hvordan kan en slik politikk se ut? To ting er helt klart: En slik nyutvikling må for det første inneholde et ønske om å redusere statens makt. Det er det som binder de borgerlige partiene sammen.

For det andre må det utvikles ny politikk på de omstridte områdene: Integrering, klima og kultur. Snarere enn bare å gi og ta, er det et spørsmål om å forstå hvorfor partier som hevder å dele deler av det samme ideologiske grunnlaget, viser så ulike verdisyn og kommer til så ulike konklusjoner i disse spørsmålene. Siden det særlig er Venstre og FrP som har vært i konflikt på borgerlig side, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i muligheten for at disse partiene kan finne sammen – eller mer sammen – i ny politikk.

Innvandring: Legg bort retorikken, fokuser på utfordringene (FrP)

FrP har truffet mange velgere med sin bekymring over økende asyltall og over deler av de kulturelle verdier hos innvandrere, og særlig hos muslimske innvandrere. I utgangspunktet er bekymringen legitim, og noe liberale Venstre kan dele: Venstre var med på en innstramming for å få ned antallet grunnløse asylsøkere i Bondevik II-regjeringen. Og som et liberalt parti er Venstre naturlig skeptisk til illiberale holdninger, for eksempel i spørsmål som tvangsekteskap, synet på homofili o.l.

Det som blir utålelig for Venstre, er FrPs retorikk på dette feltet, fordi man opplever at retorikken øker motsetningene, legitimerer en mer basal fremmedfrykt, som handler mindre om liberale verdier, og mer om fordommer og manglende vilje til å den andre. For FrP fungerer innvandringsmotstand som en viktig stemmesanker, og verdikommunikasjonen med velgerne er av og til mer preget av å uttrykke denne motstanden enn av å gi gode svar.

Et problem med den politiske debatten de siste årene har vært at FrPs retorikk på den ene side, og aversjonen mot FrPs retorikk på den annen, har gjort nytenkning rundt integreringsutfordringene vanskeligere. En nyorientering her må innebære at FrP legger bort store deler av sin retorikk, mens de andre partiene er med på en konstruktiv diskusjon om politikk.

Klima: Legg bort symbolikken, fokuser på utfordringene (Venstre)

Klimadebatten i Norge har også rom for betydelig forbedring. Den er idag en blanding av symbolpolitikk, klassisk miljøvern, og langsiktige målsetninger uten konkret politisk innhold. FrP har av og til hatt rollen å påpeke dette, gjennom sin dyktige energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen. For eksempel var FrP motstander av målet om bruk av en viss andel bioetanol som drivstoff, med henvisning til at det var helt uklart om dette egentlig var et klimatiltak, et standpunkt mange forskere støttet.

For Venstre er miljø en viktig sak – så viktig at det er et hovedmiddel for verdikommunikasjon med velgere. Det borger dessverre ikke alltid for god politikk, fordi det av og til blir viktigere for partiet å vise at de vil noe, enn å være sikker på at politikken er god.

FrP kan tilføre debatten realisme og strippe den for symbolpolitikk – men bare dersom partiet går offentlig ut og både erkjenner klimautfordringen, og behovet for å bruke ressurser på den. FrP kan også bidra til at borgerlig side blir tydeligere på at klima må få forrang fremfor tradisjonelt miljøvern, for eksempel i saker om vannkraftutbygging og vindkraftutbygging. Saker som kjernekraft og olje- og gassvirksomhet må også sees i et slikt lys.

Et borgerlig alternativ må ta mål av seg til å presentere den mest kostnadseffektive, mest målrettede, og best vitenskapelig baserte klimapolitikken, basert på en hovedtanke å bruke markedets evne til nyskapning og teknologiutvikling, og basert på at utslipp må prises slik at forurenser betaler.

Kultur: Mer privat

Kulturdebatten i Norge begynte å ta seg opp før dette valget, og det er et felt i endring. Alle de borgerlige partiene burde være enige om at det er behov for større maktspredning og mer uavhengighet av staten. Partiene bør også diskutere hva det gjør med kunsten når deler av den – for eksempel lyrikk og en del museumsorientert kunst – nesten har sluttet å måtte forholde seg til et (betalende) publikum for å overleve.

Det er mange gode grunner til at Norge trenger støtteordninger for at kunst skal overleve. Vi er et lite land, og den kunsten som henvender seg til Norge, har er lite marked å leve av. FrP er nødt til å anerkjenne betydningen av å opprettholde slik kunst, kunst som ofte kan leve av markedet i større land, men som i Norge fort bukker under. Det er av betydning å ha norske romaner som skriver om vår virkelighet. Det er av betydning å ha musikk- og kunstmiljøer.

Samtidig må de borgerlige partiene være flinkere, og gå lengre, for å invitere private penger inn i kulturen. Det kan ikke gjøres over natten, men det kan definitivt gjøres. Norge har verdens rikeste innbyggere. Den kulturinteresserte delen av befolkningen må stimuleres til å gi mer penger til kunst. Det vil være bra for kunsten. Hvis man lykkes, kan offentlige bevilgninger reduseres. For å si det på en annen måte: Jo flinkere FrP er til å finne måter å stimulere private bidrag på, jo bedre sak har partiet i forhold til å kutte offentlige bevilgninger.

Aksepter forskjeller, practice as you preach og kutt ut offerrollen

Policy-forskjeller trenger ikke utviskes: FrP kan fortsatt utmerke seg med ønske om strengere asylpolitikk og andre tiltak. Venstre kan utmerke seg gjennom en mer offensiv klimapolitikk. Poenget er å etablere noen premisser for en diskusjon som gjør at det er mulig å ha en saksorientert diskusjon, basert på noen grunnleggende prinsipper, uten hele tiden å måtte stille spørsmålstegn ved den andres verdensbilde og menneskesyn.

Hva må Venstre gjøre? Partiet må legge fra seg den – betydelige – delen av FrP-hatet som ikke er basert på policyforskjeller. Man må rett og slett gjøre som man ber FrP gjøre i innvandringsdebatten: Ikke skjær alle over en kam, ikke sett deg til doms over verdier og argumenter du ikke har satt deg ordentlig inn i, og hold alltid muligheten åpen for at en ny samtale – dialog om man vil – kan endre både en selv og motparten.

Hva må FrP gjøre? FrP er partiet som elsker å bli hatet, og bruker det for å mobilisere troppene. Skal partiet i regjering, må det en nyorientering til. Man er nødt til på en ærlig måte å stille seg spørsmålet om hvorfor det er slik at så mange andre oppfatter partiets retorikk som uakseptabel, og hvorfor det stadig stilles spørsmål ved partiets menneskesyn. Poenget er ikke man må være enig i motstandernes beskrivelse av partiet – bare at man må gå inn i en dialog hvor man tar de andres frykt på alvor.

En første fempunktsplan

Skal de borgerlige partiene ha et berettiget håp om regjeringsmakt i 2013, må prosessen med å starte en ny politikk som er mer samlende enn dagens, starte nå. Her følger fem punkter for en slik prosess:

Punkt 1: Utsett regjeringsspørsmålet. Det er for tidlig å snakke om regjeringssamarbeid. Det vil splitte partiene mer enn nødvendig. Målet med prosessen er å finne ut om det er mer som forener partiene enn de hittil har fått vist. Det vil uansett gjøre en borgerlig regjering mer sannsynlig, uavhengig av konstellasjon.

Punkt 2: Annonser offentlig et ønske om nyorientering. Det gir et signal til partiorganisasjonene om at hatkampanjene kan legges på is. Det åpner opp for en bedre og mer åpen policyprosess.

Punkt 3: Veien er målet. Bruk to år på prosess og tillitsbyggende arbeid – og så to år på resultater. Prosessen må innebære kontakter på flere nivåer og av ulik grad av formell organisering, men må på et eller annet plan involvere sentrale politikere fra partiene. 2. nestleder-nivå er et mulig sted å begynne – Erling Lae, Ola Elvestuen, Per Arne Olsen og Inger Lise Hansen er også blant de gjensidig mer akseptable representantene for partiene.

Punkt 4: Aksepter midlertidig straff på meningsmålingene. Den valgte strategien kan ramme alle partiene på meningsmålingene. Hvis FrP modererer sine standpunkter og sin retorikk, kan partiet miste velgere. Men Høyre kan også miste velgere til et mer spiselig FrP. Venstre og FrP kan miste velgere som straffer partiet for å snakke med FrP – men kan få velgere fra Høyre om partiene er dialogorienterte. Lev med det – en stund. Prosessen kan evalueres etter kommunevalget i 2011, og får partiene panikk, kan kursen endres da. Da er det fortsatt tid igjen til valget i 2013.

Punkt 5: Tilbered kamelene best mulig før de må slukes. Alle partiene må sluke kameler i prosessen. Ting må sies om de andre partiene, og om vanskelige temaer som innvandring og klima, om sitt eget partis historie på området, og om fremtiden, som partiene kvier seg for å si. Det er lettere å si ting offentlig hvis alle er med. Men kanskje er det godt når det er sagt? Thanks for sharing, Siv! Thanks for sharing, Dagfinn.

Ideer trives i opposisjon!

Mens mange politikere trives dårlig i opposisjon, trives ideer ofte bedre. Men de siste fire årene har borgerlig side vært hemmet av samarbeidsspørsmålet, og det har også lagt en demper på evnen til idéutvikling. Dette valget har vist Venstre at partiet må gjøre noe for å komme ut av skvisen de sitter i. Det har vist FrP at partiet begynner å nå sitt tak. FrP blir ikke et 40-prosentparti som kan regjere alene eller med støtte fra Høyre. Fire år er kastet bort på å trekke den lærdommen.

De neste fire årene må brukes bedre.

• Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.

Det er synd, for eg kan ikkje hugsa at den har vore så skarp tidlegare.

Næringslivet i Noreg er så mykje meir enn nokre få veldig rike rikingar. Det er verdiskaping i Fosnavåg, Haugesund, Mo, Hjelmeland og Verdal. Små, mellomstore og store verksemder som skaffar folk arbeid. Som skapar verdiar. Det er ikkje griske eigarar som skal kara til seg mest mogeleg for å bruka det på champis, bilar og hornmusikk.

Slik er ikkje kvardagen for norske verksemder. Næringslivet vårt er småkapitalistar. Folk som betalar rekningane sine, arbeidsgivaravgift, moms, formuesskatt, trygdeavgift, inntektsskatt, utbyteskatt, leverandørrekningar og løn til dei som arbeider hjå dei.

Og viss det ved eit mirakel vert noko til overs, så driv dei på eit år til.

Denne verdiskapinga har altså regjeringa klart å verta uvener med, berre fordi dei så gjerne vil ta Stein Erik Hagen og henga han ut til tørk. Medan andre kapitalistar får vera med i det raudgrøne felleskapet.

Næringslivsfolk som ikkje synes det er rettvist at dei skal betala skatt, når dei verken tek pengar ut av verksemda si eller forsyner seg på anna måte, er no stigmatisert som griske sytarar. Det er både trist og historielaust.

At Arbeidarpartiet, som alltid har vore på lag med industribygging og verdiskaping her til lands, er med på dette, er ei gåte.

SV prøver å fyra opp opinionen til å tru at no skal me jammen ta rikingane, og du skal få meir velferd, gratis SFO og saker og ting. Det er ille viss dei får folk til å tru dette, for næringslivet syt ikkje. Akkurat som dei som vil ha meir til pensjonar eller til omsorg heller ikkje syt.

Det heiter å fremja sitt syn og å delta i den demokratiske prosessen.

Og det uroar meg at me har kome i eit klima der privat eigarskap, gründerverksemd og investering vert framstilt som noko som er mistenkeleg.

Rikingane har nok. Det er ikkje synd på dei, høyrer me stadig får den raudaste delen av dei raudgrøne. Det er ikkje synd på dei som driv verdiskaping. Men det er veldig synd på landet vårt, viss me ikkje har dei.

Den norske modellen er nemleg bygd opp av folk som har satsa på tømmer, skipsbygging, fisk, energi, kunstgjødsel, teknologi, supply og engineering. Me snakkar ikkje om berre om eit par rikingar, men tusenar av arbeidsplassar i byar og bygder.

Det er sjølvsagt triveleg å setta seg på oljesekken og lata som om verdiane vert skapte i vedtak og komitear. Men viss oljefondtåka gjer at nokon trur at me klarar oss godt utan nye verksemder, så tek dei feil

Det kan vera lurt å verta vener att med næringslivet.

Me har nemleg for få rikingar i Noreg, både store og små. For den som vert rik i Noreg, vert ikkje det utan å skapa noko for fleire enn seg sjølv.

• Arne Hjeltnes’ tidligere valgkommentarer finner du her: Å få velja sjølv, Den utenlandske modellen, Særinteressene, respekt for arbeid, spleiselaget.

Det drar seg nå kraftig til. Og de av oss som forsøker å holde styr på alle ulike målinger, har nå en stri tørn. Jeg har denne gang valgt å legge de aller siste målingene fra de åtte ulike målebyråene til grunn for analysen. Det er nemlig viktig å ha så ferske tall som mulig i den fasen som vi nå er inne i. Samtidig må hensynet til ønsket om å legge alle byråene til grunn for dermed å trekke veksler på deres samlede kompetanse også ivaretas.

Store Høyre-sprik
I skrivende stund (10.09.) ser de siste nasjonale målingene slik ut:

Vi noterer at selv SVs ”trøstebyrå”, Synovate, nå har justert seg ned og ligger en del nærmere det nivået som nok er den tunge realiteten for SV. Nok en gang er Høyre-sprikene bemerkelsesverdig store. Dette tror jeg henger sammen med at det er dette partiet som har de største velgerbevegelsene og at byråene sliter litt med å fange den nøyaktige effekten. Også for Sps og Venstres vedkommende er tallene noe forvirrende.

Høyre og Venstre i dytten
Når jeg regner ut snittet av de åtte ovennevnte målingene, og sammenholder det mot augustnittet og 2005-valget, så kommer jeg ut med følgende oversikt:

Både Ap og Sp går noe fram sammenlignet med august. Men SVs tilbakegang fører til at den rødgrønne stemmeandelen ligger helt flatt. SV er skvær lekk i begge ender. Noen går til Rødt, men mange går til Ap. Det lukter et katastroferesultat for partiet. I verste fall vil man se 5-tallet. Frp fortsetter tilbakegangen og er nå nede på 23-tallet. Det som så ut til å kunne bli et brakvalg for Frp, er nå blitt en kamp om å kare seg over 05-nivået.

Høyre fortsetter frammarsjen og ligger nå rundt 16. Antagelig med kurs for 17 og kanskje også 18. 20 prosent ved valget høres fortsatt litt mye ut, men det kan ikke utelukkes. Ta også en titt på Venstre. Det ligger nå like under det, relativt sett, gode valgresultatet sitt fra 2005. Klarer Venstre å mobilisere i sluttfasten, som de ofte er bra på, så kan det faktisk ende helt opp mot 7.

I sum har de borgerlige et stemmeovertak nå på om lag 5 prosentpoeng (50,7-45,8), noe som utgjør ca 130 000 stemmer. Overtaket var drøyt 20 000 stemmer ved 2005-valget.

Differanse mellom lokale og nasjonale målinger
Kan vi stole på disse nasjonale tallene? Etter mitt skjønn må vi også ha med oss et blikk på lokalmålingene. For husk at dette avgjøres i de 19 valgkretsene. Johan Giertsen har beregnet for meg hva siste, evt snittet av de to-tre siste, lokalmålingene i alle fylkene blir når tallene omregnes til nasjonalt nivå. I tabellen under er disse omregnede lokaltallene sammenholdt med gjennomsnittet nasjonalt.

Samsvaret er bra på Rødt, Ap, Sp og KrF. Det spriker noe på SV og enda mer på Venstre, Høyre og Frp. Jeg tror det skyldes at de lokale målingene ikke fanger opp de siste bevegelsene godt nok, noe som fører til at de er litt ”trege”. Altså at Frp p.g.a. ”gammel storhet” ligger noe høyere på lokalmålinger enn hva som er reelt, mens Høyre og Venstre ligger for lavt. Min tese er altså at nasjonale målinger gir det beste bildet i sum. Men fasiten har vi ikke.

Mandatras for Frp
Når jeg kjører de nasjonale snittallene inn i mandatberegningsprogrammet Celius, så får jeg nok en gang Rødt inne med to mandater. Fremdeles har jeg ingen lokalmålinger som indikerer at Rødt er inne i Hordaland eller Oslo. Derfor velger jeg atter en gang å fordele de to mandatene på andre partier. Disse tilfaller da SV og Venstre, noe som medfører at vi kommer ut med denne mandatfordelingen:

Her ser vi at tilbakegangen på et par prosentpoeng gir et stort mandatras for Frp. Det viser hvor utrolig viktig det er for partiet å forsøke å komme seg i mål rundt 24,5-25. For ved disse nivåene ligger en drøss med Frp-kandidater og vipper rundt omkring i det ganske land. Høyre plukker opp fem av de åtte mandatene som Frp mister. Det drypper litt på både Venstre, KrF, Ap og Sp. Ap er posisjonert til å hente flere av disse Frp-mandatene, men da trenger partiet et løft i sluttfasen. Hvorvidt Ap får dette løftet, eller om de vil bevege seg sidelengs inn på 33, kan bli helt avgjørende for valgutfallet. Blokkstillingen er 88-81 i borgerlig favør på denne beregningen.

+5 blå mandater i de borgerlige nøkkelfylkene
På basis av disse siste nasjonale snittallene, de ferskeste lokalmålingene i alle fylkene og valgstatistikk, har jeg laget 19 nye fylkesprognoser. Mine vurderinger av situasjonen i samtlige valgkretser er nå som følger (husk at dette er prognoser og må tas for hva det er verdt):

Vestfold: Frp kan være i ferd med å tape kampen mot Ap om å bli fylkets største parti. Likevel er det ikke gitt at Ap forsvarer sine tre mandater. For Høyres Anne Gro Olafsen har meldt seg kraftig på i kampen om sistemandatet og er nå bare få stemmer unna. Jeg tror Gallup/NRK bommer fullstendig når de i det siste har operert med et SV på 10-11 prosent i Vestfold. Realiteten er nok at Inga Marte Thorkildsen må prøve å kare til seg et utjevningsmandat. Fortsatt har jeg KrFs Inger Lise Hansen inne på dette.

Konklusjon: Blå trend. Fra 4-3 i rødgrønn favør i 2005 til 4-3 borgerlig nå.

Buskerud: Frps tilbakegang åpner situasjonen i Buskerud. Frp har lenge sett ut til å ta tre her, men nå ligger Aps fjerdekandidat Laila Gustavsen an til å blokkere Frps Ida Marie Holen sitt håp om å bli den første fra partiet som velges inn fra tredjeplass i Buskerud. Høyre ser ut til greit å plukke med seg to. Venstres Ulla Nordgarden har meldt seg litt på, men må trolig mest sannsynlig håpe på et utjevningsmandat. Jeg har fremdeles SVs Magnor Bergo inne på dette, noe som vil bety at Per Olaf Lundteigen blir bonde på heltid.

Konklusjon: Blå trend. Fra 6-3 rødgrønn til 5-4.

Oppland: Det har sett lyst ut for Frps nr. 2 Hanne Blåfjelldal lenge. Men nå er Høyres opptur i ferd med å føre til at Olemic Thommessen veksler om sitt utjevningsmandat til et fast mandat. I så fall kan faktisk utjevningsmandatet, noe overraskende, åpne seg for Venstres Eivind Brenna.

Konklusjon: Blå trend. Fra 5-2 til 4-3 i rødgrønn favør.

Aust-Agder: Ap kan være i ferd med å vinne kampen mot Frp om å bli størst også her. Det vil likevel neppe holde til å forsvare de to mandatene som de har hatt i inneværende periode. For Høyres Svein Harberg kommer nå som en kule. Jeg holder en knapp på KrFs Kjell Ingolf Ropstad i kampen om utjevningsmandatet.

Konklusjon: Blå trend. Fra 2-2 til 3-1 i borgerlig favør.

Møre og Romsdal: Jeg tror nå at Ap vil bli større enn Frp i Møre og Romsdal. Det kan sikre Ap og Tove Lise Torve et ekstra mandat. Venstres Leif Helge Kongshaug er imidlertid nå syltynt foran henne på sistemandatet. Frps nr 3, Mette Hanekamhaug, har hatt stortingsplassen i lomma i lengre tid, men Kongshaug har nå vippet henne vekk. Det litt snodige er at Hanekamhaug faktisk kan overta det utjevningsmandatet som Kongshaug har ligget inne med. At Frp nå kommer i utjevningssituasjoner, sier også noe om deres tilbakegang. Også Høyres andrevalg, Torgeir Dahl kan, med fortsatt framgang, være med i kampen om sistemandatet.

Konklusjon: Blå trend. Fra 5-4 til 6-3 i borgerlig favør.

I sum gir det en borgerlig gevinst på +5 i disse borgerlige nøkkelfylkene. Aps framgang har ført til at de har redusert de borgerlige forskyvningene i Buskerud og Vestfold. Klarer man også Oppland og Møre og Romsdal, så begynner de rødgrønne å komme ned på et nivå i de borgerlige angrepskretsene hvor et fortsatt mandatflertall kan være innenfor rekkevidde.

+1 rødt mandat i rødgrønne angrepskretser
Med rødgrønne angrepskretser menes valgkretser der de rødgrønne har best forutsetninger for å kapre flere mandater enn sist.

Østfold: Det ser fortsatt bra ut for Aps fjerdenominerte Wenche Olsen. Hovedutfordren er nå Høyres Tage Pettersen. Også KrFs Line Henriette Hjemdal har en sjanse, men jeg tror at Hjemdal og SVs May Hansen ender opp med å kjempe om utjevningsmandatet. Jeg har Hansen inne på mine beregninger

Konklusjon: Rød trend. Fra 5-4 borgerlig til 5-4 rødgrønn.
Nord-Trøndelag: SVs massive tilbakegang gjør det tungt for Trond Sæterhaug å hamle opp med Aps Susanne Bratli i kampen om sistemandatet. Høyres Lars Myraune seiler nå opp som Bratlis sterkeste utfordrer. Sæterhaug lå inne på utjevning sist, men akkurat nå ligger Venstres Andre Skjelstad inne.

Konklusjon: Status quo. 4-2 til de rødgrønne.

Vest-Agder: Det er slett ikke så sikkert lenger at Frp blir større enn Ap i vårt sørligste fylke, men de leder fortsatt. Den som vinner denne tvekampen, vil få to mandater. Høyre og KrF har ett bankers hver, og Venstres Anne Margrethe Larsen ligger som vanlig inne på utjevningsmandatet.

Konklusjon: Status quo på 5-1 til de borgerlige.

Hordaland: Høyre ligger nå greit inne med tre. Frp ligger og vipper mellom tre og fire – for øyeblikket ser det ut til at de må nøye seg med tre. Ap ligger inne med fire, men har en bra mulighet på å plukke fem. Sps Kjersti Toppe ligger også og vipper. Jeg har henne nå så vidt inne på sistemandatet. Skulle hun miste dette, så vil hun trolig i stedet ta utjevningen. Så KrFs andrenominerte Filip Rygg sin skjebne, hviler antagelig på hvor godt Sp gjør det. Han må derfor håpe at den tidligere sentrumskollegaen gjør det bra. Torstein Dahle har falt tilbake på lokalmålingene. På mine prognoser er han nærmere, men fortsatt noe unna den forgjettede stortingsplassen.

Konklusjon: Status quo på 9-6 til de borgerlige.

Totalt gir dette en i pluss til de rødgrønne i angrepskretsene sine. Mulighetene til å plusse på mer er åpenbart til stede også i Hordaland, Vest-Agder og Nord-Trøndelag. Samtidig som rødt pluss i Østfold helt klart like gjerne kan ende opp uten mandatgevinst valgnatten.

+2 blå i vippekretsene
Vippekretser er valgkretser som i utgangspunktet lukter status quo, men der eventuelle mandatendringer kan gå i både rødgrønn og borgerlig retning.

Oslo: Lokalmålinger indikerer at Høyre, relativt sett, sliter mer i Oslo enn forventet, mens Ap gjør det langt bedre enn normalt.. Gir dette et dekkende bilde av situasjonen, så bør Hadia Tajik (Ap) kunne klare dette med bra margin. Ja, til og med sjuendenominerte Håkon Haugli kan komme i frågan hvis tendensen forsterkes ytterligere. Det kan gjøre det vrient for tidligere Minera-redaktør Nikoali Astrup å komme seg inn. Men viderefører Høyre trenden nasjonalt, så burde det snart også gi seg utslag i Oslo. Det ser stadig mørkere ut for Sylvi Listhaug. Og for meg er det fremdeles en gåte at Oslo Frp kunne nominere både Christian Tybring Gjedde og Peter N Myhre foran henne. Erling Folkvord (Rødt) er nå helt klart med i kampen. Venstres Ola Elvestuen har imidlertid fortsatt et lite grep om sistemandatet. KrFs Han Olav Syvertsen er utjevningsfavoritten.

Konklusjon: Status quo på 9-8 til de borgerlige.

Akershus: Andre Dahl ser nå ut til å kunne forsvare fjerdemandatet til Høyre. Han kjemper primært med Aps Are Helseth og Tone Iren Liljeroth (Frp). Men alle må se opp for Venstres Abid Raja. Han nærmer seg kraftig, og er ikke så veldig langt unna fast plass. Kommer han nærme, så vil jeg nå også holde døren litt på gløtt for at han også kan blande seg inn i utjevningskampen.  Fremdeles tror jeg likevel at det vil bli en duell mellom KrF og Sp. I øyeblikket har jeg Sps Dagfinn Sundsbø like foran KrF-Hareide.

Konklusjon: Status quo på 9-7 i borgerlig favør.

Hedmark: Høyres Gunnar Gundersen er nå inne på fast mandat i røde Hedmark. Dermed virker det som om Frps Lars Joakim Hanssen ikke vil leve et stortingsliv etter 14. september. SVs Karin Andersen er favoritt til utjevningen.

Konklusjon: Status quo på 6-2 til de rødgrønne.

Telemark: Torbjørn Røe Isaksen ligger nå inne i Telemark. Han dytter dermed ut Aps Sigvald Oppebøen Hansen. Frp har virket å ha to sikre mandater i Telemark. Nå kan man ikke lenger utelukke at andremandatet deres kan komme i spill (Kåre Fostervold). I så fall kan det som så ut som en ren duell mellom Minerva-redaktøren og Oppebøen Hansen, utvikle seg til å bli en tvekamp mellom Oppebøen Hansen og Fostervold i stedet. Røe Isaksen frammarsj åpner opp for at KrFs Geir Bekkevold kan ta utjevningen. Dette betyr at røde Telemark pt. ligger an til å bli blått.

Konklusjon: Blå trend. Fra 3-3 til 4-2 borgerlig.

Rogaland: Det ser nå fryktelig vanskelig ut for SVs Hallgeir Langeland å forsvare direktemandatet sitt. Han har imidlertid fortsatt en god mulighet på utjevning. Frps motvind fører til at Bente Thorsen kan miste det mandatet hun har ligget inne med lenge. Det ser ut til at KrFs Kjell Arvid Svendsen er mannen som kan overta dette.

Konklusjon: Status quo. 8-5 i borgerlig favør.

Sogn og Fjordane: 2 til Ap, 1 til Frp og 1 til Sp. Det ser ut til å bli melodien i Sogn og Fjordane. Høyres Bjørn Lødemel er nå nærmeste utfordrer, men det virker for langt opp. KrFs Trude Brosvik har utjevningsmandatet på mine beregninger.

Konklusjon: Status quo på 3-2 til de rødgrønne.

Sør-Trøndelag: Ap ser ut til å ta 4, mens Frp har 2 og Høyre, SV og Sp har 1 hver. Høyres nr 2., Lars Tvete, er den som ligger nærmest til å skape litt røre i et fylke som har sett fastlåst ut lenge. I så fall kan han komme til å vippe ut enten Eva Kristin Hansen eller Ola Borten Moe. KrFs Øyvind Håbrekke er litt i samme situasjon som partikollega Rygg i Hordaland. Han må håpe at Sp gjør det såpass bra at han får beholde utjevningen.

Konklusjon: Status quo på 6-4 til de rødgrønne.

Nordland: Aps Lillian Hansen er i ferd med å avgjøre tvekampen mot Frps Torgeir Trældal i kampen om sistemandatet. KrFs Jan Sahl er favoritt til å ta utjevningsmandatet.

Konklusjon: Status quo på 6-4 til de rødgrønne.

Troms: Troms begynner nå å lukte litt fastlåst på 3 til Ap, 1 til H og 2 til Frp. SVs Lena Jensen vil nok i så fall ta utjevningsmandatet.

Konklusjon: Status quo på 4-3 rødgrønt.

Finnmark: Finnmark er høyinteressant. Her kan det faktisk bli alt fra 4-1 i rødgrønn favør til 3-2 borgerlig. Høyres frammarsj sender Frank Bakke Jensen inn på siste faste. I så fall snakker vi Ap 2, Frp 1 og H 1. Da blir det antagelig en kamp mellom SV og Venstre om utjevningsmandatet. Her har jeg nå Venstres Vera Lysklætt inne, noe som dermed gir max borgerlig uttelling.

Konklusjon: Blå trend. Fra 3-2 i rødgrønn favør til 3-2 i borgerlig.

Borgerlig ledelse 88-81
Høyres framgang og Frps tilbakegang gjør at den fylkesvise mandatfordelingen ser ganske annerledes ut nå enn for kort tid siden. Det er også nesten forbausende å se hvor nært 05-resualtet det ligger i mange fylker. De få plussene og minusene i den oppsummerende tabellen under, viser dette poenget.

U=utjevningsmandat

Legg også merke til at det er et visst partiavvik (Frp 39 vs 41) når jeg estimerer fylke for fylke sammenlignet med hva de nasjonale snittberegningene i Celius viste. Blokkstillingen er likevel den samme; 88-81. Som vi har sett så står sistemandatet mellom Ap, Frp og Høyre i en haug med fylker. Styrkeforholdet mellom de tre partiene blir helt avgjørende for valgutfallet.

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter og skribent. Han blogger på sveintoremarthinsen@blogspot.com – der du også kan følge oppdateringer av meningsmålingene helt frem til valgdagen, og kan følges på Twitter.

Foto: Siv Eie

I dag skal all ungdom gå på videregående skole. Dermed speiler videregående skole i større grad enn før helheten i en kohort. Selv de som faller ut av skolen står jo der før de faller. Det økende utdanningsnivået kunne vært en spådom om nedgang for Frp. For hovedregelen er at jo mer utdanning, jo mindre Frp. Men skolevalgene tyder på at det ikke er utdanningslengden du har vært igjennom som forklarer partivalg.

Askim Videregående skole i Indre Østfold Askim kan illustrerer det skillet som finnes mellom elever med yrkesfag og elever med allmenne fag. I den tidligere industrikommunen får Frp 62% oppslutning fra yrkesforberedende linje, men allikevel ikke mer enn 36% på skolen total. Sosiologisk sett tyder dette på at industriarbeidernes barnebarn velger yrkesfag og Frp. Barn av funksjonærer og annen middelklasse derimot, velger Musikk, dans og drama eller Allmennfag og Arbeiderpartiet eller SV. Høyres svake stilling er tydelig ved at det er flere som stemmer blankt enn som stemmer Høyre.

Når Frp får 62% er det Frp-velgerne som er røkla. Og for dem som står utenfor virker røkla som en påvirkelig, men litt umoralsk masse. Som min informant i Askim med middelklasseforankring på Musikk, dans og drama sier: ”Skolevalget går sin gang det. Men, jeg spyr av Frp som kun får ungdommene på sitt ’lag’, pga lavere alkoholpriser, nei til nynorsk, og ja til trimming av moped osv. ”

Også nasjonalt er det sånn at skoler med Musikk, dans og drama er røde. I den forbindelse spør Klassekampen Sosialistisk Ungdoms leder Mali Steiro Tronsmoen om det er et problem at ”SU appellerer mye mer til unge musikere enn til industriarbeidere”. Hun synes ikke det, fordi: ”Det at vi gjør det bra på Musikk, dans og drama og media handler nok om at mange der har et samfunnsengasjement i utgangspunktet, og at SV appellerer til dem. Arbeiderklasseungdom har en sterk interesse av å stemme SV, og det synliggjør vi i skolevalgene”.

Videre forklarer hun eventuell Frp-suksess på samme måte som informanten over: ”FrPs suksess skyldes retorikk. De snakker om elite og folk flest og lager et elitebegrep som omfatter alle med utdanning. Men de har ikke en politikk de tjener på. Og de fleste yrkesfagelevene gjennomskuer det”.

Til å ha selverklært innsikt i retorikkens makt, virker SU påfallende lite i stand til å bruke den. For det er neppe et godt utgangspunkt for SU-debattanter å skulle vinne over Frp-velgere om de betrakter dem som uengasjerte og lettlurte. De burde kanskje tatt høyde for at arbeiderklasseungdom faktisk har en interesse i å trimme mopeden, drikke billig og slippe nynorsk.

Det som skjer innad på skoler i småbyer som Askim, der alle går på samme skole, viser seg mellom skolene i Oslo-området. Den arbeiderklassen SU visstnok overbeviser finnes ikke på yrkesskolene i Oslo-området. For eksempel fikk SV 8,5%  oppslutning på yrkesdominerte Sogn mot 21% på Musikk, dans og drama-pregede Foss. På yrkesfagsdominerte Strømmen, der Frp ble krast anklaget for å være fremmedfiendtlig, fikk Frp 41%. Og SV 3%. Jo mer yrkesskole, jo mer Frp. Og jo sterkere angrepene på Frp er, jo bedre virker det som om Frp gjør det.

SU klarer ikke engang å overbevise sine egne, for Ap kaprer velgere på skoler preget av kulturkapital. På Foss er Ap størst med 25%. Partiet klarer samtidig å holde på deler av proletariatet, og får 34% på Sogn og 48% på østkantskolen Stovner.

Forskjellen mellom Sogn og Foss er forskjellen mellom lav og høy. En annen dimensjon er forskjellen mellom høy og høy. Blant eliteskolene i Norge er Oslo Katedralskole. På Jens Stoltenberg og Jan Bøhlers gamle skole får Ap 28%  og SV 18% oppslutning.  Og elitebarnas radikalisme sender Rødt opp som fjerde størst på Katta med over 11%. Bare Høyre med 16%  ødelegger det rødrøde bildet på skolen. Høyre-ungdom som ikke vil være så alene, kan velge Jonas Gahr Støres skole Berg på Tåsen nordvest i Oslo. På skolen i det bynære villapregede området var Minervas tidligere redaktør Nikolai Astrup elev. Der har Høyre 25% av stemmene. Nest størst etter Ap med 30%. Venstre med oppsiktsvekkende 23% har forsynt seg godt på bekostning av Høyre.

Handelsgym rekrutterer framtidas ledere i norsk næringsliv, og dermed mange av barna til dem som har jobber høyt i næringslivet i dag. Altså Katta-elevenes rikere, mindre dannede søskenbarn. Bergs 25% til Høyre er lite imponerende om vi ser på Handelsgym, hvor Høyre får 55% av stemmene, mens Frp bare får 7.

Skolevalgene klargjør at partiene speiler et hierarkisk sosial rom. Høyre og SV plasserer seg høyt og Frp lavt. SV er for kommende kulturkapitalister mens Høyre er for rene kapitalister. Ap har et bein i proletariatet og et hos framtidas statsforvaltere. Framtida ser mørk ut for SV, som mister prestisjevelgere til Ap og akademikeropprørere til Rødt. Venstre ser ut til å kunne ta en god bit av villa-Høyres barn.

Det sosiale rommet er også et rom hvor mennesker har ulike interesser i ulike posisjoner. Særlig i de høye posisjonene er mennesker blinde for sammenfallet mellom egne meninger og egne interesser på en måte som gjør det lett å betrakte dem som mener noe annet som lurt eller umoralsk. Med et slikt utgangspunkt forklares proletariatets valg av Frp med at velgerne stemmer mot sin interesse. Med samme verdensbilde kan Frp-velgerne noe paradoksalt kritisert for å ha for snevre interesser, for eksempel i lave bensinpriser. Det er kanskje noe i begge påstandene, men at folk stemmer i tråd med sin interesse er en analyse som gir mening for de fleste partienes velgere. Det er jo ikke sånn at Høyres velgere med høy inntekt er uten interesse i lave skatter, eller at SV-velgere med jobber i offentlig sektor er uten interesse i skatteinntekter eller at det offentlige tar ansvar.

I familien primært, men også i skolemiljø og vennekrets, gjøres interesse om til moral. I skolevalgene, som i valget, gjøres interesse og moral om til partipreferanse. Høyre og SV representerer velgere som i stor grad har interesse i å vise det moralske i sitt prosjekt. Men partiene har ikke noe å vinne på å tro at de kan lure andre slik som de klarer å lure seg selv.

• Tangens tidligere valgkommentarer finner du her: Sabotasjestemmer, Twingspartiene, Kampen om tømrerne, menneskesyn.

De siste ukene har kulturpolitikken fått sine femten minutter i rampelyset. Det er det i ferd med å komme noe godt ut av. Både Trine Skei Grande og Olemic Thommesen har vært ute med roperten før, men det er først nå på tampen av Kulturkampens kampanje for Giske at det kommer forslag på bordet som adresserer de høyst reelle bekymringene som Kulturløftet I og II så langt har druknet i statlige bevilgninger.

Dermed er det håp om at vi i stedet for å få en debatt om størrelsen på den statlige pengesekken, kan få en debatt som leverer friske forslag til hvordan den økonomiske satsningen Giske har gått i bresjen for, kan videreføres med vesentlig større sans for maktspredning. Det forutsetter at det tas politiske grep som legger til rette for å øke tilfanget av ikke-statlige midler.

Det tok tid før det lyktes opposisjonen å synliggjøre at det finnes et alternativ mellom Giskes allmektige stat og det skrekkbilde Giskes kulturarbeidere har tegnet av et ikke-sosialistisk annerledesland hvor all makt gis til massemarkedet. Det er en retorisk øvelse som tjener Giskes valgkamp, men det er ikke en propaganda som landets kulturliv er tjent med å etterplapre.

Jeg forstår godt at kulturlivets representanter omfavner Giskes kulturpolitiske gjennombrudd. I alle år har motstanden mot et ekspanderende kulturbudsjett fremfor alt sittet hos den ansvarlige finansminister. Det har ikke vært en strid mellom rødt og blått så mye som det har vært en strid mellom rødruss og blåruss. Sånn sett har Giske vært en historisk sterk minister, fordi han har lykkes bedre i den interne budsjettstriden med blårussen enn noen kulturminister før ham. Det kan kulturlivet takke ham for, men så bør gratulasjonene stanse og diskusjonen begynne.

Og det bør være ikke være en diskusjon som lar seg inspirere av retorikken rundt formueskatten: Hvorfor tar ikke kapitalistene mer samfunnsansvar? Det er her Trine Skei Grandes forslag er et godt utgangspunkt for en borgerlig kulturpolitikk: Innføring av et gaveforsterkningsfond kombinert med flere gunstige skatteordninger for gaver til kulturformål. Det er allerede aksept for denne tenkningen innenfor forskningsfeltet.

For de grepene som er nødvendige for å sikre flere finansieringskilder, handler ikke om å sverme for den usynlige hånds velsignelser. De handler om å ta konsekvensen av den synlige hånds begrensninger. Det er ikke slik som Giskes norske kulturarbeidere later til å tro, at private penger binder, mens statlige subsidier frigjør. Alle penger binder. Det er derfor de skal spres på flere hender. Man skal kunne få nei og si nei – og ha et annet sted å gå.

Reaksjonen på Olemic Thommesens forslag om å etablere et privat kulturfond som supplement til statens eget, illustrerer det cerebrale problemet vi har pådratt oss. Det ble kontant avvist som uheldig fordi fondet ville konkurrere om bidrag fra potten av sponsormidler, som om det dreide seg om en fast sum av privat kapital avsatt til kulturformål. Poenget med å utvikle en politikk på dette området, er å sette en ny dynamikk i spill. Selv er jeg skeptisk til ett stort fond, ikke fordi det vil tappe alle sponsormidlene, men fordi jeg tror det er lettere å lykkes med et utall av mer spesialiserte fond som gir giverne anledning til å legge inn pengene der engasjementet er størst.

I bytte mot skattefradraget bør det stilles noen konkrete krav til hvordan de private fondene struktureres. Målet må være å sikre at de raskest mulig holder et høyest mulig kvalitetsnivå, uten at kvalitet blir newspeak for ideologisk kontroll. Heller ikke her er frihet å forakte. Skattefradragene må gjerne inngå i regnestykket som fører oss frem til 1-prosentens lovede land.

Først når disse strukturene er på plass, er jeg villig til å delta i feiringen av mangfoldsåret – med eller uten Giske. Da er mitt tips at vi får se at kulturlivet ikke ble mer populistisk av at de – og den – folkevalgte fikk styre mindre.

• Harkets tidligere valgkommentarer kan du lese her: Stoltenberg eller Stoltenberg, Valgets dystopier, Den manglende EU-debatten, kulturfinansiering.

Forleden skrev jeg et innlegg i Aftenposten om personlig ansvar og mat i skolen. Som vanlig når jeg skriver denne typen innlegg, fikk jeg enormt mange reaksjoner, hvorav samtlige var positive. Mange sier at de savner politikere og partier som ber dem ta ansvaret selv. De fleste politikere tør ikke å si det, fordi andre politikere, journalister og ”eksperter” vil ile til og omtale det som en skandale. Ethvert problem skal ha en offentlig løsning. Det er også en del av den nordiske modellen.

I artikkelen min stilte jeg også spørsmål om hvorvidt det er så sikkert at statlig mat virkelig er bedre enn den private maten vi er vant til å spise. Kan den fremskaffes like effektivt? Er den like god? Er den like sunn? Og er det sikkert at vi ikke mister noe på veien, som for eksempel gode holdninger til personlig ansvar?

En historie fra virkeligheten, nærmere bestemt fra Danmark, burde få noen hver til å sperre øynene opp:

Det hele startet i 2008 og slik det pleier å gjøre i politikken, med en god idé: Opposisjonen i Danmark, dvs. venstresiden, mente at kommunene burde overta ansvaret for maten i barnehagene. På mirakuløst vis hadde barna frem til da fått mat av sine foreldre, men dette var plutselig ikke bra nok. Et skikkelig kommunalt måltid ville både fremme sunt kosthold, redusere fedmeproblemer, bidra til sosial mobilitet og avlaste foreldrene i en travel hverdag. Og helt umerkelig var plutselig alle partier enige om at dette var en god idé.

Men mat er jo ikke gratis, så derfor måtte prisen for barnehageplassene økes. Prisen for maten, som ble til en obligatorisk ordning, ble satt til 469 danske kroner i måneden.  Dette var riktig nok ikke det beløp barnehagene hadde å rutte med til mat, ettersom mange barn har friplasser.  Så det beløp barnehagene kunne bruke til mat, var bare 305 kroner pr barn pr måned. Til gjengjeld kunne barnehagene selv velge hvordan pengene skulle brukes, bare rundskrivene ble fulgt. De var til gjengjeld lange og detaljerte og med så mange krav til kjøkken og lagring at de færreste barnehager kunne møte dem.

Det hele var så vanskelig at foreldrene i to barnehager i Århus kom på den formastelige tanke at de kanskje kunne fortsette å lage matpakker til barna sine, slik de alltid hadde gjort. Men det viste seg nesten å være umulig. I et kommunalt notat het det bl.a. at ”dette i praksis (vil) bli meget vanskelig, da foreldrene vil få status som leverandører og dermed må leve opp til de samme krav som andre private leverandører, ved for eksempel å inngi anbud, registreres ved Fødevareregionen, utføre egenkontroll og ernæringsberegne maten for å sikre kvaliteten”.

Bare motstrebende aksepterte kommunen til slutt at foreldrene i de to barnehagene kunne fortsette å smøre matpakkene til sine barn. For som det het i et annet kommunalt notat: ”Intensjonene (..) har ikke vært at barnehagene skal kjøpe matpakker av foreldrene, hvilket Indenrigs- og Socialministeriet bekrefter. Omvendt fremgår det heller ikke direkte av merknadene at foreldrene ikke kan være leverandør av formiddagsmaten. (…) Hvis alle foreldrenes matpakker lever opp til kravene til sunn mat og fødevaremyndighetenes krav til håndtering av maten, kan barnehagen lage en midlertidig avtale med foreldrene om å kjøpe matpakker av dem inntil neste anbudsrunde.”

Det viste seg senere at foreldre som smører matpakke til sitt eget barn, likevel er unntatt fra fødevarelovgivningens krav til kjøkken og arbeidstider, men kravene er tøffe nok. Som det heter i et notat med tittelen Kjøp av foreldresmurte matpakker: ”De foreldresmurte matpakkene skal leve opp til de samme kvalitetsmessige krav som stilles til andre eksterne leverandører, så vel som til den egenproduserte maten. Matpakkene skal leve opp til anbefalingene for den obligatoriske formiddagsmaten og til Århus kommunes kostholdspolitikk, og foreldrene skal, som private leverandører, dokumentere at anbefalingene følges.”

I kontrakten som foreldrene må inngå med kommunen, heter det bl.a. at det skal fremlegges ernæringsberegninger når det kreves, og at matpakken skal ”emballeres på en forsvarlig måte”.

Lønnen til foreldrene, for å smøre matpakker til sine egne barn, er 305 kroner i måneden – altså det samme beløp som barnehagene har til rådighet for å kjøpe eller selv lage mat til barna. Men som nevnt innledningsvis, har foreldrene allerede betalt 469 kroner for ordningen. Altså må foreldrene nå betale 164 kroner i måneden – for å få fortsette å smøre matpakker til sine barn!

Jeg har historien fra Weekendavisen (det er mine oversettelser), og som avisen skriver: Man skulle tro historien var slutt her. Men den gang ei, for tilbake står følgende spørsmål: Skal foreldrene betale skatt av de 305 kronene de får for å smøre matpakker til sine barn?

Saken er visstnok så prinsipiell at den skal avgjøres i skatterådet.

• Kristin Clemets tidligere valgkommentarer kan du lese her: Verdiskaping og fordeling, Bløff om friskoler,  Den norske modellen, formuesskatten.

Mandatprognosene er basert på gjennomsnittet av de åtte siste nasjonale meningsmålingene fra hvert målebyrå pr. 7. september, valgstatistikk og lokale målinger. I fylker som måles sjelden (f.eks Østfold) er hovedmetoden å bruke nasjonalt snitt omregnet til fylkestall på basis av valghistorikk. Mens lokale målinger er trukket mer inn i prognosene i fylker som måles ofte (f.eks Hordaland).

Det utmerkede mandatberegningsprogrammet Celius er brukt for utregning. Programmet kan dog ikke brukes helt ”blindt” (særlig ikke ift. Rødt). Vurderingen av fordelingene av de 150 faste mandatene er vesentlig sikrere enn vurderingene av de 19 utjevningsmandatene (ett til hvert fylke).

+7 blå mandater i de borgerlige nøkkelfylkene
Med borgerlige nøkkelfylker menes at dette er valgkretser der opposisjonspartiene har de beste forutsetningene for å komme tilbake med flere mandater enn ved valget i 2005.

Vestfold: Det pågår en intens kamp mellom Frp og Ap om å bli fylkets største parti. Frp har et ørlite grep på mine prognoser. Ap har åpenbart skjønt hvor viktig Vestfold er ved dette valget og sender statsråder i skytteltrafikk for å hanke de siste, nødvendige stemmene for å redde sitt tredjemandat (Steinar Gullvåg). Høyre ligger inne med ett mandat og håper på to, men trenger i så fall et løft. Utjevningsmandatet ser ut til å bli en kamp mellom SV, Venstre og KrF. Inga Marte Thorkildsen (SV) kjemper en desperat kamp for å beholde plassen sin. I øyeblikket har jeg KrFs Inger Lise Hansen inne, men her er det tynne marginer ute og går.

Konklusjon: Klar blå trend. Fra 4-3 i rødgrønn favør i 2005 til 5-2 borgerlig nå.

Buskerud: Aps stillstand, Frp tilbakegang og Høyres framgang har åpnet situasjonen. Aps fjerdemandat, Laila Gustavsen, ligger på vippen og det ser nå ut som hun kan bli vippet ut av Høyres andrenominerte Anders Werp. Frp har lenge ligget inne med tre mandater, men nå begynner det å brenne under beina på tredjekandidat Ida Marie Holen. Fremdeles holder hun dette historiske mandatet for partiet, men det skal ikke mye mer Frp-fall til før mandatet kommer i spill. SVs Magnor Bergo ligger an til å miste direktemandatet han vant i 2005, men fortsatt er han inne på utjevning på mine beregninger. Det betyr i så fall at Per Olaf Lundteigen (Sp) ryker ut. Men Sp har hatt en positiv utvikling de siste dagene og fortsetter den trenden, så kan slett ikke Lundteigen avskrives verken ift. fast mandat eller utjevning.

Konklusjon: Klar blå trend. Fra 6-3 rødgrønn til 5-4 borgerlig.

Oppland: Frp ser ut til å kunne ta ett mandat mer enn i 2005 og dermed sende unge og fremadstormende Hanne Blåfjelldal inn på Tinget. Det vil trolig gå på bekostning av Aps fjerde mandat (Stine Renate Håheim). Men det står og vipper mellom dem. Sp ligger an til greit å forsvare sin representasjon, mens Høyres Olemic Thommessen er favoritt til å ta utjevningsmandatet. Fortsetter Høyre framgangen, så kan han blande seg inn i kampen om det siste faste.

Konklusjon: Blå trend. Fra 5-2 til 4-3 i rødgrønn favør.

Aust-Agder: Ap og Frp kjemper hardt også i Aust-Agder om å bli størst. Vinneren av den kampen har lenge sett ut til å kunne ta to mandater. Men nå er ikke det like opplagt lenger. For Høyres 1. kandidat Svein Harberg seiler opp til å kunne plukke et fast mandat og ligger nå inne. Ap blir altså presset av både Frp og Høyre i Aust-Agder og ligger an til å miste ett av de to mandatene de tok her sist. KrFs Kjell Ingolf Ropstad har et tak på utjevningsmandatet, men han må se opp for Venstres Øystein Haga.

Konklusjon: Blå trend. Fra 2-2 til 3-1 i borgerlig favør.

Møre og Romsdal: Ap har et håp om å frarøve Frp posisjonen som fylkets største parti. Tross siste tids tilbakegang, så ligger Frp fremdeles an til å bli nr. 1 i Møre og Romsdal. I så fall vil partiet kunne ta tre mandater og dermed plusse på beholdningen sammenlignet med 2005. Et annet essensielt spørsmål er om Sp (v/Jenny Klinge) kan forsvare sitt faste mandat. Det ser nå ganske lyst ut for henne. Venstres Leif Helge Kongshaug ligger an til å miste sitt faste mandat, men han kan kompensere ved å ta utjevningsmandatet. I så fall blir SVs Bjørn Jacobsen sittende med svarteper og må finne seg noe annet å gjøre etter den 14. september.

Konklusjon: Blå trend. Fra 5-4 til 6-3 i borgerlig favør.

Totalt sett gir dette en borgerlig gevinst på +7 i disse borgerlige nøkkelfylkene. Skulle det bli resultatet valgnatten, så er det en klar indikasjon på at det rødgrønne flertallet vil ryke. Vestfold og Buskerud ligger akkurat nå an til å utgjøre en forskyvning på hele fire, noe som understreker disse valgkretsenes nøkkelposisjon. Sagt på en annen måte – klarer de rødgrønne å forsvare Vestfold og Buskerud, så er et fortsatt rødgrønt flertall innen rekkevidde.

+2 røde mandater i de rødgrønne angrepskretsene
Med rødgrønne angrepskretser menes valgkretser der de rødgrønne har best forutsetninger for å kapre flere mandater enn sist.

Østfold: Hovedspørsmålet i Østfold er om Ap kan ta fire, eller om de, som i 2005, må nøye seg med tre. Foreløpig ser det bra ut for Aps fjerdenominerte Wenche Olsen. Hun har to hovedutfordrere til sistemandatet. Det er KrFs Line Henriette Holten Hjemdal og SVs May Hansen. Får Høyre ytterligere vind i seilene den siste uken, så skal det ei heller helt utelukkes at Tage Pettersen kan gjøre Ingjerd Schou selskap på Østfold-benken. Østfold er en av de kretsene hvor SV-framgang faktisk kan bidra til å ødelegge for den rødgrønne blokken som helhet. Utjevningskampen ser ut til å stå mellom KrF-Hjemdal og SV-Hansen. Jeg har Hansen inne på mine beregninger nå (mens TV2 har Hjemdal inne).

Konklusjon: Rød trend. Heller fra 5-4 borgerlig til 5-4 rødgrønn.

Nord-Trøndelag: Det i valgsammenheng sære fylket Nord-Trøndelag er, sammen med Østfold, de rødgrønnes beste sjanse til å plukke flere mandater enn i 2005. Som i Østfold er rødgrønn mandatframgang faktisk avhengig av at SV ikke gjør det for bra. For Ap ligger og vipper mellom to og tre mandater her. Det betyr at skulle SVs Trond Sæterhaug klare biffen med å forsvare partiets direktemandat, så vil det blokkere Aps tredjekandidat, Susanne Bratli, sine muligheter for stortingsplass. Jeg har nå Ap inne med tre, noe som innebærer rødgrønn storeslem fordi SV ligger an til å ta utjevningen. Venstres Andre Skjelstad blir dermed vippet ut av Tinget. Skulle SV plukke et direktemandat, så vil utjevningsveien åpne seg for ham igjen.

Konklusjon: Rød trend. Fra 4-2 til 5-1 til de rødgrønne.

Vest-Agder: Vest-Agder ser oversiktelig ut. Frp er fylkets største parti og ser ut til beholde sine to mandater. Mens Ap, H og KrF ligger inne med hvert sitt mandat. Skulle Frp falle ytterligere, parallelt med at Ap vokser, så har imidlertid Ap (v/Odd Omland) en viss mulighet for å frata Frp ett av mandatene (Henning Skumsvoll). Venstres Anne Margrethe Larsen synes å ha et godt grep om utjevningsmandatet.

Konklusjon: Status quo på 5-1 til de borgerlige.

Hordaland: Høyre (v/Henning Warloe) har lenge sett ut til å slite med å forsvare tredjemandatet. Nå ser det bedre ut, og han er inne. Også KrF er i trøbbel i.f.t. å beholde sine to, og Filip Rygg har fortsatt en vei å gå opp til fast plass, men for første gang i år har jeg ham inne på utjevning. Frps fjerdenominerte Laila Reiertsens sin plass har sett ganske trygg ut lenge, men tilbakegangen for hennes parti har satt plassen i fare og hun er nå ute. Det har i lengre tid sett tungt ut for Sp å forsvare det faste mandatet som de vant i 2005. Men det har lysnet de siste dagene og pt. ligger Kjersti Toppe inne. Ap holder nå fire mandater og er oppe og lukter litt på fem. Rødt håper intenst på å få inn partileder Dahle. Flere riksmedier har meldt ham inne, men det holder ikke bare å bruke nasjonale målinger. Hordaland har blitt målt 19 ganger i år, og Dahle har ikke være inne på en eneste av de målingene. Han ligger dog nærmere nå enn for noen uker siden.

Konklusjon: Status quo på 9-6 til de borgerlige.

Oppsummert gir dette to i pluss til de rødgrønne i angrepskretsene sine. Isolert sett er det helt OK for regjeringspartiene, men det er for lite hvis de borgerlige skulle greie å plusse på med hele sju i sine angrepskretser.

Status quo i vippekretsene
Vippekretser er valgkretser som i utgangspunktet lukter status quo, men der eventuelle mandatendringer kan gå i både rødgrønn og borgerlig retning.

Oslo: I likhet med opptil flere av hennes kvinnelige partikolleger på kampplasser, så er nå Sylvi Listhaug ute å kjøre i Oslo ift. å plukke det fjerdemandatet som partiet håper på. Akkurat nå er hun rett utenfor. Ap gjør det overraskende sterkt på lokale målinger både i Oslo og Akershus (kanskje drar finanskriseeffekten og Støre+Stoltenberg ekstra stemmer her). Det fører til at Hadia Tajik sin sjetteplass nå ser tryggere ut enn tidligere antatt. SV ligger greit inne med to. Mens Høyre (v/Nikolai Astrup) lukter på fire mandater. Jeg har nå imidlertid Ola Elvestuen (V) hårfint inne på sistemandatet. Knapt foran Folkvord (Rødt), Astrup og Listhaug. KrFs Han Olav Syvertsen er utjevningsfavoritt.

Konklusjon: Status quo på 9-8 til de borgerlige.

Akershus: Fjerdemandatet til Høyre (Andre Dahl) henger i en tynn tråd. Det har en god stund sett ut som Frps femtekandidat, Tone Iren Liljeroth, skulle overta hans plass. Men Frps tilbakegang har nå sendt henne ut på mine prognoser. I stedet er nå Aps nr 6, Are Helseth, syltynt inne. SV ligger, som ventet, greit inne med Bård Vegar Solhjell. Mens Venstres Abid Raja fremdeles har en lang vei å gå før han sikrer sitt parti to fylkesmandater. Utjevningsmandatet ser ut til å bli en ren duell mellom Sp og KrF. Stort sett har Knut Arild Hareide ligget inne på mine tall, men nå er Dagfinn Sundsbø (Sp) hakket foran.

Konklusjon: Rød trend. Fra 9-7 i borgerlig favør til 8-8.

Hedmark: Frp har en god stund sett ut til å plusse på med en i Hedmark (Lars Joakim Hanssen) og dermed skyve SVs Karin Andersen bort fra sitt faste mandat. Men Høyres Gunnar Gundersen har nå meldt seg kraftig på og er bare noen få stemmer unna å kapre det siste direkte mandatet og dermed bli gjenvalgt. Sps nestleder Trygve Vedum ligger an til å forsvare sitt ene distriktsmandat. SV-Andersen er favoritt til utjevningen.

Konklusjon: Status quo på 6-2 til de rødgrønne.

Telemark: Ap og Frp har to sikre hver. Det femte mandatet ser ut til å bli et meget spennende oppgjør mellom Ap og Høyre. Aps Sigvald Oppebøen Hansen har et lite grep om dette, men Minerva-redaktør Torbjørn Røe Isaksen har nærmet seg og ligger nå svært nærme. Skulle Røe Isaksen ikke klare det, så er han favoritt til å ta utjevningsmandatet i Telemark. Lykkes Røe Isaksen med å kapre et fast mandat, så vil KrFs Geir Bekkevold antagelig ha best sjanse på utjevningen. I så fall vil røde Telemark, rent mandatmessig, bli farget blått.

Konklusjon: Status quo på 3-3.

Rogaland: To av hovedspørsmålene i blåe Rogaland er om både Sp og SV klarer å forsvare sine direkte mandater. Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) ser det nå bedre ut for, noe som har medført at jeg har flyttet Rogaland fra borgerlig nøkkelfylke/angrepskrets til vippefylke. SVs Hallgeir Langeland ligger derimot an til å dyttes bort fra sitt faste mandat. Men han kan kompensere ved å plukke utjevningen. I så fall ryker KrFs utjevningsmandat i fylket. Frp opprettholder balansen mellom blokkene ved at Bente Thorsen ser ut til å kunne komplettere Ketil-Solsvik Olsen, Solveig Kolnes og Øivind Vaksdal.

Konklusjon: Status quo. Fortsatt 8-5 i borgerlig favør.

Sogn og Fjordane: Fordelingen av de faste mandatene ser dønn fastlåst ut, med to til Ap og ett hver til Sp og Frp. Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Venstre, KrF og SV. Jeg har Gunvald Ludvigsen (V) inne her.

Konklusjon: Status quo på 3-2 til de rødgrønne.

Sør-Trøndelag: Ap ligger under 05-nivået på lokalmålingene, men ser likevel ut til å kunne forsvare sine fire. Frp holder greit to, mens Høyre, SV og Sp har ett hver. Noe mer ser tungt ut for alle disse partiene. KrFs Øyvind Håbrekke ser ut til å kunne forsvare sitt utjevningsmandat.

Konklusjon: Status quo på 6-4 til de rødgrønne.

Nordland: Frps tilbakegang de siste ukene og dagene, gir Ap fornyet håp om å beholde sine fire i Nordland. Tredjekandidat for Frp, Torgeir Trældal, er dog veldig nær. Både Høyre (Ivar Kristiansen) og Sp (Janne Sjelmo Nordås) har trygget sine noe utsatte mandater. KrFs Jan Sahl er favoritt til å ta utjevningsmandatet.

Konklusjon: Status quo på 6-4 til de rødgrønne.

Troms: Høyres framgang gjør at Elisabeth Aspaker er i ferd med å veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat. Ap jobber for å forsvare sine tre, og Tove Karoline Knutsen holder nå sistemandatet på siste prognose. Dette gjør at partiet slett ikke kan føle seg trygg på å beholde henne på Stortinget. SV og Lena Jensen er meget nær ved å dytte henne ut. Da kan det banes vei for at Venstre kan plukke et noe overraskende utjevningsmandat. I så fall vil Troms bli farget mandatblått. Men Sps Irene Lange Nordahl kan være en ”dark horse”. Hun er dog avhengig av kraftfull mobilisering i sluttfasen.

Konklusjon: Status quo på 4-3 rødgrønt.

Finnmark: SV sliter med å forsvare sitt direkte mandat. Det åpner opp for at Ap kan ta tre eller at Frp kan ta to. Eventuelt at Høyre kan ta ett. Lokale målinger indikerer at Ap sliter spesielt tungt i Finnmark (partiet ligger 5-6 prosentpoeng under nivået sitt fra 2005). Derfor har jeg flyttet fylket fra rødgrønn angrepskrets til vippefylke. For skulle Frp klare historiske to mandater, noe som lokalmålingene tyder på, parallelt med at Venstre eller Høyre tar utjevningsmandatet, så kan faktisk røde Finnmark bikke over til blått i mandatsammenheng. Akkurat nå ligger Vera Lysklætt (V) syltynt inne til å forsvare utjevningsmandatet.

Konklusjon: Blå trend. Fra 3-2 i rødgrønn favør til 3-2 i borgerlig.

Borgerlig ledelse 87-82
Når jeg summerer opp alle fylkene, kommer jeg ut med følgende oversikt (endring fra 2005 i parentes):

U=utjevningsmandat

Ap ligger, med det nivået de nå har inne (i sjiktet 32-33), og vipper i uhorvelig mange kretser. Noe som betyr at små stemmeforskyvninger i en eller annen retning vil medføre store mandatendringer. Endringer som kan avgjøre valget. Frp er på sin side på vei ned mot 24 og kanskje lavere. Dette er meget viktige prosentpoeng og tideler for mange av partiets stortingskandidater rundt omkring i landet. For forskjellen på 25 og 23 prosent er fort 10-11 mandater. Ap kan få noen av disse ”servert” (for eksempel i viktige Vestfold og Buskerud), noe som kan få avgjørende betydning for blokkbalansen. Men også Høyre er nå i posisjon til å plukke opp flere av ”Frp-mandatene”. Fortsetter partiet oppgangstrenden, så kan Høyre oppleve et stort mandatløft.

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter og skribent. Han blogger på http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/ og kan følges på Twitter.

Når me no skal velja styreform her i landet, så er ikkje forslaga og lovnadene veldig ulike. Alle vil ha betre helse og skule, mindre kriminalitet og verdig eldreomsorg. Men vegen dit og tiltaka er ulike. Eg trur til og med at alle har dei same gode intensjonane.

Men det er ein stor skilnad. Kor mykje skal du og eg få velja sjølv?

Dei raudgrøne er klåre på at staten er best skikka til å ta avgjerdene for deg og meg. Dei store vala i livet skal staten ordna.

Du går på arbeid, betalar minst ein tredjedel til felleskapet direkte av løna di, når du brukar pengar går ein fjerdedel i moms og ganske mykje i avgifter viss du køyrer bil, byter bustad eller tar deg ein tynn ein. Du bidreg og støttar opp om eit samfunn der me er likare enn nokon annan stad på jorda.

Likevel sit du igjen med litt. Ein slump som er din eigen. Når felleskapet har fått ditt bidrag, skal du då få lov til å velja resten sjølv?

Vår norske modell prisar mangfaldet og at me alle saman har same verdi. Nyleg var det til og med mangfaldet sitt år. At me er ulike og vil ulike ting, er ein verdi me er samde om det. Då er det vel og slik at våre val er like mykje verdt, sjølv om dei er ulike?

Det er ein grunnleggande rett å få velja sitt eige liv, sjølv om mor di eller staten meiner du bør velja noko anna. Alle val er i prinsippet like gode. Men viss staten brukar makta si for å laga spelereglar som hindrar dette, så er ikkje vala frie eller like gode lengre.

Du kan t.d. spara i eigen bustad. Det meiner staten er riktig. Du får til og med skattefritak for gevinst og låg formuesskatt på huset ditt. Viss du vil setta pengane dine i aksjar – eller i banken eller vil la ungane din arva deg, så er det feil val, og då må du skatta to gonger av pengane du sit att med.

Det heng sjølvsagt saman med at du er vanskelegare å kontrollera viss du byrjar å vandra rundt i økonomien på eige hand. Då vert du oppteken av næringslivet sine vilkår, økonomi, skulepolitikk, statleg eigarskap og andre saker og ting du ikkje har noko med.

Viss du er oppteken av å halda deg i god form, leva livet i fysisk fostring, og vert sjuk, så er du kanskje villig til å bruka mykje av pengane dine på verta kurert så fort som mogeleg? Skal du då få velja bruka det du sit att med på å verta frisk i staden for ny bil eller ferie?

Viss du reiser til Syden for dei same pengane er det greitt, kjøper du private helsetenester er valet ditt tvilsamt. Og skulle du ynskja å bruka sparepengane dine på å gje ekstra utdanning til ungane dine, så passar ikkje det inn i dei vala du bør ta.

Kor stor skal staten verta og kor langt inn i livet ditt skal den gripa? Skal staten skapa grunnlaget for vala me gjer eller gjera vala for oss?

Å få velja i livet, gir oss stor glede. Kven me skal gifta oss med, kva me skal driva med og kven som skal vera venene våre.

Me seier ja til mangfaldet og hipp hurra for at me er ulike.

Til ein viss grad?

• Arne Hjeltnes’ tidligere valgkommentarer finner du her: Den utenlandske modellen, Særinteressene, respekt for arbeid, spleiselaget.

Foto: Siv Eie

Kirkevalget gir alle ufrivillige medlemmer en sjanse til å melde seg ut. Dette er trøsten Human Etisk Forbund har til dem som stadig befinner seg i statskirkas nett uten å ha meldt seg inn. Men ufrivillige medlemmer kan også bruke muligheten til å stemme frem en kirke som det er vanskeligere for storsamfunnet å like.

Blant kandidatene er det homofiendlige abortmotstandere. De ønsker en mer teksttro kirke som ikke går på kompromiss med det grunnleggende budskapet for populistisk å lefle med samtiden. Stem på dem. Stem på kandidatene med tilknyting til menighetsfakultetet. Jeg klarer dessverre ikke å finne Børre Knudsen. Et alternativ er å stemme på Anfin Skaaheim som kandidat til bispedømmerådet – “Den senere tid har det i stor grad skjedd en svekkelse av kirkens profil når det gjelder en klar forkynnelse til omvendelse og nytt liv. Ikke minst har spørsmålet om hva kirken står for i samlivsetiske spørsmålet, ført til at mange er forvirret og frustrert, og stadig flere med et bibelsk basert ståsted, finner det vanskelig å fortsette som medlemmer av kirken” hevder han. Listene er fulle av kandidater med meninger som kan sende kirka vekk fra folket. Og siden det er umulig å komme utenfor, bør det være legitimt å sabotere innenfor.

Slik er det mulig å tenke ikke bare om kirkedemokratiet, men om demokratiet vi ikke kan melde oss ut av. Men kan la være å delta i. Det er ikke så lett for alle å velge, og mellom fattige, unge, lavtutdannede ikke-velgere, står det en gruppe ressurssterke kynikere som gir opp det politiske spillet og mener det er meningsløst. “I år stemmer jeg ikke”, “jeg legger stemmen min ut til auksjon”, “stem blankt”. De kyniske eller oppgitte oppfordringene sprer om seg. Atle Antonsen og Johan Goldens tulleparti “Det Politiske Parti” hadde et ubehagelig gjenkjennelig satirisk partiprogram med løfter som ” bensinpriser og andre priser som står i forhold til folks økonomiske tilstand og behov, samt miljøet. Alt i en balansegang i forhold til hverandre.” Det fikk nærmere en prosent av stemmene, og 8 prosent ved skolevalg i 2001, og ble lagt ned av frykt for at suksess skulle sende komikerne på lista inn på Stortinget

Det er altså et behov hos noen å sabotere politikken ved å stemme. Og det er mulighet å få folk til urnene dersom de kan protestere. Fremskrittspartiet startet som et protestparti, og er fortsatt det partiet en kan gå til i protest mot det meste bortsett fra rådyr utbygging av Holmenkollbakken. Men Venstre burde også være et parti for alle som ønsker at politikken skal være kaotisk. Lars Sponheim garanterer at Venstre ikke skal støtte en Frp-regjering. Før han skaper så mye tvil om det at han må skrive under på at han skal stå ved løftet sitt. Det hadde forresten vært ganske interessant om alle politiske løfter ble bundet kontraktsrettslig. Den egentlige garantien her er vel at et stort Venstre vil gjøre det svært vanskelig for Høyre å vise at de er det styringspartiet det vil være. Det er jo også ødeleggende for den politiske debatten at et Venstre på vippen gjøre det mulig for Frp å vinne fram med budskapet om hvor forfulgt partiet er.

En stemme på Frp er en stemme mot det meste som kommer fra politikk og stat, en stemme til Venstre er sabotasje av muligheten for at høyresiden skal ha et alternativ til AP-basert regjering (om ikke Venstre får flere regjerningsmedlemmer enn stortingsrepresentanter i det minste). Mens den som vil stortingspolitikerne til livs mer generelt bør stemme Rødt og Erling Folkvord. Ved siden av at Rødt vil være en plage for Ap, er Folkvord fullstendig ukollegial. Han gikk for eksempel ned i lønn sist han var stortingsrepresentant. I sitt arbeid i Oslo-politikken publiserer han hotellregninger kommunen har fra Continental på hjemmesiden sin. Han har mye ære for at han avdekket korrupsjon i Oslo kommune. Her er en mann som har gjort karriere på å vise hvordan politikken brukes av politikere for å skaffe seg goder, og han kommer sikkert til å følge med på sine kollegaers aktiviteter. Dermed blir både hverdag, reise og fest mer ubehagelig når Folkvords blikk, blogg og kalkulator plutselig kan settes på saken.

Økonomen Joseph Schumpeter beskriver økonomisk og teknologisk framgang som en konsekvens av kreativ ødeleggelse. Politikken har også behov for at noe ødelegges for at noe bedre skal komme fram. Dessuten gir det en følelse av makt å kunne skape vanskeligheter. Det kan være viktig når det er de avmektige og de som betrakter partipolitikk som tømt for betydning som ikke stemmer. Den destruktive stemmen kan bidra til både økt valgdeltagelse og framveksten av en politisk debatt som gir mening for flere.