François Hollande ligger fortsatt et solid hestehode foran Nicolas Sarkozy foran vårens presidentvalg i Frankrike, men ledelsen er langt fra så betryggende som den en gang var. Det siste året har han ligget mellom syv og 13 prosentpoeng foran Sarkozy på meningsmålingene, og på de seneste målingene er glippen redusert til seks. Og det er flere gode grunner til å tro at Sarkozy vil klare å bli gjenvalgt.

Incumbent-effekt                                                                                                                     
Nicolas Sarkozy er den sittende presidenten i dag, med alle de fordeler det gir. Gjennom regjeringen styrer han den politiske agendaen i nasjonalforsamlingen, og han blir fotfulgt av media hvor enn han beveger seg.

I tillegg representerer han det kjente. Sarkozy var budsjettminister i Edouard Balladeurs regjering allerede i 1993-95, han var innenriks- og senere finansminister under i statsminister Jean-Pierre Raffarins regjering og igjen innenriksminister under Dominique de Villepin. Han har nå sittet som president i fem år.

Til sammenligning var François Hollande partileder i Sosialistpartiet (PS) i 11 år, men han har aldri vært minister. Franskmennene vet hva de har, men ikke hva de kan få.

Sarkozy har forstått og akseptert rollefordelingen
Den franske grunnloven av 1958 var spesiallaget etter general Charles de Gaulles ønsker. Som president fikk han store fullmakter over utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, mens innenrikspolitikken ble statsministeren og regjeringens domene. Samtidig var presidenten den utøvende makts ubestridte frontfigur.

Som president har Sarkozy i mye større grad enn sine forgjengere involvert seg i innenrikspolitikken, og han har selv tatt hovedansvaret for å gjennomføre en rekke kontroversielle reformer, heller enn å la statsminister François Fillion fronte dem, som han da heller ikke lett kunne gi skylden og sparke.

I november 2010 foretok Fillon en storstilt endring i regjerningen. Samtidig tok Sarkozy et skritt tilbake fra den nasjonale politikken og lot Fillon få mer synlighet. Et resultat av dette er at Fillon jevnt over gjør det mye bedre på popularitetsmålinger enn sjefen sin. Samtidig har det løftet Sarkozy ut av den daglige nasjonale politikken og opp dit presidenten hører hjemme: som den nasjonale samlingsfiguren og internasjonale aktøren.

Merkozy-effekten
Frankrikes selvbilde er at de er en global stormakt med en naturlig plass rundt bordet i Sikkerhetsrådet og en sentral aktør i internasjonal politikk. Statslederen, fra rekken av Françoiser og Ludviker før 1789, via Napoleon og Louis Napoleon til vår tids Charles de Gaulle, Valerie Giscard-d’Estaing, François Mitterand og Jacques Chirac, har alle personifisert dette bildet av Frankrike internasjonalt.

Samtidig har Frankrikes relative posisjon som stormakt vært nedadgående. I tospann med Tysklands kansler Angela Merkel har Sarkozy stått i ledelsen for EUs arbeid med å redde Helles fra å gå konkurs og med å ordne opp i den generelle finanskrisen i Europa. De to har vært så ledende i dette arbeidet at de i mange aviser har blitt omtalt kollektivt som Merkozy.

Hvis det skulle vise seg markante endringer i positiv retning for EU i månedene frem mot valget, vil Sarkozy kunne fremstå som Europas redningsmann, og det alene burde, gitt at det skjer tidlig nok, være tilstrekkelig til å sikre ham gjenvalg.

Faren er at Sarkozy kan oppfattes som et vedheng, mens det er Merkel som styrer showet. Det tyske tv-programmet ARD Morgenmagazins versjon av Grevinnen og hovmesteren, eller ”Dinner for two”, som sketsjen egentlig heter, er et godt eksempel på dette.

President Bling-bling
Sarkozy har fått en god del pepper i fransk presse for sin livsstil, og har av vittige tunger blitt omtalt som ”President Bling-bling”. François Hollande, derimot, er dørgende kjedelig, selv om han også har sine familiehistorier som gjør seg godt i Paris Match og andre sladreblader.

Dette burde i utgangspunktet telle negativt for Sarkozy, men presentert på riktig måte, er dette akkurat hva som forventes av presidenten.

Den franske presidenten er en av verdens mektigste statsledere i form av de fullmakter og ansvarsområder han er gitt av grunnloven. Grunnloven er som sagt skreddersydd for Den femte republikks første president, general Charles de Gaulle, og presidentembetet, både i form og innhold, ble formet av ham.

Nå er Sarkozy på ingen måte noen ny de Gaulle, og det er så vel fysiske som historiske og sosiale grunner til det. De Gaulle var inkarnasjonen av fransk grandeur. Sarkozy, derimot, er etterkommer av ungarske innvandrere, han er liten av vekst og har ikke gjort militærtjeneste, han er en sosial oppkomling og en politisk streber og klatrer.

Samtidig har Sarkozy utvilsomt karisma. Han er energisk, frittalende og i mye større grad ”en av folket” enn så vel sine forgjengere som sine konkurrenter internt i partiet og fra PS. Der forgjengeren Jacques Chirac, rivalen Dominique de Villepin, og PS’ kandidater både i 2007, Ségolène Royal, og i år alle er uteksaminert ved det særs prestisjefylte og eksklusive Ecole National d’Administration (ENA, Nasjonal administrasjonsskole) har Sarkozy studert ved Université Paris X Nanterre, samt ved Institut d’Etudes Politiques de Paris (også kjent som SciencePo, hvor Jonas Gahr Støre gikk), men han besto aldri studiene her.

Venstresiden ødelegger for seg selv
Venstresiden burde ha vunnet i 2002, men ødela for seg selv. Jospin hadde vært en relativt suksessfull statsminister i fem år og Chirac var ikke veldig populær. Det endte som kjent med at han ble nummer tre etter Chirac og Le Pen i første runde, for så å bli slått ut.

Venstresiden klarte ikke å samle seg om en (eller to, eller tre) kandidat(er), men stilte med ti (ja, ti!) kandidater. Sentrum hadde til sammenligning tre kandidater, ytre høyre to, og sentrum-høyre én (litt avhengig av hvordan du teller).

I 2007 hadde de muligheten, de kunne argumentere for at det var på tide med nye koster, at det sittende regimet var moralsk korrupt og at Frankrike trengte forandring. Det gjorde de da også, men de hadde aldri en sjanse.

Heller ikke den gang var Sosialistpartiets utvalg noe å skryte av. I primærvalget (arrangert for første gang) stilte fire “elefanter”, altså eldre menn som hadde sittet i toppen av partiet siden Mitterands glansdager og før det, og en lovende ung firebarnsmor. Firebarnsmoren Ségolène Royal vant fortjent, men var i valgkampen ingen match for Sarkozy.

I år kan Sarkozy klare det igjen. Den opplagte kandidaten – som hadde den presidensielle auraen rundt seg, var respektert på begge sider av midtstreken og allerede var en internasjonal statsmann – ble diskvalifisert gjennom offentlig utroskap. Hadde saken skjedd på et hotellrom i Paris, ville ingen franske aviser ha skrevet om det, Strauss Kahn ville ikke ha blitt arrestert, og han hadde blitt sosialistenes kandidat. Den gang ei.

Hollandes fordeler
Men valgkampen blir ikke enkel for Sarkozy. Hollande ligger fortsatt foran på meningsmålingene, og flere saker taler til hans fordel.

- Forandring. Det er nærmest naturstridig i et fungerende demokrati at ett parti skal dominere den utøvende makt så til de grader som UMP og dets forgjengere har gjort. Det alene er grunn nok til at Holland har en god sjanse.

- It’s the economy, stupid! Eurokrisen er ikke over, og Frankrike har mistet AAA-ratingen sin. Tørre og kjedelige byråkrater har tatt styringen i Hellas og Italia. Hollande kan fremstille seg selv som den grå, og kompetente administratoren i motsetning til President Bling-bling som beviselig ikke har vært i stand til å redde hverken Europa eller Frankrike.

- Sarkozys manglende popularitet. Sarkozy har i lang tid vært ganske upopulær i Frankrike, og Hollande kan vinne ganske enkelt ved å være ”noen andre”, både i person, form og innhold.

Om Sarkozy ikke stiger på meningsmålingene og blir desperat, er det ikke umulig at han begår en ”gaffe”. Skulle det skje, samtidig med at Marine Le Pen kjører en disiplinert kampanje, er det ikke utenkelig at det er Sarkozy som befinner seg på sidelinjen i andre runde, og Le Pen som møter Hollande. Da blir det walk-over for Hollande.

Eva Joly
Og så var det vår egen, kjære Eva Joly da. Den norske au-pairen som vant legestudenten og bare er to valgomganger unna hele republikken.

I beste fall (for sosialistene) forsvinner hun i mylderet av kandidater, lærer seg å holde kjeft, får to prosent i valget og finner på noe annet etterpå. I verste fall kommer hun seg tilbake i rampelyset, opptrer som moralens vokter, trekker hauger av stemmer fra Hollande, trekker sosialistene mot venstre og gir Le Pen en plass i andre runde.

Skulle det skje, at Marine Le Pen gjentar farens mesterstykke fra 2002 og går til andre runde på bekostning av PS’ kandidat, vil Sarkozy kunne vinne med samme sifre som Chirac.

Nå ser det dog ikke ut som at Eva Joly vil spille noen avgjørende rolle. ”Eva Joly forsvinner fra radaren i presidentvalget, økologien går samme vei – de grønne idéene blir ofre for deres kandidats krise” lød overskriften i en sak i Le Monde 29. januar, og det er nå overhengende fare for at hun havner under fem prosent-grensen, som er kravet for at partiet skal få refundert noen av utgiftene sine til presidentkampanjen.

Ikke en president for sin tid
Men når kalenderen viser 6. mai og klokken slår åtte om kvelden i Paris, er det Sarkozy som vil triumfere.

Han har vært med for lenge og er for dreven til å begå noen avgjørende «gaffe». UMPs valgkampmaskin er stor og seiersvant, og innerst inne tror nok heller ikke PS på at Hollande er mannen som skal føre dem tilbake til Elysée-palasset.

Det krever en helt spesiell personlighet, en form for selvsikkerhet og utstråling for å bli Frankrikets president. Generalen var republikken personifisert. Pompidou, Giscard-d’Estaing, Mitterand, Chirac og Sarkozy var alle naturlige presidenter for sin tid. Hollande er det ikke, han er nok en grå functionnaire, en partielefant, og til syvende og sist vil det koste ham valgseieren.

• Øystein Holm-Haagensen (f. 1985) er statsviter med europeisk politikk som spesialområde. Twitter: @oysteinholmh.

Newt Gingrich ankom Florida med vind i seilene etter brakseieren i South Carolina, en stat som har blitt vunnet av samtlige republikanere som har vunnet presidentnominasjonen siden 1980. Han vant med 40,4 prosent av stemmene, hele 12,5 prosentpoeng foran Mitt Romney.

Romney-kampanjen, som reagerte for sent på Gingrichs oppsving i South Carolina, bestemte seg tidlig for å bombardere ham i Florida, både på TV, og med hjelp av prominente støttespillere innen det republikanske etablissementet. Romney spilte inn sin første negative TV-reklame rettet mot Gingrich, og i løpet av uken som gikk brukte Romney og hans støttespillere fem ganger så mye penger på TV og radio som Gingrich og hans støttespillere. Det er et viktig moment i en såpass stor og vidstrakt stat som Florida, som har hele ti ulike mediemarkeder. Men hvordan artet valgkampen seg?

Dagen før dagen
På mandag tok jeg turen for å ta en titt på entusiasmen for Gingrich og Romney i henholdsvis Tampa og Dunedin. Begge kandidatene arrangerte møter på formiddagen i sentrale strøk, men oppmøtet for Gingrich og Romney var som natt og dag.

”Vi trenger at folk ringer, det er i alle fall sikkert,” sier Deborah Cox-Roush, lederen for Gingrich-kampanjen i Hillsborough County, som omfatter Tampa og har om lag 1,2 millioner innbyggere. Jeg overhører henne på vei inn for å høre på Gingrich i en hangar like ved flyplassen i Tampa mandag formiddag, og tilhengerne hans har fått høre at Gingrich har med seg ”en veldig spesiell gjest.”

Den spesielle gjesten er Herman Cain, presidentkandidaten som kastet inn håndkleet i desember, og som ”entusiastisk” annonserte sin støtte for Gingrich på lørdag, tre dager før valget i Florida. Jeg møter Mark Block, Cains stabssjef, like ved. Som et ekko av Gingrich sitt snakk om at hans ”folkemakt” er mektigere enn Romneys ”pengemakt”, forteller Block meg at Cain gjorde det såpass godt i nominasjonskampen fordi ”budskapet hans var mektigere enn penger.”

Han mener det samme gjelder Gingrich, og at Romneys bruk av ”mangfoldige dollar på negativ reklame” ikke er nok til å stoppe ham. ”Jeg tror Speaker Gingrichs budskap – og dette er en av grunnene til at Mr. Cain støtter ham – vil slå an blant velgerne her i Florida,” sier Block, for anledningen uten en av Marlboro Light-sigarettene som gjorde ham berømt i en av Cains valgkampvideoer sent i fjor. Block mener også å se ”tegn til at tallene beveger seg i Speaker Gingrichs favør” på de siste målingene.

Men dersom en ser på målingene så peker de i retning av en Romney-seier. Real Clear Politics sitt gjennomsnitt for målingene i perioden 24.-29. januar har Romney 12,5 prosent foran Gingrich, men så skal det altså stemmes først.

Joy Sweenie, en bestemor fra Tampa, er en av dem som har tilbrakt morgenen på telefonen i et forsøk på å få flest mulig til å stemme på Gingrich. Hun har med seg to venninner som har gjort det samme, og sammen tar de plass på scenen med plakater i hendene bak podiet der Gingrich skal tale. Men før hun når scenen forteller hun meg hvorfor hun støtter Gingrich.

”Han har best sjanse til å slå Obama, han er den eneste konservative kandidaten som er igjen med unntak av Rick Santorum – som ikke gjør det så bra for tiden – og jeg ønsker å støtte en vinner” sier Joy, og oppsummerer dermed det flere velgere forteller meg. De stoler ikke på Romney, og de liker Santorum, men tror ikke at han kan vinne.

På plakaten som Joy senere vifter med på scenen bak Gingrich står det ”Newter the Bamster,” noe hun forklarer på følgende måte: ”Han er den eneste som kan utfordre Obama i debattene.” Jeg påpeker at Gingrich hadde to nokså dårlige debattopptredener i Florida denne uken, og det er hun ikke uenig i. ”Han tok foten av gasspedalen, og han oppførte seg litt som om han var i ledelsen, og det var en feil,” sier hun, før hun legger skylden på mediene og moderatorene for at de ikke vil diskutere sakene som virkelig betyr noe.

Joy sier hun ”hater” all den negative reklamen som har preget Florida den siste uken, og at de samlet sett har skadet Gingrich. Maurice Wappler (60) fra St. Petersburg, som allerede har forhåndsstemt for Gingrich, tar litt lettere på det: ”Ville du forventet noe annet?” sier han, og småflirer. Han forklarer deretter hvorfor han aldri kommer til å stemme på Romney: ”Han sitter jo i Det hvite hus allerede, gjør han ikke det?” sier Maurice, som mener Romney og det republikanske etablissementet – ”the Good Ol’ Boys System” som han beskriver det – ikke kommer til å forandre stort i Washington. Det kan derimot Newt, for han har vært der, og vet hva som ikke fungerer.

I parken med Romney
Etter å ha snakket med Maurice hoppet jeg i bilen og forlot Gingrich-arrangementet, som hadde et overraskende lavt oppmøte dagen før valget, og med en høy andel journalister per publikummer. Oppmøtet ble enda mindre imponerende i det jeg ankom byen Dunedin en drøy halvtime unna, der Romney var i gang med sin tale utendørs i en park. Det var mennesker overalt, Romney-entusiasme i lufta, og godt og varmt.

Det er andre gangen Ronn og JoAnn Moldenhauer fra Palm Harbour hører på Romney denne uken, og Ronn svarer raskt når jeg spør ham hva han synes om Romneys tale. ”Han er vår neste president,” sier han kort, mens kona nikker ved siden av, og tilføyer: ”han ser ut som en president, han ter seg som en president, og han er smart.”

Og hva synes Romney-tilhengerne om den negative valgkampen, med angrepene fra Gingrich og hans støttespillere? ”Vi har dessverre ytringsfrihet i dette landet,” sier Ronn. ”Folk har lov til å lyve, og du kan ikke gjøre noe annet enn å la det gå inn det ene øret, og ut det andre,” sier han. Han ønsker ikke å siteres på hva han egentlig mener om Gingrich.

Romneys tale har ikke endret seg stort den siste måneden, og innholdet kan kort oppsummeres slik: Obama har tatt seg vann over hodet, Romneys businesserfaring er riktig medisin, og det finnes ingen grenser for hvor høyt han elsker Amerika. Men det kan i alle fall spores én endring den siste uken, og det er at han har gått mer direkte etter Gingrich for hans tilknytning til boligbanken Freddie Mac, og ved å snakke om årsakene til at Gingrich ikke egner seg som partiets representant. Lærdommen fra South Carolina synes å ha vært han må være mer direkte i omtalen av Gingrich, og det har han også blitt.

Gingrich, som beskriver seg som en ”Reagan konservativ” (noe Romney ikke har latt ligge), har på sin side gått over fra å omtale Romney som en ”moderat” til ”liberal” (i den amerikanske betydningen av ordet), et fy-ord i republikanske kretser.

Maskinene i sør
Tidligere på dagen snakker jeg med Daniel A. Smith, en statsviter fra University of Florida som er ekspert på valgkamp og politikk i Florida, mens studentene hans tripper på utsiden av kontoret hans. Jeg spør ham om hvordan Romney og Gingrich har drevet valgkamp overfor latinamerikanere den siste uken.

”Mitt Romney gjorde en meget dårlig jobb overfor latino-velgere i 2008, men i oppløpet til denne valgkampen har han skaffet seg mange og viktige støtteerklæringer fra eliten, i tillegg til å ha bygd en solid valgkamporganisasjon,” sier Smith, som samlet sett tror disse faktorene styrker tallene hans sør i Florida. Han nevner støtteerklæringene fra kongressmannen Mario Diaz-Balart og kongresskvinnen Ileana Ros-Lehtinen, som han mener sikrer mobilisering for Romney fra den ”republikanske maskinen” i Miami. Han er derimot litt mer usikker på hvordan Romney kommer til å gjøre det med den mindre andelen spansktalende velgere i Orlando-området, men sier nøkkelen ligger i sør.

Og hva med Gingrich? ”Han har maskinen til kongressmannen David Rivera jobbende for seg i sør, men jeg tror ikke den er i nærheten av å være like mektig og innflytelsesrik som kreftene som kontrolleres av Diaz-Balart og Ros-Lehtinen” sier Smith. Han starter deretter på en setning om Gingrich og innvandring, før han sier at både han og Romney har vært såpass mye fram og tilbake i den saken at det er lite som skiller dem. Han mener også Gingrichs og Romneys posisjonering overfor kubansk-amerikanere har såpass mye til felles at det ikke vil være utslagsgivende.

Til syvende og sist, sier Smith, så er republikanske latinamerikanere i Florida opptatt av det republikanere flest er opptatt av om dagen, nemlig økonomien. Han mener også mediene har lagt altfor mye vekt på denne velgergruppen.

Mens latinamerikanere utgjør 16,3 % av innbyggertallet nasjonalt, så er andelen på 22,5 % i Florida. Men som Smith påpeker, så utgjør gruppen kun 11,1 prosent av registrerte republikanere i Florida (12,4 prosent for demokratene). ”1 av 10!” Og det er kun registrerte republikanere som kan stemme i det ”lukkede” primærvalget i Florida, en viktig grunn til at kongressmannen Ron Paul valgte å stå over her.

Veien videre
Florida er den viktigste staten i den republikanske valgkampen så langt, men den er på langt nær over. Etter Florida vil kun litt over 5 prosent av de totalt 2286 delegatene være utdelt, og ingen av kandidatene viser tegn til å trekke seg med det første. Med utgangspunkt i dynamikken så langt i denne valgkampen, betyr det to ting:

• Romney, som nok engang ser ut som den uovervinnelige kandidaten, kommer til å oppleve tilbakesteg før eller senere.
• Selv om mange velgere sier de vil støtte Romney dersom han vinner nominasjonen, så skal en ikke undervurdere misnøyen mot ham og det republikanske etablissementet. Det er en oppfatning av at McCain vant nominasjonen for lett i 2008, og at Obama nok en gang får en gavepakke dersom det samme skjer med Romney. Det er dermed et ønske om en lengre valgkamp, noe som innebærer støtte til andre enn Romney.

Samlet sett peker disse to punktene i retning av en langvarig valgkamp, drevet delvis av pressen som vil ha dramatikk og en tett valgkamp, og av velgere som ønsker en langvarig valgkamp for at partiet skal stille sterkest mulig til høsten.

Alle bilder av Are Tågvold Flaten. Flaten tilbringer 2012 i USA, og han skriver med jevne mellomrom for Minervanett.no. Han er redaktør av amerikanskpolitikk.no, som du også kan følge på Facebook.

Twitter: @AreFlaten

Ett år etter at omveltningene startet i den arabiske verden, koker Syria fortsatt. Daglig demonstrerer tusener i gatene mot Assad-regimet, som slår tilbake med jernhånd. Etter ti måneders opprør er over 6000 drept. Siden flere Midtøsten-diktatorer har falt, tar mange et regimeskifte i Syria for gitt. Men hva er den faktiske situasjonen? Og hvordan kan landets fremtid påvirke regionen forøvrig?

Minerva har truffet Midtøsten-analytikeren og Syria-eksperten Jonathan Spyer i Jerusalem. Han er forfatter av boken The Transforming Fire: The Rise of the Israel-Islamist Conflict, seniorforsker ved GLORIA-senteret i Hezliyah og jevnlig bidragsyter til Jerusalem Post og The Guardian.

En forhastet konklusjon
- Hva er egentlig status quo i Syria? Folket demonstrerer og dødstallene stiger. Når faller regimet?

- Først og fremst er det ikke nødvendigvis gitt at regimet kommer til å falle, og foreløpig er det en forhastet konklusjon. En rekke mekanismer må ligge til grunn for et regimefall, som en samlet opposisjon, en reell internasjonal isolasjon og utbredelsen av demonstrasjonene. Men den syriske opposisjonen er foreløpig fragmentert. Og deres styrke er nok også overvurdert. Den største militære gruppen, Free Syrian Army hevdes å ha 20 000-40 000 soldater. Men mine kontakter mener at det reelle tallet ligger på omlag 3 000. Foruten å være dårlig organiserte med dårlige logistikk og matvaretilgang, er de ulike opposisjonsgruppene også ukoordinerte.

- Vi ser at demonstrasjonene har spredt seg, også til sentrale byer som Aleppo og Damaskus, fremholder Spyer. – Og det finnes soldater som deserterer. Men regimelojale elite-divisjoner og de sentrale sikkerhetsstyrkene er intakte. EUs sanksjoner biter nok. Men med støtte i Russland, Iran og Libanon kan en knappest si at Assad-regimet er særlig mer isolert nå enn tidligere.

- Så svaret er nok at regimet per i dag ikke er i ferd med å falle. Ikke så lenge det internasjonale samfunnet ikke intervenerer direkte.

Internasjonal intervensjonen
Den syriske opposisjonen har gjentatte ganger tryglet det internasjonale samfunnet om å iverksette en flyforbudssone, etter modell av fjorårets militærintervensjon i Libya. En rekke andre tiltak er også blitt luftet; Frankrikes utenriksminister Alain Juppe drøftet i november muligheten for å innføre en humanitær korridor i grenseområdet mot Tyrkias Hatay-provins i nord. EU har gradvis strammet til sine sanksjoner mot regimet.

Et forsøk på å få gjennom en fordømmelse av volden i FNs sikkerhetsråd i oktober ble imidlertid blokkert av Kina og Russland. Den Arabiske Liga trådte til og utplasserte den 26. desember et hundretalls observatører for å overvåke situasjonen og å beskytte sivile liv.

- Det internasjonale samfunnet synes å være handlingslammet. Hvorfor det?

- Det vi omtaler som det internasjonale samfunnet ledes i hovedsak av USA. Barack Obama vant i 2008 på lovnader om å avslutte krigene i Irak og Afghanistan. Sammen med den økonomiske krisen er det ikke vanskelig å skjønne at han kvier seg mot å åpne en ny front i Midtøsten, når vi nå trer inn i et valgkampår. Så lenge president Bashar al-Assad holder drapene på et noenlunde lavt nivå, vil USA derfor avstå fra handling, mener Spyer.

“Dersom dere våger å angripe oss, vil hele regionen gå opp i flammer,” advarte Bashar al-Assad i et intervju til The Sunday Telegraph i oktober. Og dette må ikke forveksles med tomme trusler fra en fallen mann, mener Spyer.

Syrias allianser med Iran, samt regionale aktører som Hamas og Hezbollah utgjør kjernen i en svært vellykket regional strategi, forklarer han. Med denne har Damaskus boostet sin lokale og regionale innflytelse. Alliansene utgjør dessuten en forsikringspolise, som fritar regimet fra ansvar for sine overgrep mot befolkningen. Og nettopp nå bærer de frukter.

- Den Iran-ledede alliansen er svært farlig, fortsetter Spyer. Iran og Hezbollah har som kjent rustet opp sine våpenarsenaler i en årrekke. Assad-regimet mistenkes for å være i besittelse av masseødeleggelse – og kjemiske våpen. Alliansen har over flere tiår bygget opp en solid internasjonal tilstedeværelse, særlig i Latin-Amerika. Det utgjør i dag en reell terrortrussel mot amerikanske og vestlige mål.

Til tross for Assads brutale fremferd mot demonstrantene, er det Iran og frykten for deres kjernefysiske ambisjoner som dominerer dagens nyhetsbilde. Og nettopp dette er nøkkelen til Vestens tilbakeholdenhet, mener Spyer;

- Forholdet mellom Iran og Vesten er særdeles spent akkurat nå. Vesten ønsker å løse krisen uten krig. Og frykten for at det kan koke over på denne fronten bidrar til at det internasjonale samfunnet holder tilbake ovenfor Syria.

Sekteriske spenninger
- Hvor går skillelinjene, og hvem leder an demonstrasjonene?

- De sekteriske skillene er sentrale. Og dette er hovedsaklig et sunni-muslimsk arabisk opprør, mens minoritetene i stor grad slutter opp om regimet.

Årelang undertrykking i en totalitær politistat er en sak. Men for å forstå opprøret fullt ut, må en også se på den etnisk-religiøse sammensetningen i det syriske samfunnet. Med sine omlag 74 prosent, utgjør sunni-muslimer flertallet. 10 prosent er kristne, mens 16 prosent bekjenner seg til andre trosretninger innen islam, som shia-muslimer og drusere. Alawitt-sekten utgjør 10 av disse 16 prosentene. Og det er nettopp denne som utgjør eliten i Syria.

- Det er en historisk anomalitet at alawittene dominerer landet, forklarer Spyer, – Og siden de opplever det største makttapet, leder sunni-muslimene an. Regionale sunni-bastioner som Saudi Arabia og Qatar backer dessuten opprøret. Motstanden er forøvrig vokst også i Tyrkia, gjennom det sunni-islamske regjeringspartiet AKP, hevder han.

Det er liten tvil om at sunni-islamister og deres mer puritanske brødre, salafistene, er på fremmarsj i regionen. Det setter i økende grad regionens kristne i skvis. Det er heller ikke alle som aksepterer alawitter som “ekte” muslimer. Når minoritetene støtter regimet til tross for deres brutale fremferd, ligger en velfundert frykt bak.

- Uansett hvordan en ser på det, har Assad-regimet vært en beskytter av minoritetenes rettigheter (syriske kurdere et åpenbart unntak). Opposisjonen krever demokrati. Men en skal ikke ta for gitt at det nødvendigvis innebærer et velfungerende konstitusjonelt folkestyre som vil sikre likhet for alle, forklarer Spyer.

Regionale skillelinjer
De overordnede linjene bekrefter imidlertid tilspissingen av en regional “kald krig” med tyngdepunkter i Iran og Saudi-Arabia, som MEMRI identifiserte allerede i 2009.

Det har vært knyttet stor skepsis til observatørene som har oppholdt seg i Syria siden desember. De har i stor grad innordnet seg Assad-regimets betingelser. Noen observatører har trukket seg i protest. Amatørvideoopptak dokumenterer andre som bevitner overgrep. Til tross for dette har fordømmelsen av myndighetene generelt vært tannløs. Søndag ble imidlertid trykket skrudd opp, med krav om økt internasjonalt press på regimet.

- Sunni-landene dominerer jo den Arabiske Liga. Er det ikke da rart at de er såpass tilbakeholdne ovenfor regimet?

- Den Arabiske Liga er delt når det kommer til håndteringen av situasjonen i Syria, forklarer Spyer. – Som motvekt for sekterisk-politiske hensyn, gjelder også pragmatikken. Medlemslandene i den Arabiske Liga har generelt elendige menneskerettighetsmeritter. Og særlig land som Bahrain og Oman, som selv slår hardt ned mot lignende opprør på hjemmebane, frykter at tiltak ovenfor Syria kan slå tilbake på dem selv, mener han.

Også andre regionale aktører opplever at deres moralske standpunkt utfordres, og at strategiske vurderinger trer frem som sentrale. – I Libanon har det først og fremst avkledd Hezbollah-leder Sheikh Hassan Nasrallah, som gav sin udelte støtte til opprørene i Tunisia, Egypt, Jemen og Libya, fortsetter Spyer. – At han motsetter seg opprøret mot sin allierte Assad, avslører hvor moralsk bankrott han er.

Den shia-muslimske militante gruppen har ved hjelp av politisk og finansiell støtte fra Iran og Syria vokst frem som en sentral politisk aktør i Libanon. I fjor tok de i praksis kontroll over det libanesiske parlamentet. Også Libanon preges av en pågående kamp mellom ulike sekteriske grupper.

- Druser-lederen Walid Jumblatt, som i januar 2011 gav sin støtte til den Hezbollah-dominerte 8. mars-alliansen, har allerede utfordret deres posisjon ovenfor Syria, forklarer Spyer. Det er heller ikke tilfeldig at statsminister Najib Mikati nå har begynt å opponere mot Hezbollah i forbindelse med FN-tribunalet for mordet på tidligere statsminister Rafic Hariri. – Hezbollah vil nok uansett overleve, fremholder han. – Men det er klart at presset mot Syria svekker deres posisjon.

Israel og Vesten
Det leder oss til det tradisjonelle tyngdepunktet for internasjonale bekymringer i regionen; Israel.

- Den såkalte “arabiske våren” har for en stund skjøvet Vestens oppmerksomheten vekk herfra. Hvilke følger kan en forvente at uroen i Syria og ringvirkningene vil få her?

- “Assad er i det minste er djevelen vi kjenner”, ble det sagt fra det israelske forsvarsdepartementet da opprøret startet.

- Men moralsk sett så støtter de nok Assads fall. Og strategisk sett vil det representere et skudd for baugen for landets viktigste fiendtlige allianse. Alternativet, sunni-blokken, er slett ikke vennligsinnet ovenfor Israel. Men anti-israelismen, og ikke minst den anti-jødiske retorikken som kommer herfra, er likevel mildere enn den vil kjenner fra Iran-aksen.

Uroen i Syria har ført til at Hamas  distanserer seg fra sitt regionale hovedsete i Damaskus. Etter omveltningene har deres naturlige allierte, det Muslimske Brorskap, konsolidert makt i Egypt. Den lokale og mer moderate rivalen, Fatah, assosieres i stor grad med den sekulære arabismen som ble anført av regionens falne diktatorer.

Det tyder vel ikke bra for Israel?

- Det gjenstår å se. Men pragmatiske hensyn setter nok i økende grad dagsorden for disse gruppene fremover. I alle fall på kort sikt. På lengre sikt er det meste usikkert: Både i Syria, og i regionen forøvrig, konkluderer Spyer.

• Karin Abraham (f. 1977) er kunsthistoriker fra UiO og har en master i Midtøstenstudier fra Ben Gurion Universitetet i Israel. Hun bor og arbeider som frilansjournalist i Jerusalem, og hun har skrevet boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant.

Torsdag skapte ny spenning i en primærvalgkamp som har sett ut til å være avgjort. (Jeg slo fast på tirsdag at Romney kom til å vinne South Carolina – ikke så sikker nå. Jeg trøster meg med at meningsmålingsguru Nate Silver heller ikke så Gingrich-bølgen komme).

Av mindre betydning er det at sertifiseringen av Iowa-valget viste at Santorum faktisk hadde slått Romney med noen stemmer – hvor mange vet vi ikke sikkert, siden åtte valglokaler ikke har sertifisert sine innringte resultater. Romney kan ikke lenger peke på en unik kombinasjon av seire.

Så trakk Rick Perry seg i går ettermiddag og støttet samtidig Newt Gingrich. Betydningen er begrenset, siden Perrys oppslutning har falt betydelig i South Carolina, og lenge har ligget lavt på landsbasis. En måling fra PPP viser at hans velgere på forhånd fordelte seg likt mellom Gingrich og Romney når det gjaldt hvem de hadde som andrevalg.

Gingrich momentum etter debatt
Så disse to hendelsene er i seg selv ikke så viktig, men de får forsterket effekt av at de inngår i Gingrichs nye momentum og Romneys tilsvarende problemer.

I går kom en rekke meningsmålinger fra South Carolina som viser at Gingrich enten har knappet kraftig inn på Romneys forsprang, eller faktisk gått forbi. (Et unntak er Ipsos online-måling, som fremdeles har Romney 12 prosentpoeng foran). Romney har ikke gått vesentlig ned, men Gingrich har tatt velgere fra Perry og Santorum, slik at vi ser tegn til at anti-Romney-velgerne samler seg rundt ham. Den mest sannsynlige grunnen til bevegelsen er at Gingrich gjorde en god debatt på mandag, og Romney en ganske dårlig. Denne valgkampen har vist at TV-debatter fremdeles har svært stor betydning.

I løpet av gårsdagen falt Romneys sjanse til å vinne staten fra nærmere 90 prosent til under 60 prosent hos Intrade, og i dag morges er han nede i drøye 30 prosent, etter nok en middelmådig debatt fra Romney, samt to sylferske målinger som viser Gingrich foran.

Ikke ”en av oss”
Hovedgrunnen til at Romneys fremgang på meningsmålingene har stoppet opp, og trolig er litt reversert, er søkelyset på hans personlige økonomi. Kjøret fra Gingrich, Perry og demokratene mot hans karrierer i Bain Capital har isolert sett ikke svekket ham. Republikanere flest mener Romney bare utøvet en nødvendig funksjon i en dynamisk kapitalisme, slik Daniel Henninger skrev om i Walt Street Journal i går. Economist og Ross Douthat er inne på mye av det samme. Mange, blant annet Karl Rove, mener likevel at Romney burde vært mer offensiv i sitt forsvar.

Romneys problem er ikke at han er en rik mann – det ser de fleste republikanere opp til, og heller ikke måten han har tjent pengene på, men at han synes å mangle forståelse for hvordan vanlige amerikanere har det. Flere ganger har han plumpet ut i det: Hans tilbud om å vedde 10.000 dollar med Perry, hans kokettering om at han også et par ganger hadde vært redd for å få sparken, og mandag svarte han at det han hadde tjent på taler det siste året ikke var så mye penger, når det faktisk var 374.000 dollar.

I debatten på mandag ble han oppfordret til å offentliggjøre sin selvangivelse, men dro på det. Han skal ”kanskje” gjøre det når den innleveres 15. april. Senere har han bekreftet at hans skatteprosent er omtrent 15. Forklaringen er enkel. Mesteparten av Romneys inntekter er kapitalinntekter, ikke arbeidsinntekter, og på avkastningen av langsiktige investeringer er skattesatsen i USA 15 prosent. (En nøyere utgreiing om problemstillingen “carried interest” får vente til en annen gang). Den ble satt ned fra 28 til 20 prosent under Clinton og videre til 15 prosent under Bush. (Jeg skal la være å gå inn i spørsmålet om denne senkningen er bra eller dårlig for amerikansk økonomi og statens proveny, men høyresiden mener det finnes god grunn til å tro at statens inntekter ikke har falt).

Romneys lave skatteprosent går rett inn i debatten om fordeling, der Obama har foreslått å øke skatten på kapitalinntekter til 25 prosent.

Det finnes også andre ting i Romneys selvangivelse som demokratene vil forsøke å gjøre et nummer av, først og fremst at en mindre del av hans formue er investert via skatteparadiser. Romneys kampanje svarer at det ikke har noen betydning for skatten Romney betaler til USA.

Ekteskapstrøbbel
Gingrich har på sin side fått gjenopplivet et av sine mange spøkelser. I natt viste ABC News et lengre intervju med hans andre kone. Blant de mer pikante påstandene er at da Gingrich ringte henne for å fortelle at han hadde et forhold på si og ønsket skillsmisse (han ringte henne sjarmerende nok mens hun feiret sin mors fødselsdag), åpnet han isteden for å leve i et såkalt ”åpent forhold”, altså at Marianne skulle akseptere at han holdt seg med den langt yngre Callista (hans nåværende kone) som elskerinne. Det tjener heller ikke Gingrich til ære at han ba om skillsmisse noen måneder etter at Marianne fikk MS-diagnose. Han skilte seg fra sin første kone etter at hun fikk kreftdiagnose.

Det er usikkert hvordan dette slår ut for Gingrich. Hans sidesprang er velkjente, selv om de fleste nok ikke har fått med seg detaljene, og han har bedt om tilgivelse og blitt et nytt menneske, for dem som tror på slikt. Og det gjør gjerne amerikanerne. Deres kristendom har et betydelig rom for tilgivelse og forsoning. Når pressen kaster seg over ham, spiller hans sitt favoritt-kort – den elitene forfølger. Dette skjedde også i nattens CNN-debatt, der utspørrerne tok opp Marianne-saken med det samme. Publikum støttet ham. Vi får se om velgerne generelt gjør det samme.

Etter South Carolina
Målinger de siste par ukene har vist at Romney har gått frem overalt, og leder stort i neste stat – Florida.  De har også vist at han er den eneste kandidaten et flertall av republikanske velgere kan akseptere, og i match-up med Gingrich har han ledet klart. Han kan derfor tåle et nederlag i South Carolina, dersom det ikke blir altfor stort. Denne staten er tross alt i nabolaget til Gingrich, som er fra Georgia, og er av de statene som har flest kristenkonservative. Romney ble bare nr. 3 4 her i 2008.

Men dynamikken kan endre seg igjen, og angrepene på Romney er farlige dersom de rokker ved hans store fortrinn – at han langt bedre enn de andre kandidatene er i stand til å slå Obama. Foreløpig er det ingen tegn til dette i de nasjonale målingene mot Obama. Romney gjør det nesten 10 prosentpoeng bedre enn Gingrich i disse, og gapet har snarere økt enn krympet i det siste.

Etter South Carolina kan det tenkes at også Santorum dropper ut. Santorum vil trolig støtte Gingrich, slik Perry gjorde, men det er ikke sikkert. Han har nok større problemer med Newts livsførsel, og trakk også i natt frem at Gingrich’s stil gjør det risikabelt å velge ham. Michele Bachmann har bestemt avslått å støtte Gingrich av slike grunner.

Mange, meg selv inkludert, hadde ventet at Santorum ville få et løft etter at en gruppe ledende kristenkonservative samlet seg om ham på et møte i Texas. Det skjedde ikke. Gingrichs talegaver ser ut til å veie tyngre. Dersom Santorum havner ikke særlig over 10 prosent i South Carolina, og de to andre godt over 30, blir det vanskelig for ham å fortsette. Dermed kan vi komme i en situasjon der bare tre står igjen. Paul fortsetter å ta 10-15 prosent, og det betyr at Romney må opp i omkring 45 prosent for å vinne de kommende statene.

Fremdeles er det slik at Romney er best plassert for en lang valgkamp. Han har penger og støtte fra sentrale politikere landet over, og organisasjon på plass i mange stater. Han tåler et nederlag eller to.

På Intrade var Romneys sjanser til å vinne nominasjonen oppe i over 92 prosent før mandagens debatt. Nå er de nede i snaue 80 prosent, og kan falle ytterligere dersom Gingrich vinner South Carolina. Vi gamblere ser det som en ”buying opportunity”.

Den irske bookmakeren Paddy Power har allerede betalt ut på Romney. Men det skal vi ikke ta på alvor. Dette selskapet gjør regelmessig slike ting som markedsføringsstunt og er ikke en særlig seriøs aktør. (Full disclosure – jeg fikk ikke være kunde der lenger etter å ha vunnet noen veddemål).

Ingressfoto: Wikimedia Commons, Pete Souza

Twitter: @jasnoen

Innlegget er også publisert på Nyemeninger.no, og en kortversjon kommer i Dagsavisen i morgen.

Nina Witoszek skrev på Nye Meninger 4. januar om Bistands-Norges koseforskning. Hun mener at bistanden i stor grad preges av kos, hygge, klapp på skuldrene og lite reelt fokus på hvordan vi skal gjøre bistanden mer effektiv, og hvordan vi kan lære av tidligere feil.

Witoszek er verken den første som setter manglende resultater av bistand på dagsorden, eller den første som møter påfølgende arrogant slakt fra ministeren. Men den raske økningen i bistandsbudsjettet, i år nærmere 28 milliarder kroner, gjør det desto viktigere at Norge stiller viktigere og riktigere krav til bruken av pengene.

Vanskelig å måle
I dag kommer kravene i form av at man ønsker ”utvikling”. Som sekkebegrep er ”utvikling” vanskelig å konkretisere og måle, og målene defineres ofte i ikke-kvantifiserbare parametere, som ”kapasitetsbygging”, ”koordinering”, ”systematisering” og ”økt kvalitet”.

Flere prosjekter som skulle bidra til å løfte kvinnene gjennom betalt arbeid, har ført til forverring i levestandarden.

Ett eksempel er Erik Solheims stortingsmelding fra 2008 hvor han ønsket å styrke kvinners rolle gjennom å se på kvinners politiske og økonomiske deltakelse og rettigheter. Dette er vel og bra, men uenigheten handler ikke om hvorvidt vi vil styrke kvinners rettigheter. Problemet er hvordan du gjør det. Hvordan skal Norge, som ett av mange land, bidra? Er det hensiktsmessig? Flere prosjekter som skulle bidra til å løfte kvinnene gjennom betalt arbeid, har ført til forverring i levestandarden fordi selv om kvinnene startet arbeid utenfor huset, var ikke menn mer hjemme og tok vare på barn.

Les også Andersen, Butt og Meisingsets reportasje: Etter bistand.

Bistand er komplekst. Man kan ikke alltid fokusere på kvantitative mål, men skal man også se på de kvalitative sidene ved bistand, må det settes inn i en større sammenheng. Øyvind Eggen i NUPI tar opp dette i innlegget Bistand virker, men skaper ikke utvikling. Eksempelet med kvinnesatsingen illustrerer dette. Den fungerte på en måte fordi flere kvinner gikk ut i arbeid, men i det store bildet skapte ikke prosjektet utvikling. Det skapte frustrasjon. Litt frustrasjon for Norge som så små resultater av satsingen, men frustrasjonen var vel størst hos familiene som var med på prosjektet og måtte håndtere situasjonen.

For at bistand skal bli overflødig, som jo må være målet, må vi fokusere mer på hva vi ønsker at effekten skal være. Da må vi bruke forskning bedre enn i dag.

Bistand bør bli overflødig
Witoszek kritiserer at forskning om bistand ikke brukes i departementet, men hun gir ingen forslag til hva konsekvensen av å bruke forskningen ville være for bistanden. I et svar til Witoszek, Akademisk tulletolkning, vil ikke Andrew Kroglund diskutere alternativer til bistand, men fremviser i stedet et noe naivt håp: Bare man planlegger bedre, vil resultatene komme. Men heller ikke Witoszek diskuterer det som kanskje er viktigst: Hvordan kan vi gjøre bistand overflødig?

Handel er det naturlige stedet å starte. Økonomisk teori fra Adam Smith til i dag peker på at land oppnår best og mest bærekraftig utvikling når de får delta i handelssystemer. Det stimulerer til produksjonsvekst, økonomisk vekst og økende levestandard.

Også empirisk forskning understøtter at handel er viktig. De beste eksemplene henter vi i India, Kina og Brasil, som har opplevd en eventyrisk vekst, og hvor mye av veksten er knyttet til deltakelse i internasjonal handel. At landene samtidig har forskjellige politiske systemer, antyder at handel og økonomi i mange tilfeller trumfer politikken.

Både høyre- og venstresiden svikter
Når vi vet så godt at handel virker, er det deprimerende at Norge, sammen med blant annet EU og USA, tviholder på handelsbarrierer og tollmurer og holder utviklingslandene utenfor. Når Norge samtidig rettferdiggjør murene med rundt én prosent av BNI i bistand, har ”suksesshistorien” en sterk bismak.

WTO har i lang tid arbeidet for å redusere tollbarrierene land iverksetter for å beskytte det de vurderer som særlig sårbare produkter. Arbeidet møtes med sterke politiske diskusjoner. Takket være sterke grupper innad i hvert land, overskygger det politiske aspektet både den økonomiske teorien og empirien som taler for åpnere handel.

At Norge både har høye tollmurer og samtidig subsidierer næringene, gir et marked med få valgmuligheter, som styres av aktører med fullstendig monopol.

At land har nøkkelindustri man vil bevare, er naturlig. Men at Norge både har høye tollmurer og samtidig subsidierer næringene, gir et marked med få valgmuligheter, som styres av aktører med fullstendig monopol. Det taper vi forbrukere på, men viktigere: Det gjør det vanskeligere for utviklingsland å etablere industrier som kan bidra til skatteinntekter og økt utviklingsnivå.

I Norge har både høyre- og venstresiden vært unnlatende. Det til tross for at Erik Solheim og Trond Giske har uttalt at landbrukssubsidiene og tolbarrierene bør reduseres til fordel for økt næringsaktivitet mot utviklingsland. Flere forskere Minerva snakket med nylig, peker på at bistand gradvis dreies mot å handle mer om handel. Men veien er lang. Den moralske pidestallen det er å drive med bistand i Norge, er høy og vanskelig å velte.

“Dessverre” en suksess
Norge kan bidra til mer utvikling. Vi bør begynne med å bygge ned tollbarrierene på landbruksvarer. Biff fra Namibia eller Nord-Trøndelag? Det må være forbrukernes valg. Norge har en avtale om import av biff fra blant annet Namibia. Resultatet ble ”dessverre” en salgssuksess for namibierne, og da ble det pålagt toll på kjøttet.

Med andre ord synes vi det er flott å bidra gjennom åpnere handel så lenge det ikke truer norsk landbruk. Varige lave tollbarrierer ville i stedet presse norske produsenter til å konkurrere om pris og kvalitet, og det ville gi Namibia bedre mulighet til å utvikle et bærekraftig landbruk. Og selv om kjøttet fra Namibia skulle foretrekkes over kjøttet fra Nord-Trøndelag, må vi fortsette å holde murene ned, noe også Minerva-skribentene nylig poengterte på Nye Meninger.

Les også kronikken: Hvordan redde verden uten bistand? (Ekstern lenke.)

Kunnskapen om de magre effektene av bistand er her, men vi bruker den ikke. Årsakene er sammensatte, og skyldes i større grad politikk enn økonomi. Konfrontert med innvendinger reagerer minister Solheim med arroganse, noe Øyvind Eggen beskriver godt.

Nedprioriterer vi bistand, senker tollbarrierene og subsidiene på norsk landbruk vil det ikke bare være positivt for oss, men også for de som i dag mottar bistand. Samtidig hadde vi vist at vi faktisk tar til oss lærdommen i økonomisk teori, empiri og forskningsrapportene som produseres en mass.

• Maria Østerhus Lobo (f.1982) er skribent i Minerva. Twitter: @OsterhusLobo.

Søndag kveld: Mitt Romney står foran et stort amerikansk flagg, og til venstre for seg har han en klokke som viser hvor fort den nasjonale gjelden stiger. Han står på scenen sammen med familien, New Hampshire senator Kelly Ayotte, og New Jersey guvernør Chris Christie. Gymsalen er stappfull, og Romney-kampanjen leverer nok en maktdemonstrasjon i New Hampshire.

• Les også Jan Arild Snoens analyse av valget i New Hampshire.

Sammenlignet med et Gingrich-arrangement tidligere på dagen er det rått parti. Stikk i strid med det som var tilfellet i Iowa, er det entusiasme å spore blant Romney-tilhengerne i New Hampshire. De ser ham på mange måter som en av sine egne.

Ved avkjørselen fra motorveien observerer jeg en time i forveien en haug med Romney-skilt, en parkert bil, og to unge menn som setter opp flere skilt. Disse skiltene – ”yard signs” – finnes overalt i New Hampshire om dagen. Mange steder er det nærmest en konkurranse mellom kampanjene om å sette opp flest skilt, og på de beste stedene.

Gjeldsklokka
Før Romney inntar scenen på Exeter High School i Exeter, New Hampshire, overhører jeg en jente i slutten av tenårene som snakker med en venninne. Vi står midt i folkemengden, mens det fortsatt strømmer på med folk inn i gymsalen bak oss.

Den grønne gjeldsklokka – med påskriften ”Cut the spending” – ligger for øyeblikket på 15,2 trillioner dollar.

”Vår nasjonale gjeldsklokke?” sier hun spørrende. ”Hvorfor stiger den så fort?” Og senere: ”Er det faktisk sant?” Dagen etter observerer jeg en håndskrevet plakat på Romney-kampanjens hovedkvarter: ”I have 14 Trillion Reasons to be here.” Gjelden stiger fort.

Patriotisme
Fra scenen snakker Romney om hvor mye han elsker Amerika. ”Jeg tror ikke på Europa, jeg tror på Amerika,” sier han. Romney bruker ”Europa” som samlebetegnelse for et samfunn der folket ikke er fritt, og der myndighetene har for mye kontroll over individet. Han supplerer innimellom med ordene ”sosial velferdsstat” og ”sosialdemokrati”, mens han tilføyer at President Barack Obamas mål er å lede USA i retning av europeiske tilstander.

Romney forteller deretter om hvor fantastisk Amerika er. ”Jeg snakker om å tro på Amerika. Jeg elsker også Amerika. Jeg forelsket meg i dette landet som liten gutt,” sier han, til publikums store entusiasme.

Som han gjorde i Ames, Iowa for noen uker siden arrangerer Mitt Romney et møte i en stor hall med pressetribune bakerst, inkludert arbeidsplasser for pressen. Oppsettet er proft, og denne gangen tilbys også pressen trådløst internett. Passordet? ”Victory2012.” Romney-medarbeideren som klekket ut akkurat det passordet må ha storkost seg med tanken på at journalistene som dekker kampanjen ville skrive det for å komme seg på nett. Men nettet fungerer ikke.

Hvorfor Romney?
Jeg møter Kelly Fowler (47) fra Epping, New Hampshire utenfor gymsalen der Romney nettopp har forlatt scenen etter en snau halvtime. Hun beskriver opplevelsen som ”fabelaktig,” og sier hun ble positivt overrasket over å få se de to andre politikerne Romney delte scenen med: New Hampshire-senator Kelly Ayotte (43) og New Jersey guvernør Chris Christie (49). ”Visste du at de kom?” spør jeg. ”Nei! Og det var kjempegøy å se dem her. Kelly Ayotte er helt fantastisk. Veldig konservativ, og jeg stemte på henne [i 2010]” sier hun.

Men hva er det hun liker med Romney, som hun har et klistremerke av på jakken? Kelly forteller meg at hun har hatt sansen for Romney lenge, og særlig på grunn av ”businesserfaringen hans.” Nå har hun også bestemt seg for å stemme på ham, og hun trekker fram hans evne til å takle økonomien som et viktig argument. Hun nevner deretter ”ObamaCare” (President Obamas helsereform), og at Romney vil sette en stopper for programmet som hun mener vil ruinere familien hennes.

”Men er Romney den rette til å stoppe ObamaCare?” spør jeg, med tankene på helsereformen han fikk igjennom i Massachusetts, som for mange republikanere er en seriøs svakhet med hans kandidatur. ”Absolutt,” svarer hun, før hun fortsetter: ”Romney er en solid konservativ politiker, og dessuten elsker jeg patriotismen hans.” Mens vi snakker står sønnen hennes på rundt ti og tripper rastløst ved siden av. ”Det virker virkelig som om han elsker Amerika, og det liker jeg.”

Frank Depeters (53) fra Hampton Falls, New Hampshire er en av velgerne som ikke var så tidlig ute som Kelly, og som dermed har ventet i en stor gymsal ved siden av for å hilse på Romney etter arrangementet.

”Det har alltid vært Romney,” sier han, og tilføyer at mediene overdriver og gjør sitt for at nominasjonskampen framstår som jevnere enn den er. ”Alle andre enn Romney er lettvektere.”

Frank beskriver seg selv som konservativ med noen liberterianske tendenser, men liker også Huntsman, som han påpeker at ikke har nubbsjangs på lang sikt. ”Det viktigste er å slå Obama, og jeg hadde heller stemt på Mikke Mus enn ham.”

Mr. Endorsement
Joe Scarpone (69) fra Brentwood, New Hampshire, småflirer ved siden av. Han sier valget i bunn og grunn handler om å bringe folk tilbake i arbeid. Han støtter også Romney, men det er ikke fordi han har blitt overbevist av Romney selv.  ”Da Chris Christie annonserte at han støttet Romney bestemte jeg meg for at han var den rette,” sier den høye og bredskuldrete mannen som opprinnelig er fra New Jersey.

”Han er den beste muligheten vi har til å slå Obama,” sier Joe, som er veldig imponert over oppmøtet søndag kveld. ”Det er en stor fotballkamp på TV i kveld som mange går glipp av ved å være her,” sier han. Selv har han kommet for å høre på Christie. ”Han er en bra fyr, og barnebarnet mitt spiller [amerikansk]fotball med sønnen hans.”

Joe forteller at han var en av dem som ønsket at Christie selv skulle stille som president, og sier New Jersey-guvernøren minner ham om President Ronald Reagan. ”Hvem minner Romney deg om da?” spør jeg.

Svarer kommer raskt. ”Gerald Ford. En seriøs, god og skikkelig mann.”

Occupy bråker – og smiler
Occupy-bevegelsen, som i New Hanpshire bærer navnet Occupy New Hampshire, har vært aktive i uken som har gått, og er mye mer pågående enn de var i Iowa. På vei ut av Romneys massemøte på Exeter High School møtes jeg et sirkus. På begge sider av fortauet står det demonstranter og synger taktfast: ”Mitt kills jobs!”, før de spiller i, med hjelp av to tromboner, og synger ”Hvilken side er du på?” – med de 99 % eller ikke – om og om igjen. Romney-tilhengerne på vei ut rister oppgitt på hodet, men det er ingen som orker å konfrontere de unge, smilende demonstrantene. For det skal de ha, de smiler i kulda.

Demonstrantene akkompagneres av Ron Paul-supportere, med hjemmelagde plakater. Det er ingen som er mer entusiastiske enn tilhengerne til den 76-årige libertarianske kongressmannen fra Texas, og de har gjort det til en vane å møte opp på andre kandidaters valgkampmøter for å vise sin støtte for Paul.

De står også på gatehjørner i sentrum av Manchester mandag formiddag, med ”Honk 4 Ron” plakater og det hele. De står også utenfor hovedkvarteret til Romney-kampanjen i Elm Street.

Full fres i hovedkvarterene, unntatt Gingrichs
Mandag formiddag tok jeg turen innom New Hampshire-hovedkvarterene til Mitt Romney, Ron Paul, Jon Huntsman, Rick Santorum og Newt Gingrich. Inntrykkene derfra bekrefter på mange måter styrkeforholdet mellom de ulike kandidatene, og graden av organisering i innspurten.

Turen gikk først til Pauls hovedkvarter i Concord, der det var stor aktivitet i det knøttlille og trange lokalet. Det var flere velgere innom den korte tiden jeg var der for å få klistremerker og skilt, og for å bidra som frivillig. ”Har du en telefon? Har du lyst til ringe folkene på denne listen for oss?” sier en frivillig til en ung jente som nettopp har kommet inn døra. Det har hun lyst til, og hun får med seg en Paul-plakat og en ringeliste før hun går tilbake til bilen.

Kate Schackai er Ron Pauls medieansvarlige i New Hampshire, og hun jobbet også for Paul i 2008. Hun mener entusiasmen var like stor den gang, men det er klart at budskapet har et bredere nedslagsfelt denne gangen. ”Vi håper på et sterkt resultat,” sier hun, og legger til at hun gleder seg til onsdag morgen, da hun endelig kan få litt søvn.

Borte hos Gingrich-kampanjen er det derimot sørgelig lite som skjer. En dame i 60-årene er den eneste som sitter med en telefon i hånda, mens en annen støvsuger de slitte teppene. Jeg får beskjed om at jeg ikke kan ta bilder andre steder enn rett innenfor inngangsdøra, men når jeg smugtitter, ser jeg ikke en sjel lenger inn i lokalet.

Utenfor hovedkvarteret til Jon Huntsman holdt to unge menn på å sage planker, mens en litt eldre mann stiftet på Huntsman-plakater. På innsiden, nede i en kjeller, satt det 16 stykker, 14 av dem på telefonen. De var travle, men spurte meg om jeg hadde sett debatten i går. ”Har du sett den nye reklamefilmen vår også?”

”Country First” heter den – som et ekko av John McCains valgkampmotto fra 2008. Reklamen inneholder Huntsmans beste øyeblikk fra helgens andre TV-debatt, da han slo tilbake mot Romney, som kvelden i forveien kritiserte ham for å ha tjenestegjort som President Obamas ambassadør til Kina.

På gulvet i etasjen over ligger det en stor plakat, som ikke er helt ferdigmalt enda. På den står det HUNTSMAN – COUNTRY FIRST.

Rick Santorums hovedkvarter i Bedford, utenfor Manchester, er omtrent like hektisk som Huntsmans. Jeg telte 14 personer som satt ved telefonene i lokalet, i tillegg til 7-8 personer som spiste pizza og tok seg en pause. På utsiden hang det et Santorum-skilt over inngangsdøra, men i bakgrunnen kunne det skimtes en tidligere kandidats logo: TimPawlenty.com stod det. Den tidligere Minnesota-guvernøren kastet inn håndkleet i nominasjonskampen etter prøveavstemningen i Ames i sommer, og han støtter nå Romney, i likhet med den Ayotte, Christie, John McCain og en haug med andre.

Mitt Romneys hovedkvarter var som forventet det desidert travleste av alle kontorene jeg besøkte på mandag. På veggene hang det hjemmelagde plakater – ”Mitt means Jobs”, ”Mitt tastic”, ”November 2012 is Coming” – og lokalene var store, og lyse. Det satt i overkant av 50 mennesker travelt opptatt på telefonene, mens omtrent like mange fra Romney-kampanjen arbeidet målrettet med andre GOTV (get out the vote)-tiltak: Kartlegging av hvor kreftene skulle settes inn i innspurten, samt utdeling av skilt, klistremerker og valgkampmateriell til å henge på dørklinker rundt omkring til folk som stakk innom.

Rundt TV-skjermen i Manchester
Da jeg ringer på hos oss Melvin og Rachel Spierer i et rolig nabolag utenfor Manchester lørdag kveld henger det slikt materiell fra Romney-kampanjen rundt dørhåndtaket, på tross av at Rachel har satt opp et Huntsman-skilt på plenen. Det hyggelige paret i midten av 60-årene har invitert meg hjem til seg for å se den republikanske TV-debatten.

”Jeg er mest imponert av Rick Santorum,” sier Melvin (68), som innrømmer at han for kun en uke siden ikke engang ville ha vurdert å stemme på overraskelsesmannen fra Iowa. Det er nettopp innsatsen fra Iowa, med lite penger og en tradisjonell valgkamp med håndhilsning, som imponerer Melvin. ”Han er den han er, og han er direkte, og det liker jeg.”

”Men selv om jeg liker én kandidat, så betyr ikke det at jeg føler for å si noe stygt om de andre kandidatene,” påpeker Melvin, som i likhet med kona tar New Hampshires rolle som det første primærvalget i nasjonen meget alvorlig. De har vært og hørt på alle kandidatene, og de bestemmer seg ikke for hvem de skal stemme på før helt til slutt.

Maurice Demers (67), er også på besøk hos Melvin og Rachel for å se debatten, og han er enig med Melvin og Rachel i at alle kandidatene har positive sider. ”Jeg skulle ønske jeg kunne ta en bit fra hver av dem, og skapt den perfekte kandidaten,” sier Maurice, ”for den perfekte kandidaten finnes dessverre ikke.”

Rachel (64), som er gift Melvin, er skuffet over Huntsmans innsats i debatten lørdag kveld. Men da vi snakker sammen søndag ettermiddag er hun mer entusiastisk. ”Han gjorde en god jobb!” sier hun. Hun har fortsatt ikke bestemt seg for hvem hun skal stemme på, men skal allikevel jobbe frivillig for Huntsman-kampanjen søndag kveld. Hun utelukker fortsatt ikke Romney, men påpeker at ”det ikke er snakk om å holde seg for nesa,” dersom hun stemmer for ham.

Dårlig business
Primærvalgkampen i New Hampshire har vært preget av kandidatbesøk på små restauranter, kafeer og diners. På søndag var det for eksempel helt kaos på Don Quijote Restaurant i Manchester, der Newt Gingrich arrangerte en Latino-town hall. De fire ansatte gjorde sitt beste for å servere mat og drikke til gjestene, men de hadde ett stort problem: Det var så å si umulig å bevege seg, og kjøkkenet lå i den andre enden av lokalet. For å komme dit måtte de brøyte seg fram, på grunn av alle journalistene, fotografene og velgerne som stod i veien. Til slutt tok de til fornuft, og sluttet å ta i mot bestillinger.

Bob Keon (66), en interessert velger fra Massachusetts som har kommet for å høre hva Gingrich har på hjertet, forteller meg om en restaurant i Portsmouth, New Hampshire, som har hengt opp et skilt der det står ”Ingen politikere tillatt.” Grunnen er at det ikke er særlig lønnsomt å ha politikere på besøk: Matserveringen stopper opp, lokalet blir rotete og skittent, og innehaveren kan risikere å tape en dags fortjeneste. Det gjør nok også innehaveren av den meksikansk-karibiske restauranten i et slitt strøk av Manchester, New Hampshire denne dagen.

Sørover – mot glovarm kamp
Etter en uke i New Hampshire er det tydelig at staten er Romneys. Spørsmålet er hva differansen til andreplassen blir, og om hvilke kandidater som gjør det bedre, eller dårligere enn forventet. Angrepene på Romney har tatt til i styrke her de siste dagene, og de kan ha innvirkning på dem som fortsatt ikke har bestemt seg.

Jon Huntsman, som har arrangert desidert flest valgkampmøter i The Granite State – 158! Santorum har 86, Romney 75 – håper han kan klare å kapre andreplassen foran Ron Paul, og kutte ned avstanden til Romney mest mulig. Gingrich og Santorum (og Perry…) gleder seg derimot til å komme til South Carolina, der det blir en mye mer spennende valgkamp, og der angrepene mot Romney kommer til å svi hardt.

Alle bilder av Are Tågvold Flaten. Flaten tilbringer 2012 i USA, og han skriver med jevne mellomrom for Minervanett.no. Han er redaktør av amerikanskpolitikk.no.

Twitter: @AreFlaten

Lite kunne dei ane, den litle gruppa med svarte aktivistar og intellektuelle som samla seg i ei townshipkyrkje utanfor Bloemfontein ein sommardag i 1912, om patosen dei skulle bli til del hundre år seinare. Det står  om hegemoniet over den Nasjonale Demokratiske Revolusjonen og eit parti som er blitt sin eigen verste fiende

Søndag 8. januar fylde ANC (African National Congress) hundre år og som vanleg meldast det om eit regjeringsparti i akutt krise. Hundreårsfeiringa er  skildra som opptakta til partikongressen i desember , kor ny leiing skal veljast. Og når store og små i ANC- familien samlast, er lukta av politisk blod så umiskjenneleg at ho kan føre til forfølgingsvanvit hjå kjenslevare delegatar.

Under slike tilhøve vert det desto enklare å rette merksemda mot dei daude samt Zuma sjølv.  Difor var vertstaden Bloemfontein prega av enorme plakatar av falne heltar, som O.R. Tambo og Albert Luthuli, medan ANC sine alliansepartnarar, Cosatu og Kommunistpartiet, samt bråkmakarar som Ungdomsligaen og Veteranligaen, var nekta taletid.

Berre Zuma  talde til kadrane og dei over åtti tidlegare og noverande statsleiarane og utallege antiapartheidaktivistane  frå heile verda. Og difor gjekk det i svulstige åtvaringar mot nykolonialisme, lovnadar om ”sosial transformasjon” og angrep på   ”politiske demonar” i eige hus.   . Men kvifor er det slik at lagnaden til Sør-Afrika er blitt så ubehageleg samantvinna med stoda i ANC?

Historia
Ein del av svaret ligg i grunnen til at møtet i Bloemfontein i 1912 fann stad: opprettinga av den uavhengige Union of South Africa i 1910, kor britane gav makta til boerane, den kvite minoriteten. Bakgrunnen var dårleg samvit over lidingane britane påførde dette folket under Boerkrigen frå 1899 til 1902.

Den sentraliserte strukturen vart bevart intakt og med det utsiktene til ei like korrupt og ineffektiv forvaltning som den førre.

Innan fire år var nitti prosent av alt land på kvite hender og dei to organisasjonane som skulle prege den nye staten så ettertrykkeleg, ANC (1912) og National Party (1914), skipa. Men i motsetnad til sørafrikanske erfaringar til no vart Unionen ein sentralisert stat og parlamenta til dei fire føregåande koloniane avskaffa. Det veldige landet vert signa med ufattelege rikdomar, men med eit enormt press på sentralmakta.

Etter kvart som nasjonalistane i National Party sigra over dei liberale, vart ideologien som sei at staten skal sentraliserast og fyrst og fremst nyttast som omfordelingsmekanisme til eigne pressgrupper knesett. Det enorme, ineffektive omfordelingsbyråkratiet Apartheid veks fram som historias dyraste og etter kvart mest utskjelte kvoteringseksperiment. Og på same tid slår eit småmarxistisk ANC fast prinsipp om sentralisert styre i sitt mest kjende dokument, the Freedom Charter frå 1950.

Ein annan del av svaret ligg i grunnlovsforhandlingane midt på nittitalet. Narrativet rundt overgangen til demokratisk styre er velkjend. Truleg har ingen grunnlov i historia, med mogleg unntak for den amerikanske, mottatt meir hyllest enn den sørafrikanske – med sine utallege rettar til alle svake grupper som tenkast kan.

Mindre kjend er det at den sentraliserte strukturen vart bevart intakt og med det utsiktene til ei like korrupt og ineffektiv forvaltning som den førre.

Ein tredje del av svaret ligg i ANC sjølv. Då opninga kom, og grunnlovsforhandlingane starta, stod den interne strida i ANC hovudsakeleg mellom tre grupper: leiarane frå Robben Island, eksilrørsla med Thabo Mbeki  og det interne sivilsamfunnet. Til dei sistnemnde høyrde også grupper med ein mykje meir demokratisk struktur enn det hierarkiske ANC.

Mange av dei enorme statlege monopola frå Apartheidtida er bevarte, med den sentrale forskjellen at dei no er vanstyrde.

I løpet av det same tiåret vart leiarane i den interne rørsla og det sivile samfunnet effektivt kooptert samtidig som den militærprega eksilrørsla tok over dei tunge posisjonane. Dermed gjekk fleire opposisjonsrørsler og politiske talent tapt for det nyvunne demokratiet. ANC- hegemoniet var eit faktum.

Vanstyring og kvite konglomerat
Like mykje som rasismen, er det denne arva som tyngar. Mange av dei enorme statlege monopola frå Apartheidtida er bevarte, med den sentrale forskjellen at dei no er vanstyrde. Det har mellom anna ført til straummangel og påfølgande mørklegging.

Politiske utnemningar trugar byråkratiet  og i den svarte befolkninga er nærare ein tredjedel avhengig av almisser frå staten for å overleve. Kvoteringsprogramma heiter no Affirmitive Action og Black Economic Empowerment (BEE), kor sistnemnde i all hovudsak rettar seg mot allereie velståande svarte rentenistar.

Resultatet er ein økonomi kor dei kvite konglomerata har tilnærma same makt som før, no med ei politikarklassa avhengig av å tene deira interesser for å kunne omfordele ressursar til eigne støttespelarar.

Politisk vakling
Og då er vi tilbake ved Zumas tale. Med ei arbeidslause på førti prosent, ein delvis totallamma offentleg sektor og galopperande økonomisk ulikskap har ikkje presidenten noko anna val enn å sverje framleis truskap til sosioøkonomisk revolusjon for massane og samstundes rette ein åtvarande knyttneve mot ambisiøse urokråker og tvilarar i eigne rekker.

ANC kan aldri fornye seg sjølv, men står snarare i fare for å bli kuppa av ekstremistar.

Som venta har den brokete koalisjonen som lyfta Zuma til toppen kollapsa, og hans tidlegare våpendragar Julius Malema står no i fyrste rekkje for å felle sin andre president på fem år. Og partiet tapar støtte. Etter at Mbeki- lojale splitta ut, tapte ANC det to- tredjedels fleirtalet dei har hatt i Parlamentet medan provinsen Western Cape gjekk til opposisjonen.

Demonstrasjonar mot manglande offentlege tenester aukar og vert stadig voldelegare. Eit foreløpig lågpunkt kom i 2008, då over femti afrikanske innvandrarar vart brutalt drepne av mobben.  Alt medan tryggleiksetablissementet aukar sin innflytelse.

Men den etterlengta splittinga av partiet har ikkje ført nokon stad. Utbrytarane i COPE kan ikkje einast om verken politikk eller leiar. Dei har vist at ANC aldri kan fornye seg sjølv, men står snarare i fare for å bli kuppa av ekstremistar som Malema.

Forfattaren Moeletsi Mbeki har rekna seg fram til at Sør-Afrika får sin Tahrir- augneblink i år 2020. Då vil ikkje Kina lengre vere avhengig av sørafrikanske mineral, og økonomien kollapsar.

Likevel har nok fleire tenkt at arabarane kan lære av forsoninga og grunnlova i Sør-Afrika. Men det er omvendt. Arabarane kan minne sørafrikanarane om korleis ein kvittar seg med udugelige leiarar.

• Ola Godø Andersen (f. 1983) er statsvitar frå School of Oriental and African Studies og tidlegare busett i Sør-Afrika.

Den franske nasjonalforsamlingen fremmet nylig et forslag som i prinsippet vil medføre forbud mot folkemordsbenektelse i det offentlige rom. Lignende lover finnes i andre europeiske land, som Tyskland, Sveits og Østerrike – men her rettet mot Holocaustfornektelse.

Det kan selvsagt hevdes at historie og politikk ikke kan skilles fra hverandre, men å formalisere en slik sammenheng er autoritært. Tyrkia har helt siden grunnleggelsen hatt en nesten sovjetisk tilnærming til historiefaget og frie ytringer. Nå snubler Frankrike baklengs inn i noe av den samme tralten.

I det franske tilfellet er den egentlige adressaten Tyrkia og den evigvarende fornektelsen av folkemordet på i overkant av 1 million kristne armenere og assyrere i det osmanske rikets dødsralling under den første verdenskrig.

Frankrike har i lang tid brukt den tyrkiske folkemordsbenektelsen som strategi for å trenere Tyrkias mulighet for å søke medlemskap i EU. I tillegg finnes det i Frankrike en betydelig armensk diaspora (og velgermasse) som har jobbet hardt for å fremme et slikt forslag.

Selvsagt er det uklokt
Lovforslaget er altså ikke så rent lite realpolitisk motivert. Det er grunn til å vise forståelse for at dette blir møtt med jubel blant mange armenere (og assyrere), men forslaget er selvsagt uklokt av flere årsaker.

Historie vedtas ikke i parlamenter eller statlige institusjoner. Dét er en tradisjon som kjennetegner autoritære regimer.

Det mest åpenbare er ytringsfriheten. Et lovforslag som dette kan få uante konsekvenser, for eksempel for franske historikere som forsker på kolonialisme og den ekstremt brutale krigføringen i Algerie.

En annen åpenbar grunn til at lovforslaget bør forkastes, er at historie ikke vedtas i parlamenter eller statlige institusjoner. Dét er en tradisjon som kjennetegner autoritære regimer. Historie skal utredes på basis av empiri og etterprøvbarhet under vitenskaplige eller journalistiske paradigmer – i full åpenhet.

Nesten helt tabuisert
Selvsagt spiller Tyrkia krenket og trekker ytringsfrihetskortet. Men her singler det i glass. Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning rundt forholdene for det osmanske rikets minoriteter under imperiets sluttfase. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven innebærer et forbud mot å fornærme “tyrkiskheten”, og har blitt flittig benyttet.

Mest kjent er forsøkene på å kneble forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuk, som selv er tyrkisk. Han har ved flere anledninger snakket om folkemordet på armenerne som ”elefanten i rommet”, det man ikke snakker om.

I tyrkisk akademia og skoleverk er folkemordet nesten helt tabuisert. Historikere har ikke fri tilgang til arkivene fra den første verdenskrig og det ungtyrkiske partiarkivet er destruert.

En innrømmelse ville innebære noe nær et nasjonalt traume. Det moderne Tyrkia er i stor grad bygget på ruinene av etnisk rensning og en utslettet flerkultur.

Hvorfor kryper ikke Tyrkia bare kryper til korset og innrømmer de faktiske forhold? Nemlig at det osmanske riket gjorde seg skyldige i forbrytelser mot menneskeheten i en tid hvor kaos og kollaps truet fra alle kanter.

Det er faktisk ikke den tyrkiske staten som var den skyldige, men en helt annen konstitusjon og styresett, som var en forløper for det moderne Tyrkia. Ville ikke gevinsten av en innrømmelse, nemlig en forsterket mulighet for tyrkisk EU-medlemskap, være større enn omkostningene?

Et nasjonalt traume
Så enkelt er det ikke. Her er Tyrkia i en lei knipe. En innrømmelse ville innebære noe nær et nasjonalt traume. Det moderne Tyrkia er i stor grad bygget på ruinene av etnisk rensning og en utslettet flerkultur.

Ungtyrkerne, på mange måter det moderne Tyrkias founding fathers, men også folkemordets arkitekter, var besatt av tanken på et kulturelt, religiøst og politisk homogent Tyrkia etter modell av europeisk nasjonalsjåvinisme. Partiets slagord var ”Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer”.

I 1910 regner man med at rundt regnet 25 prosent av befolkningen i det området som utgjør dagens Tyrkia besto av ikke-muslimske minoriteter. I dag er Tyrkia 99 prosent ”homogent” [i religiøs forstand (takk for kommentar under)]. Om man innrømmer utrenskningene, måtte altså det tyrkiske nasjonale narrativ skrives radikalt om, og nasjonalheltene i det ungtyrkiske triumviratet ville bli kraftig detronisert.

En innrømmelse ville også ramme statens egentlige grunnlegger, Kemal Atatürk, som selv var skyldig i betydelige etniske utrenskninger, ikke bare av armenere, men i enda større grad av osmanske grekere og jøder.

Til sammenligning kan vi forestille oss at Eidsvollsmennene med et pennestrøk fremsto som barbarer og folkemordere. Ikke få skolebøker og historieverk måtte revideres. Og hva gjør slikt med en nasjons selvbilde?

Svimlende erstatningskrav
En prominent armener fortalte for en stund tilbake undertegnede at han hadde drukket seg full med en tyrkisk major. Konsumet var høyt og tonen vennlig. Etter noen timer spurte den påseilete majoren: ”Vil du ikke snakke om armenerne?” Ikke nødvendigvis, svarte min bekjente. Var majoren på glid? Hadde han dårlig samvittighet for noe? Skulle vi bli sentimentale nå?

Etter nok en stund spurte armeneren: ”Men vil du snakke om dem?” Til slutt tok majoren mot til seg og spurte: ”Hvis vi innrømmer folkemordet, rent hypotetisk, vil dere da gjøre krav på tyrkisk territorium eller eiendom?” Et militært resonnement, ja vel, men likevel en indikasjon på hvor skoen også trykker.

Det finnes ingen sikre tall for hvor store verdier som ble konfiskert under folkemordet, men det var ikke småpenger.

Ungtyrkernes leder Talat Pasha henvendte seg i 1915 til den amerikanske ambassadøren Henry Morgenthau om hjelp til å få de amerikanske selskapene som armenere var forsikret i, til å sende en liste over navn til den tyrkiske regjering: ”De er så og si alle døde nå og har ingen arvinger som kan heve pengene. De tilfaller selvsagt den tyrkiske stat. Vår regjering er deres verge nå. Vil du være så vennlig å gjøre det?” Morgenthau avslo hoderystende.

Problemet har blitt oppsummert av den tyrkiske historikeren Taner Akcam: En innrømmelse vil føre til svimlende erstatningskrav fra den armenske diasporaen. Det finnes ingen sikre tall for hvor store verdier som ble konfiskert under folkemordet, men det var ikke småpenger. Hvis Tyrkia innrømmer ansvar for folkemordet, må de etter alle solemerker punge ut. Det vil verdenssamfunnet forvente av dem.

• Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Idealistene – Venstresidens reise i det autoritære (2011).

Det nye året er så vidt i gang, og natt til onsdag norsk tid leverer midtveststaten Iowa de første resultatene i den republikanske nominasjonskampen. Sirkuset beveger seg deretter videre til New Hampshire for andre nummer.

Kandidatenes evne til å vinne mot President Barack Obama (50) i presidentvalget til høsten står høyest på prioriteringslisten for mange. Men det er også mange som sier de vil stemme på den kandidaten som de føler best representerer deres verdier, og som er av den oppfatning at evnen til å slå presidenten er noe som formes av nettopp utfallet i Iowa.

Blant de som nevner evnen til å slå Obama som en viktig faktor i deres beslutningsprosess, er det den tidligere Massachusetts-guvernøren Mitt Romney (64) som oftest trekkes frem.

Etter å ha observert Romney og hans valgkampapparat i Ames utenfor Des Moines i slutten av forrige uke er det ingen tvil om at Romney-kampanjen er den best organiserte blant de seks som kniver i Iowa. Det ser ut som om han allerede er i gang med valgkampen mot Obama, og han står sterkere her enn mange har trodd. Mandag kveld uttalte Romney at han ”kommer til å vinne Iowa.”

Den andre gruppen, bestående av velgere som først og fremst trekker fram kandidatenes verdier og visjoner som det viktigste i deres beslutningsprosess, er nokså fragmentert.

Den tidligere Pennsylvania-senatoren Rick Santorum (53) har i løpet av den siste uken opplevd en voldsom opptur, og han har festet et godt grep rundt velgergruppen som trekker fram religion og moralspørsmål som de viktigste i valgkampen. Han ber de frammøtte på valgkamparrangementene sine om å ta Iowas rolle på alvor, og ikke bare stemme på den kandidaten mediene sier har den beste sjansen til å vinne.

Han siterer Alexis de Tocqueville på at det som skiller Amerika fra andre land er viktigheten av tro og familie, to sentrale elementer i Santorums ”Faith, Family & Freedom tour” på kryss og tvers i Iowa.

Ron Paul, den 76-årige kongressmannen fra Texas, har på sin side posisjonert seg som anti-status quo kandidaten i feltet. Tilhengerne hans er de yngste og mest energiske – målt i desibelnivået på rop og applaus – og Pauls budskap presenteres best av Paul selv, som ønsker at ”de føderale myndighetene skal holde seg unna folks personlige eiendeler, folks privatliv, og andre nasjoners anliggender.”

Paul har gjort det til en vane å si at det er fint at det er så mange folk som har møtt opp for å høre på hva han har å si, men at det er på høy tid ettersom han har snakket om de samme sakene i årevis.

Romney, Paul og Santorum ligger øverst på Des Moines Registers ferskeste meningsmåling i Iowa som ble gjennomført tirsdag til fredag i forrige uke. Mitt Romney leder med 24 % foran Ron Paul (22 %), Rick Santorum (15 %), Newt Gingrich (12 %), Rick Perry (11 %) og Michele Bachmann (7 %). Dersom en kun ser på de to siste dagene i målingen hopper Santorum opp på andreplass, mens Paul går tilbake.

Men det er mye som har skjedd siden fredag, og veldig mange velgere venter helt til i siste liten med å bestemme seg. Det gjør det vanskelig å predikere valgutfallet. Det innebærer også at de seks kandidatene kommer til å gi alt de har også på tirsdag, i et siste forsøk på å overbevise enda noen flere velgere.

I løpet av den siste uken har jeg studert samtlige kandidater på nært hold her i Iowa. På frokostrestauranter, i fabrikklokaler og samfunnshus, og på fast food-restauranter av ymse kvalitet. Den største forskjellen fra da jeg dekket mange av de samme kandidatene i august, i forbindelse med prøveavstemningen i Ames, er at det nå er et enormt presseoppbud. Pressen utgjør ofte halvparten av de frammøtte på valgkamparrangementene – og at kandidatene er mye mer på vakt.

Når det gjelder kongresskvinnen Michele Bachmann (55), som vant det nevnte prøvevalget i Ames, så har hun kollapset helt. Viktige medarbeidere har hoppet av skuta og stilt seg bak andre kandidater, det er tydelig at kampanjen er desorganisert, og det virker nesten som om det kun er Bachmann selv som tror på det hun holder på med. Hun presenterer seg nå som Amerikas Margaret Thatcher, men det er for sent, og hun har ikke de nødvendige midlene for å holde det gående stort lenger.

Newt Gingrich (68), den tidligere Speakeren i Representantenes hus, har også hatt det tøft den siste uken. Han faller på meningsmålingene, mye takket være de endeløse negative reklamene som med jevne mellomrom preger reklamepausene på motellrommet mitt, og han har selv innrømmet at han var for sent ute med å svare effektivt på alt det negative som ble sagt om ham. Ordet ”bagasje” henger nå rundt halsen på Gingrich, og han ser allerede videre til New Hampshire og South-Carolina, der han må legge om strategien sin dersom han skal lykkes.

Rick Perry (61) har i likhet med Gingrich preget TV-skjermene her i Iowa, men da i et mer positivt lys takket være massive reklamekjøp av Perry-kampanjen. I en av TV-reklamene avslutter han med å si følgende: ”I’m Rick Perry, I’m not ashamed to talk about my faith, and I approve this message.” Han satser med andre ord hardt på å snakke om sin egen tro, og Perry, som har vist seg som en dyktig valgkamppolitiker på nært hold overfor Iowavelgerne i løpet av den siste uken, kan sees som en såkalt ”dark horse” i Iowa. Det er nemlig vanskelig å si hva slags effekt alle reklamene på TV og håndhilsningen kan ha i innspurten, men han har utvilsomt hatt gått av et avbrekk fra TV-debattene.

Religion eller økonomi?
Da Mike Huckabee vant en overraskende seier i det republikanske caucusvalget i Iowa i 2008 ble seieren tilskrevet den tidligere Arkansas-guvernørens fokus på religion og moralspørsmål. 2008-valget ble dermed sett på som nok et eksempel på at eldre, hvite og kristen-konservative velgere spilte en avgjørende rolle i Iowas caucusvalg. I opptakten til dette valget har det vært spekulert i at det denne gangen vil være økonomien som er det førende temaet.

Men selv Romney, som minner folk om at han ”fortsatt er en businessmann”, bruker mye tid på å snakke om sitt lange ekteskap, familielivet og om hvor mye han elsker Amerika og dets tradisjoner og verdier.

Bob Hutchison (58) fra Ames, Iowa er i likhet med Romney mormoner, og han forteller meg at han støtter Romney fordi han av den grunn ”kjenner hans karakter,” som han sier det. Hutchison støttet ham i 2008, og er en av mange som kommer til å gjøre det samme i år.

Et godt eksempel på viktigheten av moralspørsmål og religion i innspurten av denne valgkampen er hvordan Rick Santorum blir angrepet nå som han omsider er en mann som må tas seriøst. I såkalte ”robo calls” – automatiske telefonoppringninger – angripes han, av alle ting, for ikke å være tilstrekkelig i mot abort. Formålet er å så tvil hos potensielle Santorumvelgere like før de stemmer. ”Kjenner jeg egentlig denne kandidaten godt nok?”

Hva betyr egentlig utfallet?
Den sjuende presidentkandidaten, Jon Huntsman (51) – den tidligere Utah-guvernøren og Kina-ambassadøren som har droppet Iowa og som isteden satser alt i New Hampshire, har med glimt i øyet sagt følgende: ”New Hampshire picks presidents, Iowa picks corn.”

Dette har en del faktisk latt seg provosere av i Iowa. Men med det sagt, så skal det mye til for at ikke Mitt Romney smiler bredere og hvitere enn vanlig tirsdag kveld. Han behøver nemlig ikke å vinne Iowa for å seile videre i medvind, og han kan leve med en seier fra enten Santorum eller Paul, mens han tar andreplassen. På lang sikt utgjør de nemlig ingen uoverkommelig trussel for Romney-kampanjen. En tredjeplass for Romney vil derimot bli gjenstand for skriverier om hva som egentlig skjedde de siste meterne på oppløpssiden.

Når velgere som mener de egentlig ikke kan stole på Romney sier de skal holde seg for nesa og stemme på ham, er denne nominasjonskampen i aller høyeste grad ”Romney’s to lose.” Men det betyr ikke at valgkampen er over med det første.

• Alle bilder av Are Tågvold Flaten. Flaten tilbringer 2012 i USA, og han skriver med jevne mellomrom for Minervanett.no. Han er redaktør av amerikanskpolitikk.no

Twitter: @AreFlaten

Som seg hør og bør i en idrettsinteressert nasjon: Vaclav Havels død 18. desember kom i skyggen av norsk gull i håndball-VM for kvinner. Det var jo dessuten noen år siden vi hadde hørt om denne dikteren og ekspresidenten. Vi visste at han var alt annet enn frisk, så overraskende kom dødsfallet ikke. Den helt store nyheten var det liksom ikke. I Norge.

De av oss som er heldige nok til å tilbringe tid på wienerske kaféhus, fikk et noe annet inntrykk: avisen Die Presse hadde for eksempel ryddet hele førstesiden til Havel. Sentral-Europa reagerte annerledes enn det kalde nord, og det er helt i orden: Vi har etter 2. Verdenskrig ikke trengt noen mennesker av Havels støpning. Demokratiet har i det store og hele fungert bra.

Sentraleuropeerne, der mesteparten av området hadde 40 år med kommunistisk undertrykking bak seg, trengte Havel for å få det vi i dag anser som selvfølgelige friheter: ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, politisk pluralisme og åpen samfunnskritikk.

Alt er politikk
”Havel inkluderte kulturen i politikken,” sa vår egen Jonas Gahr Støre. Kanskje ikke helt riktig. Politikk var for Havel noe annet enn det er for Støre. Havel var anti-politiker, han forsvarte retten til at ikke alt skulle være politikk – at alt ikke var politikk – for han levde mesteparten av livet i et regime som anså hver eneste handling du foretok deg som del av en politisk virksomhet.

Havel minnet gang på gang om det sosialpsykologiske perspektivet på kommunismen: det er ikke bare brutalt og voldelig, det etser seg inn i sjelen din.

I det kommunistiske Tsjekkoslovakia var Folket og Partiet og Sannheten og Samfunnet identiske størrelser, og alt var politikk. Det var et mareritt av et regime, og det krevde stort mot å opponere.

Kanskje vet ikke folk flest vet hva 40 år med kommunisme gjør med de mellommenneskelige forhold: løgner, forsiktighet, manglende tillit, opportunisme, svik og mangel på trygghet i den sosiale omgang. Havel minnet gang på gang om dette sosialpsykologiske perspektivet på kommunismen: det er ikke bare brutalt og voldelig, det etser seg inn i sjelen din.

Og få var like modige som Havel. En barndomsvenn av ham ble avslørt som angiver, Havel tilga ham. En gang fikk han overrakt en liste over angivere, men Havel rotet bort listen og glemte navnene. Gjort var gjort. Havel forsto at mennesket var skrøpelig, men det er ikke det samme som å gi opp.

Norge og freden
Norge er fredslandet. De fem utvalgte i Nobelkomiteen kunne gitt vår mann fredsprisen. Men ”fred” betydde én ting for vestlig fredsbevegelse, noe annet for opposisjonelle bak jernteppet. ”Fred” var noe regimet snakket om, det var en del av nytalen under kommunismen, der «fred» oversatt betydde ”hold kjeft og gjør som vi sier”. Havel har skrevet et glimrende essay om akkurat dette møtet mellom dissidenter og vestlig fredsbevegelse.

Hvis Havel hadde fått fredsprisen? Sikkert stor begeistring. Og en kronikk fra Fredrik Heffermehl, for anledningen fra ”Norsk fredsråd” eller noe annet, om at denne Havel nok er modig, men har han skapt fred? Er han ikke enda en kald kriger?

Jeg minner leseren om at vi bor i et land der presidenten i Stortingets lagting, SVs Torild Skard, ikke hadde anledning til å møte Solsjenitsyn da denne fikk Nobelprisen i litteratur. Skard var opptatt, het det. En travel tid altså. Slike folk har vi frembrakt i Norge mens modige mennesker i diktaturene slåss for elementære rettigheter.

”Kan hende blei han litt for blenda av USA. Han støtte krigen i Irak,” skrev nylig Trond Andreassen, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, i ukeavisen Dag og Tid. Kan hende det, eller kan hende at Andreassen er blitt blendet av norsk ensidighet og eget USA-hat på automatgir.

Tenk bare: humanistiske fag som farlige!

Havel ble født inn i styrtrik familie av industrialister med kunstinteresser. Særlig film var en kunstart behørig sponset av den Havelske familie. Og viktig: Havel nådde så vidt å bli født og få med seg ånden (hvis vi kan si det slik) fra den første Tsjekkoslovakiske republikk.

Etter kommunistkuppet i 1948 ble unge av borgerlig byrd tilsidesatt hva gjeldt utdanningsvalg. Havel fikk etter hvert noen kurs i teaterregi, gikk gradene i teateret og debuterte i 1963 med stykket Hagefesten. Før dette hadde han arbeidet som laborant og i en periode studert økonomiske fag. Humanistiske fag derimot, var en stengt vei. Det ble av regimet sett på som potensielt farligere. Hans senere stykke vakte oppmerksomhet i USA, og Havel ble et internasjonalt navn, til regimets irritasjon.

Tenk bare: humanistiske fag som farlige! I Vesten har vi i noen tiår underholdt oss selv med analyser av ”teksten som kroppsliggjøring av habitus” og andre selvopptattheter. Litteraturvitenskap er viktigere enn litteratur, journalistikk handler mye om journalistikk og ingen bryr seg egentlig. Humanistiske fag er underholdning eller en måte å bli lærer på. Kanskje er det helt ok, men bør ikke ethvert samfunn søke sin egen selvkritikk?

For Havel og co var det åpenbart: Litteratur kan på subtile og absurde måter vise samfunnets svakheter og latterligheter bak masker av autoritet.

Inspirasjon
To inspirasjonskilder må trekkes frem: Tomas G. Masaryk og Franz Kafka. Førstnevnte var Tsjekkoslovakias første president, filosofpresidenten, mannen som bidro til å knuse Østerrike-Ungarn, og bli president i den nye staten fra 1918. Masaryk var president til 1935. Med slagordet «Sannheten seirer» var han sitt folks store moralske inspirator. Kafka trenger formoder jeg knapt noen presentasjon: Prahageniet, absurdisten og realisten i en og samme person, i en og samme tekst.

De ønsket «fred» mellom øst og vest og forbrødring. Som tatt rett ut av kommunistpropagandaen.

Interessant nok for øvrig: begge to fikk en tysk utdanning, begge er i sannhet barn av det gamle Østerrike. Kanskje var det derfor arvingen Havel aldri spilte nevneverdig på nasjonalistiske strenger, og derfor han alltid var en tilhenger av et integrert Europa. Lesetips: Antropologen Ernst Gellner – også en mann med røtter i Sentral-Europa – har skrevet innsiktsfullt om forholdet mellom Masaryk og Havel.

1989

Selvopptatt som jeg er: Jeg bodde i Wien den høsten og hadde vett til å haike med en tsjekkisk bekjent opp til Praha i desember. Mandagsdemonstrasjonen var overveldende, dagen etter fulgte en av flere påfølgende regjeringsomdannelser.

Vertskapet mitt i Praha hadde tatt frem bildet av Masaryk til hest. De satt i sofaen, så nyhetssendingene og tårene rant. Vertinnen forklarte at hun selv var klar for studier i England den gang i 1948 da kommunistene tok makten gjennom statskuppet. Det ble ingen utenlandsturer. Hun fikk ikke rikket seg ut av Tsjekkoslovakia. Derimot dro en serie naive tosker fra Norge til voldsomme stevner i Praha. Verdensfreden! De ønsket «fred» mellom øst og vest og forbrødring. Som tatt rett ut av kommunistpropagandaen.
Havel var en irriterende mann for de små menneskene. Tsjekkerne elsket ham slettes ikke alltid, med hans moralske appeller og påpekning av deres (og hans) skrøpeligheter. Journalisten Alf Skjeseth i den tidvis forvirrede publikasjonen Klassekampen får ikke denne Havel helt til å passe. Som dramatiker var han ok, men som politiker?

Det er de norske venstristers trang til middelmådighet, og ja, kanskje ikke bare dem, kanskje mange av oss, men et sted bør grensen gå. Vi husker den blandende ironi som deler av norsk venstreside betraktet murens fall med, og frihet i øst ble veldig fort ”såkalt frihet”. Der er de ennå, der kommer de til å bli, ganske enkelt fordi de er skuffet over kommunismen. For disse anti-kommunistene i øst, var de ikke litt vel rabiate noen av dem?

Morgenbladets redaktør forsto mer av saken da han skrev en strålende morsom og personlig fortelling om en absurd fest nyttårsaften 1989, der Alf van der Hagen får hilse på vår avdøde helt. Hagen spurte om hvordan denne gjengen skal styre landet, og får til svar at ”i dag er det fest, i morgen jobb”.

Presidenten
Havel ble valgt til president i romjulen 1989 og satt i stillingen til 1992, da Tsjekkoslovakia ble vedtatt delt. Han gjeninntrådte som president i Den tsjekkiske republikk i 1993 og satt til 2003. Som president besøkte han 59 land, hadde 17 sykehusopphold og ble to ganger reddet av østerrikske leger i Innsbruck.

Massene hadde ropt Havel na hrad, Havel til borgen! Og til borgen kom han, men han ønsket det knapt. Kona – den tålmodige mottager av verket Brev til Olga – ville det heller ikke og truet med skilsmisse. Men plikten gikk foran, hvem andre kunne ta hans plass den gang?

Havel var en god europeer, ergo ingen sjåvinist, og han kjente ingen redsel for å konfrontere sitt eget land med dets tidvis vonde historie. Havel sa ganske snart unnskyld for behandlingen av Sudettyskerne: etter 1945 ble som kjent millioner av tyskere drevet ut av Tsjekkoslovakia. Ingen tvil om at det var mange nazister blant dem, men tsjekkoslovakiske myndigheter og sivilpersoner gikk den gang berserk: mishandling, drap og dødsmarsjer retning Tyskland og Østerrike.

Lenge var dette tema like uønsket som et seminar i dagens Tyrkia om armenernes skjebne i 1915. Men igjen: Havel så sitt eget folk og dets svik etter 1945. De kunne ikke skylde på kommunismen da.

Havel beklaget kollektivjussen fra 1945 til 1948. Det var en modig og upopulær handling. Det vil si: Det var ganske populært i Østerrike og Tyskland, mindre godt mottatt hjemme. Kommunistene spilte som vanlig rollen som de sanne nasjonalister og raste, og på den angivelig motsatte fløy var det raseri hos høyrepopulistene.

Helt generelt kan vi si at kollektivjuss appellerer til massen i oss, til de sider av oss selv som snakker om «kvinners interesser», «grekere som late» og «tyskere som maskinmennesker», kort sagt de sider av oss som liker å la individet forsvinne i en kategori.

Havel leflet ikke med nøytralisme, han ville ha sitt land inn i klubbene av demokratier.

Etter hvert syntes mange Havel ble litt vel moralsk og abstrakt, han hadde ikke alltid kontakt eller styring med dagspolitikken. Presidentembetet var viktig som symbol, men makten tilsvarende en fransk president hadde Havel aldri. Det var hverdagspolitikerne som drev landet, med kameraderi, korrupsjon, partibokstyre, kort sagt et vanlig, ikke altfor høystemt demokrati.

Havel ble avløst av Vaclav Klaus i 2003, markedsteolog og sjåvinist, som senere ble og er en slags Nei til EU-aktig talsmann innenfor EU. Kanskje blir Karl Schwarzenberg den neste presidenten i Den tsjekkiske republikk. Det vil være i Havels ånd, mindre med den ubetydelige personen som har landets høyeste embete i dag.

Ja, forresten, de av dere som er mot monarkiet, burde ikke vi i Norge ha republikk med president på toppen? En slags Willoch-skikkelse, som kan tale fritt og refse til høyre og venstre? En forlokkende tanke, inntil den blir konkret. Med Willoch kunne Norge riktignok fått verdens første statsleder som aldri har gjort noen feil, i seg selv en interessant tanke, men nei, la oss holde oss til monarkiet. Det får være grenser for inspirasjon fra Europa.

Ingen nøytral mann
1.mai 2004 ble Den tsjekkiske republikk medlem av EU, samme dag som Slovakia og en rekke andre land trådte inn i fellesskapet. Den tsjekkiske republikk var allerede på plass i NATO. Havel leflet ikke med nøytralisme, han ville ha sitt land inn i klubbene av demokratier. Og han klarte det.

Han uttalte at ved invasjonen av tyskere i 1939 skjøt ikke hæren, ved innmarsjen til Warszawapaktlandene i 1989 skjøt heller ikke hæren, med meg ved roret kommer hæren ved et lignende fall til å skyte. Norsk Fredsbevegelse gråt den gang og gråter i dag over lignende tanker.

Om han var dissident? Jo selvfølgelig, men egentlig strengt tatt ikke. Han var jo aldri kommunist, som så ble opposisjonell mot kommunismen, slik en rekke andre modige opposisjonelle i Tsjekkoslovakia var det.

Havel var borgerlig av bakgrunn og holdning. Hans standpunkt var at i et fritt samfunn får individer utvikle seg fritt i samarbeid og samkvem med andre mennesker. Jeg fristes til å bruke slagordet fra det gamle (som ikke må forveksles med det nåværende!) Det Liberale Folkepartiet: «Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre.»

At dette ”markedet” skulle representere et slags høyere vesen og form for sivilisasjon, ligger Havel fjernt.

Hvis de finnes, var og er Havel dårlig nytt for våre hjemlige liberalister, tror jeg. I en av hans siste tekster, trykket på julaften i Frankfurter Allgemeine, argumenterer han sterkt mot en kultur basert på profitt, reklame og konsum, mot provinsialisme isolasjonisme og tåpelig nasjonalisme. Kort sagt: Her kan noen og enhver føle seg truffet, men at dette ”markedet” skulle representere et slags høyere vesen og form for sivilisasjon, ligger Havel fjernt.

I nevnte artikkel fremhold Havel respekt for de “naturlige strukturer for menneskelig samvær”. En med Havels bakgrunn vet hvilken etikk som ligger i dette: frihet til selv å utvikle seg. Det sivile frie samfunn av frie individer. I Norge har dette en tendens til å forsvinne i tåpelig ironi over “hva er det normale da dere” og andre øvelser fra Blindern. Fordelen er selvfølgelig at vi er frie til å drive med slikt. Ulempen er kanskje at et og annet verdifullt kan gå tapt da frihet og egoisme faktisk ikke er identiske størrelser.

En slags konklusjon
Det var ganske absurd å kjøre i desember 1989 gjennom velpleide østerrikske landsbyer, så krysse grensen til Tsjekkoslovakia, og bli møtt av bannere med ”Vi hilser vårt sosialistiske fedreland!” Landsbyene virket forlatt, nedlagt og totalt nedkjørte. Det var påfallende mer velstand og liv på østerriksk side.

Den sosialistiske velstand var løgn, og vesten var milevis foran. Havel og co så løgnen og fortalte om den. Men den reelt eksisterende sosialismen ville alt annet enn den reelt eksisterende virkeligheten. I brevet til partileder Husak i 1975 skrev Havel om å skape orden ved å drepe ånd og gjøre hjertene mer avstumpet.

Havel så problemet i at folk anså mennesket som alle tings målestokk. Han fastholdt den gamle folkelige visdom – eller hva det er – om at “noe” er større enn mennesket. Han kunne knapt kalles kristen, og så Europa nettopp ikke som et trosfellesskap av kristne stater. Han var tilhenger av å ta Tyrkia inn i EU.

Norsk “sjølstyre” – som han meg bekjent aldri uttalte seg om – tar jeg sjansen på å påstå at han ikke ville hatt sans for. Menneskets verdighet var en “absolutt horisont” som han sa.

Gudene må vite når en ny Havel dukker opp, men vi får forsøke å være optimister.

• Pål Veiden (f. 1958) er førsteamanuensis i Sosiologi ved Høgskolen i Oslo, og tidligere fast spaltist for Minerva.