Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.
Commies ain’t cool
Det gode mennesket frå Sezuan har et totalt forkvaklet budskap. Men teatrene setter det opp uten problematisering, og media elsker det.
Det gode mennesket frå Sezuan,
Berthold Brecht,
Regi: Philipp Tiedemann,
Det Norske Teatret, 13.1-25.2
Vi er inne i 2012. De av oss som håpet at året skulle bli lysere enn 2011, at det skulle vise seg at finansavisene hadde et noe pessimistisk blikk på det kommende året, vi kan starte med å korrigere våre håp.
Alt kommer til å gå til helvete. Det er konklusjonen man kan trekke fra årets åpningsforestillinger på tre av landets offentlige teatre. For her tilbys, åpenbart uavhengig av hverandre: Berthold Brecht (1898-1957).
På Den Nationale Scene i Bergen kan publikum fascineres av Mor Courage (1940), trønderne kan glede seg over Arthoro Uis (1941), et stykke som omhandler Hilters seierrike ferd til makten, og vi som sitter trygt ved makten i hovedstaden, kan reflektere over hva det betyr å være et godt menneske etter å ha sett Det Norske Teatrets Det Gode Mennesket frå Sezuan (1942).
Ikke siden AKP(m-l) hadde sine glansdager på 1970-tallet har Berthold Brecht blitt spilt med samme entusiasme på norske teatre.
Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk. Det er intensjonen.
Det gode blir ondt
Store Norske Leksikon skriver følgende om stykket: ”Det gode menneske fra Sezuan, drama (1942) av Bertolt Brecht, et av hans lærestykker hvor Brecht ved hjelp av den såkalte fremmedgjøringseffekten fremstiller verden som et resultat av konflikter mellom samfunnsklassene. Stykket bygger på en kinesisk legende og skal vise at forholdene under kapitalismen tvinger også det gode mennesket til ondskap.”
Kort fortalt følger Det gode mennesket frå Sezuan den prostituerte Shen Te (Ane Dahl Torp). Shen Te er den eneste i Sezuan som gir tre guder husly når de strander i byen på søken etter et godt menneske, noe de åpenbart ikke har funnet. Gudene er i ferd med å gi opp verden, men hvis de finner et godt menneske, vil verden bestå.
Shen Te er dette gode mennesket. Som belønning for sin godhet får hun penger av gudene. For pengene kjøper hun en tobakksbutikk, som snart blir oversvømmet av mennesker (snyltere, fattige, venner av Shen Te — sett inn det som passer) som vil ha tobakk og mat. For å jage dem unna, kler hun seg ut som sin «onde » fetter. Noe senere treffer hun en mann, Yang Sun (Tobias Santelmann), som hun redder fra å henge seg selv. Men han vil bare lure til seg pengene hennes.
Når hun blir gravid, og Sun har sviktet henne enda en gang, bestemmer hun seg for å starte en tobakksfabrikk. Hun kler seg ut som sin fetter og får menneskene (de fattige, snylterne, vennene av Shen Te) som tror at hun er forsvunnet, til å arbeide. I tillegg utnytter hun barn. Yuan Sun, som har prøvd å lure henne to ganger, blir hennes forretningsfører. Men også han snur seg til slutt mot henne for å ta over virksomheten, og anklager «fetteren » for å ha drept Shen Te.
Shen Tes butikk oversvømmes, hun kler seg ut som sin fetter i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.
Hun dras for retten og tilstår til slutt at hun har blitt til sin «onde » fetter for å redde seg selv og sitt kommende barn. Hun avslører seg, og stykket har en «åpen » slutt. En epilog kommer med en formaning om at vi må skape et samfunn som tillater mennesket å være godt.
Ingenting med virkeligheten å gjøre
Brecht ønsker at ideene skal stå i sentrum. Han bruker derfor det han kaller det episke teater, eller fremmegjøringseffekten. Det episke teater kjennetegnes, ifølge Brecht, ved å være fortellende i stedet for handlende. Det lar enkeltescener stå for seg selv i stedet for å la dem gli over i hverandre. Publikum skal ikke la seg oppsluke av handlingen, men være kritiske iakttagere. Som en del av fremmedgjøringseffekten lar Brecht skillet mellom Shen te og fetteren være åpenbart, slik at det virker utroverdig.
Det Norske Teater og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller.
Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk, hvilket Shen Te gjør, at settingen er parodisk, at karakterene er ekstreme typer som ikke eksisterer, og at man ikke tror på det som skjer. For det er intensjonen.
Med det i bakhodet må man si at Det Norske Teatret og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller. Med unntak av Shen Te og fortellerskikkelsen har de de fleste karakterene på seg noe som minner om klovnekostymer. De er tykke, og alle har hetter på hodet. Hvorfor, det forstår jeg ikke, men målet oppnås. Jeg trodde ikke på noe av det jeg så og brydde meg ikke om noen av karakterene.
Regissøren gjorde imidlertid en åpenbar feil, spesielt i starten av stykket. Shen Te børster håret i vinduet og holder en monolog om hvor vanskelig det er å være god når prisene er så høye. Shen Te virker her troverdig.
Er det godt å være selvutslettende god?
Spørsmålet man skal lene seg tilbake og stille mens man ser på stykket, er: Hvordan tvinger samfunnet et «godt » menneske til å «herdes » og bli «ondt ». Det er et interessant spørsmål. Men stilles spørsmålet i stykket?
Om man aksepterer premisset om at Shen Te er god når hun lar seg utnytte, men blir ond når hun starter en fabrikk og får folk til å arbeide for seg, stilles spørsmålet. Det er den åpenbare tolkningen, og i denne oppsetningen er det den underforståtte meningen.
Selv en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.
I slutten av stykket har de fleste av karakterene snudd seg mot Shen Te og mener hun er blitt ond. Men fellesnevneren for er at alle karakterene utnyttet henne. Selv Brecht lar slutten være åpen i forhold til Shen Tes godhet. Til og med en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.
Man kunne hevde at det er folks ondskap som gjør Shen Tes gode handlinger selvutslettende. Hadde de bare ikke utnyttet henne, ville hun kunnet fortsette å være god. Men det forutsetter at man mener at det å gi til andre helt uten å stille krav til dem, er godhet.
Shen Te gir de fattige mat når de ber om det, uten å stille motytelse — noe som gjør at de aldri forbedrer seg og i stedet fortsetter å utnytte henne. Er det en god handling om den ene part i et parforhold gir alkoholikeren alkohol slik at hun fortsetter å utnytte ham?
Shen Te stilles for retten i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.
Man kunne også hevde at samfunnet gjør alle onde fordi det tvinger folk til å utnytte hverandre. Men det innebærer i ytterste konsekvens at man ikke har en fri vilje. Det finnes ikke individer som kan velge å være gode, kun et samfunn. I så fall kan man ikke gjøre noe som helst, kun vente på at gudene skal ødelegge samfunnet slik at man kan begynne på nytt. Gudene i stykket vil jo faktisk ødelegge samfunnet hvis de ikke finner et godt menneske.
Enhver annen løsning på problemet vil innebære at vi faktisk har fri vilje til å bryte ut av det «onde » samfunnet. Aksepterer vi det, faller hele stykkets byggverk.
Det er et sørgelig budskap, som jeg er uenig i. Dessverre blir det verre.
Totalitær Sosialisme
For stykket bygger på et premiss om at vi lever i et samfunn der godhet ikke kan forekomme. Men Shen Te er god i begynnelsen. De totalt karikerte skikkelser utsier noe om virkeligheten, og budskapet er, kort sagt: Alle mennesker i dette samfunnet er noen onde svin, her kan man bare være god når man lar seg utnytte.
Jeg skal ikke gå grundig inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk. Men stykkets konklusjon er klar: Frykt ikke, det er noe vi kan gjøre. Shen Te spør hvorfor «de fattige » ikke gjør opprør. De burde gjøre det, er naturligvis det implisitte poenget fra Brecht.
Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige » faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet. Men Europas historie viser at om ikke de fattige gjør det, så utfører en rekke velmenende intellektuelle opprøret for dem, med katastrofale resultater.
På slutten av stykket kommer det en monolog hvor publikum oppfordres til å endre samfunnet nå slik at godhet kan eksistere. Monologen slutter med en formaning om at vi faktisk må gjøre det. Vi MÅ. MÅ. MÅ. For i dagens samfunnet kan ikke et godt menneske leve ut sin godhet.
Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige » faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet.
I tre ulidelig sakte regisserte timer serveres man altså en ekstremt radikal politisk filosofi som er like simpel som den er menneskefientlig, og som ville blitt avkledd i ethvert partiprogram.
Det elskes av pressen
Men anmeldere elsker det. Det gode mennesket frå Sezuan har fått gode kritikker både i Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen.
Før premeren kjøper Dagbladets Terje Mosnes helt uten motforestillinger historien om at Shen Te var god og ble ond. Noe tidligere gjør samme avis en større sak om at Brecht igjen er aktuell fordi samfunnet vårt går av skaftet, og mener at politkere som Clinton, Strauss-Kahn og Berlusconi er typiske Brecht-karakterer. Aksepterer man altså at Clinton og Hitler har likhetstrekk? Riktignok sier regissør Harry Guttormsen i Trondheim at Brechts løsninger er litt naive, men heller ikke her rettes et kritisk blikk mot det moralske eller politiske innholdet.
Det skrives at Brecht er politisk teater, men stilles ikke spørsmål ved om han har noe interessant å si eller om innholdet er forkvaklet. Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet? Og er det ikke på sin plass å kalle Det gode mennesket frå Sezuan god, gammeldags sosialistpropaganda, å peke på at stykket setter opp en ugyldig allegori, at du tvinges til å kjøpe en totalitær historiefortelling?
Aftenpostens anmeldelse av Therese Bjørneboe virker faktisk ganske begeistret. Anmelderen peker på skyskrapere på scenen som referanser til dagens drabantbyer i Europa og den tredje verden og mener skildringen av barnearbeid er svært god. Monologen på slutten var ifølge kritikeren fantastisk.
Det er ikke noe galt i å spille Brecht. Det er heller ikke noe galt i å like ham, selv om jeg misliker ham (hvorfor er dette stykket i det hele tatt kanonisert?). Men når kulturlivet og kritikere ukritisk sluker budskapet til en mann som lenge trodde han fant det gode samfunn i DDR, mangler de en kritisk holdning.
- Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.
Jeg er ingen teaterekspert, men min instinktive tanke er vel at - vel, av og til er et teaterstykke bare et teaterstykke.
Antakelig er det treffende å si at Brecht var et tvers igjennom kunstnerisk menneske med et intenst ønske om å være et tvers igjennom politisk menneske, og med et stort talent for å skape teater av det intense ønsket. Han var utvilsomt en dyktig teatersnekker, det er vel grunnen til at teaterfolk bruker ham så hyppig. Muligens enda bedre som lyriker.
I 1953 skrev Brecht til Ulbricht og erklærte sin varme støtte til DDR-regimet. Den sosialdemokratiske avisen "Arbeiterzeitung" skrev da at
„Hier ist der Dichter Brecht endgültig an dem Leichenfraß des Kommunisten Brecht verendet.“ Nei, kommunisme er egentlig ikke særlig tøft. Men på "det norske" er vel språket viktigst: "nynorsk".
Ja, han var utvilsomt god til å flette inn sitt politiske budskap i sine skuespill på en finurlig måte. Mitt poeng er at man ikke diskuterer det politiske og moralske innholdet, samtidig som man hyller det som politisk teater. Og forøvrig, smaken er jo som baken
I tråd med forfattarens klage om at Brechts politikk vert ukritisk mottatt, må ein jo sjølvsagt vere kritisk til den politisk motiverte kritikken.
Her kjem Strøm-Olsen med denne oppsummeringa "Alle mennesker i dette samfunnet er noen onde svin, her kan man bare være god når man lar seg utnytte.
Jeg skal ikke gå grundig inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk."
Nei, sjølvsagt går ein ikkje grundig inn på eit slikt syn, for det er ikkje i kritikarens politiske interesse. Brecht skildrar ikkje her eit sosialistisk/ kommunistisk menneskesyn, men ei marxistisk tolkning av det Kristne Europeiske Verdssynet som omgir han. Den store massen av folket vert fortald at dei skal vere som Shen Te for å vere gode, for så å verte utnyttja. Medan folk som ter seg som "fetteren" lukkast.
Kravet om at folk flest, dvs Arbeiderklassen og delar av middelklassen, skulle følgje denne definisjonen av godhet (i sin Kristne kontekst) hadde og ei anna side: at å ikkje vere underdanig og la seg utnyttje, å forsøkje å organisere seg, protestere for å få stemmerett, betre arbeidsmiljø, tryggleik, rettighetar, likheit for loven etc. var ondskap.
Og ja, dette forkvakla BORGARLEGE menneskesynet rettferdiggjorde politisk omfattande vald, overgrep og avrettingar av folk som turde å protestere mot utnyttjing. Folk vart pressa inn i slaveri-tilstandar, menneske døydde i brannar fordi dørene vart låste så dei ikkje arbeidarane skulle snike til seg ein pissepause i løpet av ein 12-timars dag. (Fæle greier. Men det er ikkje Brechts verdssyn, men det verdssynet han kritiserer i stykket.)
Skal ein late som om dette var omstende heva over all kritikk?
Det er ein kritikk av det samfunnet som omga Brecht i 1938, eit udemokratisk Tyskland med store økonomiske forskjellar. Men det er og ein kritikk av haldningar ein fann att i heile den vestlege verda.
"Det Gode Menneske" er ikkje ein hyllest til kommunismen. Om det var stykkets tema, så ville det ha slitt for å behalde sin relevans. Det er ein kritikk av kristne, borgarlege politiske posisjonar og kapitalismens stygge bakside.
Og i dagens situasjon, så kan det vere relevant å ha ein ny diskusjon om kapitalismens vesen og uvesen.
Ein ting er korvidt Brecht var tilhengar av eit autoritært Kommunistisk regime ( i den grad han faktisk var tilhengar av det autoritære heller enn å vere ein idealistisk kommunist med ein likheitstanke). Ein annan er korvidt teaterstykket promoterer eit autoritært styresett og lidingane implisitt i Proletariatets Diktatur.
Der trur eg ein sliter. Viss ein ikkje gjer ei simplistisk politisk tolkning dithen at Brecht var kommunist og at teaterstykka hans difor per definisjon er oppfordring til politisk motivert massedød på den skalaen Stalin, Mao og Pol Pot forårsaka. Som synast å vere Strøm-Olsens argument.
Et par gode poeng her over, kanskje blir det med Brecht som med Hamsun: politisk idiot, stor forfatter (Solstad samme i og for seg).
Knut Robert Knutsen - du mistolker mitt poeng. Det jeg sier er at Brecht bevist skaperen karikert versjon av virkeligheten, for å få oss til å akseptere hans premiss (da det jo ikke er virkeligheten). I dette samfunnet kan ikke et godt menneske eksistere.
Men poenget er jo at denne karikerte virkeligheten skal si noe om vårt samfunn, "hvor et godt menneske" ikke kan eksistere. Jeg er helt uenig med det premisset og med de valg av hva som er godt som Brecht setter opp, men det er en annen sak. Utgangspunktet, altså at godhet ikke kan leve i vårt samfunn, kan man forsvare en rekke ganske skumle politiske grep, noe også kommunismen gjorde.
Så er også saken den - dette beskrives som et politisk drama. Det vil si at det politiske sees på som en sentral del av stykkets tiltrekning. Da er det naturlig å diskutere den politikk og moral som ligger bak det.
"Utgangspunktet, altså at godhet ikke kan leve i vårt samfunn,"
Men dette er jo ikkje riktig. Det er ikkje det som er utgangspunktet. Utgangspunktet er at det konseptet av godhet som her vert presentert ikkje er reelt. Og at når mennesker opererer etter det konseptet av godhet så vert dei utnyttja. Det sosialistiske konseptet av godhet forutsetter derimot skepsis og motstand mot forsøk på utnytting.
Du kan kalle det ei karikering, men det er ei ganske realistisk framstilling av det som vart forventa som ideell kristen oppførsel for arbeiderklassen, det kjenner ein att både i historiske framstillingar og litteratur frå fleire hundre år før Brecht fram til Brecht sine dager.
Dette er ikkje ei framstilling av korleis det kapitalistiske samfunnet knuser den gode sosialisten. Det er ei framstilling av korleis det eksisterande samfunnet knuser fattige kristne mennesker som lever etter dei verdiane det borgarlege samfunnet framsetter for dei som ideelt.
Det er systemkritikk og eit ynskje om folkeleg opprør mot ikkje bare eit dårleg samfunn, men mot tanken om at den ideelle godhet ligger i å akseptere å verte utnyttja.
"kan man forsvare en rekke ganske skumle politiske grep, noe også kommunismen gjorde."
Her er litt av problemet. Du sitter med ein fasit på kva Stalin, Mao, Pol Pot og diverse andre kommunistar gjorde og sluttar frå det at der må vere ein samanheng mellom desse og dei ideane som vert forfekta i eit stykke av kommunisten Brecht. Så når du ser "godt mot ondt" så trur du at Brecht har gitt oss ein karikatur av den gode (etter sosialistisk ideologI) som vert knust av den onde (etter sosialistisk ideologi).
Det som faktisk skjer er at Brecht kritiserer denne tanken om ein passivisert ideell godhet. At denne passiviserte godheten ikkje er reell godheit.
Det er ikkje berre sosialisme som "kan forsvare ei rekke skumle politiske grep". Det same kan seiast om Kristendomen, Kapitalismen etc- Med like handfaste, negative resultat å vise til. Det er ganske slepphendt å berre vifte med handa og underkjenne stykkets tema med henvising til kommunisme. Kommunismens problem i praksis er det autoritære systems problem i praksis. Uavhengig av formell ideologisk bakgrunn vil alle autoritære system utøve meiningsundertrykking, utrensking av ideologisk dissens og indoktrinering. Du kan ikkje underkjenne eit ideologisk system på den bakgrunn utan å underkjenne dei alle. Og det ser eg ikkje at du gjer.
Spørsmålet i kontekst av denne kritikken er ikkje om Brecht er tilhengar av ein ideologi som KAN forsvare ei rekke skumle grep, men korvidt Brecht i stykket agiterer til uaktverdige handlingar.
I stykkets opphaveleg Tyske kontekst agiterer Brecht imot tanken om at Passiv Godhet er ein reell godhet i eit samfunn som Nazi-Tyskland. Borgarlege politikarar likar elles å latterleggjere pasifisme med å påpeike (slik Brecht gjer) at det å vere passiv mot overgrep i eit samfunn som Nazi Tyskland ikkje er eit realistisk bilete av "godhet". Og Brecht visar at løysinga heller ikkje er å verte som undertrykkjarane, men å gjere opprør mot heile dikotomien.
Det er dette eg reagerer på, at du så lettbeint ignorerer konteksten for å forsvare ei overfladisk tolking som lar deg rase mot at norske teaterscener setter opp stykker av sosialistiske/ kommunistiske forfattarar. Som om dei legitimerer folkemord ved å finne Brecht interessant og relevant.
Jeg har verken sett eller lest stykket, men til likevel kommentere på NSOs resonnement:
Hvis jeg gir mat til fattige uten krav til motytelse, på er det ifølge NSO slemt, fordi det nødvendigvis vil føre til at de fortsetter i samme spor.
Hvis jeg hevder at de gjennomgripende og overordnede strukturene i samfunnet fører til at folk oppfører seg umoralsk, så er dette ifølge NSO et forkastelig syn som fratar folk deres frie vilje?
Kan ikke si jeg helt kjøper den logikken.
Og forøvrig: ut fra din egen beskrivelse så er det vel ikke det at hun ansetter fabrikkarbeidere som gjør henne ond, men det at hun benytter seg barnearbeid (og sikkert lignende fæle ting, kjenner jeg Brecht rett).
Doremus... det er naturligvis ikke svart hvitt. Mitt poeng er at Shen Te fremstilles som en som bare gir. Det betyr ikke at det er ondt å gi bort uten gjenytelse, men at det å gi uten å stille krav heller ikke er bare godt og det er den tolkningen som fremstår i stykket.
Her er Det Norske Teater presentasjon av stykket: Er det mogleg å berre vere god? Dette spørsmålet let gudane den prostituerte Shen Te få bryne seg på i Bertolt Brechts klassiske "lærestykke"; Det gode mennesket frå Sezuan. Dersom ho kan bevise at det faktisk er mogleg å vere god i ei verd der fattigdomen har drive menneska til å bli kyniske og egoistiske, treng dei ikkje å endre verda. Som takk for at Shen Te gir gudane nattlosji i byen Sezuan, får ho pengar slik at ho kan kjøpe seg ei lita tobakkssjappe og begynne eit nytt og betre liv. Men det skal vise seg at det er vanskeleg å overleve i Sezuan ved berre å vere god. For å vere god må ein òg vere vond. Brechts gode menneske må dele seg — i det gode mennesket Shen Te, og i den vonde fetteren hennar, Shui Ta.
Mitt poeng er også at stykket ikke problematiseres, jeg mener det er et etisk problematisk syn i stykket, men selvfølgelig kan dere være uenige med meg i det.
Noe som mangler her er jo argumenter fra NSO for at den virkelighetsoppfatning som uttrykkes i stykket ikke er reell? Eller mener han slik som tullebukker som Bante at mennesket sin moral ikke påvirkes av samfunnet rundt i det hele tatt?
Fikk i alle fall lyst til å se stykket nå... Takk for det! :)
Det ligger vel i selve kunstens natur at den har rett til å spissformulere problemstillinger. Diskutere ting ved hjelp av sine egne premisser og ikke nødvendigvis være "sann" sett med alle briller og fra alle perspektiver. Det er det som kan gjøre den meningsfull og interessant. Og at den opp igjennom til og med har vært kilde til viktige diskusjoner av ting i samtid og fortid. Kunstverk behøver ikke å rettferdiggjøre sitt ståsted, på samme måte som en historisk eller samfunns-/samtidsvitenskapelig avhandling.
Verket lager setter sine egne premisser og diskuterer ut fra dem.
Det er vel kanskje det som etterhvert står som det viktigste for meg med kunst. Den kan usjenert reflektere tydelig rundt problemstillinger uten derfor å gjøre krav på å være "sann eller "korrekt" ut fra annetr enn sine egne premisser.
Om det er "selvutslettende god" eller det at "gode mennesker blir utnyttet på en måte som gjør det umulig å være god" er et problem du reiser.
Om det i det hele tatt er sant at det ikke er plass til gode mennesker i samfunnet, er et annet.
Og om det er "de fattige" eller "intellektuelle velmenere" som står opp for å gjøre noe med en urettferdighet - om man aksepterer at samfunnet er urettferdig - er en tredje problemstilling.
Alle er jo både interessante og relevante problemstillinger og diskusjoner, og stykket har slik sett hatt en funksjon, bare gjennom at du har reagert på at disse problemstillingene i det hele tatt blir tatt opp.
Er i grunnen enig i at det blir vanskelig å engasjere seg i kunst, om man ikke også tar innhold og budskap på alvor. Og syns det er trist at ting man mener at er bra og "spennende" når det blir blir formidlet gjennom kunstverk, er idioti og trangsynt når det kommer som politiske ytringer.
Norsk debatt er ofte ikke-eksisterende, og som sådann var det godt å lese denne anmeldelsen, som i alle fall fikk meg til å få lyst til å se forestillingen.
Takker!
mvh:
gunleik