Kommentarer: 6
19. juli, 2012

Pål Mykkeltveit

Pål Mykkeltveit (f. 1982) er utdannet filosof.

Danmark er ikke lenger fritt

Som i andre land fører danske myndigheter stadig strengere kontroll med innbyggerne. Skal vi tro Jacob Mchangamas nye bok, er danskenes frilynte kultur truet.

Fri os fra friheden,
Jacob Mchangama,
Gyldendal, 2012

Som mange andre norske 17-åringer hvis kulturelle kapital tilsa at pakketur til Ayia Napa ikke var det mest forlokkende alternativet, gikk min første ferie uten foreldre til Danmark og Roskilde-festivalen.

Å stige av toget i København opplevdes som å komme fra en strengt bevoktet politistat til en anarkistisk syndepøl. Man røyket overalt, vi kjøpte sprit på supermarkedet, og i Christiania ble narkotika falbydd fra boder på åpen gate.

Et friere land kunne jeg knappest forestille meg.

Skal vi tro den danske juristen og samfunnsdebattanten Jacob Mchangama, er friheten snart bare fordums glansdager. I boken Fri os fra friheden skildrer han hvordan de livsnytende og frihetselskende danskene også begynner å få livene sine snevret inn av det stadig økende omfanget av kontroll og forbud som har spredt seg gjennom Europa det siste tiåret.

Reguleringsvanviddet er i ferd med å stille individets rett til å bestemme over seg selv i skyggen.

Det klassiske frihetsbegrepet

Mchangama bygger analysen på det klassiske frihetsbegrepet og skadeprinsippet, slik det ble formulert av John Stuart Mill. Så lenge du ikke skader andre, er det likegyldig hva du bedriver tiden din med. Individet har da ikke noen forpliktelser overfor samfunnet og kan motsette seg all innblanding utenfra så lenge ingen tar skade.

De livsnytende og frihetselskende danskene begynner å få livene sine snevret inn av det stadig økende omfanget av kontroll og forbud.

Mchangama ser nasjonalstaten og rettsstaten som frihetens garantister. Han inntar derfor ingen anarkistisk posisjon, men innlemmer muligheten til å forhindre indirekte skadevirkninger i sitt frihetsbegrep. Det gjør at han for eksempel er tilhenger av den strenge danske innvandringspolitikken og motstander av at dommere og andre som skal utøve en nøytral rolle har på seg religiøse symboler eller hodeplagg.

På hvilke områder er det så at dreiningen fra frihet til kontrollsamfunn kan merkes? Det dreier seg selvsagt om kjente og kjære debattema som terror, overvåking og helsefanatisme. Røykelov er innført, og snart følger sikkert forbud mot prostitusjon slik som i de mer trauste nabolandene. I tillegg står det dårlig til med ytringsfrihetsdebatten, mener Mchangama, fordi den handler mest om hva som skal forbys, det være seg krenkelse av minoriteter eller visse typer klesplagg. Politikerne har ingen evne til å tenke prinsipielt om individets rettigheter.

Mchangama er videre skeptisk til EU som har utviklet seg fra en beskytter av det frie markedet til å bli et massivt kontrollbyråkrati. Årlig innføres hundrevis av nye EU-lover som fratar danskene og Folketinget makten over egne anliggender.  

Frihet som dansk tradisjon

Mens Norge har vært foregangsland for barnevaktstaten, tenker vi på Danmark som et foregangsland for liberale holdninger og stor tillit til individet. Trenden mot økt kontroll er internasjonal, men det er naturlig at den støter på sterkere motstanden hos danskene. Friheten har tradisjonelt vært sentral i deres selvbilde.

Mchangama eksemplifiserer med debatten som ble ført da Danmark som første land i verden opphevet forbudet mot pornografi på slutten av sekstitallet. Politikerne hadde den gang en overbevisning om at forbud i utgangspunktet skulle unngås, og at «personlig ansvar og sivilsamfunnet besatt den nødvendige styrke og fornuft til å imøtegå uheldige konsekvenser av borgernes frie valg».

På tvers av partiene ble formynderskap og innblanding sett på noe som ikke hørte til den danske folketradisjonen. 

Danskene har også blitt fanget opp i den ubønnhørlige logikken som sier at frihet er vel og bra, men om man skal få gjennomført noe, må det lovtekster til.

Anders Fogh Rasmussen spilte også på dette da han tok over som statsminister og lanserte sin verdikamp mot smaks- og meningsdommere. En rekke tiltak ble lansert som skulle styrke danske kjerneverdier, ikke minst friheten. Han uttalte samtidig at å sette dagsorden i verdidebatten var bedre egnet til å endre samfunnet enn å forandre på lovgivningen.

Men Fogh Rasmussens visjoner har ikke blitt realisert. I stedet har antallet nye lover og forbud som innføres hvert år økt med 66 prosent fra 2001 til 2010. Danskene har også blitt fanget opp i den ubønnhørlige logikken som sier at frihet er vel og bra, men om man skal få gjennomført noe, må det lovtekster til.Sivilsamfunnet og det personlige ansvaret viser seg i praksis å være for svakt.

Formynderiets årsaker

Hva er årsaken til at politikerne legger stadig mindre vekt på individets selvstendighet til fordel for statlig kontroll? Mchangama skylder på velferdsstaten, og på en svekkelse av folks bevissthet om frihetstradisjonen.

Velferdsstatens formynderiske logikk beskriver han som følger: «Først tvinges vi til å avstå halvparten av vår inntekt i skatt. Deretter innskrenkes vår personlige frihet med forbud, kontroll og overvåking, begrunnet i at det offentlige jo betaler for våre helseutgifter, utdannelse, trygd, foreldrepenger, boligstøtte, pensjon og så videre».

I velferdsstater av nordisk type er det altså ingen som forblir utenfor grepet til velferdsstatens buktende fangarmer. Når vi alle er avhengige av staten, kan den innføre alle nødvendige begrensninger for våre liv, slik at dens utgifter ikke blir høyere enn nødvendig.

Den formynderiske logikken høres ut som en veldig plausibelt narrativ. Samtidig stiller jeg meg tvilende til om en utvidelse av velferdsstaten automatisk fører til mer kontroll og mindre frihet. USA har for eksempel strengere skjenke- og narkotikapolitikk enn flere europeiske land uten å ha den samme velferdsstaten.

Det hellige individet

Hovedårsaken til forbuds- og overvåkingsiveren ligger nok snarere i noe av den samme logikken som begrunner det klassiske frihetsbegrepet.

Det eneste som fortsatt er hellig i dagens vestlige samfunn, er det enkelte menneskelivet. Vi lever i den mest individfokuserte tiden noensinne, og individets forrang foran hierarki og tradisjon står sterkere enn i noen annen tidsalder. Det gjør at toleransen for det som skader andre mennesker, er ekstremt lav. Problemet er bare at det å skade andre blir definert veldig bredt.

Mchangama beklager seg over at sikkerhetsargumentet alltid trumfer frihetsargumentet.

Mchangama beklager seg over at sikkerhetsargumentet alltid trumfer frihetsargumentet. Er det virkelig verdt å forby den lille gleden en million mennesker har av å sende opp fyrverkeri for å hindre at en håndfull mennesker blir blinde eller får huset brent ned? Er det verdt å stenge utesteder tidligere hvis det forhindrer et par stykker fra å dø som alkoholikere eller bli voldsofre? Skal man overvåke alle for å hindre at én person blir drept i et terrorangrep?

Ifølge det hellige individs logikk blir svaret på disse spørsmålene ja. På samme måte som vegetarianere prinsipielt gir opp gleden ved å spise kjøtt mot dyrets langt større glede ved å beholde livet, blir vi alle pålagt en lignende solidaritetsøvelse når vi gir opp noen friheter for å berge livet til et stort eller lite antall mennesker.

Spør du danske, eller til og med norske politikere, vil alle si at frihet er en essensiell kjerneverdi. Men i motsetning til tidligere tiår, da danske politikere betonte hvordan de stolte på enkeltmennesket og sivilsamfunnet, har de kanskje oppdaget hvor mange effektive midler for å bekjempe død og lidelse de råder over.

En del nordmenn innbiller seg at vi drikker mye her til lands, men sannheten er at Norge er det landet i Europa hvor det drikkes minst. Den ekstreme norske politikken på området fungerer særdeles godt etter hensikten. Og for en politiker som betrakter samfunnet ved hjelp av diverse negative statistikker, er valget mellom hensynet til de få utsatte og majoritetens handlingrom enkelt. Slik blir det helt logisk å forby solarium, pappvin og Kinderegg. En håndfull ungdommer vil helt sikkert berges fra både hudkreft og diabetes

De færreste vil avstå fra slike ting i solidaritet med et par vilt fremmede mennesker, men hva om det var noen du kjente? For staten og politikerne eksisterer ikke denne skilnaden. De har ansvar for hver eneste en av oss.

Bevissthet og frihet

Mchangama oppfordrer folk til å være seg bevisst den stolte danske frihetstradisjon, ta bladet fra munnen og gjøre opprør mot reguleringskulturen. Det gjenstår å se om vi vil få en reaksjon mot trenden og oppleve en periode hvor den politiske kulturen heller mer mot frihet enn trygghet.

Det er ikke usannsynlig. Men mange tiltak har vist seg å være populære, stikk i strid med hva liberale akademiske ideologer mener. Røykeloven var et kjærkomment tiltak som de færreste ønsker å gjøre om på. Forskjellige dultetiltak som å sette sunne varer fremst i hyllene, er også godt likt.De fleste av oss er ikke så gode til å ta ansvar for oss selv som vi skulle ønske. Mchangama må registrere at den danske terrorlovgivningen har stor støtte i folket. Når skjerpelsen av lovene bare gjelder tiltak som folk ikke legger merke til i det daglige, er hensynet til livredding og kriminalitetsforebygging ekstra tungtveiende.

Hvis danskene skal slippe å bli enda likere oss nordmenn og til slutt bli nektet ikke bare prostitusjon, men også vin fra pappkartonger og usunne matvarer myntet på barn, er det nok sant at det må en mentalitetsendring til.

Tilpasser oss mer kontroll

Men spørsmålet dreier seg ikke nødvendigvis om individualisme versus kontrollsamfunn, men hvorvidt ønsket om å oppleve seg som en del av en liberal og frilynt kultur vil veie tyngre enn hensynet til det hellige enkeltindividet.

Hvis reguleringsiveren skal snus, vil det skje på enkeltområder der folk sier ifra om at vi ikke finner oss i at solidaritet og trygghet alltid trumfer vårt eget albuerom.

Legaliseringsdebatten kan ikke bare handle om abstrakte rettigheter og insistering på at individet må ta egne valg, men om hva som faktisk oppleves som begrensninger av friheten innenfor en gitt kultur. Politikken er pragmatisk og prinsipper står seg dårlig når det kan vises til at noe annet fungerer godt i praksis. Mye forbudspolitikk gjør det.

Hvis reguleringsiveren skal snus, vil det skje på enkeltområder der folk sier ifra om at vi ikke finner oss i at solidaritet og trygghet alltid trumfer vårt eget albuerom. Dette har vi for eksempel sett på måten nordmenn har tatt seg til rette med drikking i parker.

Men det kommer neppe noe helhetlig oppgjør basert på den liberale ideologiens grunnsetninger. Danskene vil nok tilpasse seg mer kontroll slik at drømmelandet jeg besøkte som 17-åring aldri kommer tilbake. Men at de skulle begynne å ta for gitt et regime likt det vi nordmenn lever under, det tror jeg ingen av oss unner dem.

Kommentarer: 6

Minervavenn til artikkelannonse

  • kjell madsen

    Svært tankevekkende. Det er sant, Danmark var frihetslandet i Skandinavia. Dansker under et norskligende regime?? Det er en vond tanke. Det verste ved formynderstaten er ikke antall lover, men lovenes høyhellige status. Er de først innført, lar de seg ikke rokke, for en tanke om dekriminalisering vil oppfattes som en forfallstanke. (Må ethvert samfunn skape en konserverende forfalls-frykt?) Jmf. den overbevisende argumentasjonen for legalisering av narkotika i Minerva nylig. Uten mulighet til å vinne frem under vårt regime. Slikt kan ikke være annet enn forfall.

    «Vi lever i den mest individfokuserte tiden noensinne, og individets forrang foran hierarki og tradisjon står sterkere enn i noen annen tidsalder.»

    Dette er en alminnelig antakelse som virker svært plausibel, likevel grunn til å spørre hva det innebærer. Ja, modernitetens ideologier rettet seg mot hierarki og tradisjon. Lett å overse i hvilken grad slike ideologier skaper nye hierarkier og tradisjoner, ikke nødvendigvis mindre tyngende.

    Den moderne individualismen er et ideologisk faktum. Det er også et faktum at den moderne staten rår over kontrollmekanismer som tidligere tiders makthavere ikke kunne forestille seg. Det som derimot virker permanent, er «hensynet til trygghet» som begrunnelse for statlig maktutfoldelse. Det ser ut til at trygghet trumfer frihet ved all statlig makt, vår tid ikke unntatt. Så forfatteren har rett i at individualisme i statlige regi fokuserer på de andres trygghet:

    «Det gjør at toleransen for det som skader andre mennesker, er ekstremt lav. Problemet er bare at det å skade andre blir definert veldig bredt.»

    Nettopp, også moderne individualisme i statlig regi viser en tendens til å sette trygghet høyere enn frihet. Det er nemlig trygghet staten kan gjøre noe med. Frihet kommer inn i bildet i den grad frihet ses som et aspekt ved trygghet – som er et fornuftig synspunkt. Formynderstaten blir til, og godtas, når dette synspunkt får status som det eneste vesentlige. I Danmark også, er det mulig?

  • Capa

    Man kan ikke ha en generell motstand mot reguleringer. Hver eneste regel har en intensjon. Skal man angripe regelen må man angripe denne konkrete intensjonen for så å si hvorfor den ikke er verdt reguleringen.

    Vi lever i et sammensatt og sosialt samfunn. Ting vi gjør påvirker ikke bare oss selv, men også mange rundt oss, avhengig av hva det er. Røyking er ikke skadelig bare for den som røyker. Alkohol er det ofte andre familemedlemmer som får lide av enn de som bruker den. Fartsgrensen skal gjøre det tryggere for alle å kjøre. Da kan man ikke angripe reguleringer generelt og si at det innskrenker din frihet.

    Å komme med et innlegg som går løs på reguleringer blir derfor meningsløs. Her må vi diskutere hvert enkelt tiltak for seg.

    Frihet er ikke et objektivt begrep. Frihet for en kan bety det motsatte for andre. Vi må også skille mellom reell frihet og frihet på papiret. Frihet er ikke vært noe som helst dersom realistiske muligheter ikke finnes. Den største friheten vi kan gi folk er derfor muligheten til selvrealisering.. det norske velferdssystemet gjør oss til de frieste menneskene på jord :-)

    • kjell madsen

      Hallo Capa, du gir sympatisk uttrykk for den rådende tenkning omkring slike emner her i landet og jeg er et stykke på vei enig. Ja, som nevnt er det fornuftig å se frihet som et aspekt ved trygghet. Slik at det norske velferdssystemet ikke umiddelbart gjør oss til «de frieste mennesker på jord», men vi er sikkert blant de tryggeste, og dermed, som en konsekvens av trygghet, blant de frieste. Men det er avgjørende viktig at dette synspunkt ikke er enerådende. Det åpner jo for grenseløst mange reguleringer – hver og en fornuftig i seg selv. Et fritt samfunn?

      Derfor er det bare tilsynelatende riktig å insistere på at hver enkelt regulering må diskuteres separat. Også totaliteten teller. Har ikke AUF-leder Pedersen nylig «advart» regjeringen? Ikke flere forbud nå! Det holder. Folk har fått nok forbud og påbud. Det later til at innsikten finnes hos flere.

      Her på Minerva har Morten Kinander gitt en solid begrunnelse for forbud mot omskjæring av gutter. Barneombudet går også inn for det. Forbud – for å verne gutters frihet til å bestemme over egen kropp. Nettopp. Kinander vet godt hva innvendingen er, derfor har han forsøkt å avvæpne: forsvar for forhudslinja!
      Den viktigste innvending mot en så godt begrunnet regulering er nemlig den mest elementære, så å si primitive, den som gir seg av instinktiv motstand: Nei. Ikke flere forbud nå! (Da heller tap av forhud) Det holder nå. Dette er også den viktigste innvending mot forbud mot niqab i det offentlige rom.
      Til sammenligning er «respekt for de andres kultur» helt uten vekt.

      Du tar feil når du kaller det meningsløst å «gå løs på reguleringer». Meningsløst er det ikke. Hva med følgende metaregulering: Det kan innføres et nytt forbud eller påbud bare dersom et gammel forbud eller påbud fjernes.
      En pussig regel. Ikke spesielt anvendelig. Ikke meningsløs.

    • GG

      Capa: «Man kan ikke ha en generell motstand mot reguleringer. Hver eneste regel har en intensjon. Skal man angripe regelen må man angripe denne konkrete intensjonen for så å si hvorfor den ikke er verdt reguleringen. »

      Tull! Hvert menneske er født fritt, og derfor påhviler det den som vil innføre begrensniger å begrunne. Eksempelvis vil en sånn begrunnelse kunne gå på at den enes frihetsutøvelse påfører en annen en enda større redusert frihet.

      Selv er jeg faktisk politisk flyktning. Jeg har forlatt Norge for godt fordi jeg finner landet ufritt. Jeg er av den oppfattelse at de fleste land – også land den jevne nordmann ikke ønskser å sammenligne Norge med – har en større grad av frihet. Den eneste friheten som eksisterer i Norge i fullt monn, er ansvarsfrihet!

      Et forholdsvis tungt argument for meg i forbindelse med at jeg ikke vender tilbake til Norge, er at jeg ikke ønsker at mine barn skal påføres det tankesettet og den ballasten som en oppvekst i Norge ville medføre.

      Frihet uten ansvar eksisterer ikke. Det er derfor nordmenn ikke ønsker frihet; de vil heller at staten skal ta ansvar for alt.

      «Den største friheten vi kan gi folk er derfor muligheten til selvrealisering.. det norske velferdssystemet gjør oss til de frieste menneskene på jord :-)»

      I teorien kunne man tenke seg at Einar Gerhadsen og et fåtall andre var realiserte seg selv, og designet et system som de – kanskje – trodde ville være bra for nordmenn.
      Etter at rammene var lagt, kan man spørre hva som gjenstod for den norske mann og kvinne? Kun å spille en underordnet rolle i det stykket som Gerhardsen hadde skrevet. Selvrealisering, indeed!

      Hvem er så vinneren og hvem er taperen i Norge? Den soleklare vinneren er den som ikke har noe å tilby. Jo mer hjelpeløs du fremstår, jo mer har du krav på. Motsatt er det at jo hardere du prøver å stå på egne bein, jo mer avskyelig er du.

      Er du så en liten selvstendig kar som jobber å sliter for å komme deg opp – kanskje sliter du mer enn rett og rettferdig er – så skal du tas. Systemene er designet for dét.

      Tar du derimot heller den enkle veien, og gir opp – så er staten der.

      Kort sagt, Capa: Jeg tror du forveksler ansvarsfrihet og frihet.

  • Capa

    Hei Kjell
    Jeg forstår hva du mener, og du har nok rett i at det ikke er «meningsløst». Jeg kunne ha formulert meg annerledes og heller si at jeg synes det er feil (men altså ikke meningsløst).

    Samtidig er jeg enig i det Eskil og andre sier om at vi skal være forsiktige med å forby ting. Det er faktisk et godt prinsipp at forbud bør være siste utvei. Det finnes ofte bedre måter å gjøre ting på, blant annet å informere og motivere.

    Vi må imidlertid skille mellom et godt PRINSIPP som kan anvendes i vurderingen av hver enkelt sak på den ene side, og en GENERELL HOLDNING på den andre. Det er en viktig forskjell på disse to tingene. Holdninger uttrykker en skepsis som ikke har noen konkret begrunnelse i det man diskuterer. Når man tar hensyn til et prinsipp kan man velge å anvende eller forkaste det alt ettersom hvordan det passer på saken.

    Til slutt ser jeg poenget ditt om at selv om hvert enkelt forbud alene har en god begrunnelse, så kan det samlet bli for mye. Jeg er dog ikke sikker på om de som vurderer det individuelle forbudet utelater dette i sin vurdering.. da er det jo ingen god vurdering.

  • Kjell-Magne Rystad

    I et liberalt samfunn må vi være tilbakeholdne med forbud. Begrunnelsene må være sterke. Det er lett å la være å engasjere seg i forbud som en ikke rammes av selv eller bare marginalt rammes av.

    Det at man ikke liker noe eller mener en handling er moralsk uakseptabel kan ikke tjene som begrunnelse for et forbud. Ser man noe man ikke liker, er løsningen mange ganger å snu seg en annen vei. Det handler om å akseptere og respektere at andre mennesker tar andre valg basert på andre verdier enn man selv. Slik er det i et pluralistisk samfunn.

    Dette er ikke det samme som ukritisk verdirelativisme eller kulturrelativisme. Noen verdier må være felles for at samfunnet skal henge sammen. Disse verdiene kan ikke være religion eller noen form for altomfattende politisk ideologi med totalitære trekk. Det er fordi at det i et pluralistisk samfunn hverken er mulig å enes om en bestemt religion eller noen altomfattende politisk ideologi uten betydelig undertrykking av et eller annet mindretall. Mye må overlates til privatsfæren, men noen verdier må ligge i bunn. Disse må være menneskerettigheter og liberale borgerrettigheter. Ikke grupperettigheter. Menneskerettigheter og borgerrettigheter må gjelde likt for alle. Disse er individuelle, og hensynet til individets ukrenkelighet må gå foran for eksempel religion. Derfor er bl.a. religiøst begrunnet omskjæring uakseptabelt.

    Dette burde være grunnleggende kunnskap i et liberalt demokrati, men det kan ikke minnes om for ofte. Når vi får stadig flere forbud og påbud om alt mulig, beveger samfunnet se sakte bort fra det liberale tolerante demokratiet til å bære preg av ensrettende flertallsdiktatur. Det er ofte slik at få engasjerer seg i forbud som ikke rammer dem selv spesielt, og dermed kan det være mulig å innføre ganske mange forbud og påbud som i sum blir et mindre trivelig og mer ensrettende samfunn. Uten at befolkningen ønsker det og uten at ivrige forbudsforkjempere møter særlig motstand.

    Det er dette den legaliseringsdebatten som prisverdig har utfoldet seg de siste ukene handler om. Dette er en viktig debatt og jeg håper dette kan snu trenden med stadig flere klamme forbud mot alt mulig. Vi har allerede alt for mange av dem: Nevnes kan forbud mot søndagsåpne butikker, nyttårsraketter, vinsalg i butikkene, proffboksing, pokerspill, vannskutere + mye annet.

    Kan de borgerlige partiene (unntatt KrF som er forbudspartiet fremfor noen) gå til valg i 2013 med løfte om opphevelse av noen av disse forbudene?