Debatt i uføre

Karin Andersen blir  fly forbannet  når noen påpeker at de gode trygdeordningene i Norge kan utnyttes, for det er etter hennes mening bare noe forbanna sprøyt, som åpenbart kommer fra konspiratoriske høyresiden, som «brekkstang for å ødelegge den norske modellen. Modellen som sikrer likeverd og gode muligheter for alle.»

En ting er å ta eierskap på den norske modellen som noe som ikke er til nettopp for å tilpasse seg samfunnets og innbyggernes felles behov, og derved ikke er en statisk uforanderlig masse av all udefinerbar godhet som Andersen selv må være i besittelse av. Noe ganske annet er å sitte på Stortinget, på fjortende året, og ikke klare å forholde seg saklig til fakta. Det er mildt sagt lite imponerende.

Utgangspunktet for Karin Andersens sinne er uttalelsene fra økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, Rögnvaldur Hannesson, som spissformulerer seg i sin kommentar til at Norge har et høyt sykefravær og mer enn 750 000 mennesker i yrkesaktiv alder som på en eller annen måte står utenfor arbeidslivet. Hannesson sier at vi i Norge «betaler folk for å drive dank.» Om han hadde spissformulert seg mindre, så skulle det jaggu ikke forundre meg om Andersen hadde angrepet Hannessons bakgrunn – økonomiprofessor fra NHH, verre blåruss finner du ikke – eller kanskje hans islandske bakgrunn – det landet er jo ikke verdenskjent for å ha orden i sysakene.

Men tilbake til fakta. Allerede på teoriplanet klarer Andersen på en imponerende måte å se bort i fra åpenbare mekanismer som utspiller seg i krysspunktet mellom arbeid/fravær og selvvalgt/ufrivillig. For å lene meg litt på NHOs  Baard Meidell Johannesen:

En god, gammeldags firefeltstabell kan gjøre  nytten også i trygdedebatt. Hvis vi tenker oss at noen ikke kan jobbe, og noen ikke vil jobbe, får vi fire grupper:

De som verken kan eller vil jobbe.  De er og forblir i trygdesystemet.

De som både  kan og vil, er i arbeidsmarkedet.  Noen ledige, men de fleste får jobb.

Gruppe tre er  de som vil jobbe, men ikke kan.  Det er den gruppen politikerne gjerne snakker om. Her skal det tilrettelegges. Problemet er at det kan bli veldig dyrt, og magert resultat.

Så er det den siste gruppen; elefanten i rommet:  De som kan jobbe, men ikke vil.  De finnes (nesten) ikke, sier SVs Karin Andersen.   Politikere fra andre partier vil helst være enige med Karin Andresen, men de innser innerst inne at gruppen finnes. Og velger derfor helst ikke å snakke om den.

Interessant nok var det Karin Andersen som ble trukket frem som eksempel på en som ikke erkjenner åpenbare fakta også i Meidell Johannesens blogg.

Uansett, det å påpeke at trygdesystemet er innrettet slik at det også er generøst overfor mennesker som kan jobbe, men ikke vil, er uttrykk for noe  groteskt  i følge Andersen. Det er forsåvidt helt greit at Andersen og andre mener vi skal akseptere innslag av denne gruppen i trygdesystemet, da blir det opp til oss andre å argumentere for hvorfor dette er et problem, men den systematiske fornektelsen av fakta er meningsløs. Dog, ikke helt ukjent fenomen i SV, som i budsjettdebatten i 2010 ikke ville ta innover seg tall fra sin egen regjering, som viste en  stor økning i antallet unge mennesker på trygd.

Det store spørsmålet, som Karin Andersen ikke vil snakke om, er hvordan vi skal sikre et tilstrekkelig godt trygdesystem for de som må ha trygd, i kombinasjon med gode tilpasninger for de som kan og vil jobbe ved siden av å ha trygd, samtidig som   vi sikrer at så få som mulig av de som kan jobbe, men ikke vil, faktisk får trygd. I bunn og grunn: Ha et trygdesystem som både er treffsikkert, som har legitimitet, som er bærekraftig over tid og som støtter opp under arbeidslinjen.

Det må være befriende for Andersen å vite at hun besitter sannheten om dette. Det er kanskje sånn det er for en som har jobbet utrettelig for å fjerne fattigdommen i 14 år på Stortinget.

• Torbjørn Sølsnæs (f. 1975), rådgiver og Høyretype. Denne artikkelen er også publisert på hans blogg.