Decline and fall
Norge er blitt et multikulturelt samfunn. Hva innebærer egentlig det?
Norge har blitt et multikulturelt samfunn. Det har vært tatt for gitt blant politikere og media siden tidlig på 1990-tallet, og blir vanligvis fremhevet som et positivt utviklingstrekk. Berikelsen det multikulturelle samfunnet bidrar med ansees som uomtvistelig. Kulturell og økonomisk globalisering gjør at verdens nasjoner og kulturer kommer stadig nærmere hverandre. Migrasjon på tvers av landegrenser gjør oss kjent med nye og spennende kulturer. Og verden beveger seg stadig nærmere historiens slutt.
Og hvorfor ikke? Det er en selvinnlysende sannhet at dersom man blander forskjellige folkeslag, fra hvor det skulle være i verden, uavhengig av religiøs, kulturell eller historisk bakgrunn, i hvilke proporsjoner som helst, vil resultatet bli et harmonisk samfunn der forskjellige kulturer ikke bare aksepterer hverandre, men feirer mangfoldet seg imellom. Bare dårlige mennesker med onde hensikter ville finne på å påstå noe annet.
Det er i hvert fall teorien — litt, men ikke så mye, karikert.
Jeg må ærlig innrømme at jeg har vanskeligheter med å forstå denne tankegangen. Er det virkelig slik? At samfunn blir bedre, fredeligere og rikere jo mer kulturelt og etnisk heterogene de er? Eller mer spesifikt, at Norge blir et bedre land å bo i etterhvert som det blir mindre kjedelig og homogent, og etterhvert som en stadig større del av befolkningen har sin bakgrunn i helt andre deler av verden? Og at staten derfor, som idealister på både høyre- og venstresiden synes å mene, burde gjøre det den kan for å påskynde denne utviklingen?
Inni er vi like
Et annet syn ville være at vi bør utvise stor forsiktighet før vi grunnleggende og ugjenkallelig forandrer samfunnet vårt. Alle forandringer er ikke av det gode. Og selv om det er sant at politikken spiller en begrenset rolle i samfunnsutviklingen — mange krefter i og utenfor staten og samfunnet lar seg ikke lett styre av politikere i et lite land — så er det ikke nødvendig å gjøre ting verre enn det de trenger å være gjennom å omfavne og forsterke negative trender.
Forkjemperne for et multikulturelt samfunn ønsker, hvis jeg har forstått dem riktig, et samfunn der alle kulturer, tros- og livssynsretninger og verdier stiller likt og respekteres på likt grunnlag av samfunnets myndigheter. Alle mennesker har lik verdi, alle er utstyrt med noenlunde samme evne til å forstå sitt eget og samfunnets beste, og alle kulturer og religioner er derfor like gode. Staten bør være verdinøytral. Videre burde alle verdens folkeslag kunne bevege seg fritt, uten at en anakronisme som nasjonalstaten burde kunne stoppe dem. Som en fremtredende rikssynser har uttalt, burde det være en ”universell menneskerett” å bosette seg akkurat det stedet man ønsker.
Det er mulig det høres flott og idealistisk ut, og vi har alle en svakhet for å ta standpunkt som gir oss mulighet til å kunne føle oss moralsk overlegne våre meningsmotstandere. Men det er to grunnleggende problemer med det multikulturalistiske synet. For det første må man forutsette at forskjeller mellom kulturer ikke stikker dypere enn til hvilke klær man har på seg eller hvilken mat man foretrekker å spise. For det andre må man være villig til å se det samfunnet man selv vokste opp i — det samfunnet som gav en beskyttelse og mulighet til å vokse opp i et trygt samfunn — forsvinne eller forandre seg til noe man ikke kjenner igjen.
Syltynt humbug
Det første man må anta at alle verdens kulturer og folkeslag egentlig har samme verdier som oss — at alle egentlig deler det vestlige synet på demokrati, likestilling og menneskerettigheter, og i prioriteringen av forskjellige verdier opp mot hverandre. Selv om det til tider kan se ut som om alt ikke går helt knirkefritt, vil dette gå over så snart ”vi” blir tolerante nok og ”de” blir integrerte nok. Og godtar man det premisset kan man sikkert gjerne si at mangfold er berikende. Da blir mangfoldsbegrepet ensbetydende med at man liker å spise på kinesisk restaurant på Majorstua, se flagrende og fargerike afrikanske klær på Karl Johan, eller synes det er stemningsfullt å høre bønnerop fra moskeene på Grønland.
Thomas Hylland Eriksen er et godt eksempel på en profilert samfunnsdebattant med dette synet. Han har skrevet om det han kaller en ”syltynn universalisme” og argumenterer for at ”visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar”.
Det er ikke slik at de verdiene som har vokst frem i en viss del av verden, under visse historiske, kulturelle og intellektuelle forutsetninger, er universelle og gjelder alle folkeslag til alle tider.
Vel. Man kan jo lure på hvem som skal definere hva disse syltynne verdiene skal være. Jeg vil gjette at Hylland Eriksen melder seg som frivillig, men jeg er ikke helt sikker på om det vil bli særlig enkelt for ham å overbevise Peshawars innbyggere om disse verdienes fortreffelighet.
Universalisme og imperialisme
Problemet er selvsagt at premisset her er åpenbart galt. Det finnes ikke noen selvsagte og objektivt riktige verdier som vi alle kan enes om. Og det er ikke slik at de verdiene som har vokst frem i en viss del av verden, under visse historiske, kulturelle og intellektuelle forutsetninger — det vil si i Vesten siden opplysningstiden, og særlig siden andre verdenskrig — er universelle og gjelder alle folkeslag til alle tider.
Argumentet om våre verdiers universelle status faller sammen som et korthus så snart man ser nærmere på det. Historien — som de fleste norske intellektuelle ser ut til å tro at startet i 1945 — viser ganske klart at de fleste kulturer til enhver tid har sett på sine verdier som allmenngyldige, og på sin egen tilstand som historiens mål. Romere i det første århundre, arabere i det syvende, og britene i det nittende (for ikke å snakke om kineserne til nesten enhver tid de siste 3000 år), var alle like sikre på sine verdiers fortreffelighet i forhold til andre kulturer.
Og uansett vil nok mange i den ikke-vestlige verden ha seg frabedt den typen vestlige verdier som ubegrenset frihet innenfor kjønnslivet, ubegrenset ytringsfrihet og fullstendig likestilling mellom menn og kvinner. Det samme ville med all sannsynlighet de fleste av historiens kulturer, i tillegg til vår egen frem til for noen tiår tilbake.
Samuel Huntington, i den ofte kritiserte (og tilsynelatende lite leste) Clash of Civilizations, sa det best: ”Western belief in the universality of Western culture suffers three problems: it is false; it is immoral; and it is dangerous.”
Vi kan derfor heller ikke forvente at de som ankommer våre samfunn fra fjerne strøk automatisk skal tilpasse seg vårt verdisystem, særlig siden vi ikke en gang ber dem om det gjennom en tydelig assimilieringspolitikk. De fleste innvandrere til Norge kommer hit fordi de ønsker bedre økonomiske vilkår for seg og sine. De har ikke nødvendigvis noe ønske om å tilpasse seg eller sine barn det de ser på (ikke helt uten grunn) som en dekadent sivilisasjon i ferd med å forfalle.
Multikulturalismens pris
Resultatet blir et samfunn der innbyggerne stadig får mindre og mindre til felles med hverandre. Og når borgerne i et samfunn har grunnleggende forskjellig syn på hva som er godt og ondt; rett og galt; anstendig og uanstendig, vil samfunnet raskt være på vei mot atomisering og oppløsning. Og hva er konsekvensen av det? Som en statsvitenskapsprofessor en gang uttrykte det, “[t]he amount of force needed to hold a society together varies with the heterogeneity of the elements composing it.”Utviklingen i USA — for å ta ett eksempel — siden Kenneth Waltz skrev dette i 1959 kan tyde på at han var inne på noe.
Det er selvsagt mulig at jeg tar feil, og at man vil utvikle seg mot et samfunn der vi har en felles forståelse basert på et minimum av delte verdier, og at dette vil være like velfungerende som et monokulturelt samfunn. Men ligger ikke bevisbyrden på de som ønsker forandring? Og burde ikke disse eventuelle bevisene bestå av noe mer enn en evig gjentagelse av mantraet om at ”mangfold er berikende”?
For er ikke essensen i konservatismen — som en posisjonell heller enn en absolutt politisk filosofi — at man må utøve forsiktighet, prudence, i styringen av staten og i forvaltningen av samfunnet? En skepsis til abstrakte politiske prinsipper og idealer, enten det gjelder likhet eller frihet? En erkjennelse av at vår fornuft sjelden strekker til, at mennesket er et fallent vesen som til tider lar seg styre av sinnets mørkere krefter? Og at man derfor bør forsøke å opprettholde et tålelig bra samfunn som beviselig fungerer — fremfor å forsøke å konstruere nye samfunn basert på lite annet enn et ahistorisk håp, et håp som forutsetter at mennesker skal oppføre seg som om de var engler?
Multikulturell fattigdom
Men mitt kanskje største hjertesukk mot multikulturalismen har ikke noe å gjøre med om hvor godt eller dårlig den typen samfunn fungerer. Det har å gjøre med at den paradoksalt nok gjør verden fattigere kulturelt. Hvis multikulturalistene får oppfylt sin utopi — med åpne grenser og fri kulturutfoldelse for alle kulturer overalt — vil jo alle land og alle verdensdeler bli like.
Jeg har ikke noe ønske om at verden skal bli som Norge, eller som Vesten. Men jeg vil gjerne at Norge og Vesten skal forbli noenlunde det de er i dag, at de skal beholde essensen av det de er i noen generasjoner til. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg mener norsk og vestlig kultur er bedre enn andre kulturer, og langt mindre fordi jeg mener vestlig kultur er universell. Tvert imot: Jeg liker vestlig sivilisasjon først og fremst fordi det er min sivilisasjon, jeg liker norsk kultur fordi det er min kultur.
Norge har ingen moralsk forpliktelse til å være alle ting for alle mennesker.
Moralister sier gjerne at man ikke skal elske sitt land; man skal elske menneskeheten. Men som Edmund Burke skrev:
“To be attached to the subdivision, to love the little platoon we belong to in society, is the first principle (the germ as it were) of public affections. It is the first link in the series by which we proceed toward a love to our country and to mankind.”
Eller som lokalpatrioten og tradisjonalisten Bill Kauffman har sagt:
“Now perhaps this speaks to the smallness of my imagination, the meagreness of my spirit, but I can’t comprehend, let alone love, the world. I can only love, or understand, my little piece of it: The street where I live, the dirt under my feet.”
Vår lille del av verden
Det må være alternativet til en abstrakt ide om et multikulturelt samfunn: at vi forvalter og tar vare på vår lille del av verden på best mulig måte. Norge har ingen moralsk forpliktelse til å være alle ting for alle mennesker. Men vi har en forpliktelse til å ta vare på vår historie, kultur og tradisjon, og føre dem videre i best mulig stand til neste generasjon.
Hva betyr det i praktisk politikk? Kanskje ikke så mye. Norge er allerede gått langt i retningen multikulturalistene vil vi skal gå. Det er ingen vei tilbake. De underliggende trendene — økonomiske, kulturelle, teknologiske — lar seg uansett ikke stoppe. Men vi kan, som den Østerrikske statsmannen Metternich, lene oss til tanken om at i en tid preget av forfall er det den ansvarlige politikerens oppgave å støtte opp om døende institusjoner. Det østerrikske imperiet overlevde tross alt som en anakronisme hundre år inn i nasjonalismens tidsalder, ikke minst på grunn av Metternichs politiske håndverk. Som en annen stor statsmann i samme århundre sa, ”Delay is life.”
- Magnus Thue har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og er leder for Minervas kulturessayråd.
Du argumenterer i det miste godt for dine synspunkter, det skal du ha. Jeg får samme tanker når jeg leser innlegget ditt som jeg alltid gjør når jeg leser denne type argumentasjon. Hvor får du ideen fra at Norge er verdens navle? Tror du virkelig "alle" mennesker i verden vil til Norge? Svaret er NEI, de fleste har overhode ikke hørt om Norge. Så mitt neste spørsmål, har du vært i f.eks New York eller London? Hvis svaret er ja lurer jeg videre på hva som er et av de mest striking kjennetegnene ved disse byene? Jo, nettopp, de er det som i dag blir betegnet som superdiverse. Og hva betyr det, jo i motsetning til Oslo betyr det at det er vibrant levende byer som ingen andre byer i verden kan måle seg meg. En av hovedgrunnene? Nettopp, det helt unike mangoldet av mennekser er det som "gjør" disse byene til verdensmetropoler.
Det tragiske i Norge er at vi hele tiden snakker om "utfordringer" knyttet til det flerkulturelle mangfoldet, hvordan er det mulig i år 2008? Vi må ta innover oss den verden vi lever i og er del av.
Mille: Jeg kan ikke se at Thue argumenterer for at Norge er verdens navle -- snarere tvert imot. Han har heller ikke hevdet at "alle" mennesker vil til Norge. Forresten, om bare én promille har hørt om Norge og ønsker seg hit, ville dette utgjøre temmelig mange mennesker.
Argumentet med New York og London er også litt søkt, ettersom Norge faktisk er en stat, ikke en by. Ellers kunne vi like gjerne sammenligne med de "superdiverse" byene Paris, Brussel, Malmö eller Rotterdam -- og da er vel sammenligningen ikke like attraktiv lenger.
Ellers vil jeg gratulere Thue med en god artikkel: bravo bravissimo! Den er noe av det beste jeg har lest på Minerva. En smule pessimistisk mot slutten, uten at det er noe galt i dét -- pessimisme er jo en forutsetning for konservatisme.
-- Charlus
Bra artikkel, interessant avslutning. Multikulturelle Østerrike holdt lenge stand, men endte altså med å splittes i en mengde nye nasjonalstater, delt opp etter språkgrenser.
"Et le rest - c'est l'Autriche"
God tekst. Jeg vil likevel protestere på konklusjonen om at Norge er et multikulturelt samfunn og at utviklingen ikke lar seg stoppe.
Det finnes rundt 4.5 millioner etniske nordmenn i Norge, største etniske utfordreren om man vil er pakistanere på rundt 30.000. Norge er et av verdens mest monokulturelle land, heldigvis. Endringer skjer på våre premisser og det er lite grunnlag for større etnisk konflikt fordi tallenes tale er klar. Det kan selvfølgelig endre seg med langvarig uansvarlig innvandringspolitikk, men enn så lenge er det mest fattig arbeiderklasse i Oslo som må forholde seg til noe tilnærmet multikulturelt samfunn.
Problemet med Norge er at vi i en stor grad er et "kjedlig" nisseland som stort sett kun tiltrekker seg mindre resurssterke mennesker. Jeg sier igjen, se på progressive land som US og UK, som Richard Florida skrev, kreative byer trenger mangfold, mangfold = fornyelse men desverre ikke i en norsk kontekst. Det er et problem.
Jeg er uenig i at Norge er et multikulturelt samfunn.
Et multikulturelt samfunn, vil jeg mene, er et samfunn hvor ingen enkel kultur har meningsmakta alene.
Libanon er det første som renner meg i hu når jeg tenker multikulturelt. Her har vi tillike tre store religiøse grupper (men de deler i stor grad språk og kultur) som kjemper om definisjonsmakta: de kristne, shia og sunni.
Selv i et så mangefassetert land som India vil jeg mene at man ikke har multikultur, da hinduene er i et så massivt flertall at det alene kan bestemme hvor skapet skal stå. Om de så velger å være tolerante eller ei, er helt og fullt deres avgjørelse.
Norge begynner å ligne et multikulturelt samfunn den dagen det ikke lengre er selvsagt at arrangerte ekteskap er galt, eller den dagen det ikke er selvsagt at norske bedrifter arrangerer julebord/fester hvor det serveres alkohol.
"Så mitt neste spørsmål, har du vært i f.eks New York eller London? Hvis svaret er ja lurer jeg videre på hva som er et av de mest striking kjennetegnene ved disse byene? Jo, nettopp, de er det som i dag blir betegnet som superdiverse. Og hva betyr det, jo i motsetning til Oslo betyr det at det er vibrant levende byer som ingen andre byer i verden kan måle seg meg. En av hovedgrunnene? Nettopp, det helt unike mangoldet av mennekser er det som "gjør" disse byene til verdensmetropoler."
Jeg synes også Oslo er en liten drittby, med alt for mye kriminalitet (en storby verdig?). Men hvorfor i all verden skal vi her ta må av oss til å bli som London eller NY - en verdensmetropol? Vi er 4,5 mill mennesker som lever oppunder iskanten. Været her er jævli kaldt, synes de fra litt sør.
Bør ikke Oslo eller Norge prøve å finne sin egen sti heller enn å herme etter de ti-tyve ganger større?
Dessuten, må ikke Mille glemme at pulserende, fargerikt byliv har en konsekvens. Vi ser det for Londons del i og med alle de ungdomsrelaterte drap som har vært den siste tiden. Nesten uten unntak er det svarte ungdommer som slå ihjel. Barn av innvandrere fra Karibia og Afrika.
Så ille har det blitt at den blåe Boris Johnson, som snakker om nødvendigheten for lov og orden, seiret suverent over den røde Livingston i borgermestervalget.
Puls er bra. Men det forutsetter trygghet for sitt liv. Middelklassen som Mille tilhører tar dette for gitt - og så vil de ha litt spenning i tillegg i sine ellers kjedeligtrygge liv.
I UK kaller man dem Tikka masala tourists. De som på lørdag formiddag tar seg inn i innvandrerområdene. Gleder seg over magfoldet, smakene, luktene, fargene. Kjøper litt krydder, handler en sari til tenåringsdattera. Smiler, ler. Før de i god tid før det blir mørkt tar seg tilbake til sine hvite middelklassegettoer.
Måtehold er middelklassens favorittgren.
Med all respekt men det du sier er tøv. Jeg er faktisk brite og overhode ikke norsk middelklasse bare for å ha det på det rene. Knivdrapene i London er 100% klasserelatert, det har ikke noe med hudfarge å gjøre. Hvis du er 17 år og heter Wayne, be it black or white, du er født og oppvokst i en svært Council blokk i sør London, kun med en alenemor som forsørger..... vel, vet du hva? Det har INGENTING å si om du er svart eller hvit, du ender opp på gata og du ender opp i trøbbel. Du snakker om 3 generasjon her så vært så snill og ikke drit deg ut og si at dette ikke er briter men "immigranter". Sorry men du er så utrolig laaaaangt utpå jordet.
Heldigivs trenger jeg ikke, som f.eks hylland eriksen og co. og ta banen ned til riktig side av byen på lørdager for å kjøpe mine "eksotiske" grønnsaker, jeg bor selvfølgelig i Oslo Øst :)
Mille,
leser du engelske aviser? Har du fått med deg at tilnærmet alle de ungdomsdrapene (er det opp i 50 nå?) begått de siste månedene er i regi av svarte tenåringsgutter? (Det siste drapet skjedde på blanke formiddagen på et bakeri. Offeret ble bløgget. Uten grunn annet enn at han ikke ville sloss).
Forøvrig er det 96 alvorlige kriminelle handlinger hver dag i UK der ungdom er innblandet. Hvis det er fattigdom, hvorfor var det ikke mer av det for 50 år siden, det var da enda mer fattigdom da!
Hva kommer forresten først? Er man kriminell fordi man er fattig, er man fattig fordi man er kriminell?
Hvorfor er svarte overrepresentert. Selv når man tar høyde for klasse, er det dramatiske forskjeller mellom gruppene.
Hvorfor er den svarte underklassen mer drepende enn den asiatiske eller den hvite, Mille?
PS! Den ultimate testen på din vilje til multikulti er at du sender ditt hvite barn på en skole der det er i mindretall. Si meg at du er en sånn, Mille.
Ha ha ha, nice try Bante. Hva får det til å tro at jeg er hvit? :-)
Dette blir mer og mer interessant Bante. Si meg, du mener 3 generasjon svarte briter er mer genetisk disponert til å begå drap eller voldlige handlinger? Vær så snill å svar meg vil du for det ville være meget interessant å vite hva du EGENTLIG mener. Så et spm til, vet du f.eks forholdet mellom antall "drop out rates" på skolen i Sør London mellom svarte og hvite og asiatere for den saks skyld? Har du hørt om begrepet social exclusion og dets konsekvenser?
At noen i hele verden kan begynne å dra migrasjon, innvanding og rase spørmål inn hva angår south londoners with parents born and brough up in London is just TRAGIC.
Tings skjer i danmark...
http://www.document.no/2008/08/forsvinner_den_danske_stammen.html#comment-269566
Å fan, er du neger! Men da er vel Grønland en getto du føler deg hjemme i. Ikke noe synd på deg:)
Hvordan vil du forklare at det er syv ganger mer sannsynlig at svarte dreper i USA enn hvite (føderale tall).
Ahhhh, sosial eksklusjon. Flott ord, en slags verbal snake oil. Kurer gruff raskere enn Ali kaffe.
Men du svarte ikke på hvorfor det er svarte som blir så ekskludert, mens andre raser/grupper, som nordasiater, klarer seg økonomisk og sosialt bedre enn selv de hvite (både i UK og USA). For et merkelig rasistisk samfunn den vestlige verden er, siden kineserne klarer seg bedre enn den innfødte, hvite befolkning for ikke snakke om den svarte.
EGENTLIG mener jeg at din marxistiske forklaring er bull. Men dessverre har den inntatt en hegemonisk posisjon i verden i dag. Det synger på siste verset, heldigvis.
Siden alle dine fordommer pirres av mine spørsmål, så kan jeg jo føye til enda: hvorfor er hvite menn dramatisk overrepresentert i kategorien seriemorder? Sosial eksklusjon?
Eller - hvorfor er alle pedoer hvite menn? hrm, pussig ikke sant. Må være en genfeil tror du ikke?
Unasett, et prinsipp å ikke debattere med folk som kaller svarte mennesker negere, only in Norway as they say. Fint om du kan refere til svarte som negroes neste gang du er i New York eller London så slipper vi unna med en unødvendig nisse til her til lands!
Å, så du ville ikke diskutert med Martin Luther King? Mannen brukte som kjent n-ordet, var det 16 ganger, i "I have a dream"-talen.
Tenk hvis Luther King hadde kommet tilbake. Da måtte du tatt deg bryet med å forklare ham hvorfor et perfectly fine word, som han selv brukte tusenvis av ganger i sitt liv, all of a sudden kan få ham drept. Eller ikke!
Det er en merkverdighet det der, hvite kan ikke si neger, men svarte kan med hell si nigger. Rap-gutta sier det og tjener millioner.
Den siste som sa neger i min omgangskrets (jeg holdt på å ramle av stolen) var en norsk jente som er gift med en latinsk .... negro. På spansk heter nemlig svart negro. Lett skal det ikke være...
Jeg visste forresten ikke at hvite er overrepresentert som pedoer. Har du link? Forklaringen kan være sosial eksklusjon.
Å det må være så deilig å være historieløs, så lite kunnskap, færre bekymringer om hva som er rett og galt. Som de sier, ignorance is bliss, du er et levende eksempel.
Til informasjon, verden forandrer seg, tidene forandrer seg. Slavetiden er forbi Bante, den verste segrasjonstiden mellom svarte og hvite i USA er forbi. Folk i USA sluttet å si neger sent på 70 tallet, i UK på midten av 80 tallet. Nisser i Norge ? Vel, det er flere av de. Du kaller sikkert handicappende for evneveike også og rengjøringspersonale for vaskekjerringer, viktig å ikke oppdatere spåkbruk vet du.
Også til info siden engelsken din tydligvis ikke strekker seg utenfor grunskole - negro and nigger er to forskjellige ord :) Bare å google litt så finner du nok ut av det vettu ** i det hjelpsomme hjørne i dag men det går en grense, nok er nok! **
Jeg er svært takknemlig for å bli korrigert av et moralsk overmenneske av ditt kaliber, som ønsker død over de som har sagt det unevnelige n-ordet.
Så både slaveriet og segregasjonen er over? Tror du at Luther King ikke visste dette siden han fortsatt å si det unevnelige ordet til langt ut på 60-tallet?
Så forbauser det meg at du bruker det forderdelige ordet handicapped. Hvor var du på 80-tallet da ordet ble forbudt? Nå heter det selvsagt physically disabled/challenged.
På norsk hadde vi det utmerkede ordet vanfør, før det av en eller annen grunn ble innhentet av Store Brors Rettskrivingsdepartement.
Videre så er dine norskkunnskaper noe utilstrekkelige siden du ser ut til å mene at handicapped er synonymt med evneveik. Handicapped omtaler som kjent et menneskets bevegelsesevne. Mens det nedsettende evneveik mer omtaler de mentale evner.
Akkurat når det gjelder negro og nigger så visste jeg faktisk om forskjellen. Derfor anser jeg nigger for å være en slemt ord, som ingen bør bruke, siden det til alle tider har vært en nedsettende betegnelse på negre.
Men av en eller annen merkverdig grunn har det nøytrale negro gått hen og blitt djevelens medsammensvorende, mens det djevelske nigger har blitt den reneste moten i noen svarte miljø.
Som det heter i et oppslagsverk: only a Black can call another Black a nigga.
Det er vel litt sånn at kun en feit kan kalle en annen feit for feit.