Den hvite elefanten i rommet

Nationaltheatrets forestilling Kunst viser kløften mellom tre typer borgerlighet: Den moderne, den konservative og den dekadente.

Kunst. Foto: Erik Aavatsmark.

Kunst,
Av Yasmina Reza,
Nationaltheatret 16.11-4.2

Å motta en hvit elefant regnes gjerne som en ulykke. Den er stor og helt ubrukelig, og blir derfor bare til bryderi og sorg. Men vi mennesker har en egen evne til å overse problemer.

Derfor har engelskmennene oppfunnet uttrykket ”ingen ser den hvite elefanten i rommet”. I stykket Kunst (1994) av Yasmina Reza er elefanten byttet ut med et hvitt abstrakt kunstverk. Komposisjonen består av en hvit bakgrunnsmaling med hvite malingsstrøk.

Reza er den mest kommersielle franske dramatikeren i dag. Både Kunst og hennes siste stykke The God of Carnage (som Blodig Alvor på Nationaltheatret i fjor) har spilt i lang til på Broadway og i West End. Det antas at Kunst er satt opp profesjonelt 180 ganger i USA siden premieren.

Stykkets utgangspunkt er at det hvite verket er blitt kjøpt av Sigurd (Trond Espen Seim) for 400.000,-. Hans beste venn Martin (Mads Ausdal) liker det ikke. Faktisk blir han såret over at Sigurd kan finne på å bruke 400 000 på “den hvite dritten”. Han går derfor til den tredje vennen, Yngve (Kim Haugen) og klager over kjøpet av verket, som han igjen beskriver som hvitt. Yngve prøver å unngå å ta stilling til om verket er bra eller dårlig. I starten av stykket har vi dermed et utgangspunkt for et klassisk trekantdrama om vennskap.

Ideen om moderne kunst
De fleste kritikere mener Kunst primært handler om vennskap, ikke kunst. Og stykket bruker på mange vis spørsmålet “Hva er kunst?” som en metafor for vennskap. Like fullt er kunst et sentralt tema: Selv om diskusjonene i stykket nærmer seg det parodiske, behandler de på en interessant måte ideen om ”moderne kunst”.

Hva er ideen om ”moderne kunst”? Enkelt sagt kan vi si at et verks verdi ikke bare avhenger av om det er estetisk tilfredsstillende, men hvordan verket forholder seg til tidligere verk, hvordan materialiteten synliggjøres og om verket gjør noe spennende i forhold til kunstinstitusjonen.

En betrakter som ikke aksepterer, eller forstår, denne ideen, vil lett henfalle til påstander som: “Det er jo helt hvitt”, “det er bare tull” eller “jeg anerkjenner det ikke som kunst”. Akkurat det gjør Martin. På motsatt side, om du aksepterer premissene for samtalen, vil kritikken gjerne møtes med “dette forstår du ikke”, “du vil ikke sette deg inn i det“, “du er for trangsynt”. Her har vi Sigurds utgangspunkt.

Det interessante er at begge har helt rett. Kunst er i seg selv helt unyttig, slik som en hvit elefant. Verket er jo helt “helt hvitt“ og “bare tull”. Samtidig er det riktig at den som kommer med disse påstandene “ikke vil sette seg inn i det”. Man kan hevde at “det er trangsynt”.

Uansett, når det er konstatert, skulle man tro diskusjonen var ferdig. Blir man servert et mindre velsmakende måltid, blir man forlegen, kanskje grinete, men de færreste går i lange tider og plages over vertens manglende kokkekunnskaper. Kjøper du en iPhone, mens din beste venn sverger til Android, er det ingen katastrofe. Men det er noe med kunsten som gjør at det lett blir en opphetet diskusjon.

Det gjør vondt
Kunst, forstått som litteratur, teater, musikk og kunst, er unyttig, men samtidig krever den oppmerksomhet. For publikum har litteraturen den fordelen at hvis man ikke liker den, kan man legge den bort. Er man først i teateret eller konsertsalen på en dårlig forestilling, sitter man i klistret. Hvis forestillingen er dårlig, er det ikke bare en provokasjon, det er tortur.

Likevel har billedkunsten evnen til å hisse enda mer opp. Jeg kjenner flere som blir forbannet av Joseph Beuys, men ganske få som tenner på alle tolv sylindre av Samuel Beckett. En av grunnene er nok at kunstverket kan kjøpes, det har en fysisk verdi, i dette tilfellet 400 000 kroner, noe boken, musikken og teaterstykket ikke har på samme måte.

En annen grunn er at de fleste har en idé om hva godt håndverk er i billedkunsten, og flere kjenner nok verdenskunst enn verdenslitteratur. Videre appellerer det visuelle umiddelbart til oss. Kunstverket er “in your face”. Du kan se og dømme det i løpet av 20 sekunder. Derfor går det an å skrive stykket Kunst og få alle til umiddelbart å forstå problemstillingen når de ser “den hvite dritten”.

Resultatet er at kunst blir en utrolig sterk identitetsmarkør. Kanskje like sterk som politikk. Det du liker, sier noe om deg, og noe om de som ikke liker det. Vice versa dømmer du lett de som liker noe annet enn deg.

Konservative versus liberale
Det er akkurat det som skjer i Kunst. Martin ser verket, later som han ser etter noe som er bra i verket, men liker det ikke, og blir forbannet over at Sigurd har betalt 400 000 for det. For ham er det noe støtende med at en venn bruker 400 000 på noe han ikke kan fordra.

Vi er vitne til en klassisk konflikt i den “borgerlige familien”. I stykket er det litt uklart om vi snakker om gamle eller nye penger, men like fullt diskuteres det borgerlige sinnelaget. På fransk går skillet mellom bourgeois og bourgeois boheme. I USA snakker man om “Limousine Liberal”.

Skillet går egentlig mellom den konservative og den liberale legning. Noen ganger går liberaliteten for langt, andre ganger den konservative.

Innen kulturlivet, men ikke så mye i Norge, har vi mange eksempler på de liberale. Leonard Bernstein (1918-1991) er et kremeksempel på Limousine Liberal. Innen musikken er han ikke superradikal, men han samler på samtidskunst og arrangerer radikale arrangementer for “The Black Panters”, en politisk terroristgruppe. Politisk står han langt ute på venstresiden.

På den motsatte siden står Andrew Lloyd Webber (1948-) som samler på Pre-Raphaelite kunst fra 1800-tallet og er medlem av Conservatives. Men både Bernstein og Lloyd Webber har tjent sine penger på Broadway, og de er utpreget borgerlige. Et annet eksempel på skillet er verdikonservative Tom Stoppard (1937-) og radikale Harold Pinter (1930-2008).

Svært ofte blir Limousine Liberals, som Bernstein og Pinter, fremstilt som dobbeltmoralske. Deres “interesser” er i strid med deres interesser. De virker falske.

Den tredje typen borgerlighet
I Kunst fremstår Martin som en typisk konservativ borgerlig. Av yrke er han flyingeniør. For ham er det riktige rett, og avviket feil. I diskusjoner om rett og galt, og derav også kunst, er han ufravikelig. Han er opptatt av klassisk kunst, altså der representasjonen av motivet gjøres med stor grad av faglig dyktighet.

I Nationaltheatrets versjon minner han til tider litt om en kunstfiendtlig Frp-er med “casual” klesstil. I flere internasjonale oppsetninger er han fremstilt i mørk dress. Et paradoks er at Martins kone får ham til å tro på alternativ medisin, noe som kanskje viser en liten karakterbrist.

Nationaltheatrets “folkelige Marin” er ikke helt troverdig. At vedkommende ikke liker moderne kunst er sannsynlig nok, men man skulle tro at han ikke likte kunst i det hele tatt. Og er det troverdig når den kunstfiendtlige Frp-eren refererer til sin favorittpoet?

Sigurd, derimot, er bourgeois boheme. I stykket er han hudlege, men klesdrakten — dress med høyhalser — tyder på at han er arkitekt eller noe annet innen de kreative yrkene. Klesstilen ble først gjort kjent av Noël Coward, men siden blitt varemerket til musikere som Vladimir Ashkenazy, men spesielt for arkitekter.

Yngve har mislyktes i arbeidslivet, men han gifter seg til penger, noe man merker ved at han har fått jobb gjennom sin forlovede. Familien har penger og hushjelper. I motsetning til sine to “vellykkede” venner har ikke Yngve sterke meninger om kunst, noe Martin mener handler om at han gir faen. Slik er Yngve den tredje typen borgerlighet: Den totale dekadanse, som kun er opptatt av seg selv. I stykket spiller han den rollen, eller rollen som klovn.

Regissør Kjetil Bang Hansen lar Kim Haugen ta ut sitt fulle komiske repertoar i den første scenen, der han møter både Sigurd og Martin. Scenen grenser det mot lav troverdighet fordi ingen virkelige mennesker ville gjort så mye ut av seg. Men det fungerer likevel godt fordi scenen etablerer Yngve som klovnen. Både Sigurd og Martin ler, men det er bare i forakten for Yngves mislykkethet eller mangel på viljestyrke at de finner hverandre.

Uoverstigelig kløft
Sigurd og Martins respektive verdisyn krasjer. Vi blir vitne til en klassisk kulturkonflikt mellom to helt ulike selvbilder.

Den ene er opptatt av å være med i tiden, åpen og moderne. Den andre vil være konsekvent og mener ting beholder sin verdi selv om de ikke er moderne. Kunstsynene deres er viktige identitetsmarkører.

Mellom dem strekker det seg en uoverstigelig kløft. Martin mener samtidskunstverket er kjøpt fordi Sigurd vil bevise noe overfor sine “nye venner”. Sigurds begrunnelser avfeies som falske, akkurat som typen bourgeois boheme i sin natur er falsk.

På sin side mener Sigurd at Martin er uvitende, at han ikke følger med i tiden, og poenget bevises naturligvis med Martins argumenter.

Marcel Duchamp, "Fountain" (1917).

Den hvite elefanten
Senere i stykket kommer det frem at Martin lenge har ment at Sigurd har utviklet seg i feil retning siden han begynte å være sammen med en “viss familie” og gå på gallerier. Sigurd mener at Martin i stadig større grad har stagnert.

Det “hvite maleriet” blir den hvite elefanten de er tvunget til å anerkjenne.

Slik avdekkes problemene som lenge har vært der blant vennene. De har fått forskjellige verdier, eller som man sier i Norge: vokst fra hverandre.

Kunst er troverdig nettopp fordi stykket handler om kunst. Få ting kan få så mange ellers sindige mennesker til å bli så sinna som å vise dem noe de ikke liker og insistere på at det er kunst, for eksempel Marcel Duchamps ”Fountain” (1917), et utstilt og signert pissoar.

• Nicolai Strøm-Olsen  (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.