20. mars, 2012

Amara Butt

Amara Butt (f. 1988) er journalist i Minerva.

Det relative opprøret

All musikk handler om politikk. Så hvordan skal vi tolke spillelista til Jens Stoltenberg?

Music and Politics
John Street
Polity Press, 2011, 256 sider

Samfunnskritisk og politisk musikk. En stadig tilbakevendende debatt, som alltid ender med konklusjonen om at musikere enten har det for bra eller at de bare ikke er politisk engasjerte. Det er også de som mener at musikk må få være musikk, og at det med kunstnerisk frihet ikke kan følge innholdsmessige krav.

Kanskje kommer kravet om mer politikk i musikken i dag fordi kontrastene er så tydelige til Woodstock og Live 8. Den gang var koblingen mellom musikk og politikk tydelig, og målet med musikken var å bidra til sosial endring gjennom kollektiv mobilisering.

Opprør har fortsatt soundtracks — slik Grime-musikken eller bandet WU LYF akkompagnerte opptøyene i England — men politisk engasjement i musikken i dag forbindes først og fremst med figurer som Bob Geldof og Bono. Musikkens politiske rolle er redusert til representasjon, og ikke resultater.

Men ingen av disse vinklingene gir et fullgodt svar på det som tilsynelatende er fraværet av politikk i musikken, mener professor John Street ved Universitetet i East Anglia. Hans hovedpoeng er at definisjonen vi anvender om politikk er for snever.

I boken  Music and Politics  argumenterer Street for at musikk ikke trenger å ha et tydelig politisk budskap for å være politisk. Musikk handler om politikk selv om koblingen ikke er åpenbar, som Rage Against the Machine, eller sofistikert samfunnskritisk, som Living Colour.

Hans definisjon av politikk følger Colin Hay, som mener det politiske ikke bare er organisering og debatter om maktutøvelse, men de reelle valgene som tas av den enkelte borger. Det betyr at alle valg med betydning for flere enn deg selv, er politiske.

Selv låter som tilsynelatende er uten politisk innhold eller samfunnskritikk, handler derfor for Street om preferanser og behov, og er dermed politiske. Dette åpner naturlig nok for uttalige tolkninger, men Streets prosjekt er likevel entydig: det gir ikke mening å snakke om musikk bare som musikk.

Rousseau og Attali  
Det er på bakgrunn av denne definisjonen at John Street prøver å bevise at musikk og politikk ikke bare er en forlengelse av hverandre, men også er uatskillelige i vår respons på samfunnet som politisk tenkning og handling, og at det derfor bør få en større plass både i de politiske debattene og i musikkjournalistikken.

Street selv anser sitt prosjekt som en videreføring av tankene til Jean-Jacques Rousseau, som beskrev forholdet mellom identitet og emosjoner, og deres plass i utviklingen av samfunnet. Senere inspirasjonskilder er Jacques Attali og Theodor Adorno, som blant annet argumenterte for at musikk er en integrert del av den sosiale orden og beskrev hvordan estetiske distinksjoner uttrykker våre politiske og moralske verdier. Vår holdning til musikk er relativ, den endrer seg i takt med samfunnet.

Denne forståelsen av musikk, etikk og estetikk, står i motsetning til Steven Pinker som mener estetikk handler om biologi. Han sier i et  intervju med aftenposten  at kunst henger sammen med den menneskelige natur, og at musikk ikke bare er en kulturell konstruksjon. Menneske har sans for skjønnhet, og søker estetisk nytelse.

For å bevise sitt hovedpoeng, skriver Street omfattende, men uten å gå i dybden, om alt fra musikk-kritikk på Amazon.com til propagandasanger under nazismen og hvordan politiske ledere alltid lekker en kynisk spilleliste som skal treffe de passende velgerne. Men han fokuserer særlig på tre områder; sensur, filosofi og hva konservativ musikk egentlig er.

Sensur av musikk – et konservativt kjennetegn?  
Siden Platon advarte mot faren ved moralsk forfall gjennom musikk, har sensur blitt rettferdiggjort på ulike måter. Tilfeller av sensur har ofte det til felles at de primært foregår i autoritære regimer, som for eksempel Kinas forbud mot at Bob Dylan kunne spille der (opphevet i 2011, under forutsetning av forhåndsgodkjent spilleliste), fordi musikk for disse regimene representerer ytringsfrihet og manglende meningskontroll.

Samtidig finnes det eksempler på forsøk på sensur i vesten. Grime-artisten Giggs fikk i begynnelsen av 2010 hele turneen sin i England avlyst etter anbefaling av politiet, på grunn av bekymringer for opprør og kriminalitet. Plateselskaper ble også oppfordret til ikke å signere ham på grunn av den type fans han kunne tiltrekke seg.

Street mener at dette beviser at sensur av musikk ikke er knyttet til et bestemt styringssystem, regime eller ideologi. Han viser til Keith Kahn-Harris, som har dokumentert hvordan heavy-metal har blitt angrepet fra både venstre- og høyrevridde grupper.

Det er manglende verdigrunnlag i samfunnet som er grunnen til sensuren og ikke det politiske innholdet i musikken. Begrunnelsen er at musikken kan skade folkets sensibilitet eller utvikling av moralske verdier i samfunnet.

Kritikk av populærmusikk kan altså være en kritikk av det man anser som en skadelig utvikling av verdiene i samfunnet som sådan. Som eksempel viser Street til Roger Scruton og boken  An Intelligent Persons Guide to Modern Culture. I boken   skriver Scruton om faren ved populærmusikk, som han beskriver som maskinaktig med repetisjon som hovedprinsipp, uten interne variasjoner.

Poenget til Scruton er ikke at musikken er estetisk inadekvat, men at effekten kan være skadelige. Enten ved at den direkte oppfordrer til skadelige handlinger, eller at den påvirker vår moral på en negativ måte. Moderne musikk representerer  «fantasi istedenfor kreativitet, isolasjon istedenfor fellesskap » (1998:99), og dette preger moderne verdier. Hans kritikk av populærmusikken er en kritikk av en tendens, en utvikling i samfunnet.

På denne måten plasserer både kulturkonservative og kulturradikale kritikere musikken i sentrum for samfunnets moralske utvikling, påpeker Street.

Statsledere
Det er fordi musikk gir uttrykk for samfunnets verdier og retning, at politikere alltid har brukt musikk aktivt i sine kampanjer. Den formidler ideer og gi uttrykk for fellesskap.

Dette var Tony Blair fullstendig klar over da han i sin selvbiografi skrev om partiets behov for å nå folket gjennom Duran Duran og Madonna (2010:91), og at verdiene og framtidsutsiktene som uttrykkes i denne musikken er sammenfallende med partiets politiske prosjekt.

Street mener politikeres valg av musikk og artister først og fremst er kyniske, men at de må fremstå som troverdige for å ha en retorisk effekt. Koblingen må ikke virke påtatt, som med  David Camerons favorisering av The Smiths.

Etikk og estetikk er det samme i den enkeltes identitetsforståelse, og dette har fått større betydning for politiske ledere. “To be certain in matters of taste is, therefore, to be certain in matters of morality”, som Roger Scruton sier det.

Ifølge Street har dette sammenheng med at politikken har fått større personfokus. Street viser til Colin Crouch (2004), som beskriver moderne politikk som et utrykk for post-demokrati, der politiske debatter er redusert til showbusiness og velgerne er redusert til fans eller tilhengere.

Politisk valgkamp handler mer og mer om personlig stil og preferanser, om det å være en  merkevare. For Street gir det derfor ingen mening å  analysere spillelisten til en politiker, i håp om å forstå han eller hun bedre. Det er ren politisk strategi. Akkurat som det var strategisk da Tony Blair poserte med en Fender Stratocaster og Bill Clinton med en saxofon.

Konservatisme i musikken  
John Street er tydelig på at i den grad musikk har evnet å mobilisere store masser, har det som oftest vært tilknyttet den politiske venstresiden, som eksempelvis Woodstock eller Rock Against Racism. Minerva har også tidligere skrevet om at venstresiden tilsynelatende ser ut til å ha  all den gode musikken.

Street gjør et (tappert) forsøk på å nyansere dette bildet. Venstresidens musikk har gjerne hatt som mål å oppfordre til motstand eller opposisjon. Men hva med musikk som søker kompromiss og enighet? Kan den anses som politisk konservativ? Og er ikke den minst like viktig?

Er ikke all mainstream musikk —   the Killers, Lady GaGa, Rihanna — konservativ fordi den er trygg og kjent?

Å forsøke å gripe en politisk konservativ innstilling i musikk på denne måten, kan virke ganske meningsløs. Musikk kan være politisk radikal, men estetisk konservativ, og vice-versa, og det gir derfor liten mening å snakke om entydig radikal eller konservativ musikk.

Beatles var musikalsk, men ikke lyrisk radikale. Dylan var lyrisk radikal, men ikke musikalsk. Steel går derfor langt i å konkludere med at de konservative og radikale elementene er avhengige av hverandre og komplimenterer hverandre. Det fungerer som trøst, men her er argumentene til Street for lite konkrete til at det legger opp til en videre debatt om forholdet mellom politisk identitet og musikalske preferanser.

Alt i alt forsøker boken å være en slags musikkens svar på William Connolly’s  Neuropolitics,  og hans teori om filmens innflytelse på mikropolitisk tenkning. Der Connolly bruker neuroscience, bruker Street etikk. Hovedfokuset er på eksempler fra musikkhistorien, men det følges opp av for få konklusjoner og for vage koblinger til at prosjektet lykkes helt.

Det er likevel en veldig interessant bok, og prosjektet er viktig. Musikk og politikk er på ingen måte atskilt.

  • Amara Butt (f. 1988) er journalist i Minerva.