Det som er bra for General Electric…

General Electric er USAs største lobbyist, og aktiv pådriver for en strengere klimapolitikk. Tim Carney kaller giganten ”the for-profit arm of the Obama administration”.

En hobby jeg har når jeg er i utlandet er å kikke på bestselgerne og utvalget innen politiske bøker. Alle andre steder enn i USA er venstresidens temaer, forfattere og retorikk dominerende. Men i USA høyresiden like godt representert i bokhandlene og på bestselgerlisten. Da jeg var i Washington nylig, og handlet på den lokale Borders, var for eksempel de tre eksplisitt politiske bøkene utstilt blant bestselgerne skrevet av Glenn Beck, Karl Rove og Mitt Romney.

I USA finnes det både et marked for mainstream liberalkonservatisme, for kraftige angrep på venstresiden, og på den til enhver tid sittende presidenten. Under Bill Clinton var det et marked for anti-clintonisme, under Bush definitivt et marked for anti-bushism, og nå er det er marked for anti-obamaisme.

En av bøkene jeg plukket opp hos Borders var Tim Carneys: Obamanomics: How Barack Obama Is Bankrupting You and Enriching His Wall Street Friends, Corporate Lobbyist, and Union Bosses.

Tim Carney skriver spalten K Street (der mange av de store lobbyistene i  Washington har sine kontorer) i avisen Washington Examiner.

Boktittelen lovet ikke bra, og jeg hadde ikke sett to ganger på den dersom det ikke var for at jeg faktisk hadde en intervjuavtale med forfatteren. Det hjelp ikke akkurat at forsiden reklamerte med forord av Ron Paul og et skrytesitat fra Johan Goldberg, som med sin bestselger Liberal Fascism er et godt eksempel på nettopp denne overdrevent aggressive tonen.

Da jeg senere møtte Carney, og konfronterte ham med tittelen og ett tilfelle der jeg mente han var urimelig streng med Obama, (se nedenfor) lo han det litt beskjemmet bort med at forlaget (Regnery, som utgir mye av denne typen litteratur, samt tidsskriftet American Spectator), mente at slikt skulle til for å selge.

Men bokens innmat er heldigvis ganske annerledes enn dens utside. Gjennom en lang serie eksempler over et bredt spektrum av næringer viser Carney at Obama slett ikke innebærer noe brudd med sammenblandingen av forretningsinteresser og politikk i USA, selv om Obama har fått på plass strengere formelle regler for svingdør-systemet der folk skifter frem og tilbake mellom rollene som lobbyist og ansatt i administrasjonen (regler han riktignok har gjort mange unntak fra). Carney oppsummerer grunnen slik:

— Jo mer subsidier og reguleringer, desto mer er en bedrifts suksess avhengig av myndighetene, og dermed av lobbyvirksomhet.

Han viser i boken til tall fra uavhengige Center for Responsive Politics, som viser at Obama-kampanjen fikk mer penger enn McCain fra ni av de ti mest politisk aktive næringene, inkludert helse og finans. Det eneste unntaket var forsikringsbransjen. Oljeindustrien ga mest til McCain, men nådde ikke topp 10. Slike tall må selvsagt ses på bakgrunn av Obama samlet inn langt mer penger totalt enn McCain.

Helseindustrien vant

Jeg har tidligere skrevet om hvordan deler av helsebransjen faktisk har støttet Obamas reformplaner, fordi det ville gi dem tilgang til langt flere kunder.

I boken oppsummerer Carney hva som var Obamas standpunkt i valgkampen og hva som ble det endelige resultatet. På to punkter var han enig med forsikringsselskapene (og uenig med McCain) — subsidier til helseforsikring og fortsatt skattesubsidiering av forsikring via arbeidsgiverne. Det ble også resultatet i mars. På to punkter var han uenig med selskapene — han var for etableringen av offentlig helseforsikring i konkurranse med de private og   mot et pålegg om at alle amerikanere må ha forsikring). Obama tapte disse to, og selskapene vant.

I den senere mediedekningen, se for eksempel alskens ”fakta-bokser” i norsk presse, har det faktum at Obama, i motsetning til Hillary Clinton og John Edwards, IKKE ønsket å pålegge alle amerikanere å tegne helseforsikring, bare å dekke alle barn, forsvunnet i minnehullet.

Jeg innvendte overfor Carney at det var litt urettferdig å plassere ansvaret for at det ikke ble noen ”public option” på Obama, siden han ønsket dette, men at det var kul umulig å få det igjennom i senatet. Carney var enig i at dette var å strekke hans retoriske poeng litt lang. Men uansett kan man i hvert fall slå fast at Obamas helsereform snarere bekrefter enn avkrefter helseindustrien innflytelse under Obama.

Og visste du at Wal-Mart drev lobbyvirksomhet for å pålegge alle bedrifter å gi sine ansatte helseforsikring? Hvorfor skulle dette hyperkapitalistiske hatobjektet for en samlet venstreside gjøre det? Carney forklarer: Fordi den helsedekningen Wal-Mart allerede tilbyr sine ansatte er vesentlig dyrere enn den hovedkonkurrenten Target tilbyr. Wal-Marts motiv er altså å øke kostnadene hos konkurrentene.

Den andre klimalobbyen

I klima- og energipolitikken er standard fremstilling i norsk og langt på vei amerikansk presse  at sterke næringsinteresser bekjemper Obamas politikk. Carney plasserer imidlertid deler av kullindustrien og kraftprodusentene på ”feil” side, som støttespillerne for klimakvoteloven. Edison Electric Institute, en sammenslutning av kraftprodusenter, drev aktiv lobbyvirksomhet for kvotehandelsloven Waxman-Markey. Hvorfor det? Fordi loven innebar at 85 prosent av utslippskvotene i mange år fremover skulle gis bort, og disse kunne selges i markedet. Kraftindustrien hadde sikret seg 30 prosent av gratiskvotene.

Jordbruket ble også en aktiv pådriver. De ble unntatt for utslippstak og fikk i tillegg muligheten til å selge kvoter ved å endre driften slik at mer CO2 blir lagret i bakken. Attpåtil fikk de i innspurten presset igjennom at det ikke var forurensningsmyndigheten EPA som skulle regulere dette kvotesalget, men jordbruksdepartementet, som i USA (og i Norge) mer eller mindre er i lomma på jordbruksinteressene. I pose og sekk, altså.

Dersom du sammenligner mulighetene til å drive lobbyvirksomhet, er det noe forskjell på et kvotehandelssystem etablert av Kongressen og direkte reguleringer gjennomført av EPA?

— Kongressen er åpenbart mer utsatt for lobbyistene, selv om reguleringsmyndighetene også er det. Kvotehandelsloven er et slags juletre som er fullastet med alskens goodies for ulike interesser, mens en EPA-regulering er  mer rett frem. Det vil fremdeles være lobbypress, men en slik prosess vil være renere og mer direkte innrettet på å få til reduksjoner i klimagassutslippene, og ikke underlagt masse andre politiske hensyn, svarer Carney

Men dersom EPA-reguleringene skader sterke interesser, kan de ikke komme rundt det ved å gå til Kongressen og få vedtatt en lov?

— Ja, det kan skje, selv om det ikke er så mye snakket om.

Obama har nylig  skjerpet de såkalte CAFE-standardene, som pålegger bilprodusentene å lage biler som (i gjennomsnitt) går vesentlig lengre på mila enn tidligere. Bilindustrien var med på laget — ikke så merkelig, siden den nettopp hadde blitt reddet av staten, GM er delvis statseid. Hovedgrunnen er likevel  at en slik standard rammer alle temmelig likt. Kostnadene kan dermed skyves over på kundene. Carney viser for øvrig til at GM også på 1970-tallet var en pådriver for strengere utslippskrav fra biler. Grunnen var ganske enkel: Selskapet hadde utviklet og patentert en katalysator. Et pålegg ville gi dem en konkurransefordel.

Alcoas to ansikter

En av pådriverne for CAFE var den store aluminiumsprodusenten Alcoa. Carney skriver at en tidligere Alcoa-topp ble hyret inn til finansdepartementet samme måned som Obama la frem forslag om strengere standarder. Det er åpenbart hvorfor aluminiumsprodusentene er interessert i dette. De selger et produkt som gjør bilene lettere og dermed kan oppfylle de nye kravene.

— Samtidig, på den andre siden av verden, nemlig i Australia, drev Alcoa aktiv lobbyvirksomhet mot forslaget om å innføre et kvotehandelsregime der. Produksjonen av aluminium er energiintensiv, og i Australia kommer energien fra kull. Alcoa advarte derfor mot at kvoter ville føre til at produksjonen ble så dyr at selskapet nok måtte se seg om etter andre steder å produsere, sier Carney

Australia har for øvrig utsatt alle planer om kvotehandel minst til 2013.

Alcoas konkurrent Norsk Hydro bygger som kjent opp sin produksjonskapasitet i Qatar. Der er ingen lobbyvirksomhet nødvendig. Landene i Gulfen blir trolig de siste som legger noen CO2-pris på sine produsenter.

General Electric — sjefslobbyisten

Men det er General Electric som spiller hovedrollen i Carneys bok, og har fått et helt kapittel viet seg, med undertittelen: ”The for-profit arm of the Obama administration”.

Siden 1998 har intet amerikansk selskap hatt et større lobbybudsjett enn GE. Carney skriver en smule overdrevet at George W. Bushs State of the Union-tale i 2007 så ut som den var hentet rett fra GEs årsrapport. I 2008 fikk Obama rekordartet mye penger fra GE.

GE var en av stifterne av Climate Action Partnership, en sammenslutning av miljøorganisasjoner og store selskaper som har vært en viktig pådriver for en ny energi- og klimapolitikk, materialisert i Waxman-Markey-forslaget vedtatt i Representantenes Hus i fjor. Blant medlemmene er blant annet de tre store bilselskapene, Shell, Dow, DuPont, AIG og Johnson & Johnson.

GEs egne interesser i en mer aktivistisk klimapolitikk er mange. GE har sammen med kraftselskapet AES etablert GHGS, som skal drive med kvotehandel, utvikle vind- og solenergi og drive avbøtende tiltak som oppsamling av metan fra søppelfyllinger eller treplantingsprosjekter. GE er allerede største leverandør til USAs raskt voksende vindkraftindustri — alt drevet av subsidier og skatteincentiver.

Carney trekker også frem at GE har   drevet lobbyvirksomhet for utfasingen av vanlige lyspærer — fortjenesten er større på de nye energieffektive pærene der GE ligger i forkant produksjonsmessig. Ifølge Carneys bok driver de her et interessant dobbeltspill. Når lyspærefabrikkene i USA legges ned, skylder GE på reguleringene, uten av nevne at de selv har støttet dem, samtidig som de produserer de dyrere CFL-pærene i Kina og på Filippinene.

Fra gammelt av har GE en spesiell plass i hjertene til en del på høyresiden, siden det var som talsmann for GE at Ronald Reagan først fremsto som markedsfører av næringsfrihet og amerikanske verdier.

(Wall Street-spaltisten) John Fund fortalte meg at GE har satt av 10 millioner dollar for å feire Reagans 100-årsjubileum neste år. Kan vi se det som et forsøk fra GE’s side på å innynde seg hos høyresiden igjen?

— Det ser ut som GE leser de politiske vindene, og ikke lenger vil ha alle sine egg i Obama’s kurv. Mange selskaper kastet seg på den grønne bølgen da demokratene var i fremgang. Dersom de hadde trodd at republikanerne ville sitte med makten for alltid, tror jeg mange av dem aldri hadde sluttet seg til Climate Action Partnership. Da hadde de konsentrert seg om de godene de er vant til å få fra republikanerne, som etanol-subsidier. Dersom republikanerne virkelig kommer tilbake til makten, vil du se at noen av disse selskapene toner ned sin lobbyvirksomhet for kvotehandelssystemet. Det blir vanskeligere for GE, siden de har vært den aller fremste forkjemperen for kvotehandel i USA.

I boken finnes ingen kvantitative sammenligning av lobbypenger som har gått til hver side i klima-kampen. Carney sier at han gjerne skulle ha gjort det — ingenting er bedre for tabloide oppslag, men det er svært vanskelig å gjøre, ikke minst fordi selskaper som GE har en veldig omfattende lobby-agenda. Hvordan fordeler man deres penger på de ulike politiske målsettingene selskapet har?

— Det eneste jeg tør å si at det er flere store spillere på pro-siden (GE, Goldman Sachs som har investert i klimahandelssystemer) enn på motstandersiden (Exxon, samt deler av kullindustrien).

Twitter: @jasnoen