Diplomatisk skipbrudd
Rundt ti mennesker ble drept utenfor kysten av Gaza. Det er ikke umulig å forstå aksjonen i lys av kampen mot Hamas. Derimot er det umulig å akseptere at altfor lite gjøres for å skape fred for to stater. Det diplomatiske skipbruddet gårsdagen var for Israel, bør være et varsku for landets ledere.
Den internasjonale fordømmelsen etter bordingen av flotiljen på vei mot Gaza har vært sterk og tilnærmet unison. ”Uproporsjonalt” og ”uakseptabel” er ordene fra relativt Israel-vennlige europeiske ledere; ”umoralsk”, ”massakre” og ”sjørøveri” fra store deler av opinionen. En demonstrasjon med politiske prominente deltagere gikk av stabelen i Oslo igår. Bare USA og Storbritannia har vært noe mer tilbakeholdne i sine kommentarer. USA har beklaget tapet av liv, men ikke sagt noe om skyldforholdene. Britenes utenriksminister William Hague innledet sin uttalelse med at Storbritannia hele tiden hadde advart mot deltagelse i flotiljen, men la til at Israel må vise tilbakeholdenhet og forholde seg til sine internasjonale forpliktelser.
Tragisk, men forståelig
Som isolert tilfelle bedømt heller jeg mot den amerikanske og britiske avdempede reaksjonen: Utfallet er tragisk, det må undersøkes akkurat hva som er hendt, men Israels insistering på ikke å slippe utenlandske skip gjennom blokaden av Gaza er forståelig. Men i en større kontekst er denne hendelsen en uunngåelig konsekvens av Israels strategi, eller mangel på sådan. Det er en strategi som ikke fører noen steder. For at Israel skal ta de grepene som kan føre landet ut av konflikten, trengs på et eller annet tidspunkt antagelig mer enn avdempede reaksjoner fra USA.
Men la meg først si hvorfor jeg har forståelse for de avdempede reaksjonene, som i hovedsak skyldes at Storbritannia og USA har større forståelse for blokaden av Gaza. En slik forståelse er nesten fraværende i den norske medievirkeligheten. Angrepet blir dermed av mange oppfattet som et umotivert angrep på fredlige demonstranter som bare ville bringe nødhjelp. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til det jeg oppfatter som den norske mainstream-tolkningen av blokaden og bordingen. I det uunngåelige skyldfordelingsspillet som følger slike hendelser, gis organisatorene av flotiljen for lite ansvar for bordingen, og Hamas for lite ansvar for blokaden.
Israel har i 62 år levd blant stater som ikke anerkjenner dets rett til eksistens i noen form. Hamas i Gaza har stadig som mål å drive jødene på havet. Selv om dette målet ikke er innen militær rekkevidde idag, sender Hamas stadig raketter inn i Israel, hva enten det er en blokade mot Gaza eller ikke. Og selv om dette målet ikke er innen militær rekkevidde idag, er det vanskelig for Israel å inngå en meningsfull fredsavtale med en gruppe som Hamas. Makthaverne på stripen anerkjenner ikke Israel, har bånd med Iran og skyter raketter mot Israel. Det er forståelig at Israel vil unngå en selvstendig, Hamas-kontrollert stat på Gaza, med fri import av våpen og materiell. Jo: Kanskje vil Hamas mykne om en endelig fred kom på plass og blokaden ble avsluttet, skjønt det ikke på noen som helst måte er innlysende. Men uansett er veien frem dit lang, og en opphevelse av blokaden nå vil gi et tilsig av raketter i mellomtiden.
Reell sikkerhetstrussel
Mange europeere føler emosjonelt på ”urettferdigheten” at det dør flere palestinere — eller i dette tilfellet aktivister — enn det dør israelske soldater eller sivile. Men slike tall er ikke målet på hva som er legitimt eller moralsk forsvarlig i en krig. Det kan være verdt å minnes General Pattons kyniske, men korrekte, utsagn under Den andre verdenskrig: “The object of war is not to die for your country but to make the other bastard die for his.” Samtidig kan Israel av humanitære og diplomatiske hensyn ikke tillate seg å slå fienden til det punkt hvor motstand opphører. I stedet får vi sporadisk bombing av tuneller, en kortere militær konflikt i ny og ne, enkeltstående operasjoner.
Israel står derfor daglig overfor vanskelige valg i forhold til situasjonen på Gaza. Å oppheve blokaden innebærer en reell sikkerhetstrussel mot Israel. Å opprettholde innebærer en konstant vurdering av hvilke mål man skal slå til mot, hvilke smuglere man skal stoppe, hvor man skal bombe — eller som i dette tilfellet, om og hvordan man skal stoppe utenlandske båter. I disse vurderingene er det lett å få verdensopinionen imot seg. For selv om det hører med til historien at isolasjonen av Hamas, som er regnet som en terrororganisasjon av både EU og USA, og prioriteringen av å utvikle Vestbredden, var en beslutning som fant støtte i USA og store deler av Europa, og selv om blokaden — og håndhevelsen av den — følger av dette, har europeisk opinion lav toleranse for ubehagelige TV-bilder. Bildet kompliseres ytterligere av at Hamas selvfølgelig er bevisst hva slags diplomatiske utfordringer Israel kan møte i ulike situasjoner og bruker det til egen fordel.
Derfor følges hvert slag i Midtøsten-konflikten av en langvarig informasjonskrig. Den norske mediedekningen har etter mitt skjønn underfokusert at Israel allerede for mange dager siden tilbød flotilje-arrangørene å frakte lasten inn i Gaza selv. Denne forsendelsen skulle inneholde 10 000 tonn forsyninger; hver uke fraktes allerede rundt 15 000 tonn forsyninger inn i Gaza. Norske journalister har også en tendens til å stole lite på israelske kilder. Det kan selvsagt være berettiget, for begge parter i denne konflikten feilinformerer. Men hvis det systematisk blir slik at man stoler på den ene parts informasjon, kan bildet bli ganske skjevt. I løpet av Twitter-stormen om denne saken igår, stilte mange, blant annet Dagsavisens Hege Ulstein, spørsmål ved om en video som viser hvordan israelske soldater blir brutalt angrepet med stokker i det de kommer ombord i båten, var ekte. Min bedømmelse er at videoen er ekte. Det kan selvsagt være jeg tar feil; men det er uansett interessant å se hvordan mange søker ualminnelig aktivt etter enhver mulighet til å anta at Israel fabrikkerer eller lyver. NRK skrev om våpenfunnene på båten at ”Israel hevdet” å funnet våpen som de siden avbildet og viste frem. Og den formuleringen er kanskje ikke så ille journalistisk; derimot vil svært mange nordmenn lese den mer i retning av at ”Israel har fabrikkert”.
Utvikling av bunkermentalitet
At Israel er i en vanskelig situasjon, betyr ikke at alt landet gjør kan eller bør unnskyldes. Israelere liker ofte å avfeie kritikk utenfra med at man ikke vet hvordan det er. Det er nok sant; samtidig er det en del aspekter som sees vel så tydelig på avstand. Det er særlig to momenter som driver Israel til for ofte å velge krig og for sjelden søke fred. For det første preges landet av 62 år med konflikt. Det har gjort IDF til en enormt viktig maktfaktor, og det har gjort militær tankegang dominerende i mange sikkerhetspolitiske analyser. Når man har en hammer, er det lett å gjøre spikre av alle problemer og banke løs.
For det andre har den langvarige konflikten, den historiske antisemittismen, den for ofte totale mangel på forståelse Israel møter i internasjonale fora, et behov for å legitimere egne handler, og en manglende tro på løsninger bidratt til å gi mange en bunkersmentalitet. Til tider har dette vært rasjonelt og nødvendig. Hadde Israel historisk tatt altfor meget hensyn til sine vestlige kritikere, er det godt mulig landet ikke hadde eksistert idag. Men de siste årene har bunkersmentaliteten forverret seg, og den bidrar til å forme Israels holdning til konflikten, til dialog, til kritikk og debatt. Utenlandske kritikere, som Richard Goldstone eller Noam Chomsky, blir mer og mer uønsket. Også vennligsinnede utenforstående kritikere, som de relativt nye jødiskdominerte lobbygruppene J Street i USA og JCall i Europa blir av mange avfeiet i av og til hatske ordelag. Og hjemlige kritikere behandles særlig på den nasjonalistiske fløyen som noe nær forrædere.
Samtidig bidrar bunkersmentaliteten til at mange israelere blir passive eller legger bånd på seg i forhold til å utøve intern kritikk. Og da tenker jeg ikke først og fremst på militære operasjoner av den typen som fant sted igår; men på hele politikken overfor palestinerne. Kritikken mot radikaliserte bosettere og den såkalte ”price-tag”-politikken, hvor bosettere svarer med vold og hærverk mot palestinere overfor den israelske regjeringens sporadiske forsøk på å begrense veksten i bosetningene, er avdempet og uemosjonell, ikke minst sammenlignet med reaksjonene overfor kritikere Israel. Myndighetenes offisielle versjon om at det ikke finnes noen palestinsk partner for fred — som rett nok er en mindre horribel påstand enn man vil få inntrykk av i norske medier — aksepteres taust av et flertall. Konklusjonen som trekkes, nemlig at fred ikke kan prioriteres, deles av mange. Det er umulig å hevde at Israel idag gjør alt for å forfølge fred og en tostatsløsning. Den manglende standhaftigheten blant den israelske majoritet som ønsker en tostatsløsning overfor minoriteten som ønsker et Stor-Israel, er israelernes største unnlatelsessynd.
Totstatsløsning eller undertrykkelse
Det er i lys av den manglende prioriteringen av en fredspolitikk Israels politikk på Gaza er ufruktbar — og det er i lys av at politikken på Gaza i økende grad er ufruktbar at viljen til å bruke makt blir moralsk mer og mer problematisk. Hvis det ikke er noe lys i enden av tunellen, er Israels maktpolitikk en blindvei; den gir mening bare som en understøttelse av en prosess mot en langsiktig løsning. For realitetene er dystre for Israel: Uten en tostatsløsning vil Israel i løpet av neste generasjon få valget mellom å opphøre som jødisk stat eller å sementere og institusjonalisere undertrykkelse av arabere. I det siste tilfellet vil internasjonal støtte til Israel eroderes, og landets sikkerhetspolitiske situasjon vil gå fra ille til uholdbar. Denne vurderingen høres idag oftest fra den israelske venstresiden; men det var Ariel Sharons fundamentale innsikt før han begynte sin uttrekning fra Gaza, det var Ehud Olmerts vurdering og det er Ehud Baraks vurdering. Viktigere: Det er en korrekt og uomgjengelig vurdering.
For Israels valg vil stadig oftere stå mellom å velge det som utgjør en sikkerhetspolitisk risiko, og det som i tillegg til å utgjøre en sikkerhetspolitisk risiko påfører andre lidelse og kanskje død. I tillegg til skjev mediedekning, Israel-hat og manglende forståelse for hvordan krig fungerer er dette fundamentale premisset en av grunnene til at vestlig tålmodighet med manglende israelsk fredsinnsats forsvinner. Og det er en av grunnene til stadig sterkere reaksjoner på militære episoder. Så lenge det ikke er fred i Midtøsten, vil Israel stundom føle seg nødt til å agere som en brutal militærmakt. Det i seg selv har jeg ingen problemer med å forstå. Men trass at også Israels fiender er kyniske, er dyktige til kynisk å bruke media, trass i at mange av dem ikke anerkjenner Israel og har som sitt endelige mål å drive jødene på havet — trass alt dette er det både hodeløst og hjerteløst av Israel ikke å sette alt inn på fred.
Det internasjonale samfunnet, med president Obama i spissen, bør ikke bruke all energien på å blåse opp denne hendelsen; det bør i stedet bruke den til å gjøre det tydelig for Israel hva som forventes av landet i fredsprosessen. Bare slik kan nye skipbrudd unngås.
Les også Jan Arild Snoens kommentar Band of Brothers.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
La meg først si: Israels blokade av Gaza er uakseptabel, og jeg skjønner ikke hvorfor Egypt er med på dette. Men la oss, som du vel argumenterer for, la dette ligge litt, og se på gårsdagens sjørøverangrep isolert sett.
Israel ønsker å stoppe skipene, og har ett av verdens mer avanserte militærapparater. Likevel velger de, ifølge videoer fra IDF, å sende ned soldater i snor fra helikoptre, i grålysningen, inn i en illsint gruppe aktivister. Det virker for meg tydelig at noen - jeg vil tro noen i militæret, men det kan jo like gjerne være politisk ledelse - ønsket en konfrontasjon, de ville vise verden video av "gærne" aktivister. Ikke bare gjorde de det overveiende sannsynlig at de ville bli nødt til å bruke vold tilbake, de risikerte unødig livene til de israelske kommandosoldatene i noe som virker som et PR-stunt. Nå har du mye mer militær erfaring enn meg, men kunne de ikke bare seilt opp på siden av skipene med et stort og skummelt krigsskip og brukt vannkanoner hvis folk begynte å skyte? De kunne fortsatt ha hindret frakten av sement til Gaza og fått fengslet alle aktivistene uten å trenge å drepe dem.
På denne måten er "disproportional force" et viktig argument her, det var situasjonen også under Gaza-krigen, og er en side i debatten rundt forskjellene i dødstall i konflikten generelt som jeg tror du ikke belyser over.
Haaretz har forresten kjørt noen leder- og kommentarartikler som, fra innsiden, også sier noe sånt som "nå går det på trynet".
Endelig en god analyse! Kan ikke du stille opp på TV i stedet for alle "som hyler i kor"?
Jørgen - hvis det var ment som et PR-stunt, må det ha vært et av de dårligste ever. Det kan godt hende dårlige vurderinger ble gjort, men det opplevde behovet for å opprettholde blokaden er der likefullt.
Ja, Haaretz har kjørt mange artikler om at det går på trynet. Jeg er enig i en god del av dem, se bunkermentalitet og undertrykkelse. Men europeere fokuserer for ofte på militære enkeltutslag av konflikten - nettopp fordi de to sidene er militært så ujevne - i stedet for å fokusere på det underliggende.
Når kommer du med en vurdering av Tyrkias aktive oppslutning av aksjonistene, og landets østvending. Dette er vel slik jeg oppfatter det tegn på svekkelse av NATO, og på sikt en trussel mot Norges sikkerhet.
Ellers meget bra analyse!
Jørgen: En plausibel forklaring kan være at de ikke forsto hva som var i ferd med å skje før førstemann var nede på dekk (Det var først da "frontlinjen" (sitat fra NRKs journalist som skulle vært om bord) trakk frem stokkene). Når først en/to/tre mann er nede på dekk og i ferd med å få juling har de andre ikke stort annet valg enn å følge etter for å forsøke å hjelpe.
Ved 0:53 i den videoen som er tatt fra siden av skipet ser en tydelig at to av soldatene holder/avfyrer paintballgevær.
Gårsdagens premie går forøvrig til Anders Magnus som i 21-nyhetene på NRK fortsatt sa "aksjonistene hevder at de israelske soldatene åpnet ild uprovosert" og "israel hevder de ble møtt med stokker og andre slagvåpen"(fritt sitert). Samtidig viser de KUN videoen som er filmet ovenfra hvor alt er kaos, ikke den fra siden som tydelig viser hva som skjedde. Fatter ikke hva vurderingen der har vært siden de to ble offentliggjort samtidig tidligere på dagen.
Nils August: God analyse
Hei, Nils August.
Jeg har også sett videoen, og tviler ikke på at den er ekte. Jeg deler forøvrig også mye av din øvrige analyse -- selv om den folkerettslige lovligheten av blokaden er nokså omstridt sammenlignet med din fremstilling. Men ang. videoen, så er det to vesentlige mangler ved den som bevismateriale. For det første viser den ikke hva som skjedde før videoen begynner. De veldig få øyenvitneskildringene vi har fra ikke-IDF-personell hinter til provokasjoner og beskytning før bordingen. Mer av dette vil trolig komme i ukene fremover.
For det andre er dette altså en militær bording av et skip i internasjonalt farvann, begått av væpna soldater som har en record med masse unødvendig voldsbruk. Det er da slett ikke åpenbart, verken moralsk eller juridisk, at folkene ombord ikke skulle forsvare seg mot dette. Bare det faktum at det er IDF som stiller, og ikke kystvakta eller politiet, må kunne sies å være en rød klut til aktivistene ombord. Palestinere dør og råtner i israelske fengsler med tvilsomme domsslutninger; følgelig er det ikke rart at folkene var noe skeptiske til å bli tatt til fange av IDF uten lov og dom i internasjonalt farvann.
Og som IDFs egne bilder viser: Det de forsvarte seg med var skiftnøkler, kjøkkenkniver og plastmøbelbiter -- svært pussig tatt i betraktning den offisielle versjonen om at hele flotiljaen ønsket seg denne utviklingen og hadde planlagt en lynsjemobb. (Og btw: Hvor er disse jernstengene som videoen hevder at soldatene ble slått med? På bildene etterpå finnes det bare trepinner, stolben eller lignende) For meg ser det mer ut som en langvarig provokasjon-reaksjons-syklus har kulminert i en bording der IDF må ha visst at stemninga ville bli omtrent som den ble. Hvorfor valgte de da denne løsninga, fremfor å arrestere båten i dagslys inne i sin egen jurisdiksjon? For meg er det klart mest sannsynlige svaret at Israel ønsket å statuere et eksempel overfor eventuelle andre som måtte ønske å protestere mot blokaden.
Men du har naturligvis rett i det siste: Tostatsløsning er the only way. Spørsmålene blir de vanlige. Øst-Jerusalem, Golan, settlerne.
Takk for en lang og grundig kommentar.
Jeg har vel som de fleste andre flere spørsmål enn svar, men kanskje noen andre vet noe om dette?
Hvorfor firer de seg ned slik i grålysningen? Jeg regner med at de også gjorde det på da andre båtene, hvar fulgte etter at de kom ombord i skipene? Tvang de skipene til havn? Regnes ikke dette i såfall som kapring?
Hva sier lovene om å forsvare seg mot kapring av et slikt slag?
Er en tostatsløsning mulig praktisk sett? Jeg tenker da ikke på selve prosessen dit, men mitt intrykk er at om grensene skal gå slik muren i dag går, så vil ikke palestinerne få landressurser nok til å leve med en slik løsning.
Du har skrevet en god og velbalansert analytisk artikkel.
Jeg heller som deg i retning av å verdsette de mer avdempede britiske og amerikanske reaksjoner.
De tradisjonelt anti israelske media og norsk public opinion reagerer som man kunne forvente. Jeg kan i denne spesielle situasjon også forstå de motiver som ligger bak denne reaksjon.
Man må imidlertid se den israelske reaksjon (bunkersmentaliteten) i lys av den manglende fremgang i fredsprosessen, (hvor imidlertid trykkes bør legges på prosess mer enn fred)
I dette helhetsbildet figurerer skuffelsen over at palestinerene flere ganger har avvist hva som på israelsk side oppfattes som genuine fredstilbud (bl. a. Camp David i 2000 og Taba i januar året etter)
Palestinske terroraksjoner har også sin del av ansvaret.
Denne spesielle israelske aksjon må imidlertid sees i lys av de israelske erfaringer med Gaza. Den ensidige israelske tilbaketrekning ble møtt med raketter fra Hamas.
På israelsk side legger man til grunn at palestinerene har helt urealistiske krav i sine forhandlingsopplegg.Det faktum at palestinerene er splittet gjør det ikke lettere.
Den israelske Gaza blokade kan forståes utifra frykten for at Hamas kan få innsmuglet våpen fra omverdenen.
Man skal heller ikke ta for god
fisk den annen parts argument at flåten kun brakte med seg humanitære forsyninger og sympati for Gaza.
Det er rimelig å anta at det blant deltakerene befant seg akstivister
som antakelig svært gjerne ønsket å fremprovosere en kontrontasjon med
Men så har også Israel sine ting å svare for i denne prosess.
Jeg kan i og for seg forstå at Israel gjorde forsøk på å hindre at den såkalte humanitære flåte ikke kom frem til. Noe gikk imidlertid fullstendig galt under den israelske operasjon, men vi gjør antakelig best i å vente på at en granskingskomisjon avleverer sin rapport. Forhåpentlig blir ikke dette en ny Goldstone rapport som den ene part ikke vil akseptere. Israel har gode grunner til å ha sin skepsis til FN undersøkelser av denne type.
Vi som tradisjonelt regner oss som venner av Israel (ikke alltid noen lett oppgave) kan imidlertid slå fast følgende :
Også denne hendelse vil gå over i historien. Men Israel har utifra sine psykolgiske bunkers følelser nok en gang klart å skyte seg i bena. Forsøkene på å avlede verdensopininens oppmerksomhet vekk fra Palestina spørsmålet og mot Iran, har i denne omgang slått feil.
Men det er i tillegg nok en faktor som gjør problemet verre for Israel.
Det er at problemet nå ikke lenger bare gjelder Israel- Palestina , men har blitt utvidet til også å gjelde Tyrkia. Dette gjør både den amerikanske og den israelske strategiske situasjon i regionen vanskeligere.
Vi er alle klar over at USA ikke har ubegrensede midler når det gjelder å bevege Israel frem mot forhandlings bordet. Men i denne spesielle situasjon er det å forvente at et nytt amerikansk diplomatisk initiativ vil være på gang om ikke lenge.
Supermakten USA kan ikke i det lange løp avfinne seg med at en små rand stat ved Middelhavet på denne måten kompromitterer den amerikanske utenrikspolitiske strategi.
Til tross for de tragiske offer denne episoden brakte, kan vi ikke utelukke at det er nettopp slike hendeler som kan bringe bevegelse i det fastlåste forhandlingsbildet.
"Hvorfor firer de seg ned slik i grålysningen? Jeg regner med at de også gjorde det på da andre båtene, hvar fulgte etter at de kom ombord i skipene? Tvang de skipene til havn? Regnes ikke dette i såfall som kapring?
Hva sier lovene om å forsvare seg mot kapring av et slikt slag?"
Det kan jeg svare på, det var en fyr på dagsavisa(nå klarer jeg ikke å finne tilbake selvfølgelig) som henviste til en internasjonal lov om nettopp dette med bording av sivile skip i internasjonalt farvann. Stater har faktisk lov til å borde sivile skip i internasjonalt farvann ved særlig misstanke. Enda mer konkret var det at man kunne borde hvis hensikten var å bryte en blokade, dette var nevnt spesifikt altså.
Så sånn sett brøt Israel ingen lover.
Nå er det ikke første gang Israel går til angrep i internasjonalt farvann. I 1967 ble det amerikanske skipet USS liberty angrepet og forsøkt senket. Men dette vakte lite oppmerksomhet internasjonalt.
Se http://www.gtr5.com/
Petter H:
Det du sikter til er San Remo-memorandumet: http://www.icrc.org/ihl.nsf/FULL/560?OpenDocument
Seksjon V, Artikkel 67a sier:
67. Merchant vessels flying the flag of neutral States may not be attacked unless they:
(a) are believed on reasonable grounds to be carrying contraband or breaching a blockade, and after prior warning they intentionally and clearly refuse to stop, or intentionally and clearly resist visit, search or capture;
For de som lurer på hvorfor Israel aksjonerte om natten, så er det rett og slett at de ønsket å gjøre denne aksjonen mens folk sover og det er relativt stille. Altså, for å unngå bråk. Likevel hadde aksjonistene forberedt seg på IDFs aksjon, og derfor IDFs uttalelser om "lynsjemobb".
Sigve:
Jernstengene ser du her, ca 37 sekunder ut i filmen: http://www.dagbladet.no/2010/06/01/nyheter/israel/utenriks/11961275/
Du ser også en arabisk dolk, og en dolk er som kjent et våpen med den ene hensikten å drepe andre mennesker - den er altså ikke en kniv. Du ser også en rekke andre kniver (som jaktkniver) som ikke hører hjemme på et passasjerskip. Grunnen til at disse aktivistene ikke kunne ta med skytevåpen o.l. var fordi det var uavhengige observatører som forsikret at skipet var ubevæpnet
Dette var forøvrig ingen spontan reaksjon slik mange ser ut til å tro, molotov cocktails og brannbomber var gjort klar før Israelerne nærmet seg. Du sier at videoen ikke viser hva som skjer før, noe som høres helt sprøtt ut! Hva kan ha skjedd før IDF kom ombord? Israel har filmet fra det øyeblikket soldatene ble firet ned fra helikopteret, og det var åpenbart ingen slik provokasjon som du sikter til, med mindre du mener soldatene "provoserte" dem fra luften eller i det hele tatt ved sin tilstedeværelse.
peterH - at de ikke brøt internasjonal lov høres rart ut.
Her er artikkelen Aftenposten har på temaet:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3673112.ece
Beate: Her har du et annet (og relativt overbevisende) perspektiv på temaet. Skulle likt å se noen ta en frem-og-tilbake på det her, slik at lovligheten av aksjonen ble noenlunde avklart.
Lovligheten av bordingen avhenger av hvorvidt blokkaden vurderes som lovlig eller ikke. Er blokkaden ulovlig kan ingen skip heller bordes. Er blokkaden lovlig kan mer eller mindre alle fartøy bordes, om de ikke vil klarere innholdet. En bording kan foregå i internasjonalt farvann så lenge det er klart at fartøyet har til intensjon å bryte blokkaden.
Argumentasjonen som professor Geir Ulfstein anfører i aftenposten baserer seg på et utgangspunkt om at det ikke eksisterer verken noen blokkade eller noen konflikt mellom Israel og HAMAS på gazastripen.
I så tilfelle ville han også ha helt rett, men det er altså ikke slik verden er skrudd sammen.
Det jeg ikke helt for står med dette er at de fleste (?) Europeiske land legger dette (bording i internasjonalt fravann) til grunn for å fordømme det som har skjedd. Eller har jeg misforstått?
Og jeg forstår heller ikke helt hva dette impliserer: Hamas har nektet å skrive under fredsavtalen Isreal tilbyr. Israel har nektet å skrive under fredsavtalen Hamas tilbyr. Om Hamas etter dette hadde proklamert en blokkade av Isreal - så ville det vært greit om de også bordet skip som skulle dit?
(Jeg spør ikke retorisk her, jeg er lurer oppriktig på hvordan situasjonen er.)
"Om Hamas etter dette hadde proklamert en blokkade av Isreal — så ville det vært greit om de også bordet skip som skulle dit?"
Ja, det vil jeg si. En sjøblokkade er et virkemiddel i krigføring. Når to parter er i krig kan begge parter iverksette blokkade mot motparten.
For å trekke en enkel parallell kan vi se på rollen som soldater utspiller i en krig. Å flytte soldater over grensen til et annet land i fredstid er en krigserklæring, og kan være et brudd mot folkeretten. Men dersom to parter allerede er i krig kan selvsagt begge parter flytte soldater over grensen.
Å blokkere forsyninger til krigførende motpart er en legitim handling i krig. Spørsmålet er altså om Hamas på Gaza er i krig med Israel. Det kan begrunnes ganske enkelt ved å vise til at det stadig skytes raketter fra Gaza inn på Israelsk territorium, og at Israel invaderte Gaza i fjor. Det foreligger heller ingen fredsslutning mellom partene.
Jeg henleder oppmerksomheten på Ronen Bergmens artikkel i dagens Wall Street Journal vedrøende ovennevnte sak.
Han forteller om den spesielle mentalitet som synes å ha rammet IDF i behandlingen av slike saker. (siege fatigue)
Han opplyser også at ved to tidligere anledninger har IDF benyttet seg av andre (ikke tapbringende) metoder for å hindrer at skip med palestinere ankom Gaza fra Kyprus, Den ene gangen var i 1988 hvor IDF sprengte skipet ved havn i Kyprus før pasasjerene var ombord. Den andre epesoden var i august 2006 hvor angjeldende skip ble bordet i internasjonalt farvann av IDF for å se om det var våpen ombord. Da dette ikke var tilfelle, fikk skipet fortsette sin kurs.
Ved denne episode blir man minnet om Talleyrands ord etter at Napoleon hadde latt hertugen av Enghien skyte etter en farse av en rettsak: "Dette er verre enn en forbrytelse. Dette er en dumhet".
Jeg er fremdeles noe usikker på hva folkeretten sier om episoder av dette slag. Etter hva jeg har fått med meg er det eneste kravet folkeretten stiller til en lovlig blokade at den skal være effektiv. Hva den vel har vært i dette tilfelle når man ser bort fra tapene.
Når det gjelder forholdene mellom Israel og Hamas synes vel forholdet å være at det eksisterer en unilateral israelsk våpenhvile erklæring utferdiget etter kamphandlingene i januar 2009 og en unilateral Hamas våpenhvile erklæring utferdiget omtrent på samme tidspunkt.Jeg tror begge erklæringene kom stand etter egyptisk initiativ.
Det eksisterer ingen bindende felles våpenhvile for de to parter-.
Man kan således si at det formelt ikke eksisterer noen krigstilstand mellom de to parter. Men det er heller ikke en normal fredssituasjon.
Når det gjelder den israelske tilbaketrekning fra Gaza skjedde dette som et unilateralt israelsk initiativ, og det eksisterer følgelig ikke noe avtaledokument mellom Israel og palestinere av den type som ble undertegnet for områder på Vestbredden.
Avtalene forVestbredden inneholder imidlertid klausuler som gir IDF rett til å intervenere på Vestbredden i enkelte forhold som berører Israels sikkerhet.
Hvis Israel handler med kløkt denne gang bør Israel komme med en unilateral erklæring som opphever blokaden av Gaza, men som samtidig gir Israel rett til å agere i og utenfor Gaza under forhold som vil kunne sette Israels sikkerhetn i fare.
"Jeg er i utgangspunktet skeptisk til det jeg oppfatter som den norske mainstream-tolkningen av blokaden og bordingen. I det uunngåelige skyldfordelingsspillet som følger slike hendelser, gis organisatorene av flotiljen for lite ansvar for bordingen, og Hamas for lite ansvar for blokaden."
Dette er noe av det bedre jeg har lest av deg, NAA. Når man veit hvem som organiserte denne "armadaen", bør det være rimelig klart for alle og enhver hvilken hensikt den hadde. Og om Israelerne lot den gå, så hadde de følgende skipene vært fulle av våpen. Planen var kort og godt for muslimske ekstremister (Representert ved IHH) å gi Israel et medienederlag. Nå hadde heldigvis Israelerne gjort en liten hjemmelekse fra tidligere, slik at de denne gangen faktisk kunne bevise hva slags "fredelige" aktivister, disse sivile aksjonistene var. Dermed blir det litt mer balanse i regnskapet her. Uten dette hadde fordømmelsen av Israel vært enda mer ensrettet. Mediene tar ukritiske det disse "fredaktistene" sier, ikke så veldig ulikt når de var mikrofonstativ for Mads Gilbert og Erik Fosse. Situasjonen er altså så absurd i spesielt den norske medieverden at Israelerne skal dokumentere sin uskyld, til tross for at dette var en provokasjon fra havna til slaget på dekk.
Så ja. Når Israelske soldater blir angrepet, bør voksne folk, som jeg forstår at aksjonistene skal være, forstå at konsekvensene kan bli alvorlige. Den totale mangelen på kritikk mot de som organiserer denne armadaen viser hvor partisk norske medier er i denne konflikten. Det hindrer norske borgere i å få et korrekt bilde av denne konflikten.
Så dette var en forbedring NAA.
Craig Murray er en tidligere britisk toppdiplomat som blant annet var britisk ambassadør i Usbekistan. Han har en særdeles interessant kommentar til det israelske angrepet på det tyrkiske skipet «Mavi Marmara». Et meget interessant poeng her er at Tyrkia er medlem av NATO, samtidig som Israel IKKE er medlem av NATO. Det israelske angrepet på et tyrkisk skip er derfor, etter NATOs artikkel 5, et angrep på hele NATO-alliansen, og dermed også et angrep på Norge.
Craig Murray opplyser at Tyrkia umiddelbart sammenkalte til et krisemøte i NATO. Og ifølge Murray er det nå krisestemning i NATOs hovedkvarter.
Ingen forventer at NATO skal forsvare Tyrkia mot Israel, til tross for at det er dette som NATO er forpliktet til ifølge NATOs artikkel 5. Men motsetningene mellom USA og USAs europeiske allierte er nå, ifølge Murray, større enn de noen gang har vært.
Det neste skipet som forsøker å bryte blokaden, er det irsk-registrerte Rachel Corrie. Og Irland er også medlem av NATO. Vil NATO forsvare Irland mot aggresjon fra ikke-NATO-medlemmet Israel?
Er det noen norske politikere som er villige til å ta opp poenget at den israelske aggresjonen mot det tyrkiske skipet også er en aggresjon mot Norge, på grunn av NATOs artikkel 5?
Israels forsvarsminister sammenligner angrepet på det tyrkiske skipet med annen verdenskrig, og sier at Israel nå er i krig. Men dersom Israel er i krig, så er Israel i krig med NATO, etter NATOs artikkel 5.
Mange europeiske NATOland begynner nå å stille spørsmål med om NATO i virkeligheten er en forsvarsallianse, slik som det påstås - eller om NATO er en allianse for å fremme USAs utenrikspolitikk. Spørsmålet blir enda mer delikat fordi USA nå fører en utenrikspolitikk som definitivt ikke er i USAs interesse, ei heller i NATO-landenes interesse, men derimot fremmer Israels interesser. Dette da på grunn av den allmektige Israel-lobbyen i USA.
Les Craig Murrays kommentar her: http://www.craigmurray.org.uk/archives/2010/06/israeli_murders.html
Å borde en tyrkisk sivil båt er vel ikke et angrep på Tyrkia. Da skulle jo f.eks. arrestasjon av smuglere e.l. også utløse artikkel 5.
Dessuten er Tyrkia ansvarlig for at IHH-båten forlot tyrkisk farvann. Hva sier Bushdoktrinen om støtte til terror?
Ideen om den mektige israellobbyen er en stille antisemittisme. Israel og USA er allierte, mer mystisk er det vel egentlig ikke. Den alliansen oppstod etter at Israels naboland tre ganger forsøkte å utslette den jødiske staten.
Kjell: T.o. så er Irland ikke medlem av NATO. De har tradisjonelt ført en alliansefri utenrikspolitikk a la Sverige.
Xebeche: Såvidt jeg har forstått internasjonal lov, er det kun lov å borde andre lands skip i internasjonalt farvann dersom det er mistanke om menneskesmugling eller piratvirksomhet. Det er også lov dersom man har erklært en lovlig blokade. Spørsmålet om blokadens lovlighet ser derfor ut til å være kjernen her.
Det mest interessante perspektivet i denne saken, er etter min vurdering forholdet mellom Israel, Tyrkia og USA.
USA forsvarer lovligheten av blokkaden og Israels rett til å stanse skip.
http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/biden-israel-right-to-stop-gaza-flotilla-from-breaking-blockade-1.293833
Likevel velger de å se gjennom fingrene på at båter med tyrkisk flagg tydelig markerer at de ønsker å bryte blokkaden.
USA må bestemme seg enten så støtter de blokkaden, i så tilfelle må de motsette seg at skip passerer blokkaden, eller så mener de at blokkadene må vekk.
Obama har forsøkt å ri to hester i denne sammenheng og høster for øyeblikket fruktene av egen svakhet og ubesluttsomhet.
@AF: USA kan naturligvis anerkjenne Israels rett til å blokkere Gaza uten selv å delta aktivt i blokaden.
@Kjell: Dette er ikke et angrep på Tyrkia. Et sivilt tyrkisk handelsskip oppsøker av egen vilje en militær blokade. Det er spekulert i hva som vil skje om Tyrkia skulle være gale nok til å eskorte neste "fredsskip". Det første er trolig at samtlige andre NATO-land gir beskjed om dette er en handling Tyrkia får ta det fulle ansvar for selv. NATO-paktens formål er ikke å gi beskyttelse til medlemsland som selv oppsøker konflikter de ikke er part i.
Meget bra analyse, Nils August!
Jeg er enig i de fleste resonnementene, men lurer på din analyse av norske medier. Og da mener jeg oppriktig lurer på, fordi jeg ikke får fulgt med på alle for tiden. Dette er jo opplagt en propagandakrig like mye som en fysisk krig, og det er all grunn for mediene til å trå varsomt i det som kan synes som det "faktiske" landskap. Tar jeg helt feil om jeg har fått inntrykk av at medias overveiende Israelkritiske linje faktisk har vært mer balansert i denne saken enn ellers? Det er selvsagt medier og medier, men flere av avisene virker vesentlig mer åpne for ulike sider etter denne hendelsen enn hva en kunne forvente. At DN gjør det er kanskje ikke så overraskende, men når selv Dagbladet ser seg om er vel det et tegn?
NRK er sikkert i en klasse for seg, men jeg stusser på følgende passasje i argumentasjonen din:
"NRK skrev om våpenfunnene på båten at ”Israel hevdet” å funnet våpen som de siden avbildet og viste frem. Og den formuleringen er kanskje ikke så ille journalistisk; derimot vil svært mange nordmenn lese den mer i retning av at ”Israel har fabrikkert”."
Med forbehold om at jeg ikke vet om lignende forbehold ble tatt også overfor faktapåstander fra konvoisiden; å presisere at våpenfunnpåstanden (med tilhørende bilder) kom fra Israel, ved å si "Israel hevdet" er da ikke bare "ikke så ille" journalistisk, men omtrent den eneste forsvarlige i en propagandakrig? Hvordan skulle en ellers formulere seg om fakta som kan være omstridt, og ikke kan verifiseres?
Bildet begynner å bli klarere.
Det synes klart at det ombord på hovedskipet befant seg en gruppe tyrkiske aktivister som var fast besluttet å fremprovosere en konflikt med
Israel. Det er ingen tvil om at kanskje ble en humanitær operasjon anvendt som middel for å skape en konftontasjon.
Man kan reise spørsmålet om hvorfor man på israelsk side ikke gjorde mer
for å undgå personell skader/tap av menneskeliv-
Det berettes nå om flere titalls episoder hvor IDF har bordet fartøyer med kurs for Gaza med last ombord. Lasten er blitt kontrollert og skipene
ar fortsatt.
Internasjonal presse skriver nå at hovedproblemet denne gang var at det tyrkiske skipet var for stort til at skipet kunne immobiliseres eksempelvis gjennom trosser i propellen. Det var også for stort til at israelerene kunne gjennomsøke lasten mens skipet var på åpent hav.
Det overrasker meg at en samlet norsk presse (etter hva jeg kan se ) har gjort lite for å forklare sine lesere hvordan en internasjonal blokade fungerer og mer spesielt om Israels blokade av Gaza. Aftenposten gjorde et lite overbeviende forsøk på dette.
Jeg antar at det eksisterer dokumentasjon på dette punkt. Er man eksempelvis pliktig til å varsle skipet før bordingsmannskapene settes ombord?
Norsk presse har heller ikke informert sine lesere om at SR 1860 fra 2009
henstiller om at medlemsstatene ikke innfører våpen og militært utstyr
til Gaza.
Jeg vil anta at Israel har et legitimt krav på å kunne beskytte sine
innbyggere.
Som kjent forsyner Iran Hamas med våpen slik Iran gjorde/gjør med Hizbullah med sikte på at Hamas skal b li like militært slagkraftig som sin søsterorganisasjon i Libanon. Flere land betrakter Hamas som en terroristorganisasjon som ikke anerkjenner Israel, oppmuntrer til vold og som ønsker at det tidligere britiske mandatområdet omgjøres til en stat
med hovedsakelig muslimsk befolkning og kontroll.
Jeg har tidligere gjort meg til talsmann for at Israel opphever ensidig sin blokade av Gaza mot at landet får visse sikkerhetsgarantier om å kunne intervenere hvis deres sikkerhets interesser blir truet.
Jeg anerkjenner imidlertid at det kan bli vanskelig å operasjonalisere en slik politikk, Jeg tror imidlertid fremdeles at Israel bør gjøre sitt for å mildne negative humanitære effekter av blokaden og slippe flere humanitære forsyninger igjennom.
Og igjen, tatt i betraktning at det synes å eksistere flere oppfatninger om hvor graverende situasjonen er for sivilbefolkningen i Gaza, bør da ikke norsk presse forsøke å gi sine lesere et eksakt inntrykk av situasjonen.
Det er ikke nødvendigvis slik at duoen Gilbert/Fosse og talsmenn fra UNWRA
innehar den hele og fulle sannhet til enhver tid.
Anine: Takk - og helt enig i utsagnet om NRK. Derfor skriver jeg også at journalistisk er det helt i orden. Problemet jeg postulerer ligger her hos mediekonsumenten, ikke produsenten.
Norske medier generelt: Mitt inntrykk er at forsidene, hovednyhetsoppslagene, lederartikler og de fleste kommentatorene i de største avisene (Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen og - regner jeg med - Morgenbladet imorgen) overveiende grad har hatt som utgangspunkt at både blokade og bording er skandaløst, illegitimt og ulovlig. På debattplass er det langt større spredning i synspunkter, og flere markerte stemmer enn tidligere, også blant journalister og mediefolk, har vist tydeligere avstand fra Israel-kritikken enn tidligere, det er jeg helt enig i. Bjørn Gabrielsen i DN er det tydeligste eksempelet (i tillegg til undertegnede, selvsagt) og flere i twitter-sfæren. Hva referer du til i Dagbladet?
Jeg bør kanskje legge til at hva man regner som bias vil variere veldig her. En del palestinere vil reagere på at vestlige medier er "biased" i forhold til uten spørsmål å akseptere Israels eksistens, eller i forhold til at vi ønsker iranske atomvåpen, og godtar endel andre israelske premisser. Det finnes lite nøytral grunn, så mitt poeng er mer at når får mange deler de samme premissene i det som reelt er ekstremt omstridte spørsmål, har sannhetene godt av å kunne bli utfordret, og så får argumentasjonen bli bedømt on the merits. (Det hender jo selvsagt alle deler de samme premissene fordi de er korrekte - men hvis debatten mangler, kan det være vanskelig å vite.)
Takk for en meget god artikkel. Hele denne aksjonen var ment som en provokasjon fra FGM og de andre deltakende organisasjonenes side. Det bekreftes jo av Greta Berlin som er en av lederne for organisasjonen FGM i et intervju på al-jazeera. På den annen side burde Israel avslutte sin blokade av Gaza, stenge sine grenser mot territoriet og plassere sine kanoner langs deres felles grense. Gaza vil uansett ikke bli fritt for de som bor der. Det som venter Gaza-beboerne er et islamistisk diktatur under Hamas eller et arabisk-diktatur under PA. Bare den siste uken har Hamas brutt opp demonstrasjoner, forfulgt politiske motstandere og ransaket kontorene til ulike NGOer.
Jeg synes din utmerkede analyse fremndeles holder.
Men enkelte ting er blitt klarere etter hvert.
Jeg tviler ikke på at for mange fremstår blokade som et legitimt middel for å støtte en nødrammet sivilbefolkning,
Men det er også blitt klarere at for mange er blokaden ikke primært en humanitær tilnærming. Det er snarere en tilnærming som tar sikte på æ fremstille Israel som en internasjonal bølle og samtidig deligitimisere Israels rett til å forsvare seg.
En såpass sentral aktør som Greta Berlin sier åpent at det er ikke blokade spørsmålet som er det mest vesentlige mål, men snarere ønsket om å få avviklet alle grensesperringer mot Gaza.
Blokaden er søkt fremstillet i den ensidige norske presse og NRK nærmest som en sjørøverhandling.
Internasjonal rett behandler blokade spørsmål hovedsakelig som et stat til stat anliggende oh har ikke helt grepet fatt i den nye virkelighet.
Det er riktig at San Remo Manual har formuleringer som viser hen til andre situasjoner, men disse er naturligvis ikke utfyllende.
Jeg har fremdeles tilgode å se folkerettslige utredninger som klart avviser den israelske blokade som folkerettsstridig.
Sett med israelske øyne er Hamas en terrorist organisasjon som truer Israels eksistens.Sett fra Hamas er staten Israel etnisk, religiøst, moralsk og statsrettslig ikke en gyldig folerettslig konstruksjon og skal ikke anerkjennes. En to stats løsning er ikke aktuelt og hele det tidligere britiske mandatområdet bør ideelt gjøres om til en islamsk republikk.I følge Hamas vil det (kanskje) være mulig innenfor dette konsept å finne en plass til den israelsk_ jødiske befolkning, selv om denne befolkning ideelt bør jages på sjøen.
Til forskjell fra Fatah anerkjenner ikke Hamas FN vedtaket om deling av mandatområdet og opprettelsen av den jødisk-palestinske stat.
Israel er tidligere blitt bombardert av Hamas raketter med opphav i Iran.
For Israel er det eksistensielt å forhindre at det samme skjer i Hamas som tidligere skjedde i Sør Libanon, og fremdeles skjer der. Dette førte til at Iran utstyrte Hezbollah med rakettvåpen og den israelsk libanesiske konflikt senest i 2006.
Sett med israelske øyne står Israel i en situasjon hvor landet igjen havne
i en to front krig i Libanon og i Gaza.
Det er i følge Israel et mønster i dette. Den israelske tilbaketrekning fra Libanon i 2000 førte til en massiv oppbygging av Hezbollah ,som den
ensidige israelske militære tilbaketrekning fra Gaza førte til et sterkere Hamas.
Sett med israelske øyne har Israel en rett til å inspisere fartoyer som skal til Gaza for å hindre at det smuggles inn våpen. Israel ser på dette som selvforsvar som er hjemlet i FN pakten. Man kan i tillegg vise til at
det i gjeldende resolusjoner fra SR er forbudt å innføre våpen til Gaza.
Det er en verden av forskjeller mellom det israelske syn på blokaden og det vanlige "europeisk.humanitære". Sett fra Europa er dette et humanitært
spørsmål,sett fra Israel er blokadespørsmålet kun et et trekk i landets vurdering av sin samlede sikkerhets situasjon.
Jeg kan godt forstå reaksjoner på en israelsk regjering som generelt oppfattes som stående langt til høyre.
Jeg er imidlertid noe forundret over at det i den samlede norske ensidige behandling av blokadesaken er så liten forståelse for de sikkerhetsmessige
realiteter som landet må ta stilling til. Det vil antakelig likevel hjelpe Israel om det vil være mulig å finne smidigere metoder å håndtere det israelske behov for inspeksjoner på. En slik løsning er vel antakelig ikke så langt unna.
På den positive siden i media omtalen kan vi konstatere at det i pressen denne gang er tegn til en mer realistisk omtale av Hamas. Flere synes å oppfatte Hamas som det virkelig er, ;en fanatisk ytterliggående islamsk organisasjon som med brutale midler brutalt undertrykker alle som ikke enig i organisasjonens grunnsyn.
Det er tegn på at oppslutningen i Gaza om Hamas er fallende. Dette er i og for seg logisk. Et regime som ikke sikrer befolkningens eksistens og behov for mat og boliger, vil miste oppslutning.
Mat, arbeid og boliger er kanskje viktigere enn Koranen?
Les denne artikkelen av den eminente skribent Steve Sailer:
http://www.vdare.com/index.asp
bare her får du med deg deres fantastisk informative hyperlenker.
Vil for egen del tilkjennegi min enighet med dette:
"I haven't had anything to say previously about that fatal Israeli naval encounter with the Gaza-bound flotilla on May 31, 2010 … because I don't much care. Israel is not the 51st state; it’s one of a couple of hundred other countries. If Israel wants to push around the Palestinians, well, that’s their business much more than it is my business."
Jeg synes også det siste avsnittet er meget interessant,men kanskje en anelse utopisk?
"Instead of viewing themselves as beleaguered victims, they should admit that they now comprise an elite within America---and that they should apply to themselves an updated version of the old cavalier concept of noblesse oblige."
Victor Davis Hanson mener det ikke lenger er et spørsmål om, men når Tyrkia forlater NATO. Skal bli interessant å se hvilken innvirkning det kommer til å få på opinionen i Norge og resten av Europa dersom det, slik jeg også tror, skjer. http://pajamasmedia.com/victordavishanson/should-jews-apologize-to-turkey/?singlepage=true
Karakteristikker som "sjørøveri" og "klart brudd på internasjonal lov" (som regel gjentatt til det latterlige av folk som ikke vet noe om folkerett) blir gjort til skamme her: http://www.svd.se/opinion/brannpunkt/israel-kan-havda-krigstillstand_4808411.svd
Artikkelen er skrevet av Göran Lysén, professor emeritus i folkerett i Uppsala.
Her har visst noen spydd Pajamas Media over tråden. Kvalmende.
Fikk faktisk økt respekt for Vdare.com etter Flotilla-hendelsen. Oppmuntrende å se at ikke alle amerikanske skattebetalere finner seg i å bli holdt fanget av Israel-lobbyen.
Jeg glemmer ikke da jeg så den 12-årig jødiske jenta som gråt fortvilet fordi hun måtte flytte med familien ut av området Gush Katif i Gaza. HVA ble resultatet av at jødene trakk seg ut....bare kaos og ufred. Så begynte de å sende kassam-raketter mot byen Sderot i Israel. Dette varte i 8 år - ÅTTE ÅR. Jødiske barn fikk kun 12 sekunder på seg til å løpe til tilfluktsrommet når de hørte sirenen gikk. Mange lider idag av post-traumatisk stress-syndrom. Da rakettene ble mer avanserte og farlige var Israel nødt til å gripe inn og derfor ble det invasjon. Isralerne varslet innbyggerne BÅDE med løpesedler og ga beskjed via høytaler om at befolkningen måtte forlate husene. Det var nemlig de som var målet for Israels invasjon. Det var plassert utskytningsramper for rakettene i private hus. Kvinner og barn ble plassert på takene. Jeg husker jeg så på kristen-tv (der er her de SANNE nyheter blir vist), jeg så smågutter på rundt 9-10 år ble dratt under armen av noen voksne menn og satt i grupper. De så alle helt vettskremte ut. HVA var det som skjedde med disse.... Den gangens statsminister Golda Meir sa jo også ved en anledning: "Den dagen araberne vil elske sine barn mer enn de hater Israel, da kan vi snakke om fred.
Jeg får vondt når jeg ser den skjeve medie-dekningen fra NRK (ARK) & CO. De er SÅ uetterrettelige at det er en gru. Det er mange som skriver inn og kritiserer dette, men det er som å skvette vann på den berømmelige gåsa. For å få verifiserte nyheter må man se det som skjer i verden fra TO sider - ikke bare fra venstre-siden. Enda godt jeg har kristen-tv så jeg blir litt orientert om hva som er hva. Det er jammen ikke godt å skjønne i denne lumske verden. Er det rart folk er forvirret. Det bemerkelsesverdige er at navnet Israel faktisk betyr Kamp med Gud. Når man ser det sekulariserte samfunn og avkristningen så er det jo bare et produkt av årsak og virkning. Tenk om folk kunne sette seg DYPT inn i ting. Ikke bare glefse med nebbet om ting de bare følger for konsensusen sin skyld. LES STUDER og TENK. Du kan blant annet kjøpe både bøker og DVD med Israel-kjenneren Arvid Bentsen på tel 32 21 13 00. Lykke til med studiene. Det kan såvisst trenges.