Dissidentene på Løvebakken
FRA PAPIRUTGAVEN: Narkotikapolitikken er ekspolitikernes og ungdomspolitikernes felt. Sittende politikere frykter ubehagelige medieoppslag og vanskelige spørsmål fra bekymrede velgere med tenåringsbarn. Det vil Minerva gjøre noe med.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Minerva nr 4 2011. Les også nummerets lederartikkel, Narkotikafreden.
I juni i år la Global Commission on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet som gjennom 50 år ikke har lykkes i å hindre omsetning av narkotisk stoffer, og som fører til enorm organisert kriminalitet i hele verden. Kommisjonen bestod av medlemmer som ikke bare har en imponerende CV, men dyp erfaring fra ledende posisjoner med å bekjempe narkotikaproblemet. Ta en titt på denne listen:
Fernando Henrique Cardoso, tidligere president i Brasil. César Gaviria, tidligere president i Colombia, narkotikakartellenes hjemland. Ernesto Zedillo, tidligere president i Mexico, en viktig front i narkotikakrigen. George Papandreou, statsminister i Hellas. George Schultz, tidligere utenriksminister i USA mens den kalde krigen gikk mot slutten. Javier Solana, tidligere EU-”utenriksminister”. Kofi Annan, tidligere generalsekretær i FN. Paul Volcker, tidligere sentralbanksjef i USA. Ruth Dreifuss, tidligere president og innenriksminister i Sveits og ansvarlig for innføringen av den sveitsiske heroinmodellen. Og selvfølgelig vår egen tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg.
Stikkordet, dessverre, er altså ”tidligere”. Thorvald, ikke Jens. Overalt er det tidligere politikere som fronter denne saken. Det finnes i hvert fall én ganske åpenbar grunn til at det er slik: Sittende politikere vil ikke støte noen. Ikke velgere, ikke mediene, ikke interessegrupper. Det gir fort dårlig presse å være ”soft on crime”; å anklages for å ville utsette velgernes 14 år gamle jenter for akutt heroinisme. Derfor er kommisjonens politikere ”has-beens”, kunnskapsrike has-beens med integritet, men like fullt has-beens.
Slik debatten har vært, opplever mange at de vil stemples med emosjonelle merkelapper som lett fester seg i bevisstheten til bekymrede tenåringsforeldre.
Da kommisjonens rapport møtte norske stortingspolitikere, benyttet representanter for FrP, Høyre, KrF og SV alle sjansen til å avvise rapporten uten debatt. Stilt overfor en kommisjon hvis medlemmer åpenbart — åpenbart — kan enormt mye mer om temaet enn han selv, og som bygger på forskningsfronten på feltet, uttalte Hallgeir Langeland at legalisering ”er som å tisse i buksa” og at ”vi er nokså samstemte på Stortinget i denne saken, og det er få som kalles hasjliberale.” Og ofte ser Stortinget forbløffende samstemte ut i disse spørsmålene. Så døde da også debatten ut etter noen dager: En politisk debatt kan ikke holde seg i live om ingen politikere er villige til å fronte den. En og annen akademiker kan skrive leserinnlegg, og nyhetene kan ha et og annet innslag fra heroinprosjekter i andre land. Men uten at politikere følger det opp, vil endringer gå ulidelig langsomt.
Endringstilhengerne finnes. Minerva kjenner til et stort antall stortingspolitikere som mener at dagens forbudslinje ikke fungerer: At den ikke reduserer misbruket, at den ikke gir misbrukerne et verdig liv, at den fører til kriminalitet, nasjonalt og globalt. Fortsatt er imidlertid få villige til å si det offentlig. Slik debatten har vært, opplever mange at de vil stemples med emosjonelle merkelapper som lett fester seg i bevisstheten til bekymrede tenåringsforeldre.
Men Minerva har gjort et utvalg av stortingspolitikere som er uenige i konsensussynet i narkotikapolitikken, og som er villige til å si noe. For de fleste av dem har det vært en prosess å bevege seg fra konsensusregimet vi er vokst opp med, en prosess som har kommet som et resultat av et møte med ny kunnskap. Vi håper det kan motivere andre til å komme ut av skapet, og vi håper tilhengerne av dagens regime kan lese med åpne sinn. Tekster av og samtaler med dissenterne på løvebakken utgjør resten av denne artikkelen.
- Bård Vegar Solhjell,
Bilde:Stortinget
Bård Vegar Solhjell, Sosialistisk Venstreparti
Teksten er et forkortet utdrag fra Solhjells bok Solidaritet på ny, som kom ut på Samlaget i november.
Det er eigentleg ein skandale at 200 menneske kan miste livet utan større mediedekning og offentleg debatt. Skal vi vere ærlege, trur eg vi må innrømme at det kan skje fordi mange ikkje ser på tunge rusmisbrukarar som menneske, som oss sjølve. Vi tenkjer ikkje ”å, det kunne vore meg”, slik vi gjer om ei ulukke på E6. Vi tenkjer inni oss at dei er nokon andre, nokon som er på sida av samfunnet, og som definitivt ikkje kunne vore oss sjølve.
Kvifor døyr så mange? Det er eit komplekst spørsmål. Ei årsak er at det i Noreg er vanleg å injisere heroin, medan det i eit land er fleire som røykjer heroin. Andre døyr fordi dei gjer feil med stoffet eller ikkje har reint utstyr. Når dei så set overdosen i ein situasjon der ingen kan hjelpe dei, er risikoen for å døy større.
Felles for mange av dødsfalla er at dei kunne vore unngått dersom vi hadde tenkt og handla annleis. Heilt annleis:
Rusmiddelavhengige skal ha dei same menneskerettane, den same verdigheita som andre. Det bør opprettast eigne brukarstader der tunge brukarar kan ta stoff, men der det samstundes er sosialfagleg og medisinsk kompetanse. Mange synest å tru at det er viktig at livet er litt tøft for tunge narkomane, slik at dei tek seg saman og sluttar. Men ingen har ressursar til å bli rusfri og kome seg vidare i livet utan først å ha eit minimum av ressursar.
Vi må slutte å straffe bruk og det å ha mindre mengder narkotika til eige bruk. Det er meiningslaust å bruke politiressursar på å bøteleggje — eller verre, fengsle — menneske som er avhengige og til dømes set ei sprøyte på gata. Det har ingen førebyggjande effekt, ingen avskrekkande effekt. Derimot sit mange tunge narkomane med ei stor mengd bøter dei aldri kjem til å betale. I staden for straff må vi tilby hjelp: samtale, behandling eller andre tiltak.
Oppfølging av rusmiddelavhengige må ta utgangspunkt i heile livet til den enkelte. Eg har knapt møtt ein misbrukar som ikkje har ei tøff historie frå oppveksten med seg. Mange bruker rus til å rømme frå underliggjande problem. Det er òg tett samanheng mellom pykiatri og rus.
Felles for mange av dødsfalla er at dei kunne vore unngått dersom vi hadde tenkt og handla annleis. Bård Vegar Solhjell (SV)
Vi diskuterer ofte rus og narkotikapolitikk som eit nasjonalt spørsmål, men det er eit fundamentalt internasjonalt problem som krev ein felles internasjonal måte å tenkje på. Dette, meir enn dei enkelte framlegga, er bakgrunnen for at eg er så positiv til rapporten som Global Commission on Drug Policy la fram våren 2011. Bodskapen der er at den globale krigen mot narkotika ikkje er ein suksess — krigen er snarare tapt. Den tek til orde for å avslutte kriminaliseringa av brukarar og sjå på tunge avhengige som sjuke menneske som treng hjelp. I staden bør ein gå etter bakmenn og store distributørledd, hindre smugling, men viktigast: regulere marknaden for omsetjing slik at den ikkje er ulovleg og uregjerleg som i dag.
Rapporten argumenterer med at så lenge det ikkje finst ein regulert marknad, vil det oppstå ein stor illegal marknad med kriminalitet på alle nivå. Dei rusmiddelavhengige blir kriminelle for å skaffe pengar til stoff, og narkotikatrafikken gjev ei enorm forteneste til store kriminelle organisasjonar. Rekrutteringa av folk dit er ikkje noko problem, så lenge det er store pengar i bransjen. Kommisjonen tek difor også til orde for forsøk med regulert omsetjing eller gratis utdeling av stoff til brukarar, då dette kan undergrave marknaden.
Det finst sjølvsagt motargument, og det er ikkje slik at det eg argumenterer for, vil løyse alle problem. Men eg er overbevist om at vi treng reformer. Krigen mot narkotika er tapt, om det betyr eit samfunn utan narkotika. Då er det skadeleg å føre ein politikk som baserer seg på at vi kan få eit rusfritt samfunn, fordi vi ofrar dei som er avhengige på alteret til ein visjon som er umogeleg å nå. Både i norsk og internasjonal ruspolitikk er det behov for endringar.
- Håkon Hauglie, Bilde: Stortinget.no
Håkon Haugli, Arbeiderpartiet
Vi må tenke nytt i narkotikapolitikken. Hva er alternativet? Å gjøre mer av det som ikke virker? Vi er i ferd med å tape krigen mot narkotika. Internasjonalt og i Norge. Det har ødeleggende konsekvenser for enkeltmennesker — og for store og små samfunn. I juni i år la Global Commission on Drug Policy frem en rapport som bør få mer oppmerksomhet. Kommisjonen tok til orde for å legge nulltoleransetankegangen død, avkriminalisere cannabis og ikke straffe brukere av narkotika som ikke skader andre. Det er gode forslag.
I Norge gjennomsyres narkotikadebatten av moralisme. Og mange som har utfordret den rådende tankegangen, har enten vært folk som selv har et overdrevent positivt, nærmest romantisk forhold til rusmidler, eller ideologiske liberalister som er sterke i troen, men ikke vet hva de snakker om. Heldigvis finnes i økende grad enkeltpersoner som modig og innsiktsfullt stiller vanskelige spørsmål. Som Thorvald Stoltenberg og Arild Knutsen.
Avhengighet er ikke et spørsmål om moral. Politikk må være kunnskapsbasert. Håkon Hauglie (Ap)
Norge ligger på verdenstoppen i overdoser. Da jeg satt i Oslo bystyre, tok jeg initiativ til en gjennomgang av alle Oslos overdosedødsfall. Narkotikabrukere behandles annerledes enn alle andre syke mennesker. Ingen andre overlates til seg selv etter livreddende behandling, ingen andre møter hjelpeapparatet gang på gang uten å få noe reelt tilbud om behandling. Ingen andre mennesker jages vekk — spyles vekk — fra steder der de oppholder seg, på instruks fra dem som styrer i Oslo. Elendigheten mange rusavhengige opplever, den manglende respekten for deres menneskeverd, er i seg selv et argument for nytenkning. Men ikke det eneste.
Kriminalisering, stigmatisering og marginalisering er strategier som ikke fungerer. Avhengighet er ikke et spørsmål om moral. Politikk må være kunnskapsbasert. I tillegg til å ta oppgjøret med fordommene og moralismen må vi sørge for at folk som ønsker behandling, får et reelt tilbud om behandling. Og vi må styrke barnevernet, slik at barn som trenger det, får hjelp. Rusavhengighet rammer ikke tilfeldig. Det hender barnehagepersonell og lærere spår at det ene eller det andre barnet får rusproblemer. Veldig ofte får de rett. Det må vi få en slutt på.
- Thor Erik Forsberg, Bilde: Stortinget.no
Thor Erik Forsberg, Arbeiderpartiet
I narkotikapolitikken brukes enorme ressurser i samfunnet på noe som åpenbart ikke fungerer. Vi trenger en omlegging av hele måten vi tenker narkotikapolitikk på, for å kunne ta bedre vare på mennesker i vanskelige livssituasjoner.
Derfor vil jeg avkriminalisere bruken av narkotika. Vi må vri de betydelige politiressursene som nå går til narkotikafeltet, over til annen kriminalitet. Avkriminalisering gir også noen fordeler i bekjempelsen av deler av omsetningen — for brukerne vil da tørre å kontakte politiet om det for eksempel er urene og ekstra farlige stoffer i omløp.
Heroinassistert behandling er et tilbud som kan inngå i rehabilitering, som kan skape kontaktpunkter og være et skritt på veien ut av rusbruken. Men det er også et tilbud for de aller mest slitne, dem vi ikke klarer å hjelpe ut av rusbruk, men som vi kan hjelpe til et verdigere liv.
Heroin er lett tilgjengelig for brukere i alle fall. Spørsmålet om heroinutdeling eller ikke må ikke gjøres til et spørsmål om vi ønsker at det skal være tilgjengelig. Denne innsikten kan ha konsekvenser også for andre rusmidler. I dag har vi gatas apotek. Vi har kontroll hverken på pris, utsalgssteder eller åpningstider. Jeg mener vi bør vurdere forsøksordninger med regulert omsetning.
I dag har vi gatas apotek. Thor Erik Forsberg (Ap)
Vi bør også huske på at når det kommer til ruspolitikk, er ikke det største problemet cannabisrøykerne, og ikke engang de 10 000 — 12 000 sprøytenarkomane, selv om mange av dem selvsagt er i en forferdelig vanskelig situasjon. Men det store rusproblemet i samfunnet er alkohol. Det er der de store tallene er, det er det rusmiddelet som i sum har størst konsekvenser for voldsbruk, familieliv og oppvekstkår. Da må det være noen logiske sammenhenger i hvordan vi setter sammen ruspolitikken vår. Det er ingen logikk i å kalle enhver som røyker cannabis, en kriminell misbruker, når det ikke er mange forskere som mener cannabis er mer skadelig enn alkohol.
Vi er nødt til å skape mer åpenhet i rusfeltet, få bort skammen som er assosiert med å være narkoman. Vi må gjøre det enklere å be om hjelp, uten å bli utstøtt eller stigmatisert. Vi må fokusere på tillitsskapende tiltak. Jeg har ingen tro på overdreven bruk av urinprøver for at tunge rusbrukere skal vise for byråkrater at de ikke har brukt noe rus. Skal vi først ha en nullvisjon, la oss begynne med en nullvisjon for overdosedødsfall. Nullvisjonen for narkotika har spilt fallitt, samtidig som 250 mennesker dør av overdoser hvert år, og mange av dem kunne vært forhindret. Vi må skape tro på at det finnes en morgendag, og møte mennesker med likeverd og respekt.
Ruspolitikk for meg må handle mindre om politi, domstol og fengselsvesen, og mer om alt det som skjer før og etter bruk: barnevern og skolehelsetjeneste, rusomsorg og ettervern, NAV og sosial boligpolitikk. Narkomane skal ikke støtes ut.
- Trine Skei Grande, Bilde: Stortinget.no
Trine Skei Grande, Venstre
Venstre har programfestet at vi ønsker å innføre heroinassistert behandling. Dette er basert blant annet på resultatene vi har sett i land som Sveits og Tyskland. Den store utfordringen er at norsk narkotikapolitikk har utviklet seg mer i retning av en overordnet moraldebatt enn en debatt om konkrete løsninger som heroinassistert behandling, 24-timersregel fra avrusning til behandling og skifte fokus fra straff til behandling. Vi lukker øynene for gode erfaringer i andre land og en mislykket politikk på hjemmebane. Det som mangler i norsk rusomsorg, er politisk ledelse.
Venstre vil gi rusavhengige behandling, ikke straff, og mener derfor at det må utredes en modell etter mønster fra Portugal, der behandling av rusavhengighet prioriteres fremfor straffeforfølgelse. I dag bruker vi store ressurser i politiet og fengselsvesenet på å følge opp rusavhengige som heller burde blitt møtt med et annet system.
- Nikolai Astrup, Bilde: Stortinget.no
Nikolai Astrup, Høyre
Norsk narkotikapolitikk har stort sett bestått av mer av det samme de siste 30-40 årene. Mer forebyggende arbeid, flere lavterskeltilbud, bedre ettervern. Tiltakene har stort sett befunnet seg i skjæringspunktet mellom behandling og sosial renovasjon. Beslutningen om å innføre metadon for femten år siden, representerer imidlertid et paradigmeskifte i norsk narkotikapolitikk. Legemiddelassistert rehabilitering har siden utgjort grunnstammen i statens behandlingstilbud til narkomane. Når vi først har passert den prinsipielle grensen det er å behandle narkomane med kjemisk fremstilte opiater, er døren også åpen for å benytte medisinsk fremstilt heroin som en del av behandlingen. Vi bør være pragmatiske nok til å gå inn den døren, dersom det kan gi et bedre liv og en mer effektiv behandling enn det dagens LAR-program kan tilby.
Det finnes imidlertid ingen ”quick fix” i norsk narkotikapolitikk. For ungdom som søker spenning eller virkelighetsflukt, er terskelen til et liv i rus fremdeles skremmende lav. For rusmisbrukere motivert for behandling er terskelen for faktisk å få behandling fremdeles altfor høy. 4000 mennesker venter på behandling, og de fleste av dem lider av langt mer enn rusmisbruk. Og for dem som faktisk får behandling, er veien tilbake til rusen fremdeles altfor kort.
Personlig foretrekker jeg å sette menneskeverdet til de mest slitne og svake blant oss foran utdaterte prinsipper. Nikolai Astrup (H)
Vil utdeling av heroin som et ledd i behandlingen endre noe av dette? Nei. Men hvis det kan hjelpe noen av våre tyngste, mest slitne rusmisbrukere til et mer verdig liv, og et behandlingsopplegg som gir bedre resultater, så er det forsøket verdt. Hvis vi av prinsipielle grunner ikke kan forsøke dette, så må vi også slutte med utdeling av andre kjemisk fremstilte opiater. Det er i det minste konsekvent. Personlig foretrekker jeg å sette menneskeverdet til de mest slitne og svake blant oss foran utdaterte prinsipper.
- Torbjørn Røe Isaksen, Bilde: Stortinget.no
Torbjørn Røe Isaksen, Høyre
Norsk narkotikapolitikk har for lenge vært preget av dogmatiske slagord, luftige visjoner og mangel på debatt grunnet i fakta. Det er på tide å endre debatten og politikken.
Høyre stiller i vårt program seg klart bak dagens nullvisjon i narkotikapolitikken. Partiet mitt er også motstander av for eksempel sprøyterom. I denne saken er jeg altså uenig med partiprogrammet.
“Vi erklærte krig mot narkotika. Narkotikaen vant”, skal en amerikansk politiker ha sagt. Dagens narkotikapolitikk har store ulemper: Den fostrer kriminalitet, krig og svært høye priser som igjen fører til urent stoff. Den gjør sannsynligvis hverdagen for brukerne vanskeligere og fører til at Norge har skyhøye tall for overdosedødsfall. Forbudet gir i realiteten null kontroll over omsetningen av narkotika.
Dagens narkotikapolitikk gjør sannsynligvis hverdagen for brukerne vanskeligere og fører til at Norge har skyhøye tall for overdosedødsfall. Torbjørn Røe Isaksen (H)
Jeg er ingen prinsipiell tilhenger av retten til å gå til grunne. Mitt standpunkt for en ny narkotikadebatt er praktisk fundert. Dagens politikk fungerer ikke. Derfor er jeg tilhenger av at vi straks åpner for brede forsøk med utdeling av heroin, og øker antallet sprøyterom. Et reguleringsregime kan ikke komme over natten, men vi må legge fakta til grunn for debatten. Dersom et reguleringsregime kan gi færre dødsfall uten at antallet brukere øker dramatisk, er det kanskje en bedre politikk enn den som føres i dag.
- Jørund Rytman, Bilde: Stortinget.no
Jørund Rytman, Fremskrittspartiet
Dagens narkotikapolitikk har spilt fallitt. Både med tanke på forebygging, behandling og ettervern. Jeg støtter langt på vei det rusutvalget, bestående av Thorvald Stoltenberg, Carl I. Hagen og Åslaug Haga, kom frem til av diverse forslag til tiltak. Personlig er jeg åpen for forsøksordninger som går enda lenger. Den illegale omsetningen av narkotiske stoffer danner grunnlaget for enorm global kriminalitet, og finansierer blant annet terrorvirksomhet og krig. Mye av ressursene i norsk fengselsvesen og norsk politi går til dette. Jeg har selv tidligere jobbet for Landsforeningen Mot Stoffmisbruk. Riktignok for over 10 år siden, men da opererte vi med tall og undersøkelser som viste at ca. 89 % av all vinningskriminalitet i Norge ble begått av narkomane. Narkomane som måtte ha penger for å finansiere sin avhengighet. Nå er tallet kanskje noe lavere, da jeg vil tro at en del utlendinger fra nye EU-land fra Øst-Europa har tatt en større del av vinningskriminalitetsstatistikken.
Jeg har også vært lagrettemedlem og meddommer, og kan konstatere at i alle sakene jeg har vært med på å dømme, var det kriminalitetssaker relatert til narkotika. Enten ren vinningskriminalitet begått av narkomane, eller ran med døden til følge der ransutbyttet trolig var penger fra narkotikasalg. Vi har en rekke andre negative konsekvenser av norsk narkotikapolitikk. Til tross for strenge straffer når det gjelder narkotikasalg og smugling, florerer det av narkotika i Norge. Vi har lenge vært på Europa-toppen i antall overdoser. Da må vi innse at vi ikke har noen god narkotikapolitikk. Da må vi også tørre å tenke nytt og diskutere en ny politikk.
Vi har lenge vært på Europa-toppen i antall overdoser. Da må vi innse at vi ikke har noen god narkotikapolitikk. Da må vi også tørre å tenke nytt. Jørund Rytman (Frp)
Jeg skal, kan og vil ikke konkludere, men jeg vil ikke avvise en diskusjon om regulert omsetning av narkotiske stoffer. Personlig synes jeg vi må tørre å diskutere det, utrede det og se om vi bruker skattepengene våre riktig i å bekjempe noe som de aller færreste av oss liker.
Jeg har selv mistet en bror som døde av overdose. Så jeg blir irritert og lei meg når noen reagerer med sinne fordi jeg åpner for at vi må tenke annerledes. Følelser spiller inn, og jeg har gang på gang merket meg at mange politikere ikke vil eller klarer å diskutere rasjonelt når det gjelder å tenke nytt og være åpen for andre løsninger en dagens mislykkede politikk.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Minerva nr 4 2011.
Nr 4 - 2011
| 002 | Nils August Andresen: Narkotikafreden |
| TEMA: Narkotika | |
| 009 | Dissidentene på Løvebakken |
| 016 | Ungdomsopprøret |
| 018 | Roy Krøvel: Krigen som ikkje let seg vinne |
| 024 | Fredrik Wang Gierløff: Historien om LAR |
| 030 | Amara Butt og Kristian Meisingset: Å redusere lidelse |
| 037 | Ole Røgeberg: Gammel narkotikapolitikk møter ny kunnskap |
| 043 | Eirik Romstad: Når forbud feiler — legalisering av narkotika? |
| 048 | Enquete: Hva slags legalisering? |
| MINERVASAMTALEN | |
| 050 | Kenneth Waltz og John Mearsheimer i samtale med Asle Toje. |
| IDEER | |
| 063 | Fredrik Wang Gierløff: Hvis en sunn nasjonalisme skal overleve, må den fornyes |
| 064 | Sigurd Skirbekk: Nasjonalitet — identitetsmerke eller moralsk fellesskap? |
| 070 | Magnus Thue: Nasjonalismens revolusjonære røtter |
| 076 | Anders Ravik Jupskås: Nasjonalisme på norsk |
| KULTUR | |
| 083 | Kristian Meisingset: kunst som tvangsdating |
| 084 | Nicolai Strøm-Olsen: Likhet fremfor elite |
| 098 | Mali Kristine Lunde: Latterlig ondskap |
Totalforbud mot noe som helst som ikke skader andre direkte er latterlig og skader den opprinnelige hensikten. Ta f.eks nulltoleranse for dødsfall i trafikken. Kun et forsøk på å bruke minst mulig penger på hva som faktisk reduserer dødsfall, nemlig sikre biler og trygge veier eller en holdning som forteller deg at du selv er ansvarlig for ditt eget liv. Da kan et eksempel være overgangsfelt for fotgjengere. Her skal de kunne gå over og her skal enhver bil stoppe. Men hva som skjer er at folk har en tendens til å stå på sin rett og gå over uten å se seg for. Bilister har også sine prinsipper om at INGEN skal sykle over feltet, om de så kun sitter på settet og forsiktig skubber seg over med den ene foten, og dermed skjer ulykker i enda større grad. Det er forsket på og det fungerer faktisk bedre uten overgangsfelt.
Hva poenget mitt handler om, er å FÅ LOV TIL å ta ansvar for eget liv. Det vil vel mange hevde å kunne være å ikke bry seg om andre å kunne si noe slikt, men tilfellet her snarere motsatt. En ting høres godt ut, en annen høres ond ut, men hva er det som fungerer i praksis, det er det man må se på.
Legaliser narkotika og innse at individet er betraktelig bedre utrustet til å ta vare på seg selv, enn hva en stat noen gang kan være i stand til å ta vare på ett individ. En innfallsvinkel på narkopolitikken i dette tilfellet kan være å spørre seg selv, om man vil at ens egne barn skal straffes for sine lidelser, eller tilbys omtanke og forståelse for situasjonen og dermed gjøre det lettere for andre å hjelpe og for dem det gjelder å hjelpe seg selv. Og hjelp i dette tilfellet kan være å LA VÆRE å straffe ytterligere enn hva narkotikamisbruket i seg selv straffer dem av natur, LA VÆRE å sette de i gjeld, rett og slett LA VÆRE å gjøre det vanskeligere å komme seg ut av det og LA VÆRE å gjøre det så inderlig lett å fortsette å ruse vekk problemene som hoper seg opp. Og det å LA VÆRE i dette tilfellet vil ikke bety å la være å bry seg, men å faktisk bry seg fremfor å spytte de som ligger i rennesteinen og lider i annsiktet og etterpå innbille seg at man er så godhjertet som er for NULLTOLERANSE for narkotika. Som man tydelig kan se, betyr det nulltoleranse for mennesker som lider og ikke nulltoleranse for lidelsen i seg selv. Det er som en lege skulle behandlet symptomer og ikke sykdommer. Og skulle noen røyke seg en sigarett med cannabis lovlig, hva er så problemet, det er deres valg på samme måte som at noen velger å hoppe i strikk eller å seile til sørpolen eller drikke coca-cola hver dag.
Frihet er en god ting, det lærer folk å ta ansvar. Ikke minst strider lovforbudet mot bruk av narkotika mot de mest grunnleggende rettsstatsprinsippene vi har, nemlig at uskyldige ikke skal straffes.
Tenk på hvor ironisk det er å legge enda tyngre bør enn de allerede har, på de aller svakestes rygg, og så tro at det vil hjelpe og ikke gjøre det verre. Altså på hvor ironisk det er, at lovforbudet mot narkotika er farligere enn narkotikaen i seg selv. Er du opptatt av godhet og rettferdighet, eller vil du bare overfladisk og utad fremstå som god og rettferdig?
Det er og håpe at ovenstående politikere gjør seg gjeldende på stortingets talerstoler og ikke bare i enkeltstående artikler. Alle vet at dette blir vanskelig, men det vil kreve mot, standhaftighet og overtalelsesevner å få forandret en sementert oppfatning av at dagens politikk er den eneste rette.
Den mest brukte floskelene er "det er da noe alle vet" må for all fremtid bli ett uttrykk for det vi faktisk vet, og ikke noe alle tror de vet. Forskningsbasert politikk vil i alle tilfeller være bedre enn moral og propagandabasert politikk.
Jeg har selv en bror som i over tyve år var i heroinenes grep. Det jeg er sikker på er at dagens politikk ikke reddet han, tvert i mot ville han antagelig aldri kommet i kontakt med Heroin i et svakt øyeblikk hvis det var legalisert og at han viste hva Heroinen kunne gjøre med han.
Med andre ord det finnes fornuftige mennesker i Stortinget som kan kan tenke i nye baner. Flott!
FLOTT!
Det er bra at vi tar denne debatten. Den er nødvendig!
JA til pragmatisk politikk basert på forskningsresultater!
Heia minerva! Artikkelen er et plaster på det store samfunnsmessige kjøttsåret som skapes av norsk ruspolitikk
Ta en person som ikke er en misbruker, men en bruker. Kanskje han liker cannabis fremfor alkohol bedre fordi alkoholen gjør at han ikke har kontroll over sinnet og gjør at han ikke husker hva han har gjort, kanskje han en gang har banket opp kameraten sin i fylla og har bestemt seg for at han aldri skal røre alkohol igjen, både av psykiske og fysiske årsaker og bivirkninger. Men alle har et behov for å virkelig slappe av, ha det litt gøy og glemme litt av hverdagen i ny og ne. Noen koser seg ekstra med et glass vin, eller litt mer ekstremt noen, i mitt syn og i gåsetegn, koooser seg med å dra på byen og drikke seg snydens, men en som nyter cannabis skal altså ikke få lov til det? Han skal straffes med 24 timer på glattcelle, 5000 kroner i bot og en svertet vandel? Og hva er i såfall problemet med at denne personen røyker cannabis, når det er bevist at bivirkningene, både direkte og indirekte er myyye mildere enn alkohol ved normal bruk? Eller for å si det mildt så er vel den største bivirkningen politiet. For er en person en misbruker, så oppdages dette rimelig raskt og først DA er det et problem også og da er det nesten garantert at det egentlig er en annen faktor enn rusmiddelet i seg selv som har utløst misbruket, nemlig livssituasjonen. Og så lenge cannabis behandles og selges på lik linje med heroin, eller for den saks skyld alle rusmiddler som du kan få tak i hos langere, så er ikke veien kort fra cannabis til heroin, så jeg er litt enig i at cannabis, under den politikken vi fører nå, KAN føre til heroin, men da er det ikke rusmiddelet i seg selv som er årsaken til det, som nevnt, igjen.
Dermed synes jeg det er synd at førsteprioritet er heroin. Hadde det i virkeligheten vært det, og vi faktisk er til stede i Afghanistan hvor så og si all heroin kommer fra, hvorfor beskytter vi dyrkerne av opium da? Og bryr vi oss virkelig om de som blir nyrekkrutert inn i heroinhelvete, så hadde vi kuttet tråden mellom de milde stoffene som jo cannabis er og som de aller fleste i utgangspunktet er ute etter, og heroin. Ved å legalisere cannabis fullt og helt og i tillegg tilbudt heroin til åpenbart avhengige personer gratis under profesjonell oppfølning, uten nulltoleranse for bruk som mål, men en hevet livskvalitet og bidragsevne som mål, for det er hovedargumentet til motstanderne. Tenk på samfunnsskadene sier de hele tiden. Som om et, som nevnt i artikkelen, et gateapotek skulle vært løsningen, hvor man når som helst kan få tak i dop, uten noe problem. Det eneste problemer er å bli tatt og det bryr de seg jo lite om, på samme måte som en som mener han skulle få lov til å spise sjokolade, gjør det, selv om det skulle vært ulovlig, på samme måte som en som vil ta selvmord ikke er redd for døden eller forbudet mot selvmord, om vi går over fra bruk til misbruk i sammenligningen her. For der er det en vesentlig forskjell.
Takk til Minerva som tar norsk narkotikapolitikk opp til debatt, på en ordentlig måte.
På regjeringens nettsider står det at “Norge er et av de landene i Europa som har de strengeste straffene for narkotika. Begrepet narkotika i Norge er et juridisk begrep, og omfatter de stoffer som lovgiveren til enhver tid har fastlagt om narkotika. I Norge er det forbudt å innføre, omsette, oppbevare og bruke narkotika. All bruk av narkotika er derfor å anse som misbruk.”
Videre leser vi om Vinmonopolordningen at “Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll i 1922 for å sikre salg av vin over hele landet og samtidig ta sosiale hensyn i forbindelse med alkoholomsetningen. De viktigste virkemidlene er de såkalte regulatoriske virkemidlene, dvs. bevillingssystemet, vinmonopolordningen, begrensede salgs- og skjenketider, bestemte påbud og forbud, inkludert reklameforbudet og lovbestemte aldersgrenser, og avgiftspolitikken. Vi vet at dette er de virkemidlene som virker best. Denne politikken har bidratt til at Norge har et lavere alkoholkonsum og færre skader enn øvrige land i Europa.”
Cannabis står på narkotikalisten, og er derfor forbudt. Markedet er uregulert, og det er i følge Sirus over 200.000 cannabisbrukere i Norge.
Straffelovkommisjonen anbefalte å avkriminalisere cannabis allerede i 2004. Skadefølgeprinsippet bygger på at individet i størst mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør anvendes når tungtveiende grunner taler for det. “Det bør ikke være tilstrekkelig for å kriminalisere en handling at den medfører skade eller fare for skade og at tilstrekkelig etterlevelse bare kan oppnås ved bruk av straff. I tillegg til vilkåret om at andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige, må det stilles som vilkår at bruk av straff er hensiktsmessig. I det ligger at en handling bare bør kriminaliseres dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene.»
Professor Willy Pedersen og Sveinung Sandberg skriver i sin bok Cannabiskultur at “forskning viser at cannabis farmakologisk sett er mindre farlig enn både alkohol og sigaretter, men advarer mot skadene som kan følge av å bli dratt inn i et kriminelt miljø.”
Sirus-forsker Hilde Pape sa for flere år siden “Etter alt å dømme er (lovlig) cannabis mindre farlig enn alkohol. Det finnes to solide internasjonale publikasjoner som peker entydig i den retning. Både når det går på helseskader, avhengighetspotensial og psykososiale problemer kommer alkohol ut som klart farligere enn cannabis.”
http://anitanyholt.no/samfunn/fremtidens-helsetjeneste
Dette er en kortversjon av uttalelsen fra "Folkeaksjonen lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana", som ble sendt inn på vegne av 7000 medlemmer, da "Narkotikarapporten" var ute på høring:
Ulike typer narkotika bør regulereres og eventuelt behandles på forskjellige måter.
I dag selges alle narkotiske stoffer i samme marked. Noe som gjør at de som kun ønsker å kjøpe hasj ofte allikevel får tilbud om sterkere stoffer. Det er dessuten ingen kvalitetskontroll på den hasjen som blir solgt og brukt, og det hersker derfor stor usikkerhet rundt hva brukerne får i seg av uønskede tilsetningsstoffer.
Det er minst 200.000 cannabisbrukere i Norge. Uavhengig av forbud og straff vil dette markedet fortsatt eksisterere, og vårt hovedpoeng er at det vil ha større samfunnsnytte å få salget inn i regulerte former, bla med aldersgrense.
Vi gjorde Stoltenbergutvalget oppmerksom på at København bystyre har sendt en forespørsel til den danske justisministeren om tillatelse til å åpne 40 lovlige utsalgssteder for cannabis, og at de presiserer at det er avgjørende at det sikres lovlig leveranse til salgsstedene. Det holder ikke bare med avkriminalisering, hele produksjonslinjen må være lovlig.
I dag er det kriminelle organisasjoner som driver størsteparten av cannabismarkedet i Norge. Dette er en uheldig situasjon, da markedet er helt uregulert og inntekter fra cannabis ikke sjelden reinvesteres i annen, mer alvorlig kriminell aktivitet.
Når en selger blir tatt av politiet erstattes han raskt av en ny som overtar hans plass i salgskjeden, og vi mener derfor at en forsterket politi-innsats ikke vil få særlig innvirkning på den totale omsetningen og bruken av cannabis.
Vi mener den beste måten å bekjempe de profesjonelle selgerne og gateomsetning av cannabis er å få salget inn i regulerte former, gjennom lovlige utsalgssteder med blant annet aldersgrense, avgifter og varedeklarasjon.
Vi stiller oss positive til at det vurderes alternative reaksjoner til straff for bruk og besittelse, men så lenge påtale fortsatt beholdes som et alternativ vil dette fort kunne bli “tvungen behandling under trussel om straff”.
Voksne ansvarlige cannabisbrukere, som ikke har andre problemer knyttet til sin rusmiddelbruk enn at de er blitt tatt av politiet, vil komme i en situasjon hvor de kan velge mellom påtale eller oppfølging som de verken ønsker seg eller er motiverte for. Stilt overfor dette valget vil de fleste trolig føle seg tvunget til å velge oppfølging, og offentlige midler vil sløses bort på personer hvis eneste motivasjon for oppfølgingen er å unngå påtale.
Vi er derfor redde for at den store gruppen cannabisbrukere skal oppta kapasitet tiltenkt de mest hjelpetrengende tunge rusbrukerne, og mener at en bedre løsning er å slutte å påtale bruk og besittelse av små mengder cannabis til eget bruk, men tilby behandling til de som ønsker det på frivillig basis.
Innspill til Stoltenbergutvalget: http://luhm.no/?page_id=308
Høringsuttalelse til Rapport om narkotika: http://luhm.no/?p=1482
Jeg takker også for at Minerva setter fokus på dagens feilslåtte narkotikapolitikk. Det er interessant å merke seg at de få (modige) stortingpolitikere som tør å tale dagens forbudsregime midt i mot kommer fra et såpass bredt spekter av våre politiske partier. Håper dette gjør det lettere for flere politikere fra ulike partier å komme etter, jeg håper og tror at det finnes mer enn sju stortingspolitikere som kan lese forskningsrapporter og har vilje til å utarbeide en kunnskapsbasert politikk på et så viktig politisk område.
"En Actis-undersøkelse fra våren 2011 viser at hele 88 prosent støtter forbudet mot narkotika. Liknende undersøkelser har vist tilsvarende høye tall."
Arne Johannessen og generalsekretær Anne-Karin Kolstad.
I Dagbladets nettavis kunne leserne selv si sin mening om legalisering av hasj, og etter 9870 stemmer var saken klar: 70% var for, mens 30% var imot.
Norgesnytt 1.februar 2011
Dersom 88% er mot legalisering av narkotika og 70% er for legalisering av cannabis... Det betyr vel at 158% av befolkningen er engasjert i narkopolitikken. Ikke dårlig...
Prop19 i california kom ut med 53.5% mot forslaget og 46.5 for.det var nesten 10 mill avgitte stemmer, det bor ca 37 mill mennesker der.dersom ca 75% har stemmerett betyr det at ca 18 mill gav blaffen.Kan ikke Norge og USA sammenlignes her når en bruker statistikk fra USA til andre formål? Mitt tips er at ved en legaliserings-avstemming om cannabis i Norge vil en få en ca 50/50 fordeling av de kanskje 50% som gidder å gå og stemme.
Det som er skremmende er at de selv ikke innser hvor feilslått politikken de fører er. Hver gang dette kommer på riksmedia er det korte innslag, med personer som i utgangspunktet er imot all form for rus som forsvarer politikken som føres. Kan man få en mer håpløs debattform.
Verden er tross alt i forandring når det gjelder synet på svakere rusmidler. Man ser at flere land ønsker en ny politikk, prioritere anderledes så de kan bruke pengene til andre formål.
Det kan da ikke være slik at man må ha et generasjonskifte hver gang en "ny" politikk skal innføres.
Å kriminalisere en så stor del av befolkningen er ikke bare urimelig, det er også usakelig. Bare det finnes en visjonen om et narkotikafritt Norge. En visjon som har holdt seg i snart 40 år og som alle ser ikke virker.
Smør mangel får til sammenlikning større dekning i media.
Det er på tide at politikerene stilles til ansvar for politikken de fører.
Det er pussig at alle sittende politikere, uansett politisk farge, er helt enige om narkotikapolitikken, som i korte trekk går ut på å gjøre mer av det som ikke har virket de siste 50 årene. Mulig det funker for et inkompetent politi, som gjennom dagens narkolovgivining kun trenger å ta en tur ned til sentrum, sanke inn noen åpenbart narkomane, ransake dem, finne stoff og voila, en forbrytelse oppklart og den kriminelle pågrepet. Fantastisk i statistikken.
Alle dem, meg selv inkludert, som ble offer for denne politikken ved å røyke en joint i en park (stile og rolig inntil politiet dukekt opp), og dermed aldri kan få jobber i helsevesenet, forsvaret, m.fl. Ja, ja det stimulerer jo til eget initiativ og butikken går bra.
Det mest parodiske er jo at de konservative, særlig H og Frp, som er for markedskrefter på alle områder, gjør et unntak i narkopolitikken. Her er det kun politi og fengsel som ruler. At markedskreftene medfører økende priser og profitt jo mer straffbart de gjør nark, ser ikke ut til å spille noen rolle.
Krigen mot narko er man dømt til å tape. Hvis du sitter i Afghanistan med ett tonn heroin, sender du det dit du får best betalt. Når det først skal til Europa, er Norge et bedre marked enn f.eks Holland, rett og slett fordi prisene er tre ganger høyere her som følge av kriminaliseringslinjen. Uansett hvor mye norske politikere bruker på tollere, politi og fengsler vil det alltid stå en horde fattige klare til å ta sjansen, uansett.
Og, hvis politikerne mener noe med visjonen om et rusfritt samfunn, burde de jo umiddelbart totalforby alkohol og en lang rekke piller som norske leger skriver ut, til og med på blå resept.
Når cannabis i tillegg er mindre skadelig, både for brukernes helse og samfunnet fordi brukerne ikke blir voldelige, er forbudet paraodisk.
Når det gjelder avstemningen over prop19 i november i fjor:Nå er det vel slik at du mister stemmeretten som straffedømt i USA. Nå vet jeg ikke hvor alvorlig lovbruddet må være for å miste den,eller hvor lenge tapet varer etter endt soning.Hvor mange Cannabislov-brytere kunne tenkt seg å stemme ja til forslaget,men var avskåret fra det pga tap av borgerrettigheter?
Professor Willy Pedersen sa i et innlegg på Civitas frokostmøte i april:
“Jeg har forsket på rusmidler i 25 år, har holdt mange foredrag på konferanser hvor ulike statsråder har skissert rus- og narkopolitikken, og har i veldig mange år vært regnet som en stødig støttespiller for den politikken som har vært ført. En av de aller første jobbene mine, da jeg var helt fersk utdannet fra universitetet, var for Helse- og omsorgsdeparementet, å skrive den andre stortingsmeldingen om narkotikapolitikken (den første kom ca 15 år tidligere).”
“Jeg leste den nå nylig igjen, og den er på mange måter en interessant melding, og jeg synes at det er som justisministeren sa, at det har vært mye bra i norsk ruspolitikk. Men det er helt slående når man leser den at vi tok kursen for det strafferettslige feltet helt for gitt. Det var sånn at strafferammene hadde eksplodert i årene forut for denne meldingen, fra 6 måneder til 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser, noe som ikke har noe sidestykke, det er ingenting å sammenligne med i dag og ellers i norsk historie. Vi diskuterte aldri om dette var riktig.”
“Jeg er altså for en restriktiv ruspolitikk, og jeg har også tatt narkotikapolitikken for gitt i veldig mange år, men har skiftet mening på noen viktige punkter. Jeg er ikke spesielt stolt av dette, fordi jeg skiftet mening veldig sent. Nå mener jeg at vi har gjort grove feil på dette feltet, vi har latt strafferetten få en alt for stor rolle. Som Johs. Andenæs sa det like før han døde; dette har vært århundrets største feilinvestering i straff. Jeg er enig.”
Justisminister Knut Storberget på samme Civita-møte:
“Jeg er stor tilhenger av Nils Christie og det han skriver i sin etterhvert internasjonalt kjente bok “Den gode fiende”, og som jeg på mange måter synes er en god beskrivelse på hvordan samfunnet velger seg et område for å sette fokus der, og glemmer mye av det bakenforliggende. Det mener jeg er en årsak til at det også er vanskelig å skape endring. Der man skaper seg store fiendebilder så blir det vanskeligere å få til noen reaksjonsformer.”
“Det er en annen bakenforliggende funksjon som er der, men som ikke er det politikerne snakker om når vi hever straffenivået for narkotikaforbrytelser. Når man jekker opp strafferammene så kan det være et forsøk på å få en avsporing opp i mot andre samfunnsmessige virkemidler, som politisk sett koster mer. Det er mye verre for meg å gå i Stortinget og foreslå forebyggende tiltak enn skjenking eller fyrverkeri, eller hva det måtte være, da reagerer alle. Da er det alles frihet. Men det å gå i Stortinget og si at nå dobler vi strafferammene for narkotika, det er det ingen som tør å si noe imot.”
http://anitanyholt.no/samfunn/hvordan-strafferegimet-pa-rusfeltet-oppsto-pa-60-tallet-og-hvorfor-det-fortsatt-lever