Den sterke, følsomme kvinnen

Både i Avatar og Paranormal Activity seirer det kvinnelige over det mannlige. Begge filmene blir fordummende.

NB! Spoilere følger.

To filmer som på hver sin måte nærmer seg kultstatus, hadde norsk premiere i desember: Paranormal Activity og Avatar. Paranormal Activity er regissert av Oren Peli og handler om det unge paret Katie og Micah, som oppdager at en demon jakter på Katie. De setter opp et videokamera på soverommet, fanger inn demonens handlinger og nærmer seg til slutt konfrontasjonen.

Skrekkgysene har jaget rundt kloden etter premieren, paralleller trekkes til kultfilmen Blair Witch Project og Oren Peli mener at filmen kan sammenlignes med Psycho i sin effekt på publikum.

Avatar er en lenge ventet film fra James Cameron. Han tar i bruk helt nye teknologiske filmverktøy for å portrettere imperialisters erobring og undertrykking på planeten Pandora i året 2154. Helten Jake Sully kan via avanserte systemer gå inn i og styre en avatar, en biologisk konstruert kropp som likner de innfødte på planeten, Na’vi-stammen, slik at han kan infiltrere dem.

Men i møtet med den vakre kvinnen Neytiri lærer han at de innfødtes fellesskap og symbiose med naturen rommer en mulighet for lykke som vår moderne sivilisasjon aldri kan gi. Det bygger opp mot en ”epic battle” om herredømmet på Pandora.

I Paranormal Acitivty forfølges Katie av en demon. Både hun, kjæresten og publikum blir svært redde.

Banalt innhold
I Morgenbladet mente anmelder Ulrik Eriksen at Avatars digitale univers peker mot en dystopisk filmfremtid. Hva skjer når alle regissører har tilgang til samme digitale hjelpemidler?

Vel, interessant nok er Paranormal Activity det diametralt motsatte, en ekstremt enkel produksjon, men like fullt et eksempel på hva som kan skje når ”enhver” har tilgang til produksjonsmidler: Mye spennende!

Det som heller burde skremme oss er at filmenes eneste styrke er formen. I Avatars tilfelle utrolig forseggjort, i Paranormal Activitys ekstremt enkel.

Innholdet i filmene er banalt, de forteller historier vi har hørt så mange ganger før, presenterer enkle motsetninger mellom god/ond og mann/kvinne og fremmer fordummende budskaper. Lesere som ikke har sett filmene, advares herved om at jeg kommer til å røpe sluttene.

Sullys dannelsesreise
I Avatar konfronteres det onde med det gode. Gruveselskapet RDA er de onde, som reiser til planeten Pandora for å høste verdifulle ressurser. Problemet er bare at på Pandora bor Na’vi-stammen. Og dermed er vi midt i en rekke virkelige, historiske konflikter. Cameron vil si noe om kolonitiden, nåtidige kriger og ikke minst verdien til ”autentiske”, lokale kulturer.

Det begynner spennende, og kunne blitt bra. Men Cameron gjør det bare så altfor enkelt. RDA-gruven ledes av Parker Selfridge, som gir blaffen i midlene som lenge profittmålet innfris. Colonel Miles Quaritch har ansvaret for RDAs sikkerhet. For ham kan Na’vi-stammen gjerne dø eller havne i paradis, så lenge ressurser utvinnes og makten og æren forblir hans i evighet. RDA står for maskuline verdier: Aggresjon, vold, rasjonalitet, penger og selvfølgelig manglende medfølelse og empati.

På den andre siden finner vi Na’vi-stammen, som Jake Sully infiltrer. Vi lærer mye om den. Mannen Eytucan er klanens leder, men det er kvinnen Mo’at som er den åndelige leder og fatter de vanskelige beslutningene. Neytiri er datteren deres og blir Sullys kjæreste og oppdrager. Na’vi-stammen står for de feminine verdiene. De lever et harmonisk liv i symbiose med naturen, som de kommuniserer med via elektriske overføringer fra hestehalene sine. De har kontakt med historien og tradisjoner, og de legemliggjør prinsippet om ikke-vold mot omgivelser og dyr.

I Avatar møter Jake Sully kvinnen Neytiri fra Na'vi-stammen.

Sully er på dannelsesreise og modnes gradvis. Etter at de har beseiret ondskapen, blir han faktisk permanent ”overført” til avataren sin og lever, kan vi tenke oss, for alltid lykkelig med prinsessen, det autoritære kongeriket og harmonien til evig tid.

Feministisk dødsdans
I Paranormal Activity finner vi de samme, enkle motsetningene. Forholdet mellom Katie og Micah er på ingen måte likestilt. Katie forstår at demonen er truende og vil ikke være aggressiv eller provosere unødig. Micah er på sin side typisk mann. Han synes det er en morsom fare. Uten respekt for demonens makt utfordrer han skjebnen og fremprovoserer den ulykkelige slutten.

I alle diskusjoner dem imellom er Katie den kvinnelige, forsiktige, forståelsesfulle og svake, mens Micah er hundre prosent mannlig. Han overstyrer, vil sette opp kamera, bruke et Ouija-brett til å kommunisere med demonen (det fungerer) og viser manglende forståelse for Katies bekymringer.

Kvinnen Katie har evnen til å forstå verdens ”økologiske” helhet. Hun vil ta hensyn til krefter vi ikke umiddelbart kan observere og rasjonalisere. Mannen Micah, derimot, har et overflatisk og ironisk forhold til de dype kreftene. Han leker med dem, utfordrer dem og sørger dermed for sin egen katastrofe og undergang.

Også i Avatar er det kvinnen som har kontakt med det dype, det bakenforliggende. Na’vi-stammen, med kvinnene Mo’at og Neytiri i spissen, kommuniserer med naturens sjel og forstår at verden rundt dem har et liv de må forholde seg til. Også her er det RDAs og mannens manglende evne til følelser og forståelse som leder til deres undergang og Na’vi-stammens seier. Til slutt får Na’vi-stammen helt konkret hjelp av naturen og dyrene til å beseire RDAs overlegne våpen. Neytiris oppdragelse gjør at Jake Sully kan ta del i naturen og det bakenforliggende.

I Paranormal Activity ender det som det må, gitt de enkle motsetningene. Kvinnen Katie tar sin hevn over mannen Micah ved å forenes med demonen. Sammen dreper de ham. Med andre ord: Mannens rasjonalitet og arroganse blir hans død. Kvinnen seirer i en feministisk dødsdans.

Åpning mot destabilisering
Gode filmer ville utfordret slike enkle kategoriseringer. Utviklet alternative skikkelser, etablert alternative moraler, hatt et fungerende maktspill og tilbudt åpnere og mer usikre tolkninger.

I Avatar finnes det en åpning mot en slik destabilisering. Hos den feminiserte, antivoldelige Na’vi-stammen er kretsen rundt den unge, maktinteresserte Tsu’tey innstilt på å løse konflikter med vold. Hos de maskuline, imperialistiske, onde kapitalistene er kretsen rundt forskeren Dr. Grace Augustine tilhengere av ikke-voldelig, dialogisk tilnærming. Men hos Na’vi-stammen blir den maskuline kretsen tydelig marginalisert og innlemmet i Jake Sullys planer. Og hos imperialistene blir kretsen rundt Augustine etter hvert fortrengt til flukt og utelukket fra alle sentrale prosesser.

Det ville styrket filmen om spenningene ble gitt sentrale roller hos de respektive partene. Å bruke filmen til å si noe om faktiske, historiske begivenheter, som kolonialiseringen av Afrika eller krigføring i Irak eller Afghanistan, kunne blitt noe annet enn en forenklet banalitet. Å fordele ”god” og ”ond”- eller ”feminin” og ”maskulin”-merkelapper på så reduserte og forenklete måter, lar seg ikke gjøre i den virkelige verden.

Mer fordumming enn opplysning
I Paranormal Activity finnes ikke engang et forsøk på å utfordre de enkle skillene. At kvinnen og den onde til slutt forenes i én destruktiv drapsmaskin, bekrefter kun at fortrengningen av den kvinnelige følsomhet og styrke hele tiden var en grusom feiltakelse. Den skyldige er og forblir mannen.

På samme måte som med Avatar, ville det styrket Paranormal Activity kraftig om den hadde utfordret skillene. Skrekkfilmer på sitt beste bør vise hvordan vi alle, helt uavhengig av kjønn og moralsk utrustning, trekkes mellom det onde og gode, grusomme og medmenneskelige. Paranormal Activity gjør ingen av delene.

Resultatet er at både Avatar og Paranormal Activity er innholdsmessig svært enkle og opererer med reduktive forståelser av kjønn. De etterlyser mer kvinnelighet, følsomhet, forståelse og økologisk bevissthet i motsetning til den maskuline aggresjon og arroganse som (skal vi tro filmene) preger verden i dag. Slike enkle budskap bidrar dessverre mer til fordumming enn opplysning.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva og norsklærer på Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.