21. mai, 2011
Ove Vanebo (f. 1983) er tidligere leder i Fremskrittspartiets Ungdom og medlem av Minervas redaksjonsråd.
Bob Dylan 70 år
Tirsdag fyller Dylan 70 år. Monticello Society arrangerer møte der Ove Vanebo forklarer hvorfor Dylan langt fra er noen sosialist.
Møtet avholdes på Peppes Pizza i Stortingsgaten 4 – den 24. mai kl. 19.00. Mat på egen regning.
Nedenfor følger en artikkel Vanebo skrev 5. desember 2007 som oppvarming.
**
Dylan er ikke sosialist
Bob Dylans politiske syn er altfor mangfoldig til å karakterisere ham som venstreorientert.
Leder for Rød Ungdom, Mimir Kristjansson, trøster seg med at selv om sosialister ikke har særlig politisk gjennomslag eller gode resultater å vise til, har venstresiden i det minste dyktige musikere på sin side, deriblant Bob Dylan. Kristjansson tar feil. Det er nemlig en populær myte at Dylan sogner til en eller annen sosialistisk retning. Problemet er at verken Dylans musikalske verker eller intervjuuttalelser kan tas til inntekt for den radikale venstresiden. Tvert imot; hvis man skal kategorisere Dylans politiske engasjement, er det nok mest korrekt å regne han som en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ.
På den annen side: Dylan kan også sees på som en apolitisk figur. I 1979 uttalte han om politikk at «I don’t think I’ve ever said anything that’s been a lie. Never told you to vote for nobody. Never told you to follow nobody ». Han har også fortalt at han ikke bryr seg om politikk: «There’s no black and white, left and right to me anymore; there’s only up and down, and down is very close to the ground. And I’m trying to go up without thinking about anything trivial such as politics ». Da Dylan ble spurt om han sympatiserte med Pete Seegers kommunistiske standpunkter, sa han at «I didn’t realise he was a communist. I didn’t know what a communist was, and if I did it wouldn’t have mattered to me ». I et intervju med Rolling Stone Magazine i 1984, sa han direkte at «I’m not a political songwriter ».
Det er også mulig å finne klart anti-politiske sider hos Dylan. I Rolling Stones Magazine fra ’84, gjorde han det nemlig også klart at han har avsky overfor politikk: «I think politics is an instrument of the Devil. Just that clear. I think politics is what kills; it doesn’t bring anything alive. Politics is corrupt; I mean, anybody knows that ». I et intervju med samme magasin i år, utbasunerte han at «[…] we expect politicians to solve all our problems. I don’t expect politicians to solve anybody’s problems. […]We’ve got to take the world by the horns and solve our own problems. The world owes us nothing, each and every one of us, the world owes us not one single thing. Politicans or whoever ».
Det er fint mulig å finne venstresympatier i Dylans musikk. Sangen Sundown On the Union kan tas til inntekt for skeptikere av frihandel. I Workingman’s Blues # 2 påpeker han at «The buying power of the proletariat’s gone down », og man kan finne spor av kritikk mot globaliseringsprosessen som kan ramme amerikanske arbeidere. Dylan har også i et intervju uttalt seg i positive vendinger om universelle offentlige helsetjenester i USA. Men dette er ikke nok til å sette Dylan i sosialistbåsen; når Dylan er blitt konfrontert med det politiske innholdet i sangene sine, sier han bare at han beskriver det som skjer og at han liker å synge om det folk er opptatt av.
Dylan var nemlig bare musikalsk påvirket av sosialistiske protestviser da han startet opp karrieren, men han kan ikke sies å være personlig påvirket i nevneverdig grad. Sangene The Times They Are A-Changing og Blowin’ in the wind handler selvfølgelig om forandringer i samfunnet, men det er ingen normative elementer i dem; de skildrer bare tidsånden i store deler av verden på den tiden. Dylans venn Tony Glover spurte en gang hvorfor Dylan lagde The Times They Are A-Changing. Dylan repliserte: «Well, you know, it seems to be what the people like to hear ».
Vi kan starte med Dylans utenrikspolitiske synspunkter for å vise hvor uenig han er med store deler av venstresiden. I Midtøsten-konflikten står han klart på Israels side. Da Dylan ble spurt om hvorfor han ikke kritiserte Vietnam-krigen, svarte han retorisk: «Hvordan kan du vite at jeg ikke for den krigen? ». I et intervju med Rolling Stone Magazine tidligere i år ville journalisten vite om Dylan var bekymret for global oppvarming. Hans svar var: «Where’s the global warming? It’s freezing here ». Han påpekte for sikkerhets skyld at han mente det seriøst! For virkelig å uttrykke sin skepsis til global oppvarming, har han videre opptrådt i en reklame for Cadillacs nye Escalade…
Heller ikke i verdispørsmål kan man si at Dylan er noen typisk sosialist. Han er tilhenger av dødsstraff og skeptisk til abort (selv om han aksepterer selvbestemt abort). Han mener feminismen er en kuriøs døgnflue og synes at venstresiden reduserer mørkhudete mennesker til en del av svak gruppe. I forbindelse med forbudet man ville innføre mot pornografi i Minnesota, mente han dette var en dårlig idé: «I mean, if you start makin’ laws against porno magazines and that kinda stuff, well, men where do you draw the line? You gotta stop the prime-time television shows also ». Da han opptrådte med Live Aid i 1985, ble han intervjuet etter konserten, hvor han sa at det var synd at deler av pengene man ga til Afrika ikke ble gitt til amerikanske bønder med pengeproblemer! Hans dypt religiøse kristne livssyn er nok heller ikke noe som passer godt inn blant ateistiske sosialister.
Når det gjelder Dylans syn på økonomisk politikk, er det vanskelig å finne uttalelser som klistrer ham til venstresiden. Han nasjonalistiske syn på handel og landbruk, kan man like gjerne finne hos konservative politikere som hos sosialister. I dag lever Dylan et borgerlig liv: han bor i et stort hus, driver en kafé og et treningssenter, og spiller golf på fritiden. Dette er ikke noe nytt med Dylans syn på privat forretningsdrift. Da han skadet hånden i 1987, tok han kontakt med en bedriftsmegler for å vurdere en karriere i næringslivet. Dylan har de siste årene gjort reklame for iPod og undertøyskjeden Victoria’s secret. Han har også solgt rettigheter til The Times They Are A-Changing til Bank of Montreal. Så der røk oppgjøret med det etablerte samfunn.
Konklusjonen er følgelig at det ikke finnes holdepunkter for å mene at Dylan var eller er sosialist. Når politikere på venstresiden fremdeles repeterer myten om at Dylan deler deres politiske synspunkter, skyldes det mangel på kunnskap og et sterkt behov for å tilhøre det moderne «pop-venstre ». Uansett styrkes ikke venstresidens troverdighet med et par musikere fra eller til. Og kun den tonedøve politiserer kunsten.
Bob Dylan. En god tekstforfatter. En slu markedsanalytiker. En tjuv av låter og tekster. En genial artist. En mann som har tatt det beste fra sine omgivelser og transformert det til sitt eget. Forsøkte seg som farfatter (Taranyulla) Forsøkte å lage film (Renaldo & Clara) Jeg tror den beste beskrivelsen av Bob Dylan kommer fra mannen eelv. "I'm only a song and dance man" La han fortsette med det.
Jeg har synes en av svært få positive ting med liberalister er at de ikke liker Bob Dylan, men der brast sannelig den illusjonen også. Tro det eller ei men i mine tenår på starten av tiden jeg tenkte på politikk, så sympatiserte jeg faktisk med Frp og Høyre. Mye fordi jeg oppfattet de å være det motsatte av Bob Dylan :)
En overraskende og opplysende artikkel. Her kan man se hvor feil man kan ta ved å høre for mye på norske medier. Men jeg har lært i de senere år.
Som låtskriver har Dylan hatt noen geniale kjempeslagere som er nærmest tidløse. I USA er mange demokrater for konservative å regne etter norsk målestokk. Det kapitalistiske system og frie markedskrefter(som forøvrig får kjempesubsidier/særfordeler på utvalgte sektorer som landbruk og skipsbygging) er langt fra perfekt, men er likevel de andre alternativene overlegne og er mest omstillingsdyktige på lang sikt. Det er vel denne utviklingen/tilstanden Dylan beskriver i noen av sine gode tekster.
Man kan være uenig i mangt og mye i USA's samfunn. Men som samfunnssystem er likheten med naturen slående. De svake bukker under tidlig, mens de sterke overlever lengst. Slik overlever arten lengst, til det beste for flokken som helhet. I Europa er det motsatt. Der gjøre eliten sitt ytterste for å ødelegge det bestående samfunnet med bla. ikke bærekraftig innvandring. Og det skulle ikke forundre meg om de lykkes.
Så fordi Dylan kommer med samfunnskritikk, betyr det ikke at hans grunnverdier er sosialistiske.
I tillegg har jo Bob Dylan uttalt folegende:
"My favorite politician was Arizona Senator Barry Goldwater."
Det virker vel mest som om Dylan har endret mening endel gjennom sitt liv, og forsøker å bagatellisere det heller enn å stå for det i ettertid? Det er jo endel som tyder på at han faktisk var sosialist en periode tidlig på sekstitallet. Sannsynligvis fordi dama var kommunist. Han hadde også en born again periode. I begge tilfellene har han senere forsøke å benekte det, heller enn å innrømme at han er litt lett påvirkelig men kommer til fornuften igjen etter et par år.
Dylan er nærmest desperat i sine forsøk på å unngå å havne i en eller annen bås. I 1965 uttalte han endog at han aldri hadde laget en politisk sang. Det er også riktig at hans politiske engasjement i all hovedsak kom gjennom hans forhold til Suze Rotolo og Joan Baez. Slik jeg forstår hans uttalelser senere, var dette svært strategiske beslutninger for å slå gjennom. Dylan er først og frems forretningsmann og musiker, ikke politiker.
For rundt et halvt aar siden, naar Bob Dylan og en rekke andre artister opptraadde i The White House, var Dylan den eneste som ikke ville bli fotografert sammen med Obama. Jeg vet ikke om aarsaken var politisk, eller ikke.
Vanebo har helt rett i at Dylan ikke kan betegnes som sosialist. Å kalle ham nasjonalistisk konservativ, blir imidlertid like enøyd. Et meget tendensiøst og unyansert sett av uttalelser og løsrevne sitater, forandrer ikke på dette. Det mest relevante er likevel Dylan´s kommentar om at for han er det ikke noe "left wing" eller "right wing", bare "up wing" eller "down wing".
Dylan ble forøvrig fotografert sammen med Obama, når han selv ville det - søk det opp den som vil.
Han uttalte seg forøvrig også svært positivt om Obama i valgkampen som førte til Obamas seier.
Dylan synger fortsatt Masters of war, A hard rain´s a-gonna fall og andre av sangene fra tidlig sekstitall. De som forsøker å avgrense hans samfunnsengasjement til tidlig sekstitall må sjekke hva han har spilt på de over tretusen konsertene gjennom karrieren for å få et mer nyansert bilde. At han ikke har sett behov for å skrive Blowing in the wind hvert år, er en annen sak.
Det som Vanebo kunnet lagt større vekt på, er at Dylan representerer kamp for individets frihet kontra det kollektive - dette er et trekk som man kan finne både i liberale og sosialistiske kretser, er man heldig. Men på begge sider finner det også representanter for massehysteri og flokkmentalitet, der man ukritisk slutter seg til et parti eller en bevegelse, og mister seg selv og sitt kritiske - det kan også ramme Fremskrittspartiet.
Vanebos innspill er relevante, problemet er bare at han faller for fristelsen til å gå i den motsatte grøften, og i stedet for å bringe inn nyanser, lager et karikert bilde av Dylan som er like misvisende som hans motdebattanter og -onkler.
J