Elin Ørjasæters bekjennelser

I sin nye bok anklager hun oss, og seg selv, for å være delaktige i vanviddet som omgir oss, og gir oss mulighet til å ufarliggjøre det ved å le av det.

Elin Ørjasæter har sammenfattet noe gammelt og noe nytt til en tematisk oppbygd antologi som hun har kalt Det glade vanvidd.   Her får vi godt skrevne, informative saksinnlegg om samfunnsøkonomi, innvandring, og mye mer.

Men vi får også lese Ørjasæters personlige betraktninger om livet hun lever, og her blir det underholdende, tankevekkende, og til tider provoserende. Hun forteller om personlige møter med sine egne barn, sine foreldre, den fornuftige ektefellen Nils, venninner, ikke-venninner, medforeldre, og ikke minst sitt eget figurative og bokstavelige speilbilde.

Ørjasæter er ingen politiker, men hun er samfunnsengasjert. Det løper røde tråder gjennom denne boken, og det er kanskje det som gjør den viktig, og ikke bare god.

Kognitiv dissonans
Det viktigste problemet hun tar opp, er dette: Hvorfor skal det være så vanskelig å lykkes med å leve et anstendig liv i dette vårt moderne samfunn?

Jo, fordi vi er utsatte for det John Kenneth Galbraith kalte “conventional wisdom” – oppleste og vedtatte sannheter som alle må forholde seg til, uansett hvor vanvittige de er når vi får tenkt oss om, eller legger merke til konsekvensene.

Når disse “sannhetene” mister kontakt med virkeligheten, opplever vi alle kognitiv dissonans. Dette håndterer vi på ulikt vis. Dogmatiske ideologer, for eksempel, blir stadig mer innelukket i sine miljøer og selektive i hvilke fakta de vektlegger og hvem de lytter til.

Ørjasæter frustreres og fortviles over sin egen kognitiv dissonans, og evner å more seg over den.

I boken fremstiller hun seg selv som en semi-outsider, som det ene øyeblikk føler seg fremmedgjort fra strømningene omkring henne, for i neste øyeblikk å bidra til dem. Hun klager (med rette) over kravene til kvinners utseende, men innrømmer at hun selv har vært henfallen til plastisk kirurgi. Hun hater diagnoser og båser, men forteller om sin egen besettelse med sine egne sådanne. Hun ber folk om å ikke ta seg så nær av vitser om “gærninger”, men blir fornærmet når noen på TV har det moro med hjerneskadde gutter.

Det fremstår ikke som hyklersk, for Ørjasæter gjør det klart at vanviddet eksisterer like mye i henne som utenfor henne.

Forskjellen mellom Ørjasæter og de fleste andre er likevel at hun uavlatelig stiller seg oppsøkende kritisk til merkverdighetene, og særlig til hva det folk sier og skriver egentlig betyr.

Like forstokket sikker som statsfeministen er på at alle barn skal i barnehage, og det hele tiden, like forstokkete er husmødrene på foreldremøtet som sier:  «Det er ikke noe rart at ungdommene blir narkomane når de har foreldre som bare er opptatt av karriere og statussymboler! » Det er som en evig stillingskrig om hvem som er den gode moren og hvem som ikke er det. Man skal være temmelig trygg på seg selv, og ha tillit til at barna har det godt, for å heve seg over slike bemerkninger.

Byrder kalles ”ressurser”
Et annet eksempel: I vår orwellianske virkelighet har vi en eufemisme for mennesker som ikke helt greier seg uten litt hjelp: de er ressurser. Man fornemmer at dette forargrer Ørjasæter mer enn noe annet: nyordet som reduserer mennesker til det de (ikke) har av arbeidskapasitet. En ressurs.

Men hvorfor er det så galt at man i noen faser av livet faktisk er en byrde, og ikke en ressurs? Eller at noen av oss er født ressurssvake? Er alt ressurspratet egentlig en forakt mot svakhet?  «Bli en ressurs, eller så fortjener du ikke å være en del av oss! »

Det er ikke bare semantisk slurv hun påpeker. Det reflekterer en krypende unnfallenhet som setter sine spor i samfunnets store saker. For eksempel: Når vi forventer, nærmest forlanger at kvinner skal være yrkesaktive, har vi skapt en voksende omsorgskrise fordi familien har overlatt ansvaret for sine gamle, syke, og uføre til staten. Vi later som flere yrkesaktive kvinner er et udelt gode, og fraskriver oss ansvaret for konsekvensene av at det må bli en tung og smertefull omstilling i omsorgsmodellen.

Når konvensjonell visdom og store statlige systemer (som vi kaller velferdsstaten) overtar alt, blir de som trenger bistand stakkarslige ofre, altså ressurser. Og da tar vi fra dem noe helt grunnleggende: ansvarsfølelse, eller rettere sagt: ansvar. For selv de mest beskjedne forpliktelsene man har som sivilisert menneske.

For eksempel: Ørjasæter, som vokste opp med en eldre bror som er tungt autistisk, forteller om en ti år gammel gutt med Downs syndrom som gikk løs på et to år gammelt barn. Da moren til toåringen – med rette – beskyttet sitt barn og irettesatte tiåringen, våknet omsider moren til overgriperen: man kan da ikke kjefte på et barn med Downs syndrom!

I denne morens verden er det altså bare uheldig at en toåring får en kilevink, for hverken barn med Downs syndrom eller deres foreldre er ansvarlige for det de gjør.

Beundringsverdige menn
Som kontrast til dette forteller Ørjasæter om noen få mennesker som ikke lot seg kue, og det er særlig menn:

Den norske mannen er god til å ta seg sammen, og det fortjener han heder og respekt for. Det er en dyd å ta seg sammen. Den norske mannen er verdt å elske fordi han kan kunsten å ta seg sammen. Han holder ut. Han har en stabil psyke. Han bevarer vettet når kvinner maser om følelser, jamrer om kommunikasjonsproblemer og koster av gårde til samlivsterapeuten ved hvert minste problem. Utholdende, snille, trofaste, tause menn fortjener medaljer, ikke kjeft.

Det er særlig to menn Ørjasæter ikke finner å kunne klandre for det glade vanvidd hun finner overalt ellers: hennes mann (forfatteren Nils Horvei), og far (journalisten og forfatteren Jo Ørjasæter). Om sin far skriver hun blant annet:

Slik gikk dagene, Pappa var rundt oss hele tiden og jobbet med sitt — bæring og løfting, snekring, vasking og støvsuging. Om kvelden ble vi fôret med nye, elleville eventyr om våre egne liv, men altså i bamseversjon.

Og om sin mann, blant annet:

 «Problemet ditt er at du ikke tåler å få en ripe i lakken, » sa min ektemann kjølig.  «Kutt ut hysteriet. Alex fortsetter med fotball. Basta. Du tåler ikke å ikke fremstå som perfekt. Det er faktisk ditt problem. Ikke gjør det til Alex sitt. »

Det er kanskje noe umoderne, noe ufikst, for kvinner å beundre mennene i deres liv for å være stødige, uberørte av konvensjonene som på stereotypisk vis skaper slikt hysteri for koner, mødre, og døtre. Ørjasæters respekt for disse to mennene er likevel noe av det mest rørende i denne boken, for det er nettopp deres vilje til å være helt ukonvensjonelle som hun setter så høyt.

Dette er menn som tok det ansvaret som så mange andre forsømmer. Begge to var i stor grad hjemmeværende husfedre som tok en langt større del av ansvaret for å oppdra barn enn det som var vanlig. De lærte barna å være selvstendige, ta ansvar, forstå følgene av det de gjorde.

De tenkte ikke på kjønnsroller. De tenkte på oppgaver, resultater, hva som virkelig var viktig, for barna, for familien.

Det er kanskje nettopp fremstillingen av disse to, samt noen andre – hennes mor, twittervenner, en forståelsesfull sjef – som gjør at Det glade vanvidd hverken kommer fra hoften eller bærer preg av kjeftesmelling. Ørjasæter viser nemlig ikke bare evnen til å være kritisk, men også evnen til empati og ikke minst respekt.

Lidenskap og empati
Ørjasæter er på sitt morsomste når hun skriver om seg selv. Hun treffer best når hun konfronterer vanviddet boken skal være om. Men hun er på sitt sterkeste når hun skriver om ting som vekker lidenskap i henne.

Kjærlighet er å ta vare på. Kjærlighet er å stå tidlig opp for at bikkja skal få mosjon. Kjærlighet er å dra opp båten etter en øytur med surmuling og krangling, kjærlighet er å få ungene til å ta av seg vestene, la dem løpe av gårde for å kjøpe is, samle sammen pikkpakket og kjøre til butikken for å kjøpe ny håv, fordi ungene har ødelagt den gamle for ellevte gang.

Og:

Dag Tore ble etter hvert vill og vanskelig og brukte nettene til å løpe rundt og skrike og slå i stykker ting. De var utslitt av nattevåk, sorg og bekymringer, alt var kaos rundt dem. Mamma gråt og orket ikke dra til byen den dagen eksamensdagen kom. Pappa tvang henne, kommanderte henne til å spise brødskivene han hadde smurt, og til å få med seg matpakke og termos. Han sto med Dag Tore på armen og vinket da hun gikk på trikken den morgenen. Hun besto eksamen med meget god karakter.

Ørjasæter har beskrevet seg selv som en “kjeftesmelle som skyter fra hoften”, men det ligger noe langt dypere i hennes gjerning. Det tar for seg slitet vanlige mennesker har når det står overfor systemer som ikke ser dem.

Enten det er uføre som vil i arbeid, barn som er urolige, kvinner som så inderlig gjerne vil få til alt, stillferdige menn som gir alt, de svakeste blant oss som budsjettinnsparinger går utover, så påpeker Ørjasæter at de må overkomme mye tull, mye synsing, mange meningsløse normer. Hun anklager oss, og seg selv, for å være delaktige i vanviddet og gir oss mulighet til å ufarliggjøre det ved å le av det.

• Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innenfor flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern

Ingressfoto: Bo Mathiesen.