Kommentarer: 49
8. august, 2011

Tom C. Varghese

Tom C. Varghese (f.1985) er utdannet jurist fra Universitetet i Bergen.

En kulturell zoo

I multikulturalismens verdensbilde er vi alle buret inne i en kulturell zoo. Kenan Malik vil åpne kulturene og slippe individene fri.

Si at du er en sekulær pakistaner som lever i et fattig boligområde i den engelske byen Bradford. Du anser ikke deg selv for å være muslim, du tenker kanskje ikke på deg selv som pakistaner engang. En dag trenger nabolaget ditt et nytt ungdomshus, men det er vanskelig å få myndighetenes oppmerksomhet når du argumenterer for behovet med den sosiale nøden som hersker i område.

Det er først når du sier at det muslimske samfunnet lider nød at midler blir tilgjengelig, ikke fordi myndighetene er spesielt tilbøyelige til å hjelpe muslimer, men fordi å være “muslim”, i motsetning til “fattig”, anses å være en autentisk identitet blant styresmaktene.

Spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter.

Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv.

Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.

Myte blir realitet
Slik beskriver Kenan Malik identitetspolitikken som utvikler seg i kjølvannet av multikulturalismen.[i] I sentrum for den multikulturalistiske tenkningen står ideen om at det er den kulturelle bakgrunnen som former identiteten til individer og definerer hvem de er.

Om vi ønsker å behandle et individ med toleranse og respekt, må vi også behandle gruppen som gir det tilhørighet med toleranse og respekt. Med andre ord kan vi ikke likebehandle individer med mindre grupper også behandles likt.

Imidlertid er det for Malik en myte at samfunnet består av flere distinkte kulturer. En myte som først blir en realitet som følge av den multikulturalistiske politikken. Slik blir multikulturalismen en ideologi som skaper de segmenterte samfunn og faste identiteter den er ment å håndtere.

Multikulturalismen var et svar på opptøyene som spredte seg over hele England i løpet av våren 1981.

I boken From Fatwa to Jihad (2009) setter Malik søkelys på multikulturalismen slik den ble introdusert av britiske styresmakter på midten av 80-tallet. Politikken var et svar på opptøyene som spredte seg over hele England i løpet av våren 1981. Tiår med rasisme og konfrontasjoner mellom innvandrerbefolkningen og myndigheter fikk utløp i kamper mellom innvandrergutter og politiet som ledet til massive hærverk, plyndringer, brannbomber og drap.

I et forsøk på å demme opp for råskapen i gatene formet Greater London Council (GLC) en antirasistisk strategi for å bringe minoritetsgrupper inn i storsamfunnet. Det ble arrangert dialogmøter, nedsatt komiteer, og avsatt millioner av pund som skulle fordeles blant minoritetene.

Likhetstanken omformes
I sentrum for GLCs antirasistiske strategi lå en redefinering av rasisme. Rasisme var ikke lenger å nekte noen rett til likebehandling, men å nekte noen retten til å være annerledes.

Argumentet var at innvandrere ikke skulle tvinges til å akseptere britiske verdier, eller tilegne seg en britisk identitet. I stedet ble de oppfordret til å uttrykke sin egen identitet, utforske egen historie, utforme egne verdier og en egen livsstil. I denne prosessen gikk likhetstanken fra å handle om like rettigheter for alle, til at ulike grupper skulle få ulike rettigheter.

Slike antirasistiske strategier ble utover 80-tallet introdusert i byer over hele Storbritannia for å motvirke sosiale spenninger. Det ble opprettet organisasjoner basert på etnisk bakgrunn og religiøs tilhørighet som “Bangladeshi Islamic Projects Consultative Committee” og “Council of Black-led Churches”. Disse skulle representere de ulike folkegruppene og hjelpe myndighetene med å utvikle politikk og allokere ressurser.

Den reaksjonære grunnholdningen i en slik inndeling blir tydelig når man spør hvorfor det ikke opprettes en organisasjon til å representere byens hvite borgere og deres interesser.

Men hvorfor skulle et kirkelig råd representere alle svarte? Eller en islamsk organisasjon representere det bangladeshiske samfunnet? Finnes det overhode ett bangladeshisk samfunn, spør Malik. I bunn ligger en forutsetning om at disse minoritetsgruppene er homogene. Den reaksjonære grunnholdningen i en slik inndeling blir tydelig når man spør hvorfor det ikke opprettes en organisasjon til å representere byens hvite borgere og deres interesser.

Identitetspolitikk
Det mest kjente eksemplet på hvor galt den multikulturalistiske politikken kan bære hen, er fra Bradford. Myndighetene i byen brukte malen fra GLC og organiserte Bradford Council of Mosques i 1984. Rådet var ikke primært en religiøs organisasjon, men formet for å representere den autentiske stemmen til byens muslimer.

Det utviklet seg en pakt mellom myndighetene og moskeene, der moskeene fikk definere behovene til det asiatiske miljøet i byen og midler til å oppskalere sin virksomhet. Muslimske eldresenter, ungdomshus og helsetjenester mottok støtte, mens myndighetene fikk sosial ro og stemmesedler som motytelse. En utvikling, som Malik mener, styrket posisjonen til byens religiøse — og islamistiske — talsmenn.

Den muslimske identiteten var ikke særlig sterk i Storbritannia på 80-tallet. Politikken skapte et muslimsk samfunn som tidligere ikke hadde eksistert.

Den muslimske identiteten var ikke særlig sterk i Storbritannia på 80-tallet, men politikken skapte et muslimsk samfunn som tidligere ikke hadde eksistert: “De kan ha sett på seg selv som pakistanere, eller bengalere, eller kashmiri, eller sylhetier, eller asiater — eller, kanskje britiske — men svært sjelden som muslimer. Men når moskeene ble talsmenn for gruppen, så ble den muslimske identiteten stemplet på hvert individ som tilhørte den” (2009:77).

Det var ikke bare et moskeråd som ble etablert i Bradford, men også Federation for Sikh Organizations og Vishwa Hindu Parishad. Tre grupper, som tidligere hadde vært allierte i kampen mot sosial marginalisering og rasisme, skulle de neste årene gradvis begynne å bosette seg i egne områder, gå på ulike skoler og organisere seg i ulike organisasjoner. Når politisk makt og ressurser ble fordelt langs etniske og religiøse linjer, startet folk å identifisere seg med etniske eller religiøse grupper.

I denne prosessen skiftet også innholdet i den politiske agendaen fra å handle om sosiale spørsmål til konflikter knyttet til religion og kultur, en utvikling som kuliminerte med publiseringen av Salman Rushdies Sataniske Vers.

Det er langt fra tilfeldig at det var i Bradford rundt tusen muslimer samlet seg og brant boken foran den lokale politistasjonen. En ikonisk hendelse som ble fanget av tv-kameraer og sendt verden rundt.

Rushdie endret Maliks liv
From Fatwa to Jihad introduseres med kapittelet “How Salman Rushdie changed my life”. Malik kom til Storbritannia fra India som femåring, og som mange andre asiater i hans generasjon var det erfaringer med rasisme i ungdomsårene som trakk ham inn i politikken.

Da Sataniske Vers ble utgitt i 1989, var Malik en ung forsker, journalist og venstreradikaler. Han drog til Bradford for å dekke saken for avisen Voice, en erfaring som kom til å endre hans politiske grunnholdninger. Etter hvert som venstresiden omfavnet multikulturalismen, har Malik blitt en av dens fremste kritikere i Storbritannia og en lidenskapelig forsvarer av opplysningstidens idealer.

At multikulturalismen møtes med kritikk, er ikke noe nytt. Den tradisjonelle kritikken fokuserer gjerne på funksjon — at den skaper desintegrerte og parallelle samfunn, eller kategoriene — at den essensialiserer kultur, etnisitet og religion og gjør dem til faste og avgrensede kategorier, og ikke termer med et innhold som er i kontinuerlig utvikling.

Grunnen til at kritikken hans skiller seg ut, er de tette båndene han knytter mellom rasisme og multikulturalisme.

Malik er riktignok blant dem som har stilt seg kritisk til multikulturalismen lenge før det ble fasjonabelt. Men grunnen til at kritikken hans skiller seg ut, er de tette båndene han knytter mellom rasisme og multikulturalisme.

Multikulturalismen, som i England ble introdusert for å motvirke rasisme, bygger på mange av de samme forutsetningene som raseteorier, hevder Malik. Dette er en påstand han utdyper i bøkene The Meaning of Race (1996) og Strangefruit (2008). En nærmere forklaring av hans resonnement krever en rask gjennomgang av 300 år med kulturhistorie.

Multikulturalismens idéhistorie
Den moderne multikulturalismen har sine røtter i romantikkens reaksjon mot opplysningstanken. Det 18. århundrets opplysningsfilosofer — ledet av Kant, Locke, Voltaire og Hume — fremhevet fornuften som rettesnor for alle tilværelsens forhold. Det var et opprør mot tradisjonelle autoriteter som stat og kirke drevet frem av ideer som universalitet, likhet og demokrati. Ideer som baserte seg på at alle mennesker var rasjonelle, og at det eksisterte en felles menneskelig natur på tvers av tid og sted. Der forskjeller mellom menneske eksisterte, kunne disse endres gjennom utdannelse og utvikling.

I det 19. århundret opponerte romantikken mot opplysningstidens tankegods ved å vektlegge det unike over det universelle, kultur over natur, det organiske over det mekaniske, følelser over fornuft, og nasjonalt felleskap over en abstrakt idé om menneskehet. Filosofen som artikulerte romantikkens mantra tydeligst var tyskeren Johann Gottfried Herder. For Herder var grunnlaget for ethvert folk, eller nasjon, dets kultur: språk, litteratur, historie og levemåte. Dette var nasjonale særegenheter som skulle fremheves og som var uttrykk for volksgeist — den uforanderlige essensen til et folk destillert gjennom historien.

Ved å insistere på at de avgjørende forskjellene mellom mennesker var basert på kultur, og at kulturer var vesensforskjellige, forkastet Herder opplysningsfilosofenes idé om en felles menneskelig natur.

Mye av det 20. århundrets ideer om multikulturalisme og identitet har sitt opphav hos Herder, men i sin samtid skulle hans tanker legge grunnen for nasjonalisme og raseteorier.[ii] Ved å insistere på at de avgjørende forskjellene mellom mennesker var basert på kultur, og at kulturer var vesensforskjellige, forkastet han opplysningsfilosofenes idé om en felles menneskelig natur.

Senere skulle den tyske rasebiologien bli dypt påvirket av romantikkens ideer. Herders tanker ble ikledd en biologisk drakt der ulikheter mellom mennesker var definert fra naturens side. I raseteoriene var menneskeraser helhetlige, uforanderlige, fundamentalt forskjellige og definert av en unik essens. Ekkoet fra Herders volksgeist er umiskjennelig. Imidlertid skulle rasebiologien møte sitt politiske endelikt med implementeringen av raseteorier i nazi-Tyskland og bestialitetene som fulgte.

UNESCO-mennesket
I tiden etter andre verdenskrig var det krefter både i politikken og akademia som frontet en ny visjon for menneskeheten som igjen skulle åpne veien for Herders tankegods. I akademia ble dette tydeligst gjennom kulturantropologien.

Den innflytelsesrike tysk-amerikaneren Franz Boas inspirerte en ny generasjon antropologer bestående av Edward Sapir, Ruth Benedict og Margaret Mead. De spilte en avgjørende rolle i å erstatte raseteorier med teorier om kultur som forklaring på menneskelige forskjeller. På den politiske scenen ble UNESCO frontkjemperen for kulturantropologien. Ikke bare skulle ”kultur” erstatte ”rase”, men ”rasisme” skulle erstattes av ”kulturrelativisme” og et krav om at kulturer skulle vernes.

Som Malik formulerer det: “Der raseteoriens Ãœbermensch var formet av naturens lover, var UNESCO-mennesket et kulturelt vesen. På samme måte som rase en gang hadde avgjort ethvert aspekt ved menneskelig adferd, så gjorde kultur nå det samme” (2008:158). Det nye kulturbegrepet var for Malik bare en omformulering av raseteorier med mye av det samme innholdet. Både multikulturalister og raseteoretikere deler mennesker inn i grupper som er enhetlige, uforanderlige, vesensforskjellige og definerte av hver sin unike essens, og begge med svært tvilsom vitenskapelig forankring.

I dette verdensbildet lever vi alle i en kulturell zoologisk hage, der individer blir buret inne i kulturer.

Det var dette kulturbegrepet som låg til grunn for den multikulturalistiske politikken, som først ble institusjonalisert av Canada i 1971, og senere spredde seg til en rekke land og byer, som Bradford. I dette verdensbildet lever vi alle i en kulturell zoologisk hage, der individer blir buret inne i kulturer.

Herders triumf
Denne våren har også kritikken av multikulturalismen fått gehør hos sentrale europeiske statsledere. David Cameron, Nicolas Sarkozy og Maxime Verhagen har i tur og orden bifalt Angela Merkels dom over multikulturalismen som ”fullstendig feilslått”. Malik har vært kritisk til den tilsynelatende omfavnelsen fra sentrum-høyre-politikere. Han mener kritikken av multikulturalismen er blitt et påskudd for en mer restriktiv innvandringspolitikk.

Multikulturalismens sterkeste kritikere finner man imidlertid blant Europas høyrepopulistiske partier, og da ispedd et kamprop om å forsvare den nasjonale kulturen. Paradokset er at høyrepopulistene bygger argumentasjonen sin på samme kulturbegrep som multikulturalistene. Malik berør ikke dette poenget i særlig grad i noen av hans bøker, men la oss likevel dvele ved dette punktet. For Herder har fått innpass hos begge fløyene i det politiske spekteret.

Et blikk på skandinavisk innvandrings- og integreringsdebatt de siste årene understreker poenget. Et tydelig eksempel er Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens mye omtalte kronikk der det hevdes at vi er utsatt for en “kulturinvasjon” som marginaliserer norsk kultur og “norskkulturelle”. Trusselen kommer fra innvandrere, og i første rekke muslimer, som representerer “andre kulturer og ukulturer”.

En utvikling som gjør det nødvendig å “värna vår svenska kultur, våra svenska seder och bruk”, i følge Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson. Kulturen til innvandrere og muslimer er nemlig vesensforskjellig, hvilket gjør at de ”passar inte i Sverige”.

Om man skulle være i tvil om kulturens betydning for mennesket, kan Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard fortelle at “Uden kultur er man intet”. Kjærsgaard forsvarer ikke nødvendigvis dansk kultur fordi den er bedre, men rett og slett fordi “vi bevarer det, der nu engang er vores, fordi det er vores og tilhører os. Kendskabet til egen kultur og historie er det eneste holdbare udgangspunkt for mødet med andre kulturer”.

Selv om høyrepopulister og multikulturalister ser på seg selv som politiske motstandere, opererer de med samme premiss: at individer er kulturdeterminert.

Dette er en verdensanskuelse gjennomsyret av romantikkens og Herders kultursyn — der individet er trell for autentiske og verneverdige kulturer. Multikulturalistene ser for seg separate og segregerte kulturer på samme territorium, med ulike formelle eller uformelle rettigheter for individer avhengig av gruppetilhørighet. Mens monokulturalistene vil fremdyrke én enhetlig kultur innenfor hvert territorium. Minoriteter må enten assimileres i denne kulturen eller reise tilbake til deres eget eller forfedres hjemland.

Poenget er grundig omtalt i boken Adskillelsens politikk (2008) av danskene Jens-Martin Eriksen og professor Frederik Stjernfelt. Selv om høyrepopulister og multikulturalister ser på seg selv som politiske motstandere, opererer de med samme premiss: at individer er kulturdeterminert. Et premiss som naturligvis er uforenlig med den observerbare virkelighet, der mennesker tilhører ulike kulturelle fellesskap som alle er i stadig forandring.

Tilbake til opplysningsidealene
Malik er selv en entusiastisk forsvarer av opplysningstidens ideer, og mener at “noen kulturer er bedre enn andre: mer rettferdige, mer frie, mer opplyste og bedre tilrettelagt for menneskelig utvikling”. Men han er en sterk motstander av påstanden om at innvandrere eller muslimer dermed skulle være en trussel mot en slik kultur.

En slik forestilling ser minoriteter som homogene grupper der medlemmene for alltid vil være tilknyttet sin kultur, religion, tro og verdier. “Å være fødd av europeiske foreldre leder ikke til opplysningsidealene. Så hvorfor skulle vi tro at det å ha bangladeshisk eller marokkansk bakgrunn automatisk skulle lede noen til å tro på Sharia”, spør Malik.

Opplysningstanken bygger på at mennesker har kapasiteten til endring, til utvikling, og utformingen av en universell moral og verdier gjennom fornuft og dialog. Det ironiske med multikulturalismen er at den underminerer nettopp det som er verdifullt med et kulturelt mangfold.

Det gode mangfoldet er for Malik et som gir oss muligheten til å utvide våre horisonter, sammenligne og sette opp mot hverandre verdier, tro og levemåter. Det er denne kritiske dialogen som former universelle verdier. “Men det er nettopp en slik dialog og debatt, og muligheten til å gjøre slike vurderinger, multikulturalismen forsøker å undertrykke i navnet til toleranse og respekt,” skriver han.

Ingressfoto: CC Lars Aronsson, Wikimedia Commons


[i] Malik skiller mellom multikulturalisme som beskrivelse på et flerkulturelt samfunn, og multikulturalismen som politisk ideologi.

[ii] Her må det understrekes at Herder selv avviste rasetenkningen.

Kommentarer: 49
  • Tom C. Varghese

    Kenan Malik skriver om terroren i Norge: The tragic ironies of Breivik’s terror http://www.eurozine.com/articles/2011-07-31-malik-en.html

  • Rolf O. Berg

    En sjelden tankevekkende og klarsynt artikkel om enkelte sider ved multikulturalismen som ikke ofte fremkommer i den norske debatt.

    Fra tilhengere av det multikulturelle samfunn hører vi ofte at at de ønsker å bygge ned forskjellene mellom «de og vi».
    Det de tydeligvis ikke tar med i sine ideelle og abstrakte forestillinger , er at man nettopp gjennom en gjennomført multikuluralime bidrar til å skape atskillig flere som vil bli plasert i båser som «de» og «vi».
    Det er prisen vi vil måtte betale for denne ekstreme gruppetenkning som vil føre til parallelle samfunn og undergraving av etablerte normer og prinsipper, hvis gjennomført i sin ytterste konsekens.

    Jeg er på ingen måte tilhenger av den kollektive tvangsinnmelding i det norske samfunn av etniske minoriteter som ønsker å opprettholde en viss identitet. Men visse faste strukturer i det norske hus er vi nødt til å holde på , som eksempel en grunnmur, et tak og et gulv.

    Kan vi ikke nå finne et annet ord som dekker inn «multikuluralisme» eller en brukbar definisjon de fleste av oss kan slutte oss til?
    Igjen, hva med det fleretniske samfunn?

  • http://rights.no Hege Storhaug

    Svært bra. Da HRS ble etablert for 10 år siden, formulerte vi vår målsetting slik: arbeide for «et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn». Termene ble selvsagt valgt meget bevisst, og de kan med fordel brukes i debatten som nå ligger foran oss. Termene omslutter respekt og toleranse for individet, og avviser rasisme og den multikulturelle ideologien som overkjører den personlige friheten.

  • N.A

    Utmerket gjengivelse av hovedpunktene i Maliks posisjon, som er solid forankret i opplysningens universalisme (og mer spesifikt den radikale opplysning – Malik siterer her Jonathan Israel). Som Varghese korrekt påpeker er Stjernfelt & Eriksens ”Atskillelsens politikk” fundert på samme plattform, og lander på omtrent de samme konklusjoner.

    Høyrepopulister og norske kulturnasjonalister (som man finner mange av på Document.no) og de normative multikulturalistene (som man finner flere av i ARS, Rødt, SV, AUF og til dels AP etc.) opererer grunnleggende med de samme premisser i sin forståelse av mennesket, som kulturelt konstituert og til dels determinert. Dette er grunnleggende reaksjonært siden den fanger individene innenfor kultur forstått som metafysiske, ukrenkelige størrelser som vi skal bøye oss i ærbødighet for og ikke kritisere. Dvs. – i det multikulturalistiske perspektivet kan vestlige majoritetskulturer kritiseres, men ikke minoritetskulturer — det er rasisme. Likheten i posisjonene kan eksemplifiseres ved Rustads i senere år stadig sterkere fokus på vår ”kristne kulturarv”, kristne verdier etc., som vi må forsvare og styrke for å stå i mot særlig islamsk og muslimsk kultur. Rustad tenderer slik til å ”kidnappe” opplysningens universalitetsprinsipper og redusere den til et aspekt ved den så kalte kristen-humanistiske kultur. Rustad blir en identitetspolitiker på vegne av en påstått felles norsk majoritetskultur, og dermed nokså lik identitetspolitikerne på Islamsk/muslimsk hold.

    Veien ut av dette uføret må være å lære av de meget negative utslag normativ multikulturalisme medfører om den får politisk-økonomiske støtte og legitimitet fra myndighetene. Maliks bøker gir her meget god dokumentasjon av både mekanismer og resultater av en slik politikk. Norske myndigheter fører desverre i betydelig grad en multikulturalistisk politikk gjennom særlige støtteordninger for etniske organisasjoner, ved å utnevne religiøse ledere til talmenn for hele grupper, ved å arbeide for særrettigheter og særordninger basert på etnisk-religiøse tilhørigheter etc. Om ikke denne politikken stoppes, kan vi forutse at segmenteringen av det norske samfunnet i grupper som i økende grad er fiendlige mot hverandre vil fortsette.

    Alle ansvarlige politikere bør lese Maliks bøker, og ta inn over seg hans sentrale innsikter når de utformer praktisk politikk på integreringsområdet. I kjølevannet av ABB er det svært viktig å forstå forskjellen på en reaksjonær, nasjonalistisk og kulturalistisk kritikk av multikulturalisme, og Maliks kritikk basert på opplysningens universalisme. Maliks posisjon er ikke negativ til kulturelle forskjeller per se, men til den normative posisjonen som opphøyer slike forskjeller til ontologiske nødvendigheter og fengsler for individene.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Fremragende skrevet!

    Endelig en artikkel om Kenan Malik. Det er først og fremst på grunn av Kenan Maliks tanker og ideer om multikulturalismen at jeg er sterkt kritisk og skeptisk til multikulturalismen.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    N.A

    De bør ikke bare lese kritikken hans – men også ha det til ettertanke. Det er denne essensialiseringen av individer innad i en gruppe som er et av problemene med multikulturalismen. Man identifiseres mer med den gruppen man er enn det individet man er rett og slett. «Pakistansk», «muslimsk» etc. Men det har ikke falt inn myndigheter og gruppene selv at man er først og fremst et individ – og ikke en etnisitet eller religion? Derfor er kampen for individets frihet betinget på det faktumet at man først og fremst må (fra myndighetenes side) anerkjenne alle borgere – særdeles i vår tid minoritetene som det de er – individer.

    I tillegg til Maliks bøker, så er Amartya Sens bok ‘Identity and Violence: The Illusion of Destiny’ også interessant lesing:

    «Here, in contrast, is Sen celebrating the complexity of human identity: «The same person can be, without any contradiction, an American citizen, of Caribbean origin, with African ancestry, a Christian, a liberal, a woman, a vegetarian, a long-distance runner, a historian, a schoolteacher, a novelist, a feminist, a heterosexual, a believer in gay and lesbian rights, a theater lover, an environmental activist, a tennis fan, a jazz musician,» etc. One’s civilizational identity is not one’s destiny, Sen observes, and civilizational «partitioning» — seeing the planet culture by culture — does not capture the messiness of the world. This Earth of ours, he says, is made more «flammable» by warring definitions of human identity, rather than an embrace of the many different facets that make us human.»

    Kilde (anmeldelsen fra Washington Post): http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/discussion/2006/06/08/DI2006060800699.html

  • Lars M

    Her lærte jeg virkelig noe. Utrolig. Av en ung skribent, på alder med mine barn ! Slik går Verden fremover. Minerva er åpenbart et kvalitets-nettsted, en må bare gratulere. Men jeg har jo skjønt at dette multikulturalisme-begrepet har vært noe spesielt, etter Hylland-Eriksens kronikk for noen dager siden der han selv tar avstand fra multikulturalismen som et «dogme». Selv har jeg oppfattet «multikulturalist» bare som et skjellsord, flittig brukt bla. på document.no, uten at jeg noengang har tatt meg tid til å reflektere over hva begepet egentlig sto for. Slike refleksjoner burde nok også document.no legge større vekt på fremover; dette vil forhåpentligvis påvirke nettstedets valg av «innleide skribenter».

  • Cassanders

    @Mohamed
    —————————-Beginquote

    Det er denne essensialiseringen av individer innad i en gruppe som er et av problemene med multikulturalismen. Man identifiseres mer med den gruppen man er enn det individet man er rett og slett. “Pakistansk”, “muslimsk” etc. Men det har ikke falt inn myndigheter og gruppene selv at man er først og fremst et individ — og ikke en etnisitet eller religion?

    —————————–Endquote

    Jeg tror ikke det er «essensialiseringen» som sådan som er problemet med det som i denne diskusjonen kalles «multikulturalismen», men HVORDAN gruppeidentitetene håndteres normativt og politisk.

    Klassifisering av INNgruppe og UTgruppe er sannsynligvis en biologisk betinget egenskap hos oss som art. Det handler om den helt basale biologiske(sic)forutsetningen for moralitet: forventninger om, og tiltro til gjensidighet.

    Du finner en lærerik og godt skrevet gjennomgang av moralitet og protomoralitet her: http://wiringthebrain.blogspot.com/2011/06/where-do-morals-come-from.html

    En annen og mer «fiction-preget» vinkling finner du hos Kurt Vonnegut:
    Temaet inngruppe- utgruppe er overraskende skarpt, og høyst underholdende behandlet både i «Cat’s Cradle» (hvor den fiktive religionen «Bokononisme» er beskrevet), og ikke minst i «God Bless you Mr Rosewater». I sistnevnte bok gir K.V. en mer utopisk visjon for «Artificially extended families».

    Som sosiale dyr er vi «hardwired» til å ta oss av nære slektninger, men også i noen grad til å søke sammen i familie- og utvidete familiegrupper.
    Vi er altså betinget altruistiske. Dette er ESS (Evolutionary Stable Strategies).

    Men når antallet individer en skal forholde seg «PERSONLIG» til øker, blir det vanskelig, for ikke å si umulig å holde oversikt over hvem som tilhører gruppen. Da kommer syboler og tegn som muliggjør «gjenkjenning» av inngruppe og utgruppe nødvendigvis inn som et vesentlig moment. Det er nærliggende å tenke seg at slik «gjennkjenning» kan ha elementer av «essensialisme»i seg. Men jeg tror altså ikke dette er et problem I SEG SELV. Problemet er hvordan vi som «utvidede familiegrupper» behandler hverandre.

    Suksessen,- om du vil verdien av å tilhøre en gruppe ser i de fleste tilfeller ut til å minke når antallet i gruppen øker. Vi har rett og slett ikke mekanismer som gir «vår innebygde gjensidighetskalkulator» muligheter til å avgjøre om «samarbeid lønner seg».

    Det er for øvrig ikke vanskelig å finne eksempler på «utvidede familier» med økende grad av kompleksitet -og minkende grad av tilhøighet og tillit.

    Menighet, konfesjon, kristendom…
    Menighet, konfesjon, ummah ….
    Familie, klan, nasjon….
    Familie parti, nasjon, nasjonsforbund (eks EU),
    osv.

    For øvrig synes jeg en slik forståelse av «menneskets natur» har ganske stor forklaringskraft for hvorfor egalitære samfunn som de skandinaviske fremdeles er såpass suksessfulle som de er. Det handler bl.a. om en historisk utvikling som har muliggjort bygging av «utvidede familier» på flere nivåer som har beholdt sammenhengskraft på tross av økende kompleksitet.

    Cassanders
    Hi ho

  • PeeWee

    «For øvrig synes jeg en slik forståelse av “menneskets natur” har ganske stor forklaringskraft for hvorfor egalitære samfunn som de skandinaviske fremdeles er såpass suksessfulle som de er.»

    Det er en forklaring, men en annen er så enkel som at liberalistene rett og slett har tatt feil når det gjelder viktigheten av store lønnforskjeller?

  • Cassanders

    @PeeWee

    Men dette er da ikke gjensidig utelukkende forklaringer? Ser du noe argument for at ikke begge kan ha bidratt?

    Cassanders
    Hi ho

  • Georg

    Savner en god definisjon av multikulturalisme i artikkelen. Frykter at man her har lett for å lage seg stråmenn. For hvem er i grunnen kulturdeterminister i dag? Kan ikke komme med noen gode eksempler, kanskje med unntak av personer Fjordmann og Anders B. Breivik.

    Og er det virkelig slik at man er en «samfunnsundergravende» multikulturalist om man legger forholdende til rette for at personer kan dyrke sin religion i Norge eller at man vedtar integreringstiltak som hijab i politiet f.eks.?

    Hva er det målsettingen man styrer etter? Er det et tett integrert, assimilert samfunn? Eller er det et samfunn hvor det er opp til borgene å selv velge hvilke livssyn og livsvalg de foretrekker? For meg så er det et tegn på etisk overload å måtte lage kulturhierarkier av livsformer som ikke bryter med etablerte lover og regler i samfunnet.

  • Nils Svendsen

    -»Multikulturalistene ser for seg separate og segregerte kulturer på samme territorium, med ulike formelle eller uformelle rettigheter for individer avhengig av gruppetilhørighet. Mens monokulturalistene vil fremdyrke én enhetlig kultur innenfor hvert territorium.»

    – Med andre ord er de såkalte multikulturalistene egentlig «multiMONOkulturalister» – aksepten av flere separate og segregerte kulturer, mens de såkale monokulturalistene er multikulturalister – vi er alle resultat av påvirkning fra flere kulturer men står for en enhetlig kultur, dvs den norske kulturen slik den har utviklet seg i kontakt med andre kulturer.

  • Cassanders

    @Georg,
    Klarer du virkelig ikke lese deg til en definisjon ut av teksten under overskriftene : Myte blir realitet, Likhetstanken omformes, og Identitetspolitikk?

    så spør du retorisk:
    ——————————————Beginquote

    Og er det virkelig slik at man er en “samfunnsundergravende” multikulturalist om man legger forholdende til rette for at personer kan dyrke sin religion i Norge eller at man vedtar integreringstiltak som hijab i politiet f.eks.?
    ——————————————-Endquote

    For det første demonstrerer du har at du har gått glipp av ett av Kenan Maliks viktige poenger: begrepet multikultur slik det er beskrevet handler nettopp IKKE om et uendelig stort kulturelt lunchbord som INDIVIDET kan forsyne seg av ETTER EGET ØNSKE! Det handler tvert i mot om sementering av gruppetilhørighet med verdisett som i mindre eller større grad bryter med normene til det omkringliggende samfunnet. Ett av problemene han poengterer er jo nettopp at når GRUPPEN tilstås «frihet til å velge» innebærer dette ikke skjelden av INDIVIDET i gruppen får innskrenket sine valgmuligheter.

    Når du viser til kulturhierarkier som IKKE bryter med etablerte lover og regler i samfunnet er dette en non seqitur. For konfliktene i møtet mellom kulturer handler i liten grad om lusekofter eller oppskrifter på couscous, konflikter oppstår nettopp der hvor mange nok opplever at livsutfoldelsen bryter med lover eller regler.

    Cassanders
    In Cod we trust

  • Aude

    Mange gode poenger i Maliks kritikk av multikulturalismen. Imidlertid stusser jeg litt over angrepene på DF, FrP, Document.no etc. At disse skulle tro at mennesker er dømt inn i en statisk kultur fremstår som et stråmann. Noen av de viktigste «heltene» for disse miljøene er jo nettopp en lang rekke «dissident-muslimer» (apostater eller ikke), som f.eks. Ayaan Hirsi-Ali. Altså, nettopp mennesker som har gjennomgått en dyptgripende kultur- eller verdi-endring. På meg virker det som de ovennevnte miljøene langt ifra benekter muligheten for menneskers endring, men tvert imot bejubler den.

    Men der det synes å eksistere genuin uenighet er derimot premisset om at denne kulturendringen skjer raskt nok til å holde tritt med en stadig raskere innvandringstakt. Dette premisset virker uforenlig med den observerbare virkelighet.

  • RuneT

    Det svenske tidsskriftet AXESS hadde i sist nummer multikulturalismen som tema. Fil. dr. Andreas Johansson Heinö har der en artikkel om multikulturalismen: Vi har aldrig haft mångkultur http://www.axess.se/magasin/default.aspx?article=927

  • Georg

    @Cassandra

    Vel, dette er vanskene som oppstår når man ikke opererer med en klar definisjon. Jeg kan uansett ikke se at kulturrettede tiltak medfører en sementering av normbrytende verdisett (ettersom det ikke er oppskrifter på couscous). Har du noen eksempler på slike normbrytende kulturtiltak som medfører at individet får innskrenkede valgmuligheter?

    Slik jeg ser det er det oppkonstruert en stråmann uten reelle tilknytningpunkter til aktuelle partier eller politiske «programmer».

  • Tareq

    Sitat:

    «Si at du er en sekulær pakistaner som lever i et fattig boligområde i den engelske byen Bradford. Du anser ikke deg selv for å være muslim, du tenker kanskje ikke på deg selv som pakistaner engang. En dag trenger nabolaget ditt et nytt ungdomshus, men det er vanskelig å få myndighetenes oppmerksomhet når du argumenterer for behovet med den sosiale nøden som hersker i område.

    Det er først når du sier at det muslimske samfunnet lider nød at midler blir tilgjengelig, ikke fordi myndighetene er spesielt tilbøyelige til å hjelpe muslimer, men fordi å være “muslim”, i motsetning til “fattig”, anses å være en autentisk identitet blant styresmaktene.

    Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv.

    Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.»

    Empiri?

  • PeeWee

    «Men dette er da ikke gjensidig utelukkende forklaringer? Ser du noe argument for at ikke begge kan ha bidratt?»

    Jeg tror heller at den amerikanske høyresiden ønsker å fremstille det som om homogenitet fører til suksessfull velferdsstat, slik at de kan si at velferdsstaten må legges ned fordi samfunnet nå er multikulturelt. Det er faktisk noen som har argumentert motsatt også. At omfordeling gjør et multikulturelt samfunn mer levedyktig, fordi det gjør at de svake minoritetene har en interesse av at de sterke minoritetene får være i fred.

    Det er ellers en tendens til at samfunn med «germansk» kultur går bra, men det stort sett er rot og kaos i typiske kristne middelhavsland.

  • Cassanders

    Om jeg nå må sette det på spissen går jeg ut fra at vi begge er enige om at evt tilhengere av Aztecreligionen ikke vil bli gitt muligheten til å skjære ut hjertet på levende mennesker og ofre slik at solen skal stå opp hvar dag. Dette på tross av at dette var en religiøst betinget forestilling. (Spirituelle/åndelige/religiøse- og derfor a priori ekstra genuine og dype følelser yada yada).

    Men la oss nå ta et par mer konkrete eksempler. Kenan Malik har altså indisk opprinnelse og bor i Storbrittania. Det er bare takket være aktiv innsats fra ham og enkelte andre at det ble forhindret paralelle reelle lover i GB. For forsøkene var nær ved å lykkes. Det er mulig at Georg ikke synes det er så viktig at det skal være likhet for loven ang. skilsmisser og arv for kvinner, men det er altså nettopp en av områdene hvor «sharia light» pent eufemisert som «family law» ville blitt implementert.

    For oss her på berget har blant annet ønsket om halalmat ført til at slakterier har lagt om praksis, alt grossister av økonomiske årsaker har skjult slaktepraksis på slakterier (en varelinje) og at kantiner har valgt å selge halalmat umerket(en varelinje).

    Jeg kjøper ikke helt argumentet med «seksualisering» av unge jenter, men praksisen med «tilvenning» til hijab m.m. på unge prepubertale jenter er forkastelig. Kleskodene hindrer deres livsutfoildelse, og så lenge en lar gruppekravene sementere og til og med forsterke slike religiøse/kulturelle utvekster synes jeg ikke det er urimelig at samfunnet rundt sier i fra.
    For å unngå skinndiskusjoner: jeg synes på samme måte det er flott at våre hjemlige representanter for religiøst tøv (f.eks Smith’s venner) er blitt «assimilert» (sic) bort fra noen av sine liknende aparterier.

    Cassanders
    In Cod we trust

  • N.A

    Tareq, Georg m.fl – jeg foreslår dere leser Kenan Maliks bøker, de er solid argumentert både teoretisk og empirisk.

  • Georg

    Vel, jeg kan ikke se at det har vært noen kulturtiltak som har støttet kvinnediskriminerende praksiser. At det finnes miljøer som diskriminerer kvinner er åpenbart riktig, men det er derimot en annen sak.

    Det blir selvsagt tøvete å påstå at man skulle være motstander av tradisjonsrike rettsprinsipper, som likhet for loven, pga at man stiller seg tvilende relevansen av multikulturalisme-stråmannen.

    Jeg nekter ikke for at det i flere tilfeller kan ha vært naivitet og unnfallenhet mht å ta tak i kulturspesifikke tradisjoner som bryter med gjeldende rett. Men jeg tror det er forhastet å stemple dette som et resultat av multikulturalisme.

    Poenget er at det har vokst frem en banal definisjon av multikulturalisme som verdirelativisme. En verdirelativisme hvor et samfunn bygget på liberale, demokratiske prinsipper likestilles verdimessig med et samfunn bygget på religiøse forestillinger, sharia o.l. Og dette er en stråmann, det er ingen vestlige demokratier som har vært i nærheten av å promotere en slik form for multikulturalisme.

  • N.A

    Georg – du tar feil. Eksemplene er mange. Et åpenbart eksempel: I UK finnes et 100-talls Sharia domstoler, tolerert og akseptert av engelske myndigheter. Disse dømmer i familiesaker, etter rettsprinsipper som er sterkt diskriminerende i forhold til kvinner, frafalne, homofile etc. Enkelte i Høyre har støttet shariadomstoler for familiesaker i Norge. Et annet eksempel: Det er i flere europeiske land slik at i saker som gjelder arverett, ekteskap etc. anvendes den lov som gjelder i det landet hvor avtalene ble inngått. Det betyr f.eks at kvinner som er gift i et muslimsk land, men ønsker å skille seg etter å ha kommet til Europa må finne seg i at skilsmissen blir gjennomført f.eks. etter Saudi-Arabisk lov om ekteskapet opprinnelig ble inngått der. I Norge er det avdekket en rekke tilfeller av etniske organisasjoner som med offentlig støtte har operert med sterkt diskriminerende praksiser internt. I AUF, SV m.fl. har en rekke medlemmer foreslått radikal kvotering til jobber basert på etniske kriterier. Til opptak på politihøyskolen er det lenge vært praktisert vesentlig lavere opptakskrav fra søkere med minoritetsbakgrunn, etc. etc.

  • Tareq

    «Georg — du tar feil. Eksemplene er mange. Et åpenbart eksempel: I UK finnes et 100-talls Sharia domstoler, tolerert og akseptert av engelske myndigheter. Disse dømmer i familiesaker, etter rettsprinsipper som er sterkt diskriminerende i forhold til kvinner, frafalne, homofile etc. »

    Deres avgjørelser er ikke rettslig bindende.

  • Cassanders

    @ Tareq
    Her tror jeg du bør sjekke faktagrunnlaget. Så vidt jeg har forstått er deler av familierettssakene nettopp bindende gjennom den såk. Arbritration Act.

    Se for øvrig Maryam Namazie’s gjennomgang her: http://www.guardian.co.uk/law/2010/jul/05/sharia-law-religious-courts

    Cassanders
    In Cod we trust

  • N.A

    Tareq,

    Jeg tror Cassanders har rett. Med forbehold om at jeg kan ha misforstått, så kan man i UK frasi seg rettigheter og dermed «frivillig» underlegge seg den sterkt diskriminernde Sharia loven.

    Det er gode grunner til å forby dette, slik «frivillig» slaveri er forbudt i Norge og en rekke land. Enkeltindividet bør beskyttes mot å avgi rettigheter på grunn av sosialt press og mer eller mindre uformell og privat tvang.

    Det er også grunn til å merke seg at erkebiskopen av Canterbury offentlig har krevd at Sharialovens status formaliseres ytterligere og gis en sterkere rettslig forankring i det britiske parlamentet. Typisk at troende av ulike religioner inngår avtaler om at man aksepterer hverandres forskjellige undertrykkende dogmer …. Det minner ikke så rent lite om Olav Elgvins ukritiske begeistring for «privatisert Sharia».

  • Georg

    Ja, de berømte sharia-domstolene i England. Poenget med disse er at de er legitimert gjennom de jødiske Beth Din domstolene som har eksistert i England i århundrer, altså lenge før noen hadde tenkt eller hørt om begrepet multikulturalisme.

    Legitimiteten oppnås gjennom at britiske domstoler har vedtatt at enkelte saksfelt kan løses gjenom frivillige inngåtte «tvisteløsninger». Men domstolene har altså ingen legitimitet som går på tvers av gjeldende britisk rett. Men det er selvsagt et problem at kvinner kan bli tvunget inn i slike domstoler, og et annet negativt element er at domstolene kan være med på å gi et skinn av parallell-lovgivning.

    Men det blir uansett skivebom å hevde at dette er et resultat av såkalt multikulturalisme.

    Jeg kan heller ikke se at eksempelet med at det er europeiske land som har en rettspraksis hvor landet hvor den rettslige avtalen ble inngått er førende har relevans. Kan det ikke heller være slik at motivasjonen for slike lovpraksiser ligger i at på enkelte områder vil det være urimelig at ikke betingelsene som lå til grunn for avtalen holdes i hevd? La oss si at du og din kone har særeie og flytter til Saudi-Arabia. Vil det da være urimelig å hevde at særeiereglene også bør gjelde i Saudi-Arabia? Eller bør særeieavtalen oppheves og kvinnen få en tredjedel ved skilsmisse?

  • Nils Svendsen

    ”Frivillige” parallelle systemer blir tvang.

    Praksisen i Storbritannia har ført til parallelle lovsystemer. Der kvinner blir presset av familien eller andre i sitt miljø til å føre konflikter for shariarådet fremfor britisk rett, noe som har resultert i at muslimske kvinner ikke nyter samme rettigheter i det britiske samfunnet som kvinner for øvrig.

    En britisk rapport, som anslår at det er minst 85 shariadomstoler i Storbritannia, har bl.a. avdekket følgende :

    ‘Among the rulings we find some that advise illegal actions and others that transgress human rights standards as applied by British courts.’

    Examples set out in his study include a ruling that no Muslim woman may marry a non-Muslim man unless he converts to Islam and that any children of a woman who does should be taken from her until she marries a Muslim.

    Further rulings, according to the report, approve polygamous marriage and enforce a woman’s duty to have sex with her husband on his demand.

    The report added: ‘The fact that so many sharia rulings in Britain relate to cases concerning divorce and custody of children is of particular concern, as women are not equal in sharia law, and sharia contains no specific commitment to the best interests of the child that is fundamental to family law in the UK.

    ‘Under sharia, a male child belongs to the father after the age of seven, regardless of circumstances.’

    Funnene viser at akkomodering av det kjønnsapartheid som ligger i sharia ved å akseptere shariadomsoler, medførte at muslimske kvinner ble fratatt de samme friheter og rettigheter de har etter britisk lov og EMK, og som deres ikke-muslimske søstre nyter godt av. Barn blir også fratatt beskyttelsen de har etter barnekonvensjonen. Kvinnene har som regel heller ikke noe valg, men må akseptere shariadomstol fremfor de britiske domstolene.

    http://www.dailymail.co.uk/news/article-1196165/Britain-85-sharia-courts-The-astonishing-spread-Islamic-justice-closed-doors.html

  • N.A

    Georg:

    Foreslår igjen at du leser Malik. Han har dokumentert solid hva som er skjedd i Engelsk politikk på dette området siden slutten av 1980-tallet. Han viser med overbevisende empiri at multikulturalistisk ideologi har bidratt til splittelsen i etniske enklaver i UK, som idag er til dels svært fiendlige til hverandre. Noe som ikke var tilfellet på 1980-tallet. Samspillet mellom myndigheter preget av multikulturalistisk ideologi og «identitetspolitikere» i de ulike minoritetsmuljøene er her svært viktig.

    At innføringen av sharia-domstoler kan ha vært lettere i UK pga. forekomsten av utenfor-rettslige institusjoner for jøder er trolig riktig, men det forhindrer ikke at Malik kan fremlegge solid dokumentasjon for at multikulturalistisk ideologi og politikk trolig har vært den viktigste drivkraften for det store omfanget shariadomstoler idag har fått i UK.

    Det er også viktig å huske at Malik ikke er innvandringsmotstander, men sosialist inspirert av opplysningens universalisme. Det er derfor ikke snakk om at Malik er «biased» i retning av å svartmale hverken Islam, muslimer eller innvandring generelt.

  • Carolus1

    Varghese gir en god og betimelig oversikt over den dypt problematiske «multikulturalismen», en kulturpluralistisk kollektivisme som fratar individet grunnleggende rettigheter. Denne ideologien, og politikk utformet på grunnlag av den, må bekjempes for å iverate den liberale samfunnsordning.

    Jeg merker meg med interesse at flere forskjellige aktører synes å være enige i dette spørsmålet: Storhaug, som har gjort en meget prisverdig innsats gjennom en årrekke for å bekjempe tradisjonelt islamsk undertrykkelse, den troende muslimen Mohamed som jevnlig gir uttrykk for liberale og fornuftige synspunkter i viktige saker, den engasjerte debattanten Cassanders som har skrevet mye på Document.no, Lars M som har diskutert på samme nettsted, men med en noe annen grunnholdning (etter hva jeg forstår), og den energiske opplysningsuniversalisten N.A. Dette synes jeg lover godt for fremtiden: Islamkritikere og troende muslimer, flere debattanter med ulike oppfatninger kan her tydelgivis enes om noen grunnverdier i opposisjon til den illiberale multikulturalismen.

    Så har jeg en innvending å komme med, denne gang til N.A:

    Jeg er enig i det meste av det du skriver her. Likevel vil jeg bestride påstanden om at Rustad og Document er preget av noen kulturdeterministisk nasjonalisme. Du har rett i at det til dels er uttalt nasjonalistiske synspunkter som kommer til syne hos både redaktør og deltagere der, noe som iblant kan virke problematisk i et universalistisk rettighetsperspektiv. Men jeg mener det blir galt å tillegge nettstedet noe repressivt nasjonalkulturelt perspektiv. Rustad et al ønsker å hegne om en norsk «ledekultur», et felleskulturelt rammeverk for landets innbyggere som kan motvirke rotløshet, utrygghet, tap av medborgerlig solidaritet. Det er selvsagt helt legitimt å kritisere nasjonalisme. For min del vil jeg hevde at forsvaret av den nasjonale kultur, som noe felles for alle borgere, er fullt forenlig med grunnleggende menneskerettigheter. Jeg oppfatter forøvrig den berømte/famøse Tybring-Gjedde-kronikken som uttrykk for samme posisjon, nemlig en liberal nasjonalisme, som kan sikre såvel sammenhengskraft som individuell frihet.

    Alt i alt: Det bør ikke skapes noen falsk dikotomi mellom nasjonal partikularisme og menneskerettighetsbasert universalisme. Selv om relativt få i offentligheten synes å forsvare begge tankeretninger, kan de altså forenes.

  • Georg

    N.A:

    Jeg foreslår at du leser litt politisk filosofi.

    Jeg forholder meg til det Varghese og det dere andre skriver. Er det i orden?

    Slik jeg ser det blir det bygget en luftig stråmann her. Å koble multikulturalisme til Herder, kulturdeterminisme, romantikken, rasisme og antirasjonell føleri, burde få det til å skurre hos noen og enhver.

    Multikulturalisme er, slik jeg ser det, heller et ledd i en sosialliberal tradisjon. Det er en sivilisert form for å gi samfunnsborgerne gode muligheter til å leve meningsfulle liv, og det innenfor et felles rammeverk av lover og regler. Hva folk velger å tro på og hvordan de velger å uttrykke sin tro, kultur o.l. er opp til enkeltindividene (så lenge de opererer innenfor rammeverket selvsagt). Statlige midler som brukes til å bygge kirker, rallybaner, opera, wrestlingarenaer osv. er ikke et kulturdeterministisk og deindividualiserende politisk eksperiment.

    Man burde heller spørre seg hva den banale liberale tradisjon etter Locke, Nozick fører med seg. Locke har selvsagt et annet siktemål og skriver i en annen tid, men hans lesere lar seg lett forlede. Det vi får servert er et syn på individet og samfunn som grenser til atomisme, eller det isolerte individ. I en forenklet etisk modell blir individets fratatt sin samfunnssituerthet, det produserer i isolasjon og resultatet av produksjonen, gevinsten tilfaller enkeltindividet, «skatt er tyveri» og lignende banaliteter. En perfekt modell for selvbergende entrepenører. Det man gjør er at man lar den naturlige fordeling få en opphøyd etisk status. Dette universialiseres og man får en enkel og grei normativ samfunnsmodell.

    Og jeg må si at jeg synes det mellom linjene enkelte steder her virker som om det tyter fram en holdning om at «de det er synd på i dagens samfunn er den hvite majoritetsbefolkningen».

    Noen som husker UK 1964: «If you want a nigger for a neighbour, vote Liberal or Labour.» Det er dette som er rasisme, ikke nytale om politisk korrekt multikulturalisme.

  • Tareq

    Cassanders:
    Takk for opplysningen. Skal se nærmere på det.

    Carolus1:
    «Varghese gir en god og betimelig oversikt over den dypt problematiske “multikulturalismen”, en kulturpluralistisk kollektivisme som fratar individet grunnleggende rettigheter.»

    Ok. Er Norge et samfunn hvor «den dypt problematiske multikulturalismen» regjerer? Hvis ja, når ca. ble den implementert? Og som en følge av det spørsmålet; hvilke grunnleggende rettigheter er jeg som individ nå fratatt som jeg ikke hadde før?

    «den troende muslimen Mohamed som jevnlig gir uttrykk for liberale og fornuftige synspunkter i viktige saker»

    Mohamad, har så vidt jeg kan forstå, (heldigvis) gått vekk ifra sin islamske tro.

    Jeg lurer videre på hva slags gruppe jeg er tvunget inn i av multikulturalismen som ateistisk venstrevridd norsk-palestinske-russisk-tsjekkisk?

    Føyer meg ellers bak Georgs kloke ord.

  • Cassanders

    @Georg
    ————————————-Beginquote

    Multikulturalisme er, slik jeg ser det, heller et ledd i en sosialliberal tradisjon. Det er en sivilisert form for å gi samfunnsborgerne gode muligheter til å leve meningsfulle liv, og det innenfor et felles rammeverk av lover og regler. Hva folk velger å tro på og hvordan de velger å uttrykke sin tro, kultur o.l. er opp til enkeltindividene (så lenge de opererer innenfor rammeverket selvsagt). Statlige midler som brukes til å bygge kirker, rallybaner, opera, wrestlingarenaer osv. er ikke et kulturdeterministisk og deindividualiserende politisk eksperiment.

    ————————————–Endquote

    Malik har altså påvist (med rimelig god dokumentasjon) både den historiske bakgrunnen, og at det i den lå andre bevisste valg og hensikter (med MK) i Storbrittania. Jeg tror for øvrig noe liknende i liten grad har vært tilfelle i Norge. Her har nok utviklingen vært reinspikka naivitet :-).

    For øvrig er det altså etterhvert atskillig empiri som viser at de «sivisatoriske fortrinnene» denne løsningen skulle innebære hverken er åpenbare eller slitesterke.

    Men jeg kan for argumentasjonens skyld gjerne godta sitatet ditt som en beskrivelse. For beskrivelsen bidrar til å forklare hvorfor du ikke ser ut til å være i stand til å begipe AT det kan være problemer i det hele tatt. -Hvem vil vel være motstander av at folk skal ha det bra?

    Jeg skulle mene at hunden ligger begravet i utsagnet: «så lenge de opererer innenfor rammeverket, selvsagt».

    Har vil jeg anta at du først og fremst sikter til lover og forskrifter. Men det dannes ikke velfungerende samfunn bare etter lover og forskrifter. Gode samfunn er avhengig av GJENSIDIG TILLIT. Og gjensidig tillit handler om gjenkjennelige koder, normer, historie, og en rekke markører som også kan være «tacit»(ikke eksplisitt formulerte).

    Problemet oppstår selvfølgelig om og når for mange av divergerende kode-sett skal forenes. Dette handler skjeldent om hat (som er et begrep som alt for ofte slenges rundt), men om forskjellige meninger og verdievaluering av kulturelle praksiser og uttrykk.
    Dette REDUSERER den gjensidige tilliten og dermed samfunnets sammenhengskraft.

    Cassanders
    In Cod we trust

  • N.A

    Georg:
    Verken Malik eller undertegnede forstår individet som ”atomer” som konstitueres og eksisterer utenfor sosiale kontekster. Alle individer sosialiseres inn i konkrete kulturelle kontekster, men ingen slike kontekster er gitte, statiske størrelser.

    Opplysningen, og særlig den radikale strømning (Spinoza, Bayle, Diderot, etc) er grunnleggende en kulturkritisk posisjon. Dvs. at den ser på all kultur (inkludert religion) som menneskeskapt, foranderlig, og at diskriminering basert på kulturelle eller religiøse begrunnelser er illegitime. Identitetspolitikken og multikulturalismen tenderer mot å fastfryse ”kultur”, ”religion” til uforanderlige, metafysiske og hellige størrelser som vi alle skal bøye oss for. Den radikale opplysning var utgangspunktet for menneskerettstenkningen, som ble utviklet som et universalistisk forsvar nettopp mot overgrep i ”kulturene” eller ”religionenes” navn.

    Multikulturalismen som normativ ideologi er en relativistisk posisjon. Som praktisk politikk er den en viktig premiss for å redusere enkeltindividets frihet, og skape avstand mellom oss basert på monokulturelle identiteter. Den empiriske dokumentasjonen for at slike prosesser har funnet sted i UK siste 20-30 år er solid. Poenget er å lære av dette i utformingen av norsk politikk på feltet. Thomas Hylland Eriksen kritiserte allerede på midten av 1990 tallet deler av denne tenkningen i sin interessante bok ”Kulturterrorismen”. I Hylland-Eriksens kronikk i Aftenposten er det interessant (og etter mitt syn positivt) at han løfter frem en bekymring for bevaring av individrettighetene i utviklingen av det flerkulturelle samfunn. Så Tareq — slike ”hybrid”-individer som deg kan få det vanskeligere om multikulturalistisk ideologi får utvikle seg — fordi du da av dine omgivelser i økende grad vil bli forsøkt tvunget inn i en monokulturell bås.

    Det er nok av aktører i norsk politikk som ønsker å gjenta feilgrepene fra UK. Her spiller f.eks ARS og deler av norsk venstreside en viktig rolle i å forsøke å forhindre helt normal og legitim kritikk av minoritetskulturer (rasisme-merkelappen). H.Ulsteins forsvar i Dagsavisen for omskjæring av småjenter som en stolt kulturell tradisjon og kritikken av omskjæring som vestlig kulturimperialisme, er et av de mer groteske utslagene av denne tenkningen. Men vi finner også Burkeianske, kulturkonservative på norsk høyreside som er ukritisk positive til nærmest ethvert utslag av ”kultur”, også barbariske praksiser innen minoritetskulturer. Skal minoritetskulturer bli en integrert del av et liberalt demokrati må de finne seg i å utsettes for samme kritiske granskning og kritikk som alle deler av majoritetskulturen kontinuerlig utsettes for (Tareq — det er ikke synd på majoritetskulturen i den grad det er meningsfylt å snakke om ”en” majoritetskultur, det hadde derimot vært synd på den om den ikke hadde vært utsatt for kontinuerlig selvrefleksjon og kritikk!). Støtteordninger og særrettigheter for grupper basert på etniske eller religiøse kjennetegn er en svært effektiv katalysator for å skape etniske enklaver som er fiendelige innstilt mot hverandre samtidig som individrettighetene innen de etniske enklavene svekkes. Dette er i stor grad empiriske fakta i UK, og det er en risiko for at det norske samfunnet beveger seg i samme retning. Ingen av disse problemstillingene ser ut til å bekymre signaturen Georg. Tvert imot er det antydninger i Georgs innlegg i retning av at han ser positivt nettopp på politikken som har vært ført i UK, som bla omfatter hijaber på politifolk (og potensielt dommere?), delvis paralelle lovsystemer, retningslinjer for politiarbeid som medfører ulike lovtolkninger i ulike etniske enklaver, omfattende pengestøtte til reaksjonære etniske og religiøse organisasjoner som på ingen måte aksepterer menneskerettstenkningen av 1948 etc.

    Carolus1:
    Rustad og Document har vært utsatt for urimelig mistenkligjøring i forbindelse med ABB-tragedien. Det er ingen tvil om at Rustad er motstander av enhver form for terror, er demokrat, forsvarer ytringsfriheten etc. Men jeg mener at hans kulturkonservative fokus har dreid i en metafysisk, reaksjonær retning i de siste 2-3 årene, med det jeg oppfatter som et merkelig fokus på abstrakte ”kristne felles verdier”. Det flerkulturelle samfunn er et faktum, og da bør vi fokusere på det som kan være samlende, som kan sveise oss sammen. Rustads utvikling illustrerer relevansen av Maliks tilnærming. Når minoritetsindivider gjennom kulturfetisjistisk identitetspolitikk ikke først og fremst oppfattes som individer, men bærere av kulturelle stereotypier, vil en naturlig motreaksjon være styrking av tilsvarende identitetspolitikk blant representanter for majoritetskulturen.

  • Georg

    Til N.A

    Takk for seriøst svar.

    Det springende punkt later til å være uenighet om innholdet i begrepet multikulturalisme. Du mener begrepet innebærer verdirelativisme og kulturdeterminisme.

    Jeg mener dette er en stråmann. Multikulturalisme er ikke en ideologi med et skrankeløst mantra om kultur for kulturens skyld. Dette blir tydelig når du presterer å lese inn i mine innlegg et forsvar for parallelle lovsystemer. I mitt innlegg 9.8. kl 19:18 står det: «Men det er selvsagt et problem at kvinner kan bli tvunget inn i slike domstoler, og et annet negativt element er at domstolene kan være med på å gi et skinn av parallell-lovgivning.»

    Jeg støtter altså ikke slike domstoler (som altså er inspirert av det flere hundreår gamle systemet med jødiske domstoler). Men jeg mener at integreringstiltak som hijab i politiet er positivt. I Norge er det allerede tillatt med hijab og turban i tollvesenet og militæret, og faktisk har ikke dette medført at vi dermed har fått parallelle tollregler eller alternative militæreoperasjoner. Hvis man er bekymret for segregering så synes jeg det er betenkelig å mene at et tiltak som gjør det lettere for kvinnelige muslimer å ta politiutdannelse og virke i et av samfunnets viktigste yrker (uten at det dermed er noe i veien for at muslimske kvinner som ikke bruker hijab kan ta politiutdannelse).

    Påstanden om at multikulturalisme innebærer en fastfrysing av kultur til hellige størrelser uten frihet for enkeltindividet mangler hold i virkeligheten. Vi lever i et samfunn hvor alle individer har frihet til å «shoppe» sine identiter fritt, vi har en tilhørighet i mangfoldige (og i flere tilfeller gjensidig motstridende) grupper. Det virker temmelig flåsete å hevde at statlige programmer for å bygge gudshus, gjøre integreringstiltak o.l. medfører at man dermed er skyldig i kulturdeterminisme.

    Men selvsagt vil det eksistere ulike former for gruppepress, og det vil det alltid gjøre med eller uten multikulturalisme. Jeg tror friheten til enkeltindividet blir større, flere frihetsgrader, med et mangfold av ulike kulturtilbud i samfunnet. Frihet uten alternative livsvalg er tom.

    Jeg synes ditt innlegg vitner om en etisk «overload», at samfunnet undergraves av at individer får støtte til å bedrive sine kulturelle syssler. Selvsagt er det slik at det er hårreisende å forsvare omskjæring av jenter o.l., men det er altså den verdirelativistiske stråmannen som dere reiser. Kulturelle praksiser må forholde seg til gjeldende lovverk.

  • Tareq

    N.A

    «Så Tareq — slike ”hybrid”-individer som deg kan få det vanskeligere om multikulturalistisk ideologi får utvikle seg — fordi du da av dine omgivelser i økende grad vil bli forsøkt tvunget inn i en monokulturell bås.»

    Jeg har meget vanskelig for å se for meg at noe slikt. Faktisk greier jeg ikke å se for meg at noe slikt skal være mulig.

    «nettopp på politikken som har vært ført i UK, som bla omfatter hijaber på politifolk (og potensielt dommere?)»

    Sikher har båret turban som engelske politimenn i hvert fall siden 1961(antakelig langt tidligere). Jeg ser ikke helt problemet, og hvorfor fokuseres det utelukkende på muslimer her? Det finnes jødiske domstoler, men man fokuserer kun på muslimske domstoler. Sikher har båret turban som statlige ansatte i lang tid, men det fokuseres kun på muslimske jenter med hijab.

    Når det er sagt: Jeg er i prinsippet imot jødiske og muslimske domstoler. Jeg må likevel være ærlig nok til å si at jeg må sette meg dypere inn i emnet før jeg tar et endelig valg. Men avgjørelser som strider imot mine grunnleggende overbevisninger vil jeg uansett være imot.

  • Tareq

    Det kan óg være på plass å nevne at det i Storbritania allerede er oppnevnt en sikh dommer i den britiske High Court.

    Fra Independent:

    Rabinder Singh QC has become the first Sikh to be made a judge in the High Court, and will wear a turban rather than a traditional judicial wig when he takes up the appointment later this year.

    Mr Singh, 47, a founding member of Matrix Chambers, has forged a name for himself as a dogged human rights lawyer.

    His elevation comes at a time of concern over the lack of diversity within the judiciary, which tends to remain an overwhelmingly Oxbridge-educated white-man’s world. Five new High Court judges were appointed yesterday, four of whom are white men.

    http://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/high-court-appoints-its-first-sikh-judge-2328658.html

    Det kan óg minnes på at den faglige kompetanse som kreves for å bli dommer i Norge er meget høy. Hvis Norge skulle få en kvinnelig dommer med hijab så vil ikke det være en hvilken som helst person, men ei kvinne som har fullført mastergrad i rettsvitenskap ved et av våre universiteter og som må ha meget gode karakterer.

    Jeg kan likevel forstå argumentet om at dommerne skal være verdinøytrale, og at et religiøst plagg vil kunne bryte med den idéen.

  • Carolus1

    N.A:

    Vi deler altså ikke vurdering av Rustads nasjonalisme. Slik jeg ser det, er hans forsvar for «kristne fellesverdier» ment som et forsvar for det man kan kalle «kulturkristne verdier» (kristendommen har tross alt hatt stor betydning for såvel norsk som vestlig kulturutvikling)som er noe ganske annet enn kristen tro som skal tres ned over hodet på alle norske borgere. Som sagt, deler jeg Rustads positive syn på norsk nasjonal kultur, et syn som skiller seg fra noen repressiv kristen-religiøs najsonalisme.

    Tareq:

    Jeg hevdet altså ikke at norsk politikk er gjennomført multikulturalistisk i kulturdeterministisk/illiberal forstand. Siden du spør, vil jeg likevel svare at politikken i Norge, liksom i en rekke andre vesteuropeiske land, har et multikulturalistisk preg. Myndighetene har i altfor liten grad arbeidet for å forhindre illiberale typer praksis, gjerne begrunnelser av typen «vi må vise respekt for deres kultur». Et eksempel: Det er etterhvert blitt klart at muslimer som er kritiske til viktige trekk ved tradisjonell islam, ikke vil delta i samfunnsdebatten av frykt for represalier, enkelte av dem er faktisk blitt fysisk angrepet av fanatiske trosfeller. Hva har norske myndigheter gjort med det? Har de iverksatt noen «holdningskampanjer» (i andre sammenhenger et popolulært virkemiddel) mot frihetsfiendtlige holdninger i muslimske miljøer? Andre kulturelle og/eller religiøse former for praksis, som tvangsgifte og kvinnelig omskjæring (som spesielt Storhaug/HRS har kjempet iherdig mot) har heller ikke akkurat vært kraftfullt håndtert av toppolitikerne. Det har visst vært viktigere å forsvare kulturelt «mangfold» (hva nå det egentlig er) og bekjempe religionsrelatert/kulturell «rasisme» – selve begrepet «kulturell rasisme» vel egentlig et godt eksempel på blind multikulturalistisk forherligelse av alle kulturer (muligens med unntak av den norske/vestlige varianten).

  • Carolus1

    Mohamed:

    Jeg skrev at du var «troende muslim», noe Tareq reagerer på, og hevder at du du forlatt din tidligere tro. Tidligere har du fortalt at du ikke er «veldig praktiserende», men ikke direkte benektet at du er «troende». Hvis jeg feilaktig har tillagt deg en religiøsitet du faktisk ikke har, beklager jeg. Ønsker du å oppklare dette for oss?

  • Tareq

    Tareq skrev 14. juni, 2011 kl. 23:43
    @Mohamad:
    Unnskyld at jeg om mulig sporer litt av her, men
    1. Er du religiøs muslim?

    Mohamed skrev 15. juni, 2011 kl. 00:08
    Tareq:

    1) Hvis du mener med veldig praktiserende — så må jeg nok svare nei.

    Tareq skrev 15. juni, 2011 kl. 00:16
    Takk for svar.
    1. Jeg mente om du tror på religionen. Altså om du tror at det finnes en gud og at Mohamad er hans profet, det har du ikke svart på.

    Mohamed skrev 15. juni, 2011 kl. 00:24
    1) Du spurte meg om jeg er religiøs — med andre ord om jeg er praktiserende eller ei. Jeg svarte på spørsmålet ditt ut ifra det du skrev.

    Tareq skrev 15. juni, 2011 kl. 00:34
    1. Nei

  • Carolus1

    Dette får Mohamed svare på selv, om han ønsker. Isåfall kunne det være interessant å se om han klart og utvetydig vil sidestille (slik han har gitt inntrykk av) «religiøs»/»troende» med «praktiserende», i en islamsk kontekst.

  • N.A

    Carolus 1:
    Det er behov for en grundigere analyse av Document enn det kommentarfeltet i Minerva gir plass til. Egentlig burde det vært gjenstand for et eget forskningsprosjekt. Men det er plass til å utdype min kritikk noe.

    La meg først si at Document.no har vært et vesentlig bidrag til å utvide det demokratiske rommet i Norge. Jeg er ofte uenig med kommentarene fra Rustad, og mange av leserkommentarene på Document har holdt et svært lavt nivå. Likevel har Document vært et korrektiv til et konformt og ensidig norsk mediebilde. Document gjorde en formidabel innsats for å redde ytringsfriheten fra Senterpartiet, Ap. og Støres forsøk på å forby religionskritikk. Document er solid forankret i det norske liberale demokrati. Forsøkene på å gi Rustad skylden for ABB sitt massemord er derfor et lavmål, som kan sammenliknes med å gi Al Gore og Miljøbevegelsen ansvaret for UNA-bomberen.

    Så til en utdypning av kritikken fra mine tidligere innlegg her (NB — det er mye annet å diskutrere når det gjelder Rustad og Document). Rustads posisjon er faktisk noe uklar. Hvis han med henvisning til ”kristne verdier” mener demokrati, ytringsfrihet, kvinner og homofiles rettigheter, de opprinnelige menneskeretter fra 1948 etc. , så er det tvilsomt å påstå at dette er spesifikt kristent. Den første som utviklet en systematisk doktrine som inneholder de fleste av disse elementene var Spinoza, og han var en sterk kritiker av datidens teologi og kristne institusjoner (1650-1670 tallet). Om Spinozas monisme kan karakteriseres som kristen er tvilsomt (Spinoza var for øvrig jøde). Kirken som institusjon og de aller fleste teologer var gjennomgående ekstremt fiendtlige til Spinoza. Gjennom hele 1700-tallet, frem til de amerikanske og franske revolusjoner var Spinosismen ”hovedfienden” til kirken, mainstream teologi og motopplysningen — og også for moderate opplysningsfilosofer som Voltaire (som ikke ønsket et bredt demokrati med allmenn stemmerett etc.). Det er også viktig å merke seg at Thomas Jefferson, den viktigste enkeltpersonen bak USAs revolusjon og grunnlov, hele livet arbeidet for å holde illiberale, kristne bevegelser i sjakk. I perioden etter 1776 var det flere fremstøt fra kristne grupperinger i retning av å innføre teokratiske elementer i det amerikanske styresettet. På deltstatsnivå i USA hadde slike grupperinger tidvis flertall i parlamentene og innførte diskriminerende praksiser overfor andre kristne konfesjonsretninger, ikke religiøse, etc.

    Samtidig er det et faktum at kristendommen idag i all hovedsak har akseptert å trekke seg tilbake fra politikken, og nå godtar politikken som et menneskeskapt, sekulært domene (noe som ikke er tilfelle for Islam). Slik sett er det riktig som f.eks Kai Sørlander påpeker at Kristendommen, på tross av betydelig motstand, faktisk har åpnet opp for og akseptert demokrati, menneskeretter, full religionsfrihet for ulike kristne konfesjonsretninger, for andre religioner etc. Dette kan blant annet skyldes at kristendommen gjennom Jesus figuren åpner for skillet mellom det politiske og det religiøse, og at Jesus åpenbart var sterkt inspirert for eksempel av gresk tenkning ( helt ulikt Muhammed). Men å redusere demokratiet, menneskerettigheter etc. til et kristent produkt er åpenbart feil. Remi Brague, for eksempel konkluderer i sin bok ”Eccentric culture”, at i spenningen mellom Roma, Athen og Jerusalem, som er de sentrale idehistoriske og kulturelle impulsene for Europa, så er Roma den viktigste. Ledende idehistorikere som Jonathan Israel viser hvordan opplysningen hentet inspirasjon fra en rekke kilder, inkludert kinesisk og japansk filosofi, gresk filosofi, og muslimske filosofer som Avcienna og Averroes. Den grunnleggende premissen som Rustad opererer med, at ”norsk kultur” kan reduseres til en kristen-humanistisk størrelse er derfor svært tvilsom. Og kvinnens spesielt sterke stilling i Norden, sammenliknet med f.eks syd-europa, har trolig mye med den hedenske viking-kulturen å gjøre.

    Men selv om vi aksepterer Rustads premiss om kristendommens historiske betydning for ”norsk kultur”, så er det uansett dysfunksjonelt politisk å operere med en slik fokus på det kristne i dag. De fleste nordmenn er lite religiøse, og dagens kristne establishment er generelt ukritisk positive til dialog med (inkludert å gi konsesjoner til) alle slags religiøse ekstremister, enten det er muslimer, hinduer eller andre. Det ”bolverket” Rustad ser i den ”kristne kultur”, mot ekstremister, antidemokrater, illiberale muslimer etc. fremstår på mange måter som et ikke-eksisterende, abstrakt konstrukt.

    Hvis Rustad mener at norsk demokrati, ytringsfrihet (inkludert rett til kultur og religionskritikk), respekt for kvinners og homofiles likestilte retter, det lave voldsnivået, velferdsstaten, etc. er verdier som bør forsvares (som jeg er enig i), så kan han rett og slett si at dette er verdier som må forsvares, og det er helt overflødig å komme trekkende med hans tvilsomme ”kristen humanistiske” abstraksjoner og prøve å starte identitetspolitikk på det grunnlaget. Hvis han er bekymret for norske bunader, kjøttkaker, pinnekjøtt, rosemaling, skisport, etc. så må jeg si at denne type kulturelle tradisjoner får kjempe på ”markedsplassen” og leve eller dø der.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Tareq og Carlous1
    Jeg er sekulær muslim og humanist med en «forkjærlighet» for opplysningstidens idealer og til dels påvirket av zindiqene.

    Når det gjelder spørsmålet til Carlous1. Nei, jeg vil ikke sidestille det. Hvis jeg gjorde det så var det glipp fra min side. Fordi man kan være troende, men samtidig ikke-praktiserende.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    N.A

    Hans Rustads holdning til kristendommen minner litt om Ayaan Hirsi Alis. Det er en intstrumentell tilnærming – hvis man kan bruke den betegnelsen. Det er snakk om å skape denne illusjonen om at hele den vestlige kulturarven er tuftet på kristendommen mer eller mindre og at man må bruke kristendommen (aktivt) for å bekjempe den påståtte islamiseringen av Vesten.

    I en rekke intervjuer og i hennes bøker så har Ayaan Hirsi Ali tatt til ord for noe slikt. Fordi ifølge henne så er kristendommen (i alle fall den vi har i Vesten) ikke bakstreversk og anti-fornuftig (hun bruker ikke akkurat de ordene – men det er den logiske tolkning av hennes uttalelser).

  • Carolus1

    N.A og Mohamed:

    Dere har helt rett i at man ikke bør overdrive kristendommens historiske betydning i Vesten. For å si det enkelt: Athen og Roma må på ingen måte fortrenges av Jerusalem. Jeg vil understreke spesielt Athens – den hedenske greske kulturs – historiske sentralitet, med tanke på at gresk filosofi spilte en viktig rolle både for utviklingen av romerretten (jfr. Ciceros naturrettstenkning) og kristen teologi (jfr. debatten mht. «Tusen års stagnasjon» om islam/kristendom og «hellenisering», hvor dere begge deltok aktivt). Når det er sagt, mener jeg man også bør anerkjenne kristendommens kulturelle bidrag på flere områder, f. eks. middelalderteologiens for moderne naturforskning og reformasjonens for samvittighetsfrihet/religiøs individualisme. Dette er komplekse idéhistoriske spørsmål, noe som maner til en viss forsiktighet når man fremsetter påstander om årsaksforhold; men uansett bør man anerkjenne to grunnpilarer for vestlig kultur, nemlig gresk-romersk og jødisk-kristen.

    Som sagt: Jeg kan ikke se at Rustads kulturkristne nasjonalisme er spesielt problematisk rent moralsk, og jeg vil i hvert fall ikke være på at det dreier seg om noen illiberal «monokulturalisme». Når det er sagt, forstår jeg noe av kritikken deres – det hadde vært en fordel om Rustad hadde nedtonet de spesifikt «kristne» referansene i sitt forsvar for norsk/vestlig kultur. Jeg tror man, ikke minst av strategiske grunner (for å unngå misforståelser), bør holde seg til å snakke om «sekulære» fellesverdier, noe jeg tror alle mennesker i prinsippet kan akseptere.

  • N.A

    Carolus1:

    Ser ut at vi ikke står langt fra hverandre her.

    Skal det flerkulturelle prosjektet vi de.facto er del av bli vellykket(enten man liker det eller ikke), er det viktig å etablere fellesverdier som kan være samlende. Å insistere på religiøse og/eller etniske (monokulturelle) identiteter er i så måte ikke samlende. Den økende motstanden mot Islam som vi p.t ser i hele Europa ville trolig vært bortimot ikke-eksisterende om muslimer entusiastisk omfavnet det liberale demokratiet, individets frihet, ytringsfrihet, menneskeretter etc., og samtidig primært dyrket sin religion som en privatsak (I stedet for å insistere å fylle alle offentlige rom, inkludert viktige sekulære arenaer som rettssystemet etc. med religiøse symboler, vedlikeholde klansstrukturer med sterk sosial kontroll særlig over kvinner etc). Utfordringene blir ikke mindre om alle andre grupper (basert på etniske og/eller religiøse kriterier) også begynner å demonstrere sin identitetspolitikk agressivt på alle mulige offentlige fellesarenaer og samtidg styrker den sosiale kontrollen over «sine medlemmer»….

    Mohamed:
    Ayan Hirsi Alis posisjon er mye tydeligere enn Rustads. Hun sier ganske enkelt at hun ikke tror alle muslimer vil bli ateister, og da foretrekker hun at de tilfredsstiller sine åndelige behov gjennom religioner som har vist seg kompatible med menneskeretter, demokrati etc. Selv om hun selv er ateist mener hun derfor at kristne bør drive mer aktiv misjonsvirksomhet overfor muslimer ….

    Tareq:
    Du anser det helt usannsynlig at sjåvinistiske strømninger i et multikulturalistisk samfunn skal skape problemer for «hybrid-identiteter» som deg i fremtiden. Jeg er enig at dette er et mindre sannsynlig scenarie i Norge. Men det kan ikke utelukkes om vi fører en uklok politikk influert av normativ multikulturalisme hvor grupperettigheter institusjonaliseres og identitetspolitikken oppmuntres og støttes. Vi må ikke glemme at det er knapt 15 år siden 100-tusenvis av mennesker ble fordrevet og 10-tusener drept i et slikt scenarie, på vårt eget kontinent – I Jugoslavia …

  • Nils Svendsen

    Jeg har vanskelig for å se at Document.no eller Rustad mener at demokrati, ytringsfrihet, kvinner og homofiles rettigheter, de opprinnelige menneskeretter fra 1948 etc. er rene ”kristne verdier”. Det er kun påpekt at det ikke nødvendigvis er tilfeldig at disse verdiene/rettighetene har fått utbrede seg i kristne sivilisasjoner. At de kristne-judeo humanistiske tankene/verdiene kan ha vært en forutsetning for utviklingen. I motsetning til de svoveldampende mørkemans tankene som også finnes i kristendommen.

  • Tareq

    N. A

    Du skrev:

    Tareq:
    Du anser det helt usannsynlig at sjåvinistiske strømninger i et multikulturalistisk samfunn skal skape problemer for “hybrid-identiteter” som deg i fremtiden. Jeg er enig at dette er et mindre sannsynlig scenarie i Norge. Men det kan ikke utelukkes om vi fører en uklok politikk influert av normativ multikulturalisme hvor grupperettigheter institusjonaliseres og identitetspolitikken oppmuntres og støttes. Vi må ikke glemme at det er knapt 15 år siden 100-tusenvis av mennesker ble fordrevet og 10-tusener drept i et slikt scenarie, på vårt eget kontinent — I Jugoslavia …
    ………………………………………………………………..

    La meg se om jeg har forstått deg rett.
    Du mener at det kan tenkes at det implementeres en politikk som medfører at forskjellige grupper oppmuntres til å nærmest segregere seg fra hverandre. På den måten vil eksempelvis etniske nordmenn danne én gruppe, mens pakistanere danner én gruppe, serbere en annen gruppe osv (eventuelt vil grupperingene gå etter religion). På den måten vil ikke norske statsborgere danne en felles identitet, men man vil i hvert fall hovedsakelig føle sin tilhørighet til en spesifikk sekterisk/etnisk/religiøs gruppe. Limet som holder oss sammen vil forsvinne.

    Dette samfunnet vil (om mulig) etter en viss tid gå i oppløsning grunnet fiendskap i forhold til hverandre; på mange måter på samme måte som det som skjedde i Yugoslavia på 1990-tallet.

    Denne oppløsningen vil (om mulig) medføre en eller annen konflikt etter sekteriske/religiøse/etniske skillelinjer. Så og si enhver statborger vil kjempe i denne konflikten på bakgrunn av hvilken gruppetilhørighet man har fått tilhørighet til.

    Er det dette du mener?

  • N.A

    Tareq:

    For å unngå misforståelser, jeg ser ikke p.t. noen risiko for katastrofer som i Jugoslavia her i Norge. Det ville i så fall måtte ligge langt frem i tid og være resultatet av en forfeilet integrerings- og identitetspolitikk over en meget lang periode.

    Kenan Malik peker på mekanismer som produserer sjåvinistiske, monokulturelle identiteter. Maliks konkrete eksempel er England. Over en 25-30 års periode er det i en symbiose mellom identitetspolitikere i religiøse og etniske minoritetsmiljøer og velmenende politikere skapt etniske enklaver kjennetegnet av betydelig sosial kontroll over ”egne gruppemedlemmer” og fiendtlighet og fordommer i forhold til andre grupper.

    Malik beskriver en historisk prosess hvor startpunktet var den universalistiske, antirasistiske kampen basert på opplysningens universalistiske idealer — grunnleggende den samme kampen som Martin Luther King og Nelson Mandela kjempet. King og Mandela var opplysningsuniversalister, som fokuserte på individets rettigheter, demokrati, ytringsfrihet etc., inspirert at opplysningstidens filosofer, FNs menneskerettserklæring av 1948 etc. (og i Mandelas tilfelle også av opplysningens påvirkning på sekulær rettslig tenkning, ref. hans juridiske utdannelse). Begge var eksplisitt negative til identitetspolitikk basert på etniske og religiøse skiller. Mandelas utvikling er bemerkelsesverdig. Som høvdingsønn startet han som sjåvinistisk identitetspolitiker på vegne av sin ”stamme”, med målsetting om å styrke grupperrettigheter på vegne av denne. Under innflytelse fra opplysningens universalisme kom han siden til å ta radikalt avstand fra identitetspolitikk og grupperettigheter basert på etnisitet og religion, som han etter hvert kom til å se som et av Afrikas største problemer. Mandela forstod bedre enn de fleste at rasisme og etnisk-relgiøs sjåvinisme ikke er forbeholdt vesten eller den hvite mann. Det synes å være glemt i norsk offentlighet at den opprinnelige anti-rasismen er en kulturkritisk posisjon basert på opplysningsuniversalismen.

    På 70-tallet var ikke etnisitet og religion viktige identitetspolitiske kategorier i den antirasistiske kampen i UK, – indere, pakistanere, afrikanere, østasiater, carribianere etc. sto sammen på den universalistiske plattformen til King og Mandela. I løpet av 1980 tallet ble denne alliansen med fokus på like rettigheter for individer uavhengig av etnisitet og religion, erstattet av en kamp for like rettigheter for grupper basert på etniske og religiøse kriterier. I dag finnes muslimske enklaver hvor det farlig for carribiere, hinduer etc. å bevege seg, og vice-versa. Innen disse enklavene er den sosiale kontrollen sterk, og individets rettigheter på defensiven. Fenomener som ”moralpolitiet på Grønland” og at karakterer som Walid-al Kubaishi er banket opp 5 ganger for å være en slags ”forræder” mot sin gruppe, er bagateller og små krusninger i forhold til realitetene mange steder i UK. Heldigvis er det en lang vei til en Balkan situasjon også i UK, men hva om den utviklingen Malik beskriver fortsetter i 40-50 år til?

    I Norge har vi muligheter til å lære av de feilene som er begått i UK, og rendyrke en politikk basert på opplysningens universalisme, hvor fokuset er individets rettigheter. Den multikulturalistiske tenkningen har imidlertid mange tilhengere i Norge, både i majoritetsbefolkningen (f..eks. H.Ulstein, andre naive journalister og krefter innen Ap, SV, Rødt og Høyre som nevnt tidligere) og innen ulike minoritetsgrupper (for eksempel mente redaktøren i Utrop for en tid tilbake at det er rasisme at staten ikke gir massiv økonomisk støtte til identitetsbyggende tiltak hos minoritetsgrupper). Den så kalte antirasistiske bevegelsen i Norge har i hovedsak forlatt Luther King og Mandelas plattform. Den synes mest opptatt av å bygge opp om identitetspolitikk, grupperettigheter og å stemple kritikere av undertrykkende og sjåvinistiske kulturelt begrunnede praksiser, verdier og forestillinger innen minoritetsgrupper som ”rasisme”.

    Malik har etter mytt syn levert kanskje de beste analysene av det flerkulturelle samfunnets utfordringer, og hans plattform er bred nok til å kunne favne bredt både langs høyre og venstre akse i det politiske spektrum. Derfor anbefaler jeg hans bøker til alle — uansett hvilket ståsted de har politisk eller i forhold til innvandrings- og integreringsdebattene. For å gå dypere i disse problemstillingene utover Maliks utmerkede bidrag, er Stjernfelt og Eriksens ”Atskillelsens Politikk” og Brian Barrys ”Culture & Equality” å anbefale.

  • Pingback: Englandopptøyer pÃ¥ avstand « minerva