Eva Magdalena Stambøl (f. 1986) er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
En modell for statlig regulering
LEGALISERING AV NARKOTIKA: I en overgangsfase til en modell med statlig regulering bør man starte med en streng modell og liberalisere etter hvert dersom det er hensiktsmessig og gir lav risiko.
På de fleste områder vil en politikk som åpenbart har feilet å nå sine mål bli evaluert, hvorpå en mer effektiv og hensiktsmessig politikk vil bli implementert.
Et stort unntak er narkotikapolitikken. De femti årene siden den første internasjonale konvensjonen på narkotikaområdet (FNs narkotikakonvensjon av 1961) har vi ikke kommet nærmere målet om et narkotikafritt samfunn. Vi er snarere lenger unna enn noen gang.
Les også Nils August Andresen: Narkotikafreden.
I tillegg har forbudet medført en rekke negative konsekvenser, som eksempelvis økning i overdosedødsfall, straffing av brukere med avhengighetsproblem, oppsplittede familier, organiserte kriminelle, samt rene krigstilstander som kan destabilisere hele land og regioner. Bare for å nevne noen.
Modell for statlig regulering
Det er en utbredt oppfatning at legalisering av såkalte narkotiske stoffer betyr fri flyt hvor alle kan kjøpe hva de vil til enhver tid.
Det er ikke tilfellet. I et marked utgjør totalforbud og fri handel uten reguleringer to ytterpunkter på en skala. I begge tilfellene er markedet fritt og kun påvirket av tilbud og etterspørsel.
De eneste forskjellene er 1) markedets lovlighet og 2) hvem som profitterer på markedet: Ved forbud er det organiserte kriminelle som profitterer på markedet, mens ved et fritt, lovlig marked kunne man tenkt seg multinasjonale korporasjoner som profitører.
Mellom ytterpunktene finnes imidlertid modeller for statlig regulering, som innebærer at staten styrer markedet.
Mellom ytterpunktene finnes imidlertid modeller for statlig regulering, som innebærer at staten styrer markedet gjennom virkemidler som prisjusteringer, restriksjoner som aldersgrenser, mengdebegrensninger, tilgangsbegrensninger og lisensieringssystemer, samt informasjonskampanjer.
Slike virkemidler har, sammenlignet med totalforbud, vist seg mer formålstjenelige i forhold til lovlige psykoaktive stoffer som tobakk og alkohol. Det er også langt mer i tråd med moderne styringsmidler og vil i tillegg tilintetgjøre de utilsiktede konsekvensene som forbudet medfører.
Fem reguleringsmodeller
Transform Drug Policy Foundation (After the War on Drugs: Blueprint for Regulation 2009) foreslår fem reguleringsmodeller basert på ulike grader av statlig regulering, presentert fra mest til minst kontroll:
1) Foreskrivningsmodellen impliserer en utvidelse av allerede eksisterende medisinske foreskrivningssystemer, hvor de i dag illegale rusmidlene blir foreskrevet mot medisinske lidelser, eventuelt som vedlikeholdsbehandling ved avhengighet.
2) Apotekmodellen går ut på at man kan kjøpe de nå illegale rusmidlene med resept på apoteket.
3) Lisensiert salg betyr at utselger må ha en spesiell tillatelse til å selge spesifikke substanser under spesifikke, strengt kontrollerte forutsetninger. Både med denne modellen og apotekmodellen må selgere være autoriserte ved å ha gjennomgått grundig opplæring om stoffene, deres konsekvenser, bruksmetoder med minst risiko samt hvilke steder som kan oppsøkes dersom kjøper utvikler problemer. Denne informasjonen må formidles til kjøpere.
4) Lisensierte premisser impliserer at kjøpere må ha en spesiell konsesjon for å kunne kjøpe spesifikke substanser på utsalgsstedene eller konsumere dem på eventuelle konsumpsjonssteder. Et eksempel kan være en tillatelse tilsvarende førerkortet, hvor vedkommende før konsesjonens utstedelse må gjennomgå grundig undervisning om rusmidlets skade, risiko og bruksmetode som impliserer minst risiko.
5) Ulisensiert salg går ut på at substansene med aller minst risiko kan bli underlagt samme regler som psykoaktive stoffer som i dag er legale, som for eksempel kaffe, tobakk eller alkohol. I praksis kunne man tenkt seg kokablader og khat regulert på denne måten.
Kombinasjoner av disse fem modellene bør også vurderes, der eksempelvis den strengeste reguleringsmodellen blir anvendt på de substansene som anses som mest farlige, og omvendt.
Overgangsfase og evaluering
I en overgangsfase til en modell med statlig regulering bør man starte med den strengeste modellen og eventuelt liberalisere reguleringssystemet dersom dette blir ansett for å være hensiktsmessig og gi lav risiko. Til enhver tid må systemet evalueres grundig av forskere og eventuelle nye utfordringer må tas tak i fortløpende.
Det totalforbudet vi har i dag har minimal påvirkning på tilbudet på gata, hvor det snarere er fri flyt og tilgang for alle som vil kjøpe.
Man trenger ikke å være ”for narkotika” for å støtte disse modellene. Det handler snarere om hvilke politiske virkemidler som er mest effektive og formålstjenlige for å redusere bruk og tilgang på rusmidlene, samt de skader som oppstår på grunn av rusmidlenes bruk.
Det totalforbudet vi har i dag har minimal påvirkning på tilbudet på gata, hvor det snarere er fri flyt og tilgang for alle som vil kjøpe.
Det må være lov å tenke nytt på narkotikapolitikkens område, hvor gamle politiske virkemidler åpenbart har feilet.
- Eva Magdalena Stambøl (f. 1986) er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
Hva er forskjellen på reguleringsform 1 og 2? Er ikke "foreskrivningsmodellen" (der du må få resept av lege) det samme som at du må kjøpe det på apoteket med resept?
Jeg er absolutt for legalisering av narkotika, ut i fra den grunn at det vil dramatisk redusere kriminaliteten i Norge. Ut i fra det vil jeg tørre å påstå at hvis man velger en for streng regulering etter at man har legalisert, ikke vil oppleve at det sorte markedet for narkotika forsvinner. Jeg tror at for å bli kvitt problemet må narkotikaen være lett nok tilgjengelig til at det ikke vil være noen grunn til å oppsøke de svarte markedene. Jeg tenker da spesielt på typiske "partydop" og hasj/mariuana. Slik jeg har fortstått det så kjøpes store deler av disse stoffene på kvelds og nattetid og man vil da være like langt hvis man bare kan få tak i disse stoffene på dagen i spesielle butikker/Vinmonopolet/apotek. Jeg vil tro at for sterkere midler, som Heroin, vil ikke dette være noe problem.
Jeg tror at hvis man først skal legalisere så må man ha som mål at man legaliserer hele verdikjeden; fra råstoffene og produksjon, til salg til sluttbrukerene, samt at man gjør stoffene tilgjengelig nok for potensielle brukere. En halvveis løsning som i Portugal mener jeg ikke er optimal, da man ikke gjør noe med kriminaliteten.
Takk for en flott kronikk, Stambøl! Godt å ha referanser til den vanlige holdningen om at en statlig regulering er et "frislipp", en beskrivelse som passer bedre på dagens politikk.
en veldig god og oppklarende kronikk Magdalena!!! altfor mye fordommer i denne debatten, så dette trenger vi. derimot kan jeg ikke se det bevist at dagens politikk er fullstendig feilsått - ja det er åpenbart at vi ikke har et narkotikafritt samfunn - men samtidig er det vanskelig å måle hvordan det hadde vært med en annerledes regulert politikk enn dagens (internasjalt og nasjonalt).
det er allikevegod grunn til å forsøke å tenke og prøve ut alternativer. men for å oppnå begrenset makt til de kriminelle aktørene/profittørene må en evt dekriminalisering og regulering gjøres på et internasjonalt nivå. det legale cannabis-markedet i nederland for eksempel er jo illegalt helt frem til utsalgsstedet, der det er legalt for forbrukeren. vi trenger nok en internasjonal debatt på dette for å få full effekt.
mvh,
Bra artikkel. Jeg mener cannabis/hasj bør selges på egne lisensierte utsalgssteder. For å få kjøpe må man få en legeerklæring, slik man f.eks må for å få dykkerlappen eller for å ta fallskjermskurs.
Cannabis (hasj og marihuana) bør selges i utsalgssteder som likner Vinmonopolet. Altså med en litt inkognito fasade og begrenset i antall. Siden cannabis ikke er like populært som alkohol kan disse stedene godt gjemmes bort enkelte steder i de større byene.
Man bør også vurdere å gi tillatelse til coffeeshops, altså cannabis-cafeer, men da begrenset til egne områder og med streng lisenskontroll.
Man bør også ha innholdsfortegnelse. Det kan være 18-års-grense på svak bushweed og 20-års-grense på sterk skunk. Det jeg derimot ikke synes vi bør gjøre, er å forby alt over en viss styrkegrad. Det er flere grunner til det: cannabis likner ikke på alkohol, "overdose" er helt ufarlig og gjør bare at man går og legger seg for å sove, er cannabisen sterkere kan man røyke mindre og det er dermed sunnere for luftveiene. I tillegg var det en artikkel i New Scientist for et år siden ca. der det ble hevdet at det var sammensetningen av cannabinoider, ikke styrken, som hadde noe å si i forhold til hvor ubehagelig eller behagelig opplevelse cannabisen gir, og dermed risikoen for psykose hos disponerte individer (CBD som finnes i cannabis er antipsykotisk, dermed er antakelig cannabis med større innhold av CBD mindre farlig). Derfor er innholdsfortegnelse viktigere enn styrkeregulering.
I tillegg bør utsalgsstedene være påkrevet å oppfordre til mindre skadelige inntaksmåter som vaporisering og spising.
Jeg applauderer de konservative sitt standpunkt i denne saken, og jeg vil tilføye at det er en politisk unnlatelsessynd at ingen av stortings-partiene har vært en pådriver for denne politikken, tross folkets krav om endringer og reform.
Stigmatiseringen av rusmisbrukere i Norge har, til alle tider, vært en enorm byrde for de som rammes; å straffe syke individer med bøter og fengsel er ganske enkelt inhumant. Fordelene for samfunnet ved denne politikken er utallige, men først og fremst er avgifts-incentivet avgjørende; lovlig salg av cannabis vil kunne finansiere all behandling av rusmisbrukere, og åpner for å overføre store summer årlig til ytterlige spesialisert forskning på feltet, slik at man på sikt kan finne den beste tilnærmingsmåten til å få rus-problematikken helt under kontroll. Og bare det er neimen ikke dårlig.
Jeg vil bare takke deg for den fine, og godt forklarte "kronikken".
Såå godt med ordentlig faktaopplysning !
V.h
It's not a war on drugs, it's a war on people.
Du kan aksebter folk selv om du ikke akseterer det de gjør.
Når ruspolitikke går dårlig her i landert mener mange at det vil hjelpe å gjøre det lovlig, men vil det gjøre det lovlig er det veien å gå? Slik som det er nå er det ikke lovlig og ikke akseptert å bruke narkotika. Det bør det heller ikke være. Narkotika ødelegger livet til brukerern og splitter familier. Narkotika har også skylden for mye av kriminliteten. Narkotika er forferdelig. Vi må ikke aksetere at så mange blir ødelagt av det, men det må helt klart gjøres noe. Unge i dag må lære å ta ansvar for livet deres. Vi må skape samfunn der vi gir alle kjærlighet og omsorg. Der vi hjelper forlk som har trådd feil. Dette kan ikke bare skje ved at stortinget bevilger penger, men avehenger av hva vi er villig til å gjøre. Det er på tide at vi stiller opp fro hverandre. Det er viktig å gi unge og forsåvitt alle aldre solsiale positive arangemang. Det er bare på en slik måte man kan overvinne problemer i samfunnet. Dette er viktig å gjøre uansett om narkotika blir lovelig eller ikke.