Kommentarer: 3
12. april, 2012

Tom C. Varghese

Tom C. Varghese (f.1985) er utdannet jurist fra Universitetet i Bergen.

En revolusjon av retweets?

Internett og sosiale medier har visstnok spilt en avgjørende rolle i den arabiske våren. Men retweets fører ikke til demokrati.

I juni 2009 gikk tusener av unge iranere ut i gatene for å protestere mot valgfusk. Det iranske regimet ledet av president Ahmadinejad og ayatollah Khamenei stod overfor den største politiske krisen siden revolusjon i 1979. I dekningen av demonstrasjonene ble det fremhevet hvilken avgjørende rolle internett, sosiale medier og særlig Twitter spilte i kampen for demokratiet.

Det må ha vært en spennende tid for internettguruen Clay Shirky; det var nemlig hans tese fra boken Here Comes Everybody som ble testet i Teherans gater. Til Ted.com uttalte han at Twitter var det viktigste sosiale verktøyet for demonstrantene, og la til: ”This is it. The big one. This is the first revolution that bas been catapulted onto a global stage and transformed by social media”.

Det var bare ett problem, det var knapt noen som brukte Twitter i Iran. Som den iranske journalisten Golnaz Esfandiari skrev i Foreign Policy så var det ingen Twitter-revolusjon i landet. #Iranelection ble for det meste brukt av amerikanere som tweetet til hverandre.

Tvert i mot var det iranske myndigheter som benyttet seg av mulighetene den teknologiske utviklingen ga. Bilder av demonstranter ble lagt ut på nettsider og befolkningen ble bedt om å hjelpe til med identifisering.

Informasjon + kommunikasjon = demokrati
Ved første øyekast er det et overbevisende argument Clay Shirky presenterer i   Here Comes Everybody. Kort sagt mener han at utviklingen av internett har gjort det enklere for vanlige mennesker å dele kunnskap og koordinere samhandling.

I autoritære regimer kan internett gi tilgang til informasjon om f.eks. valgfusk som ikke blir distribuert gjennom offisielle kanaler. Denne informasjonen kan deretter deles med mange både hurtig og uten kostnader.

Cyber-utopistene forstår kanskje internett, men de forstår ikke autoritære stater.

Så kommer det viktigste fortrinnet internett gir gryende opposisjonelle bevegelser: tidligere teknologiske nyvinninger har muliggjort én-til-én kommunikasjon (telegraf og telefon) og én-til-mange kommunikasjon (radio og TV), internett muliggjør for første gang mange-til-mange kommunikasjon i nåtid. Slik finner opposisjonelle røster hverandre og kan effektivt koordinere sine protester mot makthaverne.

Men hvordan leder dette til regimeendring? Dersom myndighetene lar protestene passere kan dokumentasjonen på blogger, tweets og mail inspirere flere til å delta i gatene. Om myndighetene derimot slår ned på demonstrantene kan dokumentasjonen brukes til å vekke internasjonal støtte. Med andre ord en vinn-vinn situasjon. Shirky omtaler derfor internett og sosiale medier som ”kilder til frihet”, og mener disse vil ha størst betydning i de minst frie samfunn.

Slacktivism og cyber-utopisme
Shirkys tese har møtt to typer kritikk. For det første at de sosiale verktøyene er ineffektive, at deres virkning er begrenset til en retweet eller en ”like”. Et fenomen omtalt som ”slacktivism” av Malcolm Gladwell i et essay i The New Yorker.

En annen, og mer omfattende kritikk, går på at Shirky ikke tar i betraktning hvordan autoritære regimer tilpasser seg den nye digitale virkeligheten. Dette argumentet er best formulert av Evgeny Morozov som i fjor ga ut boken The Net Delusion. Der omtaler han det som cyber-utopisme å tro at informasjon og kommunikasjon er tilstrekkelig til å tenne en demokratisk gnist.

Cyber-utopistene forstår kanskje internett, men de forstår ikke autoritære stater, mener Morozov som selv er oppvokst i Hviterussland. En av fristelse han mener vestlige observatører bør unngå, er å tolke bruken av ny teknologi som et tegn på demokratisering. For også autokrater kan tilpasse seg endringer -   det er nettopp den evnen som gjør at deres styre stadig overlever.

I stede for å velge mellom revolusjon og nedslakting av undersåtter har autoritære regimer benyttet seg av fordelene internett og sosiale medier gir.

Regimet slår tilbake
Allerede på slutten av 90-tallet begynte myndighetene i Beijing å utvikle “the great firewall of China” som hindret informasjonsflyten fra utlandet. Men styresmaktene har tatt steget videre; internettselskapene står nå selv for sensuren og har utviklet smartere systemer med finmaskede nett og massiv overvåkning. Morozov mener ideen om at internett er for stort til å la seg sensurere er farlig naiv.

Mens man før måtte torturere seg til kunnskap om dissidenters medsammensvorne, trenger man i dag bare å hacke seg inn på en facebook-konto for å få tilgang til navn, bilder og kontaktinformasjon på hele nettverket.

Gjennom en rekke eksempler viser han hvordan autoritære regimer ikke lenger begrenser seg til passive strategier. De er aktive brukere av sosiale medier hvor de sprer nasjonalistisk propaganda, falsk informasjon om dissidenter, og advarer andre mot å delta i protester. Nettsider som sprer kritikk av myndighetene utsettes for DDoS-angrep som gjør dem utilgjengelige.

De senere år har man også sett eksempler på at myndighetene tar i bruk crowdsourcing. Iranske myndigheter gjorde det for å identifisere demonstranter, og saudiarabiske myndigheter engasjerer befolkningen i jakten på nettsider som bør stenges.

Morozov erkjenner at sosiale medier styrker mulighetene for å koordinere motstand, men påpeker at disse nettverkene også er mer sårbare. Mens man før måtte torturere seg til kunnskap om dissidenters medsammensvorne, trenger man i dag bare å hacke seg inn på en facebook-konto for å få tilgang til navn, bilder og kontaktinformasjon på hele nettverket.

I motsetning til Shirky mener Morozov at autoritære regimer i en rekke land har styrket sin stilling som følge av internett og sosiale medier. Digital kommunikasjon har nemlig løst mange av problemene det hemmelige politiet stod overfor i den analoge tidsalderen. Overvåkning er blitt billigere, lettere å skjule, lagringskapasiteten er uendelig, utstyret kan anskaffes rimelig, og det kan gjøres mer effektivt — kort sagt kan man overvåke mer for mindre.

To fatale feilslutninger
I følge Morosov gjør cyber-utopistene to fatale feilslutninger. For det første tror de at internett og sosiale medier bare styrker pro-demokratiske krefter, mens de reelt styrker hele spekteret av politiske aktører.

Det muslimske brorskapet dominerer det digitale rommet i Egypt, i Russland har nettsteder gitt ny kraft til høyreekstreme grupper, kriminelle gjenger i Mexico sprer frykt ved å laste opp voldsvideoer, og nettet er kilde til radikalisering av terrorister.

Poenget er at internett ikke utgjør noen deterministisk kraft som gjør et samfunn mer liberalt, undertrykkende, kosmopolitisk eller fremmedfiendtlig. Internett kan styrke alle disse kreftene – samtidig.

Internett og sosiale mediers janusansikt avsløres med all tydelighet i konflikten som nå utspiller seg i Syria, hvor opprørerne står overfor teknologisk kyndige makthavere.

For det andre er det feil å tro at autokrater overlever på informasjonskontroll og rå maktbruk alene. Religion, kultur, historie, og økonomiske forhold er potente krefter som, med eller uten internett, former moderne autoritære stater på måter som er vanskelige å forstå fullt ut. I noen tilfeller undergraver den teknologiske utviklingen myndighetenes autoritet, i andre tilfeller forsterkes den. Derfor er det naivt å forvente at nettet og sosiale medier kan produsere identiske resultater i så forskjellige samfunn som Hviterussland, Burma, Kazakhstan og Tunisia.

Assads facebook-venner
Internett og sosiale mediers janusansikt avsløres med all tydelighet i konflikten som nå utspiller seg i Syria, hvor opprørerne står overfor teknologisk kyndige makthavere. Som New Scientist skrev i februar i år tillater Bashar al-Assads regime at befolkningen har tilgang til Facebook og andre medier, i første rekke for å kunne lese dissidenters mail og følge deres bevegelser.

Samtidig har en gruppe hackere som støtter Assad, kjent under navnet ”Syrian Electronic Army”, gått til angrep på opposisjonelle nettsteder. Facebook-kontoer blir hacket og brukt til å spre linker til phishing-sider som plukker opp passord til flere kontoer. Myndighetene har også kjøpt utstyr fra vestlige selskap som brukes til å blokkere spredningen av informasjon om demonstrasjoner og overgrep på sivile.

Myndighetenes digitale mot-offensiv har ført til at nettet ikke lenger er nøkkelen til organisering, i følge den syriske bloggeren Anas Qtiesh.

Heller ikke i andre land i den arabiske våren har rollen til sosiale medier og internett utelukkende vært i demokratiets tjeneste. Lærdom vi bør trekke er at teknologiske nyvinninger ikke har kraft til å trumfe effekten av politikk, kultur og økonomi. Snarere er det bruken av teknologi som formes av de til enhver tid rådende samfunnsforhold.

Twitter: @tomcvar

Kommentarer: 3
  • Leif

    Tre kommentarer:
    1) Uttrykket “sosiale medier” bør omdøpes til “a-sosiale medier”. Sosial betyr “i selskap med andre”. Er det noe de a-sosiale medier er, så er det nettopp å avstå fra og bevisst unngå selskap med andre!
    2) A-sosiale medier betyr svært lite i et lands utvikling mot demokrati og kasting av eneveldig styre eller diktator (som ofte er det som er målet). Når brorparten av landets befolkning ikke har tilgang til disse medier — av forskjellige grunner — så spiller det liten rolle for utviklingen hva en “elite” av urbane unge mennesker gjør seg imellom via internett, twitter og SMS. Majoriteten utenfor hovedstaden vet knapt hva som foregår. Et godt eksempel er Egypt, der twitrerne på Tahrirplassen fikk seg en overraskelse (som de vel burde ha forutsett) da valget etter revolusjonen ført til stort fletall for radikal islam. Demokratiet er uten nåde! Kanskje man burde frata de som er uten mobiltelefon, PC og TV stemmeretten?

  • Rasah Asidi

    Det er jo selvsagt at teknologi i seg selv ikke har et deterministisk “mål” mot noe konkret. Det er også klart at autoritære stater fortsatt kan kontrollere medier, spre propaganda, og lettere overvåke sin egen befolkning.

    Likevel, sammenlignet med en tid hvor autoritære stater kontrollerte alle medier så er dagens situasjon noe helt annet. Facebook, twitter, msn, skype, qq, og andre “møtesteder” på nett skaper en helt annen dimensjon hvor tanken frigjør seg fra de dogmene som eksisterer i samfunnet. Det at man kan være anonym tilfører også en helt annen dimensjon.

    Ta demonstrasjonene i Iran for to år siden. Det er klart at det ikke ville vært mulig å organisere slike demonstrasjoner på så kort varsel hadde det ikke vært for sosiale medier. Dermed er veien frem til et slikt revolusjonerende folkesamling langt mer kronglete og i større grad basert på nye sosiale medier, men også moderne teknologi gjør det enklere å spre eldre former for kommunikasjon som aviser, radio, og tv. Den eneste formen for et sivilt samfunn i Iran er gjennom slike medier. Så selv om staten har en viss oversikt og kontroll på det som skjer på nettet, og samtidig kan overvåke mennesker, så finnes det likevel langt flere smutthull i de sosiale mediene du skriver om. Jeg vil tro at i et lengre perspektiv så fører dette til et langt åpnere samfunn hvor ikke-statssanksjonerte former for kommunikasjon er mulig. Før disse mediene så var de fleste fullstendig utestengt fra ulike diskusjoner som fant sted på universitetene og blant dissidener. I dag kjenner store deler av den Iranske befolkningen til hva slags meninger dissidentene har, de fører en dialog seg mellom, og de har tilgang til flere meninger og verdenssyn enn tidligere.

    Dette vil ikke bare føre til en opplysning som ikke hadde vært mulig uten internett, men det vil også føre til at etter en endring/reform/revolusjon så vil det ha oppstått et langt mer pluralistisk samfunn med et større mangfold av meninger.

    Man må også huske på at i Arabiske land, i Iran, Kina og andre land så er det også mange andre former for sosiale medier vi ikke bruker i noen stor grad her i Vesten. Til eksempel bruker 700 millioner Kinesere en msn-aktig program som heter qq. Det finnes et mangfold av nettsider hvor ulike folk kan kontakte hverandre for å diskutere alt mellom himmel og jord. Det er eksempler på demonstrasjoner og aksjoner som har blitt organisert gjennom å bruke dette som kommunikasjon.

    En ting Kinesere også er ekstremt flinke til, noe jeg oppdaget da jeg var på utveksling der, er å komme seg rundt den kinesiske brannmuren. De fleste kjenner til en hel haug med programmer som gjør det mulig å komme seg rundt brannmuren, og slik trumfer folkets kreativitet alltid den gruppen som er statens autoritære forlengelse på nettet.

  • Pingback: » Hvem er den syriske opposisjonen?