Et fredelig Palestina

Torbjørn Røe Isaksen legger feil premisser til grunn i sin artikkel om Palestina-konflikten.

I forrige ukes lederartikkel har Torbjørn Røe Isaksen lånt et av postulatene til New York Times spaltisten Thomas Friedman, men feilsitert ham på en avgjørende måte. Det Friedman skrev i 1990, i boken From Beirut to Jerusalem, var at Israel kan ha ”være jødisk, demokratisk, eller kontrollere Vestbredden og Gaza — velg to.”

Friedmans poeng er at ved å kontrollere Vestbredden (og den gang, Gaza) setter Israel palestinerne i en situasjon som er uforenelig med grunnleggende normer for en demokratisk stat (i tillegg til at den åpenbart også tærer hardt på forståelse og støtte fra reflekterte og seriøse Høyrepolitikere). Med andre ord frykter Friedman at politikken siden 1967 vil slite ut idealenes etterlevelse og erstatte den med kynisme, eller verre.

Men Røe Isaksen har i sin versjon byttet ut “kontrollere Vestbredden og Gaza” med “forsvarbare grenser”.

Det er nettopp forskjellen mellom ”forsvarbare grenser” og ”fortsatt okkupasjon” som er helt sentral i utsiktene for en bærekraftig fredsavtale mellom Israel og palestinerne.

For ingen rimelig person bør benekte at Israel har krav på trygge og forsvarbare grenser, at det (fremdeles) er nødvendig med en jødisk stat, og at det israelske demokrati må beskyttes og forbedres. Ingen vil med noen moralsk rett kreve at Israel gir opp en eller flere av disse. Og Israel vil på ubestemt tid foretrekke status quo fremfor kapitulasjon og undergang — uansett hvor uholdbart andre synes det måtte være.

Det er andre ting å utsette på Røe Isaksens fortolkning av premissene, men i denne sammenhengen blir de som pirk å regne. Det han vil debattere er hvordan Israel bør bidra til et fritt Palestina i overskuelig fremtid, og sin egen fred, sikkerhet, og demokratiske sjel med det samme.

En utbredt og ufattelig naiv oppfatning i norske sirkler er at det største — endog det eneste — hinderet for fred, er Israels politikk, og at hvis bare Israel gjør som FN/Kvartetten/Jonas Gahr Støre sier, så vil fred automatisk inntreffe. At det sentrale spørsmålet ikke er hva partene kan bli enige om, men om Israel har nok vett til å gi etter for eksterne krav.

Slik er det ikke. Begge partene må flytte seg en god del for å kunne få til fremgangsrike forhandlinger.

Israel må erkjenne palestinernes legitime krav om et selvstendig land som det går an å bevege seg ut og inn av, i og omkring. De må evakuere noen eller mange jødiske samfunn på Vestbredden, om nødvendig med tvang og makt. De må fremfor alt opptre mer konsekvent som gode naboer og mindre som seierherrer. De må gjøre det til sin høyeste prioritet å legge til rette for en løfterik palestinsk fremtid.

Palestinerne må flytte seg enda lengre. Først og fremst må de innse at 110-årskrigen mot jødisk innvandring er tapt. Det er også krigen om etableringen av en jødisk stat. Enda så forsmedelig det vil være, må de gi Netanyahu rett: deres flyktningproblem må løses utenfor Israels grenser. For å få til dette, må de — slik israelerne har gjort — skrive om sin historie, rekonstruere sin ledende narrativ. Om de ikke bare bør ta til takke med det Israel kan avse av landområder, må de bygge sin fremtid på mindre enn det de synes de fortjener. Den urett og de lidelsene palestinerne har opplevd, må forløses med fred og ikke seier. De må vedta, og ta inn over seg, at en fredsavtale med Israel er endelig og ikke foreløpig. Våpen må legges ned. De må overbevise Israel med (arabiske så vel som engelske) ord og handling om at Israel ikke trenger å “kontrollere Vestbredden og Gaza” for å ha “forsvarbare grenser”.

I skrivende stund vet vi ikke hvor langt hver av partene egentlig har flyttet seg, eller hvor langt de vil gå under de rette omstendighetene. Erfaringer viser at diplomati i Midtøsten er mye spill for galleriet, der vi sitter.

Uansett hvor avgjørende det er for fredsarbeidet, bør Israel opptre mest mulig humant overfor palestinere ene og alene fordi det er riktig å gjøre det. Men oppgaven er mye større enn det. Hvis vi mener at det norske, nå nokså frynsete, vennskapet med Israel forplikter oss til å være oppriktige og kritiske overfor Israel, kan det være verdt å spørre om det prinsippet også gjelder overfor palestinerne. Går norsk utenrikspolitikk ut på å bygge tillit hos palestinerne for å bekjempe Israel, eller på å oppmuntre dem til å oppsøke fred?