Et samfunn bygget på kunnskap

DEBATT OM STORE NORSKE LEKSIKON: Staten kan selvsagt ikke gå inn og ”redde” foreldede arbeidsformer, men vi bør følge med dersom viktige samfunnskvaliteter er i ferd med å forsvinne, skriver Olemic Thommessen (H).

Denne artikkelen følger opp kulturredaktør Kristian Meisingsets leder ”Alles ansvar” og samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksens kommentar ”Farvel, Store norske”.

I ethvert kunnskapssøkende samfunn må det å ha kvalitetssikret faktakunnskap tilgjengelig for vanlige folk stå sentralt. Et godt leksikon har vært en del av det norske folkehjemmets inventar. Denne tilgjengeligheten av kvalitetssikret kunnskap har vært en viktig samfunnsmessig kvalitet vi bør forsøke å bringe videre inn i den digitale tidsalder.

I dag er nettutgaven til Store norske leksikon den eneste generelle, kvalitetssikrede og redigerte kunnskapsbase med norsk utspring som står igjen. Kunnskapsforlaget har gjort det klart at de ikke lenger klarer å drive leksikonet kommersielt, men er villige til å gi bort kunnskapsbasen til en statlig støttet stiftelse som kan sikre videre drift. Fritt ord og Sparebankstiftelsen går inn med penger for å gi det politiske miljøet tid til ettertanke. Det er en utfordring Høyre tar imot.

Overgangsperiode og store endringer
Overgangen til det digitale samfunn utfordrer oss på mange områder. En samlet mediebransje er usikker på fremtiden, piratkopiering truer musikkproduksjonen og bokbransjen møter e-bokens tidsalder. Store norske leksikon har møtt veggen i den atskillig tøffere konkurransen om annonsekronene. Dette er et problem de ikke er alene om å ha, vi ser det også i TV-sammenheng der mange reklamefinansierte kanaler vurderer overgang til betalings-TV.

Gjennomgående er situasjonen at arbeidskrevende, og dermed kostbart, kvalitetsinnhold på nett er vanskelig å finansiere, det være seg kvalitetsjournalistikk eller som i dette tilfellet et bearbeidet og kvalitetssikret nettleksikon. I denne overgangsperioden vil vi se store endringer i produkter, brukervaner og forretningskonsepter. Staten kan selvsagt ikke gå inn og ”redde” foreldede arbeidsformer, men vi bør følge med dersom viktige samfunnskvaliteter er i ferd med å forsvinne.

Problemet med Wikipedia
Det digitale samfunn innehar en fascinerende dynamikk der en nesten uttømmelig tilgjengelighet av innhold på nett utløser et fantastisk tilfang av nye uttrykk og arbeidsformer. Wikipedia, som i praksis har utkonkurrert Store Norske leksikon, er et godt eksempel. I motsetning til den litt tunge institusjonen som et tradisjonelt leksikon er, bygger Wikipedia opp en gedigen base informasjon i stor fart, basert på en stor dugnad blant brukerne. Her kan alle komme med sitt. Tusener av hoder bidrar gjennom innlegg og korreksjoner, nettverkene blir ubegripelig omfattende og tilgangen på stoff uslåelig.

Problemet er imidlertid at kunnskapen ikke er kvalitetssikret. Du kan ikke vite om det som skrives faktisk er riktig. Muligheten til å manipulere med informasjon er stor, og det er all grunn til å tro at det særlig på detaljnivå blir liggende en betydelig mengde feilinformasjon. Systemet er også urovekkende åpent for folk som bevisst ønsker å plante feilinformasjon. Et annet spørsmål som også har blitt reist, er i hvilken grad denne arbeidsformen er bærekraftig over tid, ikke minst med utgangspunkt i norsk språk.

Gjenvinne et kommersielt potensial
Det er all grunn til å tro at vi i den store flommen av informasjon nettsamfunnet vil gi oss, får et stadig sterkere behov for kvalitetssikring og redigering. Ikke minst vil dette gjelde det alminnelige publikum, skoleelever og andre som i praksis har liten kunnskap og praktisk mulighet til selv å gå informasjonen nærmere etter i sømmene.

Det er min spådom at en kvalitetssikret base som Store norske vil bli stadig mer etterspurt og kanskje over tid gjenvinne et bedre kommersielt potensial. 145.000 genuine brukere i dag er ikke noe dårlig utgangspunkt. Det fordrer selvsagt at Store Norske makter å tilpasse seg det digitale samfunns mentalitet og muligheter, innenfor de rammer god kvalitetssikring tilsier.

Staten har et ansvar
Høyre mener det prinsipielt sett ikke er noen oppgave for staten å drive et leksikon. Imidlertid mener vi staten har et ansvar for å bidra til at viktige samfunnsmessige funksjoner finnes der markedet ikke strekker til, slik tilfellet synes å være her.

Høyre mener derfor staten bør bidra til at en norskbasert kunnskapsbase som Store norske leksikon utvikles videre. Det er her ikke snakk om å gi støtte til Kunnskapsforlaget, men eventuelt å bidra inn til en selvstendig frittstående stiftelse.

Her er flere løsninger og konstellasjoner av deltagere mulige. Eksempelvis bør man se på offentlige institusjoner innenfor utdanning og forskning, kanskje også ABM-området (arkiv, bibliotek og museum). Det bør også gjøres et arbeid i forhold til mulige private aktører, det være seg med kommersielt utgangspunkt eller av typen ideelle stiftelser. Eksempelvis er det stiftelser i USA som arbeider med disse spørsmålene, et arbeid det ville være interessant å få nærmere belyst.

Ikke noe konkurrerende marked
Det er med undring jeg noterer meg regjeringens bastante avvisning av å ville bidra. Jeg stiller meg uforstående til den tilnærmingen og de argumentene som så langt er fremført av kulturministeren i denne saken.

For det første anfører hun rene næringspolitiske argumenter om at statlige bidrag ville være konkurransevridende i markedet. Mitt spørsmål blir da: Hvilket marked? Køen kan ikke sies å være lang av private aktører som vil investere i kvalitetssikring av nettbaserte leksika. Kunnskapsforlaget er den siste på skansen, og de gir opp! Hvem er markedsaktørene kulturministeren snakker om?

Høyres Kristin Clemet sa i sin tid som utdanningsminister nei til støtte (gjennom statlig anbud) til leksikon. Den gangen var man overbevist om at flere markedsaktører ville melde seg, og at internettet ville gi flere faglig fundamenterte løsninger, også med utspring i Norge. Erfaringen har vist noe annet. Det er bemerkelsesverdig at departementet ikke har fått dette med seg. Det er vanskelig å se at det her finnes noe marked som kan gjøre jobben.

Underlige prioriteringer
Videre mener kulturministeren at fremtiden for Store Norske er for usikker. Ja, selvsagt er den det! Fremtiden er meget usikker for alle som produserer innhold på nett. Desto større grunn til å følge med på hva vi er i ferd med å miste i den overgangsperioden vi nå er inne i. Det eneste som synes sikkert i denne saken, er at noen ny, godt faglig fundamentert kunnskapsbase med norsk utspring neppe vil se dagens lys dersom Store norske leksikon slettes. Kanskje er dette en kneik å komme over før ny kommersiell styrke gjenvinnes?

Kulturministeren er også opptatt av pengebruken. Det er vi også ofte i Høyre, men må i denne saken undres over prioriteringene i en tid med solid oppjustering av kulturbudsjettet. Syv millioner i året er neppe noen høy pris for å ivareta en viktig kilde til kunnskap. Ikke mange mottagere av midler over kulturbudsjettet kan skilte med 145  000 genuine brukere ukentlig.

Høyres støtte til videre utvikling av Store norske må ikke sees som et angrep på Wikipedia. Her snakker vi om to virksomheter som med hver sin metode utfyller hverandre og skaper konkurranse. En konkurranse jeg tror vil lede til et større etterrettelighetsbehov i Wikipedia enn hva tilfellet ville være dersom de var alene.

Samfunn bygget på kunnskap
Vi er inne i en historisk epoke der utviklingen går svært fort. Det stadiet vi nå er inne i, er preget av at redaksjonelle kvalitetsprodukter er presset. Alle tegn tyder på at dette vil vare i det minste en god stund fremover, og at frafallet av disse produktene vil være særlig følbart i et lite marked som det norske språkområdet.

Ingen er forunt å se inn i fremtiden. Kanskje er bekymringen for fremtidens tilgjengelighet på kvalitetssikret kunnskap ubegrunnet. Skulle det imidlertid ikke være slik, ville det være synd om vi ikke tok med oss de kvalitetene 105 års arbeid med Store norske leksikon representerer videre.

Høyre ønsker et samfunn bygget på kunnskap. Kulturministeren har spilt seg og sitt departement ut over sidelinjen, la oss heller sette vår lit til at kunnskapsministeren ser verdien av faglig fundamentert kunnskap og verdien av et norskspråklig tilbud med bærekraft over tid. Fritt ord og Sparebankstiftelsen gir oss tid til ettertanke, la oss bruke tiden til konstruktiv dialog om gode løsninger. De er der hvis vi vil!

• Olemic Thommessen er stortingsrepresentant for Høyre.

Denne artikkelen følger opp kulturredaktør Kristian Meisingsets leder ”Alles ansvar” og samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksens kommentar ”Farvel, Store norske”.