Magnus Thue (f. 1980) er medredaktør. Han har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo med fokus på internasjonal politikk. Han er tidligere redaksjonssjef i Minerva og arbeider som politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe.
Et Somalia ved Middelhavet?
Det er få ting som er verre enn å bli styrt av en diktator av Gaddafis kaliber. Men libyere kan i verste fall komme til å finne ut at anarki er en av dem.
Det er ett år siden opprøret mot Gaddafis 42-årige regime startet i Libya, og et drøyt halvår og en NATO-intervensjon senere måtte diktatoren bøte med livet under kaotiske omstendigheter i sin hjemby Sirtre. Overgangsregjeringen har siden da gjort spede forsøk på å få kontroll med militsene som styrtet regimet, men foreløpig uten særlig hell.
Statsvitenskaplig teori har sjelden særlig gjennomslagskraft hos politikere eller folk flest, ofte med god grunn. Men de siste månedenes utvikling gir grunn til å frykte at LSE-statsviteren Saif al-Islam Gaddafi — diktatorens sønn — kan ha hatt et poeng da han i mars i fjor advarte mot et nytt Somalia langs Middelhavets kyst dersom Gaddafi-regimet falt. Som Christian Caryl skrev i Foreign Policy i forbindelse med Gaddafis død er det langt fra utenkelig at utviklingen i Libya følger mønsteret fra Somalia, der Siad Barres skrekkvelde i 1991 ble erstattet av en hittil endeløs periode av lovløshet og kaos.
De siste månedenes utvikling har ikke gjort situasjonen særlig lysere. I dag kom Amnesty med en rapport som i klare ordelag beskriver situasjonen i landet fire måneder etter at landet offisielt ble erklært frigjort 23. oktober:
Lawlessness still pervades Libya a year after the outbreak of the uprising which ended 42 year of Colonel Mu’ammar al-Gaddafi’s repressive regime. Hundreds of armed militias, widely hailed in Libya as heroes for their role in toppling the former regime, are largely out of control … [T]he NTC-led transitional government appears to have neither the authority nor the political will to rein in the militias, many of which are reluctant to disband or submit to the central authority.
Amnesty dokumenterer utstrakt bruk av tortur, utenomrettslige henrettelser, og etnisk rensning i det nye Libya — tilsynelatende uten at overgangsregimet kan eller vil gjøre noe med det.
Ikke noe av dette er særlig overraskende. Revolusjoner flest innebærer gjerne kaotiske overgangsperioder, og tilfellene av drap og tortur er foreløpig i en helt annen skala enn mye av det Gaddafi sto ansvarlig for så sent som på midten av 1990-tallet. Men utviklingen er likevel svært bekymringsverdig når sentralmakten ser ut til å stå maktesløs ovenfor bevæpnede gjenger, og det er få tegn til at overgangsregjeringen skulle styrkes i tiden som kommer. Som et stammesamfunn uten samlende nasjonale institusjoner av betydning vil utsiktene være dystre dersom situasjonen ikke endres raskt.
En argumentsrekke — som i det minste ikke kan avskrives umiddelbart — er at den arabiske verdens mange strongmen, som Saddam Hussein, Assad, Gaddafi, Mubarak og Ali bare var noen av mange eksempler på, har vært et symptom heller enn en årsak til problemene i regionen. Det grunnleggende problemet ligger i så fall i at arabiske land ikke — eller i hvert fall ikke foreløpig — har den nødvendige politiske kulturen som skal til for å styre seg selv på, om ikke perfekt demokratisk, så på noenlunde legitimt vis uten en sterk mann på toppen. Hvis det er tilfelle, vil land som Libya måtte velge mellom sterke ledere og vedvarende kaos. Gitt at det førstnevnte har blitt atskillig vanskeligere å bli i en verden av humanitære intervensjoner, er det siste mer sannsynlig.
Vi er selvsagt ikke der ennå, og det er fortsatt en del som taler for at Libya kan komme seg ut av overgangen som et atskillig bedre land enn tidligere. Oljeinntektene vil kunne sikre sentralmakten betydelig innflytelse i hele landet, og det nye regimet har betydelig velvilje internasjonalt.
”If we made Libya our conflict, the post-conflict is ours, too” skrev The Guardian på lederplass den 26. januar. Det er en overdrivelse. Selv om NATO intervenerte i landet var opprøret en genuint libysk revolusjon, og seieren var også først og fremst det libyske folks egen seier.
Landets befolkning kjempet hardt for sin egen frihet. Noen garanti for suksess er det ikke. Men det er et godt utgangspunkt.
Det er vel nå engang et problem at kaoset i dag truer ikke bare Libya, men også Egypt og antakelig også Syria.
De våpnede bander i Libya truer ikke bare lov og orden og statens normale drift, men virker vel også fristende på de mange jihad grupper som gjerne intervenerer i disse land.
Altfor mange våpen i omløp, altfor mange grupper som konkurrerer om makt og alfor mange unge mennesker det er vanskelig å finne jobber til i de kommende trange tider, er ingen vellykket oppskrift på det vellykkede demokrati.
Aha, så det begynner å gå opp for dere her nå at denne arabiske våren ikke akkurat var noen vår likevel??
Hvorfor ikke bare ta skrittet helt ut og erkjenne at vesten atter en gang har arbeidet for demokrati i et land, bare for å se at fundamentalismen seirer atter en gang?
Det første skrittet når man vurderer å blande seg i interne stridigheter i et land, er å spørre seg hvilke alternativer man har, og hvilket utfall de forskjellige alternativene vil få. Basert på dette kan man trekke beslutninger om man vil bidra til noe godt eller ikke. Nå har det seg sånn at disse spørsmålene ikke kan ha blitt stilt. Dvs... De kan ha blitt stilt, men de som har fått forespørselen forelagt er representanter for de politisk korrekte som tror at alle higer etter demokrati og vestlig levesett bare de får muligheten. Med den balasten gikk vi altså til angrep på Gadaffis styrker og vi alle hvordan det gikk med dem. Samme var det i realiteten med f.eks Mubarak som fikk en kald skulder fra USA når det gjaldt og sånn fortsetter det. Som alle veit, hvis man har et kart som ikke stemmer, så kommer man neppe frem til det målet man har satt seg. Likevel stoler vi blindt på kartet og når realitetene manifesterer seg ser vi på nytt ned i kartet og erklærer at det nå kommer til å bli demokrati i araberlandene. Vår egen superminister Støre applauderte begivenhetene uten å ha klart å få med seg hva mange advarte om, nemlig at dette var første skritt på vei mot fundamentalismen.
Så langt ser det ut til at Irak kanskje er det som er nærmest et demokrati, og selv der er demokratiet mildt sagt skjørt med høyst usikker fremtid. For flere år siden sa jeg at hvis det blir holdt demokratiske, og frie valg i Egypt, så vil fundamentalistene seire og det er trist å se at det går troll i ord og at de andre som er realistiske nok til å forstå det, Israel, fikk så mye kritikk for at de ikke jublet for opprøret i Egypt. Men Israel veit altfor godt at de må forholde seg til realitetene og ikke kan hengi seg til drømmene. De veit at Mubarak har vært bra både for Israel og for Egypt. De har et kart som stemmer med terrenget, men de har ikke det samme kartet som vår utenriksminister har. Men Egypt var ikke aleine. Tunisia har tatt den samme veien på demokratisk vis og Libya er fullstendig fragmentert og samlingspunktet for dem er islam. Det kom veldig tydelig frem på TV-bilder når antatt fientlige soldater som var tatt av opprørerne måtte sverge på koranen og med koranvers at de aldri skulle ta opp våpen for Gadaffi igjen. Men er det noen som tenker tanken på å revidere kartet når utviklingen ikke faller seg som man hadde forventet? Næææh!
Når denne ballen begynte å rulle, så fikk jeg mye pepper for å være så skeptisk til hvilken kurs dette ville ta. I de tre nevnte land, så er jeg fremdeles sikker på hvilken vei det går og det ser ut til at stadig fler får opp øynene for dette. Likevel er det mer snakk om at revolusjonen blir kapret av fundamentalistene istedetfor å erkjenne at denne galskapen ser ut til å være folkets ønske. Det eneste unntaket for min pessimisme er Syria som knapt kan bli værre der de er Iranernes løpegutter og våpenlager for Hezbollah og Hamas. Om de havner i hendene på sunni-fundamentalister, så er det på stedet hvil men da er de i det minste ikke Khameneis lakeier lengre. Skulle de få til noe mer positivt... Ja, den eneste veien det kan gå her er oppover. Ihvertfall sett fra utsiden.
For det er det som er cluet. Mange er nok rimelig fornøyd rundt om i disse araberlandene og mange håper nok på at revolusjonen i Syria også skal vinne frem, men resultatet blir radikalt værre for oss på utsiden med stadig mer uforutsigbare regimer som styres av ideologier fremfor å styre statene som sin personlige formue. Tenk litt over hva det kan gjøre med flyktningstrømmer inn i Europa, f.eks. Og hvor lang kystlinje blir det å bevokte i terrorsammenheng?? Og hva blir konsekvensene for Israel?
Gid, nå ble jeg overrasket altså. Så det er ikke bare å dra diktatorteppet vekk og sette til litt vann og simsalabim, så vokser det frem et sunt demokrati i Libya, en arabisk vår? Det var jo ikke vanskelig å forutse at landet ville ende i kaos, akkurat som Irak uten Saddam Hussein og Jugoslavia uten Tito. Tilbakestående og krigerske folk kan ikke håndteres på annen vis enn med jernhånd hvor makthaveren slår ned på enhver som stikker seg ut og lager kvalm. Det er nok bare de vestlige humanistene, idealistene, og fantastene som tror at muslimer kan etablere "demokrati" i sine hjemland, til tross for deres udemokratiske framferd i de vestlige landene hvor de har bosatt seg. Det er jo bare å åpne øynene for virkeligheten, men det er jo ikke politisk korrekt og nå vrir den vestlige intelligentsiaen hendene og fortviler. Lærer de noe av dette? Det tviler jeg på. Ideene på innsiden av huet er alltid lettere å manipulere enn virkeligheten utenfor.
Er det slik at vestlig demokrati ikke lar seg "eksportere" til MENA landene. Har disse kulturene vesentlige fundamenter som ikke lar seg kombinere med det vi anser som demokrati. Dessverre er fellesnevneren at de er land dominert av islam, en idiologi som i sin kjerne er udemokratisk. Hvis disse landene ikke skal forgå i kaos, synes den eneste løsningen være den "sterke mann" som forhåpentlig også representerer "det opplyste eneveldet."
Jeg kunne ønske man sluttet å bruke ordet anarki der det ikke hører hjemme. Anarki er et ord som desperat trenger rehabilitering.