Etter bistand

REPORTASJE FRA PAPIRUTGAVEN: Det er bred enighet om at tradisjonell bistand er på vei ut av utviklingspolitikken, til fordel for migrasjon, handel, investeringer og næringsliv.

Reportasjen er opprinnelig trykket i Minerva 3/11, “Gode Norge”. Nummeret kan bestilles  her.

— Bistandsæraen er på hell. Den klassiske, statlige bistandspolitikken, den tradisjonelle u-hjelpen, er på vei ut. Den erstattes av en samstemt utviklingspolitikk, sier Arnfinn Nygaard.

Som daglig leder i RORG-samarbeidet har Nygaard mye kontakt med bistandsindustrien. RORG er en forkortelse for RammeavtaleORGanisasjoner, et samarbeid mellom 52 norske organisasjoner som Plan Norge og  Utviklingsfondet. Organisasjonene får penger av  NORAD for å drive opplysningsarbeid om utviklingsspørsmål.

— Før var det mektige Nord mot fattige Sør. Det endrer seg med framvoksende stormakter i Sør og Øst. Middelklassen i sør vokser. Transnasjonale selskaper opererer overalt. Politikken til WTO, Verdensbanken og IMF, som dominert av Nord har vært ført i Sør, kommer også hit med gjeldskrisene i Hellas, Irland og andre steder, og folk protesterer, sier Nygaard.

Tradisjonell bistand handlet om at vi ga og de fikk. At vi øste av vår rikdom og de trengte hjelp. Verden er ikke slik lenger. I fattige land vokser det frem politiske eliter, økonomisk borgerskap, utdannede grupper og kulturmennesker som reagerer mot den subtile arrogansen i bistanden: Gode nord, stakkars sør.

Samtidig har bistandsgiverne fått konkurrenter: Aktører som vil generere økonomisk vekst og profitt, og dermed utvikler. Ikke for å gi, men for å tjene penger. 29. september arrangeres The Norwegian-African Business Summit, med handelsministre fra flere afrikanske land. Norwegian-African Business Organization (NABA) lanseres på konferansen.

Utvikler næringslivet
NABA ønsker å bygge en medlemsbase av bedrifter, som betaler en medlemsavgift for å bruke NABAs nettverk og rådgivning til å etablere seg i Afrika. De vil arrangere konferanser og turer med norsk næringsliv til relevante markeder, og slik bygge bro mellom norsk og afrikansk næringsliv.

For øyeblikket opererer de med base i en strålende villa i Drammensveien i Oslo. Villaen signaliserer at det er penger i å tenke nytt i utviklingspolitikken.

— Er NABA en utviklingsaktør?

— Nei, svarer Kjetil Tronvoll. Han er senior partner ved International Law and Policy Institute (ILPI), som lanserer og foreløpig finansierer NABA.

— Næringslivets utviklingsaktør, mener Eivind Fjeldstad, rådgiver ved NABA.

— NABA skal utvikle næringslivet, ikke utvikle  «utvikling ». Et voksende næringsliv vil være den sterkeste katalysatoren for sosioøkonomisk vekst, konkluderer Tronvoll.

Tronvoll og Fjeldstad konkurrerer om å svare. De har åpenbart klokkertro på at de representerer fremtiden i utviklingspolitikken.

Fjeldstad forteller:

— Da jeg jobbet i Tanzania for ILPI, ba en av mine afrikanske venner: ”Ikke kom med bistandsprosjekter. Kom med investorer som kan skape arbeidsplasser.” Det var i desember i fjor.

Til tross for bistandsmottakernes ønske om endring, mener ikke Tronvoll det har vært mye nytenking hos bistandsgiveren Norge.

— Noen bruker kristendogmatisk moral, og andre internasjonal solidaritet, som et normativt utgangspunkt for enhver debatt. Det er et tøft beite å være kritiker på. Men de siste årene har det skjedd en endring.

Voldsomme endringer
Minerva har intervjuet forskere, politikere, bistandskritikere og bistandsarbeidere, og alle er enige:

De siste 10-15 årene har ført med seg voldsomme endringer både i verdens økonomi og i norsk diskusjon om utvikling og bistand.

Det virker som om det vokser frem en enighet om at det ikke fungerer å sende penger eller produsere tjenester som skole eller helsevesen: Heller enn at vi betaler og driver slikt for dem, må de bli i stand til å drive det selv. Er det på tide å endre taktikk?

Ja, mener Dag Herbjørnsrud, idéhistoriker og ansvarlig redaktør i Ny Tid:

— 60-tallets løsninger er ikke nødvendigvis dagens løsninger. Jeg forstår at det tar tid for norsk bistandsindustri, politikere og næringsliv å få med seg endringene og legge om virkemidlene. Nå er det India og Kina som investerer i Afrika, og Kina som har USAs statsgjeld og økonomi i sin hule hånd. Det er klart norsk utviklingsdebatt sliter med å henge med i svingene.

Anne Welle-Strand, professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI, har ledet flere forskningsprosjekter, blant annet om effekten av utdanningsprosjekter i norsk bistand i flere land i det sørlige Afrika, Etiopia, Filippinene, Chile og Brasil.

Hun mener dårlig bistand er verre enn ingen bistand, og at evalueringen av bistandsprosjekter har vært preget av gode intensjoner mer enn selvkritikk og resultatkrav:

— Vårt behov for god samvittighet sitter ganske sterkt i oss. Det kan nesten virke som det er det overordnede behovet, sier Welle-Strand.

Afrika blir viktig
— Norske skatteinntekter fra norske investeringer i Angola er like store som norsk stat-til-stat-bistand i Afrika, sier Elling Tjønneland.

Han er seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt, det største forskningsinstituttet for utviklingsstudier i Skandinavia.

— Bistandens mål er ikke at den skal dominere og vare evig. Suksess er å bli overflødig.

En faktor som endrer norsk bistandstenkning, er engasjementet til de nye stormaktene, deriblant Kina, i fattige land.

— I motsetning til norske og tradisjonelle bistandsgivere, som har fokusert på alt fra miljø og kvinner til demokrati, menneskerettigheter og styresett, legger kineserne og andre mye mer vekt på grunnleggende ting: Broer, veier, jernbane og energi. I Maos lille røde står det: ”Skal du fjerne fattigdom, bygg en vei.” Nordisk bistand har i nyere tid hatt lite fokus på infrastruktur og økonomi.

Konkurransen mellom stormaktene gjør at Afrika blir noe mer enn en bistandsmottaker, noe som også er positivt, mener Tjønneland:

— Afrika begynner å bli et viktig kontinent. Afrika har store ressurser som er viktig for den globale økonomien. Der vokser de nye stormaktene seg store.

Bare ett av åtte kapitler
Hege Hertzberg er utviklingspolitisk direktør i Utenriksdepartementet. Hun har ansvar for å samordne utviklingsarbeidet mellom UD, Miljødepartementet, Norad og andre aktører. Stillingen ble opprettet i fjor nettopp med tanke på et bredere utviklingsbegrep.

Hertzberg var i 2009 prosjektleder for arbeidet med den utviklingspolitiske Stortingsmelding 13, Klima, konflikt og kapital. Meldingen presiserte at bistand bare var ett av flere verktøy i utviklingspolitikken: Kun ett av de åtte kapitlene handlet om bistand. I meldingen fra 2004, til daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen, handlet ni av ti kapitler om bistand.

— Ser vi en innrefleksjon av bistandskritikken?

— Ja, det er en helt åpenbar dreining, sier Hertzberg.

Hun trekker frem at nye pengestrømmer og en endret global situasjon fordrer at vi bruker bistand smartere: For eksempel til å bygge skatteforvaltning for å beskatte gruveselskaper.

— Norge har fantastisk mye kunnskap på oljeforvaltning: Når vi forteller afrikanske land at vi tar 78 prosent skatt på oljen, lurer de på om ikke selskapene forsvinner. Dette programmet, ”Skatt for utvikling”, er aller mest etterspurt, sier Hertzberg.

Bistandstenkningen synes å vende i en mer liberal retning: Den norske stats rolle er å tilrettelegge for handel, næringsliv, rettsstat og god styring både lokalt og globalt.

— Jeg har ingen problemer med at endringen beskrives som liberal. Andre vil si sosialdemokratisk. Det handler om regelverk og statlig styring, om å ha samfunn hvor individet kan utvikle seg ut fra egne evner og behov, sier Hertzberg.

Andre pengestrømmer
Anne-Marie Helland kom nettopp tilbake fra fire år i sørlige Afrika. Hun dro dit da Kirkens Nødhjelp (KN) endret arbeidet deres i regionen betydelig:

— Flere land i sørlige Afrika er mellominntektsland som verken mangler penger eller ressurser som olje, gass, gull og diamanter. De er rike, men inntektene når ikke folket. De trenger intern distribusjon og handelsregler. Mosambik er bistandsavhengig, men trenger de bistand? Statoil etablerer oljevirksomhet utenfor kysten deres og det oppdages stadig nye mineralreserver. Samtidig som det pumpes bistand inn i landene, forsvinner flere ganger så mange penger UT i form av kapitalflukt, korrupsjon og elendige handelsbetingelser.

Erkjennelsene fører til endret strategi for utvikling:

— Vi faset ut tradisjonell bistand og jobber nå med politisk kapasitetsutvikling av partnerne, slik at de kan holde egne myndigheter ansvarlig.

KN er en av bistandssektorens største NGO-er. Flere bistandskritikere har trukket frem akkurat KN som mest nytenkende, blant annet fordi de har en egen utviklingspolitisk avdeling. Helland er i dag fungerende leder for avdelingen:

— De siste ti årene har det vært en helt klar tanke at vi jobber med strukturelle årsaker til fattigdom. Bistand er bare en liten del av arbeidet, sier Helland.

— Er det en erkjennelse av at når det kommer til sørlige Afrika, kan man si ”Nå er vi ferdige med bistand, nå handler videre utvikling om noe helt annet”?

— I noen av landene, ja.

Hvis vi ikke skal sende penger, men vår gode samvittighet fortsatt er viktig for oss, må vi finne en ny måte å redde verden på. Hva handler utviklingspolitikk om hvis det ikke er bistand?

Nygaard i RORG svarer:

— Handel. OECDs regler for selskaper, samfunnsansvar, skattepolitikk lokalt og globalt, skatteparadiser, arbeidsmigrasjon og hjerneflukt. Jeg tror at når man leter etter problemer og løsninger med andre øyne enn bistand, vil det dukke opp et vell. Jeg er ikke så opptatt av å peke på akkurat hva som er viktigst, men at det er slike nye temaer som må diskuteres.

Minerva velger å diskutere tre mulige retninger i Norges utviklingspolitikk.

Migrasjon
Europas økonomiske og politiske utvikling fant sted under relativt frie migrasjonslover. Ifølge migrasjonsforsker Jonathon Moses fikk Norges utvikling drahjelp av massiv utvandring til USA før andre verdenskrig.

I et studium i 2004 fant Moses, sammen med Bjørn Letnes, at verden ville tjent over 55 billioner dollar på ett år ved å gjøre migrasjon helt fritt i 1998. Den potensielle gevinsten var mer enn hele verdens BNP det året. Selv mindre frislipp gir store gevinster. Hovedårsaken er at migranter flytter seg dit arbeidskraften deres har høyere produktivitet. Slik skapes vekst.

— I det lange løp må vi finne en bedre metode for fordeling av muligheter mellom verdens rike og fattige områder. Migrasjon er en effektiv måte å gjøre det på. Så lenge forskjellene øker, kan vi ikke bygge murer som er høye nok til å holde de fattige unna vår rikdom, sier Moses.

Ifølge en undersøkelse publisert i Ny Tid 22. juli ønsker bare 6-15 prosent i Asia og Nord-Afrika å flytte til et annet land. Det er samme andel som i Europa. 70 prosent av afrikanere sør for Sahara vil ikke flytte utenlands uansett mulighet.

De som flytter, sender imidlertid store verdier til gamlelandet. Tall fra Verdensbanken viser at migranter fra utviklingsland sender mellom 200 og 300 milliarder amerikanske dollar hjem hvert år; over det dobbelte av den samlede bistanden fra OECD-land.

Norsk innvandringspolitikk har likevel ikke i det hele tatt tenkt på global migrasjon som utviklingsfremmende, mener utviklingsforsker Tjønneland:

— Migrasjon fra sør har vært møtt med en brutal innvandringskontroll som gjør det vanskelig å komme inn, og et unntak for tung spisskompetanse, noe som koker ned til datakompetanse i India.

Det er ofte de flinkeste som flytter utenlands; de som har språkkunnskaper og utdannelse og rekrutteres til jobber som krever spisskompetanse. Migrasjonen skaper frykt for brain drain, eller hjerneflukt: at utviklingsland tømmes for høyt utdannede mennesker. Sosial- og helsedirektoratet har oppfordret til ikke å aktivt rekruttere helsepersonell fra utviklingsland.

Å hindre flytting gjør likevel ingenting med de bakenforliggende årsakene til at høyt kvalifiserte vil forlate landet:

— Hvis folk har tilgang på arbeid og inntekt, ønsker de ikke å dra. Man må skape levedyktige samfunn, sier Helland i Kirkens Nødhjelp.

— Frykten for hjerneflukt kan faktisk motvirke hjerneflukt?

— Absolutt. For eksempel møtte jeg en sykepleier som dro fra Zambia. Hjemme hadde hun tatt ekstrautdanning som jordmor, og ble så sendt til et gudsforlatt sted uten familien i tre pliktår. Siden arbeidskraften hennes var etterspurt i England, trengte hun ikke å finne seg i det: I stedet dro hun til England med hele familien og tjente 10-20 ganger mer.

Helland mener Norge bør åpne for arbeidsmigrasjon fra land utenfor EØS og trekker frem au pairer som eksempel:

— Au pairene i Norge er betydelige utviklingsaktører på Filippinene. Her er de lavtlønte, men pengene de sender hjem har stor betydning for familiene.

Ny Tids redaktør Herbjørnsrud kaller dagens migrasjonslover ”Festningsmuren rundt Norge og Schengen” og mener det er på tide å la flere klatre over:

— Norge og Europa er for desperat opptatt av det de tror beskytter egen rikdom. Men tegn i tiden tyder på at frykten i det lange løp mest svekker de rike landene, sier Herbjørnsrud.

At det blir stadig flere afrikanere i Norge, er uansett en fordel, mener Tjønneland:

— Plutselig har vi en gruppe i Norge med relasjoner til Afrika som ikke er formet gjennom bedehus- eller solidaritetstradisjonen. En annen slik gruppe er studenter som drar til Afrika for å studere. Om noen år teller de noen tusen. Det gjenstår å se hva det vil bety.

Handelsavtaler
— Det globale handelsregimet i dag er jo nær sagt perfekt for oss, med liberalisering på kapital, industrivarer og råvarer til industri, men proteksjonisme på arbeidsmigrasjon og landbruk. Det er antakelig det verste mulige scenarioet for de fleste fattige land, sier Øyvind Eggen.

Eggen er utviklingsforsker og stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, hvor han forsker på effektene av bistand på stat og styring i afrikanske land.

Han fortsetter:

— I et handelsregime som er avhengig av konsensus for endring, men ikke for status quo, er situasjonen vanskelig å endre.

På The Norwegian-African Business Summit i september skal Trond Giske representere regjeringen. NABA gleder seg til å utfordre ham på en frihandelsavtale mellom EFTA og East African Community. En slik avtale vil skape et nytt, felles marked på nær 150 millioner innbyggere, inkludert blant andre Kenya, Tanzania og Rwanda.

I boken Mat er makt (2011) hevder Kaare Bilden at norsk landbrukspolitikk er låst i en skyttergravskrig mellom høyresiden som ivrer for frihandel og venstresiden som kjemper for importvern, toll og andre handelsrestriksjoner.

Argumenter for asymmetrisk handelspolitikk, der fattige land beskytter seg, mens rike land skal drive frihandel, hører vi lite til i den norske debatten, skriver Bilden. Han mener afrikanske bønder ønsker en slik politikk, og at Norges politikk er basert på myter og usannheter.

Kirkens Nødhjelp er enig:

— Bilden skriver det Kirkens Nødhjelp har ment lenge. Norge er så opptatt av landbruk, og Senterpartiet sier at det er en moralsk forpliktelse å produsere mat fordi folk sulter. Det er direkte feil. De bruker utviklingsretorikk til inntekt for norsk proteksjonisme. Det er legitimt å ha en egeninteresse, men man kan i det minste bruke faktiske argumenter, sier Helland.

— Vil du ha bort tollbarrierer og subsidier?

— Subsidier er en luksus bare rike land har råd til. Fattige lands eneste våpen er tollbarrierer, og det får de ofte ikke lov til å ha. Muligens bør man la noen land ha tollbarrierer i noen faser når de utvikler egen industri.

— Bør Norge fjerne tollbarrierer på relevante varer?

— Ja. Man må lage markeder. Hvis ikke produsentene i sør får solgt, blir det ingen næringsutvikling eller økonomisk vekst. Så kan man godt si: Vi nedprioriterer utvikling i sør av egeninteresse. Det er legitimt. Men å si at norsk mat er best, kortreist mat er bra og norske gulrøtter er klimavennlig: Ærlig talt. Vær ærlig.

— Var handelspolitikken tenkt som utviklingspolitikk, ville restriksjoner på import av kjøtt fra Botswana og Namibia vært fjernet. Men da må man kanskje slippe til andre, sier Tjønneland.

Han forklarer at Botswana og Namibia er tidligere samarbeidsland i Afrika som Norge fritt importerte kjøtt fra tidligere. Da Botswana og Namibias kjøtteksport ble en suksess, og landene begynte å klare seg selv, ble det satt et tak for kjøttimport fra landene.

— Det nytter ikke å fase ut bistanden fordi hjulene begynner å gå rundt, og så innføre restriksjoner, sier Tjønneland.

Investering og næringsliv
En viktig satsing, forteller Hertzberg, og humrer litt over at det er en minister fra Sosialistisk Venstreparti som har kjørt den frem, er å bruke bistand til å stimulere private investeringer i u-land:

— Vi vil bidra til å redusere risikoen til norske selskaper når de investerer i Afrika, i dag særlig knyttet til energisektoren. Afrika har altfor lite kraft. Manglende energi påvirker alt fra utvikling av arbeidsplasser, hushold og leksearbeid til helsesektoren, sier Hertzberg.

Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland, eller Norfund, skal utvikle og etablere lønnsomme og bærekraftige bedrifter i fattige land. Ved utgangen av 2009 hadde de en avtalefestet portefølje på 5,3 milliarder kroner, og de får stadig økninger i bevilgningene fra staten.

— En erfaren bistandsarbeider ble overrasket over at vi jo legger ned bedrifter som ikke er bærekraftige. Slike enkle mekanismer mangler på mye av bistandsfeltet, sier Norfunds direktør Kjell Roland. For Norfund er en suksesshistorie en bedrift som tjener penger.

Roland trekker frem Grameen Phone i Bangladesh og SN Power, som investerer i vannkraftsselskaper i utviklingsland, som eksempler.

— Norfunds enkle og vanskelige mandat er det som var mandatet i Norge for 50 år siden: Starte opp og utvikle bedrifter. Være med å drive dem en stund, gjøre dem lønnsomme, slik at de kan selges til andre, fortrinnsvis lokale eiere. Ta kapitalen tilbake og investere i ny virksomhet. Bedriftene lever videre og konkurrerer globalt eller hjemme ved å redusere import. Det var Norge på 50- og 60-tallet og Kina på 80-tallet. Det er det Afrika trenger nå, forteller Roland.

Suksess måles på en annen måte i bistandsindustrien:

— Bistand er et lappeteppe av gode ønsker. Ingen vil ta belastningen ved å si at: Dette må vi slutte med, for det virker ikke, sier Roland.
Norfund bruker bistand for å skape næringsliv som skatter og bygger opp lokalsamfunn.

— Forståelsen for at næringsliv i utviklingsland er viktig, er mye større nå enn bare for 10 år siden. Uten økonomisk vekst skapt av et lønnsomt næringsliv, er det ikke mulig å bekjempe fattigdom langsiktig og bærekraftig. Og Kinas inntreden i Afrika har flyttet tyngdepunktet: Deres nyere historie har vist at det er mulig å skape vekst og bekjempe fattigdom i stor skala. Dette har også bygget ned Verdensbankens altfor sterke monopolmakt.

Norfund er en av mange Development Finance Institutions (DFI) verden over, organisasjoner for utvikling av næringsliv i utviklingsland. Kirkens Nødhjelp lanserte nettopp en rapport om dem.

— Næringslivet tenker egeninteresse. Det er legitimt. Men DFI-ene har et utviklingsmandat. Da må vi se om arbeidet har ønsket effekt: Fører investeringene også til utvikling?

Norfund kom veldig godt ut på mange parametre, forteller hun.

— Men mange andre kom dårlig ut. I England ble hele forsøket lagt ned og startet på nytt på grunn av korrupsjon og andre problemer. Og de var ekstremt åpne for kritiske innspill.

Roland mener Norge må bruke mer av sin finansielle tyngde i Afrika.

— Vi bør flytte flere av Oljefondets investeringer til fattige land, og det kan vi gjøre med god lønnsomhet. Fattige land trenger Norge ikke bare som donor, men også som investor.

Utviklingsforsker Eggen er enig:

— Norge forvalter et av verdens største kapitalfond. Statens Pensjonsfond Utland skaper vekst og velstand og kanskje hundretusener av arbeidsplasser der pengene investeres. Men hittil har vi skapt vekst i rike land. Dermed går vi glipp av enorme muligheter til å skape vekst i fattigere land — kanskje på høyde med hva bistanden kan utrette — samtidig som vi kunne ha tjent på det selv.

NABA kaller ordninger som Norfund og Skatt for utvikling “prisverdig”.

— Initiativene vil bidra til å ansvarliggjøre myndigheter, noe som virkelig er det store problemet med bistand i dag: Folk har ikke et forhold til myndighetene sine, relasjonen går mellom donorer og myndigheter. Grunnen til at næringsfokus er bra, er at det åpner for at aktører som står utenfor bistanden kommer inn i utviklingsfeltet, sier Tronvoll og fortsetter:

— Næringslivsaktører investerer i Afrika for å tjene penger. KN og andre opererer med offentlige penger for å fremme ”utvikling”. Det er liten tvil om hva som er mest bærekraftig på lang sikt. De nye aktørene tenker profitt og langsiktighet i investeringer før de posisjonerer seg. Bygger du en fabrikk til flere milliarder, som Yara gjør, da har du en langsiktig horisont og ønsker avkastninger på din investerte kapital.

Moteretninger, men skjer det noe?
— Det er mange motebølger og buzzwords i utviklingsdiskusjonen. Det som fases ut nå er menneskerettigheter og demokrati, sier Tronvoll.

Han mener menneskerettigheter nesten ikke nevnes for tiden. Solheim bruker Etiopia som positivt eksempel på forretningsutvikling, mens landet er et av de verste på menneskerettigheter i Afrika, ifølge Tronvoll.

På UD bekrefter Hertzberg trendskiftet.

— Utviklingspolitikk pendler mellom sosialt og økonomisk fokus. For 10 år siden, da FN satte sine tusenårsmål, var kanskje satsingen på sosiale tiltak på en bølgetopp. Siden har økonomiske tiltak som handel og private investeringer fått stadig mer plass.

Det er en fare for at næringslivsutvikling med aktører som Norfund og NABA bare blir en ny motebølge med gode intensjoner uten resultater. For å motvirke det, ber Helland om et kritisk blikk:

— Investeringer leder ikke automatisk til økonomisk vekst. Vi har sendt enorme mengder bistand, og det ledet ikke nødvendigvis til vekst. Næringslivet er nok ikke vante til statlig innblanding i hvorvidt arbeidet fungerer, men det må skje likevel, sier Helland.

Tronvoll medgir at næring kan være et moteblaff når det gjelder offentlige kanaler.

— Kanskje varer det 5-10 år før det fases ut til fordel for noe annet. Men da er satsingen etablert og en rekke andre aktører vil bære den videre. I motsetning til satsinger på for eksempel kjønn, likestilling, miljø og menneskerettigheter, som ikke har slike egenfinansierte aktører.

Klima er en annen bistandstrend som hjemsøker Norge. Norfunds direktør Roland er kritisk:

— Har vi i Norge — verdens rikeste land — lagt om politikken på ulike sektorer for å tilpasse oss klimaendringer? Politikken er i begrenset grad endret. Men landbruksdepartementet i Tanzania vil bruke mye ressurser på å tilpasse seg klimaendringer fordi Stortinget vårt prioriterer det på topp.

Roland mener tilnærmingen til klimaspørsmålet er helt feil:

— Prioriteten resulterer i at hvis en prosjektsøknad har en klimakomponent, øker sannsynligheten for å få penger. Fattige land vil lide mer under klimaendringer, men det er i første rekke fordi de er fattige. Utvikling og vekst er den mest robuste måten å tilpasse seg på. Det er lite trolig at samfunnets robusthet økes ved å bygge inn klimakomponenter i allerede krevende prosjekter. Kvaliteten på bistanden lider av for mange og sprikende målsetninger.

Klimadiskusjonen har også forsterket betydningen av økonomi i utviklingsdebatten:

— Å begrense klimautslipp står i motsetning til å produsere og konsumere mer. Klinsjen har gjort fattige land bevisste på deres behov for økonomisk utvikling. De er redde for at klima kan brukes til å holde dem nede, sier Hertzberg.

Endret retorikk i norske debatter fører imidlertid ikke til noen automatisk endring i politikk.

Det er voksende enighet om at tradisjonell bistand, som produksjon av tjenester som skole og helse, ikke bare gir lite utvikling, men også har negative konsekvenser. Likevel kuttes ingen av postene på utviklingsbudsjettet, som økte fra omtrent 19 mrd i 2006 til rundt 27 mrd i år. Regjeringen prioriterer ulike felt bare ved å øke til noen, mens andre får det samme som før.

— Alternativer til tradisjonell bistand har fått relativt bred politisk støtte, ikke minst fra de ivrigste tilhengerne av bistand. Men de har alltid blitt nedprioritert i praktisk politikk, sier Eggen.

Kanskje er det ikke politikerne, forskerne eller bistandsaktørene som er problemet, men alle vi andre, lurer Eggen:

— Et stort problem er at det sivile engasjementet svikter når det gjelder: På tross av generelle krav om nytenking, står folk hver høst i kø foran Stortinget for å klage på de mer tradisjonelle kapitlene i bistandsbudsjettet.

• Amara Butt (f. 1988) er journalist i Minerva. Studerer til daglig jus ved Universitet i Oslo, og sitter i landsstyret i Unge Høyres Landsforbund.
• Julie R. Andersen (f. 1986) er journalist, studerer økonomisk historie på London School of Economics og blogger på  www.accordingtojulie.com.
• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.