Kommentarer: 32
7. juni, 2012

Sverre Diesen

Sverre Diesen (f. 1949) er general (R) og tidligere forsvarssjef.

Evner Vesten å bruke makt rasjonelt?

Få av dagens konflikter kan løses med militære midler alene. Likevel har vi organisert oss slik at de som planlegger krigen, har liten mulighet til å koordinere de virkemidlene som skal vinne krigen.

For noen måneder siden skrev Dagbladets John Olav Egeland en kommentarartikkel om utviklingen i Afghanistan, der han konkluderte med at «selv ikke den mest optimistiske general tror lenger at krigen i Afghanistan kan vinnes militært». Det bekymringsfulle med et slikt utsagn er ikke først og fremst at det uttrykker en notorisk vrangforestilling og en sterk undervurdering av de generalene som har ledet operasjonene i Afghanistan – hvorav ingen på noe tidspunkt har hevdet at krigen kan vinnes militært. Det bekymringsfulle er at så mange i Norge og andre vestlige samfunn ikke later til å ha oppfattet hva de samme generalene faktisk har sagt, nemlig at denne type konflikt aldri vinnes med militære midler alene. Den vinnes ved en kombinert innsats av sivile og militære makt- og påvirkningsmidler, der det er de sivile virkemidlene som skal skape avgjørelsen.

Her vil nok mange i det politiske miljø protestere og si at det har vi så absolutt både oppfattet og tatt konsekvensen av. Men når vi nå forlater et Afghanistan som vel er betydelig mindre stabilt enn intensjonen opprinnelig var, er det likevel grunn til å spørre seg om vi faktisk har forstått hva det innebærer å skulle vinne vår tids væpnede konflikter. Av dette følger igjen det større og mer generelle spørsmål, nemlig om Vestens liberale demokratier evner å bruke makt rasjonelt – ikke bare militærmakt, men hele det register av makt- og påvirkningsmidler som en stat eller koalisjon av stater har til rådighet. Har vi kort sagt både den innsikten, den viljen og de institusjonene som kreves for å utvikle og gjennomføre samlede strategier for bruk av makt, når maktbruk fremstår som uunngåelig?  

Krigene etter den kalde krigen

Gjennom nesten hele forrige århundre levde Europa med et krigsparadigme der krig var ensbetydende med en eksistensiell kamp mellom uforenlige politiske og økonomiske systemer. De krigførende land mobiliserte alle sine menneskelige og materielle ressurser i kraftprøver der stater og imperier gikk under hvis de tapte, og der selv seierherren kunne sitte ruinert tilbake når våpnene til slutt tiet. To ganger i løpet av 30 år skjedde dette. Deretter levde vi i nye 40 år med muligheten for en apokalyptisk tredje verdenskrig hengende over oss. I løpet av denne perioden vokste det frem en hel vitenskap som tok sikte på å forstå krigen i dens totale form – først og fremst med sikte på å avskrekke den. Krigen ble i dette paradigmet nærmest en abstraksjon, en teoretisk mulighet som ingen innerst inne helt kunne forestille seg. Militære styrker var derfor noe man nærmest utelukkende holdt seg med for at de ikke skulle brukes.

Med Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen endret dette seg dramatisk. I stedet for det 20. århundres totale kriger har det vokst frem andre former for konflikt, både konvensjonelle og såkalt asymmetriske. Konvensjonell væpnet konflikt mellom stater kan forekomme, men nå i en mer begrenset form enn den vi kjenner fra tidligere. De asymmetriske konfliktene er væpnede konflikter hvor den ene part ikke er en stat, men derimot en opprørsbevegelse, en terroristorganisasjon, et kriminelt nettverk eller en annen ikke-statlig aktør[1]. Militærmakt anvendes med andre ord gradert – ikke for å erobre og utslette andre nasjoner, men som brekkstang i et tvangsdiplomati som også omfatter andre maktmidler. Maktbruken skal understreke alvoret i et politisk krav, tvinge en politisk aktør til å endre kurs i et omstridt spørsmål eller på annen måte påvirke den storpolitiske agenda.

Militære maktmidler har med andre ord gjeninntatt sin plass i den politiske verktøykasse som et instrument som faktisk brukes. Av dette følger behovet for å forstå væpnede konflikters natur og vesen i deres moderne form – hva som utløser dem og hvordan de forløper. Gitt at militære styrker ikke lenger ene og alene skal avskrekke krig, men tidvis vil måtte brukes – hva er militærmaktens muligheter og begrensninger som verktøy betraktet? Dette krever i dagens verden en annen type innsikt enn den vi ervervet under den kalde krigen. Når NATO i løpet av de nærmeste par år forlater Afghanistan, vil Vesten ha opparbeidet henimot 25 års erfaring med væpnede konflikter av moderne type. Gulfkrigen i 1991, konfliktene på Balkan utover på 90-tallet, Afghanistan fra 2001, Irak fra 2003 og Libya i 2011 representerer i sum en betydelig erfaringsbank som kan analyseres for dette formål.

Spørsmålet som søkes besvart i denne artikkelen er om vi i Vesten etter hvert har tilegnet oss denne innsikten og greier å omsette den i praktisk politikk. Formår de liberale vestlige demokratier – spesielt her i Europa – å bruke makt på en rasjonell måte ut fra vår tids forutsetninger? Da tenkes det ikke bare på militærmakt, men også på de andre makt- og påvirkningsmidler vi råder over, og hvordan de kan orkestreres. Et nyttig utgangspunkt er da å minne om noen grunnleggende begreper innenfor strategi og strategisk tenkning.

Det utvidete strategibegrepet

Militær strategi er per definisjon kunsten å anvende militære midler for å fremme en stats politiske mål og interesser. Men etter som stater også har andre maktmidler enn de militære – for eksempel økonomiske – må det kunne formuleres strategier også for bruken av disse. Det kan åpenbart lages en strategi for bruk av økonomisk styrke som tvangsmiddel overfor en annen stat. En tredje hovedkategori er alle former for ikke-fysisk makt. De kan samles under overskriften psykologiske maktmidler, der det mest typiske i vår tid er mediene. Psykologisk påvirkning – propaganda, om man vil – har lenge vært et støttetiltak for mer tradisjonell maktbruk. Men gitt medienes innflytelse i moderne samfunn må dette i dag regnes som et eget maktmiddel. Ikke i den forstand at mediene er under kontroll av staten på lik linje med militærmakten, men i den forstand at strategisk kommunikasjon – statens fremstilling av og begrunnelse for sin handlemåte – er en operasjonslinje i seg selv.

Hvis det kan etableres strategier for bruk av hvert enkelt av disse virkemidlene må det selvsagt også være mulig å etablere en strategi for deres felles bruk – altså en strategi for strategiene, eller en langsiktig koordinering av alle statens makt- og påvirkningsmidler for å understøtte et politisk formål. Det er dette den britiske militærhistoriker Basil Liddell-Hart i sin tid kalte ‘grand strategy’, og som vi på norsk kan kalle nasjonal strategi. En utfordring ved formulering og gjennomføring av strategi på nasjonalt nivå er med andre ord at det krever harmonisering av politikken på flere samfunnsområder. Det er ikke uten videre enkelt i vestlige demokratier, særlig ikke land med en sterk tradisjon for autonomi i de ulike deler av statsforvaltningen – som for eksempel Norge. En annen utfordring er at strategi også forutsetter langsiktighet. Hensynet til hva som er fordelaktig eller populært på kort sikt må være underordnet det som er rasjonelt på lang sikt. Her finner vi mye av forklaringen på hvorfor våre politikere ikke alltid handler like strategisk, på tross av at strategi er et av de mest benyttede moteord i det politiske vokabular. Det ville forutsette at de ga avkall på den muligheten for utspill og markeringer i tråd med øyeblikkets politiske agenda som er mye av moderne politikks vesen.

Militærmaktens roller i vår tid

Utgangspunktet for disse betraktningene var at en ny innbyrdes, eksistensiell krig på det europeiske kontinent kan avskrives som realistisk mulighet. Det skyldes en rekke forhold, hvorav det viktigste er den politiske og økonomiske integrasjon av de europeiske land. Den har skapt en gjensidig avhengighet landene imellom som er så sterk at de i dag for eksempel ser seg nødt til å garantere for hverandres gjeld av ren og skjær egeninteresse. Disse gjensidige økonomiske avhengighetene sier mye om irrasjonaliteten ved å gå til krig mot hverandre, med de langt verre konsekvenser det ville ha.

Men også andre faktorer bidrar til fraværet av total krig som tenkelig politisk handlemåte – så som atomvåpnenes eksistens, de totalitære ideologienes fall og sosio-kulturelle endringer i de europeiske samfunn når det gjelder selve synet på krig og krigens legitimitet. Usikkerheten i denne forbindelse knytter seg i dag bare til Russland, som antagelig er det eneste land i Europa som i kraft av både sin militære styrke, sine økonomiske ressurser, sin historie og sin politiske kultur kan tenkes å bruke makt mot sine europeiske naboer under gitte omstendigheter. Ikke for å erobre resten av det europeiske kontinent, slik vi fryktet under den kalde krigen, men for å sikre det landet oppfatter som sine vitale og legitime interesser. Som Georgia-krigen i 2008 minnet oss om, viker ikke Russland tilbake for å bruke makt dersom stridsspørsmålet oppfattes som tilstrekkelig viktig og risikoen som tilstrekkelig lav. Det er også årsaken til at de fleste europeiske land – spesielt landene på Russlands periferi – fortsatt ser avskrekking av et slikt scenario som det viktigste målet for sin forsvarspolitikk og styrende for utformingen av sine forsvar.

Når de vestlige land – i form av NATO-alliansen eller i andre formater – derimot faktisk bruker militærmakt, er det overfor stater utenfor det europeiske kjerneområdet. I praksis har det vært der makthavere i andre land har utvist en politisk adferd som det internasjonale samfunn ikke har kunnet akseptere, enten i forhold til omverdenen eller overfor sin egen befolkning. Saddam Hussein i Irak, Milosevic i Serbia, Taliban i Afghanistan, Gadhafi i Libya – alle greide å provosere verdenssamfunnet til å gripe inn, enten for å gjenopprette internasjonalt anerkjente grenser, stanse internasjonal terrorisme eller hindre massemord og etnisk rensing.

Det reelle – om ikke alltid det uttalte – målet i disse konfliktene har vært å få til et regimeskifte, fordi det har dreid seg om herskere uten hverken legitimitet i utgangspunktet eller vilje til å endre politisk kurs. For å greie dette har det vært nødvendig å påføre dem et større eller mindre militært nederlag, enten direkte som i Irak, eller ved støtte til en opprørsbevegelse som i Afghanistan[2] og Libya. Stort sett har det lyktes etter en konvensjonell krig som har vart fra noen dager i Irak til noen måneder i Libya. Hver gang har det vært den vestlige koalisjonens overlegne materiell, organisasjon og trening som har avgjort saken, også når motstanderne har hatt relativt moderne utstyr og på papiret har vært betydelige militærmakter. Det er derfor liten tvil om at Vesten med USA i spissen fortsatt har militær kapasitet til å fremtvinge regimeskifter andre steder i verden når de anser det som nødvendig.

Ulempen er imidlertid at slike counter-regime (CORE) operasjoner ikke i seg selv kan skape bedre og mer stabile politiske forhold til erstatning for det regimet som er fjernet. Svært ofte har forholdene i vedkommende land vært slik at når en despotisk statsleder har falt er det oppstått et maktvakuum der ulike politiske, etniske, religiøse eller andre grupperinger kjemper om makten – ofte med våpen, og ofte med metoder som ikke står noe tilbake for forgjengerens i brutalitet. Fordi vi i Vesten historisk har ment at det å fjerne et regime også medfører en forpliktelse til å støtte gjenoppbyggingen av et annet og bedre, er vi blitt involvert i til dels langvarige counter-insurgency (COIN) kampanjer i forlengelsen av den operasjonen som veltet det opprinnelige styret.

COIN-operasjonene har imidlertid vist seg langt vanskeligere å vinne. Ikke bare på grunn av sin varighet, men også fordi de krever andre og mer sammensatte strategier der det inngår både sivile og militære virkemidler. I tillegg har de militære COIN-operasjonene en grunnleggende annen karakter enn CORE-operasjonene. CORE-operasjoner er normalt høyintensive, de føres med en konvensjonell regjeringsstyrke som motstander og en eventuell opprørsbevegelse som alliert, og de har vært avgjort relativt raskt med militærmakt som det dominerende maktmiddel i strategien. COIN-operasjoner er derimot lavintensive, føres med en nyoppstilt og ofte vaklevoren regjeringshær som alliert og en opprørsbevegelse som fiende. Dette er konflikter som inneholder elementer av både tvangsmakt og nasjonsbygging – av militær innsats for å skape nødvendig sikkerhet for at vi med sivile virkemidler skal kunne skape både stabile politiske institusjoner og materiell fremgang. Det krever igjen blandede sivil-militære strategier der alle typer virkemiddel ideelt sett samordnes i en felles plan og under en felles ledelse.

Vi har med andre ord å gjøre med to nærmest diametralt motsatte former for bruk av makt, der det likevel er en sammenheng på den måten at dersom man velger å gå inn på en CORE-operasjon må man regne med at man også pådrar seg en COIN-operasjon i fortsettelsen. Det er denne dyrekjøpte erfaring gjennom snart 20 år som har ført til at terskelen for vestlig intervensjon overfor selv en så velkvalifisert kandidat som Syrias al-Assad etter hvert er blitt meget høy. Så vel politiske som militære ledere i vestlige land vet at uansett hvor høyt medier og velmenende organisasjoner roper på intervensjon for å stanse folkemord og undertrykkelse det ene øyeblikk, vil de rope like høyt om at ‘denne krigen kan ikke vinnes’ 4-5 år inn i en påfølgende COIN-operasjon – en operasjon som det nøkternt vurdert kanskje vil kreve 20 år å vinne ut fra hva som definerer seier i en slik konflikt.

Det er i krysspresset fra disse motsatt rettede hensyn at regjeringene må ta beslutningen om de skal eller ikke skal involvere seg militært utenfor den vestlige alliansens kjerneområde. Vi er, som forsvarsministeren i et ledende NATO-land uttrykte det på et ministermøte i alliansen for noen år siden, ‘damned if we do and damned if we don’t’. Dette minner oss om at strategi også handler om de lange linjer i historien, slik det fremgår av den greske historikeren Thukydides’ innledning til hans store verk om Peloponneserkrigen mellom Sparta og Aten på 400-tallet før Kristus: «Krigens årsak var Athens fremgang og den bekymring dette skapte i Sparta». I dag, to og et halvt tusen år senere, ser vi at de vestlige samfunns beslutning om å bruke makt skjer ut fra nøyaktig samme slags logikk – ikke drevet av troen på hva de kan tjene på å gjøre det, men snarere av frykten for konsekvensene ved ikke å gjøre det.

Militærmaktens muligheter og begrensninger

Når det derfor fra tid til annen har vært mulig å skape enighet mellom de vestlige land om å gripe inn militært, ha det skjedd med betydelige reservasjoner, og vanligvis med sterke begrensninger på maktbrukens art og omfang. Maktbruk er alltid politisk kontroversielt, effekten bestrides fra flere hold, legitimiteten trekkes i tvil uansett resultat og de uunngåelige konsekvenser i form av tapte liv og materielle ødeleggelser trekkes frem. Konsekvensen av dette har ofte vært beslutninger der man holder fast ved at bruk av makt er nødvendig – men der maktbruken skal begrenses så mye som mulig, kanskje helst til en ren luftkampanje. Men konsekvensen av denne type tankegang blir ofte det motsatte av intensjonen, fordi begrensningene frarøver maktbruken dens mulighet for å virke etter sin forutsetning. Når forbehold og reservasjoner slår ut i engasjementsregler som er så strenge at marginene ikke en gang tillater at legitime mål ødelegges i nødvendig omfang, skapes det ingen avgjørelse. I stedet får vi langtrukne operasjoner der ambisjonen om å spare liv og minimalisere ødeleggelsene resulterer i det motsatte: Liv går uansett tapt og materielle verdier ødelegges, og disse tapene akkumuleres til et betydelig omfang etter hvert som avgjørelsen uteblir. Dermed oppnås ikke den politiske hensikten som i utgangspunktet skulle rettferdiggjøre tapene – selv ikke når de etter hvert blir like store og større enn opprinnelig forutsatt.

Kosovo-konflikten i 1999 er i så måte et tjenlig eksempel. Her førte NATOs beslutning om en ren luftoperasjon mot den serbiske hæren i Kosovo til at Milosevic relativt enkelt kunne foreta en tilpasning av sin egen strategi. Fordi det ikke forelå noen trussel om en bakkeoffensiv fra NATO kunne den serbiske hærens tunge materiell, som stridsvogner, artilleriskyts og andre ‘high value targets’, spres ut og gjemmes i fabrikkbygninger, låver, under broer og lignende. Slikt materiell er dessuten ikke særlig egnet til å massakrere eller fordrive en sivilbefolkning med. I stedet kunne den etniske rensingen overlates til bander av halvmilitære serbiske ekstremister, som uansett ikke utgjorde noe egnet mål for luftmakt. Det tok derfor hele 79 dager med intens bombing av helt andre mål inne i Serbia, før Milosevic måtte gi opp – en periode hvor det hele tiden pågikk omfattende overgrep mot den albanske befolkningen i Kosovo. Hadde døren derimot vært holdt åpen fra NATOs side med tanke på en mulig bakkeoperasjon, hadde Milosevic ikke kunnet spre hærstyrkene sine utover hele Kosovo for å skjerme dem mot angrep fra luften.  Han hadde måttet holde dem samlet og gruppert for å møte en bakkeoffensiv. Det kunne ha tvunget Serbia i kne raskere – ikke ved at en bakkeoffensiv faktisk ble gjennomført, men fordi en slik gruppering hadde gjort de serbiske styrkene sårbare for NATOs overlegne luftmakt. En utradering av store deler av Serbias hær fra luften, uten noen form for effektiv motstand, hadde hverken Milosevic eller generalene i Beograd kunnet sitte og se på.

Det vesentlige poeng er med andre ord at militære maktmidler er komplementære av natur – de utfyller hverandre, og må disponeres deretter. Det er bare når motstanderen stilles overfor en trussel som ikke tillater ham å tilpasse seg huller i trusselspekteret at militærmakt virker effektivt. Når de vestlige lands politikere meget motvillig tar i bruk makt må de ha dette klart for seg, ellers kan resultatet bli det motsatte av hva som var intensjonen.    

Analyserer vi de siste par tiårenes konflikter nærmere, ser vi at de også sier noe viktig om hva slags politiske mål militærmakt brukes til å realisere i vår tid, når det først ikke er noen vei utenom. Historisk sett, under forrige århundres totale kriger, hadde militærmakten den offensive og dominerende strategiske rolle. Det var de militære virkemidlene som mer enn noe annet skulle skape det politiske resultat – en betingelsesløs overgivelse, der seierherren ensidig kunne diktere fredsbetingelsene. Det er en påfallende forskjell på dette og militærmaktens rolle i vår tid, hvor den i stigende grad har fått en defensiv og sekundær strategisk rolle. Maktbrukens hensikt er negativt definert, i stedet for å oppnå noe skal den forhindre noe. Kosovo-krigens hensikt var ikke å oppnå en militær seier som satte vestmaktene i stand til å diktere Serbia en politisk løsning. Hensikten var å gripe inn overfor massemord og etnisk rensing for å markere hva som i hvert fall ikke var løsningen, og derved markere yttergrensene for det handlingsrommet hvor andre makt- og påvirkningsmidler kunne brukes for å få Milosevic dit man ønsket. Tilsvarende var hensikten i Libya ikke å bestemme den endelige løsning ved makt alene, men å gripe inn for å hindre at Gadhafi påtvang libyerne sin løsning før opprørsbevegelsen greide å skape sin. I Afghanistan er det som nevnt innledningsvis ingen med innsikt som noensinne har trodd at krigen kan eller skal vinnes militært. Militærmaktens rolle er å forhindre at Taliban skyter seg tilbake til makten før den vestlige koalisjonen med sivile innsatsmidler greier å skape en noenlunde fungerende stat med tilslutning fra det store flertall av afghanere. Militære maktmidler brukes altså stadig oftere komplementært til andre makt- og påvirkningsmidler. Dette fører nødvendigvis til at betydningen og relevansen av ren militær strategi reduseres, mens betydningen av sammensatte eller blandede strategier av den type vi har kalt ‘grand strategy’ øker både nasjonalt og på koalisjonsnivå.

Konklusjon

Dette innebærer at Vesten og kanskje særlig de europeiske land har to hovedutfordringer ved utformingen av rasjonelle strategier for væpnede konflikter i fremtiden. For det første er det den avtagende aksept i Vesten for bruk av militærmakt generelt – det vi kan kalle maktens reduserte subjektive anvendelighet. Altså de historiske og kulturelt betingede holdninger til legitimiteten i bruk av makt, og hvilke menneskelige og økonomiske omkostninger vi er villige til å bære for å påvirke politiske forhold i verden rundt oss. Ganske særlig gjelder det i forhold til langdryge COIN-operasjoner der årene går uten at en avgjørelse synes å komme nærmere. Når vi nå forlater Afghanistan etter drøyt 10 års innsats, er det liten tvil om at vi etterlater oss et langt mindre stabilisert samfunn enn det som var intensjonen. Men krigstrettheten i mange vestlige land gjør at politikerne ikke lenger ser det som mulig eller formålstjenlig å fortsette innsatsen. Dette på tross av at vi allerede fra starten burde ha sett at 10 år i en slik sammenheng er meget kort tid, tatt i betraktning Afghanistans utgangspunkt både økonomisk og politisk[3].

Vi har tilsynelatende også lett for å glemme at dersom vi ikke kan eller vil ta den kostnaden en slik operasjon har, vil det måtte få en konsekvens for noe annet. I tilfellet Afghanistan hadde det i 2001 vært to alternativer til den kurs som ble valgt. Vi kunne latt Taliban bli sittende med makten, og dermed latt Al Qaeda fortsette å bruke landet som base og oppmarsjområde for nye groteske terroranslag rundt om i verden – potensielt også her i vårt eget land. Eller vi kunne fjernet Taliban slik det ble gjort, men så reist hjem igjen med beskjed til afghanerne om at det dessverre vil bli for dyrt og for brysomt å hjelpe dem med å bygge opp et fungerende samfunn. I stedet kunne de fortsette å slå hverandre i hjel omtrent slik de var vant til – vel å merke så lenge de ikke lot Taliban og dermed Al Qaeda komme tilbake. I så fall ville vi også måtte komme tilbake og fordrive dem en gang til. Begge de handlemåtene som er alternativet til den vi valgte er med andre ord enten suicidale, uetiske eller begge deler. Men dersom vi på tross av det ikke er villige til å ta på oss det ansvaret og betale den prisen som kan følge med å fjerne et regime, er den logiske konsekvens at vi heller ikke må intervenere i utgangspunktet. Da er alternativet at slike regimer heller får fortsette å myrde eller terrorisere både sine egne og andre lands borgere – inklusive oss her i Norge, i verste fall.

Den andre hovedutfordringen følger av militærmaktens avtagende objektive anvendelighet, i hvert fall som det eneste eller helt dominerende maktmiddel. Dette er det riktignok stor forståelse og aksept for i teorien. Det er tilstrekkelig å vise til den såkalte ‘comprehensive approach’-strategien i Afghanistan, som på papiret skal forene de tre operasjonslinjene sikkerhet, institusjonsbygging og økonomisk utvikling. Dette forutsetter en koordinert innsats av militære styrker for å skape sikkerhet, mens ulike former for sivil bistand skal sørge for både å skape økonomisk vekst og bygge noenlunde velfungerende politiske og administrative institusjoner. Skal det lykkes å gjennomføre noe så vidt komplisert, trengs det imidlertid et ledelsesapparat tilpasset oppgaven. Da må det være et felles hovedkvarter med en øverste sjef som kan dirigere både sivile og militære ressurser i tid og rom innenfor hele operasjonsområdet. Dette hverken må eller bør være et rent militært hovedkvarter, selv om det nok med fordel kunne organiseres og drives etter militære stabsprinsipper.

Noe slikt er i dag en ren utopi, ikke bare for koalisjonen som helhet, men også på nasjonalt nivå i det enkelte bidragsytende land. Det gjøres snarere til et prinsipielt og ideologisk poeng at sivil og militær innsats skal holdes adskilt, spesielt fra de humanitære organisasjonenes (NGOenes) side. Det har NGOene en begrunnelse for som må respekteres, knyttet til at de ikke vil være part i en konflikt. Men når staten først gjør noe så alvorlig som å involvere seg i en krig, er en slik reservasjon lite rasjonell. Da blir nødvendigvis konsekvensen at vi må skille skarpere mellom humanitær hjelp og bistand. NGOene må kunne fortsette å drive sin humanitære virksomhet for egen regning og risiko. Staten, derimot, er part i en væpnet konflikt med menneskeliv og store verdier som innsats, hvor det åpenbart er fullstendig selvmotsigende å motarbeide seg selv ved å ta slike hensyn. For staten må da ressursene i stedet kanaliseres gjennom statlige eller kommersielle aktører som både kan og vil la seg integrere i en samlet strategi, side om side med militærmakten.

Selv en slik erkjennelse vil likevel ikke være tilstrekkelig, så lenge Vesten mangler de nødvendige institusjoner for å utforme og lede gjennomføringen av slike helhetlige strategier. Der vi på militær side har etablerte og velfungerende kommandostrukturer finnes det ingen tilsvarende institusjoner hverken nasjonalt eller internasjonalt som kan forestå nødvendig samordning i tid og rom av alle virkemidler innenfor et operasjonsområde – sivile som militære. Men hvis strategi dreier seg nettopp om koordinering av alle typer innsats er dette en kritisk svakhet, fordi, som vi vet fra den militære sfære, «unity of effort requires unity of command». Der det mangler en enhetlig ledelse går effekten av et strategisk foretagende dramatisk ned. Dersom vi skulle lage en ren militær analogi til det internasjonale samfunns ledelse av slike operasjoner i dag, kunne det være å tenke seg invasjonen i Normandie i 1944 gjennomført som to parallelle men separate operasjoner, en amerikansk og en britisk. De fleste vil antagelig kunne tenke seg hvilken effekt det hadde hatt. Dette illustrerer at dagens nokså kaotiske måte å lede denne type operasjoner på ikke betyr at de er uten mulighet for å lykkes. Men det betyr at sannsynligheten for å greie det synker, mens varigheten og kostnadene stiger.

Det er liten grunn til å tvile på at Vesten også i fremtiden vil stå overfor situasjoner ute i verden der både fornuft og samvittighet tilsier at vi bør gripe inn militært. USA og Europa vil antagelig også ha ressurser og evne til fortsatt å påvirke globale politiske forhold i større grad enn noen annen konstellasjon av nasjoner. Spørsmålet er om de vestlige liberale demokratier vil evne å bruke denne makten rasjonelt og derfor effektivt. Det forutsetter en forståelse på politisk nivå av militærmaktens begrensninger så vel som dens muligheter, og av dens kobling til andre makt- og påvirkningsmidler. Militære maktmidler må brukes komplementært til hverandre for å være effektive, mens militærmakt samlet må brukes komplementært til andre tvangs- og påvirkningsmidler innenfor rammen av en samlet ‘grand strategy’ for å nå overordnede politiske mål. Det betyr at dersom vi opplyser omverdenen om hvilke militære midler vi i en gitt konflikt ikke har tenkt å benytte, eller i god tid forteller når vi kommer til å trekke oss ut igjen, reduserer vi drastisk vår egen mulighet for å vinne. Den militære betydningen av å holde motstanderen i uvisshet om slike forhold må derfor veies opp mot det politiske behovet for offentlighet rundt denne type beslutninger. Da nytter det ikke bare å si at politiske hensyn må gå foran militære, så lenge dette i seg selv reduserer muligheten for å nå de politiske mål militærmakten tjener.

Hvis vestlige regjeringer først bestemmer seg for å bruke makt, må vi dernest akseptere at maktbruken uansett har en menneskelig og økonomisk kostnad. Halvhjertet og derfor ineffektiv innsats av militærmakt med en humanitær begrunnelse er antagelig den minst forsvarlige strategi vi kan ha både politisk og humanitært. Spørsmålet er derfor ikke om tap kan unngås, men derimot hvor store de antagelig vil bli og om de i så fall står i rimelig forhold til det politiske onde som skal forhindres eller fordrives. I dette inngår også behovet for å skape en bedre forståelse enn i dag av tidsperspektivet ved spesielt asymmetriske konflikter. Dersom utgangspunktet er tilstrekkelig vanskelig, som i Afghanistan, er hverken 10 eller 20 år lang tid i en slik sammenheng.  Hvorvidt dette likevel er for lenge, må avveies mot hvilke interesser som står på spill, og hvor viktige disse er. Og endelig – våre politikere må ha frimodighet til å fremføre resonnementer av denne typen nøkternt og uten omsvøp i offentligheten. Når politikere i dag uttaler seg om disse spørsmålene, skjer det ofte på en måte som delvis røper en slags dårlig samvittighet for i det hele tatt å gripe til militærmakt, og delvis en stor usikkerhet i omgang med maktbrukens logikk når beslutningen skal begrunnes på en tillitvekkende måte. ‘Eg likar ikkje bomber’ er ingen god formulering når en regjering har bestemt seg for å sette hardt mot hardt, og skal overbevise opinionen om at det er nødvendig. Her er det som rimelig kan være ofte forskjell på politikere fra henholdsvis stormakter og småstater. En konsekvens av utviklingen og en av de spesifikke utfordringene til småstatenes politiske ledere i vår tid er derfor kanskje at de må tilegne seg makt- og realpolitikkens tenkesett og språk i større grad enn de har vært nødt til under den kalde krigens enkle og selvforklarende forutsetninger.

Dersom de vestlige lands befolkninger skal være villige til å bære både de menneskelige og økonomiske byrder ved fremtidige væpnede konflikter, må de forstå og akseptere både hvorfor og hvordan det skal skje. Det er ikke noe urimelig krav, og gitt at våre politikere handler ansvarlig – som det er all grunn til å tro de vil gjøre – kan de med riktig kommunikasjon antagelig også få støtte i opinionen for bruk av makt, når det anses helt nødvendig. Men det betyr at det først og fremst er våre politiske ledere – de som har ansvaret for både å legge selve strategien og skape politisk oppslutning om den – som i fremtiden står overfor den største utfordringen.


[1] Det er denne egenskapen ved asymmetriske konflikter som utløser diskusjonen om de i det hele tatt kan kalles kriger i folkerettslig forstand.

[2] Dvs Nordalliansen i 2001

[3] Den tidligere britiske sjef for ISAF, general Sir David Richards (nå britisk forsvarssjef), uttalte i august 2008 at engasjementet i Afghanistan burde ha et tidsperspektiv på 40 år, og ble umiddelbart sterkt kritisert for dette politisk.

Kommentarer: 32
  • Tom K

    Hadde vært meget interessant å høre Disens mening om nedlegging av forsvaret og hvorfor det millitære samfunn ikke taler ut om dette. Dette gjelder spesiellt forsvarssjefer som har tiet mens politikerne har lagt ned base etter base.

    Men en så lang kyst som vår, er det et stort tankekors at vi ikke lenger har fort som beskytter de store byene, og med den hæren vi har ville det vel ikke tatt mer en 1000 fiendtlige fallskjermjegere for å ta hovedstaden?

    Når det kommer til Afghanistan så ville jeg referere til Romerne.Romerne visste at når man okkuperer andre så er det bedre å svi av avlinger og forgifte brønner hvis opprør oppstod, men siden det ikke er mulig i dag burde man heller ikke invadere og okkupere andre land. Med andre ord, Norge burde trekke seg ut av Afghanistan som ikke er noe annet en et pengesluk og stor eksportør av opium.

    • Carl Lexow

      «Men en så lang kyst som vår, er det et stort tankekors at vi ikke lenger har fort som beskytter de store byene, og med den hæren vi har ville det vel ikke tatt mer en 1000 fiendtlige fallskjermjegere for å ta hovedstaden?»

      I 1940 holdt det med 500, mot anslagsvis 50 000 våpenføre menn i riktig alder som befant seg i hovedstaden.

  • http://www.ofauske.blogspot.com Ole-Asbjørn Fauske

    En god kronikk av min «gamle sjef» som oppsummerer mye av den frustrasjonen som også norske soldater har opplevd gjennom 10 år i Afghanistan. Den manglende koordineringen, alstå mangelen på «Grand Strategy» som Diesen etterlyser, er og har vært påtakelig gjennom hele perioden. For egen del har jeg forsøkt å vise til dette mange ganger både på egen blogg og i avisinnlegg, f eks her og her. Om, ebt når, politikerne forstår disse poengene forblir et åpent spørsmål.

  • Peder Brekk

    Norge/NATO burde aldri invadert Afghanistan i utgangspunktet. Enkelt og greit. Det var mange som var i mot dette fra begynnelsen av. Dilemmaet Disen presenterer er svært forenklet, det var i praksis mange muligheter på bordet. Invasjon var kanskje det dummeste valget av dem alle.

    Haukene må være bevisst på at en del av opinionen alltid vil være i mot krig, og at dette vil svekke krigsinnsatsen. Dette tok de ikke til etteretning, og invaderte allikevel. Resultatet ble selvfølgelig den utviklingen vi har sett.

    Norske politikere ble ført bak lyset, som igjen førte folket bak lyset. Vi ble dratt inn i en hengemyr og nå, ti år senere, sitter vi der med sjegget i postkassa, bortkastede milliarder og gode, unge soldater begravet for ingen nytte. Dessverre så gir det lite glede å si «hva var det vi sa» i dag.

    • Tom K

      Norske politikere ble ikke ført bak lyset, overhodet. Norge er avhengig av å være en lydig vassal siden vi ikke vil forsvare oss selv.

  • Henning

    Jeg synes Diesen forkaster muligheten for kun å gjennomføre CORE uten COIN litt vel raskt. Det blir avferdet som uetisk, og ferdig med det.

    Jeg hadde gjerne sett en litt dypere analyse av effekten av CORE + COIN vs bare CORE. Det er jo nemlig slik at COIN-operasjoner fostrer enormt mye hat mot Vesten i muslimske land.

    Kan det tenke seg at det hadde vært bedre for oss (og sivilbefolkningen i krigslandene) om vi heller avsatte styret og dro hjem til middag?

    Det kan godt tenkes at en slik gjennomføring hadde endt med katastrofe og verdens undergang, men siden COIN-operasjoner påfører oss både økonomiske og menneskelige tap må spørsmålet stilles.

    • Sverre Diesen

      Takk for det. Men etter som Taliban-regimet i Kabul beskyttet og støttet Al Qaedas bruk av Afghanistan som base- og treningsområde for å forberede terroraksjoner av type 11. september rundt om i den vestlige verden, og vi muligens er enige om at dette er en lite akseptabel situasjon fra vårt synspunkt – hvilke «mange muligheter» andre enn å fjerne regimet er det da Brekk sikter til? Jeg håper han ikke har tenkt å si «økonomisk boikott»

    • Sverre Diesen

      Takk for kommentar. Ja, bare CORE og så reise hjem igjen er som du sier et alternativ, selv om det kan reises sterke etiske innvendinger mot det. Men den makt- og realpolitiske innvendingen er jo at alternativene ikke er CORE + COIN vs bare CORE. Gitt at vi bare drar vår vei og overlater vedkommende stat til seg selv, kan alternativet like gjerne bli CORE + CORE + CORE + …. med noen års mellomrom

    • Ottar Birkeland

      En billig militær strategi for Afghanistan ville vært å okkupere noen flybaser og samarbeide med afghanske krigsherrer som lovte å holde Taliban/al quada ute fra sitt territorium. Når Taliban angriper så får de lojale krigsherrene støtte fra flyvåpen. Ingen bakkestyrker fra NATO bortsett fra de som sørger for at flybasene er sikre. Flystyrkene kan overvåke og kontrollere sine vasaller også.

      Militært sett ville dette fungere tror jeg. Tilsvarende vasall-løsninger har fungert tidligere, bl. annet på 20-tallet i Irak der RAF, det britiske flyvåpenet, brukte en slik modell. Problemet er bare at det er politisk uakseptabelt i dag. Det er for kynisk, politikerne i Vesten ønsker å stå for noe mer edelt.

      Hvis noe slikt kommer på «moten» igjen, vil en med fremtidens drone-teknologi minimalisere egne tap. Men vi vil bli hatet enda mer enn i dag.

  • http://www.kulturverk.com A. Viken

    Jo, det finnes en større strategi bak det hele, det er bare ikke den strategien som er offentlig kjent i Norge enda den ikke på noen måte er hemmelig. Den diskuteres bare ikke. De neokonservative med utgangspunkt i sin universalistisk marxisme (de neokonservative ideologene i USA har ikke sin bakgrunn fra konservative miljøer, men marxistiske og trotskistiske akademiske miljøer rundt filosofen og tenkeren Leo Strauss ( http://en.wikipedia.org/wiki/Leo_Strauss / http://en.wikipedia.org/wiki/Neoconservatism#Leo_Strauss_and_his_students).

    De byttet ham, men det vesentlig omkring en ny global verdensorden som marxismen og søker ligger fortsatt til grunn for deres strategi, men med USA og global kapitalisme i førersetet fremfor den marxistiske internasjonale.  Derfor har store deler av den tidliger så høylydte progressive venstreside nå blitt tause, fordi den universelle maktkampen nå skjules under dekke av såkalte «menneskerettigheter».

    Et utdrag fra en artikkel:

    Neokonservative – permanent revolusjon og evig krig for evig fred

    Destabilisering is the name of the game, og forklarer en klassisk strategi av splitt og hersk som engelskmenn tidligere brukte aktivt på kontinentet i Europa i tidligere tider. En strategi som for folk flest virker uforståelig i og med at uro sprer seg der USA og deres medløpere hevder å ville fred og sikkerhet. Men det militære hegemoniet kan sikres ved at alle stater som ikke innordner seg reduseres til et lappeteppe av krigende fraksjoner. De amerikanskeneocons – nykonservative, intellektuelle og politikere, ofte med bakgrunn i teoretisk marxisme og trotskisme (som siden transformerte en marxistisk universalisme og internasjonalisme til en nyliberalistisk og markedstilpasset globalistisk militaristisk variant), er hjernene bak denne globale krigsdoktrine hvor norske politikere er aktive støttespillere. En doktrine som innebærer en form for permanent revolusjon og krigstilstand for å knesette et universelt demokrati etter amerikansk mønster under USAs hegemoni. Doktrinen oppsummeres slik i et dokument utarbeidet under ledelse av tidligere viseforsvarsminister og direktør for Verdensbanken Paul Wolfowitz:

    «Our first objective is to prevent the re-emergence of a new rival, either on the territory of the former Soviet Union or elsewhere, that poses a threat on the order of that posed formerly by the Soviet Union. This is a dominant consideration underlying the new regional defense strategy and requires that we endeavor to prevent any hostile power from dominating a region whose resources would, under consolidated control, be sufficient to generate global power» 

    Les resten av artikkelen her: 
    Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
     

    De virkelige konservative i USA, de paleokonservative, er derfor den eneste kraften som kjemper for en fredeligere verden hvor nasjoners integritet respekteres og hvor stabilitet er en målsetning fremfor kriger man ikke kan fullføre med ønskelig resultat.  Det vil si kriger som multipliserer konflikter og konfliktgrunnlag fremfor å begrense dem.

  • Nils

    Synes kronikken er god, og et godt innspill til videre tankevirksomhet.

    Et konkret spørsmål: Finnes det analyser av varigheten av COIN-operasjoner sett i et kulturelt perspektiv? (Formentlig tar det lenger tid å snu Somalia enn eks-jugoslavia).

    • Sverre Diesen

      Hei, takk for kommentar og spørsmål. Jeg kan ikke gi deg en konkret henvisning til spesifikke studier av det, men faglitteraturen om COIN vektlegger betydningen av sammenhengen mellom COIN-operasjoners kompleksitet (og dermed ofte varighet) og samfunnsutvikling og kulturelle forhold. Et industrialisert land med en etablert og velutdannet middelklasse er i så måte et radikalt annerledes og enklere prosjekt enn et føydalt bondesamfunn. Somalia er i så måte et skrekkscenario, og det er antagelig årsaken til at alle er enige om at løsningen på piratproblemet i Aden-bukta finnes på land. Men det er ingen som til nå har ønsket å ta konsekvensen av den innsikten og gjøre noe med det.
      Mvh
      SD

  • Ola Godø Andersen

    Hei Sverre,

    takk for meget leseverdig og opplysende artikkel. Håper du kan kommentere på følgende.

    Du skriver: «I tilfellet Afghanistan hadde det i 2001 vært to alternativer til den kurs som ble valgt. Vi kunne latt Taliban bli sittende med makten, og dermed latt Al Qaeda fortsette å bruke landet som base og oppmarsjområde for nye groteske terroranslag rundt om i verden – potensielt også her i vårt eget land. Eller vi kunne fjernet Taliban slik det ble gjort..»

    Jeg savner her en kommentar til forholdet mellom Taliban og al-Qaeda og hvorfor det ikke var aktuelt å presse Talibanledelsen til å utlevere al-Qaeda- ledelsen, evt.bistå i i aksjoner mot deres baser. Jeg understreker at jeg ikke kjenner til forholdet mellom Taliban og AQ men dette må da ha vært helt sentralt i analysen forut for krigen. Jeg mener å ha lest at Taliban var, om ikke velvillige, så i det minste splittet i spørsmålet om å utlevere AQ- ledere før og etter 11.september.

    Om dette ville stride med en etisk forpliktelse ovenfor det afghanske folk, og muligheten for, som du peker på, at AQ returnerer til Afghanistan, ville det uansett ikke vært første gangen Vesten unnlater å invadere land som huser terrorister som har angrepet vestlige mål (Libya, Sudan). I Yemen og Pakistan, hvor AQ ser ut til å etablere seg, er det nettopp droner og begrensede aksjoner som karakteriserer USAs strategi.

    Var det da en avskrekkingstankegang; «om du huser terrorister blir din regjering felt» som gjorde seg gjeldende, og har den i så tilfelle virket; en overreaksjon pga dimensjonen på 9/11, eller en faktisk tro på at denne gang skal vi være i stand til å bli værende i Afghanistan så lenge som nødvendig?

    Beste hilsen,
    Ola G A

    • Sverre Diesen

      Hei, takk for kommentar og spørsmål. Jeg tror for det første at forholdet mellom Taliban og AQ i 2001 var så tett at det ikke hadde vært realistisk å få Taliban med på å utlevere eller bekjempe AQ den gangen. Amerikanerne rettet jo et kraftig missilangrep mot AQs leire i Afghanistan etter terrorangrepene på ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam i 1998, uten at det fikk noen konsekvens for Taliban-regimets holdning. I dag tror jeg imidlertid det vil fortone seg annerledes, og en konsekvens av mer enn 10 års krig er antagelig at selv om Taliban igjen skulle få politisk innflytelse i Afghanistan i en eller annen form, vil de antagelig nøle med å invitere inn AQ som om ingenting har skjedd. Sånn sett har antagelig intervensjonen i 2001 og krigen frem til i dag tjent formålet med å avskrekke Taliban fra å utfordre USA så direkte. På den annen side er det liten tvil om at amerikanerne undervurderte hvor krevende det ville bli å gjennomføre den sivile nasjonsbyggingsdelen av oppgaven. Derfor vil de nok også i fortsettelsen være mer tilbøyelig til å nøye seg med selektive drone-angrep mot identifiserte personer eller AQ-celler, fremfor nye, store COIN-kampanjer.
      Mvh
      SD

  • Leif

    Beklager en liten avsporing. Kan Diesen eller andre svare på dette enkle spørsmålet med Syria som bakrunn:
    Hva gjør et regime, hvorsomhelst i verden – gjerne Norge – når det blir angrepet av sin egen befolkning?
    1) Går til motangrep
    2) Legger seg flate og overlater makten til angriperne
    3) Forsøker å forhandle

    Dersom 3) prøves, uten hell, hva gjør man da?

    Hva hadde den norske regjering gjort i en situasjon der noen prøvde å styrte den med væpnet makt, og f.eks. angrepet Stortinget eller Slottet?

    • Sverre Diesen

      Hei – jeg kan prøve. Hvorvidt det er legitimt å slå ned et væpnet opprør eller ei, avhenger av to forhold. For det første regimets legitimitet i utgangspunktet, altså hvorvidt det er kommet til makten og holder seg der på demokratisk måte, at det styrer etter rettsstatsprinsipper etc. Gitt at så er tilfelle er det åpenbart at det er en del av regjeringens ansvar for å beskytte befolkningen å slå ned et væpnet opprør som da implisitt ikke kan ha den samme demokratiske forankring. Det andre forholdet er selvsagt måten opprøret slås ned på, dvs om det er den nødvendige proporsjonalitet mellom den trusselen opprøret utgjør og den makt som tas i bruk for å slå det ned, de metoder som tas i bruk etc. I tilfellet Syria snakker vi om et regime som for det første mangler legitimitet i utgangspunktet, og som dernest massakrerer sakesløse mennesker – herunder barn – uten noen direkte tilknytning til opprøret. Det syriske regimet oppfyller med andre ord ingen av de to betingelsene, mens dagens norske regjering oppfyller den første i en grad som gjør at de slipper å demonstrere at de antagelig også ville oppfylt den andre.

      Mvh
      Sverre Diesen

  • Arve Edvardsen, rittmester (R)

    En meget god og informativ artikkel fra en av de beste forsvarssjefer vi har hatt.

    Det skulle vært interessant å høre hva Disen mener om Nato’s engasjementer i Afrika – om dette er en oppgave som Nato kan gjøre innenfor traktatens bestemmelser. I artiklene 5 og 10 brukes f eks uttrykket «nordatlantiske område». Som jurist tolker jeg det at det er dette området Nato egentlig er opprettet for, og intensjonene bak traktaten fra 1949 neppe var engasjementer i Afghanistan og Libya.

    • Sverre Diesen

      Hei, takk for kommentar. Jeg tror jo at traktater av den typen vi snakker om her må oppfattes som politiske dokumenter, og ikke som juridiske. Hvorvidt NATO ville engasjere seg i Afrika eller ei avhenger således av i hvilken grad det ville bli ansett som et nødvendig skritt for å ivareta medlemslandenes sikkerhet, ev av om f eks FN skulle anmode NATO om å gripe inn som «kontraktør» på vegne av det internasjonale samfunn. Dersom det foreligger slike grunner, vil ikke traktatteksten i charteret bli tillagt vekt i forhold til å begrense en slik inngripen. En annen sak er at det likevel kunne bli benyttet som argument fra medlemsland som – også av politiske årsaker – ønsket å reservere seg, men som ville velge å benytte en formalistisk argumentasjon.

      Mvh
      Sverre Diesen

  • Leif

    Takk for svaret fra Diesen, til mitt noe kontroversielle innlegg.
    Svaret var som ventet, altså at det skilles mellom et regime som har kommet til makten på «demokratisk» vis og et som ikke har det. Diesen nevner også «rettsstatsprinsipper» som en viktig faktor her. Jeg har ikke tenkt å gi meg med dette, og har et nytt spørsmål.
    Dersom et regime i et land ikke er valgt av folket, men har tiltatt seg makten og hatt den i flere decennier, og dets legitimitet er nedfelt i landets lover (laget av regimet selv), har vi da å gjøre med et regime som er i strid med Folkeretten eller andre internasjonale lover? Eller sagt på en annen måte: er det ulovlig for et land å være udemokratisk?
    Kan ikke et eneveldig styre uten demokratisk valgte organer være like legitimt i folkerettslig forstand som et demokratisk styrt land? En ting er vår forakt for slike land, en annen ting er det legitime i et slikt styresett.
    Når et slikt lands lover – uansett om de er laget av eneherskeren – faktisk eksisterer som landets lov, er de da ulovlig laget og dermed rettslig ute av kraft?

    Jeg savner altså en diskusjon på prinsipielt grunnlag om de rent formelle forhold i slike land er i strid med noe som helst, kontra vår fordømmelse på et moralsk og demokratisk grunnlag.
    Kan Diesen eller noen andre svare på dette?

    • Sverre Diesen

      Uten på noen måte å være ekspert på dette vil jeg si at et regime sikkert kan ha legitimitet uten å være demokratisk i vestlig forstand. At det ikke tilfredsstiller alle våre kriterier for demokrati er derfor ikke det samme som at enhver opprørsbevegelse mot det samme regimet automatisk har legitimitet. Men hvis regimet slår ned et opprør med midler som krenker universelle menneskerettigheter stiller det seg etter mitt skjønn annerledes, nettopp fordi menneskerettighetene er universelle. Man kan ikke relativisere seg bort fra dem med henvisning til kultur, historie etc. En barbarisk eller tilstrekkelig brutal reaksjon overfor et opprør vil derfor kunne legitimere intervensjon fra det internasjonale samfunn under henvisning til det prinsippet som går under betegnelsen «responsibility to protect». Men dette er som sagt synsing fra min side.

  • Rolf O. Berg

    Man leser alltid tidligere forsvarssjef Dieses innlegg med interesse.
    Han reiser spørsmålet om Vesten i dag har evne til å bruke makt rasjonelt og om den såkalte «grand strategy».(Jeg synes den norske oversettelsen her brukt – nasjonal strategi- vel ikke er helt dekkende.)

    Jeg tror det er vanskelig å svare generelt på disse spørsmål som best besvares i de individuelle tilfeller.
    Når det gjelder USA er landet i dag den suverent sterkeste militær makt. og denne vil også i fremtiden bli brukt hvor USA`s strategiske interesser blir truet.De amerikanske forvarsutgifter er i dag på et historisk minimum. Vietnam krigen krevde 58 tusen døde . mot konflikten i Afghanistan med sine i underkant to tusen døde amerikanere.
    Men USA vil i fremtiden nok søke å prioritere sine ressurser
    bedre før man går inn i en ny Afghanistan – eller Irak konflikt..

    Europa er mer sammensatt. De to tradisjonelle europeiske militærmakter – UK og Frankrike – har begge økonomiske problemer, og spesielt det britiske forsvar sliter sterkt.
    Tyskland har på ny manifestert seg som en casus sui generis. Tyskland legger nå mindre vekt på forsvar og NATO. Den tyske holdning til SR Res 1973 (Libya) viser klart den tyske holdning.
    Den tyske militære innsats i Afghanistan har ikke vært imponerende, selv om Tyskland alltid har sjekkheftet tilgjengelig.

    Når det gjelder » grand strategy» tror jeg det er vanskelig å snakke om det i et land som Afghanistand. I 2001 var landet smadret etter 30 års kontinuerlig krig og konflikt. De etniske motsetninger er betydelige, og de forskjellige grupper har vansker med å samarbeide. Den politiske infrastruktur hadde opphørt å eksistere. I tillegg kom at både India og Pakistan var faktiske deltakere i konflikten.

    Jeg tror fremdeles at den største feil som de allierte gjorde 2001
    etter at Taliban var militært slått var ikke å forfølge denne seier , men tillate at Taliban omgrupperte og kom sterkt tilbake.
    USA var da i ferd med å forberede Irak felttoget. Man forsømte etterretningssiden og USA vurderte sterkt å trekke et antall tropper tilbake fra Afghanistan.

    Men uten tvil var man på alliert side for optimistisk med hensyn til en løsning i Afghanistan. Man burde ha kommet seg ut lenge før, men dette er naturligvis alltid lett å si hvis man ikke kjenner
    vanskene med å komme frem til omforente beslutninger i en koalisjon som kjemper i et så vanskelig land som Afghanistan..
    Så har koalisjonen nok gjort sine feil i landet , men dette er jo nå stort sett historie.

    Det gårnå i retning av en slags løsning som vel innebærer det vi hele tiden har omtalt som en «afghansk løsning» Store deler av Taliban synes nå også krigstrett, og i hvert fall deler av Taliban synes innstillet på en form form for forhandlingslløsning.
    En slik løsning vil naturligvis ikke gjøre landet til et demokrati, men kanskje gjenopprette deler av den styringsform som alltid har fungert best i landet, nemlig en blanding av et relatuivt svqakt sentralstyre basert i Kabul, og regionale strukturer bygget på de tradisjonelle etniske konstellasjoner og klaner.

    På pluss siden vil de allierte antakelig kunne vise til at de har sikret seg at ingen terror organisqasjon vil få muligheter til å basere seg fast på afghansk territorium, og man vil kunne overlate til de afghanske myndigheter det videre hovedansvar for den interne sikkerhet ved å trene opp afghanske sikkerhetstropper.
    Et fortsatt amerikansk nærvær i landet på utvalgte knutepunkter
    vil kunne gi USA muligheter til en viss innflytelse – også etter
    2014,
    Gjennom den allierte innsats vil Afghanistan kunne dra fordeler av et utdanningssystem som også tilgoderser afghanske jenter, og andre moderniseringer og utviklingstiltak.

    Den fremtidige interne stabilitet vil vel også avhenge av at .
    det ikke inntreffer for meget uro og motsetninger mellom de tradisjonelle etniske maktsentra.(blant annet at pashtunene holder seg noenlunde i ro)

    Men det vil knytte seg betydelig usikkerhet til hvorvidt en antakelig svak sentral regjering vil kunne innføre de nødvendige reformer og moderniseringer, sørge for en viss utvikling på den tilbakestående afghanske landsbygd når det gjelder justis ogb rettferdighet, og kanskje fremfor alt, holde korrupsjonen sånn noenlunde i sjakk etter afghanske standarder.

    Den militære komponent i Afghanistan er gradvis blitt nedgradert gjennom årene, og all referanse til en utelukkende militær seier er borte. Den mikitære oppgave i dag er å «downgrade» Talibans miltære evne slik at Taliban beveger seg henimot en forhandlings løsning. Men Taliban vet at de allierte er på vei ut, og kan ha en fordel av å vente.
    Men det allierte militære nærvær er viktig fordi det er forhan dlings ABC ar partene sjelden vinner noe ved forhandlingsbordet hvis de ikke makter å vinne det i felten.

    • Odin

      Du er ikke den eneste som mener at det var et feilgrep å la Taliban omgruppere og komme sterkere tilbake. Men jeg har enda tilgode å se noen komme opp med hvorledes dette skulle ha foregått – invasjon av Pakistan? Oppbygningen foregikk jo først og fremst i Pakistan, og i f.eks 2003-2004 var vi ikke engang sikker på om de var i stand til å komme tilbake.

      Min oppfatning er at det største feilgrepet var valg av strategi. Det ble valgt en top-down strategi i gjenreisningen av landet. Som Kilcullen påviser i Counterinsurgency kap 5, så har FN sin top-down strategi i gjennreisning ennå ikke lykkes, men vi har i Somaliland et eksempel på bottom-up velykket gjenreisning.

  • Martin Knutsen

    Meget interessant. Som gammel leser av bloggen Abu Muqawama er denne problemstillingen velkjent. Jeg er ingen ekspert, men et par betraktninger:
    1) En skrikende mangel hos de vestlige militærmakter er fraværet av militære «sivile» enheter, som ingeniør-avdelinger, prosjektbyggere osv. Disse «hearts and minds» operasjonene leies nesten alltid ut til kontraktører, som gjør at A) operasjonene blir mye dyrere, og ofte overlatt til tvilsomme firmaer som er de eneste som vil operere i krigs-soner og B) Nesten all kapitalen som senkes i oppbygging av prosjekter forsvinner ut av landet, subsidiært havner de i lommene til korrupte politikere som må bestikkes av disse firmaene. Mangelen på et internasjonalt koordinert non-profit «nasjonsbygging»-prosjekt er merkbar. (Dette ville også kunne ha grepet inn under større katastrofer. US Navys bistand i Aceh provinsen etter tsunamien er vel en av de mest vellykkede hearts and minds operasjonene i nyere historie.) Dette ville også kunne føre til en direkte kommandolinje hva gjelder prioritering og gjennomføring, slik at vi ikke som i Afghanistan og Irak får flere år mellom ide og påbegynning av prosjekter.

    2) Det virkelig problematiske aspektet ved COIN operasjoner er bruken av «targeted assassinations» og bruk av lokale militiaer med høyst uetiske metoder. FM 3-24 og general Petraeus fremstiller ofte et narrativ fra Irakkrigen som om kombinasjonen av COIN og motstanderens brutalitet fikk sunniene til å skifte side. Svært sjeldent nevnes den irakiske borgerkrigen som pågikk i årene før FM 3-24, der shiaenes dødsskvadroner med vestlig hjelp jaget ned og torturerte i hjel svært mange sunnier. I Afghanistan er våre allierte slike som krigsherren Dostum, som henrettet fiender med å kjøre over dem med beltevogn personlig under borgerkrigen, og Karzai-klanen som best kan kalles et kleptokrati. Det vesten må spørre seg selv om er om vi er villige til å gå inn i slike skitne konflikter, og hva dette gjør med våre militære styrkers etiske grunnleggende basis.

  • Rolf O. Berg

    Jeg vil være takknemlig for general Diesens syn på følgende:

    Det har lenge vært en debatt om forholdet mellom den militære og den sivile side når det gjelder operasjonene i Afghanistan.

    Det har vært hevdet at de allierte har fokusert for meget på militære siden og forsømt tiltak som vi kan gruppere under etiketten «utviklingstiltak», som eksempelvis tiltak forå bedre
    leveforholdene for landsbygd befolkningen(vann, elektrisitet
    etc.) samt innsats for å styrke justissektoren og hindre overgrep mot sivilbefolkningen .
    Uten tvil var Taliban hardhendte mot sivilbefolkn ingen i de områder de kontrollerte, men oppnådde i noen områder en viss støtte fra befolkningen. Men Talibans støtte ble jo også
    backet opp av terror og en hard justis.

    Mitt spørsmål vil være om hvordan de allierte styrker mer kunne ha engasjert seg i denne type virksomhet.
    Jeg er kjent med at de amerikanske styrker i sine avdelinger jo har personell som skal sørge for forholdet til sivilbefolkn ingen.Kunne man her ha gjort mer?
    I Norge synes innstillingen ha vært å holde sivile aktiviteter atskilt fra de militære operasjoner. Hvilke synspunkter har du på dette?

    Spesielt på ameriklansk side har man hatt en forkjærlighet for uttrykket » win the hearts and minds».
    Men er ikke et vesentlig element her at den afghanske befolkning også synes å ha en tendens til å støtte dem som er sterkest og som vinner frem?

    Dessuten; trenger man ikke en viss militær tilstedeværelse
    i det området man skal gjennomføre prosjekter til fordel for landsbygdbefolkningen?

    • Sverre Diesen

      Balansen mellom sivil og militær innsats er som presisert i artikkelen det helt sentrale spørsmål i COIN-operasjoner. Det er vel også den viktigste innvendingen mot den måten det internasjonale samfunn har håndtert Afghanistan-konflikten på – at den sivile innsatsen har vært både for liten og for dårlig koordinert. Da tenkes det både på koordineringen mellom de ulike sivile utviklingsprogrammene, og mellom sivil innsats og militær. Men i den grad de militære har drevet sivilt rettet innsats med sine egne ressurser, er dette blitt sterkt kritisert, ikke minst av mange NGOer. Denne mangelen både på enighet om hvordan en blandet sivil-militær strategi må fungere og et hovedkvarter med fullmakter til å styre både sivile og militære ressurser bidrar til at det blir meget vanskelig å lykkes. Da må sivile og militære ressurser kunne kraftsamles i både tid og rom, dvs rettes inn mot de samme områdene samtidig. Det er inntil videre en utopi, og dermed en faktor som bør tillegges vekt før Vesten gir seg inn på en ny Afghanistan-operasjon. Problemet er som påpekt at alternativene kan være verre, dvs mangelen på evne til samlet og koordinert sivil-militær innsats kan stille oss overfor alternativer som er enda vanskeligere i fremtidige konflikter.

    • Odin

      Rolf O. Berg, du har spurt om Sverre Diesens oppfatning, men jeg tillater meg å gi noen refleksjoner fordi det du spør om går rett inn på de helt vesentlige momenter innen COIN.

      En fremmed intervensjonstyrke kan aldri vinne en befolkning over på sin side. Det er det kun landets egne parter som kan gjøre. Derfor må man være svært selektiv på når man intervenerer, hvorfor og hvor lenge man blir. Roy Steward og Gerard Knaus sin bok Can Intervention Work?, er anbefalt studie her.

      I en situasjon som Afghanistan utgjør er de stridene parter kun en begrenset andel av befolkningen, det store flertall er uintressert (folk flest). Men for at de skal kunne holde på med sitt er sikkerhet og lov&orden helt nødvendig.

      David Kilcullen har tatt for seg denne dynamikken i Counterinsurgency. I kap 5 Deiokes and the Taliban, Local Governement, Bottom-up State Formation, and the rule of Law in Counterinsurgency tar han for seg dette problemområdet og det å levere lov og orden er en måte å oppnå støtte fra befolkningen. Og den må være oppfattet som rettferdig ut fra kultur og tradisjon i området. Kilcullen referer også forskningen til Stathis Kalyvas om voldens logikk i borgerkrig. Denne forskningen viser at folk støtter den part som er den sterkeste.

      «Hearts and minds»? Som Sir Hew Strachan er sitert på i Frank Ledwidge sin bok Losing Small Wars: British Military Failure in Iraq and Afghanistan, «..not beeing nice to the natives, but about giving them a firm smack of government»

      Som Kilcullen påpeker i avslutningen på referert kapittel; COIN er en konkurranse om hvem som skal regjere, og det å levere lokalt styre som gir forutsigbarhet, lov og orden og å etablere lokal tilstedeværelse som får folk til å føle seg trygge får folk over på din side. Det kan gjøres mye riktig på taktikk og teknikksiden, men det hjelper lite om staten er undertrykkende, korrupt eller illegitim.

      Det er mye forskning på disse temaene, men jeg oppfatter mye av debatten her i Norge som uinformert synsing.

  • http://www.kulturverk.com A. Viken

    Men i iveren etter å diskutere senere amerikanske akronymer som er trend i lanseringen av militære strategier, er det flere som unnlater å spørre eller ta inn over seg hvorfor disse intervensjonene/okkupasjonene finner sted.

    Diesen selv oppsummerer veldig kort sammenlignet med ordstrømmen omkring de ulike strategienes mulighet for faktisk realisering, hvor løst og abstrakt det hele er begrunnet:

    «Men hvis regimet slår ned et opprør med midler som krenker universelle menneskerettigheter stiller det seg etter mitt skjønn annerledes, nettopp fordi menneskerettighetene er universelle.»

    Er menneskerettighetene universelle, hvilke da og på hvilken måte? Hvem definerer disse til enhver tid? Retten til selv å velge levevei, livssyn og kultur, burde være sentralt, men ennå mer, retten til å beholde sitt liv og helse som ikke-stridende.  Ufattelige 1 million antas å være drept bare i Irak siden 2003 (les her:http://www.justforeignpolicy.org/iraq) i tillegg kommer antall lemlestede, sårede og psykisk skadde.

    Det er realiteten man må ta inn over seg, fremfor gutteaktig diskusjoner med mange ord omkring akronymer og fancy-retorikk fra USAs forsvarsdepartement og ulike think-tanks som er forlengelse av dette (Som  CNS – Center for a New American Security). Skal man følge Diesens pavlovske retorikk omkring menneskerettigheter (ikke ulikt benyttelsen av begrepet «bærekraftig»), så er jo intervensjonene og okkupasjonene fra NATO/USA i seg selv eklatante brudd på menneskerettighetene, hvor selv tortur, drap på sivile og mistenkte terrorister med familie som myrdes uten rettergang av droner er akseptabelt.

    Igjen tilbake til foregående kommentar, det er en strategi bak dette som ikke har utgangspunkt  ad hoc operasjoner i forhold til situasjoner som plutselig oppstår.

    Diesens kollega tidligere general Wesley Clarke, NATOs øverstkommanderende 1997- 2000, kommenterer (2007) den neokonservative strategien ( den «grand strategy» som er etterlyst her) og planene for å angripe 7 land i løpet av 5 år etter angrepet på Afghanistan: Irak, Libya, Syria, Libanon, Somalia, Sudan og Iran. Han betegner dette som et kupp mot USAs demokrati i dette klippet med bakgrunn fra tidlig 90-tall:

    http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=SHiOK4b58-E

    Det hadde vært interessant om Diesen kunne kommentere sin tidligere kollegas uttalelser her all den tid det er USA som satt og sitter i førersetet i NATO  og er bestemmende for Norges militære strategi, eller snarere mangel på denne.

    Universelle menneskerettigheter kan kun ha sin gyldighet om de er konsekvente for enhver part. Når flere sivile er drept i etterkant av bombingen og krigen i Libya (som fortsatt pågår), så er jo mandatets legitimitet oppløst.  Om minoritetene i Syria som kristne, jøder, alawitter (som ikke er noen religiøs sekt slik pressen nå omtaler det som) og shiaer, i etterkant av et regimeskifte i Syria blir utsatt for undertrykkelse, overgrep, drap etc. (hvilket er garantert), vil NATO/Vesten da støtte disses eventuelle opprør for sine menneskerettigheter? Diesen vet nok at akkurat som man nå ser i Libya vil man ikke håndheve dette «universelt». Derfor er retorikken hul, rettighetenes håndhevelse er vilkårlige og bestemt ut fra subjektive maktmabisjoner, og dermed ikke-universelle.

     

  • Rolf O. Berg

    Odin,
    Ref dine to kommentarer US strategi etter 2001 og COIN.

    Jeg tror nok at USA gjennom større vektlegging av den militære faktor kunne ha motvirket noe effekten av den kommende Taliban offensiv uten nødvemdihvis å invadere det tradisjonelle pashtun området i Pakistan.
    Her må etteretningen ha sviktet stort. Det var i tillegtg ha vært et element at USA tidlig begynte å prioritere Irak.

    Om COIN:
    Det var vel den tidligere britiske ISAF sjef som sa at i Afghanistan støtter den lokale befolkning den part som har overtaket og som synes å vinne.
    Erfaringene fra Surge operasjonene i Helmand og Kandahar synes åbekrefte dette.
    I tillegg var det nok en alvorlig feil at ISAF aldri på det lokaleplan maktet å gjennomføre tiltak som ville ha k,unnet forbedre befolkningens vilkår på områder som utvikling, livsforbedring., sikkerhet, jurisdiksjon og anti korrupsjon.
    En medvirkende årsak her var sentraleregjeringens manglende tilstedeværelse i provinsene. . og det vanstyre og korrupsjon som de lokale «føydal» sjefer stod for i provinsene .
    Mange steder hadde Taliban nettopp mistet oppslutning gjennom den brutalitet og strenghet som karakteriserte deres styre.

    • Odin

      Når det gjelder US strategi så tror jeg du er inne på noe, men jeg ville ha formulert meg litt anderledes. Da jeg var i Kabul i 2003/2004 innså US at de måtte være tilstede ute i provinsene, ikke bare raide fra Bagram. Men som du påpeker var US fokusert på Irak og man mistet ressurser, spesielt på den styrken som var mest effektiv – spesialstyrker. Det er utrolig hva disse får til ved hjelp av enkle midler som leger/santitetspersonell og legemidler.
      US strategi vaklet frem og tilbake mellom Kontra-Terror og COIN i mange år. Det førte til at oppbygging av Regjeringslojale lokale sikrigsstyrker ble startet svært sent. Istedet kjøpte man seg tjenester hos lokale krigsherrer som ikke hadde noen lojalitet ei heller legitimitet. Det er det viktigste tiltaket som manglet militært – pålitelige lokale militære styrker.
      Hvis etterretningen sviktet, så må det ha vært manglende vilje til å akseptere at situasjonen var i ferd med å endre seg. Endringen som materialiserte seg fra ca 2006 er godt dokumentert i Antonio Giustozzi sin bok Koran, Kalashnikov and laptop. En bør ikke undervurdere effekten av at ISI – den pakistanske etterretningstjenesten bevist trakk ett slør over Talibans virksomhet, men hjalp til med å arrestere al-Qaida operatører.

    • Odin

      Til det å holde med den som vinner, så var det et kjent fakta før noen fra ISAF oppdaget det.
      Fredrik Barth er en god veileder på dette og burde ha vært obligatorisk lesning for de som jobber med området.

      Årsaken til at Taliban kollapset under angrepet fra Nord-Alliansen og US styrker i november 2011, var akkurat det du påpeker – de hadde ingen støtte pga av vanstyre.

      Men som du påpeker, Regjeringens vanstyre gir åpninger og etablering av skyggestyre som Antonio Giustozzi dokumenterer er materialisering av at Neo-Taliban er på vei tilbake. Det var en periode hvor de lot som de f.eks var for utdanning. Men nå følger de seg tydeligvis såpass ovenpå at de er tilbake til å angripe skoler, spesielt jenteskoler igjen.

      Det er intet godt tegn for fremtidsutviklingen.

  • Odin

    Sverre Diesen skriver som vanlig ett innlegg med stringent logikk og glimrende språkføring, men vil det gi noe innslag i det politiske miljøet? Blir det noe effekt for å si det slik?

    Det er her tale om intervensjon og Roy Steward og Gerard Knaus har skrevet boken Can Intervention Work? De skriver at de en periode drev en stortstilt kampanje for å fremme det de hadde kommet frem til i sine studier, men kom etter hvert frem til at det var å tale for døve ører.

    I dag er det bare US som har kapasitet til å drive intervensjon alene, men også de gjør det bare når det er vurdert som nasjonalt sikkerhetspolitisk nødvendig. I andre sammenhenger oppfattes det som ønskelig/nødvendig å ha andre nasjoner med på laget. I Europa er det kun UK og FRA som kapasitet til å være senter i en intervensjon, og selv de har ikke alle kapasiteter.

    Øvrige nasjoner er med i koallisjoner av med forskjellige motiveringer, sikre at NATO virker, være en partner for US ovs. Mao invervensjonens mål og hensikt er sekundære ift nasjonale målsetninger, noe som fører til at nasjonen heller ikke ser noen hensikt å bruke ressurser i et overordnet hovedkvarter av den typen Diesen ønsker seg. Bidragsnasjonene ønsker seg valutta for de bidrag som intervensjonen støttes med. Det er nok mange som har fått med seg Japans store økonomiske støtte til Irak-I krigen, uten at det ga politisk uttelling.

    Det er all grunn til å tenke godt igjennom intervensjoner en gang til og Rory Stewards bok er et godt sted å begynne.
    Militærmakt er ikke bare ett av statens virkemidler – det er det ultimate. Krig har heller ingen gitt utgang, og man skal vær svært nøye med når og i hvilke hensikt man anvender statens ultimate virkemiddel.

  • Pingback: » Hvem er den syriske opposisjonen?