Farvel solidaritet
En bot er en straff, ikke en pris. Organisert og politisk motivert t-banesniking er idioti, ikke idealisme.
Skal man skjønne hvor velferdsstaten er på vei må man droppe norske riksaviser, og sondere medienes underskog for stoff om t-banepriser. Planka Oslo så langt flydd under medienes radar. De var kun omtalt av Ny Tid og Universitas, før de i går ble omtalt behørig i, av alle, Wall Street Journal.
Man kan mene mye om t-baneprisene i Oslo. Det gjør også Planka Oslo, en allianse av kollektivtransportsaktivister som nekter å betale for seg i den gode saks tjeneste. For snikingen er ment som en aksjon for god og gratis kollektivtrafikk for alle. Men bak et slør av idealisme finner vi først og fremst en gruppe snikere og snyltere. På kreativt vis reiser de billig kollektivt ved å samle risiko — alle reiser gratis, og spleiser på de bøter som kommer. En vinn-vinn situasjon, med andre ord? De får mindre kostnader, mens Ruter — som driver kollektivtrafikken i Oslo — uansett får pengene de krever i bøter?
Men her skurrer det. For bøter er ikke priser, de er signaler om at man har brutt regler, plikter og allmenne standarder for oppførsel. ”Plankerne” putter 250 kr i måneden i potten. Det er bare 100 kr mindre enn månedskort for studenter. Den økonomiske gevinsten er marginal, utmeldingen av samfunnet total. Den politiske effekten stikk motsatt av ønskelig.
Det skal snikes mye før man tar igjen det man har tapt på Flexus-systemet og byråkrativekst, sier aktivistene. Men her gjør de unntak for seg selv. Innsparingen er liten, fordi snikprosenten er lav. Ruter får, i følge informasjonssjef Gry Isberg ca. 60 pst. av sin sine inntekter fra billetter. Og det mislykkede prosjektet legitimerer da ikke noe som helst; som om byråkrati er en relatert problemstilling overhodet. Tvert i mot er Flexus-systemets sperredører et svar av Planka-mentalitet: Når folk jukser i et system, er man villig til å betale mye for å hindre eller ta dem. Dette handler like mye om fellesskap, som kostnadseffektivitet.
T-banepriser og —reisevaner i Oslo kan si mye om velferdsstatens fremtid, og norsk politikk som sådan. En velferdsstat som må baseres på kontroll, ikke tillit, er en som råtner på rot. Skal tilliten gjenreises må folk oppføre seg, ikke melde seg ut. Planka er således nok en driver for svekke den gamle velferdstanken om fellesskapet.
I tillegg virker politikken noe hul, når stifteren av Planka Stockholm sier til WSJ at snikingen før var noe man gjorde av hensyn til lommeboka, mens nå ”at least it’s something you do as part of a movement”. Ingenting er så fint som post hoc moralsk rettferdiggjøring av de regelbrudd allerede gjort av økonomisk egeninteresse.
Noen fremstiller høyrebølgen som sveiper over landet som et angrep på velferden. Antakelig er det motsatt. Det er høyresiden som igjen og igjen tør å påpeke at moral spiller en rolle i et samfunn, at misbruk må straffes, og at tilliten og forpliktelsen må gjenreises. Velferdens organisering handler om balanse: Ingen kontroll belønner umoral, litt kontroll sender signaler om moral, mens full kontroll fjerner behovet for moral. I denne balansegangen har venstresiden i den offentlige samtale falt i første grop, mens høyresiden enn så lenge balanserer trygt på midten. Planka graver den første gropa dypere.
Planka skryter i tillegg på seg en miljøpolitisk agenda, og skriver i et leserinnlegg i Universitas om den bekymrende klimaskepsisen. Jeg deler den bekymringen. Men ser vi hvordan masser tar stilling til politiserte vitenskaplige spørsmål, lærer vi at identifikasjon med aktører er sentralt. Ved å fjerne seg selv fra fellesskapet, og vise miljøaktivister som en gjeng radikale snyltere i opposisjon til alt og alle, skaper de et gap mellom seg selv og dem de ønsker å påvirke.
Planka Oslo hevder deres mål er å få godt utbygd og avgiftsfri skattefinansiert kollektivtransport. Nobelt nok. Jeg skulle gjerne hatt flere avganger, lettere fremkommelighet og billigere kollektivbilletter selv. Men hva enn Planka har av poenger om viktigheten av kollektivsatsning og utbygging, druknes av deres aksjonisme og agitasjon.
Drømmen deres faller lengre unna hver gang Planka Oslo hopper bilettløst på trikken og hver gang de åpner munnen. Så fra en kollektivreisende som er villig til å betale for et ordentlig tilbud, en bønn til Planka: Slutt. Nå.
- Fredrik Gierløff (f. 1984) er politisk redaktør i Minerva.
Det er bra Minerva retter skytsene mot de viktige problemene i vårt i-land! Skyt kanonladningene etter snyltende blitzkids og andre fattige fjortiser som i bunn og grunn ikke VET bedre. Hva med å sikte løpet etter noen vassekte snyltere, skurker og arrogante rasshøl som faktisk bryter loven med vitende vlje? Du vet, de som står solid plassert på høyresida i norsk politikk og stjeler MILLIONER, kanskje MILLIARDER fra den norske stat ved å regelrett fiste smutthull i skattesystemet vårt. Høyrevelgere fra den beste vestkant som lurer unna MEGA-beløp fra fellesskapet som får snikesnylterne til å fremstå som 10-øre-stjelende-snørrvalper. Ta utgangspunkt i noen redere eller noe slik da vøttu, så har dere en start. Men det er klart, det føles sikkert bedre for dere å hamre løs på møkkete, obsternasig punkere enn å gå etter deres dresskledte likemenn.
LOL@MINERVA.
Dette minner om den moralen en del svært rike mennesker fremviste for fartsgrenser. De var åpne på at de ikke forholdt seg til fartsgrensen men den hastigheten som gav førerkortbeslag. Bøtene de fikk så de på som en lav pris å betale for å få kjøre i 114 i 80 sonen...
Svaret på denne praksisen ble prikkbelastning, ble du tatt nok ganger tok man allikevel førerkortet.
Ruters svar på denne aksjonen bør naturlig nok være økende bøtesatser.
900 første gang du bli tatt, 1800, andre gang, 3600 tredje gang og deretter 5000 hver gang man sniker.
Forslaget er herved levert : )
Men de er jo ikke fullstendig utmeld av velferdsstaten ! De er tvert imot dere ektefødte barn, de er bare mer logiske og konsekvente enn folk flest.
Velferdsstatens bærende ide er jo at alle har rett til å leve på fruktene av andres arbeid, uten hensyn til hva disse andre, arbeidende mener om dette. Småraddisene setter det ut i livet i en ny og annerledes variant.
Hei Fredrik!
Jeg må desverre opplyse deg om at innlegget ditt er basert på flere gale premisser. For det første er det galt å påstå at aksjonistene "sniker". Sniking betyr å "gjøre i smug", og aksjonistene står jo frem med navn og bilde i riksdekkende medier.
For det andre utsteder Ruter GEBYRER og ikke bøter til reisende uten gyldig reisebevis. Gebyrer regnes juridisk sett ikke som straff. Ruters gebyrer havner i klasse med registering i Brønnøysundtregisteret, betalingen kommunen krever for å hente søppelet ditt eller pengene biblioteket krever for behandling av bøker som ikke leveres til rett tid.
Man kan se for seg en aksjon av lånere som ønsker å lese Heideggers Væren og Tid. Av erfaring vet jeg at det er umulig å lese denne boken i løpet av bibliotekets låneperiode. Alle som har lånt nevnte bok kan da annonsere at de kommer til å vente med å levere boken til de er ferdig. De kan f.eks la den samme boken gå på rundgang til alle aksjonistene og dele på det ene gebyret for boken. Dette kan bli billigere enn at alle aksjonistene får hvert sitt gebyr.
Fredrik Gierløff ville selv bodd i en by som var tuftet på en kollektivtransport med flere avganger, lettere framkommelighet og billigere billetter. Men han er uenig i måten Planka Oslo vil markere et lignende ønske på.
Som høyresiden sa da streikeaksjonen begynte å ta form i Norge på 1890 årene, er sivil ulydighet for Gierløff en umoralsk handling. Tvert imot har denne typen aksjoner tvunget seg frem av en moralsk følelse som overskrider de juridiske lovene, og Planka Oslo mener det er moralsk riktig å bedrive sivil ulydighet. Ønsket er å bringe opp samfunnsmessige forhold som deltagerne mener er urett, gjennom en sivil ulydighetsaksjon - nettopp på tross av dagens ordninger som hevder å rettferdiggjøre dem. Planka Oslo vil gjennom sivil ulydighet fremme en avgiftsfri og skattefinansiert kollektivtransport, fordi vi mener det utgjør en viktig del av fremtidens byorganisering.
Gierløff bruker ordene 'agitasjon' og 'aksjonisme' som om disse ordene i seg selv er motargumenter. Han hevder at denne type aksjoner er et angrep på velferdsstaten, men glemmer at velferdsstaten nettopp er bygd opp rundt streiker og kollektiv organisering. Protestformer som lenge ble sett på som umoralske har utgjevnet økonomiske og sosiale forskjeller, bedret arbeidsforhold, og gitt stemme til de som ikke evner å bli hørt alene. En avgiftsstreik fra Planka Oslo er ikke bare en måte å gi trafikantene en stemme, men bidrar også til å få politikken rundt kollektivtransporten på dagsorden. Denne kollektive tankegangen er den type fellesskapstanke som ligger til grunn for Planka Oslo - en avgiftsfri kollektivtrafikk for alle.
Samtidig er det viktig å understreke at Ruter ikke representerer velferdsstaten og fellesskapet. Måten kollektivtransporten er organisert på i Oslo i dag er nettopp utenfor velferdsstatens rammer, og det er dette Planka Oslo er uenige i. Gjennom det offentliges New Public Management-prosjekt, har det kollektive godet infrastruktur blitt et ressurs som utnyttes til å tilby innbyggerne en svært dyr tjeneste på. Et kunstig marked har blitt skapt, hvor Ruter har monopol. Slik kan selskapet stadig øke pristrykket. Målet med en velferdsordning ville vært å finne en effektiv måte å legge til rette for essensiell sosial konsum, uten å presse innbyggere til å betale for mye.
Gierløff trekker frem svenske Planka.nu sitt sitat i Wall Street Journal; "Before it was something you did because you were poor. Now at least it's something you do as part of a movement," og sier at Planka rettferdiggjør prosjektet sitt politisk post hoc. Svenske Planka sprang ut fra Syndikalistisk Ungdomsforbund i Sverige, og i likhet med dem har Planka Oslos prosjekt siden oppstarten vært et politisk et. Men det springer ut fra våre erfaringer i hverdagslivet. Dette er fra en type førpolitisk erfaring, en erfaring som kommer forut for det politiske, altså en mer grunnleggende - å ikke ha råd til å bevege seg fritt i byen, og å se at det ikke lønner seg å velge miljøet. Denne type eksistensielle erfaringer legger grunnlaget for en politikk, et motsvar til en tilstand man i sin hverdag føler er feil.
Det er dette som gjør at vi bruker en slik aksjonsform, det er en handling som fører politikken med seg inn på buss, bane og trikk, og i den konteksten dukker det opp viktige spørsmål: Hvor mye har busselskapet presset ned lønningene for å vinne anbudet? Hvorfor kan ikke bussjåføren norsk? Har han reist seg eller tatt pause på 5 timer? Hvorfor finnes det et pristrykk for å holde trafikanter utenfor kollektivtrafikken? Dette er spørsmål Planka Oslo ønsker å reise i offentligheten, og som vi vil at andre reisende skal ta med seg inn i hverdagen.
http://plankaoslo.org/2011/04/03/hei-solidaritet/