Hurtigtog er en flott ting. Det frakter mennesker på en rask og relativt miljøvennlig måte fra bysentrum til bysentrum. Det er behagelig å sitte på tog. Den som ikke vil bruke anledningen til å fortape seg i evige landskap som flyter forbi, kan bruke togets gode lese- eller arbeidsvilkår. Det er klart vi ønsker noe slikt. Skulle man ikke tro at verdens rikeste land skulle kunne få det til når et fattigere land som Kina satser tungt på dette? Viser det ikke at det er et spørsmål om politisk vilje og om politiske visjoner?

Verdens lengste høyhastighetsbane går mellom Beijing og Shanghai. Med sine 1318 kilometer er den snaut fire ganger lengre enn Bergensbanen, der den flyter av gårde i relativt flate omgivelser mellom de to økonomiske sentrene i Kina. Banen er utvilsomt et gode for de rundt 210 millioner menneskene som bor mellom Beijing og Shanghai.

Et annet flott hurtigtog, om enn ikke like raskt og like moderne som det kinesiske, går fra Paris til Lyon. Så betjener de 409 kilometerne med stål rett nok også et område hvor det bare bor 25 millioner mennesker.

Japan har lenge vært i front når det gjelder hurtigtog. Allerede i 1964 åpnet Tōkaidō Shinkansen, de 515 kilometerne som forbinder Osaka og Tokyo. Farten er rett nok heller ikke her like høy som i Kina – rundt 270 kilometer i timen. Til gjengjeld kan passasjerene ofte nyte utsikten utover havet, der toget ruller over det flate kyststrekket i hjertet av Japan, hjem til rundt 40 millioner mennesker. En annen bane går nordover fra Tokyo, de 674 kilometrene til Aomori. Kanskje er dette en mer relevant sammenligning for Norge, for Wikipedia skriver at banen ”runs through the more sparsely populated Tōhuku region”. Og rett nok, her bor kun rundt 30 millioner mennesker, og i de tynnest befolkede områdene er befolkningstettheten ikke mer enn rundt 100 per kvadratkilometer.

Langs de 371 kilometerne av Bergensbanen, Norges største infrastrukturprosjekt da den ble åpnet i 1909, bor det snaut halvannen million mennesker. Befolkningstettheten er 8 per kvadratkilometer i Oppland; 18 i Buskerud; og selv i Hordaland bare 31. Alle utregninger viser at kostnaden ved å bygge over fjellet er svært høy, klimaeffektiviteten svært lav.

Jeg er positiv til tog, og positiv til at de skal gå fort. Men jeg er ikke positiv til svermeri. Mellom Beijing og Shanghai bor det 150 000 mennesker per kilometer tog. mellom Oslo og Bergen bor det snaut 4000 per kilometer – og de fleste av dem bor et sted mellom Oslo og Drammen, og har tross alt et moderat behov for stadig å utsette seg for bergensk vær og væremåte.

En trikk er et godt klimatiltak i en storby med mange mennesker som velger kollektivt snarere enn bil. En trikk er ikke et godt klimatiltak mellom to bondegårder. Men vi har mistet vårt sunne bondevett hvis vi tror at verdens dyreste og mest energikrevende tog gjennom høye fjell, bratte svinger, dyre tunneler og harde vintre er den beste måten å løse klimautfordringene på.

Det sannsynlige er at alle politikerne som vil holde døren åpen for dette forslaget, bedriver mer symbolpolitikk enn noe annet. Det gjør politikere ofte, men det er skadelig, fordi det tar oppmerksomheten bort fra viktig klimapolitikk og viktig samferdselspolitikk. Alternativt har det for noen gått litt fort i svingene, så de rett og slett ikke har skjønt at Norge faktisk er et tynt befolket fjelland i verdens utkant.

Og fort i svingene, det er ikke bra. Ikke med tog, men heller ikke i politikken.

Les også jan Arild Snoen “Alle overbuds mor”

•  Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva.

”Det ble flere deltidsarbeidende kvinner i norsk arbeidsliv i fjor, til tross for målsettingene om å redusere bruken av ufrivillig deltid.”

Det melder NRK på morgennyhetene i dag, og innser åpenbart ikke at det ikke er noen motsetning i dette. Poenget er ganske enkelt at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. NRK viser til Arbeidskraftundersøkelsen som Statistisk Sentralbyrå la frem forleden dag. I denne undersøkelsen spørres det eksplisitt om deltidsarbeidende ønsker å jobbe mer. For ett år siden (4. kv. 2010) var det 51.000 kvinner i denne kategorien. Nå er det 47.000 – altså en nedgang. For å gjøre det ekstra enkelt for journalister, har SSB lagt inn en mellomtittel: Færre undersysselsatte kvinner.

Passet den ganske enkelt ikke å nevne dette?

Twitter: @jasnoen

Dagens og gårsdagens store mediedebatt dreier seg om hvorvidt noen ropte ”hore” til Anette Trettebergstuen da hun talte til en fiendtlig innstilt forsamling foran Stortinget 18. januar. Hele greia startet med en artikkel i Dagbladet av Marie Simonsen på tirsdag, altså nesten to uker etter demonstasjonen. Simonsen skrev:

Hore! hore! hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Anette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon i forbindelse med EUs vikarbyrådirektiv.

Simonsen har ikke hørt dette selv, men hevder å ha gode kilder, utover Trettebergstuen selv.

Hun får svar fra Torgny Hasås på Frifagbevegelse.no, som har forsøkt å finne noen som kan bekrefte ropene. Det har han ikke funnet.

Til sammen, enten direkte eller indirekte, har jeg vært i kontakt med rundt 50 personer som var til stede på demonstrasjonen. Fotografen i HK-nytt, Martin Guttormsen Slørdal, tok opp video fra demonstrasjonen. Han har sett nøye igjennom den, også de opptakene som ikke er offentliggjort.

Hendelsen ble grundig dekket av LO Media. Det var rundt ti journalister og fotografer fra ulike redaksjoner til stede. I tillegg var det grafiske personalet ut i den politiske streik. Noen sto i mengden, noen sto i front, én sto på Løvebakken. Jeg har snakket med leder i EL & IT Forbundet, Hans Felix. Han sto tett ved Trettebergstuen. Jeg har snakket med leder i LO i Oslo, Roy Pedersen. Som møteleder brukte han samme mikrofon som Trettebergstuen.

Ingen har hørt at noen har ropt «hore».

Simonsen står på sitt, men jeg har ikke klart å bringe på det rene hvorvidt hennes kilder er sekundær- eller primærkilder. Hun viser til LOs nestleder Gerd Kristiansen som primærkilde, men så vidt jeg kan skjønne var Kristiansen ikke til stede, og har hørt dette av andre.

Det er for meg ganske åpenbart at Simonsen har fargelagt og overdrevet hva som skjedde. Det er i hvert fall ingen av de tilstedeværende som kjenner seg igjen i at Trettebergstuen nærmest ble overdøvet av hore-skrikingen, heller ikke Trettebergstuen selv. Til Journalisten leverer Simonsen en mer nedtonet versjon:

– Det er et fakta at tilrop fra demonstrasjonen overdøvet henne, og at hore var en av disse skjellsordene.

Men det sentrale er hvorfor Simonsens kilder ikke kan stå frem. Dette er tross alt ikke noe som har foregått i konfidensialitet, i et lukket rom, der det kan innebære sanksjoner å lekke. Nei, dette har skjedd i full offentlighet. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at Simonsens kilder skulle måtte være anonyme.

Jeg tror ikke at Simonsen lyver, men inntil det motsatte er bevist, må jeg anta at hennes kilder ”har hørt” dette, og altså ikke er primærkilder. Det minste vi må kunne forlange er at Simonsen svarer på om hun har snakket med primærkilder, eller bare sekundærkilder. Men for henne er det tydeligvis irrelevant. Det er nok at en eneste person, nemlig Trettebergstuen, som er part i saken, mener å ha hørt dette.

- Hvor mange kilder trenger man når Trettebergstuen selv bekrefter det, spør Simonsen, som også hevder at episoden skal ha blitt diskutert på Stortinget før den sprakk i mediene.

Er det dette som går for kritisk journalistikk i Dagbladet?

Også Siv Jensen er kritisk til Hasås, og har skrevet om det på Facebook:

- Jeg reagerte instinktivt da jeg hørte på Politisk Kvarter på radio i dag tidlig, på måten LO-journalisten oppførte seg på. Det lå hele tiden bak at han trodde hun løy, og jeg synes det var en ekkel og nedverdigende måte å oppføre seg på, sier Siv Jensen til Dagbladet.

Å mene at Trettebergstuen har hørt feil, innebærer ikke å mene at hun lyver, altså sier noe som hun vet er galt, bare at hun tar feil. Og i en slik opphetet situasjon er det lett å ta feil. Det er allerede dokumentert i at hun tok feil i at hun på samme demonstrasjon så flust med plakater mot EØS.

Det har vært tilløp i dagens debatt til å spille offerkortet – når ord står mot ord, må vi altså tro på Trettebergstuens versjon. – Når en kvinnelig Ap-politiker står frem og sier at hun blir hetset, så må man tro henne på det, sier Simonsen til NRK. Nei, Simonsen. Hun kan ha tatt feil.

Jeg hører et ekko av argumentasjonen som blant annet brukes i overgrepssaker. Men denne saken er selvsagt helt annerledes. Dette er ikke Trettebergsstuens ord mot påståtte ”overgripere”, der ingen andre er til stede og kan verifisere. Det er hennes ord mot en svær menneskemengde som også omfatter mange presumptivt nøytrale personer og journalister.

Et annet eksempel på dette er kulturminister Anniken Huitfeldt:

Hasås bruker vanlige hersketeknikker mot Trettebergstuen: Hun var presset, hørte feil og spiller offer. Ekte mannfolk sier unnskyld!

Det er riktignok forskjell på å mene at Trettebergstuen kan ha hørt feil, og å beskylde henne for å bruke sex-kortet, slik Hasås gjør. Det siste kunne han ha spart seg, og denne debatten hadde blitt mindre sølete dersom han hadde nøyd seg med å sannsynliggjøre at Trettebergstuen tar feil, fremfor å spekulere i motiver og strategier.

Helt siden 22/7 har vi gjentatte ganger hørt fra AUF, innvandrere og andre om innvandrere som ble utsatt for hets like etter terroraksjonen. I et skikkelig stykke journalistisk arbeid forsøkte Kjetil Østli å spore opp primærkildene til påstanden. Han fant ingen, og publiserte resultatet i Aftenposten 28. januar. Inntil primærkilder står frem, må vi derfor regne det som sannsynlig at disse historiene var vandrehistorier.

Simonsen må innse at bevisbyrden ligger på henne, ikke på en journalist som, riktignok i mindre skala, har fulgt i Østlis fotspor og forsøkt å finne andre primærkilder enn Trettebergstuen selv.

Twitter: @jasnoen

Forrige uke skrev jeg en bloggpost om at taxinæringen er dårlig til å følge opp et pålegg om at drosjene skal ha et prisoppslag som kan leses fra utsiden av bilen.

Siden konklusjonen var basert på en liten stikkprøve på en enkelt holdeplass forrige onsdag ettermiddag, gjorde jeg en oppfølging ved åtte holdeplasser etterfølgende torsdag mellom klokka 10 og 11. Hvor mange hadde oppslaget på plass?

Oslo Taxi: 14 av 21. City Taxi: 0 av 1. Christiania Taxi: 9 av 12. Norgestaxi: 5 av 10. Taxi 2: 1 av 5. Bytaxi: 1av 1. Uspesifisert selskap (onsdag): 1 av 7. Samlet: 31 av 57

I tillegg kommer fem biler fra utenbys selskaper, alle uten oppslag. Fem av de Oslo-taxiene som manglet merking, hadde riktignok sticker med pris Oslo-Gardermoen, men det hjelper jo ikke stort for dem som skal ta taxi i hovedstaden.

Ikke bra nok
Kommunikasjonssjef Atle Hagtun i Norges Taxiforbund, er ikke fornøyd: – Dette er for dårlig, og både sentraler og drosjeeiere må skjerpe seg. Forbrukerombudet håndhever forskriften, og i verste fall bør saker meldes dit, sier Hagtun. – Siden jeg er i sluttfasen med bladet TAXI, vil jeg ta med en sak om din sjekk, og minne medlemmene på bestemmelsene. Men alle er jo ikke medlemmer hos oss.

Fagdirektør Anne Rygg i Forbrukerrådet har gjennom flere oppslag i mediene kritisert manglende konkurranse i dette markedet. – I Forbrukerrådets taxitest før jul så vi samme tendens, sier hun til Minerva. – Da fant vi at 15 av 24 biler hadde prisoppslag i bilen. Vi mener dessuten at pristabeller må være synlige på holdeplass og tilgjengelige på internett. I dag må man manøvrere seg gjennom taxisentralenes nettsider for å finne prisene. Ikke alle sentraler har prisene tilgjengelig, og ikke alle som legger ut prisene benytter seg av standardtabellen. Myndighetene bør følge opp at reglene følges. Det bør ha konsekvenser for selskaper som ikke følger reglene, slår hun fast.

Oslo samferdselsbyråd Ola Elvestuen (V) sier: – Det er ikke bra at drosjeeierne unnlater å opplyse om sine priser. Riktig og tilgjengelig prisinformasjon er en forutsetning for reell konkurranse. Vårt problem er at kommunen per i dag ikke har noen selvstendig kontrollmyndighet i forhold til drosjenæringen. Bystyret har bedt om at Oslo kommune får drive kontroll med drosjenæringen, men staten har så langt sagt nei.

Les det med liten skrift
Norges Taxiforbund har anbefalt sine medlemsbedrifter å oppgi en ”jamførpris” for standardiserte reiser, og fra 1. september 2011 er det innført en slik regel som et ledd i overgangen til såkalt parallelltakst.

Prisoppslagene består av en lang rekke komponenter og er slått opp med liten skrift. Taxiforbundet legger til grunn at ”oppslaget skal også tilfredsstille et generelt krav om lesbarhet, slik at alle priser skal være lesbare med normalt syn på 2 meters avstand.” Erfaringen fra min undersøkelse er at kunden må lene seg tett inntil hver enkelt taxi og bruke lang tid for å få med seg prisbildet. Det er det ikke mange som vil gjøre.

Jeg spurte Hagtun om det ikke ville være bedre om det var bare jamførprisen taxiene måtte oppgi på vindusruten, og i en slik størrelse at kunden på god avstand kunne lese den? Hagtun viser til at jamførprisen skal utheves på gul bunn – Vi mener vel at dette burde være tilstrekkelig.

Elvestuen gjentar at selv om det helt sikkert er mulig å forbedre kravene til prisopplysning, er hovedproblemet at de kravene som faktisk gjelder, ikke blir respektert.

Også Rygg viser til den gjeldende standarden: – Samtidig tror jeg de færreste forbrukere går langs rekken av biler og prøve å regne seg frem til hvilken bil som blir billigst på den gjeldende turen. Vi trenger prisinformasjonen før reisen, lett tilgjengelig på mobil, på internett, og på holdeplass.

Selskaper som Taxistation jobber med å utvikle en app som sammenligner prisene, men har problemer med å få tilstrekkelig informasjon fra selskapene.

Twitter: @jasnoen

300 000 nordmenn har privat helseforsikring. Høyres Bent Høie mener det er et utrykk for at tilliten til det offentlige svekkes. Han frykter også at klasseskillet i Norge kan øke som en følge av at noen har råd til å kjøpe helseforsikring. Men blir du akutt alvorlig syk, finnes det knapt private behandlingsalternativer i Norge, og en privat forsikring hjelper deg fint lite.

Privatpersoner og arbeidsgivere kjøper private forsikringer for å sikre seg rask og god helsehjelp ved sykdom. Imidlertid er dekker staten det aller meste av behandling hvis du blir syk, og i de fleste tilfeller innen rimelig tid.

Derfor er det ”bare” 300 000 som har slik forsikring per i dag, de fleste lever godt uten, og får god helsehjelp uten.

Ved akutt og alvorlig sykdom spiller det ingen rolle om du har privat helseforsikring.

Det finnes likevel grunner for å ha privat helseforsikring: Det kan være vanskelig å manøvrere seg gjennom helsevesenet. Her bidrar forsikringsselskapene med konsulenter, for eksempel en sykepleier, som følger din vei gjennom behandlingsapparatet. Å bruke litt tid på å finne seg en brukbar fastlege som kan tale ens sak, er dog et alternativ innenfor de offentliges rammer.

Videre kan et forsikringsselskap sørge for at du får en planlagt operasjon av en mindre alvorlig lidelse raskere enn du ellers ville fått. Og at du får rask behanling på Volvat for en forstuet ankel, og får dekket dette, istedenfor å måtte vente noen timer ved på legevakta i Storgata.

Og forsikring som gir økonomisk kompensasjon ved sykdom, kan for mange være en god ide. Jeg lar det imidlertid ligge siden det handler mer om trygd enn helse. Likeledes helseforikring ved reise.

De fleste pasienter har stor tillit til det offentlige helsevesenet, som stort sett er tilliten verdig.

Tilbake til Høies utsagn om at tallene viser at tilliten til helsevesenet er svekket. Jeg er usikker.

Jeg jobber på sykehus, og ser syke mennesker som er meget takknemlige for den hjelpen det offentlige gir. I min hverdag er både forsikringsselskaper og private behandlingsalternativ nærmest fraværende.

Jeg tenker på den unge gutten med tilbakefall av blodkreften sin. Seksti-åringen med akutt hjertestans. Mannen som brakk syv bein fikk en rift i hovedpulsåra i en trafikkulykke.

Hva dekker dagens helseforsikringer egentlig? Ingen av eksemplene over. Ved akutt og alvorlig sykdom spiller det ingen rolle om du har privat helseforsikring. Da gjelder det offentlige tilbudet.

It’s the economy, stupid: En helseforsikring koster deg om lag 5000 kroner i året. Ett døgns behandling på intensivavdelingen hvor jeg jobber, koster over 30 000. Man får lite helsehjelp for noen få tusenlapper.

De fleste pasienter har da også stor tillit til det offentlige helsevesenet, som stort sett er tilliten verdig.

Hva velger vi når kostnadene må kuttes?

Bent Høie frykter at det kan vokse fram et klasseskille. Det har vi allerede, se bare på folks tenner. Eller studien som viste at høy sosial status økte overlevelsen hos barn som ble rammet av kreft. Men at dette henger sammen med helseforsikringer, tror jeg ikke.

Om klasseskillet skal øke, er opp til Høie og andre politikere, og oss: velgerne. Prioriteringsdebatten vil bli viktig og vanskelig. For hva velger vi når kostnadene må kuttes? PET-scan og antistoffer som kan sikre meget god og fryktelig dyr diagnostikk og behandling ved kreft, eller 3 måneder kortere levetid? Sykehjem til mor, eller å passe henne selv? Lokalsykehus og levende lokalmiljø eller timesvis i ambulanse?

Virkelig klasseskille får vi den dagen det offentlige sier at, nei, den kreftmedisinen du trenger for å leve noen måneder ekstra, må du dekke selv. Da kjøper jeg kanskje helseforsikring. Hvis jeg har råd. For den kommer til å koste skjorta.

En grei oversikt over hva helseforsikring er og omfanget av disse i Norden finnes for øvrig her.

• Berit Sofie Hustad Hembre (f. 1976) er lege.

I kommentaren Hold kjeft, idioter eller «never check a good story» på Frifagbevegelse.no i går, anklager Torgny Hasås Anette Trettebergstuen (Ap) for å spille sex-kortet mot sine politiske motstandere når hun hevder at noen kalte henne hore under demonstrasjonen foran Stortinget.

Hasås har nemlig gjort utmerket, gravende journalistarbeid og spurt rundt 50 personer som var tilstede ved demonstrasjonen om de hørte hore-ropingen. Svarene var nei.

Dersom Hasås er redd for å bli stemplet burde han ikke skrevet sin artikkel. For den er smålig.

Dermed mener Hasås at det er grunn til å tro at Trettebergstuen har politiske motiver for påstanden. Han skriver at det ikke er det spor bedre å sverte noen på denne måten enn det er å rope hore – og at det er lettere å bli kvitt hore-stempelet enn mannegris-stempelet.

Men ærlig talt: Dersom Hasås er redd for å bli stemplet burde han ikke skrevet sin artikkel. For den er smålig.

En kvinne har sagt fra at hun har opplevd sjikane. That’s it. Hva Marie Simonsen har skrevet, er ikke Trettebergstuens ansvar.

Å umiddelbart anklage Ap-politikeren for løgn, politisk sverting, og for ikke å være bedre enn mannegriser – som om det var en konkurranse i å være den moralske verstingen, er dårlig oppførsel.

Det er ikke utenkelig at Hasås kan ha sett sitt snitt til å få en ”good story” selv.

Og hvilke motiver skulle Trettebergstuen ha for å finne på noe slikt? Hvordan skulle det komme hennes politiske agenda til gode? Det blir ikke noe folkebevegelse for vikardirektivet likevel? Ei heller noen aksjon mot LO-tilhengere.

Det er ikke utenkelig at Hasås kan ha sett sitt snitt til å få en ”good story” selv. Bedre det enn å være ydmyk, som LO-lederne Roar Flaathen og Gerd Kristiansen, og beklage noe som kanskje ikke har skjedd.

Det er liten tvil om at Hasås scorer selvmål. Dessuten heller han bensin på en sak det er uforståelig at noen av de involverte vil ha mer fokus på. Det er betimelig at han beklager sine uttalelser overfor Trettebergstuen.

• Karen Thue (f. 1984) er journalist, sitter i Minervas redaksjonsråd og skriver spalten ”Feministen” i Minervas papirutgave. Twitter: @KarenThue.

Nærmere en million seere benket seg ned foran TVen for å få med seg første episode av den mye omtalte dramaserien «Lillyhammer» i forrige uke.

Serien handler om Frank Tagliano, en amerikansk mafiaboss fra New York, som med hjelp fra FBIs vitnebeskyttelsesprogram skal starte et nytt liv på Lillehammer.

I en scene fra første episode ser vi Tagliano møte opp på det lokale NAV-kontoret for å skaffe seg en jobb. Aller helst vil han åpne en bar.

”Du må bare trekke i noen tråder, så jeg får bevilling”, sier han til saksbehandleren og legger en bunke sedler på bordet.

Som seg hør og bør avviser den pliktoppfyllende saksbehandleren Taglianos forsøk på bestikkelse, og inviterer han heller til et jobbsøkerkurs.

”Sånn gjør vi det ikke Norge” er tonen. Og godt er nå det.

Som nordmenn kan vi sitte godt plassert i sofaen og le selvironisk av den verdensvante mafiabossens møte med sære norske tradisjoner og kultur. Kontrastene fra det glamorøse mafialivet i USA til den lille norske byen er slående og ligger hele tiden som et bakteppe til grunn for handlingen for øvrig.

Det hele har en slående parallell til meldingene om at produksjonsselskapet Rubicon har brutt arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser. Nyheten kunne like gjerne vært en scene klippet rett ut fra serien. Mon tro hvordan Frank Tagliano hadde taklet det.

Loven skal følges. Hvis Rubicon har brutt den må de ta konsekvensene. Rapporten (PDF) fra Arbeidstilsynet peker på at det har vært opptil 60-70 timers arbeidsuke og manglende forebyggende HMS-arbeid. Hensynet til helse, miljø og sikkerhet burde være en enkel sak å ivareta. Men gitt at overtidsarbeidet har vært frivillig, føyer lovbruddene seg i en lang rekke av eksempler på at arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtidsarbeid er fullstendig reaksjonære.

Det er blitt sagt og skrevet mye om lovbrudd i helse- og omsorgssektoren. Men hva skjer når mer kreative bransjer må forholde seg til rigide arbeidstidsbestemmelser?

Ville «Lillyhammer» holdt samme kvalitet, eller kunne den i det hele tatt blitt laget hvis produksjonen hadde fulgt dagens arbeidsmiljølov til punkt og prikke? Hadde Knausgård fremdeles skrevet på bind 2 av Min Kamp? Ville den første boken vært like god om han ikke hadde kunnet sitte oppe midt på natten mange timer i strekk, fordi han var underlagt arbeidsmiljøloven?

«Nordmenn er late og jobber lite» påstås det. Jeg tror ikke på det. Om noen velger å jobbe mindre fordi de kan, må de føle seg fri til det. Men glem ikke at mange av egen vilje jobber langt lengre dager enn det Arbeidstilsynet mener er forsvarlig. Lærere, forfattere, toppidrettsutøvere, snekkere, selvstendig næringsdrivende og konsulenter. Eller studenter i eksamensperioder for den saks skyld. Vil du bli god så må du jobbe for det. Resultater krever innsats. Uten at jeg skal påberope meg mye kunnskap om filmbransjen, så vil det forundre meg om ikke en kvalitetsserie også krever hardt arbeid.

Rigide bestemmelser på hvor mye frivillig overtid man kan jobbe, dreper kreativitet, arbeidsinnsats, vinnervilje og skaperlyst. Nordmenn er ikke late. Vi er et stolt hardtarbeidende folk som vil gjøre en god jobb. Hvorfor legge begrensninger på det?

• Fredrik Bjercke Punsvik (f. 1989) studerer juss ved Universitetet i Bergen og er sentralstyremedlem i Unge Høyre.

Les også Nicolai Strøm-Olsen om Bertolt Brechts Det gode mennesket frå Sezuan på Det Norske Teatret: Commies ain’t cool.

Tre av landets teatersjefer, i Oslo, Bergen og Trondheim, har uavhengige av hverandre valgt å la Brecht åpne årets teatersesong, og det i løpet av en snau uke.

Bertolt Brecht. Kommunist, marxist, leninist og dramatiker. Foto: Deutsches Bundesarchiv (German Federal Archive). CC BY-SA 3.0.

Samtlige av disse er i tur og orden stort sett positivt anmeldt i Klassekampen av Amund Grimstad, sist 23. januar av Trøndelag Teaters oppsetning av Uni. Det er de økonomiske nedgangstidene i Europa, ikke ulikt krisen i mellomkrigsårene, som igjen gjør Brecht aktuell, antyder anmelderen.

Men Brecht-oppsetningene har også provosert høyresiden i norsk politikk. På Minervas nettsider skriver redaktøren i Frekk forlag og Kunstforum Nicolai Støm-Olsen at ”verken teatrene eller anmelderne tar stilling til det politiske innholdet i Brechts stykker”, som etter dennes mening er ”forkvaklet”.

Hvordan henger så dette sammen?

Filosofen Hans Skjervheim presenterer Brechts ideologiske ståsted i Det liberale dilemma og andre essays (1968), nedenfor slik jeg summarisk gjengir ham i mitt eget nær 80-siders Skjervheim-essay i boken Eksistensfilosofi, religion og humanisme (2011).

Ideologen Brecht
Bertolt Brecht ble allerede fra begynnelsen av trettiårene doktrinær kommunist, marxist og leninist. Han måtte flykte fra nazi-Tyskland, først til Danmark, så til USA. I 1947 vender han tilbake til Europa, og i 1949 slår han seg ned i Øst-Berlin.

I de tidlige tredveårene forfatter han hva han kalte ”lærestykker”, der han tar for seg politisk-revolusjonære problemer i dramatisk form.

Her grunnla han Das Berliner Ensemble, som gjør ham berømt som en av de fremste innen moderne teater – kanskje den fremste, understreker Skjervheim, som også berømmer ham som ”en stor dikter” – også langt inn i de mondéne vestlige litterære salonger.

Brechts diktning og teater ville være politisk. I de tidlige tredveårene forfatter han hva han kalte ”lærestykker”, der han tar for seg politisk-revolusjonære problemer i dramatisk form. Ett av disse heter Die Massnahme, der det i en fotnote står følgende:

”For noen etiske begreper, som rettferdighet, frihet, humanitet osv. som forekommer i Die Massnahme, gjelder det som Lenin har sagt om moral: ‘Vår moral utleder vi av den proletariske klassekampens interesser.’”

I et avsnitt for koret utdyper han dette:

Den som kjemper for kommunismen
Han må kunne kjempe og ikke kunne kjempe
Si sannheten og ikke si sannheten
Utføre tjenester og nekte tjenester
Holde løfter og ikke holde løfter
Gå ut i farene og unngå farene
Være gjenkjennelig og være ugjenkjennelig
Den som kjemper for kommunismen
har av dygdene bare én:
At han kjemper for kommunismen

Dette stykket handler om fire agitatorer som har vært i Kina og der drevet med undergravingsarbeid for partiet. Den ene av disse har vist medfølelse og derved satt hele partiarbeidet i fare. Han har glemt at det for en kjempende kommunist bare finner én dygd. De tre andre beslutter derfor at det er nødvendig å likvidere ham, og han er til slutt også selv innforstått med nødvendigheten av dette. Hans sak blir så forelagt kontrollkoret av de tre tilbakevendte agitatorene, og koret godkjenner likvideringen av den unge partikameraten.

Han har glemt at det for en kjempende kommunist bare finner én dygd.

For de ikke-troende blir dette ifølge Skjervheim snarere en klassisk tragedie – der helten er den revolusjonære radikalismen – enn et lærestykke etter Brechts intensjon.

Stykket pekte imidlertid fram mot Moskvaprosessene som ble innledet i 1936, og som ifølge Store Norske Leksikon bare dannet de offentlige høydepunktene i de store utrenskningene som fulgte i årene fram til 1939, og der store deler av den eldste partimassen ble likvidert. Også 90 prosent av generalene og 80 prosent av oberstene – halvparten av offiserkorpset – ble eliminert, med fatale følger for de væpnede styrker. Et stort antall av dem som ble anklaget, dømt og henrettet, ”tilsto” i forkant sine tildels absurde ”forbrytelser”, delvis ved familiære trusler og tortur, men også frivillig, i solidaritet med partiet. Så langt fra min bok.

Dramatikeren Brecht
Skjervheim utdyper Bretchs enestående posisjon som dramatiker videre i sitt essay. ”Her som seinare er det diktaren Brecht som gjer den politiske skulemeisteren Brecht til skamme,” skriver han, og gjentar at ”det ikkje er nødvendig å oppfatte Brechts teater i samsvar med hans eigen politiske intensjon”, og at ”det nettopp er dette som gjer han til ein stor diktar […] Det er ikkje på grunn av sin kommunistiske innstilling han vert dyrka, men på trass av den, i høgda tjener den kommunistiske innstillinga til å gjeva eit ekstra estetisk raffinement til det heile”.

Dette raffinementet ble en gang parodiert i en tysk avis. ”Herr og fru generaldirektøren sit i teatret (beste plass) og ser på ei Brechtframsyning. Ved tredje akt tek fru generaldirektøren av seg lorgnetten, vender seg til ektemannen og spør: Friedrich, er det i denne akta vi skal verta kommunistar?”

En parodisk replikk, kanskje med en viss aktualitet nå i kjølvannet av finanskapitalismen fallitt: Er det nå vi skal bli kommunister? Skjervheim advarte, særlig i 1970-årene, skarpt mot den ”teologiske” kommunisme den politiske Brecht representerte – forøvrig sterkt underkommunisert i de versjonene som nå vises på norske scener.

Skjervheim selv argumenterte for en ”avteologisert” sosialisme.

Skjervheim selv argumenterte for en ”avteologisert” sosialisme som sondrer mellom ”det ubestemt mulige” og ”det bestemt umulige”, med en formulering av Dag Østerberg. Marx’ visjon om å oppheve menneskets herredømme over mennesket (ved å oppheve staten, som var det marxistiske endemålet for revolusjonen) er et ”bestemt umulig” fata morgana, men ikke dette å strekke seg mot det som ”det ubestemt mulige”, som en ”regulativ idé”, med Immanuel Kant, vel vitende om at det er et fata morgana.

Senere, mot slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, ble Skjervheim en skarp kritiker av neo-liberalismen med sine bedriftsøkonomiske organisasjonsmodeller. Den selvsamme liberalisme som katastrofalt lenge har fått ”bruke penger som ikke finns”.

• Håkon C. Pedersen (f. 1931) Har skrevet artikler, kronikker og essays om krig/ fred/ kulturpolitikk med moralfilosofisk vinkling, blant annet i tidskriftene Ergo og Agora. I 2006 utkom boken Opprørerne i Hitlers borg om den aktive kjernen innen Abwehr og Wehrmact som forsøkte å lividere Hitler.

Presset mot storting og regjering fra lobbyister og interessegrupper blir stadig større. Er Stortinget i ferd med å bli en påvirkningskanal? Er lobbyister og PR-byråer et tilskudd eller en trussel mot demokratiet?

I panelet: Partner i Geelmuyden.Kiese og tidligere redaktør i Morgenbladet, Hans Geelmuyden,  leder i Civita, Kristin Clemet, parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, og nestleder i Norsk Journalistlag, Thomas Spence.

Møteleder: Medredaktør i Minerva, Torbjørn Røe Isaksen

Frokostmøte er i samarbeid med Geelmuyden Kiese og deres årlige lobbyundersøkelse vil bli presentert på møtet.

Minerva nr. 1-2012 med tema ”Påvirkning” lanseres og selges til redusert pris på møtet

Det serveres frokost fra kl. 07.45, og det blir anledning til å stille spørsmål. Møtet finner sted på Café Christiania, Nedre Vollgt. 19, inngang i Stortingsgaten.

VELKOMMEN!

Meld deg på her.

The Iron Lady
Phyllida Lloyd
20th Cetury Fox, 2012

Den såkalte Great Man of History-teorien er ideen om at det er store enkeltindividers karakterer og avgjørelser som styrer historien.  The Iron Lady er fullstendig lojal mot denne teorien. Dette er historien om hvordan Thatcher, den enerådige, tilkjemper seg makt og utnytter den.

Kultene som dyrker og forakter Thatcher, er begge preget av Great Man-teorien. Teorien har klart sin psykologiske appell. Som art er vi mennesker svake for enkle historier og gjenkjennelige narrativer, med karikerte helter og skurker. Således er filmen vennlig mot seerne. Den utfordrer ingen av de eksisterende stereotypier, men viser historiske glimt av oppturer og nedturer, fremskritt og feilskritt.

Venstresiden ser menn miste jobben, soldater dø, grov politivold og nådeløse innsparinger – tross sterke protester. Høyresiden ser en som tør ta vanskelige valg, vant Falklandskrigen, slo ned på sosial uro og reddet den britiske økonomien.

Om Thatcher er god eller ond avgjøres før man ser filmen, ikke etter. Det er nært knyttet til hva psykologer kaller glorieeffekten: Nye karaktertrekk tolkes i lys av hvordan vi i utgangspunktet har vurdert en person. Positive førsteinntrykk forsterker seg, negative det samme.

Hun er, i hver scene som statsminister, en ”great woman of history”.

Problemet er at det ikke er slik verden henger sammen. Great Man-teorien skal særlig ha blitt popularisert av Thomas Carlyle, som bemerket at “The history of the world is but the history of great men.” Herbert Spencer, en av hans kritikere, kontret: “Before [a great man] can remake his society, his society must make him.”

Ideologen Thatcher
I The Iron Lady ser vi en Margaret Thatcher som i statsministerembetet aldri viker fra den karakter filmens tittel gir henne. Enhver utvikling i britisk politikk og økonomi knyttes til en avgjørelse tatt av Thatcher. Løsningene kommer fra henne alene. De andre er uenige, men hun kjemper sin ideologiske visjon gjennom. Hun er en kvinne med visjoner og prinsipper, fullstendig upåvirket av sine omgivelser. Hun er, i hver scene som statsminister, en ”great woman of history”.

Den eneste ideologiske impulsen vi ser Thatcher motta, er når hun i ung alder overværer en tale holdt av hennes far. Etter dette ser vi bare Thatcher som en hard ideolog som slåss for sine idealer, og gradvis overtaler eller overkjører sine motstandere blant velgere og politikere.

Thatcher var utvilsomt viktig som person, men hennes makt kom ikke fra hennes karakter alene, men også fra den intellektuelle, politiske og historiske konteksten hun styrte i. Det illustrereres kanskje best ved å se på den økonomiske politikken, thatcherismens virkelige essens.

The Iron Lady ignorer dette, og viser oss en ikke-økonom som krever deregulering og statlig tilbaketrekning fra økonomien, som om ideene er hennes egne alene, og alltid møtte motbør hvor enn hun dro.

Det er riktig at Thatcher var mer radikal enn sine forgjengere, og at hennes økonomiske program ble mer radikalt enn valgmanifestet fra 1979, som ikke engang nevnte privatisering. Thatcher var intuitivt frimarkedsentusiast, skeptisk til statlig styre og stell. Men én statsministers ideologiske magefølelse klarer ikke i seg selv å reformere en finanspolitikk i en vestlig stormakt. Skal vi forstå thatcherismen, må vi glemme Thatcher et øyeblikk.

Et politisk paradigmeskifte
For det første var ikke Thatcher alene på den internasjonale scenen: overgangen til 80-tallet så høyrekrefter slå seg frem gjennom et oppgjør med et stivnende og rigid sosialdemokrati i en rekke land – herunder også Norge. Selv om Jimmy Carters ene periode bare var et kort demokratisk interim, var republikanernes Reagans valgseier i 1980 en del av samme trend.

I Peter A. Halls “Policy paradigms, social learning and the state: The case of economic policy-making in britain” fra 1993 studeres forklaringen bak den makroøkonomiske politikken i Storbritannia fra 1970 til 1989. Denne fasen, skriver Hall, “was also marked by a radical shift from Keynesian to monetarist modes of macroeconomic regulation, which entailed simultaneous changes in all three components of policy: the instrument settings, the instruments themselves, and the hierarchy of goals behind policy.”

En slik endring kan ikke forstås uten at man også ser på ideene bak politikken. Hall lanserte her begrepet  om et politisk paradigme, for å forklare hvordan verdier og ideer ikke bare preger synet på hva som er målene med politikk, men også hvordan problemer defineres. I følge Hall var det nettopp et slikt paradigmeskifte man så i overgangen til monetaristisk politikk:

“Inflation replaced unemployment as the preeminent concern of policy-makers. Active fiscal policy to moderate the fluctuations in the economy was rejected in favor of the paired goals of achieving balanced budgets and direct tax reductions. Monetary policy assumed new importance as an instrument of policy, and it was reoriented toward fixed targets for the rate of monetary growth. Regulatory instruments, such as incomes policies, exchange controls, and quantitative limits on bank lending were eliminated.”

Selv om Thatcher flere ganger siterte Hayek, var det usikkerhet om hun noen gang hadde lest ham.

Big Bang
I 1986 ble Londons finanssektor i The City deregulert, i det såkalte “Big Bang”. Dette store smellet omtalte Thatcher slik: “Gone are the controls which hampered success, it is you, the City, who are making London the place to be.” Hun hadde en klar idé om hvem som skaper samfunnets virkelige verdier – de som beveger verden.

Thatcher hadde utvilsomt en ideologisk kompatibilitet med endringene, men skyldtes de hennes vilje alene? I følge Hall så 70-tallet en diskreditering av Keyniasnismen gjennom en serie uforutsette utviklingstrekk, bl.a. inflasjonen ble underestimert, oljekrisen ble ikke forstått ordentlig skatteøkninger for bedrifter ble etterfulgt av nødstøtte, med mer. En rekke keynesianske botemidler på problemene ble foreslått, men uten mye effekt.

Det gikk så langt at Labours statsminister, James Callaghan, i 1976 innrømte: “We used to think you could just spend your way out of the recession and increase employment … I tell you in all candour that option no longer exists…” Erfaringen var at den rådende politikken ikke fungerte. Ikke bare løsnet dens ideologiske appell, den klarte heller ikke å løse samfunnets økonomiske utfordringer.

På slutten av 70-tallet blomstret det opp økonomiske tenketanker, samtidig som makroøkonomi ble en del av den offentlige samtale og den politiske enigheten blant myndighetsorganene ble brutt opp. Thatcherismen var i emning i god tid før 1979-valget.

Keith Joseph var mannen som introduserte Thatcher for Chicago-økonomene, og spilte en sentral rolle i utviklingen av den såkalte thatcherismen – både som parlamentariker og del av hennes regjering. Thatcher støttet aktivt opp om tenketankmiljøene som hun følte delte sine verdier, men John Gray, som var en del av det intellektuelle miljøet rundt Thatcher, har skrevet at selv om Thatcher flere ganger siterte Hayek, var det usikkerhet om hun noen gang hadde lest ham. I ettertid ser monetarismen mer ut som en kompatibel strømning, enn en grunnleggende inspirasjon for Thatcher, i Halls fremstilling.

Én del av en lengre historie
Når Thatcher først kom til makten, fikk hun imidlertid en sjeldent innflytelsesrik posisjon i den økonomiske politikken, involverte seg heftig og trakk med seg rådgivere som delte hennes syn – på tross av mye motstand i embetsverket hun arvet.

Likefullt, hvor viktig enn Thatcher var, så er hun bare én del av en lengre historie. Hall konkluderer: “it began with a shift in the locus of authority away from the Treasury toward a growing marketplace in economic ideas outside the state. The ensuing struggle to replace one policy paradigm with another was a society-wide affair, mediated by the press, deeply imbricated with electoral competition, and fought in the public arena.”

Økonomiske trender, endringer i industriell produksjon, økonomisk globalisering, integrering av internasjonale finansmarkeder, nye innovasjoner og fremvoksende markeder – alt dette er trender som påvirket Thatcher-administrasjonen mer enn de selv var påvirket av dem.  Det samme med opplevelsene av manglende uttelling for sosialdemokratiske programmer innen den økonomiske politikken, voksende byråkrati og manglende omstillingsevne i offentlig sektor. Det betyr ikke at thatcherismen var uunngåelig, nødvendig eller heller riktig – men snarere at det hadde en historisk forklaring utover en kvinnes visjonære sinn.

Problemet er at ideen om The Great (wo)man of history leder oss til å ta feil av hva som driver historie, politikk og økonomi.

At så få av Thatchers reformer ble reversert, må tolkes hovedsaklig som at de var nødvendige, og fungerte, men også dels med at de bygde på et intellektuelt fundament, historiske erfaringer og et syn på økonomiens utvikling som ble delt av langt fler enn bl.a. The Iron Lady gir inntrykk av. Om man leser biografier, analyser eller historiske skildringer av Thatcher, hennes administrasjon eller Storbritannias politiske historie vil man se at Thatcher ikke var alene. Men antallet som gjør det, er mindre enn antallet som vil kjøpe billett for å se The Iron Lady.

Thatchers ensporede personlighet og ukuelige tro på sin egen ideologi var så klart viktig for hennes kompromissløshet. Thatcher var ikke en tilstrekkelig forutsetning for Storbritannias thatcheristiske reformer. Selv om disses intensitet kan knyttes til henne, er det heller ikke åpenbart at hun engang var en nødvendig forutsetning for at disse reformene kom på plass. Kontrafaktisk historieskrivning skal man alltid være varsom med, men ideen om at de store lederne er historiens eneste drivkraft er rett og slett feil.

Feilslutningen
Dette er også det rådende synet på Thatcher på både høyre- og venstresiden i det daglige språket: Thatcher er den sentrale aktøren, og uten Thatcher ingen thatcherisme. Problemet er at ideen om The Great (wo)man of history leder oss til å ta feil av hva som driver historie, politikk og økonomi. Vi ender opp med å dyrke eller forakte enkeltpersoner, snarere enn å se den rolle ideer, demokratisk politikk, teknokratisk styre og økonomiske realiteter spiller. En slik feilslutning kan i verste fall smitte over på dagens demokratiske landskap, der politikk reduseres til personlighet, ikke substans, og der de viktige drivkreftene ikke oppdages i tide.

Thatcher som person vil fortsatt splitte høyre- og venstresiden i applaus og buing, og The Iron Lady vil ikke gjøre noe for å endre dette. Som et bilde av kvinnen er filmen så glimrende som kritikerne skal ha det til. Om man derimot vil forstå Thatchers politikk, dens drivkrefter og konsekvenser, måtte rollelisten og spilletiden blitt utvidet radikalt.

Det blir det kanskje færre Oscarer av, men også færre mistolkninger av komplekse historiske prosesser.

• Fredrik Wang Gierløff (f. 1984) er medredaktør i Minerva. Twitter: @FredrikESP

Den nenvte artikkelen av Peter A. Hall ligger bak en paywall, men et tidligere working paper finnes på denne adressen.