Bjørn Stærk (f. 1978) er fast spaltist i Minerva. Han blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.
Finnes europeiske høyreradikale?
Det kan virke som om deler av norsk høyreside er allergiske mot all omtale av dem selv. Alt er feil og vondt ment, selv når det åpenbart ikke er det.
Hans Rustad og Helle Merete Brix reagerte nylig på at Øyvind Strømmen omtaler Document.no som et høyreradikalt nettsted. Rustad mener at når Strømmen sier «høyreradikal», hører folk i stedet «høyreekstrem og revolusjonær». Ordbruken fører tankene over på nazistene, noe som er et tilsiktet forsøk på å sverte en politisk motstander.
Og Frp-rådgiver Anne Kristine L. Toje kritiserte i Minerva i april Anders Ravik Jupskås og Ketil Raknes for å gjøre det samme, når de omtaler Fremskrittspartiet som høyrepopulister. Hun mener de er fordomsfulle venstreakademikere som forsøker å ta knekken på Frp ved å assosiere dem med ytterliggående europeiske partier.
Document-redaksjonens avsky mot Øyvind Strømmen er et kapittel for seg selv. Alle som skriver der tolker alt han sier i verste hensikt. Dette til tross for at Strømmen er en av de få personene i norsk offentlighet som bruker merkelapper som høyreradikal på en ryddig måte. Kaller han noen for høyreradikal, høyreekstremist, eller fascist, så forklarer han også nøyaktig hva han mener med det.
Det gjør også Anders Ravik Jupskås ved Institutt for statsvitenskap på UiO. Han hadde en oppklarende kronikk i Dagbladet i november 2011 om forskjellen mellom høyreekstremisme, høyreradikalisme, og høyrepopulisme. Jupskås kritiserer de som blander alt dette sammen. Høyreradikale og høyrepopulister har mye til felles, men mot høyreekstremistene går det et skarpt skille.
Og alle som har fått med seg innslagene SV-rådgiver Ketil Raknes har hatt på NRK Ekko i sommer om høyrepopulismen i Sverige, Danmark, og Nederland, basert på boken Toje kritiserer, har blitt slått av hvor fordomsfritt han beskriver sine politiske fiender. Det virker rett og slett som om han vet hva snakker om, og ønsker å belyse i stedet for å sverte.
Ingen unskyldning
Rustad og Brix har rett og slett ikke fått med seg at når Strømmen bruker ord som høyreradikal, så er det ikke for å blande det sammen med høyreekstremisme, men for å holde dem adskilt.
Den viktigste forskjellen for Strømmen er at høyreekstremister, i likhet med venstreekstremister, er anti-demokratiske og voldelige. Høyreradikale jobber innenfor demokratiet, ekstremister jobber mot det. Radikale snakker, ekstremister skyter, eller drømmer om å skyte.
Dette er ikke en detalj. Det er en grunnleggende forskjell.
Og Toje har ikke fått med seg at når Jupskås og Raknes snakker om høyrepopulister, gjør de det for belyse de politiske strømningene som har preget Europa de siste tiårene. Ordet knytter partier som Frp og Sverigedemokratene sammen, ikke for å sverte Frp, men fordi man antar at de er utslag av en felles trend.
Noen trekker slike sammenligninger for å sverte Frp. Men det krever mye vrangvilje å hevde at Jupskås og Raknes gjør det.
Det er kanskje ikke så underlig at miljøer som har blitt svertet så mye som Document og Frp har blitt, ikke lenger klarer å fange opp når politiske motstandere beskriver dem på en redelig måte.
Men jeg vil ikke unskylde det. Det er ikke bra nok. De har ikke hørt etter. De burde ha fått med seg dette nå.
Kontrasten til de de kritiserer er forstemmende. Plutselig ser jeg for meg en nær framtid hvor de kunnskapsløse moralistene stort sett befinner seg på høyresiden, og SV er full av saklige realister som vet hva de snakker om. For en fryktelig tanke. Jeg kommer til å savne venstremoralistene når de er borte.
Muddes høyreradikale
Men Toje har ett godt poeng: Å snakke om en felles europeisk høyreradikalisme og høyrepopulisme, er å knytte sammen politiske partier og miljøer som er svært forskjellige fra hverandre.
Det er ikke galt i seg selv. Men jeg lurer på om de allikevel er for forskjellige til at vi kan bruke disse merkelappene til noe fornuftig.
De som snakker om dette temaet støtter ofte seg på den nederlandske statsviteren Cas Mudde. I boken Populist Radical Right Parties in Europe definerer han høyreradikalere som nativister (sjåvinistiske nasjonalister) med autoritære trekk, mens høyreekstremister i tillegg er anti-demokratiske, og dermed potensielt voldelige.
Mudde lister opp en lang rekke europeiske partiene som han anser for å være høyreradikale populister.
Listen inneholder mye rart. Her finner du både de islamfryktende israelsvennene i belgiske Vlaams Belang, antisemittene i franske Nasjonal Front, og de anti-vestlige antisemittene i russiske LDPR. Du finner partier som heller i autoritær retning, som LDPR, og de som er mer konservative, som Dansk Folkeparti, (som Strømmen sammenligner Document med).
Mudde er helt åpen på at disse partiene er svært forskjellige fra hverandre, og er vanskelig å gruppere sammen. Men han gjør det allikevel.
Det finnes mange meninger om hvilke partier som bør omtales som høyrepopulister og høyreradikale. Snakker man om høyreradikale, faller ofte Frp utenfor, fordi de ikke er radikale nok. Snakker man om høyrepopulister, som Raknes gjør, faller Frp innenfor, og havner i samme kategori som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og nederlandske Frihetspartiet.
Men uansett hvor du trekker grensen, ender du opp med å gruppere sammen partier som ikke kan fordra hverandre, og du stenger ute partier de selv ønsker å sammenligne seg med, slik Frp gjør med danske Venstre.
Populisme
Gir det egentlig mening å gruppere så forskjellige partier fra så mange forskjellige land?
Ja, litt. Populist er en grei merkelapp. Den betyr at partiene kanaliserer tanker de etablerte partiene ikke har fanget opp, gjerne med en anti-elitistisk vinkling. Høyrepopulist gir også litt mening, fordi partiene blir identifisert med høyresidene i hver sine land, selv om de sjelden er spesielt markedsliberale. Og skepsisen til etniske minoriteter et klart fellestrekk som ofte skiller dem fra de etablerte partiene.
Men at det er mulig å trekke opp dette skillet, mellom høyrepopulistene, høyreradikalerne, og de andre, betyr ikke at det forteller oss noe verdifullt, eller at det identifiserer en felles europeisk trend.
Populisme er en tom ideologi, en strategi hvor de som befinner seg på utsiden av det gode selskap bruker en folkelig og demokratisk retorikk for å angripe de som står på innsiden.
Populismen gjenspeiler dermed det politiske landskapet i landet den oppstår i. I land hvor de etablerte partiene ikke fanger opp ideer fra høyre, får du høyrepopulister. Er det ideer fra venstre de ikke fanger opp, får du venstrepopulister.
At det finnes mange høyrepopulistiske partier i Europa forteller oss noe om hva de politiske landskapene i Europa har til felles. Men det sier ikke nødvendigvis noe om hva de høyrepopulistiske partiene har til felles.
Etniske minoriteter
Kritikken mot etniske minoriteter er derimot et klart likhetstrekk mellom disse partiene. Noen hater dem, andre er bare skeptiske, men mange har et bilde av en trussel som, slik Mudde beskriver det, er på innsiden av staten men på utsiden av nasjonen. En indre fiende.
Men hvorfor skal vi begrense oss til etniske fiendebilder? Andre partier har andre fiender, langs klasselinjer eller kulturelle linjer. Sosialistene frykter de rike, etablerte partier frykter høyrepopulister.
Og sekulære omtaler ofte konservative kristne med samme avsky og kunnskapsløshet som islamhatere omtaler muslimer.
På NRK Ekko fortalte Raknes at høyrepopulister avviser den toleransen som preger de etablerte partiene. Her avslører han nok SV-brillene sine. For når ble egentlig de etablerte partiene i Norge tolerante? Alle oppfører seg i blant som verdiveivalsere mot skumle grupper som lever på en annen måte enn dem selv.
Er etnisk mistenksomhet så grunnleggende forskjellig at vi kan skille det ut for seg selv?
Kanskje bør vi heller se på alt dette som symptomer på sosial segregering, hvor ulike grupper i samfunnet ikke snakker med hverandre, ikke forstår hverandre, og ikke liker hverandre.
Og hva skjer når de innvandringskritiske ideene plukkes opp av etablerte partier? Skal vi fortsette å gruppere Fremskrittspartiet med Sverigedemokratene, hvis avstanden er kortere til Arbeiderpartiet?
Relative høyre- og venstresider
Det alvorligste problemet med merkelappene høyreradikal og høyrepopulist er det ordet alle tar for gitt: Høyre.
Problem er ikke at mange av disse partiene står til «venstre» i økonomiske spørsmål. Markedsliberale har ikke monopol på høyresiden.
Problemet er at ordene «høyre» og «venstre» er relative til tid og sted. De betyr ingenting i seg selv. De har forskjellig betydning i forskjellige land, og de endrer seg over tid. Amerikansk venstreside står ofte til «høyre» for norsk høyreside. Tysk høyreside i 2012 har ingenting å gjøre med tysk høyreside i 1932.
Det finnes alltid et høyre, og alltid et venstre, fordi mennesker naturlig deler seg i to grupper. Det er bare slik vi er. Vi skaper to motpoler, og plasserer oss selv et sted i mellom. Men det finnes ikke noe evig og universalt høyre, eller noe evig og universalt venstre, bare en evig og universal polarisering.
Disse motpolene er alltid knyttet til en bestemt politisk kontekst, en bestemt politisk offentlighet alle orientere seg etter.
Tyskland er en slik kontekst. Norge er en slik kontekst. Europa er det ikke. Kanskje blir EU det en dag, men foreløpig er de nasjonale aksene viktigere.
Det fungerer riktignok sånn halvveis å snakke om europeiske høyreradikale og høyrepopulister, fordi høyresidene har flere ting til felles. Men ordene gir inntrykk av et enhetlig fenomen, en bølge som feier over kontinentet.
Men det finnes altså ingen europeisk høyreside, bare europeiske høyresider. Vi har hver våre offentligheter, med hver våre politiske akser, fordi vi har hver våre politiske kulturer, og hver vår historie.
Det vi derimot har til felles er ideene. Det finnes europeiske sosialister, europeiske sosialdemokrater, europeiske markedsliberalister, europeiske konservative – og europeiske antisemitter, kontrajihadister, nasjonalister, og fascister.
Vi setter ideene sammen på ulike måter i ulike land, men selve ideene har mye til felles. Derfor gir det mening å snakke om en innvandringskritisk strømning i Europa de siste tiårene.
Dette er en strømning som også har påvirket de etablerte partiene. Når vi kun ser på den innvandringskritikken som kommer fra populister på høyresidene, ser vi bare halve bildet.
Begrepstømming
Og selv innenfor en bestemt politisk kontekst kan ord som «høyreradikal», «venstreradikal», «høyreekstremist» og «venstreekstremist» være mer forvirrende enn oppklarende.
Jeg vet hva «høyre» betyr i Norge i 2012, men «høyreekstrem» kan være så mangt. Det fungerer heller som et kodeord for «det som var høyre i en annen kontekst for 70 år siden».
Jeg lurer på om vi kanskje bør avskaffe disse ordene en gang for alle.
Når jeg bruker dem selv, er det ofte fordi jeg ikke har en klar forståelse av ideene jeg snakker om. Hva betyr det egentlig å snakke om venstreradikale i Norge i dag? Mener jeg sosialister, og finnes det egentlig noen av dem lenger? Jeg er sannelig ikke sikker. «Venstreradikal» blir en klisjé, et ord jeg kan bruke uten å tenke.
Og de gangene jeg vet hva jeg snakker om, og allikevel bruker slike ord, blir ikke forståelsen min formidlet til leseren. Hvis jeg tenker kontrajihadist, og skriver høyreradikal, eller tenker kommunist, og skriver venstreekstrem, så forsvinner viktig informasjon på veien. Jeg burde heller vært konkret, slik at jeg kan formidle det jeg vet.
Høyrepopulist og venstrepopulist gir derimot mer mening, så lenge vi knytter dem til en bestemt politisk kontekst. Frp er norske høyrepopulister, ikke europeiske. Derimot tilhører de en strømning av europeisk innvandringskritikk.
Vanskelig å bruke til noe fornuftig
Innvendingen min mot ord som høyreradikal er og høyrepopulist altså ikke at de som bruker dem gjør det for å sverte. Og innvendingen er heller ikke at det er umulig å definere dem. Det er fullt mulig å definere dem, og bruke dem på en ryddig måte. De som gjør dette, fortjener applaus.
Innvendingen min er at det er vanskelig å bruke disse ordene til noe fornuftig, og veldig lett å bruke dem feil. Vi tror de peker på noe som er felles og viktig. I stedet peker de på noe som ikke finnes, og vekk fra det som er viktig.
La oss heller snakke om hvordan ideer dukker opp på ulike steder, og til ulike tider. Noen ganger til venstre, andre ganger til høyre, eller i sentrum. Noen ganger på en ekstrem måte, andre ganger radikalt eller moderat. Noen ganger i populistiske partier, andre ganger i etablerte partier.
Der er det mange interessante historier å fortelle, og de kan være mye mer skremmende enn halvdankete nyhetsartikler om «høyreradikalismens fremmarsj i Europa».
Du nevner at hva som er høyre og venstre er relativt til tid og sted. Kan ikke et problem her være at høyreekstremisme etter det jeg vet først ble brukt for å beskrive nazismen i Tyskland og tilsvarende bevegelser, men at disse jo forekom i en periode hvor hele den politiske skalaen lå langt til venstre? Siden det knapt var noen som ønsket seg en nattvekterstat i den vestlige verden utenom USA i mellomkrigstiden og særlig tredvetallet, betyr jo dette at en bevegelse som idag hadde vært i sentrum eller litt til høyre for sentrum på tredvetallet hadde vært helt ute på det ekstreme høyre?
Vel, "høyre" og "venstre" stammer tilbake til den franske revolusjonen. Når man først snakket om høyreekstremisme vet jeg ikke.
Å si at hele skalaen lå "langt til venstre" i Tyskland rett før nazi-tiden, gir ikke mening, slik jeg ser det. De hadde rett og slett en annen skala enn vi har, hvor kommunistene var venstre, og nazistene høyre. Det er ikke sammenlignbart. Derimot var hele skalaen langt mer autoritær (og til dels sosialistisk) enn i dag. Men det er ikke samme som å si at den lå til "venstre". Det er å forutsette noe som åpenbart er feil: At høyre og venstre er noe evig og universelt.
@OpelTor
høyre ekstrem ble først brukt av stalin/bolshovikene for å beskrive sosialdemokrater...
http://dispatch-international.com/ er et forsøk på å skape en avis for den nye høyresiden i Europa. Spørs om de greier det, eller det blir med forsøket.
Utifra artiklene der ser det kanskje heller ut som de er en avis for europeiske kontrajihadister, eller islamkritikere? Og som da ønsker å gjøre dette til den nye høyresiden? Det finnes iallefall ingen slik høyreside i dag. Ingen europeere plasserer seg på en europeisk politisk skala, de plasserer seg på nasjonale skalaer.
Kudos til Bjørn Stærk!
I klassisk biologisk systematikk delte man gjerne systematikerne som enten "lumpers" eller "splitters", der "lumpers" var (over-)ivrige etter å lage mest mulig inkluderende klasser, og snakket om varieteter, snarere enn arter, mens "splitters" fant nye arter nærmest under hver busk.
Begreper som "venstreside" og "høyreside" fungerer veldig som "lumpers"-strategier, det kan være nyttig å innføre en stringent "splitter"-strategi på ide-basis, selvom vi må tillate rasjonell "lumping"-sammenfatninger, også.
Ordene høyreside og venstreside fungerer veldig godt, fordi de gjenspeiler den polariseringen som faktisk skjer innenfor en bestemt politisk kontekst. Det er når du forsøker å løsrive dem fra konteksten, og snakke om "høyreradikale partier i Europa", at du får et problem.
Problemet til Cas Mudde er noe av det du beskriver: Han forsøker å ta alle disse ulike partiene, og finne en fellesnevner for å beskrive dem. Og det klarer han jo. Men det er uklart hva denne fellesnevneren egentlig forteller oss av verdi.
Jeg opplevde Mudde som intellektuelt..mudder.
.-)
Jeg er ikke spesielt enig i at bi-polariteten uttrykt ved "høyreside" versus "venstreside" som spesielt interessant; man bør bestrebe en analytisk multipolaritet, uten å henfalle til en "splitters"-tenkning.
Eksempelvis er det man kan kalle en nasjonalkonservativ/isolasjonistisk posisjon temmelig forskjellig fra en liberalistisk&globalistisk posisjon, selvom begge tildels kalles høyreekstreme, eller i alle fall "høyreside"-posisjoner.
Det er bipolariteten som beskriver det politiske landskapet velgerne faktisk forholder seg til. At ideer i virkeligheten kan klassifiseres på mange flere akser, er noe helt annet. Det jeg snakker om er hva som skjer i praksis i et demokrati: Man fordeler seg langs én enkelt akse, som riktignok kanskje endrer seg over tid, og kanskje aldri gir helt mening, men som alle velgere til enhver tid vet omtrent hvor de befinner seg på.
Vel, personlig er jeg fullstendig uenig i at det er "Folket" som opprettholder bi-polariteten.
Snarere oppfatter jeg at det er medienissene av ulike slag som påtvinger den politiske diskurs denne tvangstrøya, enten medienissene er politikere, akademikere eller journalister.
De prøver å si noe "dypt", og alt som spys ut er virkelighetsforvrengende, overforenklende stupiditeter.
Populisme bør være et hedersbegrep i politikken. Stærk definerer det som at det fanger opp ideer på den politiske arena som andre partier ikke ser eller vil se eller ønsker å bruke. Men populisme er å fange opp og markedsføre som politikk de tanker og holdninger som "den tause majoritet" av folket har. Altså en slags grasrot-politikk.
Populistene er altså enige i, og forsøker å lage politiske programmer av, det som rører seg i folkedypet. Sistnevnte begrep er det ingen av de etablerte partiene som tør å ta i, da de egentlig forakter de store massene som befinner seg der, og ikke minst deres "grumsete holdninger".
Populisme kan også være noe negativt, når den begynner å tilbe folkemeningen, som om noe er riktig _fordi_ mange mener det. Slik er det jo ikke. Det er viktig at det mange mener er representert politisk, for at demokratiet skal fungere, og der spiller populistene en viktig rolle, men det hender også de letter helt, og hevder at flertallsmeningen har en slags verdi i seg selv, og at det ikke bare er galt å stenge flertallet ute, men også galt å være uenig med dem.
Populismebegrepet er et komplekst begrep. For det er jo ikke bare slik at det kun er en passiv posisjon, der populistiske politikere kanaliserer folkets meninger som om de var nøytrale medium. Populismens virkelige problemstilling kommer når populistiske politikere og bevegelser bruker mengders frykt og forsterker denne med bevisste politiske grep. Carl I Hagens bruk av et falskt brev skrevet av en falsk muslim er et eksempel på at direkte uærlige virkemidler har blitt tatt i bruk i populismens navn her hjemme. Det samme kan sies om Siv Jensens elegante krav om opphør av rettstatens beskyttelse for sigøynere nå nylig. Den siden av populismen, der prinsipper og jus blir satt til side for enkle populistiske løsninger så vi vel klarest under den nylig avsluttede Krigen Mot Terror.
Dette betyr ikke at all populisme er ond. Men det betyr at populisme er en metodikk som kan brukes til å forbigå formelle strukturer i det demokratiske samfunn basert på følelser og "den stumme majoritets ønske" . Det er der man må sette spørsmålstegnene.
Hagens brev var et falsum som han selv ikke vsste noe om. Han ble altså lurt. Ufint å bruke det mot ham og som et eksempel på populisme, Knutsen.
Populisme eksisterer innenfor demokratiet og må funderes på dets spilleregler. Populistene kan gjerne ønske at de hadde mer formell makt, men det blir med ønsketenkning når de fremmer den tause majoritets meninger. Derfor kan aldri populisme brukes til å "forbigå formelle strukturer i det demokratiske samfunnet". Det er imidlertid lov å prøve seg med forslag, men så lenge "de andre" har makten, så blir det bare slag i luften. Men som målbærer av den tause majoritets holdninger er den legitim. Godt for "folk flest"å se at noen politikere forsvarer og sågar hevder deres meninger.
"Det samme kan sies om Siv Jensens elegante krav om opphør av rettstatens beskyttelse for sigøynere nå nylig."
Elitistiske, stats&demokrati-fiendtlige internasjonale "avtaler" fattet av en verdensfjern, arrogant byråkratielite har selvsagt, ingen lovs kraft for en anstendig, suvernen stat.
Samtlige internasjonale avtaler som ikke er fattet i statens eksplisitte egeninteresse er å anse som..ugyldige dokumenter.
Nei nei nei Nordby da, du som kan være så logisk og stringent hvis du bare vil. Nå blir det mer pepper, som du helt riktig mener vi må tåle - innlegget her var det reneste vås. Du skriver som om du aldri har hørt om statsvitenskap og ikke aner hva slags stater som finnes på kloden.
Vel, Madsen:
Enhver internasjonal organisasjon som inkluderer land som Saudi Arabia og Iran i sine råd for menneskerettigheter og kvinnerettigheter og i det hele tatt tillater slike statsavskyeligheter stemmerett, er korrupte nbandittfellesskap enhver anstendig, suveren stat skal trekke seg ut av.
Hadde de etablerte partiene vært mer åpne for innvandringskritikk, ville Frp aldri hatt noen sjanse i norsk politikk. Og så ville ikke populister hatt eierskap på innvandringskritikken.
Populisme er selvsagt ikke alltid en god ting. Men det hender at den blir _nødvendig_, når de etablerte partiene ikke gjør jobben sin.
Bjørn: Jeg er ikke noen motstander av populisme som ektefølt utrykk for folkemening. Det er når man begynner å manipulere politikken for å forsterke populistiske tendenser jeg blir skeptisk. Der kommer vi inn på hele grunndebatten om den mediale diskurs, osv.
Lei: Har du noen links til den påstanden, eller noe bakgrunnsmateriale for at han ble lurt? Av hvem? Uansett står poenget om populistisk manipulering vs. populistisk kanalisering syns jeg.
Jeg syns ikke definisjonen på populisme i denne artikkelen er helt treffende. Er man virkelig populist bare fordi man er folkelig, men ikke politisk mainstream?
Jeg ville heller sagt at populisme er å fremme urealistiske forslag eller gå mot sine egne prinsipper for å lokke til seg velgere, noe som for øvrig neppe kan sies å være et isolert Frp-fenomen.
"Populisme" brukes vel om så mangt, men som regel handler det om en retorikk og en strategi hvor du setter folket opp mot eliten. Det kan også bli en form for tilbedelse av folkemeningen, hvor flertallet har rett fordi de er flertallet.
Jeg er ikke sikker på om det gir mening å bruke dette ordet om urealistiske forslag og valgflesk. Nettop fordi det er noe alle politikere gjør. Men det faller jo mer naturlig å love alt mulig når man er i opposisjon enn i posisjon, og populister er gjerne i opposisjon.
Når for eksempel journalister og akademikere omtaler Frp som et populistisk parti, er ofte begrunnelsen at de har veldig mye penger og at de "snur kappen etter vinden".
Det første er vel ikke f.eks. SV helt ukjent med. Når det gjelder det andre, så hevdes det av og til at "Frp-koden" er å bli likere Frp når det gjelder innvandringspolitikk, klimapolitikk etc.
Når akademikerne snakker om populisme, legger de gjerne mer i det enn at de lover alt mulig. De snakker om populisme bl.a. som en fremhevelse av folket vs virkelighetsfjerne eliter. Som Frp gjør ganske mye.
Stærk skriver i en replikk: "Det kan også bli en form for tilbedelse av folkemeningen, hvor flertallet har rett fordi de er flertallet".
Men det er vel slik at flertallet nærmest pr. definisjon har rett?!
Selv om eliten og de intellektuelle og forståsegpåerne mener at deres syn er "riktig". På Stortinget har vi nå i 7 år hatt et flertall som består av 51 %, og disse har ikke engang folkeflertallet bak seg i valg. Likevel blir mindretallet på 49 % overkjørt hele tiden og har null innflytelse. Vedtakene i Stortinget er vel "rett" for Norge?
Nei. Flertallet bestemmer ikke hva som er sant. Dette er lett nok å vise når flertallet skifter mening. Enten tok flertallet feil før de skiftet mening, eller så gjør de det etterpå. De kan ikke _alltid_ ha rett.
Demokratiet handler ikke om at flertallet har rett. Det handler om at flertallet har _makt_, (og med sterke begrensninger, et flertall alene kan f.eks. ikke oppheve Grunnloven). Det er både bra og nødvendig, så lenge det ikke ender opp som flertallstyranni, men det at du har flertallet mot deg betyr altså ikke at du tar feil.
Da blir det altså total forvirring og nærmest anarki. Med din analyse har alle rett eller ingen rett. Det finnes ingen sannhet, for øyeblikkets flertall har rett. Denne sannhet eller rett kan snu seg rett etterpå.
Spørsmålet er da: hva er rett eller sant, og hvem har rett? Eller finnes det simpelthen ingen sannhet? Hvem skal definere det til enhver tid? Skal vi oppnevne sterke personer som skal definere dette? Kan vi leve med at sant og rett svinger med øyeblikkets flyktighet?
Jeg skjønner godt at Rustad, Brix og Toje vil ha seg frabedt at Strømmen, Jupskås og Raknes omtaler dem som høyreradikale. Det hjelper selvsagt ingenting om de sistnvnte har definert uttrykket på en måte som de førstnevnte kunne akseptere - ganske enkelt fordi de ikke besitter definisjonsmakt, og uttrykket er allerede etablert til å bety nazistisk (evt. "nært beslektet med nazismen"). Hvit Valgallianse og Vigrid var typisk høyreradikale partier. Så enten stemplingen er intendert eller ikke, så er det den de aller fleste tilhørere sitter igjen med - og det er noe Strømmen, Jupskås og Raknes vet eller burde vite.
Forskjellen mellom "radikal" og "ekstrem" er heller ikke veletablert, og dessuten ofte irrelevant - ingen synes det er meningsfullt å snakke om "moderate" eller "ikke-voldelige" nazister.
Forøvrig, da jeg hørte Strømmen holde foredrag sist høst, så var det definitivt basert på samme sammenrøring som Mudde. Han hoppet uanstrengt mellom Jobbik, DF og Document, og det det påstått strenge skillet mellom begrepene kom som en ettertanke, som flisespikkeri. Hvis det isteden var islam han hadde snakket om, ville han med rette ha blitt kritisert for å være blant dem som mener/impliserer at alle muslimer er islamister.
"Jeg skjønner godt at Rustad, Brix og Toje vil ha seg frabedt at Strømmen, Jupskås og Raknes omtaler dem som høyreradikale. Det hjelper selvsagt ingenting om de sistnvnte har definert uttrykket på en måte som de førstnevnte kunne akseptere - ganske enkelt fordi de ikke besitter definisjonsmakt, og uttrykket er allerede etablert til å bety nazistisk (evt. "nært beslektet med nazismen"). Hvit Valgallianse og Vigrid var typisk høyreradikale partier. Så enten stemplingen er intendert eller ikke, så er det den de aller fleste tilhørere sitter igjen med - og det er noe Strømmen, Jupskås og Raknes vet eller burde vite.
Det kan så være, men for oss (og med 'oss', så mener jeg 'jeg') som befinner oss i sentrum, så er det ikke umiddelbart åpenbart hva kom er forskjellen mellom denne kritikken av Strømmens begrepsbruk, og den Sensuren av den Frie Ytring som de Slemme Politisk Korrekte Sosialistene bedriver når de tar til orde for at folk skal la være å bruke visse ord og begreper på måter som kan gi grobunn til fordommer og urimelige fiendebilder.
Men nå er det svært lenge siden jeg var innom document.no, så for alt jeg vet har de kanskje lagt bort all bruk av begreper som "islamofascisme", for å unngå at leserne sitter igjen med en ikke-intendert stempling av alle muslimer som fascister?
Jeg (som også befinner meg i sentrum) vet ikke om Document.no benytter begrepet islamofascisme, men ordet er uansett veletablert som betegnelse for islamisme, brukt av bl.a. Christopher Hitchens:
http://en.wikipedia.org/wiki/Islamofascism
Jeg aldri hørt om noen som med god vilje har klart å misforstå det som en "stempling av alle muslimer som fascister". At "høyreradikal" derimot er grundig (mis)etablert til å bety "nazistisk" er lett å bekrefte ved googling.
Så nei, jeg kan ikke se at kritikken av Strømmen & al. også skulle ramme f.eks. Hitchens. Sistnevnte mener å påstå at islamismen er fascistisk; førstnevnte mener ikke å påstå at Document.no er nazistisk (iflg. hva de sier).
Jeg vet ikke hvilke "visse ord og begreper" det ellers siktes til, eller hvem som har beskyldt hvem for sensur, så den klagen blir for vag til å kunne kommenteres.
I en verden der kommunisme er kult blir det nytteløst å forsvare sine egne meninger.
Ja, det er like greit å gi stalinistene i Arbeiderpartiet all makt og lære seg å leve med det. Facepalm.
"Det er bipolariteten som beskriver det politiske landskapet velgerne faktisk forholder seg til. At ideer i virkeligheten kan klassifiseres på mange flere akser, er noe helt annet. Det jeg snakker om er hva som skjer i praksis i et demokrati: Man fordeler seg langs én enkelt akse, som riktignok kanskje endrer seg over tid, og kanskje aldri gir helt mening, men som alle velgere til enhver tid vet omtrent hvor de befinner seg på."
Ja, slik er det. Og nettopp derfor er det feil av Strømmen å lage sine egne distinksjoner mellom radikal og ekstrem.
Det er meg en gåte hvordan noen kan rubrisere Document som høyreradikalt, men slik går det altså når Strømmen og resten av ytre venstre fløy får sette premissene for debatten.
Document er meg bekjent det eneste nettsted i Norge som målbærer konservative tanker, og er dermed et sårt tiltrengt alternativ i norsk konsensus.
Dette ikke sagt til forkleinelse for Minerva som er et interessant og lesverdig, om enn ikke konservativt, nettsted.
Forøvrig: Det blir ikke enklere å ta Hans Rustad alvorlig når han skriver i konklusjonen på sitt svar til Stærk følgende:
"Det er et potensial for ekstremisme i dagens Europa som er langt bredere enn det venstresiden var på 70-tallet, og som folk som Jagland og Strømmen selv er fasilitatorer for. Det gir dem levebrød, men det er neppe sunt for resten av samfunnet."
http://www.document.no/2012/07/finnes-bjorn-staerk/
Her sier han rett ut at han tror Strømmen (og av en eller annen grunn som ikke fremgår av teksten Jagland) ønsker å fasilitere, altså bistå, høyre-ekstrem terror for å tjene penger. Stort nærmere direkte forsøk på karaktermord er det vel vanskelig å komme.
Generelt synes jeg oplægget kommer godt rundt om begreberne og at der også sine steder tænkes mindre dogmatisk end det er almindeligt hos højtuddannede, som ytrer sig i den offentlige debat.
Der er dog også, hvad jeg ser som, kulturmarxistiske elementer af stalinistisk og antiracistisk tilsnit - som f.eks.:
I boken Populist Radical Right Parties in Europe definerer han høyreradikalere som nativister (sjåvinistiske nasjonalister)...
Dette mener jeg er et af mange eksempler på akademisk tænkning, der som implicit præmis har at Verdenskommunismen er det gældende paradigme. Det er jo kun i den situation at det er chauvinistisk at ville have et hjemland, der ikke er frit bosætningsområde for hvem som helst.
Det bringer associationer til stalinismen, der netop gjorde et stort nummer ud af at ingen menensker har ret til noget område, men at alle områder ejes af alle i fællesskab - og Stalin gjorde det også heftigt i racismebeskyldninger, antiracisme, menneskerettigheder, kulturelt folkemord og almindeligt massemord 'i det godes tjeneste'.
Lige netop de ting venstrefløjen, EU og FN også arbejder for - de benægter godt nok at ville begå almindeligt massemord, men udviklingen i de lande, de kræfter henter indvandring fra, viser at vi i det mindste går frem imod permanent lavniveauborgerkrig - og vi ved af erfaring, hvad venstrefløjen gør ved meningsmodstandere, når de får magten - ved hjælp af den importerede vælgermasse.
Det er altså dette at mene at nationalisme er chauvinistisk, der er det radikale eller ekstremistiske.
På den måde er det kun partier som Frp, SD og DF, som ikke er radikale eller ekstremistiske, mens 'De forenede Partier' (DK), 'Syvpartiet' (SV) og 'Ikke-Frp' (NO) faktisk fører en objektivt set ekstremistisk politik.
Det objektive ses ved at sammenligne med andre tider og steder og de teorier og erfaringer, der er om mennesker og samfund.
Er etnisk mistenksomhet så grunnleggende forskjellig at vi kan skille det ut for seg selv?
Både og, men det væsentligste er at det ikke går an at opdele mennesker i en længere række af identiteter. Det er tværtimod sådan at genetik, religion, sprog, kultur iøvrigt, historie, tilfældige omstændigheder og sikkert mere udgør en helhed som kun vanskeligt og delvist kan opdeles i enkeltkomponenter.
Den voldsomme focus på etnicitet (genetik, race) kommer igen af at megen tænkning i vor tid udspringer af stalinismen, som satte sig tungt på Verdens tænkning efter 2.v.k. og senere som subversiv propaganda og desinformation bl.a. gennem påvirkningsagenter frem til 1992.
Herved kan man få sat grupper af mennesker op imod hinanden, som socialisme altid søger at gøre det - man får foruden proletarer/kapitalister og mænd/kvinder nu pludseligt også hvide/sorte og kristne/muslimer/ateister - og den opmærksomme læser vil se at antallet af muligheder for konfliktlinier er produktet af antallet af faktorer.
Derfor er tale om 'racisme' et genialt kampmiddel - fordi genetik oftest er umiddelbart synlig og faktisk giver visse forskelle i egenskaber og dette gælder ikke mindst i skyggen af Holocaust - det er nok det mest potente middel til at skabe kaos, had og opløsning - hvad Stalin indså og udnyttede i sine mange folkeforflytninger med det formål at splitte befolkningen, så den ikke kunne gøre modstand imod undertrykkelsen.
Jeg lurer på om vi kanskje bør avskaffe disse ordene en gang for alle.
Det ville uden tvivl være et betydeligt fremskridt. Der er bare det lille problem at argumentationen fra venstresiden er svag og at man mest betjener sig af tilsvining, nedgøring og dæmonisering - propaganda, slogans, paroler - det er altså næsten umuligt at få en rationel dialog med venstrefløjen...
Mener jeg sosialister, og finnes det egentlig noen av dem lenger? Jeg er sannelig ikke sikker.
Mit bud er at liberalisme og socialisme er konvergeret til kulturmarxisme, neogramscianisme eller bare generisk oplysningsideologi. Vi får kapitalisme med alle kommunismens kontrol- og undertrykkelsesmekanismer. Et alfa- og et beta-hold. Dette er forudsagt af folk som Polanyi og Huxley for flere årtier siden.
I dag handler det om man tror på en rationalistisk oplysningsideologi eller man tror på en rationel konservatisme og altså mener at oplysningsideologierne trænger til en reformation - et korrektivt til de påviselige fejl, der er i ideologiernes grundantagelser og tankekonstruktioner.
La oss heller snakke om hvordan ideer dukker opp på ulike steder, og til ulike tider.
God idé - en god begyndelse kunne efter min mening være at se på lighederne mellem nutidens kulturmarxistiske venstrefløj, herunder liberalister, og antikkens gnostikere.
Du aner ikke hvor glad jeg er for at du skriver som du gjoer! "Liker" fra meg :)
@ Bjørn Stærk skrev 25. juli, 2012 kl. 16:40
Å si at hele skalaen lå "langt til venstre" i Tyskland rett før nazi-tiden, gir ikke mening, slik jeg ser det. De hadde rett og slett en annen skala enn vi har, hvor kommunistene var venstre, og nazistene høyre. Det er ikke sammenlignbart. Derimot var hele skalaen langt mer autoritær (og til dels sosialistisk) enn i dag.
Måske, hvis man tænker på Weimarrepublikken...
Jeg ved nu ikke om man kunne sige at nazismen var til højre - det var vel de konservative. Der kan vist ikke siges noget imod at fascismer, som bl.a. nazismen, er venstreorienterede ideologier, der ligger et sted mellem socialdemokratisme og kommunisme.
Den eneste grund til at vi idag 'lærer' at nazismen er højreorienteret i skole og medier er at Stalin var blandt sejrherrerne efter 2.v.k. og det er også en del af grunden til at de positive/sociale menneskerettigheder fik en så rabbiat udformning at de kan bruges til de samme destruktionsprocesser, som han selv brugte dem til - Rosevelts, ikke mindst Elinor, betød også en del.
Nazisme som højreorienteret er altså et irrationelt dogme, vi er indoktrinerede i - og som kun giver rationel mening fra et kommunistisk/stalinistisk standpunkt.
Nazismen er en af oplysningsideologierne. Marxismen var en irrationel pseudoreligiøs romantisk reaktion på den iskolde rationalistiske liberalisme og nazismen var det samme overfor marxismen, men de har alle betydelige lighedspunkter og står dermed i modsætning til konservatisme.
[...]At høyre og venstre er noe evig og universelt.
Jeg ville foreslå at venstreorienteret er at ville oprette Paradis på Jord, idet man fornægter al viden om mennesker og samfund og at højreorienteret er at have lært af historien og derfor være betydeligt mere forsigtig med at lave forventede forbedringer. Man kunne sige at venstrefløjen blindt tror på at mennesket er Homo Angelicus, mens højrefløjen ved at vi er Homo Sapiens Sapiens. Det er i denne blinde tro, årsagen ligger til at folk dør som fluer, hver gang venstrefløjen får magt som de har agt.
Fløjen bygger med sit indvandringprojekt i disse tider op til det næste orgie i blod og rædsler - og det interesserer dem ikke.
De fleste gider ikke at sætte sig ind i, hvad diverse kommentatorer mener på diverse tidspunkter med en betegnelse som for eksempel højreradikal, der bruges i flæng og derfor er en oplagt kilde til misforståelser og ufred.
Er denne ulyksalige brug af mærkater ikke dybest set et udtryk for brugernes egne behov for at bringe orden i et tiltagende kaos?
Eller måske blot et diskussionsemne som så mange andre, og så går tiden med det. Bevares på et intellektuelt plan, hvor man demonstrerer sine forcer og parader, men er det til gavn for nogen,kommer man videre? Måske, men hvor tager det lang tid!
Personligt mener jeg, at Øyvind Strømmen med fordel kunne have undladt anvendelsen af ordet højreradikal og dermed opnået en større klarhed i sine tekster. Han forklarer ganske vist udmærket, hvad han forstår ved hhv,. højreradikal og højreekstrem, men det flyder alligevel sammen i en pærevælling af uønskede elementer, og det er kernen i sagen.
Kommunikationen får på den måde noget grumset over sig, og hvad endnu værre er, den mister integritet, fordi den åbner for flugtveje, hvis tidsånden skifter. Det er mit indtryk, at Strømmen bag den udfarende kraft er en forsigtig mand, der tager højde for den mulighed.
Hvad enten man lægger den ene eller den anden betydning i et ord som højreradikal, vil de fleste opfatte det som noget negativt, skønt betydningen kan pege i mange retninger og i sin latinske oprindelse "radix" blot betyder "rod", dvs. noget dybtgående. Næste betydningslag er noget "yderligtgående" eller ligefrem "revolutionerende" og dermed farligt, og så ruller snebolden efter smag og behag og indsigt, og med den en form for meningstyranni, der har karakter af en domfældelse.
Som der er gjort opmærksom på, er det politiske spektrum i bevægelse, og det kniber med at håndtere, at vi er gået fra et todimensionalt til et tredimensionalt politisk univers og samtidig har fået rodet begreber som højre og venstre gevaldigt sammen. Fra færøsk og grønlandsk politik har vi indenfor det danske rigsfællesskab længe haft kendskab til den tredje dimension, som kulturforskelle medfører, men det har ligget tungt med at tage det ind, og den anti-danske dimension i færøsk og grønlandsk politik har i tidens løb hensat danske politikere i tilbagevendende dyb undren. Det nuværende rod burde ikke være kommet så meget bag på os, som det er.
Med det måske lidt overfladiske kendskab, jeg har til document.no, er det mit indtryk, at bloggen ikke har meget tilfælles med Dansk Folkepartis socialdemokratisme og hang til småborgerlighed, men det er da muligt, at jeg har misforstået noget grundlæggende.
Forstå mig ret, som jeg ser det, udgør småborgerne en stor del af et lands rygrad, men man kan ikke med rette kalde DF for et radikalt parti, medmindre man lægger sig ukritisk fladt i beundring for alt udenlandsk og kræver, at andre skal gøre det samme. Snarere er der tale om et gumpetungt socialdemokrati med de konservative sider den slags har for vane at udvikle, og som vi kan betragte som et stabiliserende element.
I politisk henseende stoler jeg - skønt liberal - mere på balancen end på et enkelt parti. Men jeg frygter, at det i et multikulturelt samfund vil være utilstrækkeligt, fordi solidariteten ikke kan bevares. I øjeblikket er der trods alt meget, vi er enige om på tværs af partierne, men opløsningstendenserne er markante.
Det rimelige i at kalde Dansk Folkeparti for et borgerligt parti kan altså i høj grad diskuteres, og det gamle socialdemokrati er for længst blevet et akademikerparti, der ikke har en eneste arbejder valgt på tinge. DF og Socialdemokratiet befinder sig da også i en stadig kamp om de samme vælgere fra arbejderklassen.
Det er ingen hemmelighed, at DF flirter helt bevidst med røde pølser og en romantisk kolonihavekultur, hvor der på hver lille havelod dyrkes gulerødder, jordbær og kål til eget forbrug, hvor kaffekanden altid er varm, og hver lod har hejst et lille Dannebrog. Er det sådan I ser document.no?
Økonomi i en større sammenhæng har aldrig været af nævneværdig interesse for DF, nærmest slet ikke. Interesserne spænder i det hele taget ikke vidt, man er mere interesseret i dagen og vejen lige uden for døren og at sørge godt for uformuende pensionister.
Muslimer fylder, som vi alle ved, enormt meget i det parti, for det er dem, der opfattes som truslen mod det gode liv, og tro mig det er ikke med urette. Danmark har i meget længere tid end Norge taget imod indvandrere, vort land er langt tættere befolket, og man mærker ud i alle led, at politiet, socialkontorer og andre, der skulle sikre velfærdssamfundet, er overbelastet og ikke magter opgaven. Skønt beskatningen er tårnhøj, og folk burde kunne forlange et langt højere serviceniveau til gengæld.
DF’s mærkesager skyldes således enkle årsager. Partiets grundpiller er verdens højeste skattetryk og det tab af dagligdags tryghed og værdier, som et nært naboskab til indvandrere fra fjerne kulturer har medført for mange, og som i alt for høj grad gør EU’s og venstrefløjens indvandrerromantik til skamme. I det spil er DF den lille mands parti og trøst, og det er der brug for. Fordi småborgerne som de første fik mærke den balkanisering, der breder sig i de mindrebemidlede strøg. Det er da også karakteristisk, at partiet har suget til sig fra hele venstrefløjen.
Det kan vi andre lukke øjnene for, mens vi sætter os på den høje hest, vi har ikke problemerne helt så meget inde på livet. Men det får vi jo, hvis udviklingen fortsætter, og hvad enten man betragter den fra den ene eller den anden eller femte synsvinkel, forekommer det mig at være rigeligt arrogant at se ned på de reaktioner, der kommer fra et protestparti som DF.
Eller sagt på en anden måde, jeg føler mig mere forpligtet overfor mine landsmænd end overfor resten af verden.
Jeg kan ikke foretstille mig, at jeg nogensinde kommer til at stemme på DF, partiet irriterer mig ofte, men jeg vil ikke være med til som helhed at kalde det højreradikalt og dermed lægge afstand til de faresignaler, partiet udsender, og som vi er nødt til at tage alvorligt.
Der findes altid grænsesøgende personer i sådan et parti, men det er ikke normen. En større forståelse for situationen er mao. på sin plads for eksempel fra de øvrige skandinaviske landes side. At det norske Fremskrittspartiet kan vække så meget modvilje, som tilfældet er, forekommer mig højst mærkværdigt, nærmest snobbet. Er det virkelig partiprogrammet, der vækker så stor afsky, eller er det evnen til at suge mindre heldige elementer til sig?
Selv om begejstringen hos de fleste af os nok kan ligge et lille sted, bør vi ikke undre os over, at folk er begyndt at organisere sig internationalt mod indvandringen. Det er blot begyndelsen, og det vil vokse og vokse, fordi man tramper henover folk.
Den meget omtalte debat med muslimske ledere, der nu har stået på i årtier med alle dens salvelsesfulde hensigter indsvøbt i milliarder af ord, synes i øjeblikket i vid udstrækning at have alt for meget karakter af spild af dyrebar tid. Et halvt skridt frem, stor begejstring i medierne, men reelt set hele tiden tilbagegang og en tilspidsning af situationen, fordi vi ikke magter den og har været for naive.
Dette er det mønster, folk genfinder overalt i Vesteuropa, når det gælder forholdet til islam. Det er muligt, at I mener, at det står langt bedre til i Norge, men så skylder I at demonstrere det mere overbevisende. Vi hører ganske vist fra jeres politikere, at verden ser op til Norge, men tror I selv på det?
For mit eget vedkommende gøs jeg forleden, da jeg så jeres statsminister synge med på Michael Wiehes hadevise. Hvor er fascisterne?
Skriver Fjordman yderligere historie?
Først vil jeg undskylde, at også dette indlæg er langt, men det er mærkelige tider, vi lever i.
Ketil Raknes er et behageligt og velorienteret menneske at lytte til, og det er lige før man lader sig forføre af hans idylliseringer. Men, men! Det er fx en alt for bekvem myte, at det var Dansk Folkeparti, der styrede den danske indvandringspolitik i de ti år, hvor partiet var regeringens støtteparti. Det borgerlige Danmark indså nødvendigheden af at dæmme op, og den nye socialdemokratiske og socialistiske regering har smidt det hele på gulvet igen.
Danmark bliver i øjeblikket bestormet af asylanter, hvoraf kun en ud af 500 vurderes at kunne arbejde. Det siger sig selv, at den opgave kan vi ikke magte, og at det kun er et spørgsmål om tid, før systemet bryder sammen.
http://hodja.wordpress.com/2012/08/02/choktal-kun-en-asylansoger-ud-af-500-kan-arbejde/#comments
De meget omtalte fascister er ikke nemme at få øje på, men hvad skal vi sige til den nedenfor omtalte sponsoreredeThe International Conference for Free Speech and Human Rights i Bruxelles?
Som udgangspunkt kan vi forsøge at følge pengene, og det er ikke beroligende, eftersom vi allerede har rigeligt mange af Mellemøstens problemer på skødet. Jeg har som mange danskere skrevet adskillige debatindlæg, hvor jeg tog afstand fra venstrefløjens antisemitisme, men snart orker vi vel heller ikke det, fordi vi selv bliver klemt som lus mellem flere negle.
Jeg har det også elendigt med kongressens kåring af den påståede frihedshelt og forsvarer for vor civilisation, for jeg betragter ham som en utroværdig, sensationssøgende og trættekær person. Fx har jeg læst hans bog fra 1980’erne, da han allerede var en moden trotskistisk historiker, der ikke desto mindre påstod, at en atomkrig ikke alene var sandsynlig men grænsende til vished stod for døren. Jeg ved, at han ikke er af jødisk familie (forklaring senere), at han som barn blev døbt til lutheraner og som ung marxist meldte sig ud af folkekirken.
Indtil for et par år siden tydede alt på, at denne Lars Hedegaard for eget vedkommende ville give en god dag i religion, men pludselig sad han i canadisk fjernsyn og påstod, at han er jøde, og videoer blev lagt ud på danske blogge, hvilket fik mange af os til rykke tilbage i stolen, for det lød meget lidt sandsynligt. Siden påstod han at være konverteret, og mon ikke det gav ham magtfulde venner.
I 2007 holdt Lars Hedegaard under en anden kongres i Bruxelles en tale, der vakte opsigt og efter hans seneste tale samme sted i juli endnu mere eftertænksomhed, for hvad pokker har de gang i?. Nok opildner Hedegaard ikke direkte til vold men dog til nogle diffuse alternative løsninger, der efter nogens mening til forveksling ligner oprør mod statens monopol på myndigheder. Man vil forlade Titanic og gå om bord i nye både, som Hedegaard sagde i sin tale i juli. Hvilke både? Vi er vel alle i samme båd, Gud bedre det.
Hedegaards personlige fremstilling af den meget omtalte frihedskæmperretssag mod dansk lovgivning giver jeg ikke en døjt for. Det gør filosoffen Asger Trier Engberg heller ikke, hvilket interesserede nemt kan finde ud af på nettet. Taberne var os skatteydere, der betalte et forløb helt til højesteret, hvortil Lars Hedegaard mig bekendt havde fri proces og ikke var så dårligt stillet, som han på kongressen antyder at have været i økonomisk henseende. Han havde en af landets stjerneadvokater som forsvarer, foretrak en spektakulær retssag i stedet for at betale en bøde på ca. 5.000 kr. for at have opført sig stærkt provokerende, og brugte sagen i udlandet til at promovere sig selv som frihedskæmper mod den danske stat. Helt i marxistisk ånd.
Vi skatteydere må have betalt en regning i millionklassen, og Hedegaard fik ikke rokket en tøddel ved lovgivningen. At vi er mange, der ønsker at få den såkaldte racismeparagraf 266 b i Straffeloven ændret, er en helt anden sag.
Ifølge jeres skattelister bor Peder Jensen alias Fjordman efter sin flugt fra Norge i Danmark og har ved flere lejligheder givet udtryk for en nærmest barnlig tillid til Lars Hedegaard. Om kongressen skriver Fjordman bl.a. højstemt i Frontpage Magazine:
“I had the great pleasure of taking part in the International Conference for Free Speech and Human Rights on July 9, 2012 at the European Parliament in Brussels, Belgium, sponsored by the International Civil Liberties Alliance. Representatives of 18 countries, the majority being from Europe but with the participation of Coptic Christians from Egypt as well as former Muslims, met to discuss the ongoing Islamization of Europe and the Western world and how to preserve our basic civil liberties. [..]
One of my friends suggested that these people might be mentioned in the history books 50 years from now, and in a more positive manner than they are talked about in the mass media now. I’m not sure whether this is true, but you never know. It’s more interesting making history than reading about it.”
http://snaphanen.dk/2012/07/30/fjordman-inside-the-brussels-conference/#comment_start
Og her er Hedegaards tale:
http://snaphanen.dk/2012/07/22/lars-hedegaard-in-brussels/
Så Peder Jensen mener nu at være i færd med at skabe historie og føler sig åbenbart ikke mere tynget af sin hidtidige ”bedrift” som storleverandør til en massemorders credo.
Nok vil jeg ikke pålægge Peder Jensen noget ansvar for Breiviks ugerninger, men at udvise eftertænksomhed og tilbageholdenhed ville have været klædeligt. I efteråret tiggede Peder Jensen på nettet, og for nogle måneder siden skrev han på en dansk blog om planer om at skrive en doktordisputats. Nogen form for seriøs forskning har han mig bekendt ikke bedrevet, og jeg har ofte kritiseret det, som jeg har læst fra hans hånd, fordi jeg fandt det uhyggeligt tendentiøst med mange brud på almindelig kildekritik.
Peder Jensen lægger jævnligt indlæg ud på danske blogge, men besvarer aldrig folks kommentarer og har ladet forstå, at han som en kendt person er så overbebyrdet med forespørgsler om interviews, at han har måttet indskrænke sine aktiviteter.
Denne efterhånden midaldrende Peder Jensen har mig bekendt aldrig arbejdet indenfor sit fag, hvilket ifølge ham selv skyldes hensyn til hans samvittighed. Det er nærliggende at undre sig over, hvad han lever af i dag, og hvori hans nye bidrag til historien består? Hans meget omtalte bog er ikke udkommet, og jeg er langtfra sikker på, at jeg ønsker, at han skal bidrage yderligere til historien.
En kan gå 100 år tilbake i tid, da sosialismen ble etablert i Europa. Alt som smakte av tradisjonell tankegang skulle bort og det var en "ny tid".
Den nye tiden fikk jo verden erfare, og resultatet ser vi dag.
Benjamin Disraeli var den som grunnla den moderne konservatismen. og Sir Winston Churchills store ideal.
En skal ikke glemme at de to første som advarte verden mot den n-sosialistiske Adol Hitler var Sir W. Churchil og President Hoover, begge konservative og høyre-orienterte.
Disse to såg farene ved et sosialistisk tyranneri og såg veldig liten forsjell mellom Hitler og Stalin, som begge var sosialister og representerte det ytterste venstre.
Ut fra diss e fakta kan en si at det var den høyre-siden som sikret den fred, frihet og rikdom vi har i dag.
Venstre-siden fikk ture fritt frem i Øst-Europa, som i dag forsøker og kravle seg frem fra venstre-sidens ruiner.
Takk for en poengtert og tankevekkende kronikk.
Når begrepene/termene blir forslitt eller moralsk belastet er det kanskje bedre å begynne nye snarere enn å tømme de gamle for innhold.
Jeg er helt enig i at "populisme" først og fremst er en metode eller måte å utforme politiske program på, snarere et bestemt og helhetlig politisk program. Innslag av populisme finner vi derfor i alle partier, men i Norge mest utpreget i Frp. Carl I Hagens politiske håndtverk dreide seg nettopp om en fabelaktiv evne til å fange opp murring og misnøye i befolkningen. Frp er høyrepopulistisk fordi partiet ligger "til høyre" på "tradisjonalistskalaen" - konservative i moralspørsmål, skeptiske til innvandring/andre kulturer og religioner. Samtidig har Frp innslag av typiske venstresaker som helse og eldreomsorg. Frp kanaliserer også annen type misnøye med f.eks. lave fartsgrenser eller alkoholavgift.
Selv H eller Ap er ikke frie for populisme. Ap har selv forsøkt seg med høyrepopulistiske saker. Høyres motstand mot f.eks. veiprising eller boligskatt er dårlig Høyrepolitikk, men god høyrepopulisme.
Set med mine øjne er Arbeiderpartiet meget populistisk.
Men det værste, jeg har set, er jeg netop faldet over. Det er en plakat, der reklamerer for en kongres i New York den 11. september arrangeret af SION - Stop Islamisation Of Nations.
Plakaten findes nemt ved at google
SION New York 11 september
Hvis I scroller langt ned ad siden, ser I den. Den meddeler, at de forenede nationer - altså SION ved denne anledning - kæmper for frihed.
Mange flag fylder cirka halvdelen af fladen, det israelske i midten, og det norske fylder også godt. Dannebrog er gudskelov ikke blevet misbrugt til dette krigsliderlige makværk.
Resten af fladen er fyldt af krigsskibe, fly og kampvogne.
Det forekommer mig, at man burde have udtømt de fredelige midler, førend man går over til krigspropaganda, og selv om jeg i tidens løb har skevet mange indlæg og læserbreve, der forsvarede jøder og Israel, så væmmes jeg ved dette.
Man skal lede efter pengene, og de kommer sandsynligvis fra det samme jødiske fond, som finansierer counterjihad manden Robert Spencer, som han kalder sig. Han må oprindeligt have heddet noget andet.
http://www.sappho.dk/ny-national-konservativ-avis-i-stobeskeen.htm