Erik Lundesgaard (f.1980) er statsviter med fordypning i konstitusjonelle reformer. Han er også medlem av Høyre og blogger på www.blogg.lundesgaard.no.
Fjern pressestøtten
Hvor radikal hadde pressen vært uten pressestøtten? Å fjerne denne støtten ville sannsynligvis føre til færre, men bedre og større aviser.
Fredag 7 oktober feiret Minerva 10 års jubileum med en liten feiring av seg selv på Litteraturhuset. Det er bare å gratulere. Tidsskriftet og dette nettstedet blir stadig både bedre og en viktigere premissleverandør til den offentlige debatten. I forbindelse med feiringen ble det holdt en paneldebatt med spørsmålet: ”Trenger vi en borgerlig presse?”
Debatten og problemstillingen er prisverdig. Det faktum at norsk presse er sentrum-venstre-orientert og at norske journalister helst stemmer SV, har undret og forarget mange på høyresiden i årevis. Meg selv inkludert. De senere årene har tema vært gjenstand for gjentagende bardisksjoner i høyrekretser. Spesielt har frustrasjonen gått utover Aftenposten. Mange på høyresiden oppfatter at avisen under redaktørene Knut Olav Åmås og Harald Stanghelle er blitt sentrum, ja, til dels venstreorientert. Enkelte omtaler avisen konsekvent som Aftenkampen. I mine egne øyne er Aftenposten under disse to blitt kjedelig. Debattstoffet har fått et sterkt fokus på verdispørsmål og kultur. Tyngre politiske temaer og økonomi er nesten ikke-eksisterende.
Et element som var nesten fraværende i debatten fredag var pressestøtten. I mine øyne er det nesten meningsløst å diskutere mangelen på borgerlig orientert presse, uten å samtidig ha vilkårene for norske aviser med pressestøtte i bakhodet. Jeg tok selv opp dette, ved å stille ordstyrer Nikolai Astrup spørsmålet: ”Om han i en høyreregjering i 2013 vil ta til ordet for å fjerne pressestøtten.” Spørsmålet ble noe nonsjalant avvist av ham, selv om panelet plukket opp tråden. For debattens del burde jeg heller stilt spørsmålet slik: ”Hvordan hadde norsk presse sett ut uten pressestøtte?”
På det er det et åpenbart svar. Ganske annerledes. Norsk presse er kraftig subsidiert, henholdsvis indirekte med cirka 3 milliarder årlig gjennom momsfritaket og direkte gjennom pressestøtten. Klassekampens redaktør koketterte under debatten med at det kanskje ikke er et markedet for et tydelig borgerlig avisprosjekt. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er trolig ikke et markedet for noen de av såkalt meningsbærende som mottar mest direkte pressestøtte, henholdsvis Dagsavisen, Vårt Land, Nationen og Klassekampen.
Hadde man fjernet den direkte pressestøtten helt og samtidig lagt om vilkårene for avisdrift gjennom innføring av kulturmoms eller vanlig moms, vil det trolig presset frem en konsolidering av avisbransjen i Norge. I et slikt ”Stunde Null” ville ressursene i bransjen måtte omdisponeres for at avisene skulle kunne overleve økonomisk. Vi ville fått færre aviser, men sannsynligvis også bedre og større aviser. Muligens ville det også gitt aviser som i større grad representere hele avis-spekteret, da de såkalt meningsbærende avisene som mottar mest pressestøtte er åpenbart ikke-borgerlig, og da inkluderer jeg Vårt Land og Nationen.
Problemet i norsk presse, slik jeg ser det, er først og fremst mangelen på et tydelig borgerlig avisprosjekt. Den siste tiden har jeg abonnert på Klassekampen, og måten de driver kritisk journalistikk på er forbilledlig. Deres politiske journalistikk er god, til tross for et sterkt venstrefokus. Dessuten skrives det mye spennende om en rekke tema. Klassekampen gir rom til journalistikk og kritiske tekster, som få andre i Norge slipper til. Men mye av dette kunne like gjerne stått i en borgerlig ekvivalent til Klassekampen. Så i stedet for å kjøpe aksjer i Klassekampen, kunne høyretyper som Johan H. Andresen og Øystein Stray Spetalen puttet penger i en borgerlig ekvivalent, hvor sistnevnte kunne hatt sin egen spalte. Det kunne vært noe.
- Erik Lundesgaard (f. 1980) er statsviter og Høyremedlem. Twitter: @eriklundesgaard
For det første, "sentrum-venstre-orientert" er knapt nok radikalt. Vi skulle hatt mer radikal, og politisk utfordrende journalisme i dette landet, både til høyre og venstre. Mer av det arbeidet Klassekampen gjør, og mindre av det for eksempel Dagbladet driver på med.
For det andre, journalismen har en radikal opprinnelse, et resultat av radikale skribenter og tenkere i opplysningstankens ånd. Jeg tror ikke støtte eller ikke-støtte til journalistikken, vil endre journalistikkens natur. Det er kanskje vanskelig å tro det i dag, men journalismen er et opplysningsprosjekt.
Hvis jeg skulle sett mot konsekvensen for avisleserne, og ikke for avisene selv, så vil jeg for min egen del si følgende: Nå vet jeg ikke hvordan en fjerning av pressestøtten ville påvirket avisene, men hvis en prisøkning hadde vært en nødvendig konsekvens i første omgang, så ville ikke jeg av den grunn sluttet å lese Klassekampen; jeg hadde derimot kanskje måtte prioritere bort andre aviser jeg leser, som Bergens Tidende og Dagens Næringsliv.
Norsk presse er et eget parti: JV - Journalistisk Venstreparti. Partiet har desverre kun noen spredte blåblogger/borgeraviser som opposisjon og korrektiv.
Det er å håpe at pressestøtten blir endrett til en støtteordning som er mer uavhengig av dagens papirbaserte system. Også nettmedier/borgeraviser burde kunne få støtte som nødvendige korrektiver til gammelmedias meningsenfold.
Du er inne på noe veldig riktig om at Aftenposten har blitt kjedelig, dvs. mindre tung. For Åmås fulgte vel dette et stykke på vei av hans programerklæring, som (med forbehold om at hukommelsen er skral) gikk ut på "færre menn i hvite frakker" og en bevisst satsning på nye stemmer.
Hvis man ser på hvem som skriver i Aftenpostens Signert-spalte, så tror jeg dette er reflektert i betydelig grad. Lundestad og Matlary er vel de eneste med utenrikspolitisk tyngde og av en eller annen grunn (kanskje plassbegrensninger?) skriver de ikke så mye om internasjonal politikk de heller.
Men selv om Aftenpostens debattsider irriterer vettet av meg (Pål Veiden hadde en særlig treffende giftkommentar for en tid tilbake), er de gode innenfor sine premisser.
Jeg tror heller ikke problemet er Stanghelle, som jeg syns skriver godt og vismannaktig om et bredt spekter av norske stats- og styringsforhold.
Problemet er (dessverre, for han virker som en likandes kar) Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes. Sammenlignet med forgjengeren Nils Morten Utgaard, med doktorgrad i internasjonal politikk fra LSE, er Dragnes en lettvekter. I skyggen av Utgaard (og for så vidt også Per Egil Hegge, som rett nok var overvurdert) og med gode Ola Storeng i økonomiredaksjonen, har ikke Aftenposten klart å dyrke frem noen med pondus i utenrikspolitikken. Kanskje er det en bevisst satsning, men i en tid der Norge har vært involvert i tunge militæroperasjoner, er det i så fall underlig.
For denne signatur er i alle fall følgen at beslutningen for et par måneder tilbake om å si opp vedkommende avis etter vel ti års intenst samliv, aldri har føltes lettere.
Pressestøtten hindrer utviklingen av en fri, uavhengig og moderne presse, men sementerer derimot forholdene i bransjen. Alternative meninger har ingen problemer med å komme til orde idag, gjennom internett, det er ikke lenger nødvendig å rasere skogen for å trykke sine meninger på papir. 90% av norsk presse mener det samme i alle viktige spørsmål, eneste unntak er vanligvis Trygve Hegnar i Finansavisen. Ingen av de riksdekkende tabloidene (Aftenposten, VG, Dagsavisen og Dagbladet)støtter en regjering av H og FrP. Hvis en borgerlig regjering skulle greie å komme til makten, til tross for motstand fra "Journalistpartiet", må de fjerne pressestøtten så raskt som mulig.
Ingen av avisene støtter en Rødt/SV-regjering heller. Så det argumentet er vel av mindre betydning. Men man er nå i et skille der man vipper i markedet. Hva skjer videre med papiravisene. De eneste som øker opplaget er vel Klassekampen og Dagens Næringsliv, mens de andre faller. Så hvordan en klart borgerlig avis skal oppstå i et slikt marked er ikke lett å vite.
Forsåvidt enig at en del aviser har forsåvidt svært liten grunn til å eksistere. Dagsavisen er vel fremste eksemplet. Men en total utradering av avisene tviler jeg er veien å gå. Man vil få det litt som på ølmarkedet. Carslberg eier det meste, og det smaker eksakt det samme uansett hva slags farge det er på burken.
Skulle dog en avis, av borgerlig type overleve, tror jeg nok man må legge bort tanken om lange, gjennomarbeidede tekster i starten. Rett og slett fordi slikt kan man oppsøke på nett i disse tider, og som gjøres av de som er lysten på slikt. Tanken i mitt hode sier heller en nyhetsavis med et klart standpunkt til høyre. Selv om jeg tror tanken om en avis er rimelig dødfødt. Men håper nå at jeg tar feil.
En konservativ nettavis ville vært bra. Forstår ikke hvorfor høyresiden nå sprer seg rundt på utallige blåblogger ingen leser. Istedenfor å samle alt sammen under en portal der man mikser journalistikk, nyheter, kultur og kommentarer til en veldrevet nettavis med hyppige oppdateringer.
Jeg har vel nå cirka 20 ulike bokmerker til gode, men sjeldent oppdaterte norske blåblogger. Feks Asle Toje (http://asletoje.blogspot.com/), som skriver sine glimrende artikler for ingens øyne på egen blogg. Og det gjør mange andre konservative og.
Hvorfor makter ikke høyrefolk å effektivisere sin egen nettvirksomhet, når vi er så flink å kreve effektivisering alle andre steder i samfunnet?
Minerva er allerede glimrende på kultur og kommentar, men mangler hyppige nyheter og journalistikk. Feks grave litt journalistisk, være tilstede på pressekonferanser, mye mer alternativt utenriksstoff osv.
Nettavisen.no burde kunne utkonkureres om konservative jobbet dugnad på prosjektet. Denne middelmådige nettavisen er blant Norges 20-30 mest besøkte nettsteder, årsbudsjett er på 75 millioner, det meste er lønnskostnader, og den er i likhet med TV2 nå kjøpt opp av Arbeiderpressen ved hjelp av generøs statlig pressestøtte.
Tror faktisk høyresiden ville trengt 2 slike nettaviser, en kjapp og frekk en for FrP'ere, og en intellektuell og anstendig en for høyrefolket. Kanskje kunne man samarbeidet om det driftstekniske, men hatt to ulike redaksjoner?
Dessuten er høyresiden altfor redd for sekundært å utnytte offentlige støttordninger man primært ønsker å avvikle. Resultatet blir at alle disse offentlige millioner nå havner hos organisasjoner driftet av aktivister på venstresiden, slik som her feks: http://www.document.no/2011/10/hvem-skal-ut/
Synes du har mange gode observasjoner og ideer JB. Har savnet slik konkret høyttenkning i denne debatten.
Er enig med deg om at det burde være mulig å samle resursser. Synes vi allerede ser tendenser til dette, ved at feks Minerva og Document plukker opp artikler fra ulike blogger. Dette har to funksjoner; samler interessant stoff samtidig som det gjør leserne oppmerksomme på gode blogger. Desentraliseringen som bloggnettverk representerer er fordelaktig, da bloggnettverk er vanskelig å kontrollere/sensurere.
Samtidig hadde det selvfølgelig vært ønskelig med en eller flere konservative nettaviser. Man kan feks la seg inspirere av løsninger slik som http://www.breitbart.com/ og http://www.drudgereport.com/.
Som du er inne på kunne det nok være en fordel med ulike "typer" nettaviser, feks en frisk og frittalende og en annen med en mer forsiktig, "anstendig" linje. Slik er det allerede i bloggsfæren der ulike nettsteder inntar ulike "roller" og slik utfyller hverandre. Det fornuftige vil være å bygge videre på det som er (både Minerva og Document kunne nok ønsket seg flere bidragsytere og moderatorer) og så lansere nye initiativ som kompletterer ytterligere.
Ideelt sett burde alle nettsteder på høyresiden lenket til hverandre og utvekslet trafikk, men dette lar seg vanskelig kombinere med tanken om ulike "typer" publikasjoner som appelerer til forskjellige målgrupper på høyresiden. Dette vil spesielt gjelde for publikasjoner som legger seg på en "anstendig" linje, der målgruppen vil forvente at det markeres en viss avstand til publikasjoner der debatten er friskere og mindre regulert.
Det er imidlertid viktig at slike nødvendige skillelinjer ikke hindrer en helhetlig tilnærming på høyresiden, og at den offentlige samtalen betraktes som et hele der ulike roller må fylles for å skape meningsmangfold. Hvis mange nok på høyresiden tenker helhetlig vil det det utvikles en intuitiv samkjøring der ulike nettsteder på høyresiden supplerer hverandre.
Enig med alt i siste innlegg. I Minerva og Document har man allerede grunnmuren for å skape to gode nettaviser for høyresiden. Slenger man på Jan-Simonsen-bloggen som tredje alternativ for en profesjonell nettavis, vil også "vulgærhøyre" få sitt.
Alle andre blåblogger burde avvikles, og rasjonaliseres inn under disse 3 portalene, med felles teknisk drift. Og alle bør satse mer på nyheter og journalistikk med hyppige oppdateringer.
For er det noe sted i samfunnslivet man virkelig kan snakke om synergieffekter, så er det på nett. Vinneren tar alt, slik Facebook akkurat nå gjør innenfor sosiale nettverk.
Og i et slikt marked velger altså høyresiden å smøre seg bredt utover alt, tusenvis av potensielle blå borgerjournalister herjer feks nå overalt i kommentarfeltene i røde nettaviser og på andre nettdebatter.
FrP har forresten allerede partiavisa Fremskritt. Om de gidder kan de omgjøre den om til en tabloidavis som blir solgt på REMA 1000. Så kunne Spetalen & co investert noen millioner der istedenfor valgkampstøtten, og fått tilbake litt mer positiv omtale enn den de nå får av røde journalister.
Men Fremskritt er tydeligvis en intern hemmelighet i FrP, ser aldri noe framstøt for å verve abonnenter eller å oppgradere avisen til noe mer.
Straks FrP eller Høyre gjør et godt valg, så ansetter de øyeblikkelig 100 partisekretærer, framfor å ansette 100 journalister. Som er det høyrepartiene virkelig kunne trengt for å få satt dagsorden.
Så man kan egentlig ikke klage på den røde dominansen i massemediene, når det er venstresiden her som er fantastisk dyktige entrepenører, mens høyresiden er helt elendige og blir fullstendig utkonkurrert.
Jeg synes det alltid er interessant å søke på purehelp.no og nøste opp alle de utallige mediebedriftene venstresiden nå har bygget opp og jonglerer med, det er et skoleeksempel på genial grunderånd og entrepenørskap som høyrefolk egentlig bare må applaudere. Selv TV2 fikk de kloa i til slutt.
En ting til; Vær OBS på at aviser på papir vil forsvinne innen 10-20 år. Da vil hele pressestøttepotten og momsfritaket, tilsammen verdt 2 milliarder kroner, bli utdelt på nytt etter nye kriterier. Vi nærmer oss altså Pressestøtten 2.0. Og i dette kommende år 0 for nettmedier, vil alle i utgangspunktet stille likt.
Så det gjelder å posisjonere seg på nett snarest mulig, slik at også nettsteder på høyresiden kan stille like sterkt som Klassekampen, Dagsavisen og resten av Arbeiderpressen når pressestøtten nå gradvis vil bli forskjøvet fra papir til nettmedier.
Venstresiden vant papirkampen, men vil de også vinne nettkampen?
Bloggerne er høyresidens beste venner. Både når det gjelder å plukke opp nyheter tidlig og for ideologisk utvikling. Det er derfor helt klart i høyresidens langsiktige interesse å legge til rette for blåblogging (gi et sterkt prinsippielt forsvar for ytringsfriheten).
Når det er sagt har den blå bloggsfæren nå vokst seg så sterk og rekrutteringen er såpass god at man, som du sier, med fordel kunne kanalisert resurser fra bloggsfæren for å bygge konservative portaler/nettaviser.
Det bør ikke være et mål at alle gode kommentatorer/essayister involverer seg praktisk i slike samarbeidsprosjekter - en god skribent er ikke nødvendigvis en dyktig organisator/nettverker, og omvendt. Målet må være å utnytte høyresidens samlede resursser på best mulig måte - ut i fra en helhetlig forståelse av den offentlige samtalen. De som er gode til å organisere og nettverke bør i beste dugnadsånd kontakte nettsteder som Minerva og Document.
Jeg er enig med deg om at det burde satses mer på nyheter og journalistikk. Minerva og Document har her vært forbilledlige og det er å håpe flere ser betydningen av å utfordre ensrettingen i mainstream media på dette området.
Når det gjelder pressestøtten mener jeg den med fordel kan legges ned, men så lenge den eksisterer bør selvfølgelig noen på høyresiden også dra nytte av den. Men pressestøtten skaper et uheldig avhengighetsforhold og vil derfor være svært lite attraktivt for de nettsteder som legger opp til frisk debatt og et sterkt forsvar av ytringsfriheten.
Norskgoy kommenterer norske avisers manglende støtte til en H/Frp-regjering: "Ingen av avisene støtter en Rødt/SV-regjering heller. Så det argumentet er vel av mindre betydning."
Her blingser nok Norskgoy. Det finnes nemlig en rekke aviser som støtter motstykket til en H/Frp-regjering, altså en Ap/SV-regjering. Hvilket nettopp understreker argumentets betydning.
Nå er riktignok SV et mer ytterliggående parti enn Frp, men i denne kontekst gir sammenlikningen mening. Å skulle trekke inn Rødt er et grep Norskgoy nok tar for å feile argumentet om manglende redaktørstøtte for H/Frp på en teknikalitet, men det blir nok litt for konstruert.
jeg tror pressestøtten kan ha noe for seg, men da i form av støtte til små lokalaviser osv. Uten lokalaviser kan vi egentlig legge ned det vi ynder å kalle lokaldemokrati. (Noen vil vel argumentere for at det er lagt ned alt)
Selv om det blir mye karneval i barnehagene og liknende, så har de absolutt en misjon, men på nasjonal basis bidrar pressestøtten til å holde liv i gamle venstresidekjemper som Dagsavisen, Dagbladet og ikke minst Klassekampen. For å få en medieverden som er mer i tråd med befolkningen, bør støtten her fjernes så de må klare seg selv og få et mer korrekt syn på verden for å overleve.
Men det er det ingen politiker som vil se på. Venstresiden veit hvilken gullkalv de har her og hvor mye gratis reklame de får pga dette. Og høyresiden veit hvor mye mediejuling de kan få om de bare antyder at de vil fjerne pressestøtten. Det beste er å legge den om slik at lokalavisene får litt mer samtidig som man tar den vekk fra større aviser i all stillhet.
For vekk må den for å få et bedre demokrati. (Det samme kan vel sies om NRK.
Det er fullt mulig å reformere pressestøtten slik at man verner lokalavisene og skaper et enda større mangfold enn i dag. Lokalaviser og meningsmangfold er som kjent de to hovedargumentene for dagens pressestøtte.
Feks kunne Fremskrittspartiet lagt seg på samme linje som i sykehus og eldreomsorgen, der FrP ønsker at offentlige midler skal følge pasienten dit vedkommende velger å få sin behandling.
Tilsvarende kunne man krevd med pressestøtten og NRK-avgiften. Som tilsammen er en skatt på nær 5 milliarder kroner årlig, og som nå hovedsaklig går til å holde liv i et av verdens mest venstrevridde pressekorps.
Alle norske skattebetalere kan få et pressestøtte-skattefradrag tilsvarende fagforeningsfradraget, hvor skattebetalerne øremerker sin pressestøtte til de massemedier som de selv mener ivaretar mangfoldet i samfunnet best.
Da kunne folket i bygdene øremerket sin pressestøtte til lokalavisen, folk på venstresiden til sine røde aviser, folk på høyresiden til sine blå aviser, og samer og innvandrere til sine innvandreraviser osv osv...
Forslag; Avvikle pressestøtteordningen og innfør moms på alle aviser. Avikle NRK-avgiften, og la NRK finansieres av reklame og brukerstyrt støtte fra dem so velger å gi sin andel av pressestøtten til NRK.
La alle Norges skattebetalere styre pressestøtten mot de massmedier de selv ønsker og som de mener taler sin sak best, med samme skattefradragsordning som for fagforeningsfradraget, feks 2000 kroner hver.
Da ville jeg gitt mitt pressestøtte-fradrag på 2000 kroner til Minerva og Document, og vi ville slik fått tilbake et reelt meningsmangfold i massemediene.
Det er merkelig at ikke høyresiden går sterkere til angrep på en særordning som dagens pressestøtte, som er så skrøpelig og hyklersk begrunnet, og som i praksis er det viktigste maktinstrumentet for venstresiden i Norge.
Pressestøtten kan altså neppe avvikles, men den kan enkelt reformeres på en slik måte av venstresiden mister sin nåværende kontroll over massemediene samtidig som man styrker den idealistiske begrunnelsen for å ha pressestøtte i utgangspunktet; sikre mangfoldet i samfunnet.