Kommentarer: 3
6. august, 2012

Ole Michael Bjørndal

Ole Michael Bjørndal (f. 1982) er statsviter og politisk rådgiver for Høyre. Twitter: @olemichaelbjo

Flinkeste diktator i klassen

Moderne autoritære stater arbeider hardt for å fremstå som demokratiske, og er stadig flinkere til å lære av hverandres feil. Samtidig er opposisjonen blitt mer profesjonalisert.  

William J. Dobson, 2012
The Dictator’s Learning Curve. Inside the Global Battle for Democracy 

I pinsen leste jeg Martin Amis’ strålende bok om Stalin, Koba the Dread. Historien om den røde tsar er bredfull av beretninger om galskap og ondskap, men jeg leste samtidig boken med en underlig form for ro. Det er lenge siden Stalin herjet og verden er blitt et bedre sted. Med unntak av Nord-Korea, Cuba og noen få andre stater er det totalitære ikke lenger en del av vår verden. Men at verden ikke lenger kan sees i svart-hvitt, gjør den også mer forvirrende. Forvirringen skyldes blant annet land som Russland, Kina, Egypt, Malaysia og Venezuela. Alle disse landene er autoritære stater som ønsker å fremstille seg som mer eller mindre demokratiske. Det er ikke like lett ensidig å fordømme styresettet og lederne i disse landene som det var med Stalin. Det mangler heller ikke på apologeter for de nevnte statene i Norge. Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har hyllet Kina mens Venezuela og Hugo Chavez av venstresiden er blitt løftet frem som en rettferdighetens forkjemper på linje med Einar Gerhardsen. Heldigvis finnes det stemmer som er villige til å gå dypere inn i materien. Tidligere redaktør i Foreign Policy, William J. Dobson, har de siste årene vært på en rundreise i den autoritære verden. Resultatet er en bok som kan bidra til å rydde opp i forvirringen, den helt ferske The Dictator’s Learning Curve.

Det har skjedd mye siden Samuel Huntington beskrev den tredje bølgen med demokratisering som begynte i 1974. Der svært mange på 1990-tallet trodde at demokratiet var det naturlige sluttpunkt for alle lands utvikling, var antallet demokratier i verden i 2010 på sitt laveste nivå siden 1995. Prosentandelen land som betegnes som frie, har ligget stabilt på 46 % i over et tiår. Dobsons bok handler i hovedsak om hva lederne i autoritære stater gjør for å bevare makten. Tittelen henspiller på hva disse statene lærer av tidligere feil andre liknende stater har gjort. Som Dobson skriver: ”When people rise up against a dictator, the world watches. And one audience has a particurlarly keen interest in how uprisings are resolved: the dictators.”

Robert A. Dahl setter i sin lille bok On Democracy opp seks punkter som kjennetegner et demokrati: Valgte representanter, frie, rettferdige og repetitive valg, friheten til å uttrykke seg, alternative informasjonskilder, fri forsamlingsrett og inkluderende statsborgerskap. Dobson viser hvordan de nevnte landene alle går inn for å skape et inntrykk av at disse seks punktene oppfylles, mens virkeligheten er en ganske annen.

Og TV-bildet kommer … fra Staten
Om det er en ting som de autoritære statene har til felles, så er det ønsket om kontroll av informasjon. Og da er det først og fremst TV som gjelder. Tre år etter at Putin kom til makten, hadde Kreml kontroll over de tre største TV-stasjonene, i et land hvor 80 % av befolkningen fortsatt har tv som sin primære informasjonskanal. Eierne ble tvunget til å selge eller å gå i fengsel. I dag kontrollerer den russiske stat omtrent 93 % av alle medier. I Venezuela kan ærekrenkelser mot presidenten føre til 30 måneder i fengsel, og staten kan gi solide bøter til ethvert medieselskap som ”støter” offentlige autoriteter. Hugo Chavez benytter enhver anledning til å holde en cadena, presidentens tale til nasjonen. I løpet av sine første 11 år som president, holdt han nesten 2000 slike, ca en annenhver dag. Venezuelas lov krever at alle tv og radio-stasjoner må kringkaste presidentens tale. Talene bruker han til å fremheve sitt eget arbeid, kritisere sine fiender eller som Dobson skriver, ”discussing whatever is on his mind”. En dommer som ble arrestert etter at hun dømte i tråd med Venezuelas lov og råd gitt av juseksperter fra FN, men i mot Chavez’ ønske, ble arrestert og fikk denne beskjeden i varetekt: ”We have good news, and we have bad news, The good news is that we have found nothing on you. The bad news is that Chavez just condemned you to prison for thirty years on national television”. Kinas sensur av mediene er velkjent. Under den arabiske våren ble enhver analyse som overførte hendelsene til kinesiske forhold sensurert.

Tre år etter at Putin kom til makten, hadde Kreml kontroll over de tre største TV-stasjonene, i et land hvor 80 % av befolkningen fortsatt har tv som sin primære informasjonskanal. 

Rettsstaten som undertrykker, og muliggjører.
Den gamle måten å drive et diktatur på, var gjerne å hente regimekritikere (og andre som av en eller annen grunn fremkalte ledernes mistanke) på natten, og sende dem av gårde til en fangeleir eller avholde en kjapp rettssak og deretter avretting. Slikt skaper raskt illegitimitet. Nymotens teknologi funger i tillegg slik at en voldelig aksjon, selv på de mest avsidesliggende steder, trolig vil bli tatt opp på en iPhone og kringkastet verden rundt.

Dagens autoritære ønsker seg derimot en type legitimitet som kun loven kan frembringe. For et regime som ønsker å skjule sin sanne natur bak en demokratisk fasade, er loven blant de mest effektive våpnene, skriver Dobson. Ønsker man å oppløse en NGO, arresterer du ikke medlemmene, du sender i stedet et team med helseinspektører for midlertidig å stenge NGOens kontorer for brudd på en eller annen helseforskrift. Har man en plagsom radiokanal, bruker du ikke kommunikasjonsdepartementet til å stenge kanalen. I stedet sender du skatteinspektører til kanalen for en gjennomgang av regnskapet. Oppdraget er å finne irregulariteter i finansene som krever en midlertidig stans i driften. Noen ganger er det til og med tilstrekkelig med en trussel om en administrativ gjennomgang for å få kanalen til å starte selvsensur. Slike tiltak fremstår ikke som politiske og subjektive, og er derfor verre å kritisere. Hva valg gjelder, forstår moderne autoritære at det er bedre å vinne et omstridt valg enn åpenlyst å stjele det.  Regimene har i tillegg begynt å opprette sine egne NGOer. I Russland brukes for eksempel statlig sponsede NGOer, som i utgangspunktet skal kjempe for menneskerettigheter, til å undergrave menneskerettighetsorganisasjoner kritiske til Kreml.

Dobson viser også hvordan autoritære stater ser til vesten for å ”forbedre” seg. Kinesiske myndigheter sender jevnlig et stort antall studenter og byråkrater til USA og andre land for å lære god statsadministrasjon. Målet er ikke å bli mer demokratisk, men å gjøre staten mer styringsdyktig for å redusere kritikk. Egyptiske Ahmed Ezz ble på 2000-tallet gitt jobben med å vinne valg for Mubarak. Hans hovedinspirasjon? Metodene til Tony Blairs New Labour. Stort sett hele kretsen rundt Mubaraks sønn, Gamal, hadde mastergrad eller doktorgrad fra vestlige universiteter.  Harvardprofessor Joseph Nye jr. er blant annet kjent for å fremheve hvordan vestlige lands utvekslingsprogrammer historisk har hatt en positiv påvirkningskraft på individer fra udemokratiske land. Vår tids autoritære stater snur dette på hodet. Men som Nye jr. også påpeker, slike prosesser kan ta årtier og kanskje vil individer som i utgangspunktet er sendt på oppdrag fra et autoritært regime, i fremtiden bli demokratiforkjempere?

Hva valg gjelder, forstår moderne autoritære at det er bedre å vinne et omstridt valg enn åpenlyst å stjele det. 

Bruken av loven som redskap mot opposisjonen skaper imidlertid en mulighet for regimekritikere til å kjempe tilbake. Advokater, aktivister og politiske organisasjoner klarer å bruke regimenes egne regler mot dem. Dette betyr ikke at regimekritikerne naivt tror på rettstatens objektivitet. De er fullt ut klar over korrupsjonen og mangelen på rettslig integritet som preger systemet. Men gjennom tålmodig arbeid drar de i land små seire som skaper bølger i systemet og avslører inkonsistens og bedrag i rettsstaten. Som en aktivist Dobson møter, gir uttrykk for: I et autoritært system kan ethvert resultat brukes til ens fordel. Noen ganger skaper til og med et tap et større samfunnsmessig inntrykk. Målet er å få frem at staten lyver.

Det er dette som gjør Dobsons bok så god: Han viser motstanden og de små seirene som oppnås like mye som han viser undertrykkelsen. Han klarer på en utmerket måte å få frem at selv om det ser mørkt ut, er det håp. Og håpet blir mer og mer organisert.

De profesjonelle demokratiforkjemperne.
Flere profesjonelle organisasjoner med demokrati på agendaen har nemlig dukket opp de senere årene. Blant disse hører CANVAS, Centre for Applied NonViolent Action and Strategies. Her finner man blant annet tidligere medlemmer av Otpor!, den serbiske ungdomsorganisasjonen som bidro til å få Milosevic fjernet i 2000. CANVAS har i løpet av de siste ni årene trent motstandsbevegelser i land som Hviterussland, Bolivia, Burma, Egypt, Georgia, Guatemala, Iran, Zimbabwe og Venezuela. Opplæringen fokuserer på strategisk tenkning. Det legges vekt på viktigheten av tålmodighet og risikoen ved spontane aksjoner. Ordet enda er sentralt; ”vi har ikke vunnet – enda”. Andre bevegelsers feil og fallgruver blir løftet frem som eksempler på hvordan det ikke skal gjøres.

Mye av tematikken dreier seg om hvordan man skal endre lojaliteten til statsansatte, særlig politi og militæret, hvordan man skal minske diktatorens autoritet og hvordan man skal få et regime til å snu seg mot seg selv. Gjennom seminarer og kontakt over internett inspirerer demokratibevegelser over hele verden hverandre. En kampanje i Suden kan for eksempel være en direkte kopi av en kampanje fra Serbia. CANVAS, inspirert av professor Gene Sharps bok From Dictatorship to Democracy, opererer innen en ikke-voldelig sfære. Vold vil alltid favorisere diktatoren, er filosofien. En mangel ved boken i denne sammenhengen er at Dobson i større grad kunne drøftet effekten av voldelig opprør, gjerne bistått av humanitær intervensjon, som verden har sett eksempler på de siste årene. Men generelt er tesen at skulle en bevegelse ty til vold, gir dette regimet en unnskyldning til å slå den ned. Volden vil også kunne støte medlemmer av en bevegelse fra seg. Finnes det voldelige personer i en bevegelse, skal disse konfronteres, isoleres og endres, eller sparkes ut. Graden av profesjonalitet og seriøsitet er høy: Blant samarbeidspartnere er en tidligere oberst fra den amerikanske hæren og tidligere Wall Street investor Peter Ackerman (som interessant nok finansierer dette med midler fra en innsidehandel på 80-tallet).

Kina står i en særstilling hva gjelder beundring fra andre udemokratiske stater, og er anerkjent som den flinkeste gutten i klassen.

Hva er fremtiden?
Diktaturer og autoritære stater er kontinuerlig på utkikk etter nye trusler. Og de lærer. Som en høytstående kinesisk embetsmann beskriver: ”The lesson we can learn from the chaos in the Middle Eastern countries is the need for better public service and people´s participation – transparency, accountability, and social justice.” Målet for ethvert regime er å beholde makten. Kina står i en særstilling hva gjelder beundring fra andre udemokratiske stater, og er anerkjent som den flinkeste gutten i klassen. Uansett hvor Dobson befant seg i verden, ble Kina løftet fram som et udemokratisk fyrtårn som autoritære verden over kan følge. Men Kina opplever økende utfordringer fra en voksende middelklasse som krever mer innflytelse over sitt dagligliv, samtidig som kommunistpartiets innbygde rigiditet og antikvariske leninistiske karakter er lite egnet til å håndtere fremtiden. En liknende hendelse som Tianamen Square i 1989 vil partiet trolig ikke tåle, skriver Dobson. (denne artikkelen bør imidlertid leses som en balanse til bokens syn).

Dobson er en forsiktig optimist.  Vi skal ikke lure oss selv til å tro at demokratiet er et uungåelig sluttpunkt, og resultatet av revolusjonene verden så i 2011 er ikke gitt.  Dersom revolusjoner skal lykkes, skriver han, krever de planlegging, forberedelser, og en intelligent forståelse av hvordan forutse og overliste et undertrykkende regime som tenker på lite utenom å bevare sin egen makt og som samtidig også tenker i taktiske baner. Dobson viser hvordan facebook og twitter kan ha en positiv effekt, men er tydelig på at utfallet av neste opprør først og fremt avhenger av bred folkelig forankring. Frihet er ikke gratis, heter det. Denne boken viser at det er flere og flere mennesker, godt organisert og med vestlig støtte, som er villige til å begynne å betale prisen.

Oppdatering:

Autoritære stater sitter, i tråd med Dobsons beskrivelser, aldri stille. Siden denne boken ble gitt ut i juni 2012, har det russiske parlamentet stilt seg bak ytterligere innstramninger av muligheten for opposisjon. Bøtesatsen for deltakelse i en ulovlig demonstrasjon er økt fra 60 til 60.000 kroner. En endring i NGO-loven gjør at russiske avdelinger av internasjonale organisasjoner og alle foreninger som mottar pengestøtte fra andre land, blir nå omtalt som ”utenlandske agenter”.  Den kjente regimekritiske bloggeren Aleksej Navalnji har i tillegg blitt arrestert for tyveri og underslag og risikerer en dom på ti års fengsel.

Kommentarer: 3
  • Leif

    Det ramses opp 6 vilkår for at en stat skal kunne kalles demokratisk. Men noe av det viktigste mangler i den listen: et fritt og uavhengig rettssystem! Altså det vi mener med en rettsstat. Hvordan er det mulig å glemme den faktoren?
    Den er viktigere enn flere av de 6 faktorene.

    • tommy

      Sitat fra http://www.bt.no/meninger/kronikk/Arbeiderpartidomstolen-1771211.html : «En for ensidig rekruttering fra det offentlige, øker faren for at dommere løper statens ærend i retten, fremfor å ta vare på enkeltmenneskets rettssikkerhet. Mange hevder at politikerne gradvis mister innflytelse, fordi stadig mer av samfunnets beslutninger blir tatt i domstolene.

      Men denne forestillingen forutsetter at domstolene opptrer uavhengig av politiske strømninger, noe Grendstad viser at de ikke gjør. Slik styrer politikere også gjennom rettssalene, selv om både lærebøker og Norges Grunnlov forsikrer oss om det motsatte. »

      Virker som norge ikke er så demokratisk som vi vil ha det til

  • Pingback: » Pyongyang style