Forandrer for å bevare

Antologien Konservatisme utbygger den politiske pluralismen i Norge. Men hvis den skulle lykkes, slik at alle ble konservative, ville det vært en ulykke både for Høyre og landet.

Konservatisme
Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse (red)
392 sider
Universitetsforlaget 2011

Da Universitetsforlaget og tankesmien Civita for to år siden utga sin antologi med tekster fra liberalismens historie, var boken av en eller annen grunn prydet med rødt omslag.   Mange på venstresiden, med en viss  eiendomsrett til denne fargen, ville vel heller fortrukket at omslaget skulle vært svart, piratenes farge, for liberalister framstilles gjerne som egoistiske tyver. Men når de samme utgivernes antologi med tekster fra konservatismens historie nå kommer, har den i alle fall en ukontroversielt korrekt farge: stort sett mørkeblå, men med sjatteringer av det lyseblå, selv om det nok vil komme anbefalinger fra venstresiden om at sjatteringene burde vært brune.

Så nå har gode høyrefolk endelig fått sin lille blå bok? Nei, selvsagt ikke. For i likhet med liberalismeboken er denne boken åpenbart en bok for alle politisk interesserte demokrater i Norge. Slik Civita og Minerva i det nye årtusenet har bidratt til å utvide det mediale politiske spektrum i Norge, gir disse to bøkene et viktig bidrag til å utvide og balansere det politisk intellektuelle spektrum, noe vi må tro ligger bak støtten fra Fritt Ord. Intelligente folk på venstresiden vil også finne mye av interesse, og — hvis det mot formodning skulle bli en overopphetet sommer — mye som kunne gi kjølende frysninger nedover ryggen.

En politisk ytring
Antologien er organisert på den sedvanlige måten: Først en innledning skrevet av redaktørene, Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse, og deretter korte mer eller mindre klassiske eller kanoniske tekster ordnet kronologisk fra antikken til i dag. Disse er oversatt til norsk på en utmerket måte av oversetterne. Foran hver av tekstene er det en mini-introduksjon skrevet av en av redaktørene, med biografiske og teoretiske bakgrunnsopplysninger, og en nyttig oppramsing av viktige verk og sekundærlitteratur. Dette gjør boken velegnet til bruk som innførende pensumlitteratur på et statsvitenskapelig eller idéhistorisk universitetsstudium.

Boken må likevel primært forstås som en ytring inn i dagens norske politiske virkelighet, noe som understrekes av at begge redaktørene er mer eller mindre aktive høyrefolk. Syse er den teoretiske akademikeren av de to, med stillinger på PRIO og Forsvarets Høgskole, men samtidig aktiv i den offentlige debatten. Den ti år yngre Røe Isaksen, riktignok med en master i statsvitenskap, er politikeren, med erfaring som vararepresentant, nå fast stortingsrepresentant for Telemark, medredaktør i Minerva, og en politisk orientert debattant. De to utfyller således hverandre godt, og det vil ikke bli noen stor overraskelse hvis en eller begge havner i den kommende Solberg-regjeringen. Det er også en grunn til at politiske motstandere burde lese boken.

Med dette in mente er det naturligvis spennende å lese innledningen: Hva mener de to med konservatisme?   Men her viser det seg straks at vi står overfor problemer: Vi får vite at konservatisme er en ikke-ideologisk ideologi og en ikke-politisk politikk, og ettersom den er så praksisnær finnes det forskjellige former for konservatisme innenfor de forskjellige nasjonale tradisjonene. I Norge kunne det være fristende å prøve seg med en høyreversjon av Torolf Elsters berømte definisjon av sosialisme: Den politikk som Arbeiderpartiet til enhver tid fører: At konservatisme tilsvarende er den politikk Høyre til enhver tid står for. Men dette kan ikke være riktig, for Høyre er som kjent også preget av liberalisme, og dette er definitivt en ideologisk ideologi. Så man måtte si: Konservatisme er den politikk Høyre til enhver tid står for, når vi trekker fra den ideologiske innflytelsen fra liberalismen. Det er også et poeng for redaktørene at konservatisme i dag nettopp bør være en viktig motvekt mot den markedsorienterte og materialistiske liberalismen.

Definisjon av konservatisme
Men det får jo være grenser for ikke-intellektualisme, så en eller annen definisjon må det likevel være mulig å lage. Det gjør redaktørene på side 23:

Konservatismen er anti-utopisk, og mener man må ta utgangspunkt i det samfunnet som faktisk eksisterer — og mennesket slik det faktisk er. Konservatismen er skeptisk til abstrakt, politisk teori fordi denne ofte bygger på urealistiske og forenklede forutsetninger. Samfunnet er uendelig komplekst og kan ikke presses inn i en A4-form. Konservative søker å bevare, ikke nødvendigvis de konkrete forordninger som til enhver tid eksisterer, men noen grunnleggende trekk, verdier og tradisjoner som gjennom århundrene har formet fellesskapet. Og konservative ser menneskene som åndsvesener som har sin verdi fra noe større enn menneskelige viljeshandlinger eller sin blotte fysiske eksistens.

Straks etter sin definisjon påpeker redaktørene en rekke spenninger eller uenigheter også blant konservative tenkere. Redaktørenes definisjon er derfor neppe ment å være en tradisjonell vesensdefinisjon, med nødvendige og tilstrekkelige egenskaper. Uansett innebærer den visse avgrensningsproblemer: Ville den ikke også avgrense sosialdemokrater som konservative? Det eneste som kanskje skulle utelukke dem, er bruken av ordet ”åndsvesener”, men selv det kan vel Jonas Gahr Støre godta. Kanskje særlig han. Hvis man hadde inkludert paternalisme som kjennetegn, som jo gjør at konservative, som den konservative paternalisten Bismarck, kan konkurrere med sosialdemokrater om å ha oppfunnet velferdsstaten, ville dette enda tydeligere markert avstand til liberalismen, og nærhet til sosialdemokratene.

Da ville det ha vært bedre om redaktørene hadde tilføyd fra sin egen tidligere fremstilling at konservatisme har et klart skille mellom en abstrakt og fjern stat og et personlig og naboskapsnært samfunn; at samfunn er mer virkelig og viktig enn staten, og at det forstås som en organisk størrelse. Dette ville utelukket sosialdemokratene, som jo er så glad i staten. Enda mer ville dette utelukket de individualistiske neoliberalistene, som skal ha sagt at ”there is no such thing as society”.

Alternativ kunne man satset på en Wittgensteinsk familielikhetsdefinisjon: Da tenker man seg at det finnes mange forskjellige former for konservatisme, minst like mange som det finnes i de forskjellige tekstene i boken. Kanskje er det ingen bestemt egenskap som forekommer som gjennomgående felles hos dem alle. Men de forskjellige formene for konservatisme kan tenkes analogt å utgjøre en familie, slik at det er visse familielikhetstrekk mellom noen av medlemmene, og noen av disse har fellestrekk med andre familiemedlemmer, slik at likheter krysser hverandre og vever medlemmene sammen til en likevel nokså bestemt og fast gruppe. Beskrivelsene av konservatisme ville måtte begynne med ”Mange konservative mener at…” Ikke med ”Alle konservative mener at…” Men dette fører oss likevel tilbake til mitt første forslag, som jeg alt i alt synes er godt nok her i vår lokale virkelighet: Konservatisme er Høyres politikk minus liberalisme.

Mangler motstand
Det jeg imidlertid savner i innledningen er en tydeligere påpekning av hva konservatismen mangler, eller fører til, ifølge dens motstandere. Den organiske samfunnsmodellen gjør at klasseperspektiver blir borte. Det er ikke til å komme fra at dette kan føre til ”ein Volk”-tenkning, og kan være en trussel mot det liberale rettssamfunn og maktfordelingen. Kanskje var det bare flaks at dette var vel etablert i England på Edmund Burkes tid, slik at han gikk inn for å bevare det. Selve prinsippet om å ”Forandre for å bevare” fører dessuten ofte til det som i sosialantropologien kalles ”survivalism”: Bestemte institusjoner beholdes som tomme skall, selv om de har mistet sin funksjon. Det er vel ikke motsatt slik at det at en skikk har vedvart, for eksempel den fortsatte utbetaling av lønn til en vaktpost i England som skal speide etter den spanske armada, er et ufeilbarlig tegn på at den har en funksjon? I noen historiske tilfeller kan det også være nødvendig   for konservative å forandre på en nærmest revolusjonær måte for å kunne bevare verdier, for eksempel slik som i Russland etter Sovjetsamveldets sammenbrudd.

Personliggjøring av makten fremheves av redaktørene som en typisk konservativ god ting, noe som kan tale til fordel for monarkiet. Men de kunne godt trukket fram farene med dette, for eksempel når en kongelig person i Sverige må forsvare sitt personlig utagerende uteliv. Eller når det tar form av persondyrking, slik som i Nord-Korea.

Så er det selvfølgelig konservatismens forhold til kvinnefrigjøring. Det er ikke tilfeldig at bare to kvinnelige forfattere har fått plass, og den ene av dem, Margareth Thatcher, er vel først og fremst liberalist. Skal vi tro hennes biografi, hadde hun en tøff jobb med å overvinne vel bevarte mannsdominerte skikker i Tory. Og da hun til slutt slo igjennom, var det fordi hun var mer mannfolk enn sine partifeller.

Til sist vil jeg nevne konservatismens forhold til sekularisering og religion. I Europa er det forskjellige varianter av kristendommen som har vært tatt for gitt som religion, og som har blitt brukt som verdikilde for kristendemokratiske konservative partier. Men verden forandrer seg, og nå kan ikke lenger de konservative snakke om religion som synonymt med kristendom. Heller ikke kan de snakke entydig positivt om politikkens verdiforankring i religionen.

Grå hjernemasse
Redaktørene drøfter (side 13) på en selvkritisk måte om ikke konservatisme kan kalles en ”disposisjon eller tilbøyelighet”, og avviser dette som lite fruktbart. Selv har jeg et mer positivt syn på dette. I siste nummer av Minerva (02.2011) har Jan Arild Snoen hentet fram en artikkel av Ryota Kanai, Tom Feilden, Colin Firth og Geraint Rees: ”Political orientations are correlated with brain structure in young adults”. Artikkelforfatterne påstår at:”Political liberalism and conservatism were correlated with brain structure. Liberalism was associated with the gray matter volume of anterior cingulate cortex. Conservatism was associated with increased right amygdala size. Results offer possible accounts for cognitive styles of liberals and conservatives.” Som den lite åndelige evolusjonist jeg er, anser jeg det rimelig at det er gunstig for en sosial gruppe at den er sammensatt av forandringsredde skeptikere og dristige, nyskapende entreprenører. En scanning av min egen hjerne ville registrert mye “gray matter volume of anterior cingulate cortex”. Det kan også forklare mine innvendinger så langt mot bokens innledning.

Integrerer liberale ideer
Derimot spiller disse hjerneområdene neppe noen rolle når det gjelder å vurdere utvalget av tekster. Det vanlige når slike utvalg vurderes, er å klage over hvem som har/ikke har fått æren av å komme med blant de utvalgte. Men dette utvalget er jo ikke ment å være konservatismens Hall of Fame. Målet er vel bare å presentere tekster som kan bidra til å hindre at konservativ tenkning forvitrer, noe redaktørene uttrykker en viss frykt for.

Selv undrer jeg meg likevel over at Hayek er tatt med, og for så vidt også Thatcher, for disse hører vel hjemme i liberalismen? Som redaktørene selv påpeker har Hayek skrevet en artikkel med tittelen ”Why I’m not a Concervative,” og likeledes kan hans teori om spontan orden oppfattes å stå i motsetning til forestillinger om (paternalistisk) personliggjort makt. Andre vil kanskje undre seg over at Hambro og Adenauer er tatt med. Store originale tenkere var de neppe. Men de illustrerer utmerket tanken om konservatisme som praksisnær. Slik sett danner de en broforbindelse fra det ikke-ideologiske ideologinivået til konkret politikk som ellers kan være savnet i boken: Hvis konservatismen får makt, hva vil da skje? Og ikke minst illustrerer de, på en uplettet måte, før og etter den nazistiske katastrofen, at konservatisme kan være en tydeligere humanistisk motvekt mot brune krefter enn mange av de strømningene som anklager konservatisme for selv å ha brune tendenser.

Personlig har jeg hatt størst utbytte av å møte (for meg) nye tenkere, som Michael Oakeshott, som redaktørene har fristet meg til å se nærmere på. To tenkere mangler imidlertid i påfallende grad, nemlig Nietzsche og Heidegger. Filosofer som mener at all forandring burde ha stoppet opp før Sokrates, tilhører vel konservatismen?

Som nevnt byr det på problemer for redaktørene å definere konservatisme, eller de ønsker bevisst å unngå og låse denne inne i en lukket definisjon. Selv har jeg en sterk mistanke om at de forutsetter at liberale ideer etter hvert er blitt integrert i konservatismen, ikke som destruktive spenninger, men som kreative krefter. I så fall er det konsistent at utvalget av tekster er så vidtspennende at også en slik beinhard forkjemper for individuell frihet og ansvar som Margareth Thatcher er tatt med.

Uansett, her kommer en konklusjon, som forlaget står fritt til å bruke på sine vaskesedler: Denne boken kan forandre konservatismen for å bevare den, og bidrar dermed til å utbygge den politiske pluralismen i Norge. Men skulle den lykkes over all forventing, slik at alle ble konservative, ville det være en ulykke både for Høyre og landet.