Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er filosof og rådgiver i Civita. Han er medlem av Minervas redaksjonsråd.
Frihet, likhet og latskap
Lysbakken har lagt seg på den feministiske latsiden og akseptert kapitalismen. Det er meget bra. Vi må fortsette å sysselsette SV der de knapt gjør skade.
Audun Lysbakken,
Forlaget Manifest, 2011
Jeg vil gi Audun Lysbakkens siste bok Frihet, likhet og farskap samfunnsøkonomisk terningkast 6. For SV-ere bør suksessen imidlertid anses som latskap.
I finanskrisetider bør sosialister skrive bøker om finans- og pengepolitiske alternativer til markedsøkonomien. Lysbakken sier med boken at likestillingspolitikk er like viktig. Det er selvsagt feil. Men boka er likevel verd å lese.
Lysbakken har mange gode analyser som folk med et mer tradisjonelt syn på familien vil ha godt av å lese. Man må bare ikke, overhodet ikke, høre på de politiske konklusjonene han trekker av analysen.
Klåfingra parti
Handler alt i livet om samfunnsøkonomi? Nei, selvsagt ikke. Men en negativ effekt av at SV har godtatt kapitalismen, er at de får økt politisk energi på andre områder.
SV er et grunnleggende klåfingra parti. De har altfor stor tro på politikk. SVs vilje til å handle politisk er alltid for høy. I dette tilfellet vil Lysbakken vise handlekraft i likestillingspolitikken.
Men i Frihet, likhet og farskap går det galt allerede i forordet: ”For det å være pappa, det å være forelder, oppveksten til barna våre, er jo alt sammen dypt politiske spørsmål.”
SV er et grunnleggende klåfingra parti. De har altfor stor tro på politikk.
Det finnes glatte BI-folk som ser på nesten alt her i livet som dypt økonomiske spørsmål. De er vemmelige folk som ikke evner å sette grenser. Men vi må ikke bare ha grenser for økonomi for å skape et godt samfunn. Vi må også ha grenser for politikk.
Babysang er koselig
Jeg er tilhenger av at fedre tar ut permisjon og er alene med barna. Jeg synes barselgrupper for både menn og kvinner er bra. Babysvømming er koselig. Det samme er babysang.
Men alt dette og mye annet her i livet er ikke dypt politiske spørsmål. De er dype sivile, familiære og private spørsmål.
Det er nettopp ved å definere områder i livene våre som ikke-politiske at vi skaper grunnlag for et godt samfunn hvor vi tar vare på hverandre. Før fryktet vi big brother-staten. Med Lysbakken bør vi frykte big mother-staten.
Press fra omgivelsene
Lysbakkens likestillings- og familiepolitikk er ofte basert på gode analyser. Det er konklusjonene som svikter. Han greier rett og slett ikke å se på at folk velger forskjellig. Han klarer ikke å se på at folk tar valg som med mer eller mindre rimelighet kan kalles ”ikke reelt frie”.
Før fryktet vi big brother-staten. Med Lysbakken bør vi frykte big mother-staten.
Det bør ikke herske noen tvil om at deler av befolkningen har holdninger som sier at mor bør ta mer permisjon enn far. Det finnes eksempler på at far kan oppleve et svært usaklig press fra arbeidsgiver hvis han ønsker å være hjemme med barn.
Men arbeidsgiver har ingen rett til å presse — hverken far eller mor — til å ta mindre permisjon enn de selv ønsker å ta. Forekommer et slikt press, må arbeidsgiver irettesettes.
Press fra arbeidsgiver, kolleger eller svigermødre kan likevel ha en mindre synlig karakter. Det er slikt ”skjult” press som blant annet underbygger argumenter om at deler av permisjonen må øremerkes far for å sikre ”reelt” frie valg.
Vår alles nye mor
Argumentasjonen viser at man ikke klarer å skille mellom hva som er en viktig debatt som foregår i samfunnets meningssfære, og hva som er saker politikerne skal blande seg opp i.
Folk velger ikke i et vakuum. Jeg er ikke i tvil om at det finnes fedre som føler press fra mange hold når de vurderer hvor mye permisjon de bør ta ut. Samtidig er jeg ikke tvil om at det finnes mødre som føler press. Like fullt er jeg ikke i tvil om at det finnes foreldre som føler seg fullstendig frie fra press. Det finnes garantert flere variasjoner enn det finnes foreldre.
Likevel har politikere som Lysbakken bestemt at far presses mer enn mor til ikke å ta permisjon. Samtidig mener de at mødre som tar hele permisjonen selv, heller ikke har valgt helt fritt.
Det er kanskje ingen mødre eller fedre som velger helt fritt. Men er det da riktig at vår alles nye mor Audun Lysbakken skal bestemme?
Er det da riktig at vår alles nye mor Audun Lysbakken skal bestemme?
Frihet i tradisjoner
Lysbakkens permisjonspolitikk virker. Menn har lenge hatt rett til å ta ut permisjon. De som hevder at fedrekvoten gir far en ny rettighet, tar feil. Problemet er at få fedre bruker sin rettighet. Det skyldes Lysbakkens favoritt: ”skjult struktur”.
Her må vi gi Lysbakken rett. Det finnes en ”skjult struktur” som fedrekvoten bryter ned. Sammenligner en fedrekvotene i de nordiske landene, er det åpenbart at de fungerer effektivt for å få fedre til å ta ut permisjon.
Men skal politikken gi oss det beste svaret på alle problemer og ”skjulte strukturer” vi opplever her i livet? Skal velmenende, metroseksuelle politikere fra Grünerløkka definere hvorvidt alle de ”skjulte strukturene” er gode eller dårlige? Bør ikke folk som irriterer seg over ”skjulte strukturer”, ordne opp selv?
Lysbakken irriterer seg over holdninger han møter som småbarnsfar. Jeg er selv småbarnsfar. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene hans, men handler annerledes enn ham.
Lysbakken klarer nemlig ikke sitte stille når lavpanna folk antar at fedre er dårligere forsørgere enn mødre. Jeg blir også sint når folk snakker til kona som om det var hun som giftet seg — ikke vi. Eller som om det bare er hun som er forelder — ikke vi.
Men jeg blir ikke så sint at jeg ønsker politisk handling. Jeg forsøker å besinne meg. Jeg slår meg til ro med at folk — på fritt grunnlag — tenker tradisjonelt om familieliv og barn. Dette makter ikke Lysbakken. Dermed opptrer han politisk illiberalt.
Heller ut barnet
Enkelte libertarianere har et skjevt statsbegrep. Lysbakken har et skjevt familiebegrep. Begge har sett staten eller familien begå overgrep. Men fordi de mangler konservative innsikter og liberale ideer om maktbalanse, konkluderer de galt.
Mange mennesker i historien og i vår egen samtid har gode grunner til å assosiere begrepet familie eller stat med frykt.
Vi kan verken fjerne staten, familien, sivilsamfunnet eller markedet fordi det finnes fæle ting der.
Lysbakken har rett i at den tradisjonelle patriarkalske familien ikke bare var helt god. Men han heller barnet ut med badevannet. Vi kan verken fjerne staten, familien, sivilsamfunnet eller markedet fordi det finnes fæle ting der.
Det lemfeldige begrepet om familien, kombinert med den sterke troen på politikk, viser at Lysbakken ikke akkurat er noen moderat politiker.
Feministisk latside
Innledningsvis nevnte jeg at det er positivt at Lysbakken prioriter likestillingspolitikk fremfor økonomisk politikk.
Lysbakken er klar over kritikken. Han bruker en del tid på å forklare hvorfor likestillingspolitikk er viktig, og at Barne- og likestillingsdepartementet er like viktig som Finansdepartementet.
Kvinner i arbeid bidrar til vekst, er et godt hovedargument for Lysbakken. For å få vekst, må vi drive likestillingspolitikk. Premisset er altså økonomisk vekst, ikke antikapitalisme.
Sosialister som Lysbakken har lagt seg på den feministiske latsiden og akseptert kapitalismen.
- Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er filosof i Civita, medlem av Minervas redaksjonsråd og småbarnsfar.
Av en eller annen grunn så jeg plutselig Lysbakken for meg som Al Pacino i "Gudfaren". ;)
Hva betyr det at SV har "godtatt" kapitalismen? Så vidt meg bekjent, godtok også Marx kapitalismen - det er en historisk realitet, som med mye annet.
"Men arbeidsgiver har ingen rett til å presse — hverken far eller mor — til å ta mindre permisjon enn de selv ønsker å ta. Forekommer et slikt press, må arbeidsgiver irettesettes."
--> Dette er jo en ekstremt naiv holdning. Det samme gjelder din utlegning om at enkeltpersoner skal ta et oppgjør med "skjulte strukturer".
Ellers synes jeg det er rart at høyresiden er så opptatt av at staten ikke skal stille betingelser ifb. med foreldrepermisjon. Ellers er jo de fleste på høyresiden veldig opptatt av betingelser når det kommer til statlig støtte. Årsaken, hevdes det, er at foreldrepermisjon er "dype sivile, familiære og private spørsmål." Hva så med sykelønn, eller uføretrygd, eller studiestøtte. Det er også sivile, private spørsmål, men her stilles det klare betingelser, og høyrepartiene vil gjøre betingelsene hardere.
Hva er den ideologiske forskjellen mellom å kreve at studenter fullfører studiene på normert tid, med full studieprogresjon for at man skal kunne ha rett til studielån. Og kravet om at far, i løpet av barnets 3 første leveår, skal være hjemme i 12 uker for å få full utnyttelse av foreldrepermisjonen?
I begge tilfeller handler det om å påvirke overordnede samfunnsstrukturer. Studenter skal forstå at de må levere, og at de forventes å gå ut i arbeid så fort som de klarer for å bidra til samfunnet. Foreldre på sin side blir gjennom fedrekvoten oppfordret til å la mannen knytte kontakt med sitt barn på et tidlig tidspunkt.
Noen foreldre ønsker ikke dette, de mener at mor skal ha ansvaret for barna. Noen studenter vil helst studere i det uendelige, og finner seg bedre til rette på lesesalen enn i arbeidslivet. I de førstnevnte tilfellet kan man løse dette ved å kun motta penger i 45 penger kontra 57. I det andre tilfellet kan man løse dette ved å finansiere studiene selv.
En klok kommentar om at SVere bør sysselsettes der de gjør minst skade. De må på sett og vis få "drive med sitt", men samtidig kan de jo ikke få lov til å bestemme heller. Et veldig stort flertall av mentalt voksne mennesker i Norge er mindre interessert i at SV skal dirigere livene deres. Men SVerne må få lov til å dirigere seg selv. Problem: hvordan gi minister Lysbakken rett uten at galskapen hans blir realitet? Til Christian: du har rett om Marx. "Kapitalen" handlet jo om den dynamiske (og brutale) kapitalismen. Det var i alle fall et visst nivå på venstresidens intellektuelle den gang. I dag har de Lysbakken...
Jeg syntes forfatteren skulle lese prof. Zimmermans bok "Family and Civilization". Boken handler om sammenhengen mellom familiemønster og sivilisasjoners sammenbrudd. Den indikerer at det ikke er problemfritt å la Lysbakken få lov til å styre som han vil med familien.
Synes SV burde fått sitt eget land. (Kanskje finnmark?) Der kunne de fått mutert genene sine i fred til alle var kvinner.
Terningkast 6? Du har altså kastet en terning, og den stoppet med seks prikker opp? Helt tilfeldig ble det altså seks?
Det aller morsomste med Audun Lysbakkens bok er jo at en mann som hyller pappapermisjonen, for å øke fokus på barna, bruker sin egen pappapermisjon til å SKRIVE BOK. Alle fedre vet at det er umulig å få til uten au pair eller vanskjøtsel av ungen...
Ok, Lars, her er greien.
1. Du sier at sosialister bør skrive bøker om finans- og pengepolitikk. Og det er jeg enig i. Men som du vet så er det ikke sånn at når Audun skriver en bok om X så innebærer det at en bok om Y ikke kan skrives av noen andre. Dette er altså et slapt argument. Fremad på alle fronter samtidig, takk. Engasjement i X dreper ikke engasjement i Y.
2. Du skriver at familien er et rom utenfor politikken, i det sivile samfunn. Du kaller familiespørsmål for ”dype sivile, familiære og private spørsmål”. Dette stemmer selvsagt ikke. Familien, menneskelivet faktisk, er i aller høyeste grad et politisk rom. Har alltid vært det, og har alltid blitt framstilt
Som institusjonen du jobber for, Civita, burde fortalt deg, så betyr ”sivilt” nettopp ”det som har å gjøre med civilis eller civitas”, altså det å være en (by-)borger i et samfunn, en offentlig person. Men selv om du brukte dette ordet litt uvørent var det ikke desto mindre presist. Politikken, den offentlige kampen om ressurser, makt og samfunnets disposisjon, er — selv om den norske høyresiden prøver å late som om dette ikke er tilfellet — noe som determinerer livet til individene og familiene i det. Våre frie valg er ikke nødvendigvis så frie. Mens du ler av ”skjulte strukturer” så har ditt forhold til de samme strukturene medbestemt din livsbane. Selvsagt er familien et politisk rom. Bevis: Familiestrukturen i Norge har forandret seg radikalt de siste femti årene på grunn av politisk maktkamp, og responderer på politiske virkemidler.
Så familien er allerede politisert, men den konservative familiepolitikken — like virksom og inngripende i folks liv som den radikale, men eldre og derfor mer "usynlig" — er nå på defensiven. Derfor blir konservative tenkere nervøse og begynner å snakke om valgfrihet. Når du sier at ” Det er nettopp ved å definere områder i livene våre som ikke-politiske at vi skaper grunnlag for et godt samfunn hvor vi tar vare på hverandre” så hører jeg deg si ”vi skal fortsette å ha den politikken *jeg* vil ha, mens jeg prøver å definere den som så naturlig og ikke-politisk at den bare må fortsette.” Å prøve å trekke politiske fenomener utenfor politikken er ikke en bra ting å gjøre. Det er konservativ tenknings verste trekk at den prøver å gjøre den til enhver tid rådende samfunnsordningen permanent, selv når det finnes bedre ordninger. I dette tilfellet særlig graverende, siden den sosialistiske familiepolitikken faktisk har ført til en enorm ekspansjon av individers frihet og livskvalitet.
3. Du klager over at Lysbakken ikke klarer ”å se på at folk tar valg som med mer eller mindre rimelighet kan kalles ’ikke reelt frie’.”
Øh. Ja? Det er vel ... bra, er det ikke? Trodde du var for frihet?
4. Du skriver: ”Det finnes eksempler på at far kan oppleve et svært usaklig press fra arbeidsgiver hvis han ønsker å være hjemme med barn. Men arbeidsgiver har ingen rett til å presse — hverken far eller mor — til å ta mindre permisjon enn de selv ønsker å ta. Forekommer et slikt press, må arbeidsgiver irettesettes.”
Hey, husker du det jeg sa om frihet fra vilkårlig makt? Dette er et sånt tilfelle. Pappapermisjonen er en måte å sørge for at folk faktisk får utnyttet sine rettigheter. Beviset her er jo — som du vet, siden du har lest boken — at lignende land som ikke har fedrekvoter ikke har fedrer som tar permisjon. Case closed. Der kollapser argumentasjonen din. Lysbakken har fakta på sin side, og du har det ikke. *Menn vil ha fedrekvoten*. Get with the program, Lars.
5. Feminiseringen av Lysbakken (metroseksuell, big mother, mor Lysbakken, etc.) som du kommer med i hele artikkelen er lav. Både i dine antydninger av at det er noe galt med å ha tradisjonelt ”feminine” verdier, og i det at det bare er dårlig, dårlig argumentasjon. Skjerpings.
HER er greia Martin (og du er ikke SÅ smart da, så ro nå ned litt) Hvilken mann utenfor SVs indre krets på Grünerløkka ville benytte seg av et statlig tilbud om trillegruppe? (jeg ser bort fra deg Martin, jeg gjør det). Har du ofte sett menn trille barnevogna sammen med andre menn? Har de (igjen, jeg ser bort fra deg Martin) noe som helst ønske om denne handlingen? Hvis noen noengang sett fenomenet kalt "trillende mannekollektiv på tur" ? Eller er kanskje problemet at ingen har sett det, derfor må det snart komme? (ja, Martin jeg ser bort fra deg, du har sett det, du og Lysbakken).
Kåre Hyllen:
Sammenligningen din mellom studiestøtten og foreldrepermisjon er malplassert. Du sier:
"Hva er den ideologiske forskjellen mellom å kreve at studenter fullfører studiene på normert tid, med full studieprogresjon for at man skal kunne ha rett til studielån. Og kravet om at far, i løpet av barnets 3 første leveår, skal være hjemme i 12 uker for å få full utnyttelse av foreldrepermisjonen?"
Dersom staten gikk inn og bestemt hvilket studium du måtte begynne på, da hadde sammenlikningen med de nye kravene i permisjonsordningen vært presis. For det er den prinsippielle forskjellen: Man har to rettigheter (rett til studiestøtte og rett til foreldrepermisjon), men i det ene tilfellet går staten inn og overstyrer (enheten) moren og faren i deres prioriteringer. Så, JO! Det er klare ideologiske og prinsippielle forskjeller mellom betingelsene for studiestøtte og for foreldrepermisjon (og det gjelder også sykelønn og uføretrygd: betingelsene handler om hvorvidt man har rett til disse ytelsene eller ikke. Ikke hva man bruker ytelsene til!).
Martin: Du skriver "Familien, menneskelivet faktisk, er i aller høyeste grad et politisk rom." Poenget mitt — og her kunne jeg kanskje vært tydeligere — er at det finnes grenser for hva valgte politikere skal regulere. Man må gjerne kalle familien og menneskelivet for en del av det politiske rommet, men det bør etter min mening være grenser for hvor politisk regulert dette rommet er. Jeg ler ikke av "skjulte strukturer" som du skriver. Jeg sier bare at vi må respektere og erkjenne at de tolkes svært ulikt. Dessuten sier jeg at fedrekvoten virker. Men alt som virker er ikke nødvendigvis god politikk.
I punkt 3. forstår jeg deg ikke. Så vidt jeg vet tar du 50 % av permisjonstiden. Flott. Jeg skal bare ha 14 uker. Er disse valgene reelt frie eller ikke? Vil det ikke være en smule arrogant og nedlatende av meg og påstå at de ”skjulte strukturene” i HF og litteraturmiljøet har lokket deg til å ta ut 50 % permisjon? Sosial kontekst, tradisjoner og strukturer påvirker selvsagt våre valg, men det betyr ikke at politisk regulering nødvendigvis er legitimt eller ønskelig.
@Lenny Brus
Jeg synes virkelig ikke min sammenligning er mer malplassert enn din. Du baserer deg på en oppkonstruert grad av inngripen i forbindelse med studiestøtten for å underbygge ditt poeng. Dette er ikke nødvendig.
Du skriver: "Man har to rettigheter (rett til studiestøtte og rett til foreldrepermisjon), men i det ene tilfellet går staten inn og overstyrer (enheten) moren og faren i deres prioriteringer".
Du mener altså at studiestøtten slik den fungerer i dag ikke er basert på overstyring. Men det er den jo! For å motta studiestøtte må man ha progresjon og progresjonen må skje innenfor et bestemt tidsløp før støtten kuttes.
I forhold til støtteordninger som arbeidsledighetstrygd er man nødt til å gå på de kurs NAV tilbyr. Man er nødt til å ta hva slag arbeid som helst hvor som helst i landet. Dette er jo en betraktelig større grad av inngripen i ens liv enn at den ene av to omsorgspersoner må være hjemme med sitt barn for å få full utnyttelse av ordningen.
Beskatning, som er forutsetningen for alle "rettigheter", overføringer, stønader, trillegrupper etc.,er i utgangspunktet basert på inngripen i den enkeltes liv. En debatt om hvilken tvang som er minst tvang er absurd!
Kåre Hyllen
Det finnes EN hovedbetingelse for å motta foreldrepermisjon: At man har fått et barn! Når denne betingelsen er oppfylt av den "enheten" som mor og far utgjør, da kan jeg ikke se at noen ekstra betingelser virkelig er legitime. Hvordan mor og far velger å disponere denne rettigheten, er DERES business.
Det finnes EN hovedbetingelse for å motta studiestøtte: Du må ta nok studiepoeng. Dette er jo selvsagt, ellers kunne man jo mottatt studielån på ubestemt tid.. Det er vel ikke rimelig..?
Hovedbetingelsen for å motta arbeidsledighetstrygd er at man samtidig gjør det man kan for komme tilbake i arbeid - også dersom dette betyr å flytte til en annen del av landet. Slik må det vel være? Dette er vel rimelige krav?
Det er et urimelig krav at staten blander seg inn i den enkelte families disponeringer i forhold til foreldrepermisjon. Dette representerer noe vesentlig annet enn i tilfellene med studiestøtte og trygd. Men hvis du ikke er enig i dette, så...
@Lenny_Brus
Her synes jeg du blander sammen forutsetningene for å motta støtte, og betingelsene for å motta støtte. Forutsetningen for å få foreldrepenger er at man har fått barn, forutsetningen for å få arbeidsledighetstrygd er at man er arbeidsledig, forutsetningen for å få studiestøtte er at man er student. Det er det grunnleggende som må på plass.
Så har vi betingelsene for å motta statlig støtte.
Studenter må ta minst 30 studiepoeng i året, og støtten er tidsbegrenset. Arbeidsledige må være villige til å flytte hvor som helst i landet. Foreldre må passe på at far tar ut 12 uker permisjon over 3 år.
Du sier at det ikke hadde vært rimelig å gi studenter studiestøtte hvis de ikke tar nok studiepoeng. Det kan jeg være enig i. Arbeidsledige må gjøre sitt ytterste for å komme tilbake i arbeid, inkludert å måtte flytte til en annen del av landet. Dette synes du er et rimelig krav.
Spørsmålet mitt blir da hvorfor det ikke er et rimelig krav at begge foreldre skal måtte engasjere seg i forhold til sitt barn, gjennom å være hjemme i foreldrepermisjonstiden? Inngripenen i privatlivet er jo betraktelig mindre enn for eksempel tvinge en hel familie til å flytte fra Nord-Norge til Sør-Norge for at far eller mor skal komme seg i arbeid og ikke skal miste arbeidsledighetstrygden.
I alle tilfeller har man jo også et valg. Man kan velge å ikke benytte seg av fedrekvoten, men den konsekvens at man mister den. Man kan velge å ikke flytte for å ta arbeid, med den konsekvens at man mister arbeidsledighetstrygden. Man kan velge å studere på halv maskin, med den konsekvensen at man mister hele eller deler av studielånet.
Jeg tror det hele bunner i at jeg ikke forstår hvorfor noe er "rimelige krav", mens andre ting er "en inngripen i privatlivet".
Kåre Hyllen
Takk for klargjørende og presiserende svar. De hjelper oss i arbeidet med å nå kjernen i problemstillingen: Hva er det som gjør noen betingelser rimelige og andre urimelige?
Vi er tilsynelatende enige om forutsetningene og betingelsene (disse to begrepene er veldig tett knyttet sammen) for å motta studiestøtte og arbeidsledighetstrygd. Disse ytelsene innebærer såpass stor belastning på statskassa at det må følge visse krav med ytelsene. Og dette er reint økonomiske vurderinger som ligger til grunn for slike krav. Men når man nå ønsker å anføre betingelser for å motta foreldrepenger, så skyldes ikke dette reint økonomiske vurderinger - men snarere verdimessige og ideologiske vurderinger. Betingelsene er ikke lagt der for å redusere utgiftene til statskassa - nei, de er lagt der som et virkemiddel for å påvirke folks familie- og yrkesliv. Og som politisk konservativ, mener jeg dette ikke er statens business.
Jeg vet ikke om jeg klarer å argumentere bedre for hva som rimelige og urimelige krav.. Man ender vel opp med å konstatere at det rett og slett er personlige og til dels ideologiske vurderinger som ligger til grunn for standpunktet sitt...og så får man bare være enige om å være uenige..