Kommentarer: 3
6. januar, 2011

Sigurd Neubauer

Sigurd Neubauer er statsviter og Midtøsten-ekspert. Han arbeider i Washington D.C. med medieanalyse og diplomatisk dialog.

Frykten for Iran og shiaene

Mens araberne frykter Iran, tror ingen lengre på israelske bomber eller at dialog er mulig. Araberne og USA setter sin lit til en kombinasjon av sanksjoner og hemmelige operasjoner.

Spenningen tilspisser seg mellom Iran og de vestlig allierte araberstatene i Persia-bukten over Teherans omstridte atomprogram. Minerva snakket med en rekke høytstående amerikanske og regional embetsmenn i Bahrain under Manama-dialogen, arrangert av det Internasjonale Institutt for Strategiske Studier i starten av desember. Fellesnevneren for alle samtalene var ifølge arabiske diplomater frykten for Mullah-regimets innflytelse over shiabefolkningen i hele Gulfregionen. Fra Kuwait, hvor nylig en iransk spionring ble rullet opp, til Bahrain hvor det islamske regimet i Teheran aktivt støtter et shiaopprør mot kong Hamad bin Isa Al Khalifas sunnimonarki, kan Irans sterke hand føles. En bahrainsk etterretningsoffiser gikk så lang at han sa at dersom Iran fikk atomvåpen, kom ”Manama og ikke Tel Aviv til å bli den første byen til å bli bombet.”

Siden Portugal erobret Bahrain-øyene fra det persiske   riket på syttenhundretallet, har Iran forgjeves prøvd å styrte Al Khalifa-familien, sist gang i 1986. I 1991, etter Gulfkrigen mot Saddam Hussain, inngikk USA en forsvarsavtale med kongefamilien som har gitt en permanent base for den amerikanske marinen om lag 10 kilometer sydøst for Manama. Al Juffair-basen har i dag anslagsvis 3000 marinesoldater, samt hangarskipene USS John C. Stennis og USS Dwight D. Eisenhower og diverse fregatter.

Irans ”femtekolonister”
Mens araberverden frykter at Bahrain kan bli den første dominoen til å falle i et regionalt maktspill, har Manama-kongedømmet valgt å slå hardt ned på all opposisjon. Dette til tross for at Bahrain innførte en rekke demokratiske reformer i 2001. Blant annet etablerte Kong Hamad et tokammers parlamentarisk system bestående av et 40 manns rådgivende ”ting” samt et ”hus” der 40 folkevalgte representanter ble valgt for en fireårsperiode.

Siden august i fjor har over 250 shiaaktivister blitt arrestert, mens Ayatollah Hussein al-Najatiti ble fratatt statsborgerskapet på grunn av angivelige forbindelser til Iran, som en del av et forsøk på å kvele shiaopprøret.

Sytti prosent av Bahrains befolkingen er i dag shiamuslimer, hvorav flesteparten lever i fattigdom og med bred arbeidsledighet. På grunn av urolighetene og det anspente forholdet til Iran, frykter mange vestlige observatører og menneskerettighetsaktivister at myndighetene kommer til å fortsette å slå ned på all opposisjon med jernhånd “i Teherans navn.”

På den andre siden, da den iranske spionringen ble opprullet i Kuwait, ble det hevdet at Teheran-regimet hadde etablert shiaterroristgrupper som skulle slå til mot lokale mål over hele regionen dersom USA angrep iranske atomvåpeninstallasjoner. I tillegg til det anspente forholdet mellom sunni- og shiamuslimer, har Kuwaits Emir Sabah Al-Ahmad Al-Jaber Al-Sabah forbudt alle slags demonstrasjoner, samtidig som han kastet ut Al Jazeera etter at det arabiske tv-nettverket basert i Qatar rapporterte om de politiske urolighetene. Men ingenting av dette merket delegatene på sikkerhetstoppmøtet noe til.

Utover å diskutere hvilke sikkerhetsmessige tiltak som kan implementeres for å hindre somaliske pirater i å angripe oljetankere på vei ut fra Hormuz-stredet, og hvorvidt kampen mot Al Qaida i Yemen kan vinnes, var den iranske undertonen helt klar.

Clinton og Mottaki
Da delegatene fra araberlandene, USA, Iran, Japan, Australia samt diverse europeiske og asiatiske land samlet seg for å høre foredraget til den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton, tilspisset spenningen seg ytterligere: Selv om Sverges utenriksminister Carl Bildt satt mellom Clinton og Irans daværende toppdiplomat, Manouchehr Mottaki, vekslet de to rivalene ikke et eneste ord. Hver gang Clinton under den påfølgende middagen prøvde å snakke med Mottaki, snudde den Iranske utenriksministeren seg. Etter middagen, da jeg spurte et medlem av den iranske delegasjonen hva han syntes om talen til Clinton, var svaret bryskt: “Hva, mener du? Kvinnen?” (En uke senere, på reise i Afrika, mottok Mottaki et avskjedigelsestelegram fra Teheran, angivelig delvis pga. hans ”imøtekommende uttalelser” overfor USA i Manama).

Mens arabiske delegater åpenlyst applauderte Jordans kong Abdullah for hans fredinitiativ mellom Israel og palestinerne, fortsatte Mottaki den iranske linjen med å stille spørsmålstegn ved legitimiteten til ”sionistregimet.” Ettersom krisen over Teherans atomprogram gradvis utvikles, har til og med det erkekonservative Saudi Arabia, samt de moderate Gulfstatene begynt å endre sin tone ovenfor den jødiske staten: I et intervju med Huffington Post sa Bahrains utenriksminister Sheik Khalid at dialog mellom Israel og araberstatene kan lede til full normalisering, og presiserte   at “ingen retter kritikk mot Israels rett til å eksistere, vi vil ha fred.”

Den bahrainske ”fredsinvitasjonen” er indirekte støttet av Saudi Arabia, siden de to kongedømmene nyter et godt og nært samarbeid, samtidig som dialog med Israel kan ses som en mulig strategisk allianse mot Iran. I Manama uttrykte Saudi Arabias tidligere ambassadør til Washington, og en mulig fremtidig utenriksminister, Turki bin Faisal Al Saud at “israelerne må selv velge om de vil ha en demokratisk stat eller apartheid.”

Dialog, sanksjoner, hemmelige operasjoner
Når det gjelder dialog med det islamske regimet, uttrykket en høytstående amerikansk tjenestemann og samtlige delegater anonymt at “ingen tror lengre at dialog med Iran er mulig.” Isteden påpeker mange analytikere at USAs Teheran-strategi er en kombinasjon av FNs straffesanksjoner rettet mot den iranske økonomien og en fortsettelse av hemmelige CIA-operasjoner innført av tidligere president George W. Bush. En av de best kjente, og kanskje mest effektive operasjonene, var da angivelige vestlige etterretningsorganisasjoner angrep diverse kjernefysiske installasjoner gjennom dataviruset stuxnet. Internasjonale media har spekulert i om stuxnet-operasjonen har satt det iranske atomvåpen programmet så mye som 2 år tilbake.

Selv om president Obama tidlig i den amerikanske valgkampen uttrykte at dialog med Iran kom til å bli en prioritet for hans administrasjon, er det vel verdt å merke seg i hvilken grad Washingtons retorikk har skiftet fra en “utstrakt hånd” til en lang mer alvorlig tone.   Bare en uke etter at utenriksminister Clinton fortalte Manama-delegatene at USA var hadde håp om at de kommende Genève-samtalene mellom FNs sikkerhetsråd og Iran ville bli produktive, advarte den amerikanske forsvarsjefen, admiral Michael Mullen, Bahrains Kong Hamad om at Teheran kan bruke den anspente situasjonen i Perisabukten til å “provosere frem en krig.” Mullen sa videre: ‘Vi er klare, USA er forberedt. Det er en reell trussel her [i regionen] mot fred og stabilitet. Vi legger ikke skjul på vår bekymring over Irans utvikling.”

Mens mange observatører har spekulert om Israel kommer til å angripe iranske atominstallasjoner dersom sikkerhetsrådets forhandlinger med regimet stopper opp, uttrykte flere arabiske tjenestemenn privat at “ingen lengre tror Tel Avivs trussel mot Teheran er reell. ”Dersom Israel ville angripe Iran, hadde de gjort det for lenge siden.”

Bedre forbindelser med Israel
Realpolitikk satt til siden, bak en tilsynelatende kald overflate har samtlige av vestens moderate arabiske allierte i Persia-bukten strukket ut en diplomatisk hånd til Israel: I følge den innflytelsesrike israelske avisen Haaretz spurte Obama-administrasjon om Oman kunne begynne en normaliseringsprosess med Israel for å vise “arabisk godvilje” i forkant av fredsforhandlingene mellom statsminister Benjamin Netanyahu og palestinernes president Mahmoud Abbas.

Selv om Oman per i dag ikke har offisielle diplomatiske forbindelser med Israel, har Muscat likevel siden 1996 hatt indirekte forbindelser gjennom forskningssenteret Middle East Desalination Research Center (MEDRC). Denne organisasjonen i Omans hovedstad Muscat ble grunnlagt som et forsknings- og kapasitetsutviklingsinstitutt for å styrke det vitenskaplige samarbeidet mellom Israel, palestinerne, Jordan og araberstatene. Hovedformålet bak MEDRC var å dele israelsk ekspertise på vann og destillasjonteknologi med samtlige land i Midt-Østen og Nord-Afrika. Selv om MEDRCs daglige leder er en tidligere hollandsk karrierediplomat bosatt i Muscat, ledes senteret av Omans utenrikstråd Sayyad Badr, i tillegg til et styre bestående av representanter fra følgende medlemsland: Israel, det palestinske selvstyret, Jordan, Oman, Qatar, Spania, Nederland, USA, Japan og Sør Korea.   (Selv om MEDRC ble grunnlagt som en del av Oslo avtalen, er Norge i dag ikke medlem av organisasjonen.)

Qatar, de Forente Arabiske Emiratene og Israel
Selv om Qatar deler et gassfelt med Iran, sendte Doha i begrunnelsen av 2010 et “hemmelig telegram” til Israel som tilbød å reetablere diplomatiske forbindelser med den jødiske staten på betingelse av at Tel Aviv delvis hevet Gaza-blokaden. Riktignok svarte Israel aldri på Qatars diplomatiske overtyre, angivelig pga egyptisk press for å holde blokaden av kystenklaven ved like.

Kairo frykter Hamas-regimet, delvis pga deres iranske forbindelser, men også på grunn av Gaza-gruppens tilknytning til det egyptiske muslimske brorskap.

Også de diplomatiske forbindelser mellom Israel og de Forente Arabiske Emiratene, er minimale. Likevel, mindre enn ett år etter at Mossad agenter angivelig drepte Hamas’ topp etterretningsagent Mahmoud al-Mabhouh i Dubai, skrev israelske Yehidioth Aharonoth at sjefen for det israelske politiet, Yoav Segalovich, “tilfeldigvis” møtte Dubais politisjef Dahi Khalfan på et Interpol-møte i emiratbyen.

De Forente Arabiske Emiratene har forøvrig begynt å deportere samtlige shiamuslimer, ettersom Iran okkuperer øyene sjeikdømmet krever som sine egne.

Til tross for en mulig arabisk-israelsk tilnærming i skyggen av frykten for Iran, er likevel Gulfregionen sterkt preget av “stammepolitikk”, der kongedømmene ikke fullt ut stoler på hverandre. Uten den amerikanske flåten i Bahrain, ”ville somaliske pirater dominere Persia-bukten helt opp til Kuwait,” sa landets utenriksminister. Av den grunn, samt den spente regionale situasjonen i forhold til Irans atomprogram, illustrerte Manama-toppmøtet at araberstatene og Israel begge er helt avhenging av USA når det gjelder egen sikkerhet.

  • Sigurd Neubauer er statsviter og Midtøsten-ekspert. Han arbeider i Washington D.C. med medieanalyse og diplomatisk dialog.
Kommentarer: 3
  • http://norskgoy.wordpress.com/ norskgoy

    Hmm, skremmende. Å lese noe en selv har nogenlunde kommet frem til som «sannhet». Men det var et punkt jeg savnet, som kanskje ville vært utfyllende til helheten. Og det er Tyrkias ønske om å få mer regional stormakt. Og ikke minst Syria. Og deres forhold til trekanten Israel, gulfstatene og Iran.

  • Spaceman Spiff

    USS John C. Stennis har «homeport» i Bremerton, Washington, og USS Dwight D. Eisenhower har sin «homeport» i Norfolk, Virginia.

    De har ingen nevneverdig tilknytning til denne basen utover at de kanskje er innom en gang i blant. At de er på patrulje i området, er en ganske annen sak. Jeg tviler på at de ligger til havn her da.

  • Pingback: » Bomb, bomb, bomb – Iran?