Fryktens felt

Kulturministeren holder taler om kulturlivet som demokratiets fundament og kulturorganisasjoner som er skreddersydd for demokratisk trening. I realiteten er norsk kulturliv preget av ytringsangst.

I går holdt Kulturdepartementet sitt første arrangement i sin landsdekkende turné for å legge grunnlag for Kulturløftet III. I talen understreket kulturminister Hadia Tajik et av Engerutvalgets poenger, nemlig at kulturlivet er er viktig for demokratiets fundament.

Derfor republiserer vi denne artikkelen, som stod på trykk i Minerva 3-2012.

**

Mange av de beste hodene i kulturlivet arbeider i institusjoner, og mange av dem føler at de har en munnkurv og ikke kan delta i offentlige debatter. Om begrensingen er innbilt eller ei: Den setter store hindre for nyskaping.

En karriere i kulturlivet etter endte studier kan være forutsigbar. Noen få starter på bunnen i en kunstinstitusjon og arbeider seg oppover. De aller fleste starter som frilansere. Noen lager et par gode prosjekter før de blir ansatt i en kulturinstitusjon. Ser vi bort fra film, er dette tilfellet for de fleste som lykkes med å skape seg et levebrød.

Samtidig: De aller fleste gir opp! Men dem skal vi ikke bry oss om her.

Blant mange av dem som lykkes, er målet nettopp å få en jobb i en institusjon. Hvorfor? Det sier seg selv. Det er omtrent den eneste måten man kan få en stabil inntekt i et kulturfelt som har vært dårlig til å utvikle rammevilkår for kultur som kommersiell næring.

Konsekvensen er at de beste blant oss ender opp i en kulturinstitusjon.

Jeg vil komme med en bekjennelse: Jeg går med en ubekvem følelse av at en stor majoritet av de som ender i norske kulturinstitusjoner, har en form for munnkurv. Enten er den knyttet til følelsen av at om du ytrer deg kritisk offentlig, vil du ikke få jobb. Eller vedkommende føler at hun ikke kan uttale seg i den stillingen hun har. Om munnkurven, eller min følelse av dens eksistens, er innbilt eller reell – den er like fullt et problem.

I verste fall paralyserer munnkurven norsk kulturdebatt, stopper debatter om hvordan vi ønsker fremtidens kulturliv og setter oss på en sti av jevnt forfall. En kultur uten en levende debatt er mindre engasjerende.

Kan skade karrieren?
Personlig mener jeg vi primært har å gjøre med en innbilt frykt. Jeg tror ikke en tydelig person med uttalte meninger om sitt fagfelt vil ha vanskeligere for å få jobb enn en som ikke ytrer seg. Da viser man at man forstår både faget og infrastrukturen man vil arbeide innenfor. De fleste ledere vil sette pris på det. Følgelig tror jeg ikke en leder vil la være å ansette en person som har vært kritisk til lederen, hvis den personen er den klart beste kandidaten.

På samme måte tror jeg ikke kulturministeren straffer institusjoner som er kritiske til politikken hennes. En slik straff vil kunne brukes som bevis på at hun ikke setter faglighet først.

Imidlertid ser jeg at det er mange som mener at det å være kritisk – eller å skrive kritisk – er en farefull ferd. Som redaktør i kunstmagasinet KUNSTforum har jeg stadig samtaler med unge kunsthistorikere som lurer på om det å skrive artikler basert på mastergrader eller andre meningsbærende artikler kan skade karrieren. Det er ofte hardt arbeid å få nye kritikere til å avgi en tydelig dom, å mene noe klart om utstillingen eller å stille kritiske spørsmål.

Samtidig spør jeg meg selv om kunstlivet har mindre problemer enn andre kulturfelt. Vi har en sterk fagpresse bestående av Billedkunst, Kunstkritikk og KUNSTforum.

Frykten er reell
Etter å ha skrevet kronikken «Til angrep!» på scenekunst.no tidligere i år, der jeg oppfordret til mer kritisk debatt, bekreftet flere at frykten er et problem også innen scenekunsten.

Dramatiker Sven Henrichsen var den første som påpekte: «Som løsarbeider er man redd for ikke å få jobb om man smeller for mye med dørene, det er man som fast ansatt også.»

Han fikk støtte fra Ine Therese Berg ved Danseinformasjonen: «… jeg kjenner igjen bekymringen din fra dansefeltet. I en noe mer blomstrende debattkultur (understatement) hadde det kanskje vært så mye diskusjon, krangling og kritikk at man ikke trengte å frykte å bli frosset ut av det gode selskap, fordi det var noe alle drev med.»

Regissør Harry Guttormsen mente så at norske kulturarbeidere ikke har mye å frykte, og fikk svar fra Tale Næss, dramaturg ved Hålogaland Teater: «Om du forstår meg dit hen at jeg mener at redsel er en legitim unnskyldning for passivitet, så må dette bero på en misforståelse. Men som en del av forklaringen på det som kan føre til en passitivitet i feltet når det gjelder kritisk tenkning og kritisk ytring da særlig i det offentlige rom, så tror jeg redselen er en av mange komponenter i en kompleks årsakssammenheng.»

Ironisk nok er det kunstnerne som i størst grad tar bladet fra munnen. En rekke dramatikere gikk for eksempel til angrep på Dramatikkens Hus etter Kai Johnsens avgang i sommer. Kanskje fryktet de uansett at de etter hans avgang ikke ville bli spilt ved institusjonen.

Poenget er like fullt: For frilansere føles frykten reell. Det er en gruppe som ikke har noen formelle begrensninger på retten til å uttale seg. Begrensingen ligger i frykten for de konsekvenser det får å uttale seg kritisk om en potensiell arbeidsgiver. Frykten fører til mindre debatt, og det blir vanskeligere for fagpressen i kulturen å trekke opp interessante debatter.

Overraskende liberale
Ved teatrene er det, som ved svært mange kulturinstitusjoner, en forskjell mellom de som er midlertid ansatte eller prosjektansatte, og de faste ansatte. De førstnevnte er i mange tilfeller i samme situasjon som frilansere. De har rett til å uttale seg om sitt fagfelt.

Når det kommer til faste ansatte, må vi gjøre et skille. Det er naturlig å skille mellom administrasjon og fagstab. En faglig ansatt er ansatt for sin faglige kunnskap om kunst, musikk, teater eller litteratur. For en faglig ansatt bør lojaliteten primært være til det fagfeltet vedkommende jobber med. Derfor bør en regissør kunne uttale seg om repertoar, en kurator om utstillinger, en konservator om konservering og bibliotekarer om bokinnkjøp i norske biblioteker. Begrensing bør når det forekommer grov illojalitet mot institusjonen.

Institusjonene har ulike praksiser, men stort sett alle er mer liberale enn man skulle tro. Administrerende direktør Tom Remlov ved Den Norske Opera & Ballett forteller til Minerva at faglige ansatte, blant andre sjefene for ballett, opera og musikk, har total fullmakt til å uttale seg.

– Men så praktiserer vi en vidtgående åpenhet for alle som jobber her. Det er ingen bånd, og vi har gjort et stort nummer av at alle ansatte kan uttale seg offentlig. Praksisen betyr selvfølgelig frihet under ansvar, men det er bare bra at ansatte skriver anmeldelser, deltar i debatter om institusjonen vår eller om ballett eller opera generelt. Det er den beste måten å unngå anonyme uttalelser eller skjulte klikkdannelser på.

Ved Deichmanske bibliotek i Oslo kan ingen svare på hvilke ytringsbegrensinger som legges på bibliotekarer, og det vises til kulturetaten i Oslo kommune. Liv Beate Skavdahl, kommunikasjonssjef i kulturetaten, forteller at bibliotekarer som vil uttale seg offentlig om bibliotekspolitikk, litteraturformidling eller innkjøpspolitikk ikke har noen begrensinger.

– Jeg har inntrykk av at slike debatter svært sjeldent foregår offentlig, men vi har ingen problemer med at ansatte i de ulike delene av kulturetatens virksomhet deltar. I Oslo kommune heter det seg at alle medarbeidere har mulighet til å gi faglige uttalelser. Du kan også delta aktivt i samfunnsdebatten. Hvis du uttaler deg i kraft av din stilling, skal du gi beskjed til din overordnede, men det er ingen sensur. Uttaler du deg om et felt utenfor ditt fagområde, skal du påpeke at du uttaler deg som privatperson.

I forlagene er det forskjellige praksiser, forteller Advokat Mathias Lilleengen i Forleggerforeningen:

– Jeg tror det er få begrensninger, men det alltid lurt å avklare med ledelsen før man uttaler seg om for eksempel litteratur.

I Gyldendal forteller informasjonssjef Bjarne Buset at de oppfordrer sine redaktører til å være mest mulig aktive i debatter om litteratur og tekniske nyvinninger. Men samtidig er det, forteller han, en uskreven regel om at man ikke skal gi til kjenne meninger man vet forlaget er dønn uenig i. Buset mener også at det er lite troverdig hvis ansatte fra andre forlag kritiserer deres bøker, og at forlagsredaktører derfor ikke bør anmelde eller kritisere bøker.

Det kan tenkes at andre kulturinstitusjoner har andre regler, men stikkprøven viser de fleste institusjoner er ganske liberale.

Like fullt er det vanskelig å få ansatte i kulturinstitusjoner til å delta i debatter. Det er symptomatisk at ingen ved Deichmanske bibliotek synes å vite hva som er tillatt når det meste tilsynelatende er lov. Det kan tilsi at mange tror reglene er strengere enn de er. Man tror man bare har lov til å uttale seg om forestillingen, utstillingen, konserten eller forskningsprosjektet man er ansvarlig for, men ikke mer.

Debatten mister kompetanse
Konsekvensen av at faglig ansatte kvier seg, og i noen tilfeller kanskje ikke har lov til å skrive debattinnlegg eller omtaler av utstillinger, forestillinger, konserter eller andre ting, gjør at mesteparten av det norsk fagmiljøet ikke er til stede i offentlige diskusjoner.

Dermed blir debattene enklere og kunnskapsnivået i offentligheten lavere.

Man kan for eksempel lett tro at Norge kun har skapt én stor kunstner, og at det er Edvard Munch. Hvorfor? Trolig fordi mange av dem som kan bedre, kvier seg for å uttale seg. Svært få kan mer om samlingsforvaltning eller kunstforskning enn fagstaben på våre landsdekkende museer. Hvis et museum planlegger en utstilling med Christian Krogh, er det da illojalt av en ansatt å starte en debatt om hvorvidt Hans Gude er en større og viktigere kunstner?

Ditto kan man snakke om repertoarvalg på teatrene. I enhver debatt om valg av stykker og profil er det direktørene som uttaler seg. Hvis alle teatre har samme åpenhetspolitikk som Den Norske Opera & Ballett, er det jo rart at ikke flere deltar?

Hva mener bibliotekansatte er bibliotekenes fremtid i en virkelighet hvor de fleste leser elektroniske bøker? I Oslo kommune må de gjerne ta debatten, men gjør det ei. Hva er orkestrenes fremtid når man ser at publikumsalderen jevnt over stiger? Er det slik at alle ansatte i fagstabene ved institusjonene mener det samme om disse temaene?

Debatt skaper interesse
For å opprettholde interesse for kultur, må noen insistere på at kultur er viktig. Noen må stille spørsmål ved hvorfor kulturen er relevant, og man må forvente å få et svar. De som er best skikket til både å stille og besvare spørsmålene, er de som jobber med kultur.

Skal man insistere på en overbevisende måte, må man si sin mening og forsvare den når det kommer motbør. Det holder ikke å si, som mange institusjoner gjør, at «kultur er viktig fordi vi sier det». Skal man få oppslutning om smal musikk, teater eller kunst, er det en fordel at noen, gjerne med fagkunnskap, problematiserer valgene som tas av institusjonene. Man må få frem argumentene og kunne begrunne valgene.

Mer høylytte og konfliktfylte diskusjoner kan føre til en større interesse for kultur som holder et vanskelig nivå. Kulturen blir mer levende og virker mer interessant utad.

For hvis ikke kulturuttrykk og forskningsprofil er verdt å diskutere offentlig, vil vi kunne se at kulturinstitusjoner, for å opprettholde besøkstall, utvikles til rene opplevelsessentre som bare viser publikumsvennlige utstillinger og forestillinger – scenenes versjon av kokebøker.

Slipp fagstaben fri
Norge er en for liten nasjon til å ha råd til at store deler av kulturlivet føler på en munnkurv eller frykt for å si sin mening.

Institusjonene bør gjøre en innsats for å slippe fagstaben fri. Det er ingen svakhet at ansatte på Nasjonalmuseet er uenige og at virksomhetens strategier diskuteres utad.

Kulturinstitusjoner kan ikke drives etter bedriftsmessige prinsipper. Ledelsen må tåle at ansatte mener ting om hvordan museet forvalter sin samling offentlig, om deres egen utstillingsprofil og om andre institusjoner som de er i konkurranse med.

Så må kulturarbeidere finne seg i at de ofte taper debatten og blir overkjørt etter at de har sagt sin mening. Men ikke alltid. Og det er poenget!