Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva. Han er også stortingsrepresentant fra Telemark for Høyre og tidligere leder for Unge Høyre, har en mastergrad i statsvitenskap fra UiO om F. A. Hayek og ga i 2008 ut boken Høyre om! For en ny konservatisme.
Fukuyamas konservatisme
De neo-konservatives ideer kan sammenlignes med leninistiske utopier.
I anledning Civita og Universitetsforlagets utgivelse av antologien Konservatisme — hvor Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse var redaktører — presenterer Minerva denne høsten bearbeidede utdrag fra antologien. Bearbeidelsen er gjort av antologiens redaksjonssekretær og medforfatter Lars Gauden-Kolbeinstveit. T.S. Eliot, Konrad Adenauer Margareth Thatcher og Roger Scruton har tidligere blitt presentert. Nå er det Francis Fukuyamas tur.
Fukuyama var lenge assosiert med det neo-konservative utenrikspolitiske miljøet, blant annet som en av støttespillerne for den innflytelsesrike gruppen av intellektuelle i Project for a New American Century. Så sent som i 2001 skrev han under et opprop for regimeskifte i Irak. Men i kjølvannet av invasjonen i 2003 ble han stadig mer kritisk. I boken America at the Crossroads:Democracy, Power and the Neoconservative Legacy (2006) tar han et oppgjør med sine tidligere meningsfeller.
Først og fremst kritiserer han de neo-konservative for politisk hybris (overmot). Særlig angriper han tanken om at demokratiet kan utbres med militære virkemidler. Det er en leninistisk idé at historien kan tvinges inn i bestemte baner gjennom makt og vilje, hevder Fukuyama.[i]
De neo-konservative har glemt en av konservatismens grunnleggende læresetninger, nemlig at virkeligheten er komplisert og sammensatt, og at handlinger derfor kan få uforutsette konsekvenser som ingen kan ta høyde for på forhånd. Faren blir ikke mindre når man har med fremmede kulturer å gjøre, snarere tvert imot.
Fukuyama peker på viktigheten av sosial tillit og fellesskap for å forme det økonomiske systemet.
Frigjøring og sosial tillit
Røttene til kritikken av neo-konservatismen kan spores til Fukuyamas arbeid med kulturelle normer og verdier i bøkene Trust (1995) og The Great Disruption: Human Nature and the Reconstitution of Social Order (1999). I disse arbeidene utforsker han grunnlaget for den økende velstanden han la så avgjørende vekt på i The End of History. Hvorfor er noen land rikere enn andre? Hvorfor lykkes noen land, mens andre forblir i bakevjen? Fukuyama peker på viktigheten av sosial tillit og fellesskap for å forme det økonomiske systemet.
Derfor er Fukuyama også bekymret for deler av utviklingen i Vesten. Ifølge Fukuyama har de siste tiårene gitt oss en dobbel frigjøring av individet: fra tilstivnede sosiale hierarkier eller verdier (ofte drevet frem av venstresiden), og fra reguleringer og overdreven statlig styring (ofte drevet frem av høyresiden). Denne frigjøringen har svært mange positive sider, men utfordrer også etablerte ideer om ansvar, fellesskap og dannelse. Derfor er frigjøringen en av de største truslene for liberale demokratier, fordi de truer den etablerte sosiale tilliten som velstanden igjen hviler på.
Både i sin kritikk av neo-konservatismen, betoningen av kulturens verdi og kritikken av den doble frigjøringen, baserer Fukuyama seg på det vi med rimelighet kan kalle konservative elementer. Men Fukuyama har samtidig en relativt optimistisk diagnose av vestlige samfunn. Demokratiske og åpne kulturer er i stor grad selvkorrigerende. En verdimessig dreining som går for langt, skaper en motreaksjon. Siden behovet for sosiale regler å forholde seg til er grunnleggende for mennesket, er det stor sjanse for at pendelen i årene fremover vil svinge i korrigerende retning, mener Fukuyama.
Med årene blir det tydeligere at Fukuyama og Huntington faktisk har en del trekk felles.
Kultur har betydning
The End of History settes gjerne opp mot en annen innflytelsesrik bok fra 1990-tallet, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (1996) av Samuel Huntington, en akademiker som også hadde betydelige konservative trekk.[ii] Der Fukuyama hevder at økonomisk utvikling vil lede til en mer demokratisk og fredelig verden, advarer Huntington mot faren for et stadig økende konfliktnivå mellom verdens sivilisasjoner. Med årene blir det tydeligere at Fukuyama og Huntington faktisk har en del trekk felles, ikke konklusjonene, men innfallsvinkelen til selve problemstillingene.[iii] Begge kan sees som en del av strømningen som av og til kalles Culture Matters etter en antologi fra 2001 redigert av Huntington og Lawrence E. Harrison. Utgangspunktet er like enkelt som tittelen: Kultur har betydning.
Implisitt bygger antologien på en kritikk av liberalismen. Liberalismen antar at det finnes en slags fast menneskenatur, og at noen universelle verdier kan innføres og praktiseres på samme måte alle steder, det være seg menneskerettighetene eller markedsliberalismen.
Fukuyama er særlig opptatt av at mange økonomers modeller forutsetter et nyttemaksimerende, rasjonelt individ som responderer på belønning og straff. Mennesket er i stor grad rasjonelt og responderer på incentiver, mener Fukuyama, men likevel gir modellen et sterkt forenklet og statisk — og i verste fall skadelig — bilde som ikke fanger opp menneskets kompleksitet som samfunnsvesen. Mennesker motiveres også av dyptliggende følelser, som trangen til samvær med andre, eller av kulturelle verdier, som behovet for ære eller anerkjennelse.
Han har kalt transhumanisme for verdens farligste idé.
Les Ingebjørn Bleies anmeldelse av Fukuyamas siste bok The Origins of Political Order.
Mot transhumanismen
Fukuyama har engasjert seg sterkt i debatten om teknologiens muligheter og fallgruver. I boken Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (2002) advarer han mot misbruk av bioteknologi og genmanipulering.
Han har kalt transhumanisme for verdens farligste idé.[iv] Transhumanister mener at vi gjennom manipulasjon av menneskets arvemateriale kan skape en ny og bedre menneskerase. Men selv om intensjonene er gode, kan konsekvensene bli svært alvorlige, mener Fukuyama. Ikke bare åpner selve tanken for en sortering av mennesker basert på egenskaper, men den rokker ved selve fundamentet for etikken, nemlig menneskeverdet som tilsier at alle har samme, grunnleggende verdi.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Han blogger på www.konservativ.no og twitrer med @konservativ
- Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er filosof i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd.
Essayet er en bearbeidet versjon av Torbjørn Røe Isaksens ”Francis Fukuyama” i Konservatisme, Universitetsforlaget/Civita (2011). Boken kan bestilles her.
[i] «After Neoconservatism », New York Times Magazine, 19. februar, 2006. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/2006/02/19/magazine/neo.html?_r=1
[ii] Se for eksempel pamfletten Conservatism as Ideology, Irvington Reprint Series in Political Science, 1994 — et gjenopptrykk av hans essay med samme navn fra The American Political Science Review i 1967.
[iii] Dette illustreres også av at Fukuyama skrev innledningen til nyutgivelsen av Huntingtons klassiske Political Order in Changing Societies, Yale University Press, New Haven, 2006. [iv] «The World’s Most Dangerous Idea », Foreign Policy, september/oktober 2004, s. 42.
"Mennesker motiveres også av dyptliggende følelser, som trangen til samvær med andre, eller av kulturelle verdier, som behovet for ære eller anerkjennelse."
ja nettopp, det tror jeg er hovedtanken i The End of History, der et av de sentrale kapitler heter "The Rise and Fall of Thymos" - et gresk ord som oversettes med self-respect/self-esteem. Fukuyama beklager "The attempt of liberal politics of the Hobbes-Locke tradition to banish the desire for recognition from politics or to leave it constrained and impotent ... "
Et ønske om gjenreisning her kan man kanskje kalle konservativ. Stengt tatt måtte man vel si reaksjonær. Det handler jo om en reaksjon på antatt nedvurdering av ÆRE, så sentral i gresk dydsetikk - selve formålet med det politiske liv, ifølge Aristoteles. Spørsmålet er om ære-verdien virkelig noen gang ble så forkjetret og avvist som F. vil ha det til. Han vet godt at mot Hobbes, særlig ham, kan vi sette Kant og Hegel, der krav om anerkjennelse ikke akkurat oppfattes som tegn på arvesynden.
Er det en liberal illusjon at økonomisk rasjonalitet er overordnet alle andre menneskelige verdier? Man kunne tro at anti-liberale kretser i ikke-vestlige land har hentet mye inspirasjon fra den ideen. Vesten kjenner ingen ære, særlig Vestens kvinner gir blaffen i den, kan man høre. Det er jo bare vrøvl, like dumt som å hevde at de andre ikke har noen anelse om hva toleranse er, bare vi i Vesten.
Forfattere som Fukuyama og Huntington synes å skape sine verdensbilder ved å fremheve enkelte trekk ved kulturene, i verste fall enkelte skrifter. Kan det tenkes at enkelte universelle ideer og idealer virkelig er universelle - ikke bare produkter av europeisk 1700-tall?
"Liberalismen antar at det finnes en slags fast menneskenatur, og at noen universelle verdier kan innføres og praktiseres på samme måte alle steder, det være seg menneskerettighetene eller markedsliberalismen," står det i artikkelen ovenfor.
Er dette liberalismens elendighet? Uansett isme har det lenge vært alminnelig å anta at her har vi å gjøre med illusjon på illusjon. Typisk vestlige antas disse illusjonene også å være.
Men kanskje likevel ikke akkurat slik. Såvidt jeg kan forstå er det bedre belegg for å se troen på en fast menneskenatur som essensielt konservativ. Og universelt konservativ. Og et av de beste argumenter for konservatisme.