Jan Arild Snoen (f. 1964) er journalist i Minerva. Twitter: @jasnoen
Gaddafi faller
Gaddafis regime faller mens jeg skriver disse orden. Akkurat som norske eksperter varslet, ikke sant?
Mens Minerva — jeg selv og redaktør Andresen, var tidlig ute med å ta til orde for militær intervensjon i Libya, har mange andre i Norge vært skeptiske. Ettersom regimets fall dro ut, var det tydelig at flere så sitt syn bekreftet av hendelsene. Her er et knippe eksperter fra starten av inneværende måned:
Kristian Berg Harpviken, PRIO-direktør, til NRK 3. august:
Harpviken meiner ein bør stille spørsmålsteikn med heile Libya-operasjonen, mellom anna fordi den kan stå i strid med heile FN-prinsippet frå 2005. Dette prinsippet gjekk ut på at intervensjon i eit anna land berre er godkjent dersom det er overhengane fare for store sivile tap. — Eg er redd operasjonen i Libya kan vise seg å vere eit steg tilbake, avsluttar Harpviken.
Seniorforsker Ola Tunander, PRIO skrev 3. august en kronikk i Dagsavisen der han mistenkeliggjorde hele grunnlaget for intervensjonen og konkluderte med at NATO kan ha drept flere sivile enn Gaddafis styrker, basert på en merkelig regneøvelse som jeg tidligere har kritisert. Tunander forventes også at NATO måtte landsette bakkestyrker i Libya.
Helge Lurås, NUPI sa følgende til Dagsavisen 2. august, som en kommentar til at norske bombefly ble trukket tilbake:
”Dessuten slipper Norge å bli assosiert med det som trolig vil bli en temmelig mislykket operasjon”. (…) ”Det blir stadig mindre utsikter til at en av partene vinner”.
Senest på torsdag sa Lurås følgende til Nettavisen:
Lurås vil ikke si om Gaddafis dager nå er talte og sier regimet ikke vil falle av seg selv.
- Men så lenge Nato har tatt parti, slik de i praksis har, vil det være et spørsmål om tid. Men sluttoppgjøret kan bli langvarig, tror Lurås.
I rettferdighetens navn skal de sies at de tre ovenfor ikke har vært alene i sine analyser, og at regimets sammenbrudd kom raskt da det først raknet. På den annen side, dette var nettopp det man kunne forvente, at man ville nå et vippepunkt en eller annen gang i løpet av høsten.
Det er ikke vanskelig å tippe hva som blir talking points fra de nevnte herrer i morgen: Dette var den enkle biten, men Libya kan fremdeles utvikle seg til et nytt Irak.
Mer om dette og nattens hendelser i morgen.
Postet kl. 23.48
Oppdatert 23. august:
Jeg har en kronikk om Libya etter Gaddafi på trykk i VG i dag.
Twitter: @jasnoen
— Håper Libya ikke ender som Irak, er overskriften til uttalelser fra FAFO-forsker Kjetil Selvik til NTB.
Ved hjelp av bakkestyrker, hadde jo dette gått mye kjappere, som det gjorde i Irak. Bare tiden vil vise hva vil skje med landet etterpå...
Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at det ikke er tilfeldig at mange av de aller mest pessimistiske analysene synes å korrelere med et negativt syn på NATO, amerikansk militærmakt, vestlig intervensjon og vestlige motiver mer generelt. Det er normalt lettere å komme til konklusjoner som både bekrefter eget verdensbilde og egne verdier enn konklusjoner som går imot det. Det gjelder selvsagt også for oss som har støttet intervensjonen; men det spørs likevel om ikke herrene Snoen nevner kunne ha godt av å begå litt kritisk introspeksjon om forholdet mellom egne politiske ståsteder og sine faglige politiske analyser...
Libya er så spredt land, med tre ekstremt forskjellige regioner.
Kyrenaika, Tripolitana og Fezzan har aldri egentlig vært samlet forut for Kong Idris på 1950-tallet.
Spesielt tror jeg at den fordelingsnøkkelen av Libyas oljevelstand som Gaddafi-regimet utviklet for klanene/regionene nå vil bli forlangt reforhandlet.
Jeg tror Libya kan degenerere i et kaos, der gamle fiendskap vil fornyes, forræderi-anklager vil slynges i vilden sky (ikke rart siden de fleste klanene har måttet holde seg inne med Gadaffi og hans redselsvelde på et eller annet vis).
Dersom situasjonen i Egypt stabiliserer seg, mens Libya virrer seg inn i borgerkriger, kan det godt være at i løpet av neste år vil Egypt sende styrker inn i Kyrenaika for å "beskytte" egyptiske oljearbeidere der.
Godt du følger med Jan Arild. Ble skikkelig irritert nå jeg så Lurås sitte å lire av seg den ene selvfølgeligheten etter den andre på NRK idag tidlig. NRK må da ha en slags grense for hvor mye desinformasjon en ekspert kan spre før man tas av luften. Libya var mislykket og 22/7 "et resultat av våre utenrikspolitiske eventyr". Hans evne til fortrengning av tidligere standpunkter er proporsjonal med journalistenes manglende evne til å konfrontere han med dem.
Gadaffis regime har nå etter all sannsynlighet fallt. Hva som kommer i stedet er et annet spørsmål. Snoen peker ganske riktig på hva som blir det neste fra de tre ovennevnte herrer. Jeg tror ikke Libya blir et nytt Irak, men hva med et nytt Iran? Europa og USA har ikke råd til mer krig for tiden som alle vet. Derfor kommer disse underutviklede smafunnssystemene til å seile sin egen sjø. Om det blir mot soloppgangen eller solnedgangen gjenstår å se. Overalt i disse landene ligger islamistene og lurer som gjedda i sivet og venter på et gunstig tidspunkt. At det skal bli varig demokrati i disse landene, anser jeg som utelukket. Det ligger i deres kultur å bli hersket over med vold og makt. Vil igjen minne om at i Egypt vil 80% ha dødsstraff for frafall fra islam. Er det bare 20% moderate i Egypt? Eller definerer de moderat på en annen måte?
Så jeg synes Snoen inkasserer seieren litt tidlig.
Når det gjelder regionen rundt Benghazi, så fikk salafismen og wahhabismen et oppsving på 90-og-00-tallet, sannsynligvis som en form for kanalisert, men legitim protest mot regimet i Tripoli.
det er tvilsomt at de som sluttet opp om dette vil slutte med det, men det er ikke spesielt sikkert at befolkningen i Tripolitana (nord-vestre Libya) ønsker å domineres av "frigjørerne" fra Øst-Libya.
Jeg tror vi går mot en fragmentering av den libyske staten, der de tre hovedregionene av landet,Kyrenaika, Tripolitana og Fezzan virrer sine egne veier.
Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å se poenget med denne artikelen på dette tidspunktet. Nå er jo ikke de norske forskerne helt alene om et kritisk syn på utviklingen i Libya. Senest fredag, hadde K.T. McFarland en kritisk artikkel hos Fox News:
"Now that the Libyan war has dragged on….and on….and Qaddafi has hung on….and on…the United States and our allies look weak, indecisive and feckless. Even if rebel forces manage to push Qaddafi out, it doesn't look like a victory so much as a long and bloody seige that finally starved him out."
http://www.foxnews.com/opinion/2011/08/19/why-our-missteps-in-libya-have-left-us-with-in-weak-position-with-syria/
Det nasjonale overgangsrådet (NTC) virker jo ikke som et samkjørt kollegium og vet vi egentlig så mye om opprørernes mål, bortsett fra at det er en broget forsamling med alt fra hjemvendte nasjonalister, demokrati- og frihetssøkende studenter til islamistiske militser som Abu Ubaidah bin Jarrahs Brigade og 17. februar-Martyrenes Brigade, for å nevne noen. Dette skal altså føre oss til demokrati i et land helt uten demokratisk "trening".
Spørsmålet er vel knapt om Libya utvikler seg til et nytt Irak, men kanskje til et nytt Afghanistan. En Nato-støttet nasjon med en svak president under beleiring av militante islamister. Hva gjør vi da? Lar opprørerne ordne opp på egen hånd?
Jeg tror flere har observert at etablerte norske forskere ved anerkjente forskingsinstitusjoner synser høyt om utviklingen flere steder på jord uten at de nødvendigvis kan ha de beste forutsetninger for å forutse utfallet.
Da kan det stundom være bedre enten å ligge lavt eller være mer avdempet i sine kommentarer.
Av de "utenlandske " intervensjoner i Afghanistan, Irak og Libya er vel
Libya intervensjonen den som er lettest å forstå. Intervensjonen er begrenset, hovedsakelig begrunnet i en humanitær vurdering av situasjonen (R2P problematikken), uten altfor mange strategiske vurderinger. Hovedvekten legges på å redde menneskeliv, man innskrernker seg til flystyrker og snakket ikke eksplisitt(først) om regimeskifte.
Afghanistan var basert op terrorangrepene mot USA 11.9 01. Irak 2003 fulgte nødvendigvis av Afghanistan med sin analyse av WMD (feilaktig), men også sin analyse av Sadam som en evig trouble maker i regionen og som også kunne engasjere seg i fremtidig terror aktivitet.
Huamanitære intervensjoner som andre intervensjoner , er en risikosport.
Men også disse er en "messy busisness", og når alt ikke går etter planene så kommer kritikken.
I Libya hadde de vestlige makter sannsynligvis ikke andre alternativer enn å intervenere og håpe det beste.
Nå kan det virke som om skriften er på veggen for den libyiske diktator.
Men sluttspillet er fremdeles ikke klart. Tripolis er en storby på to millioner , og en "urban warfare" for dårlig utstyrte opprørssoldater innebærer en opplagt risiko. Gadafi synes fremdeles å beholde en del av sitt maktapparat og kontrollerer vel fremdeles en del av sine forsyningslinjer.
Det er kanskje rimelig å anta at opprørshæren i første rekke vil forsøke en beleiring av byen og igangsette diverse "røkteppe" operasjoner for å svekke støtten til Gadafi. og få fjernet ham på denne måten.
I så måte vil det være en fordel om han kunne unnslippe til en fri sone hvor han kunne leve ut sine dager hos en vennligsinnet likemann.
Jeg vil anta at det i diverse hovedsteder gjøres en del hjemmearbeid om akkurat dette sluttspill.
Når det så gjelder hva som vil skje med Libya etter denne operasjon , åpnr det seg flere mulighter. Ikke alle er like tiltrekkende. Man kan ikke utelukken en fragmentarisering etter etniske linjer, eventuelt en todeling i Vest - og Øst Libya. Libya har som kjent i sin tid ikke alltid vært den "enhetsstat" det tilsynelatende var under Gadafi.
Det er mulig ar løfte om deling av oljeinntektene kan brukes som smøremiddel for å holde landet fortsatt sammen på et vis. Men man kommer antakelig ikke unna en form for en slags oppsplitting i regioner og klaner. Men det vil antakelig kun fremtiden vite.
Det er ikke bare Lurås og andre NATO-pessimister som bør være mer forsiktige med å lufte sine prediksjoner på luften. Også de som nå slår seg på brystet og "hva var det jeg sa"-er på full guffe (kremt, Snoens innledningavsnitt, kremt kremt) bør ta det litt med ro.
For ja, dette var den enkle biten. Og hva som kommer nå er det ingen som vet.
Litt ”morsomt” å se på nyhetssendiger på RT i går at det slettes ikke var entydig at opprørerene hadde seiret, slik vestlig media hevdet. Jeg anbefaler alle å gå på youtube for å se RT’s dekning av Libya konflikten. Mye av det de rapporterer er i direkte konflikt med det vi får servert her på berget.
Og hva ser vi i media i dag? Opprørerene hadde visst ikke hatt suksess alikevel! Opprørerene har møtt mye motstand.
I Libyakonflikten er det mye informasjon som blir holdt tilbake for det norske folk (og vesten forøvrig). Gadaffis regime har hatt mye mer støtte i folket enn det som har blitt rapportert. Propaganda vil jeg kalle det.
Mye tyder på at vestlig intervensjon skyldes like mye, eller kanskje mer, andre ting enn humanitær bistand. Jeg stiller store spørsmålstegn ved at vesten griper inn, og støtter den ene siden, i en intern konflikt. Hvordan hadde vi reagert dersom Trønderene hadde gjort voldelig opprør og andre land hadde støttet dem militært? Bombet slottet og annen infrastruktur? For så å sikre seg tilgang til norsjøoljen og satt opp sentralbank? Det virker nesten absurd.
Men hva skjer i Libya etter at Daffy er borte? Er opprørerne en gruppe med en felles agenda, og i tilfelle; hva er den agendaen? Er det ikke en stor fare for at revolusjonen vil spise sine egne barn? Jfr Egypt, der Muslimbrødrene ser ut til å vinne frem.
Og: Trenger USA/Nato-landene enda en krig til, i dagens økonomiske situasjon?
Vil gjerne ha linker til smarte artikler om dette.
@Hårek: Her er noen linker:
European Union Institute for Security Studies: http://www.iss.europa.eu/uploads/media/After_Gaddafi_01.pdf
Prof Dirk Vandewalle: http://www.thedailybeast.com/newsweek/2011/02/27/after-gaddafi.html
Hvorfor skal egentlig NRK spørre eksperter og utenriksreportere det ganske meningsløse spørsmålet "Hva tror du vil skje nå?"
Det er vanskelig nok å beskrive situasjonen presist om en ikke skal spå om fremtiden også. Dessuten bærer svaret nesten alltid preg av hva eksperten/reporteren selv ønsker seg, som i Lurås' tilfelle.
@Knut: Takk:-)