Kommentarer: 30
22. desember, 2011

Ole Røgeberg

Ole Røgeberg (f. 1974) har en Phd i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere jobbet som konsulent i McKinsey & Company og jobber nå som forsker på Frischsenteret i Oslo.

Gammel narkotikapolitikk møter ny kunnskap

FRA PAPIRUTGAVEN: De siste førti årene har vi hatt en felles forståelse av narkotikaproblemet. At forskning har avvist stadig flere av våre antagelser, har påvirket verken konsensusen eller politikken.

Denne artikkelen er publisert i Minerva 4/11. Bestill papirutgaven av Minerva her.

Kort fortalt ser dette tradisjonelle konsensussynet slik ut:

Narkotika er svært farlig og avhengighetsskapende. Såkalt “svake stoffer” som cannabis er farligere enn mange tror, og er dessuten i praksis første skritt på veien til sterkere stoffer. Det er derfor viktig å holde utprøving og forbruk nede gjennom en konsekvent og streng straffelinje mot all narkotika, samt unngå å diskutere avkriminalisering, legalisering eller å skille mellom stoffer. Slike diskusjoner vil så tvil om narkotikafaren og fremme liberale holdninger til stoff, med økt bruk og flere narkomane som resultat.

Konsensussynet gjorde valg av politikk enkelt og uenighet uforståelig: Personer som var kritiske til dagens politikk, fremstod som naive, uinformerte eller moralsk suspekte. I politiets handlingsplan for narkotika 2011-2015 formuleres skepsisen mot meningsmotstandere slik: ”Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis.” Avvikende stemmer fantes i noen grad utenfor politikken. Men da for eksempel straffelovskommisjonen i 2002 foreslo å avkriminalisere bruk av narkotika, ble forslaget skrinlagt uten debatt eller begrunnelse.

Konsensussynet utfordres av ny kunnskap
De siste årene har erfaringer, forskning og debatt fra andre land blitt så omfattende at de har trengt inn også i vår offentlighet. Mye i det gamle konsensussynet har vist seg å være feil. Denne nye kunnskapen setter oss på prøve, særlig de som lenge har forsvart og stått for konsensus-synet. Sentrale oppfatninger og holdninger må endres, og det er ikke lenger nok å avfeie meningsmotstandere.

En god illustrasjon på hvor vanskelig dette kan være, så vi i vår da Kofi Annan og andre tidligere FN-topper og statsledere, deriblant vår egen Thorvald Stoltenberg, presenterte en rapport om narkotikapolitikk. Rapporten argumenterte for en ny kurs i rusmiddelpolitikken. Både det faglige innholdet og avsenderne var av en slik karakter at man skulle forvente interessert drøfting og diskusjon. I stedet fikk vi FrPs Per Sandberg, som uttalte at det viktige var strengere straffer, og anklaget forfatterne for å sende gale signaler: ”Når disse mektige personene slår til lyd for å legalisere narkotika i en rekke land, vil det uten tvil bidra til at mange vil begynne å eksperimentere med narkotiske stoffer” (min utheving). KrF-leder Knut Arild Hareide konstaterte at “legalisering” vil gi “flere rusmisbrukere, øke forbruket av narkotika og føre flere inn i narkohelvetet”. Høyres Bent Høie, leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, hevdet at dagens politikk “gir resultatet at svært få i ungdomskullet eksponeres for illegale stoffer,” og SVs Langeland toppet dem alle ved å erklære motstand mot liberalisering fordi ”det er som å tisse i buksa. Det virker en liten stund, men så blir alt mye verre.”

Hadde avkriminalisering ført til en kraftig økning i antall brukere og bruksnivå, så ville vi visst det nå.

Narkotikapolitikkens myter
Det er verken galt eller overraskende at politikere og andre har det synet som lenge var enerådende i norsk offentlighet. Derimot er det galt å lenke seg fast til dette standpunktet og nekte å revurdere etter hvert som vi lærer mer. Mye i det gamle konsensussynet har nemlig vist seg å være feil, og har i dag mer karakter av å være myter enn faglig funderte påstander. Og politikk blir ikke bedre av å ignorere virkeligheten.

Myte 1: ”Enhver liberalisering vil føre til en eksplosjon av nye brukere.” Denne oppfatningen lå bak alle de nevnte utspillene mot den internasjonale rapporten i vår. Dette er troen på at enhver reduksjon av straff — til dels enhver debatt om reduksjon av straff — vil få mange nye ungdommer til å begynne med narkotika. Ingenting tyder på at dette stemmer.

En rekke ulike land har forsøkt å redusere straffenivået og endre straffeform, særlig i forhold til cannabis. Nederland har hatt sin kvasi-legaliserte cannabis via regulerte men lovlige coffee-shops siden 70-tallet uten at bruk er blitt noe stort problem. Mindre kjent er det at 11 stater i USA og en rekke delområder i Australia har forsøkt med ulike former for avkriminalisering av cannabis. Dette har gjort det mulig å sammenligne bruksutviklingen i disse områdene med utviklingen i lignende områder som ikke avkriminaliserte. Hovedkonklusjonen er at lavere straffenivå har liten eller ingen effekt på bruksnivået. Kort sagt: Hadde avkriminalisering ført til en kraftig økning i antall brukere og bruksnivå, så ville vi visst det nå.

Erfaringene rundt avkriminalisering av andre stoffer er foreløpig mer sparsomme, rett og slett fordi færre har forsøkt det. Portugal avkriminaliserte alle narkotiske stoffer i 2001, et forsøk som hittil har fått positive evalueringer. Det er trolig for tidlig å konkludere sterkt rundt effekt på bruk, men allerede virker det klart at det ikke er noen kraftig effekt på bruk, slik konsensussynet hevdet. Forsøk med heroinutdeling til langtkomne narkomane er blitt gjennomført i Sveits, Storbritannia, Nederland, Spania, Tyskland og Canada, og den autoritative Cochrane Foundation, som vurderer kliniske forsøk, sier i sin oppsummering at utdeling bør gis til dem som ikke hjelpes av annen vedlikeholdsbehandling. I Sveits — der vedlikeholdsbehandling er blitt vanlig praksis — ser politikken også ut til å ha begrenset nyrekrutteringen: Antallet nye heroinavhengige i Zurich økte år for år fra 1965 frem til tidlig 90-tall da politikken ble lagt kraftig om. Deretter, viser et arbeide i det prestisjetunge legetidsskriftet The Lancet fra 2006, falt nyrekrutteringen like kraftig som den tidligere hadde steget, uten at det var tilsvarende endringer i andre land forfatterne sammenlignet med. De konkluderer med at politikken virker: Heroinbrukerne får bedre helse, lavere dødelighet og utviser mindre kriminalitet — men fortsetter (muligens) lengre med stoff enn de ellers ville gjort. Eksisterende heroinister får det bedre — mens nyrekrutteringen ser ut til å ha falt dramatisk.

Illegale priser er vanskelig å regulere

Umiddelbart virker straffenivåets manglende effekt pussig: Tilgang og pris påvirker jo konsum av lovlige rusmidler som alkohol, og det virker intuitivt at forbud og straffenivå burde påvirke pris og tilgjengelighet. Men vi overvurderer kanskje hva vi kan oppnå av prisøkning og redusert tilgjengelighet gjennom straffeinnsats. Kuziemko og Levitt analyserte effekten på kokainpriser i USA av en sterk økning i fengslingsraten for narkotikakriminalitet. Selv om antallet fengslede for slike lovbrudd økte til det 15-dobbelte mellom 1980 og 2000, anslår de at prisene kun økte med 5-15 %. Vår evne til å påvirke prisen for illegale stoffer gjennom straff virker begrenset.

Det er lett å finne på historier — men bare empirisk forskning kan gi fasiten på virkeligheten, og så langt har ikke bruken eksplodert der straffenivået er blitt senket.

Meg bekjent har ingen gjort noen lignende studie for Norge, men også her har det vært en frisk satsing på straff: Mens det i 1980 ble anmeldt 2 000 narkotikalovbrudd, var tallet økt til 45  000 i 2010. Samtidig blir det sagt at prisen på cannabis i Oslo har ligget rundt 100 kroner grammet siden 1980-tallet. Hadde den i stedet steget i takt med den generelle inflasjonen, skulle den ligget over 300 kroner i dag. Dette vil si at realprisen på cannabis er halvert eller mer siden åttitallet til tross for en sterk og konsekvent forbudslinje i hele denne perioden.

Straffenivået virker på mer enn pris, og det er lett å trekke frem andre mekanismer som tilsier at forbruket teoretisk sett kunne øke hvis vi reduserer straffene eller tillater coffee-shops eller ”cannabis på polet”, for eksempel større sosial aksept for bruk og mindre redsel for å bli tatt for å kjøpe og bruke. Men det finnes også mekanismer som tilsier at forbruket kunne falle, for eksempel at det ikke lenger er forbuden frukt og dermed får redusert symbolverdi for motkulturelle. Kanskje vel så viktig er det at regulert omsetning med reklameforbud rekrutterer mindre aktivt og pågående enn en pusher på gatehjørnet. Det er nettopp derfor de erfaringene om totaleffekten på bruksnivået som er gjort, er så viktige: Det er lett å finne på historier — men bare empirisk forskning kan gi fasiten på virkeligheten, og så langt har ikke bruken eksplodert der straffenivået er blitt senket.

Forbudet har også kostnader

Den kanskje viktigste implikasjonen av dette gjelder strafferegimet: Hvis straffenivået ikke har særlig effekt, er straff et dyrt verktøy, og da bør straffene ned. Rundt 30 % av dem som er fengslet i dag, sitter inne for narkotikakriminalitet, og det var over 45  000 anmeldte narkotikasaker i 2010. Dette er en del av grunnlaget for at vår avdøde jussnestor Johs. Andenæs i 1996 skrev at narkotikaregimet var ”vårt århundres største feilinvestering i straff.” mens tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i 2010 uttalte at den ”drastiske satsingen på straff, på tvers av vår tradisjonelt milde strafferettstradisjon, har vært et brutalt og tragisk feilgrep i forhold til formålet: å bekjempe narkotikaproblemet”.

Samfunnsøkonomisk har straff en rekke kostnader: Menneskene og ressursene vi bruker i politi, rettsapparat og fengselsvesen på narkotikasaker — som ikke har noen målbar effekt på bruk — kunne i stedet gjort nytte for seg på andre områder. Hans Olav Melberg ved HELED og SIRUS anslo i 2005 disse kostnadene til rundt 1,8 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer konsekvensen for brukere som får strafferettslige reaksjoner. Slike kostnader er vanskeligere å tallfeste i kroner, særlig kostnaden av frihetsberøvelse. Også bøter for kjøp eller besittelse av narkotika til eget bruk, som er det vanligste blant de over 40  000 anmeldelsene på området, har en kostnad, selv om samfunnsøkonomer regner selve boten som en overføring mellom brukere og staten: Man kan få problemer sosialt og på jobb, og man får en merknad på rullebladet som kan ha betydning for yrkeslivet (for eksempel i forhold til å jobbe med barn eller i politiet). Ville Jens vært statsminister i dag hvis han var blitt tatt av politiet en av de gangene han røyket cannabis?

Myte 2: ”Det er feil å skille mellom ulike typer narkotika — stoff er stoff”
”Narkotika” er en sekkebetegnelse for svært ulike rusmidler. Noen er oppkvikkende, andre nedsløvende, andre hallusinogene. Noen er avhengighetsskapende, andre ikke. Noen har høyt potensial for fysisk og psykisk skade, andre har lavt. Idag sidestilles et ufarlig rusmiddel du ikke blir avhengig av, juridisk med et du blir avhengig av og trolig tar din død av.

To artikler i The Lancet har de siste årene forsøkt å utvikle et rammeverk for å karakterisere rusmidler langs slike dimensjoner. Pådriveren bak begge har vært David Nutt, tidligere leder for den britiske regjeringens vitenskapelige råd i narkotikaspørsmål. Arbeidene vurderer ulike rusmidler langs dimensjoner som dekker fysisk og psykisk skade, avhengighetspotensial, skader/risiko for omgivelser og samfunnet. Vurderingene ble gjennomført av erfarne fagpersoner på feltet, og der det er mulig sammenlignet med relevant statistikk, for eksempel i forhold til dødsrisiko.

Konklusjonen er at det er stor forskjell på rusmidler. For brukere er de mest skadelige stoffene heroin, crack og metamfetamin, mens spiss fleinsopp, LSD, ecstasy og khat fremstår som lite skadelige. For samfunnet og omgivelsene er skadene størst ved alkohol, crack og heroin. Disse tre er også verst hvis vi summerer begge typer skade.

Ulike rusmidler bør håndteres ulikt

I mine øyne er det viktigste ved disse arbeidene at de åpner for en kunnskapsbasert og prinsipiell rusmiddelpolitikk som baserer seg på samme type mål-middel-tankegang vi er vant til på andre politikkområder, snarere enn tilløp til moralsk panikk og redsel for nyanser. Rusmiddelfeltet kan bli ”normal politikk.”

At en handling påfører andre skade, for eksempel, er ikke noe vi ser bare på dette feltet, og er heller ikke noe som alltid løses best med totalforbud og strenge straffer. Noen ganger innfører vi begrensninger i situasjoner der bruk påvirker andre negativt (som røykeloven og forbud mot å drikke offentlig). Andre ganger pålegger vi avgifter som lar brukeren betale for kostnader som oppstår andre steder i samfunnet (som tobakksavgiften, piggdekkavgiften og CO2-avgiften).

Ville Jens vært statsminister i dag hvis han var blitt tatt av politiet en av de gangene han røyket cannabis?

”Skader på brukeren” er mer omdiskutert som begrunnelse for inngripen, særlig på den politiske høyresiden. Men også dette er spørsmål vi er i stand til å diskutere fornuftig på andre felt. Det vil for eksempel neppe være mange som mener vi må redde folk fra bakrusen — den kommer så konsekvent og raskt at vi tenker at folk lærer av erfaring og gjør bevisste valg. Der skadene er mer alvorlige og bruker lengre tid på å dukke opp (som KOLS og lungekreft) vil en del være mer positive til inngripen — om ikke annet så gjennom lovpålagt helseinformasjon på røykpakker.

Avhengighet er også et moment, og bør ses i sammenheng med ”skader på brukeren”: Dersom bruk fører til   lite skade eller det er lett for brukeren å ombestemme seg, er det liten grunn til drastiske inngrep. Hvis bruk medfører stor risiko på sikt, og en stor andel av brukere sier at de angrer på at de begynte, og at de ikke er i stand til å slutte (tross gjentatte forsøk), blir situasjonen en annen (slik som med tobakk og heroin).

Det viktigste budskapet når myte 2 faller, er at vi må innse at ulike typer ”narkotika” representerer ulike typer problem, og at disse problemene ikke er vesensforskjellige fra dem legale rusmidler stiller oss overfor. Som samfunn har vi et stort utvalg av mulige reguleringstiltak — fra særavgifter (tobakk, alkohol, bensin), aldersgrenser (alkohol, tobakk, bilkjøring), utsalgsregulering (tobakk, øl) og statlige salgsmonopol (sprit, vin), regulering av brukstidspunkt og sted (røykelov, skjenkelov), til brukerlisensiering (førerkort for bil) og medisinsk utdeling (resepter). Dette burde gjøre det mulig å ha en politikk der reguleringen av ulike rusmidler er tilpasset de spesifikke skadene og utfordringene de enkelte rusmidlene stiller oss overfor.

Myte 3: ”Svake stoffer er bare inngangsporten til tyngre …”
Tanken om å behandle ulike (i dag illegale) rusmidler ulikt har tidligere først og fremst vært diskutert i forhold til cannabis. Det er relativt lite kontroversielt blant forskere å si at cannabis er klart mindre skadelig enn tobakk og alkohol (selv om de fleste forskere også vet at man må følge opp dette utsagnet med å si at cannabis er farlig på mange måter). Forsker Hilde Pape ved SIRUS uttalte for en stund tilbake at ”Både når det gjelder helseskader, avhengighetspotensial og psykososiale problemer, kommer alkohol ut som klart farligere enn cannabis”, og dette var også konklusjonen da verdensledende forskere gjennomførte en omfattende gjennomgang av cannabisfeltet for Beckley Foundation for et par år siden.

Når konsensussynet likevel står for en hard og konsekvent forbudslinje også overfor cannabis, har dette skyldtes ”trappetrinnshypotesen”. Som stasjonssjef Kåre Stølen ved Grønland politistasjon sa til Aftenposten da han skulle forsvare at de gikk hardere til verks mot hasjkjøpere: ”Spør de slitne brukerne utenfor Oslo S hvor de begynte. Alle begynte med hasj og svakere stoffer!” Dette var også argumentet Bent Høie brukte for å avfeie Ketil Lunds tanker om avkriminalisering.

Trappetrinnseffekten har — ikke overraskende — vært gjenstand for omfattende forskning. Dette er det vi har lært:

Den reelle trappetrinnseffekten er liten: De fleste som begynner med harde stoffer, har tidligere brukt hasj, men dette skyldes i stor grad at de som prøver hasj, allerede i utgangspunktet har høyere risiko for å prøve også andre stoffer. For å bruke en analogi: Barn som av natur er mer interessert i spenning og fart, besøker oftere fornøyelsesparker. Som voksne vil mange av dem kjøre for fort i trafikken. Men vi ville ikke derfor få færre trafikkulykker ved å forby fornøyelsesparker.

Barn som av natur er mer interessert i spenning og fart, besøker oftere fornøyelsesparker. Som voksne vil mange av dem kjøre for fort i trafikken. Men vi ville ikke derfor få færre trafikkulykker ved å forby fornøyelsesparker.

På samme måte finner forskere at mesteparten av den tilsynelatende trappetrinnseffekten skyldes ”type ungdom” (målt blant annet ved sosiale vansker og personlighetstrekk). Den tidligere nevnte Beckley-rapporten om cannabis konkluderer sin diskusjon over temaet med at det må regnes som uavklart om en slik effekt faktisk finnes, men at indisiene tyder på en reell, men liten effekt.

En reell trappetrinnseffekt kan stamme fra forbudet: I konsensussynet ligger det gjerne en antagelse om at hasj ga brukerne smaken på rus og sendte dem på leting etter sterkere ”kicks”. I virkeligheten kan det også skyldes at hasjselgere kan prøve å få solgt også andre ulovlige stoffer. Da Nederland etablerte coffee shop-ordningen på 70-tallet, var nettopp det å skille markedene et av formålene. En mer nyansert regulering av ulike stoffer ville også kunne skjerpe normskillet mellom de farlige og de mindre farlige stoffene.

Den relevante trappetrinnseffekten kan være enda mindre: En internasjonalt publisert studie på norske data fra Melberg, Bretteville-Jensen og Jones skilte mellom ungdom ”på skråplanet” og ”normalungdom”, og fant at den reelle trappetrinnseffekten primært så ut til å gjelde for problemungdom. Dette er viktig fordi så godt som alle disse, selv med dagens strafferegime, allerede bruker cannabis! Selv om en avkriminalisering eller omregulering av cannabis skulle føre til flere brukere, vil de nye brukerne måtte komme fra ”normal-ungdomsgruppen”, hvor en eventuell trappetrinnseffekt er svært liten. Et anslag fra tallene i artikkelen tilsier at 10  000 nye cannabisbrukere måtte til for at 3 skulle bruke amfetamin mer enn 25 ganger; ingen hasjrøykende ”normalungdom” i datamaterialet prøvde heroin.

Hvor er det rom for uenighet i narkotikapolitikken?
To konklusjoner kan trekkes når mytene i det gamle konsensussynet har falt: Den første er at strenge straffer ikke har noen stor effekt på bruksnivået, og at straffenivået derfor bør ned. Det gir ikke mening å bruke mye av et dyrt verktøy som ikke virker.

Den andre konklusjonen er at uenighetene på feltet i all hovedsak dreier seg om beskrivelsen av virkeligheten og sammenhenger på rusfeltet. Politikk som handler om verdivalg, er vanskelig å enes om, men uenigheten på rusfeltet er av en art man skulle tro kunne reduseres gjennom kunnskap. Vi kommer langt hvis vi klarer å normalisere rusmiddelpolitikken og diskutere tiltak med utgangspunkt i spesifikke problemer reist av spesifikke rusmidler, både illegale og legale.

Hykleri i debatten: Rus har også en verdi
Et siste poeng om rusmiddeldebatten bør nevnes. Det dreier seg ikke om ny kunnskap, men om en sjelden innrømmet sannhet: Rusmidler har også en verdi — og også den bør det tas hensyn til i politikken. Å mene dette er selvsagt et verdivalg — men av en art mange egentlig har forståelse for.

Rusmidler har også en verdi — og også den bør det tas hensyn til i politikken.

Det mest fundamentale verdiskillet på rusmiddelfeltet går ikke mellom høyre og venstre, men mellom avholdsbevegelsen og resten av samfunnet. I likhet med de fleste mennesker i de fleste samfunn ønsker også nordmenn flest muligheten til å oppleve rus fra rusmidler. Samtidig anses ikke dette ønsket som stuerent. Det er et puritansk aspekt ved det gamle konsensussynet som skaper en hyklersk og til dels løgnaktig rusmiddeldebatt, ved at man må finne vikarierende argumenter for å forsvare eget rusmiddel.

For eksempel underslår ofte de som ønsker lavere alkoholavgifter, at dette handler om rus. I stedet snakker de om hvor viktig det er å stoppe grensehandel og smugling, eller de forsøker å gi lavere avgifter en ”anti-rus” vri: Lavere alkoholavgifter kan kanskje redusere helgefylla (les: rus) og gi oss et mer kontinentalt drikkemønster (les: smak, kultur og måtehold).

Tilsvarende problemer får de som ønsker å tillate alkohol, men forby dagens illegale rusmidler, selv der disse fremstår som mindre skadelige (som cannabis). Man kan høre svar av typen ”hvis alkohol hadde kommet i dag, hadde vi forbudt det — men (dessverre) er det så utbredt av historiske årsaker at det ikke er praktisk mulig å forby …”. Senere treffer du disse samme menneskene ”i farta” på byen eller et julebord der du imponeres over hvor godt de skjuler sorgen over at alkohol er lovlig under sin overbevisende maske av munter beruselse.

Dette er en type anti-rus puritanisme som folk forfekter i det offentlige uten at de egentlig står for den. De etterlever den ikke selv eller overfor sine nære omgivelser. Puritanismen vil trolig være langt vanskeligere å få bukt med enn de feilaktige oppfatningene som lå i det gamle konsensussynet, men faktum er at rusmidler også har en positiv side som folk verdsetter, og som er av verdi. Også den siden bør være med i vurderingen av politikk.

  • Ole  Røgeberg  (f. 1974) har en Phd i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere jobbet som konsulent i McKinsey & Company og jobber nå som forsker på Frischsenteret i Oslo.

Nr 4 - 2011

002  Nils August Andresen:  Narkotikafreden
    
TEMA: Narkotika
009Dissidentene på Løvebakken
016Ungdomsopprøret
018  Roy Krøvel: Krigen som ikkje let seg vinne
024Fredrik Wang Gierløff: Historien om LAR
030  Amara Butt og Kristian Meisingset:  Å redusere lidelse
037  Ole Røgeberg:  Gammel narkotikapolitikk møter ny kunnskap
043Eirik Romstad: Når forbud feiler — legalisering av narkotika?
048Enquete: Hva slags legalisering?
    
MINERVASAMTALEN
050Kenneth Waltz og John Mearsheimer i samtale med Asle Toje.
    
IDEER
063Fredrik Wang Gierløff: Hvis en sunn nasjonalisme skal overleve, må den fornyes
064  Sigurd Skirbekk: Nasjonalitet — identitetsmerke eller moralsk fellesskap?
070  Magnus Thue:  Nasjonalismens revolusjonære røtter
076  Anders Ravik Jupskås: Nasjonalisme på norsk
    
KULTUR
083  Kristian Meisingset: kunst som tvangsdating
084  Nicolai Strøm-Olsen: Likhet fremfor elite
098Mali Kristine Lunde: Latterlig ondskap

 

forsidenminerva4
Kommentarer: 30

Minervavenn til artikkelannonse

  • Future Shock

    Fantastisk artikkel!

    Gjennomargumentert og velformulert.

    Det eneste jeg savner er argumentet om kriminelle organisasjoner og svart økonomi som narkotikaforbudet også nødvendigvis bringer med seg. Og så har vi derivater av disse igjen; tvister i disse ‘buisnissene’ kan ikke løses i rettsapparatet, så istedet løses de med vold. Dermed har politiet, rettsapparatet og helsevesenet enda mer å gjøre.

    Og det triste er at politikerne ikke skjønner (eller vil innse) at det allerede er et døgnåpent fritt dopmarked i Oslo.

  • Tom K

    Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, krigen mot narkotika er en krig mot mennesker. Den er inhuman. Krigen mot narkotika er en krig hvor mennesker med lidelser (avhengihet) blir gjort til kriminelle. Tenk hvis alkoholikere hadde fått fengsel for å bruke alkohol.

    Beklager å måtte bruke no «true scotsman» argumentet, men ingen konservativ vil se på fakta og fortsatt være for et forbud. Det er helt utrolig at en stat skal kunne si til voksne mennesker hva de kan eller ikke kan gjøre. Dronene på venstresiden ønsker slike direktiver velkommen, men for en hver person som tenker fritt, og som er sin egen herre vil slike forbud være en fornærmelse.

  • Drone

    Flott artikkel, et tema som jeg for tiden ofte debatterer. Tom K, derimot, lider av et så stort venstresidehat, at han ikke får med seg poenget du gjør om at det er avholdsbevegelsen og resten av samfunnet det handler om, ikke en politisk venstre-høyre akse. Måtte bare klage litt siden jeg er på venstresiden, og syntes Tom K skitner til en flott artikkel.

  • Tom K

    Ikke hat Drone, forakt. Dogme-tankegang dominerer mye av det politiske spekter i Norge, men spesiellt ille er det på venstresiden og den blinde troen på egen overlegenhet.

    Når det er sagt burde jeg ha ordlagt meg penere, og jeg annerkjenner kritikken din. Jeg skammer meg faktisk.

  • Rolf O. Berg

    Jeg etterlyser faktisk mer dokumentasjon om den nye kunnskap som angivelig skal konfrontere den gamle narkotika politikk.
    Dette gjelder kanskje spesielt henvisninger til relevant empirisk forskning.

    Jeg kan følgelig heller ikke se at dine såkalte «myter» har fått et skudd for baugen gjennom dine opplysninger, men jeg kan naturligvis respektere
    at du forsøker å så tvil om disse «myter».

    Jeg synes du ser noe lettvint bortifra at tung empiri synes å bekrefte at større grad av tilgjengelighet av narkotiske stoffer også øker bruken av disse.

    Man skal naturligvis skille mellom de forskjellige narkotiiske stoffer, også fordi disse disse stoffer har forskjellig virkning på individ og samfunn. Noen er klart farligere enn andre.

    Jeg synes heller ikke du klart dokumenterer at bruk av de milde narkotiske stoffer ikke kan fungere i mange tilfeller som en inngangsbillett til tyngre og farligere narkotiske stoffer. Du nevner selv forbindelsen til hasj.
    Så er det naturligvis slik at bruk av tobakk og alkohol kan ha større negative konsekvenser enn hasj. Spesielt gjelder dette for alkohol, og alkoholens kostnader for individ og samfunn er nok i Norge større enn de negative konsekvenser av narkotika.
    Men vi har vel fremdeles ikke full oversikt over alle negative virkninger
    av lengre systematisk misbruk av hasj/cannabis?

    Jeg er naturligvis klar over at enkelte sider av den norske narkotika politikk bør kunne tas opp til ny politisk vurdering.
    Det er jo et problem at et så stort antall mindre narkotikamisbrukere fyller opp plassene i norske fengsler.
    Drømmen om det narkotikafrie samfunn synes meget vanskelig å oppnå.
    Samtidig synes jeg vel heller ikke at den norske narkotikapolitikk på alle måter har spilt fallitt.
    Også i fremtiden vil denne politikk måtte basere seg på en blanding av tiltak rettet mot tilbud og etterspørsel, forbud og nedisinsk behandling.

    Man bør være spesielt varsom med alle tiltak som kan varsle «frislepp» av de tyngre og farlige narkotiske stoffer. De internasjonale narkotika konvensjoner setter her visse grenser hvor langt man kan gå.

    Samtidig bør staten av etiske og moralske årsaker være spesielt oppmerksom på den signaleffekt som kan ligge i de mest liberale tiltak.

    Jeg anser det for god konservativ politikk å innta en restriktiv holdning til alle tiltak som kan tolkes som en uansvarlig ivitasjon til en liberalistisk konsumerfest av stoffer som både kan ha en negativ innvirkning på individets helse og generelle tilstand og også på samfunnsmoral og etikk.

  • http://twitter.com/#!/ahardhaug aho

    «en liberalistisk konsumerfest av stoffer som både kan ha en negativ innvirkning på individets helse og generelle tilstand og også på samfunnsmoral og etikk.»

    Så det blir en vill og ukontrollert narkotikafest hvor samfunnsmoral og etikk degenereres, hvis staten ikke går inn og regulerer og straffer strengt? Bytt ut «narkotika» med «alkohol» så likner dette 100 år gamle forbudsargumenter.

    For øvrig er jeg ikke helt enig med Tom K i at venstresiden er noe verre enn høyresiden i legaliseringsspørsmålet, selv om de ellers er mer paternalistiske og styringsoptimistiske. Skillet går i legaliseringsspørsmålet ikke mellom høyre- og venstresiden, som Røgeberg riktig påpeker i sin utmerkede artikkel.

  • Ole Røgeberg

    Hei Rolf O. Berg.

    Du etterlyser særlig empirisk forskning i forhold til cannabisspørsmålet. Her anbefaler jeg Beckleyrapporten som også nevnes i teksten (du finner den her: http://www.beckleyfoundation.org/pdf/BF_Cannabis_Commission_Report.pdf )

    Når det gjelder effekten av straffenivå og endringer i det på antall brukere, så finner du referansene du etterlyser i kapittel 5. I oppsummeringen tilslutt står det blant annet:

    (side 179) There are variations over time in rates of cannabis use within and between countries, but these variations do not seem to be affected much by the probability of arrest or penalties for use or sale, however draconian.

    (side 180) Measures to reduce penalties or to decriminalize possession and use have been adopted in numerous jurisdictions without an upsurge in use.

    Det andre spørsmålet ditt (trappetrinnshypotesen) finner du diskusjon av på side 43-45

    På det tredje spørsmålet (skader fra «lettere stoffer») så finner du en diskusjon av cannabis i rapportens kapittel 2. Det er åpenbart utifra det at det er en god del farer selv ved cannabis. Sammenligning med enkelte andre stoffer (inkl alkohol) er på side 52 og utover.

    Denne rapporten fokuserer på cannabis, men slik jeg oppfatter det er det særlig her du var nysgjerrig på referanser til konkrete arbeider. Når det gjelder vurdering av ulike sider ved ulike stoffer er det arbeidene til Nutt fra Lancet som er nevnt i teksten som er mest relevante.

    Når det gjelder det mer generelle spørsmålet om vi kan være sikre på at vi kjenner alle farene ved cannabis er åpenbart svaret nei, men det gjelder det meste. Det er mange som er bekymret for mulige (stort sett ganske så udokumentere) farer ved vaksiner, strømledninger, mobiltelefoner, trådløse nettverk, tilsetningsstoffer og så videre. Noen ganger viser det seg selvsagt at slike farer er ekte (kreftfaren ved tobakksrøyking ble først påvist godt i forrige århundre etter flere hundre år med tobakksbruk) – men i det store og hele aksepterer vi at vi skal regulere hovedsakelig utifra det vi vet eller har relativt godt grunnlag for å tro er tilfelle.

    Med vennlig hilsen, og ønske om en fortsatt god jul :)

    Ole

  • M. Janne

    «I likhet med de fleste mennesker i de fleste samfunn ønsker også nordmenn flest muligheten til å oppleve rus fra rusmidler.

    Bingo! Mange som bruker rusmidler har et uproblematisk forhold til disse. Bortsett fra at det er kriminalisert og man kan bli arrestert av moralpolitiet for bruk og besittelse. Mange skjønner at det er skremselspropaganda og feilinformasjon. Dette kommer fra helsevesenet, myndigheter, skoler og polit.

  • Martin Knutsen

    Finfin artikkel. Man kan også legge til at for brukere av cannabis kommer ølmonopol-problematikken inn. I de dager vi hadde ølmonopol, kjøpte man minst en kasse øl når man først gikk til innkjøp, noe som igjen delvis førte til en flatfyll-kultur (især siden man ofte spedde på med hjemmebrent). Når en moderne cannabis bruker i dag går til innkjøp, kjøper han like godt 10 gram eller mer for å minimere risken for å bli tatt, noe som lett kan føre til et uheldig bruksmønster ned overforbruk (der man gjerne sper på med litt kokain). En legalisering ville motvirke denne tendensen.

  • Dag Sandevig

    :Men vi har vel fremdeles ikke full oversikt over alle negative virkninger
    av lengre systematisk misbruk av hasj/cannabis?

    Gjett hvorfor…..
    Kan det ha noe med at de negative virkningene er små?
    Det har tross alt blitt konsumert endel cannabis gjennom årene, hadde det vært så mye negativ virkning hadde vi visst det, hadde vi ikke?

    Og som flere har sagt, bra artikkel.

  • trond

    De aller,aller fleste som tester narkotiske stoffer har erfaring med lovlige rusmidler som alkohol og tobakk. Veldig mange har også sine første erfaringer med narkotiske stoffer mens de er ruset på alkohol. mens trappetrinnsteorien er så godt som tilbakevist, gjenstår fortsatt det udiskutable faktum at alkohol senker terskelen for å gjøre ting man ellers aldri ville gjort,det gjør noe med dømmekraften til brukeren. Dermed kan man si at det første trinnet i denne trappetrinnsteorien burde vært alkohol, på tross av at dette er en del av vår kultur. Den norske ruskulturen består av å drikke mest mulig på minst mulig tid,selv om alkohol er mye farligere enn cannabis. Da er det kanskje ikke så rart at folk får problemer med å kontrollere bruken av ulovlige stoffer, med det grunnlaget vi har lagt? Se bare på tilstandene under russetid og julebord, der ser man fort hvor feilslått den norske ruspolitikken har blitt. Mens et flertall av voldtekter, seksuelle overgrep og voldshandlinger blir gjort i alkorus,sitter enkelte og frykter hva som skulle skje om cannabis blir lovlig. Snakk om å begynne i feil ende.

  • Rolf O. Berg

    Ole Røgeberg

    Jeg takker for utfyllende svar på mine spørsmål og den meget nyttige henvisning til Beckley rapporten, som jeg har lest igjennom.

    Til din orientering har jeg periodevis arbeidet en del med internasjonale narkotikaspørsmål, blant annet under tjenestegjøring i Wien i tidsrommet 1985 – 90, hvor jeg blant annet hadde et godt samarbeid med FN`s narkotikaavdeling i Wien og deltok i en rekke internasjonale møter.
    Jeg er naturligvis klar over at det har skjedd mye på narkotikasiden etter dette.

    Jeg sitter igjen med ett par raske kommentarer etter å ha gått gjennom Beckley rapporten.

    Som du selv sier synes det ikke å ha vært noen dokumentert oppgasng i cannabis bruket etter innføringen av et noe mykere sanksjonsregime, enten dette har skjedd gjennom de facto legalisering, «nedstraffing» eller «avkriminalisering».
    Men rapporten slår vel fast at ytterlig forskning vil være nødvendig på dette området før man har et fullstendig bilde av skadeeffekter og eventuell oppgang i forbruk.

    Det synes hevet over tvil – som du selv sier – at man har kunnet dokumentere tildels store skadevirkninger etter langvarig/systematisk bruk/misbruk av cannabis.
    Det pekes kanskje spesielt på trafikk ulykker som skjer etter bruk av cannabis, også i kombinasjon med alkohol.
    Det kan dreie seg om mentale skader og fysiske skader, men det vil være ønskelig med mer forskning.
    På denne bakgrunn er det nærmest oppsiktsvekkende at kommmentarer i denne spalte gir inntrykk av at man ikke har kunnet registrere vesentlige skadevirkninger etter bruk av cannabis.
    Dette er med respekt å melde rene sludderet.Folk som ønsker å åpne opp for større «rekreasjonsbruk» av cannabis bør ha dette i mente, men jeg er klar over at det bestående alkoholregimet har fotspor som kan synes å gå i annen retning.

    Det synes sannsynlig at spesielt langvarige brukere av cannabis også kan være disponert for en skrittvis overgang til hardere narkotiske stoffer.

    På denne bakgrunn vil jeg fremdeles mene at man bør vise aktsomhet i å foreta større reguleringer når det gjelder omsetning av cannabis.
    Staten har et hensyn å ta når det gjelder å beskytte befolkningen mot narkotikafarene, og dette dreier seg tross alt om tiltak som vil kunne ramme mennesker. Her ligger statens etiske og moralske ansvar.

    Hittil er det såvidt jeg kan se ingen stat som fullt ut har tatt skrittet når det gjelder å legalisere alle sider av cannabis omsetning og produkson. Cannabis er fremdeles et forbudt stoff, og dette er slått fast både i 1961 o0g 1988 konvensjonene.
    Når dette er sagt har enkelte stater og amerikanske delstater innført tiltak som blant annet har medført større grad av straffenedsettelse for bruk av cannabis og også delvis avkriminalisering. I enkelte land kan vi snakke om at det har funnet sted en de facto legalisering av bruk av mindre kvanta cannabis til personlig bruk.
    Men intet land har innført legalisering av alle sider av cannabis bruket, herunder produksjon, omsetning og forsyninger.

    Etter hva jeg skjønner vil en videre oppmyking av sanksjonsregimet i stor grad være avhengis av at det gjøres forandringer i det internasjonale folkrettslige narkotika regimet. Det kan være usikkert hvorvidt de berørte stater vil våge å gjøre dette.
    Det er vel kanskje typisk at selv stater som har svekket det nasjonale sanksjonsregimet likevel i sine straffelover karakteriserer cannabis som et forbudt stoff. Endringer i sanksjonsregimet foretas følgelig på et pragmatisk grunnlag.

  • Ole Røgeberg

    Hei igjen Rolf,

    Du tar opp en rekke ulike tema. Jeg skal prøve å kommentere dem kort:

    *Har vi et fullstendig bilde av konsekvensene av liberalisering?* Åpenbart ikke, men det er heller ikke noe vi kunne tenkelig hatt. Det vi vet er at de store faremomentene mange har vært mest redd for («eksplosjon av antall brukere») ikke har inntruffet når straffer har blitt redusert eller «kvasilegale» ordninger (som hjemmedyrking eller coffee-shops) har blitt forsøkt. Å si at vi må vente med å legge om politikken til vi vet med sikkerhet hva konsekvensene blir er å si at vi aldri skal legge den om: Ingenting er kjent med sikkerhet – det gjelder rusmiddelpolitikk like mye som skolepolitikk, helsepolitikk, klimapolitikk osv.

    *Hvor store er fysiske og psykiske helsefarer ved cannabisbru?* Her overdrives det i mange leire. Enkelte hasjliberale benekter at det i det hele tatt er noen helsefarer. Den motsvarende feilen fra enkelte som er negative til endringer av cannabispolitikken er å trekke frem alle typer risiko ved bruk – uansett hvor liten sannsynlighet de har – som om de er typiske. Det blir litt som å lese opp «mulige bivirkninger» fra innleggsheftet i en dispril-pakke som om de rammer alle som tar en hodepinetablett.

    Dette er grunnen til at jeg heller henviser til sammenligninger av de illegale rusmidlene med de legale: Når dette blir gjort på et faglig grunnlag tar man også hensyn til sannsynligheten for de ulike konsekvensene. Dersom man i lys av slike sammenligninger mener at cannabis er svært farlig, burde man også mene det samme om alkohol – og motarbeide alkoholkonsum både i det politiske og private. Enkelte gjør dette og er konsistente, men langt i fra alle.

    At uenigheten om skadevirkninger av cannabis er så stor skyldes nok også at offentlig informasjon på dette feltet historisk sett har vært preget av «propaganda,» i den forstand at man har overdrevet både mengden farer, alvorlighetsgraden av dem og sannsynligheten for dem for dermed å skremme unge fra å bruke cannabis. Det har gjort at enkelte har et overdrevet farebilde, mens andre har en overdreven skepsis mot påstander om farer. En god kilde her er «Marijuana Myths Marijuana Facts» av Zimmer og Morgan (mener jeg lånte den på SIRUS i sin tid, sjekk biblioteket der). De samler sitater fra offentlig informasjon i USA om skadevirkninger av ulike slag, og sammenligner disse med det man (da boka kom ut i 1997) kjente til fra forskning.

    *Trappetrinnseffekten – fører bruk av cannabis til andre stoffer?* Her tror jeg vi leser ting ulikt. Dette har vært en veldig utbredt frykt historisk, og har derfor vært gjenstand for mye forskning. Min lesning er at effekten har blitt nedjustert stadig ettersom man har studert den med bedre metoder, og at den nå anses som trolig en reell men i praksis liten effekt.

    *Konvensjoner – hva kan man og hva kan man ikke gjøre innenfor dagens internasjonale avtaleverk?* Her er vi helt enige. Man kan ikke legalisere per i dag, men kan myke opp straffer og innføre «kvasi-legale» alternativ (som å ikke straffeforfølge dyrking til eget bruk, eller bruke modeller som Spanias brukerklubber som dyrker til egne medlemmers bruk, Nederlands coffee-shops eller enkelte amerikanske delstaters liberale modell for «medisinsk cannabis»).

    Mvh,
    Ole

  • Ole

    Er det bare jeg som stusser på hukommelsen, eller synet til motstanderene av legalisering? For hver ny artikkel og innlegg for legalisering så vil de ha alle relevante kilder linket til selv om de er blitt linket til et utall ganger før, og burde for de som har giddet å lese igjennom en brøkdel av de vist mer enn nok at det som blir skrevet i artikkler som dette har stort sett mye faglig oppbakking.

    Eller så er de kansje vant til at kilder blir brukt som bernt høye bruker de? nemlig å lege ved en link som sier det motsatte av det han skriver i håp om at ingen gidder å lese linken, og dermed fremstå som at man har noe som støtter sine påstander?

  • Til Rolf O. Berg

    ¨..Samtidig bør staten av etiske og moralske årsaker være spesielt oppmerksom på den signaleffekt som kan ligge i de mest liberale tiltak.

    Jeg anser det for god konservativ politikk å innta en restriktiv holdning til alle tiltak som kan tolkes som en uansvarlig ivitasjon til en liberalistisk konsumerfest av stoffer som både kan ha en negativ innvirkning på individets helse og generelle tilstand og også på samfunnsmoral og etikk.¨

    – Du kunne vært konservativ for rundt 50 år siden en gang på 60-tallet hvor cannabis inntil da ble solgt lovlig på norske apotek. Hva er det du prøver å konservere egentlig. Jeg kan ikke forstå engang at vi fortsatt er her tatt i betraktning hvordan den norske staten behandler befolkningen, at menneskeheten i det heletatt har overlevd titusenvis av år uten en stat over seg.

    Egentlig blir spørmålet hvor lenge menneskeheten overlever MED en stat over seg. Man frarøver individet dets personlighet utviklet gjennom livserfaring og opplevelser ved å detaljstyre livet dens. Det synes å være en liten sammenheng mellom statens styrke nå i forhold til før, og samfunnets tilstand nå i forhold til før. Før snakket man om helter og store personligheter, i dag er alle redusert til noe langt under middels og ingen har verken respekt for andre eller seg selv, med mindre det er noe som står i stil til den felles forståelsen av virkeligheten, som oftest dreier seg om statens vidunderlig herlige makt over dem i absolutt alle sfærer og udendelige evne til å melke dem knusk tørre, og disse to faktorene henger nøye sammen.

    I mens er det selvsagt at politiet trasker rundt i skogen for å fjerne fleinsopp, som om det skulle være noe feil med naturen..

    Hvis jeg vil gå ut i skogen neste høst og plukke fleinsopp og spiser dette, så skal ikke Rolf. O. Berg få lov til å nekte meg det, uansett om han har hele staten i ryggen. Da sitter jeg heller på glattcelle og får livet mitt ødelagt av staten med glede og det kun av prinsipp. Jeg vil jo uansett hva ha det fint med en egenskapt glede eller rus med andre ord og er tilfreds med det, mens det ohellige samfunnet vil tape flere millioner, kun på meg. Tap i form av tapt mulighet til å stjele fra min inntekt, og tap i form av at jeg kommer til å leve på samfunnet og andre rundt meg som en parasitt. Eller man kan gjøre en så liten sak av dette som mulig, så vi alle kan komme oss videre her i livet og slutte å lure oss selv.

  • http://norskgoy.wordpress.com norskgoy

    ”Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis.”

    Måtte faktisk sjekke den setningen opp, da jeg fant den for fantastisk. Men, der stod den, svart på hvitt og gliste. Men, det er jo ikke noe «bombe» forsåvidt når man har NNPF som bidragsyter, pluss en Arne Johannessen i Actis som leverandører av «argumenter».

    God artikkel.

  • jan banan

    Som Future Shock, savner også jeg en tydeligere poengtering av de kanskje viktigste samfunnsøkonomiske argumentene for legalisering:

    Narkoforbud fører til en stor undergrunnsøkonomi, synlig bl.a. langs Akerselvas bredder. En legalisering ville utradert dette utrygge markedet fullstendig.

    Narkoomsetningen finansierer internasjonal terrorvirksomhet og mafiavirksomhet. En global legalisering av all narkotikabefatning ville i stor grad utradert det økonomiske grunnlaget for disse.

    Legalisering fører til prisnedgang, som fører til mindre behov for prostitusjon og vinningsforbrytelser hos misbrukerne. Som det står i artikkelen sitter 30 % av innsatte for narkokrim. 80 % sitter inne for narkoRELATERT kriminalitet. Her kan enorme offentlige ressurser spares.

    Legalisering fører til renere og sikrere dop i ordnede former. Brukerne ville dermed ha lettere for å beregne riktig dose og unngå overdoser. Med billigere dop vil brukerne trolig også i større grad røyke fremfor å sprøyteinjisere heroinen, som også fører til færre overdoser.

  • Espen

    Et av de største problemene som oppstår i diskusjonen om «legalisering av narkotika» er nettopp bruk av språk og retorikk.

    1. Begrepet narkotika må nedkjempes. La oss snakke om rusmidler og innlemme alkohol og legemidler.
    2. Bruk av stråmannsargumenter. Jasså, så du vil endre politikken. Du vil ha fri flyt av narkotika slik at du selv kan ruse deg i vilden sky. Nei, du må vel forstå at vi må skåne barna og de svake sjelene der ute.
    3. Sirkelargumentasjon. Vi kan ikke legalisere narkotika fordi det er jo forbudt.

    Det virker på meg som om enkelte mennesker misliker at andre ruser seg ut fra et syn om at den som ruser seg tilrøver seg en nytelse som er umoralsk. De som ruser seg på narkotika jukser! De får en opplevelse som ikke er fortjent og etterpå blir de sosialklienter som tømmer lommebøkene våre!

    Jeg tror dessverre vi har kjørt lenge innover i en blindgate i en bil med skiftende sjåfør. Den nye sjåføren gjør som den gamle og sier bare at vi gjorde det som vi trodde var rett. Dessuten var det jo konsensus.

    Det er ingen pengesterke grupper representert i den korporative kanal og som ønsker endring av dagens narkotikapolitikk. Velgeren er påvirket av propaganda helt fra barneskolen av så den demokratiske kanal blir svært krevende å styre i ny retning. En rekke fagmiljø forsøker slik som artikkelforfatteren og all ære til slike som Ole Røgeberg. Måtte rasjonalitet og fornuft seire til slutt!

  • Pingback: Narkotikapolitikk, redelighet og Høyres Bent Høie « minerva()

  • Pingback: Ã… redusere lidelse « minerva()

  • Pingback: Hvorfor vi trenger en ny narkotikapolitikk « minerva()

  • Pingback: Rus-reform er grønn politikk « Vindheimbloggen()

  • Pingback: » Hvorfor vi trenger en ny narkotikapolitikk()

  • Pingback: Narkotikadialog « minerva()

  • Pingback: Fortsett kampen mot narkotika « minerva()

  • Pingback: » Narkotikadialog()

  • Pingback: » Fortsett kampen mot narkotika()

  • Pingback: Manifest Tidsskrift » Den tapte krigen()

  • Pingback: » Løgnen()

  • Pingback: » Hasj, ungdom og politisk politi()