Gjenreis underoffiserssystemet

Innføringen av et underoffiserssystem er en like nødvendig som uunngåelig del av profesjonaliseringen av Forsvaret. Det må være politikernes oppgave å gjennomføre en slik reform.

Det norske forsvaret er i ferd med å bli enestående i verden når det holder fast ved restene av den såkalte enhetsbefalsordningen. Den innebærer at all rekruttering til befalsyrket skjer gjennom en grunnleggende befalsutdannelse, normalt en av de tradisjonelle befalsskolene. Deretter følger et års plikttjeneste som sersjant eller kvartermester (Sjøforsvaret), hvoretter man blir fenrik og offiser. Det videre tjenestemønster kan variere med forsvarsgren og bransje. Men felles for alle er at de som vil ha yrkesansettelse i Forsvaret i løpet av få år må gjennomgå videre utdannelse som gjør at de allerede etter et par år forlater grunnplanet og rykker oppover i organisasjonen.

Dette i motsetning til den tydelige deling av arbeidsoppgavene mellom to kategorier befal med ulik bakgrunn som vi finner i praktisk talt alle andre lands forsvar — stormakters som småstaters. Der skilles det mellom offiserer som med utgangspunkt i krigsskoleutdannelse avanserer til det midlere og høyere gradssjikt, og underoffiserer som i kraft av praktisk erfaring og korte, funksjonsrettede kurs forblir på grunnplanet og ivaretar behovet for kompetanse der. I tillegg vil også befal med grunnleggende teknisk utdannelse, som mekanikere eller tekniske spesialister av forskjellig slag, normalt være underoffiserer. Disse to befalskategoriene har separate gradsstrukturer, der underoffiserene avanserer i en egen karrierestige og blir sersjanter, oversersjanter, stabssersjanter osv, med distinksjoner og rangtegn som synliggjør og understreker forskjellen på dem og offiserene. Men samtidig er det viktig å merke seg at de i forhold til lønn og andre materielle vilkår har den samme utviklingen som de ville hatt som offiserer.

Det norske enhetssystemets påståtte fordel er at alle som vil bli offiserer må gjennom en grunnopplæring og en kort periode som ledere og detaljinstruktører på grunnplanet, før de kan ta mer utdannelse og avansere videre. Dette innebærer i teorien at en norsk offiser i tillegg til å kunne løse de samme oppgaver som andre lands offiserer også er forutsatt å beherske hele det vellet av praktiske detaljer vedrørende bruk, vedlikehold og opplæring på våpen, kjøretøyer, sambandsutstyr, stridsteknikk, drill etc. som i andre lands forsvar er overlatt til underoffiserene. Det er i teorien. Men etter som norsk befal ikke er overmennesker, og etter som svært mye av den nødvendige kompetansen på grunnplanet i en militær organisasjon bare lar seg opparbeide gjennom mange år med praktisk erfaring, er virkeligheten en annen. Den er at svært mye av det som har foregått på grunnplanet i det norske forsvaret har vært uprofesjonelt, fordi det har vært drevet av befal som aldri har tjenestegjort lenge nok på dette nivået til å bli virkelig dyktige i sitt fag.

Enhetsbefalsordningen ble innført i mellomkrigstiden, og hadde sitt utspring i datidens politiske og sosiale motsetningsforhold. Den var med andre ord ikke funksjonelt begrunnet. Likevel har ordningen fungert relativt tilfredsstillende gjennom hele etterkrigstiden, først og fremst fordi den var hensiktsmessig for å utdanne reserveoffiserer til et stort mobiliseringsforsvar. Spørsmålet er likevel om ikke både avviklingen av mobiliseringsforsvaret, stigende krav til kompetanse og profesjonalitet i alle ledd av Forsvaret, et nytt sikkerhetspolitisk landskap med andre oppgaver for Forsvaret og andre sosiale mønstre i samfunnet generelt tilsier at enhetsbefalet i dag har utspilt sin rolle. Samtidig er det et faktum at en delt befalsordning ikke bare er normen i alle andre lands forsvar. Ordninger med en klar arbeids- og funksjonsdeling mellom ulike personellkategorier er en selvfølge i alle andre deler av norsk arbeidsliv — i etater og virksomheter hvor det åpenbart ville hatt katastrofale følger å innføre Forsvarets system. Når enhetsbefalsordningen fortsatt overlever, er det derfor bare nok en konsekvens av at Forsvaret ikke i samme grad som andre virksomheter er eksponert til daglig for den virkeligheten det er til for — altså samme effekt som kan iakttas når det gjelder vernepliktsmodellen.

I tråd med den øvrige omstilling av Forsvaret ble det riktignok i 2004 innført et system som kan minne om en delt befalsordning i form av den såkalte avdelingsbefalsordningen. Dette systemet er ment å bøte på noen av svakhetene ved enhetsbefalssystemet, ved å innføre en egen kategori befal som ikke er forutsatt å avansere videre fra tjeneste på lavere nivå. Men fordi ordningen ikke innebærer at Forsvaret tar den fulle konsekvens av en deling og gir avdelingsbefalet tjenestevilkår som er sammenlignbare med andre lands underoffiserer, fungerer ikke løsningen spesielt godt.

Det kan derfor argumenteres for at tiden nå er inne til å ta skrittet fullt ut og etablere et konsekvent og fullverdig underoffiserssystem — ikke bare av hensyn til statens og Forsvarets behov, men i høy grad også for å imøtekomme denne personellkategoriens legitime interesser og behov. Så får man heller diskutere hva en slik kategori befal skal kalles, hvis betegnelsen ”underoffiser” i for sterk grad bidrar til å sementere gamle motsetninger. Det skal likevel ikke underslås at dette vil kreve politisk evne og vilje til å lage ordninger som i noen grad går på tvers av etablerte mønstre i statsforvaltningen, og som vil måtte være spesielle for Forsvaret.

Konsekvenser av enhetsbefalsordningen
Den særnorske enhetsbefalsordningen har tre alvorlige, negative konsekvenser. For det første fører den til at mye av den opplæring som gis til mannskapene er mangelfull. Ikke fordi det unge befalet ikke gjør så godt de kan og studerer reglementer og direktiver nøye, men fordi de mangler nødvendig erfaring til å se og rette feil. Så snart de har gjennomført et års plikttjeneste og fått i det minste litt erfaring, blir de automatisk rykket opp til fenrik og inn i deres sted trer en nyutklekket sersjant rett fra skolebenken. Sersjantens overordnede, normalt en løytnant med krigsskoleutdannelse, er riktignok forutsatt å følge opp og veilede sersjantene sine. Men løytnanten har i tillegg andre oppgaver, og heller ikke løytnanten tilbringer mer enn et par år som troppssjef før han eller hun avanserer videre.

Andre lands offiserer er selvsagt forutsatt å ha tilfredsstillende egenferdighet i grunnleggende disipliner, som for eksempel i bruk av sitt eget håndvåpen. Men ingen forlanger at de også skal være dyktige skyteinstruktører for egne mannskaper, hvilket er noe annet. Det er det underoffiserer med mange års erfaring på området som tar seg av. For det andre fører dagens system til at sikkerheten under den daglige tjeneste blir svekket. Muligheten for å unngå ulykker i omgang med våpen, ammunisjon, tunge kjøretøyer etc, dag og natt under alle slags forhold, avhenger jo av at det lavere befalet først og fremst har den erfaringen som skal til for å se hva som potensielt kan gå galt i en krevende øvingssituasjon og gripe inn i tide. Og for det tredje fører det til at de som også skal lede lavere enheter i strid har svakere forutsetninger enn de burde ha, med de følger dette kan få både for oppdraget og egne soldaters liv. Å påstå at det norske enhetssystemet fungerer godt er derfor en betydelig undervurdering av hvilke krav til erfaringsbasert, praktisk dybdekompetanse på grunnplanet som må stilles i en moderne militær organisasjon. I realiteten er det norske systemet en form for organisert amatørmessighet på et kritisk viktig nivå, derved at en vesentlig del av den daglige håndtering av mannskaper og materiell systematisk er overlatt til det til enhver tid minst erfarne befalet.

Som nevnt innledningsvis ble enhetsbefalsordningen innført i mellomkrigstiden, med utgangspunkt i datidens politiske og sosiale forhold. Før den tid hadde vi et system som skilte mellom offiserer og underoffiserer omtrent langs de funksjonelle linjer som er beskrevet. Men overlagret på dette funksjonelle skillet var det også en betydelig sosial kløft. For å komme inn på Krigsskolen krevdes det examen artium, som det den gang bare var økonomisk bedrestilte familier som kunne gi sine barn. Sammen med offisersyrkets tradisjonelle tiltrekning på sønner fra de øvre samfunnslag, førte det til en nokså skjev sosial sammensetning av offiserskorpset.[1]

Underoffiserene, derimot, var ofte rekruttert fra en annen del av befolkningen, ikke minst fordi underoffisersskolene også ga sivil utdannelse til ungdommer som ellers ikke ville fått utdannelse utover grunnskolen. Offiserskorpsets anstrøk av sosial overklasse, deres antatte politiske konservatisme, datidens generelle anti-militære strømninger og et ønske om å skape et mer demokratisk og klasseløst system bidro derfor til den gamle befalsordningens fall og innføringen av et enhetsbefalssystem i forsvarsordningen av 1927.

Fordi man oppfattet en delt befalsordning utelukkende som et utslag av økonomiske og sosiale klasseforskjeller, og overså ordningens egentlige, funksjonelle begrunnelse, oppsto det med andre ord et system med potensielt meget store svakheter.

Motstanden mot en delt befalsordning
Det er likevel ikke bare historiske forhold som gjør at det hittil har vært sterk motstand mot å endre befalsordningen og skape et profesjonelt underoffiserskorps. Delvis er motstanden utslag av en slags vanetenkning som har festet seg gjennom hele etterkrigsperioden, hvor ordningen fungerte noenlunde bra og svakhetene ikke ble alt for synlige. Det er derfor ikke alle som har reflektert over at de endringene som er skjedd med så vel Forsvarets organisasjon som operative anvendelse tilsier en annen befalsordning. Dernest har ”demokrati- og likhets”-retorikken nok også en viss appell til mange, i tillegg til at det i Forsvaret er lang tradisjon for å tro at norske politikere er bastante motstandere av enhver utvikling som peker bort fra den gamle forsvarsmodellen. Dermed har det av mange offiserer på høyere nivå vært ansett som både bortkastet og risikabelt å ikke synge med i liturgien rundt enhetsbefalsordningens fortrinn.

Samtidig har begge de to største befalsorganisasjonene vært bastante motstandere av en deling av befalskorpset, herunder også av avdelingsbefalssystemet da det ble innført. Det har delvis prinsipielle og ideologiske årsaker, men skyldes også en fundamental mistillit til at en deling ville sikre et nytt underoffiserskorps tilfredsstillende lønns- og arbeidsforhold.

De prinsipielle motforestillingene er vanligvis knyttet til to forhold. For det første anses den lave aldersgrensen som en form for ”bruk og kast”-system, derved at selv personell med lang tjenestetid må slutte i Forsvaret og etablere seg i arbeidslivet på nytt i godt voksen alder. Dernest oppfattes det av mange som naturstridig at en underoffiser med lang tjeneste fortsatt skal være underordnet og ta imot ordrer av selv en nyutdannet offiser.

Hvor relevante og tungtveiende er så disse innvendingene, holdt opp mot svakhetene ved dagens ordning? For det første kan det fastslås at tredveårenes forestillinger om enhetsbefal som et spørsmål om å motvirke sosiale klasseskiller og høyrevridde offiserer i dag er en ren anakronisme. Hverken Danmark eller Sverige — begge land med underoffiserssystemer — fremstår vel som utpregede klassesamfunn med et politisert offiserskorps. Dernest er det ingen grunn til å frykte at tidligere underoffiserer skal bli gående som et arbeidsløst soldatproletariat når de må slutte i Forsvaret. I andre land er det nettopp arbeidsmarkedets erfaring for at tidligere underoffiserer er av de mest effektive arbeidsledere de kan få som gjør at de raskt kommer i gang med en ny karriere innenfor en rekke ulike bransjer. Logistikkselskaper, tekniske bedrifter, sikkerhetsbransjen, driftsorganisasjoner av forskjellig slag — alle vet at de med en erfaren underoffiser får en person med ledertrening og praktisk gjennomføringsevne på grunnplanet i bedriften.

Forestillingen om at det er en nedvurdering av underoffiserene at de formelt er underordnet offiserer som kanskje er både yngre og har kortere erfaring enn de har selv er også misforstått. Det kan vi fastslå ved å vurdere påstanden opp mot situasjonen både i andre lands forsvar og andre deler av norsk arbeidsliv. Hvis det er noe som særpreger underoffiserskorps over hele verden er det et totalt fravær av mindreverdighetskomplekser eller følelse av å være nedvurdert. Tvert i mot ser vi over alt hvor dette systemet brukes den samme selvfølelse hos underoffiserene og det samme gjensidige tillitsforhold mellom dem og offiserene. Dette forholdet er bygget på respekt for hverandres særskilte kompetanse og funksjon, og den offiseren som ikke lytter til underoffiserenes råd og anbefalinger blir ikke gammel. Og hva ville vi synes her i Norge dersom politiet måtte skifte ut alle sine erfarne overbetjenter med lang fartstid som polititjenestemenn med 20-åringer som skulle gå ett år på politiskole og ta et pliktår som konstabel før de kom inn på jusstudiet for å bli politijurister? Eller hvis handelsflåten måtte erstatte erfarne båtsmenn med 20 års fartstid med førstereisgutter rett fra videregående som fikk ett års sjømannsopplæring pluss fartstid for å komme inn på styrmannsskole? Eller dersom entreprenørbransjen kvittet seg med alle sine arbeidsformenn og satte inn skoleungdommer med ett års anleggsskole og praksisår for å komme inn ved NTNU og bli sivilingeniører? Og så videre, og så videre.

Alle ser at det ville være absurd å innføre Forsvarets modell andre steder — ganske særlig begrunnet med forhistoriske forestillinger om sosiale og politiske klassemotsetninger. Men forskjellen er altså at mens amatørmessighet på grunnplanet i en konkurranseutsatt bedrift fører korteste vei til skifterett og konkurs, er konsekvensene av amatørmessighet i Forsvaret langt vanskeligere å få øye på — før virkeligheten i form krig eller reelle kamphandlinger innhenter oss, som i Afghanistan. Konfrontert med konsekvensene av manglende erfaring i skarpe operasjoner har vi ikke hatt noen annen mulighet enn å la fenriker og løytnanter ivareta tjenestestillinger og oppdrag som i andre lands forsvar er betrodd sersjanter og korporaler. Men dette er lite tilfredsstillende for offiserene selv, samtidig som det skaper en gradsmessig inflasjon med uheldige konsekvenser for personellstrukturen på lengre sikt. I tillegg tar det seg merkelig ut i forhold til allierte og koalisjonspartnere at løytnanter er sysselsatt med oppgaver som andre steder blir ivaretatt av korporaler.

Forholdet er jo dessuten at det heller ikke i Norge er noen mangel på befal som egentlig ønsker å være underoffiserer. Forsvaret har gjennom flere tiår slitt med at noen av våre beste folk — de som trivdes og fungerte best på grunnplanet — ikke kunne begripe at de skulle tvinges inn på Krigsskolen for å studere strategi eller løse differensialligninger hvis de ville fortsette i Forsvaret. I de mange diskusjoner internt om dette spørsmålet hører man likevel ofte at et underoffiserssystem ikke er tilpasset ”norsk virkelighet”. Fortsatt er det mange som tror at underoffiserer er noe vi bare finner i Storbritannia og USA, som et slags ekko av mer klassedelte samfunn generelt. Dette er fundamentalt feil, etter som det i dag knapt nok finnes noe annet land enn Norge igjen som ikke har eller vil etablere et profesjonelt underoffiserssystem.

Det er også mange som ser med forferdelse på at vi skulle avvikle ”den norske merkevaren — befalsskolene”. Det er riktig at befalsskolene på mange måter har vært en merkevare for Forsvaret — men da først og fremst i forhold til det sivile samfunn og arbeidsliv. At titusenvis av unge mennesker i årenes løp har gått tilbake til samfunnet med grunnleggende befalsutdannelse har utvilsomt bidratt positivt både i arbeidslivet, i de frivillige organisasjonene og på annen måte, i tillegg til å være et aktivum for den enkelte og god reklame for Forsvaret. Men for Forsvaret selv har det nøkternt vurdert vært langt fra noen ideell løsning. I dagens forsvar er en nitten år gammel sersjant en katastrofe, hvis vi skulle bli kastet ut i en virkelig konflikt. Da duger bare et system hvor sersjanten er den mest erfarne soldat i det laget, den gruppen eller den grunnenheten for øvrig som han eller hun har ansvaret for — med den nødvendige kombinasjon av både tjenesteerfaring og livserfaring som kreves for å ha så vel faglige forutsetninger som naturlig autoritet.

Innføringen av et underoffiserssystem er, sammen med en reform av vernepliktsmodellen, derfor en like nødvendig som uunngåelig del av profesjonaliseringen av Forsvaret — en profesjonalisering som utviklingen tvinger frem hva enten man liker det eller ei. Spørsmålet er derfor ikke om det vil skje, men når.

Det skal likevel ikke stikkes under en stol at innføringen av et underoffiserssystem også byr på utfordringer, dersom det skal virke etter intensjonen. Først og fremst må lønn skilles fra grad, slik at underoffiserenes lønnsutvikling blir tilsvarende den de ville fått i en offiserskarriere — det vil si knyttet til tjenestetid. Dernest må særaldersgrensen heves til noe som fremstår som mer langsiktig enn avdelingsbefalets 35 år, for deretter å gi en pensjon som står i forhold til opptjeningstiden. Dette bør være et sted mellom 45 og 50 år, altså ikke forskjellig fra enkelte andre yrker der særlige forhold taler for det. For de stillinger der alder ikke er noen faktor, for eksempel innenfor teknisk tjeneste, bør underoffiserene dessuten kunne ha samme aldersgrense som offiserene.

Men alt dette er ting som går på tvers av både pensjonsreform og byråkratienes ønske om at alle yrkesgrupper i staten skal behandles mest mulig likt — om ikke annet så fordi det forenkler det samme byråkratiets hverdag. Initiativet til rasjonelle og helt nødvendige reformer vil derfor garantert ikke komme hverken fra befalsorganisasjonene eller fra forvaltningen. En slik reform er snarere et godt eksempel på det som egentlig er politikkens oppgave og rolle i dens beste øyeblikk: Å se når tiden er gått fra eksisterende måter å organisere hele eller deler av samfunnet på og ta de nødvendige grep — også når det krever tilsidesetting av både tradisjon, vanetenkning, byråkrati, og sektorinteresser.

Spørsmålet er om noe slikt er mulig i det sterkt konsensusorienterte norske arbeidsliv, eller om vi heller vil fortsette å flikke litt på det bestående og heller leve med svakhetene. En krig i Norge er jo heldigvis like utenkelig som en omfattende terrorhandling.