God Gap

Religiøs tilhørighet spiller større rolle for amerikanernes stemmegivning enn noen annen faktor. Men også i det kristne USA er verdiliberale holdninger på fremmarsj.

Washington, DC. Det er ingen hemmelighet at religionen spiller en større rolle i USA enn i andre vestlige land. Omkring 80 prosent sier at de tror på Gud.

Religionens betydning for amerikansk politikk er også klar. En åpning for at offentlige midler indirekte skulle kunne gå til å finansiere abort holdt på å velte hele Obamas helsereform. For mange skeptiske demokrater var det tungtveiende at de katolske biskopene gikk sterkt imot denne delen av helsereformen — noen demokrater ble til og med nektet nattverd.

Men religionens betydning kan også overdrives. I Norge skrives og snakkes det fremdeles om Moral Majority og andre konservative kristne organisasjoner, som om de nærmest dikterer det republikanske partiet. Men Moral Majority forsvant i 1989, og de kristenkonservative gruppene er stort sett i nedgang. Dette, og mye annet behandles i en fersk bok som ble presentert forrige tirsdag på et seminar hos sosialliberal Brookings Institution i Washington: The Disappearing God Gap (Oxford University Press).

Dette religiøse skillet – ”God Gap” – hovedsakelig mellom konservative kristne og mer liberale kristne (og deres sekulære og jødiske allierte) ble fremhevet som en hovedårsak til George Bushs valgseire, men i 2008 var det lett å identifisere også sterke liberale stemmer, som gjerne fokuserte på miljøvern, sosial rettferdighet, u-hjelp og andre temaer som passet godt i Obamas ”change”-budskap. Og McCain var åpenbart mindre komfortabel med å snakke om religion eller appellere til konservative kristne. Var skillet i ferd med å forsvinne?

Hos Brookings konkluderte to av hovedforfatterne, Corwin E. Smidt og Kevin R. den Dulk, med at det ikke var mulig å lese noe klar tendens i den retning ut av detaljerte spørreundersøkelser som ble gjort foran og etter valgene i 2004 og 2008, med henholdsvis 4000 og 3000 respondenter.

McCain beholdt forspranget
Bortsett fra en viss tilbakegang blant moderate, ikke-evangeliske protestanter, gjorde McCain det gjennomgående like bra blant hvite velgere som Bush i 2004. Hovedgrunnen til Obama likevel vant, var at det var langt flere svarte og hispaniske katolske velgere som gikk til urnene i 2008, grupper han vant henholdsvis overveldende og klart.

Endringen i styrkeforholdet mellom partiene skyldtes altså først og fremst rase, ikke religion, selv om den Dulk pekte på at det kunne være vanskelig å skille mellom de to motivasjonene. Vant Obama katolske hispanics på grunn av sitt ”God-talk”, eller fordi republikanerne hadde lagt seg ut med denne gruppen gjennom innvandringsdebatten? Men det er verdt å nevne at McCain vant 57 prosent av hispaniske protestanter (mot 63 prosent for Bush), noe som tyder på at religion ikke er uten betydning for etniske minoriteter heller.

Rasens betydning bekreftes av en sammenligning av seks ulike variablers innflytelse på stemmegivningen, basert på data fra 1996 til 2008, gjengitt i tabellen nedenfor. Med religiøs tradisjon menes her hvilket kirkesamfunn man tilhører — evangeliske protestanter (karismatikere), mainstream protestanter, katolikker, jøder, andre religioner og sekulære.

Relativ betydning ved stemmegivning

Tallene over er beta-koeffisienter, som reflekterer den relative betydningen av den enkelte varibels betydning for stemmegivningen når effekten av de andre sosiodemografiske variblene er tatt hensyn til, altså holdt konstant. Jo høyere beta-koeffisient, desto større betydning har variabelen.

Religion var altså den klart sterkeste forklaringsfaktoren i hele perioden, bortsett fra i 2008, der rase, som ellers var den nest sterkeste faktoren, var like betydningsfull. Legg merke til hvor lite faktorer som inntekt og utdanning betyr. (Selv om utdanning var langt viktigere i 2008). Dette speiler nok ikke bare at man i USA er mer opptatt av religion og raseidentifikasjon, men også at amerikanerne er mindre klassebevisste enn europeerne, noe som gjenspeiler og trolig også delvis skyldes en svak arbeiderbevegelse, samt selve det amerikanske etos — ”mulighetenes land”.

God Gap henspeiler imidlertid mindre på hvilke kirkesamfunn velgerne tilhører, og heller på om de regner seg som tradisjonalister innenfor disse retningene. I Norge ville vi kanskje kalle det bokstavtro, i motsetning til moderne/liberale eller moderate.

Kjøres dataene med denne doble inndelingen teller religiøs tilhørighet og tradisjonalisme omtrent like mye i hele perioden. Et unntak var at tradisjonalismen spilte en større rolle i 2004, altså at Bush kan ha mobilisert ekstra blant denne velgergruppen. Når mange kommentatorer snakket mye om et God Gap den gangen, var det altså ikke uten grunnlag, men 2008-valget viser en tilbakevending til det normale, ikke en trend i retning av at religiøs tradisjonalisme betyr mindre.

Svekket kristne høyre
Den Dulk trakk frem at Bush, sterkt påskyndet av valgstrategen Karl Rove, drev en meget aktiv valgkamp direkte rettet mot kristne grupper i 2004. Rove hadde gjennom lang tid bygget opp meget detaljerte databaser som kunne brukes til mikrotargeting.

McCain satset mye mindre på dette, og så sent som våren 2008 var det ikke en eneste i hans valgkampstab som jobbet spesielt mot religiøse grupper på heltid. Hans valgkampstrateger tok disse velgerne mer eller mindre for gitt.

Dessuten peker forfatterne på en betydelig endring siden 1980- og 1990-tallet: Det republikanske partiet kunne i mindre grad mobilisere et sterkt kristenkonservativt apparat knyttet til organisasjoner som Christian Coalition (Pat Robertson) og Focus on the Family. Disse, og lignende organisasjoner har vært i nedgang i mer enn et tiår, og for CC har det gått så langt at hele lokalleddet er nedlagt. Moral Majority forsvant allerede på slutten av 1980-tallet, og gikk delvis opp i Christian Coalition.

Da McCain utpekte Sarah Palin som visepresidentkandidat, regnet han nok med at dette skulle gå av seg selv. Valgresultatet kan tyde på at han langt på vei fikk rett. Det var ikke her McCain tapte valget.

Obama drev heller ikke i særlig grad mikrotargeting, men brukte likevel langt mer ressurser enn demokrater tradisjonelt har gjort på å nå kristne grupper. Mens John Kerry hadde en eneste ansatt til dette formålet, som han overså, hadde Obama en stab på seks, som han tok mer hensyn til. Dette gjenspeiler at Obama hadde langt større ressurser til disposisjon samlet sett, både finansielle og i form av frivillige, enn McCain og tidligere presidentkandidater. Han kunne altså satse over hele spekteret. Forfatterne konkluderer med at selv om den var sterkere enn i tidligere valgkamper, forble den religiøse satsingen relativt perifer også for Obama

Forfatterne peker også på at en del religiøse grupper i 2008-valgkampen forsøkte å omdefinere det religiøse engasjementets betydning for politiske valg, bort fra et ensidig fokus på ting som abort og homofile ekteskap, og i retning miljøvern, dødsstraff, sosial rettferdighet, uhjelp — en dreining som vi er vel kjent med fra Norge. Også i McCains stab var det en del som ønsket en slik dreining. Ifølge den Dulk og Smidt så vi bare marginale resultater av dette i 2008, men dette kan være starten på en større endring.

En forsiktig liberalisering
La meg forlate boken og si noe mer generelt om forholdet mellom tro og politikk i USA.

Både i denne boken og i andre målinger er det tydelig at ateisme ikke står høyt i kurs i USA, selv om det er en stadig økende andel amerikanere som ikke lenger tror på gud, og at dette begynner å bli vanlig særlig blant høyt utdannede eliter. Åpne ateister vil ha problemer med å bli valgt til noe vesentlig verv — da heller en muslim, ifølge meningsmålinger. Bare en eneste kongressmann, fra ultraliberale San Francisco, er erklært ikke-troende. Smidt og den Dulk finner grunn til å tro at republikanernes frontrunner Mitt Romney kan få betydelige problemer på grunn av sin mormonisme i 2012.

Men det betyr ikke at amerikanerne bruker en religiøs lakmustest for å ekskludere alle andre enn konservative kristne. En Gallupmåling fra mai 2008 viser at snaue halvparten av amerikanerne mener Gud skapte verden som den nå er i løpet av de siste 10.000 år. I 2007 spurte Gallup om virkningen av at en kandidat erklærte åpent at hun IKKE tro på evolusjonsteorien. Ville det gjøre velgerne mer eller mindre tilbøyelig til å stemme på vedkommende? Svarene viser at slik ”rettroenhet, som altså deles av halvparten av velgerne, skremte vekk flere enn det tiltrakk. 15 prosent svarte mer, 28 prosent mindre og for resten spilte det ingen rolle. Hele 70 prosent sa at standpunktet ikke burde opp under en valgkamp.

Det stemmer godt med at halvparten av amerikanerne, jevnt fordelt mellom partiene, mener at kirkene skal holde seg unna sosiale og politiske spørsmål.

De færreste ønsker å gjøre religionen til en kampsak. De er ikke begeistret for ateister, men vil ikke ha noen Gude-stat heller.

I et land der et stort flertall er aktive kristne, er likevel holdningene i mange spørsmål som kristenkonservative er opptatt av, i ferd med å liberaliseres. Partnerskapslover sprer seg, og avgjøres på delstatsnivå. Målinger viser at grovt sett en tredel støtter homofile ekteskap, en tredel partnerskap og en drøy tredel er imot begge deler. Man skal ikke så mange år bakover for at en slik fordeling ville fremstått som liberal i de fleste europeiske land. I dag er det et klart flertall som mener at åpent homofile kan være soldater, og det forventes at Obama snart gjør noe med dette.

Og når det er nå igjen er strid om offentlig finansiering av abort er det verdt å minne om at USA har en meget liberal abortlov, med selvbestemt abort helt frem til 25. uke. Det er små sjanser til at USA går bort ifra retten til fri abort, og dersom det skulle skje, går spørsmålet tilbake til delstatene, og forbud vil i praksis bli svært vanskelig å håndheve. Debatten går i utkanten av loven — om senaborter og hvorvidt mindreåriges foreldre må informeres og gi tillatelse.

Helt til den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 var stamcelleforskning ulovlig i Norge. Det sørget vår prestestatsminister for, med støtte fra konservative deler av Høyre. Selvsagt kan også sekulære være motstandere av slik forskning på befruktede egg, men det er ingen tvil om at mange legger stor vekt på religiøse argumenter i dette spørsmålet. I USA har stamcelleforskning hele tiden vært lovlig, men Bush begrenset adgangen til offentlig finansiering. Obama har opphevet denne begrensningen.

Flertall støtter passiv dødshjelp, og da det kristne høyre i 2005 forsøkte å hindre at Terri Schiavo ikke lenger skulle holdes kunstig i live, førte det til et voldsomt backlash. Det kristne høyres fremste politiske talsmann i denne saken — senator Santorum fra Pennsylvania tapte plassen i 2006. Han sikter nå mot presidentembetet i 2012, men er etter min mening sjanseløs.

Og Sarah Palin? Jeg tror ikke hun vinner frem, men dersom hun gjør det, er det på grunn sin populistiske appell, ikke sin kristenkonservatisme.

Twitter: @jasnoen