Ingvild Stub har en mastergrad i EU-studier fra London School of Economics og er for tiden bosatt i Washington, DC. Hun er også medlem av Minervas redaksjonsråd.
Gratulerer med dagen!
Er du en av dem som blir overrasket over å bli gratulert med dagen i dag? Her er grunnene til å markere 8. mars
For å feire hvor langt vi har kommet
Min bestemor begynte å jobbe på skofabrikk som tenåring. Det var ikke sjelden de voksne mennene som jobbet der trakasserte ungjentene som jobbet sammen med dem. Senere drømte hun om å bli bokbinderlærling. Men bokbinderen hun jobbet for kunne ikke se for seg å ha en kvinnelig lærling. I dag er disse holdningene omtrent like utrydningstruet som bokbinderfaget selv. Og i det året vi feirer hundreårsjubileet for kvinnelig stemmerett er det ekstra stor grunn til å se seg tilbake, notere hvor langt vi har kommet og feire alle som har deltatt i stafetten.
For å samles
Likestilling og feminisme står aldri sterkere enn når vi klarer å stå sammen. Det handler om å finne felles grunn og ikke støte fra oss potensielle støttespillere. Derfor var krangelen om kvinnedagsparoler i Bergen så nedslående.
Det dårligste argumentet som dukket opp i krangelen i Bergen var påstanden om at kvinnedagen var et sosialistisk initiativ. Det er historisk riktig, selvsagt, men hva så? Jeg bodde tre år i Slovakia, et land hvor kvinnedagen fortsatt feires på samme måte som da landet var kommunistisk. Hvordan ble så kvinnedagen feiret i dette sosialistiske paradiset? Ved at menn ga konfekt og blomster til sine kvinnelige slektninger og sekretærer (andre kvinnelige kolleger enn sekretærer hadde de selvsagt ikke). Den internasjonale kvinnedagen forkledd som en nedlatende versjon av Valentinerdagen, altså. Jeg føler meg helt fullstendig trygg på at unge kvinner og menn på både venstre- og høyresiden kan finne mer konstruktive måter å sette likestilling på dagsorden på i dagens Norge. Hvis alle slipper til, selvsagt.
For å stå for egne meninger
Men selv om vi står sammen, trenger vi ikke alltid stå for det samme. I det året da vi feirer stemmerettsjubileet burde faktisk det være åpenbart. 1913 ble året da kvinner for alvor kunne bli politiske aktører i Norge. Det gjorde det mulig for oss å kjempe for våre egne saker, på vår egen måte. Å kreve at kvinner skal mene det samme fordi vi er kvinner er å misforstå poenget med kampen som ble kronet med seier i 1913.
Det er viktig av en annen grunn også: Vi kvinner er ikke solidarisk ansvarlige for hverandres dumme standpunkter eller dårlige innsats. Som Thorgeir Kolshus skrev i gårsdagens Aftenposten: «For Eia og jeg, den hvite norske middelklassemannen i to av hans utallige avskygninger, har det privilegium at ingen snakker på våre vegne. Vi trenger ikke ta avstand fra ting andre hvite middelklassemenn har gjort, for vi blir ikke stilt til ansvar for det». Som korrespondent i USA la jeg under valgkampen merke til at det å velge en kvinnelig visepresidentkandidat av mange kommentatorer ble vurdert som risikabelt og spesielt. En av grunnene var selvsagt at Sarah Palin hadde gjort en så forferdelig dårlig figur i valgkampen i 2008. Men at Dan Quayle satte nye rekorder i dumhet for visepresidenter ser ikke ut til å ha gitt menn samme dårlige rykte.
For å vise solidaritet
Jeg har alltid vært feminist. Men sommeren 2007 ble det plutselig enda viktigere for meg. Jeg hadde akkurat funnet ut at det var en jente jeg var gravid med. Så, kort tid etterpå, ble det oppdaget en mengde aborterte jentefostre i nærheten av en klinikk i India. Kjønnsselektiv abort var selvsagt ikke nytt for meg, men situasjonen kom meg så mye nærmere inn på livet. Kjønnet til barnet jeg bar kunne, i et annet land, være en dødsdom.
Mens vi feirer hvor langt vi har kommet, må vi huske dem som fortsatt trenger solidaritet. Jeg har ikke noe 8. marstog å gå i i år, så jeg sender en donasjon til utdanning av jenter i Pakistan.
For å snakke om det
Det er et pussig paradoks: Når man får barn blir det plutselig mye viktigere å endre alt som er galt i verden, men samtidig får man mindre tid og krefter til å gjøre det. Jeg har lest «Det annet kjønn», «Den feminine mystikk» og «Under det rosa teppet», men det er ikke alle kamper jeg orker å ta.
Men hverdagslikestillingen er viktig. Familien er vår første sosiale arena. De kjønnsrollene vi ser der følger oss gjennom livet. Så i dag skal jeg huske å snakke med både datteren min og sønnen min om jenter og gutter, likestilling og stemmerett, og ikke minst prøve å leve det jeg prediker.
Gratulerer med dagen!
Er det noen andre en de 12 Ottar medlemene som feirer denne dagen?
Jeg ble mannsaktivist da jeg fikk en sønn, og jeg så alle guttebarnesoldatene i Sierra Leone.
Hva slags argument er det egentlig? Av ren undring spør jeg.
Sikkert det samme som når feminister snakker om kvinner i India, ref Dagbladets forside en tid tilbake.
Nå har kvinnene hatt stemmeretten i 100 år, så hva har dere sløst den bort på, siden dere enda føler at samfunnet ikke er rettferdig?
Likestilling? Hvilket yrke i Norge gir forskjellig lønn for samme arbeid? Hvis man sliter med å finne det, er det på grunn av det ikke eksisterer.
"Nå har kvinnene hatt stemmeretten i 100 år, så hva har dere sløst den bort på, siden dere enda føler at samfunnet ikke er rettferdig? "
"Vi menn" (i den grad begrepet gir mening) har hatt stemmeretten enda litt lenger. Skulle det hindre oss i å påpeke det vi mener er svakheter ved samfunnet?
Bortkastet og overfladisk og selvopptatt artikkel.
Vi har full likestilling i Norge i dag. Da holder jeg altså resten av verden utenfor, og blir vel kritisert for det.Vi har også likelønn, når vi ser på lønn for samme arbeid, for to personer av motsatt kjønn som er like kvalifisert for jobben. Er det noen som mener at stats-og kommuneregulativet har èn lønnssats for kvinner og en annen/høyere for menn? Eller at en privat bedrift tilbyr en kvinne og en mann i samme begynnerstilling med nøyaktig samme kvalifikasjoner, utdannelse og alder forskjellig lønn?
Nå må det bli slutt på dette tøvet om at vi ikke har likelønn i Norge! Dersom en ingeniør tjener mer enn en sykepleier så har det vel sine grunner. Og det faktum at kvinner velger yrker med lavere lønn enn menn, eller deltid, så har også det sine grunner. Kjønnsforskjellene er sementert, siden de er biologiske.
I dag velger norske kvinner fritt. Derfor kan hele "kvinnekampen" avblåses. Og når man ikke lenger har noen kampsak, så velger man å skrive om historiens brave kvinner, som kjempet dette frem. Ikke noe galt i det, men det blir samme grauten om igjen hvert år.
De som mener at norske kvinner i dag ikke velger fritt, men er utsatt for et slags udefinerbart "press", de må bevise at dette presset er så stort at det lammer kvinnene og ødelegger deres frie valg. Det skal to personer til for å danne en pressituasjon": en som presser og en som lar seg presse.
Jeg tror ikke det finnes en eneste voksen norsk kvinne i dag som ikke stiller krav til sin mann. Hun stiller de kravene hun mener at han må innfri, både i huslige gjøremål og som barnefar. Dersom det likevel blir en skjevfordeling, så er det fordi hun ønsker det slik!
Si meg: Leste du artikkelen i det hele tatt? Jeg nevner ikke likelønn med et eneste ord. Det skyldes blant annet at jeg i likhet med deg mener det meste av lønnsforskjeller i Norge skyldes ulike valg av yrker og arbeidstid. Når det gjelder ingeniøren versus sykepleieren tror jeg en del kan oppnås ved å gjøre det mulig for sykepleieren å etablere eller jobbe i private foretak i større utstrekning enn i dag.
Denne er artig: "Jeg tror ikke det finnes en eneste voksen norsk kvinne i dag som ikke stiller krav til sin mann. Hun stiller de kravene hun mener at han må innfri, både i huslige gjøremål og som barnefar." Kall meg gjerne rødstrømpe, men det er da virkelig ikke kvinners jobb å kreve innsats fra mannen. En felles husholdning og felles barn er begges ansvar, akkurat som det å forsørge familien er begges ansvar.
Naturligvis er det et felles ansvar, for både hus og barn - og bil og hytte. Der har du misforstått meg. Men min erfaring er at det er kvinnen som er sjefen i hjemmet (av naturlige grunner) og at det er hun som må fordele oppgavene og pushe på mannen sin. Verre er det ikke. Det er altså kvinnen som må stille kravene, fordi mannen er en pingle på disse områdene, og må dyttes. Dette er nytt for den primitive mannen, og det tar noen generasjoner før det blir en"natulig" del av ham. Men disse oppgavene må han bare ta, selv om han heller ville gå ut og ta en øl med gutta på en fotballpub.
Og mitt poeng var at en mann som mener at kvinnen "av naturlige grunner" er "sjefen i hjemmet" dermed underminerer sin egen påstand - levert med stor patos - om at "det er full likestilling i Norge i dag".
Ingvild,
Takk for et tankevekkende innlegg. Når jeg sier tankevekkende så er det særlig fordi jeg som far kjenner meg veldig igjen i dine tanker som mor når du sier følgende om solidaritet:
"Jeg har alltid vært feminist. Men sommeren 2007 ble det plutselig enda viktigere for meg. Jeg hadde akkurat funnet ut at det var en jente jeg var gravid med. Så, kort tid etterpå, ble det oppdaget en mengde aborterte jentefostre i nærheten av en klinikk i India. Kjønnsselektiv abort var selvsagt ikke nytt for meg, men situasjonen kom meg så mye nærmere inn på livet. Kjønnet til barnet jeg bar kunne, i et annet land, være en dødsdom.
Mens vi feirer hvor langt vi har kommet, må vi huske dem som fortsatt trenger solidaritet. Jeg har ikke noe 8. marstog å gå i i år, så jeg sender en donasjon til utdanning av jenter i Pakistan."
Jeg er far til en gutt med Down syndrom. Han er verdens flotteste gutt og en stor lykke. Veldig parallelt til deg tenker jeg på at om Norge hadde praktisert seleksjon slik som i Danmark, så ville han kanskje ikke vært født. Om noen år kan dette bli realiteten i Norge også. Det er forstemmende at vi som samfunn kan ende i en slik situasjon. Det er sterkt nedvurderende for mennesker med Down syndrom og det vil gjøre livet vanskeligere for de få som eventuelt unnslipper utryddelse. De vil bli svært ensomme og de vil møte et kaldere og mindre solidarisk samfunn, ihvertfall om en skal dømme ut fra hva som rapporteres fra Danmark.
Om det kanskje ikke passer å trekker fram gutter med Down syndrom ifm kvinnedagen, så kunne det muligens være mulig å rekke ut en håndt til kvinner med Down syndrom. Jeg ser ingen kvinner dagens Norge som blir mer diskriminert i lovverket enn disse. Det er heller ingen andre grupper av kvinner som har grunn til å føle seg mer nedvurdert og uønsket i samfunnet. Denne gruppen har all grunn til å frykte framtiden. Kvinner med Down syndrom kan være utslettet som gruppe i samfunnet om få år dersom ikke mange nok står opp for deres sak.
Jeg syns det er fallende at det sterkeste kravet om å få utvidet mulighet til å nedvurdere og diskriminere kvinner med Down syndrom ser ut til å komme fra kvinnene selv. Det er kanskje en ureflekter og betinget refleks fra den berettigede kampen om fri abort. Retten til fri abort er imidlertid noe helt annet enn rett til seleksjon. Jeg håper at også feminister ser ironien i at kvinnekamp for enkelte nå ser ut til å dreie seg om rett til å diskriminere.
Jeg vet jeg ikke har noe med å blande meg opp i kvinnedagens paroler, men litt høyttenking kan kanskje tillates. Tenk om vi til neste år feks kunne se paroler som dette:
" Kvinner med Down syndrom er like mye verdt som andre!"
"Alle kvinner er velkomne i det norske samfunnet, også kvinner med Down syndrom!"
"Stopp diskrimineringen i abortloven og bioteknologiloven!"
"Stopp sjikanering av kvinner med Down syndrom!"
Spesielt den siste kan mange tenke over når de i debattens hete legger ut om hvor grusomt det må være å være foreldre til slike barn og hvordan de aldri kan tenke seg å få et slikt barn selv. Mennesker med Down syndrom kan lese de også.
Du avslutter med å si følgende:
"Men hverdagslikestillingen er viktig. Familien er vår første sosiale arena. De kjønnsrollene vi ser der følger oss gjennom livet. Så i dag skal jeg huske å snakke med både datteren min og sønnen min om jenter og gutter, likestilling og stemmerett, og ikke minst prøve å leve det jeg prediker."
Jeg håper en dag å kunne snakke med min sønn om det samme, uten å skjemmes på vegne av det samfunnet han lever i. Jeg håper å slippe å forklare hvorfor det nesten ikke fødes slike som han lenger og hvorfor han begynner å bli så alene. Jeg håper også å slippe å si at det var kvinnene som ikke ville ha slike som han.
Litt på etterskudd, men oppriktig ment: Gratulerer med dagen!
Upraktis at det ikke er mulig å redigere feil.
Jeg mente naturligvis å si "Jeg syns det er påfallende at det sterkeste kravet om å få utvidet mulighet til å nedvurdere og diskriminere kvinner med Down syndrom ser ut til å komme fra kvinnene selv"
Ingvild, jeg underminerer ikke meg selv. Naturligvis har vi full likestilling i Norge idag. Fordi likestillingen er basert på at mann og kvinne er forskjellige vesener, p.g.a biologiske kjennetegn.
Likestillingen består i at kvinner og menn velger fritt, ut fra sine naturgitte fortrinn. Men vi er og blir forskjellige, og da velger vi ulikt. Så enkjet, og tydeligvis så vanskelig å forstå for feminister.
Kvinnens fortrinn er at hun har mer omsorg, bedre øye for "hva som må gjøres" i hjemmet, bedre naturlig kontakt og ømhet med barnet o.l. For at mannen skal komme opp på samme nivå, så må han pushes, da han ikke har disse egenskapene i seg. Verre er det ikke.