Høy(e)re skatt?
Den kommende eldrebølgen gir oss endelig en reell debatt om skattenivået i Norge. Høyre må benytte sjansen til å diskutere reelle kutt i offentlige utgifter. Gjør partiet ikke det, går Norge uvegerlig mot høyere skatter.
Flere profilerte Ap- og LO-folk ber nå Arbeiderpartiet gå til valg på høyere skatter. Vegard Solhjell følger opp, og sier at ”vi må betale inn mer til fellesskapet for å få en minst like god eldreomsorg”.
Logikken er tilsynelatende enkel: Det blir færre av skattebetalere, flere pensjonister, og flere som mottar mer helsetjenester. Jeg er ingen tilhenger av økte skatter — men at det i hovedsak er skatter som må dekke de velferdstjeneste vi ønsker å holde oss med, det er et uomtvistelig faktum. De økte utgiftene kommer ikke ennå, og behovet for økt finansiering er ennå ikke akutt — men i løpet av ti år er vi inne i eldrebølgen, og løsningene må vi tenke på allerede nå.
Men det betyr ikke at spørsmålet er om vi velger høyere skatter eller lavere velferd. Høyre har rett i at den motsetningen ofte er falsk. Sammensetningen av norske offentlige utgifter tillater mange andre løsninger. Men derfra og ut er Høyres svar på denne utfordring altfor unnvikende. Jan Tore Sanner erkjenner eldrebølgens utfordringer, men uttaler i dag at svaret ikke er økte skatter, ”men å bruke pengene på en mer fornuftig måte. Det er et stort effektiviseringspotensial i offentlig sektor.”
Jo, det er nok et effektivseringspotensial — men to ting taler entydig mot å basere seg på en slik strategi for å møte eldrebølgen: For det første er omfanget av eldrebølgen langt, langt større enn noen fornuftig ”effektivisering” kan kompensere. For det andre er det notorisk vanskelig å effektivisere. Selvsagt kan penger spares ved konkurranseutsetting, ved bedre budsjettdisiplin og ved kommunesammenslåinger. Men slike grep er ofte vanskelig å gjennomføre. Høyre har veket tilbake for tvangssammenslåing av kommuner. I rettferdighetens navn er det heller ikke slik at Sigbjørn Johnsen prøver å sløse penger i offentlig sektor — tekniske innsparinger er mulige, men at Høyre skal lykkes i stort omfang, er mer ønsketenkning enn en strategi.
Uansett er tanken om at effektivisering og fjerning av slark i offentlig sektor skal være nok til å dekke merutgiftene eldrebølgen fører med seg med dagens velferdsordninger, sludder. Snakk om skatteskjerpelser er selvfølgelig politisk ubehagelig for Høyre — men unnvikelser om et så viktig tema er uforsvarlig ikke desto mindre.
Skal vi finansiere fremtidens pensjoner med dagens skattenivå, må vi kutte i offentlige utgifter som ikke gir velferd, eller i velferdsordninger vi mener er urimelige, unødvendige eller kontraproduktive. Debatten helsedirektør Bjørn-Inge Larsen forsøkte å reise om hva det offentlige helsevesen skal ta ansvar for, er et eksempel på en slik debatt. Men selv om Høyres respons på Larsens utfordring rett nok var best av de politiske partienes, var den likevel for passiv: Det er nettopp slike debatter vi må ha om vi mener alvor med å finansiere fremtidens velferdsstat på en måte som ikke krever et skattenivå som fullstendig forrykker balansen mellom offentlig og privat.
Helse og trygdeordninger er to dominerende utgiftsposter på statsbudsjettet. Skal man komme noen vei, er det naturlig å begynne med disse. Den eneste politikeren som har uttalt seg i dagens debatt på en måte som gir mening fra et borgerlig ståsted er Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum, som sier at ”det kan være at man må ha større egenbetaling på enkelte tjenester [innen helsesektoren]” for å unngå et høyere skattenivå. Jeg vil dog omformulere noe: Det kan være vi uansett bør ha et system der alminnelige (altså relativt velstående) nordmenn betaler noe mer for tjenester de benytter seg av.
Ellers er debatten om sykelønn og uføretrygd — en pott på tilsammen 100 milliarder kroner — et åpenbart felt som kan gripes tak i. En noe lavere kompensasjonsgrad for sykefravær sparer penger, og vil etter all sannsynlighet bidra til mindre sykefravær og høyere produksjon — og vil ikke være noen urimelig svekkelse av velferden. Fødselspermisjon og studentvelferd er også områder som med fordel kan strammes inn uten å svekke innbyggernes velferd på noen urimelig måte.
Staten i Norge gjør så mange ting og bruker så mange penger at det ikke burde være vanskelig å kutte. Men skal man unngå høyere skatter for å finansiere eldrebølgen, er det altså nettopp kutte man må gjøre. Og selv da vil et løfte om ikke å øke noen skatter stilt overfor eldrebølgen være unødvendig og uklokt — det er for tidlig å si om det mer realistiske målet er å love lavere skatteskjerpelser enn de rødgrønne.
Skal Høyre bevare sin troverdighet som skatteletteparti (og det bør de, for alternativene har liten troverdighet), kreves større mot i denne debatten. Inntil Sanner kommer med betydelig kuttforslag, går det i alle fall uvegerlig mot høyere skatter.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Er enig i mye av det som står her. Hvis Høyre ikke våger å snakke om kutt vil nok skatteskjerpelser komme. Kutt i offentlig sektor vil svært fort bli møtt med at det går utover de svakeste. Et sted man kan kutte for å unngå dette er i rentefradraget. Eventuelt kombinert med et tak på hvor høye lån som gir rentefradrag. Kutt i f. eks sykelønn bør kombineres med lavere skatt på arbeid for lavinntektsgrupper. Skal Høyre ha folkelig appell i skattedebatten bør partiet også vurdere å legge til side debatten om formueskatt og arveavgift. Uansett hvor urettferdig og uheldig formueskatt kan virke er det alt for enkelt for venstresiden å kalle Høyre et parti for de rikeste når Høyre argumenterer mot f.eks formueskatt.
Er det ikke mulig at noe vil mer eller mindre løse seg selv? Endel av de offentlige utgiftene, være seg uføretrygd og ymse offentlige arbeidsplasser er jo et resultat av politikk som skulle kompensere for overskudd på arbeidskraft. Det er jo mulig at mangel på arbeidskraft kan kompensere for dette. Ved at næringslivet blir nødt til å ansette folk som er eldre enn 40 år, at behovet for offentlige stillinger for å begrense arbeidsledigheten forsvinner, at det blir mer lønnsomt å effektivisere og automatisere slik at mindre arbeidskraft behøves til bestemte oppgaver også videre. I Japan eksperimenterer de jo allerede ved å automatisere en rekke oppgaver innen eldreomsorg, renhold og andre oppgaver.
Det er lite penger å hente ved å heve skatten for den "midlere og høyere klassen". Det er bare å se på totale skatteinngangen og øke en marginal del ser vi dette.
Der det er penger å hente er de syke.
Vi må slutte å tenke på hvem det er som gjør folk friske, men ha fokus på å få folk friske.
Det er ventetid på opptil 7 uker på å ta en CT. En sak som privat koster 7000 kr og kan gjøres ganske umiddelbart ønsker staten heller å betale 7 ukers sykepenger for å få gjøre selv. Dette koster masse.
Det er opptil 5 års venting på fedmeoperasjoner. TV2 viste eksempel om ei som var overvektig og hadde 200(!!!) sykedager i året pga knær, rygg og diabetes. Hun måtte vente i 3 år. Staten ønsker altså å bruke ca 100.000 kr i trygdeutgifter hvert år i 3 år + samme sum på operasjon fremfor å kjøpe operasjonen privat og spare 3/4 deler av summen.
Dette er eksempler på sparinger vi vil få med Høyre og som ikke går ut over noen. Ikke noen kutt - bare ha fokus på oppgaven : Gjør folk friske.
Videre har Lundteigen et stort poeng da han angrep bokføringen til staten. De opererer etter kontantprinsippet mens de pålegger kommuner og private å bruke avskrivningsprinsippet.
Dette betyr at utstyr staten kjøper er avskrevet første året og verdiløse år 2. Resultatet av dette ser vi ved at f.eks. rullestoler som kommer inn ikke blir satt i stand og sendt ut, men kastet og kjøpt nytt.
Dette er sløsing!
Det er ikke bare noen stillinger her og der det er snakk om å effektivisere. Det er er snakk om drift.
Om NAV får jobben med å finne behandling til de syke uavhengig av om det er offentlig eller privat vil man spare masse og redusere køer.
Vinn vinn situasjon ved å få ut de rødgrønne
"— Folk med høye inntekter bør bidra mer. Det svir ikke akkurat for folk som tjener over 600.000 kroner i Norge nå, sier leder i Sør-Trøndelag Ap, Eva Kristin Hansen til VG."
Er det tilfeldigvis slik at mesteparten av LOs medlemmer tjener under 600.000?
Og hvorfor skal det "svi" å tjene litt mer enn gjennomsnittet? Tar man ikke da bort noe av insentivet for å jobbe ekstra hardt? Min erfaring er at de som tjener 400-450.000 kr tilbringer vesentlig mindre tid på jobben enn de som tjener 600-700.000 kr.
For øvrig grusomt med dette markedsføringsspråket som politikerne bruker nå til dags: Det heter visst ikke "skatte mer"; det heter "bidra mer" - som om det var snakk om å delta noen timer på en dugnad i et borettslag.
"Tar man ikke da bort noe av insentivet for å jobbe ekstra hardt? Min erfaring er at de som tjener 400-450.000 kr tilbringer vesentlig mindre tid på jobben enn de som tjener 600-700.000 kr."
Jeg tror nok ikke det er noe automatikk i dette. Det er nok oftere folk i lavtlønnede, eller mer korrekt moderat lønnede stillinger, som gjør jobben. I prinsippet kan du si at noen tilbringer mer tid på jobben enn andre og dermed får bedre betalt, men det er langt flere faktorer enn dette. Tenk deg en langtransport sjåfør som reiser ut søndags kveld og er hjemme fredags kveld med 10-15 timers arbeidsdager. Jeg tror ikke det er mange av dem som tjener 700.000 til tross for at hele livet går med til å forsake familien og jobbe hele tiden. En annen ting er at det er gjerne "folk på gulvet" som jobber til alle døgnets tider, selv om de kanskje tilbringer færre timer på jobb. Det å jobbe om natta i år etter år er en betydelig påkjenning for kroppen i det lange løp.
Å ha en godt betalt lønn er bare å komme seg inn i en litt "beskyttet" del av det norske næringslivet der man ikke har særlig konkurranse om stillingene. Om man derimot havner i det offentlige og trår ned sykehjemmene til alle døgnets tider får man ikke bare dårlig betalt, men også redusert helse samtidig. Forbausende ofte har de med høy lønn kun dagtid, flexitid osv og gjerne mest frynsegoder i tilegg, så jeg tror det er mer enn bare at de tjener noen hundretusen mer enn andre som lokker, selv om lønna også bidrar.
Res Publicas Thomas Tallaksen skriver på kronikkplass i lørdagens
Dagbladet at man ikke vinner valg med løfte om økte skatter, man vinner
valg ved å love nye velferdsreformer.
http://www.respublica.no/Artikler/Velferd-og-arbeid/Velferdsloeftet
Jeg er ikke imot høyere skattenivå av ideologiske årsaker, men jeg finner det problematisk at venstresiden (les:regjeringen) løper til dette hver eneste gang de ikke vet hva slags skattepolitikk de skal føre....
Det går an å opprettholde skattenivået som er idag og ha en like bra satsning på velferden. Skattekutt er velferdskutt. Det man trenger er å se på mulighetene for (velferds)reformer.
Når det gjelder den generelle avgiftspolitikken. Så er jeg av den formening at arveavgiften burde bli fjernet.